DET FALSKE SELVET --- Min nye psykolog har funnet ut at vi må finne meg igjen

Så var mitt tredje møte med min nye psykolog overstått. Jeg forberedte meg så godt jeg kunne også denne gang: Lå våken mesteparten av natten, gikk rundt med skuldrene oppunder ørene, og pustet litt ekstra raskt og overfladisk i et forsøk på å opprettholde oksygentilførselen til hjernen.

"Dette kommer til å gå sååååååå bra!!! Hva i all verden har jeg å være redd for???"


 

Vi snakket om motivasjon og konsentrasjon - to ting jeg hadde mistet ett sted på veien og ikke klart å finne igjen.


 

Psykologen snakket om selvmedfølelse - å være vennlig mot seg selv; å anerkjenne seg selv på linje med andre mennesker; å være til stedet i nuet. Det handler om å behandle seg selv slik man ville behandlet en god venn. Ofte rakker vi ned på oss selv, sier stygge og karakternedbrytende ting, som ikke fører til annet enn at vi blir stresset, demotivert og nedtrykt. Vi kan virkelig bryte ned vårt eget selvbilde på denne måten...


 

Psykologen foreslo jeg kunne begynne å si gode ting til meg selv. Kanskje motivasjonen da ville komme tilbake. Jeg tenkte etter noen sekunder før jeg svarte. Jeg hadde hørt om dette før; jeg hadde til og med anbefalt andre å gjøre det samme. Men å gjøre det selv? No way at jeg ville si noe positivt til den dusten, meg selv!


 

Min manglende vilje til å samarbeide forvansket situasjonen en smule. Hun lurte på hvorfor...

"Njæ... Jeg tror det er noe som sitter litt dypt," svarte jeg. "Fra jeg var liten."

Vi hadde snakket litt om dette før. Om foreldre som hadde mer enn nok med sine egne problemer til å bære barnets følelser i tillegg. Om barnet som vil beskytte sine allerede sårede foreldre. Om følelsene som derfor blir gjemt og undertrykt.


 

De fleste barn vil at foreldrene skal være glad i dem og ta vare på dem. Når et barn opplever at foreldrene ikke gjør det (som ved emosjonell omsorgssvikt), kan det forsøke å bli et slikt barn som det tror foreldrene vil være glad i. Barnet skjuler følelser som det tror kan gjøre at dets behov ikke blir møtt. Det blir dannet et falskt selv.


 

Barnet presenterer seg for verden rundt som den person det tror det må være for å få dekket sitt behov for kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet. Det dannes en maske - f.eks. den glade, morsomme gutten som får alle til å smile og le, eller den flinke, pliktoppfyllende jenta som er så snill og avlaster mor i hjemmet og får gode tilbakemeldinger på skolen.

Jeg husker da jeg var liten. Jeg forsøkte å være alt dette. Jeg tullet, vitset og fant på morsomme ting - det fikk foreldrene mine til å smile, og det skaffet meg venner. Jeg jobbet så hardt jeg kunne med leksene mine - det gledet foreldrene mine, og jeg fikk oppmerksomhet fra en annen voksenperson (læreren). Slik skaffet jeg meg bekreftelse - jeg var god nok.


 

Men det var sjelden noe mer enn det. Selv om jeg fikk beste karakter - jeg var bare god nok. Jeg brydde meg lite om "karakterkonkurranse" med andre i klassen. Jeg ville bare ha en bekreftelse på at jeg var god nok. Og de få gangene jeg ikke klarte det... Ja, da ble det bare nok en bekreftelse på det jeg allerde visste: Jeg var egentlig ikke god nok.

Jeg mislyktes. Jeg skuffet mine foreldre og lærere. Ingen var glad i meg lenger. Det hadde de ingen grunn til...


 

Jeg ville ikke bekymre foreldrene mine med mine sorger og redsler. Moren min hadde nok med sine egne sorger og bekymringer; jeg forsøkte så godt jeg kunne å trøste henne og være en god lytter, kanskje gi noen råd og oppmuntrende ord en gang i blant. Som barn syntes jeg det var gøy; jeg følte meg stor og ansvarlig.

Faren min var jeg mer usikker på. Han ble så sint for så mye, også småting. "Måtte du ødelegge!!!" ropte han rasende da jeg hadde begynt å leke med nabokatten en gang han hadde forsøkt å filme den. Jeg antok at jeg 'måtte vel' det... Han ble også sint på moren min da hun som 40-åring mistet faren sin uventet. "Ikke gråt, du skremmer ungen!" kjeftet han på henne. Nei, der var følelser ikke velkomne.

Mine negative følelser - sorg, frykt, utrygghet - passet ikke inn i verdensbildet - i hvert fall ikke i familiebildet. Jeg ville selvsagt ikke at moren min skulle bli trist eller redd, eller at faren min skulle bli sint. De stakkars følelsene måtte derfor gjemmes...


 

Jeg var nok mer opptatt av å få tilfresstilt mitt ønske om å bli elsket og trøstet, sett og forstått, enn jeg nok var klar over. Men jeg synes jeg fortjener credit for kreativitet og iherdig innsats - slik at jeg likevel klarte å få det ivaretatt på sett og vis.


 

Problemet med denne typen strategier, der følelsene skjules og/eller undertrykkes, er at man skaper et falskt selv. Når vi mister våre følelser, mister vi nemlig en del av oss selv. Det vi sitter igjen med, er masken... Masken som skjuler vår sårbarhet, men som samtidig sikrer at denne sårbarheten blir ivaretatt...

Det handler om overlevelse!


 

Men strategien kan være uheldig dersom den ikke blir endret. Den kan skape problemer når barnet blir voksent dersom det ikke har lært seg å anerkjenne og uttrykke følelsene sine på en hensiktsmessig måte.

Jeg har aldri følt det har vært umulig å uttrykke følelser og behov. Men alt skulle være så hemmelig. Vi skulle være den perfekte familie. Og jeg skulle være den perfekte datter. Derfor måtte de skjules.

Men effekten er den samme.

Så nå sitter jeg her og nekter å gi meg selv så mye som et lite kompliment.


 

Jeg ser at vi her har et langt lerret å bleke... Men vi har i alle fall funnet et sted å begynne...



 

#psykiskhelse #psykolog #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #psykiatri #psykiskhelsevern #avvisning #tenkpositivt #omsorgssvikt #emosjonellomsorgssvikt #traume #sårbarhet #barndom #oppvekst #falskselv #selv #selvmedfølelse #selvbilde

Fastlegen min er kriminell, og det er fortsatt like vanskelig å finne en psykolog...

Etter to måneder med intens og nytteløs stirring på en liste med navn på psykologer som jeg hadde fått av fastlegen min, innså jeg at denne listen ikke var den gode hjelpen jeg opprinnelig hadde håpet og trodd at den var. Den hadde ikke hjulpet meg videre i livet...


 

Jeg gjorde derfor tidenes innsats på mandag og skrev til de 27 psykologene på lista som også hadde sin mailadresse oppført.

I går begynte svarene å strømme inn: Fulle lister, ikke aktuelle fagområder og avsluttet praksis... De 27 potensielle ble raskt redusert til 13 (se her for detaljer). Men om noen lurer: Jeg holder fortsatt motet oppe!


 

I formiddag fikk jeg tre nye svar. Til min store overraskelse informerte den ene meg om at fastlegen min hadde gjort noe ulovlig: Han har nemlig IKKE LOV til å dele ut psykologenes mailadresser. Denne psykologen var for øvrig heller ikke psykolog, men psykiater. Dermed følte jeg meg også bedratt: Jeg trodde jeg hadde fått en liste over psykologer, men der hadde han lurt meg grundig, den skurken. Jeg var dessuten blitt ufrivillig delaktig i en kriminell handling, idet jeg nå var i besittelse av ulovlig informasjon...


 

Jeg trodde fastlegen skulle hjelpe meg ut av mine problemer. I stedet hadde han nå trukket meg inn i nye vanskeligheter...


 

Men det gjelder å tenke positivt. Forsøke å se muligheter i stedet for umuligheter...

- Kanskje jeg kan selge mail-adressene på det sorte markedet? Det er nok mange der ute som ønsker seg kontakt med psykolog!


 

- Og det er neimen ikke enkelt å få tak i dem...

I et av dagens svar forklarte terapeuten at han ikke hadde "spesielt uttalte erfaringer med traumebehandling". Jeg lurer veldig på hva han mente med det... Kanskje like greit at han ikke hadde ledig kapasitet...

Det hadde ikke de to andre heller. I hvert fall ikke før til neste år, sånn i januar/februar...

Ja, ho-ho... Jeg tror ikke jeg trenger en psykolog om 1/2 år.... Skal jeg være sånn jeg er nå 1/2 år til, kommer jeg til å bli fullstendig gal! Og hva skal jeg da med psykolog??


 

Jeg har fortsatt et par samtaler igjen med min midlertidige psykolog. Det er bare 23 timer igjen til den neste timen... Min psykologfobi har allerede slått inn igjen; jeg gruer meg. Men så langt har det gått bra hos henne, så jeg får bite tenna sammen og satse på at jeg også overlever morgendagens kamp!


 

I mellomtiden får jeg trofast og forventningsfullt sjekke e-posten min. Det er fortsatt 10 potensielle psykologer igjen fra lista... Dersom disse da i det hele tatt er psykologer... Jeg har nok begynt å miste trua på den psykologlista... Men, om ikke annet kan jeg - når uka er omme - kanskje bruke den til å tørke litt tårer...



 

#psykiskhelse #psykolog #liste #psykologliste #fastlege #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #finnenpsykolog #psykiatri #psykiskhelsevern #venteliste #kriminell #avvisning #tenkpositivt

Jeg leter og leter.... (Prosjekt "Finn en psykolog" fortsetter!)


 

I går klarte jeg omsider å få sendt ut en mail til alle psykologene på lista jeg fikk av fastlegen for ca 2 måneder siden. Det føltes som 100 navn, men egentlig var det bare 29. To av dem manglet mailadresse, men alle de andre fikk sin plass i blindkopi-feltet i en standardmail utarbeidet for anledningen. Det mest relevante å finne ut var hvor lang ventetid de hadde og om de hadde relevant erfaring ift det jeg trengte dem til.

Nå har svarene begynt å komme inn.

Dette har faktisk vært ganske morsomt. Omtrent som da vi fisket ender på 17.mai fra et lite oppblåsbart badebasseng i skolegården. Psykologlista fra fastlegen er fiskestanga; posen med "premie" er svarene jeg får.

Jeg åpner posen og tar en titt...

Av de 27 utvalgte hadde fem e-postadresser som ikke lenger var i bruk ("delivery failed"). Ok, fortsatt 22 igjen...

Av disse har fire fulle lister eller "ikke kapasitet i beskuelig fremtid", slik en av dem så fint uttrykte det. Greit, fortsatt 18 igjen...

Av disse arbeidet én som barnepsykolog, og jeg er for så vidt enig i at jeg faller utenfor målgruppen der. En annen avsluttet visst sin praksis i januar (noe som forsterket min mistanke om at fastlegen har en litt gammel liste...). En annen hadde ca 6 mnd venteliste, så der er det håp - over nyttår...

To av de allerede omtalte anbefalte min lokale DPS... Men jeg har fullstendig fobi for min lokale DPS, og føler at halve traumet mitt er relatert til møtet med dem. Det er derfor uaktuelt. Dessverre var også den ene psykologen jeg fikk svar fra - om at jeg måtte sende en skriftlig forespørsel sammen med legehenvisningen pr post - lokalisert like i nærheten av denne DPSen... Jeg tror jeg vil bli retraumatisert om jeg skal gå dit igjen... Så da blir også hun utelukket, sammen med en av de andre på lista som jeg oppdaget hadde kontor på samme sted.

Men, optimismen blomstrer stadig: Det er fortsatt 13 igjen. Og de er sikkert på ferie. Jeg fikk en automatisk-svar-melding fra den ene: "hei. ikke til stede." Det hørtes ut som en trivelig kar. Og hvem vet, kanskje det ender opp med ham og meg til slutt? Jeg vil i så fall anta at jeg får ganske mye taletid...
 

#psykiskhelse #psykolog #liste #psykologliste #fastlege #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #finnenpsykolog #psykiatri #psykiskhelsevern #venteliste

Velg en psykolog, finn en psykiater! (Det første - og største - skrittet må du dessverre ta selv...)

Så sitter jeg her med lista jeg fikk av fastlegen for et par måneder siden. En liste over psykologer som på ett eller annet vis er knyttet til hans legekontor. Jeg har sett på den et par ganger før. Mange svarte bokstaver og tall på et par hvite ark. De ser ut til å danne ulike mønstre: Navn, adresser, telefonnumre - og en hel del andre numre som jeg ikke skjønner noe av.


 

Jeg har lurt litt på hva jeg skal gjøre med arkene...

Kanskje jeg kan henge dem på veggen? Og ordne dem litt? Slikt kan med tiden få stor verdi...


 

Kanskje jeg kan bruke dem til litt kreativ utfoldelse? Det skal være sunt for psyken, har jeg hørt...


 

Eller kanskje jeg skal grille litt soyapølser? Det er tross alt bare sommer en gang i året!


 

Ja, hva gjør man egentlig med en halv meter lang liste med psykologer?

Det er et kjent fenomen: Pasienten som kommer til legen fordi han/hun ikke lenger klarer å gjennomføre hverdagslige gjøremål. Alt føles tungt, håpløst og meningsløst. Orker ikke jobbe, orker ikke snakke med noen. Vil bare isolere seg og grave seg ned i tunge, vonde tanker som bare gjør det hele mørkere og mørkere...


 

"Er det alvorlig doktor?"

"Hm... Det kan se ut som du har en depresjon..."

"Er det håp for meg doktor?"

"Selvsagt! Man kan få hjelp for slik! Det er bare å snakke med en psykolog! Her har du en liste med 70 stykker. Se om du finner en som passer for deg..."


 

Ok, det er tross alt et bedre utgangspunkt enn telefonkatalogen eller Google...


 

Så sitter jeg da her med lista mi. Slik jeg har gjort i ca to måneder nå. Ikke for det - jeg har gjort andre ting også. Men noe særlig lenger med psykolog-lista mi har jeg ikke kommet.

Jeg har riktignok en midlertidig psykolog. Men den holder neppe ut tiden jeg må stå på venteliste. Så nå kan jeg angre meg at jeg ikke kastet meg over pc og telefon med en gang jeg kom hjem fra fastlegen og kontaktet hele gjengen... Ja, nå kan jeg angre meg... Angre meg... Angre meg... Angre meg...


 

Kanskje jeg var så dum at jeg trodde listen ville være til hjelp i seg selv. At det vonde ville gå over bare jeg stirret lenge nok på de svarte tallene og bokstavene...


 

At jeg bare må ta tiden til hjelp...


 

Og stirre videre...


 

[DUNK!]


 

Man sier at depresjon går over etter et halvt år. I Norge. I Danmark sier man 3-12 måneder... Det gir med andre ord to muligheter: Man kan kan gjøre et iherdig forsøk på å komme seg på venteliste hos en psykolog....


 

...eller man kan bli i sengen eller være sykemeldt i 3-12 måneder (eller kanskje 6 hvis man følger den norske varianten av depresjon)...

Hva virker mest appellerende til en person med depresjon, mon tro?


 

Blir pasienten sittende med psykologlista i to måneder - slik enkelte personer gjør - før han/hun får tak i en psykolog, kan han/hun ende på en venteliste som varer alt fra 4-6 uker til ett år. Har man ikke vært deprimert fra før, blir man det i hvert fall da...


 

Men kanskje det virkelig går over av seg selv. Helt av seg selv! - - - Hva skal man da med psykologtimen som man omsider får?

Kanskje det er derfor fastleger deler ut lister til pasientene og ber dem finne seg en psykolog på egenhånd? Erfaringsmessig vil de fleste ha blitt bra innen de har fått sin første time hos psykolog. Slik vil man både frigjøre tid hos psykologene (og det er et stort behov i dette landet!) OG pasienten vil få en følelse av at det skjer noe. Et tiltak. Er man riktig heldig, kan man også håpe på litt placebo-effekt: Man blir bra fordi man tror at noe hjelper. - I dette tilfellet psykologlista fra fastlegen.


 

Ja, jeg tror virkelig jeg har funnet ut meningen med psykologlista!

Det viktigste er at jeg føler at noen bryr seg - i dette tilfellet han som ga meg lista: Fastlegen!


#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #tiltaksløs #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #fastlege #psykologliste #finnenpsykolog #kontaktepsykolog #psykoterapi #venteliste #hjelpdegselv #legehjejlp #bliisenga #klardegselv

Selvmedfølsle vs Selvtillit

Selvtillit handler om den verdien vi tillegger oss selv. Mangel på selvtillit - selvhat - kan føre til ulike psykologiske vansker og lidelser, som depresjon og angst. Men å ha selvtillit er ikke nødvendigvis bare et gode. Ofte bygger vi vår selvtillit på hvor vidt vi er bedre enn andre. Det kan bli en kamp der vi forsøker å fremheve oss selv (f.eks. utseende, karakterer, karriere, eiendeler).

Dersom vi ikke klarer å heve oss selv over gjennomsnittet, kan vi øke vår egen selvtillit ved å senke snittet, dvs. ved å redusere de andres verdi (f.eks. gjennom mobbing eller utestenging). Det sier seg selv at dette ikke er noen god løsning, verken for oss selv eller andre.

Selvmedfølelse, derimot, vil verken rakke ned på seg selv (slik man gjør ved mangel på selvillit) eller på andre (slik man kan gjøre for å øke sin egen selvtillit). Selvmedlidenhet handler om å være snill mot seg selv. Dette er ikke narcissisme. Det handler ikke om å være bedre enn andre. Det handler om å behandle seg selv på en god måte.

Ofte kan vi være mye strengere mot oss selv enn vi ville vært mot andre - dersom de befant seg i vår situasjon. Vi kan si til oss selv: "Du får aldri til noe!" - "Du er ikke verd noe!" - "Ingen liker deg!" - "Du er stygg!" - - - Listen kan gjøres lang. Men til hvem av våre venner ville vi sagt det samme?

Selfmedfølelse handler om å være vennlig med seg selv, ikke rakke seg selv ned. Oppmuntre oss selv, vise forståelse, empati, tålmodighet.

Selvmedfølelse handler om å anerkjenne seg på lik linje med andre mennesker. Man må godta at man gjør feil og har mangler, slik som alle andre mennesker. Selv om man har feilet, er man ikke unormal.

Selvmedfølelset handler om å være til stede i nuet. Man må anerkjenne at man har det vondt, slik at man kan vise seg selv medfølelse. Når vi kjefter på oss selv, har vi lett for å overse hva denne kjeftingen gjør med oss. Men ved å anerkjenne den smerte vi føler, kan vi også bli i stand til å trøste oss selv.

Vi presterer aldri bedre ved å være selvkritiske. Vi bryter kun ned oss selv. Selvmedfølelset, derimot, vil bygge oss selv opp - slik at vi blir i stand til å ivareta både oss selv og andre.

Vil du vite mer - ta en titt på dette foredraget ved Krisin Neff på TED Talks (ca 19 min):

 

#psykiskhelse #selvmedlidenhet #selvtillit #selvbilde #ensomhet #depresjon #angst #tålmodighet #endring #kortisol #stress #kirsinneff #TEDtalks #selfesteem #selfcompassion #barneoppdragelse #barndom #oppdragelse #motivasjon #mål #ikkegiopp

Jeg vil ikke hjem...


 

Nå trasker jeg på min tredje runde rundt Sognsvann. Jeg burde gå hjem og lage middag...

Men jeg vil ikke hjem.

En ting er at det er deilig å være her ute i naturen nå. Jeg har vært her store deler av dagen, uten egentlig å gjøre noe som helst. Sånn rent bortsett fra å se på ender, plaske med bena og telle hunder. Det har vært alle tiders.

Men nå har jeg lagt ut på min tredje runde. Jeg begynner å føle meg som en hamster...

Men jeg vil ikke hjem.

Ikke fordi jeg vil fortsette å nyte det vakre i naturen. Jeg vil det også. Men jeg klarer å forlate det. Bevare det som et vakkert minne i sinnet. Det kan jeg ta med meg.

Men jeg vil bare ikke hjem.

Jeg deler kjøkken med tre andre studenter. To er på ferie og den siste har flytta ut. Ikke det at jeg pleier å henge så mye sammen med dem. Han ene er filosofistudent, og jeg føler at vi befinner oss på to ulike planeter. Han andre driver med noe mattegreier. Nok en mystisk planet å forholde seg til. Hun som flytta var alrigth og faktisk mulig å føre en forståelig samtale med. Kan ha sammenheng med at hun studerte til lærer. Men nå har hun flytta.

Jeg er med andre ord alene. Mer alene enn til vanlig.

Jeg tror det har vokst seg inn under huden på meg. Når jeg var tenåring ville jeg ikke være hjemme når foreldrene mine krangla. Jeg fortsatte likevel å bo hjemme etter videregående for å passe på dem. Jeg var min mors eneste glede i verden. Sa hun. Gjentatte ganger. Jeg ville jo være snill og stille opp. Men selv om jeg bodde der fysisk, fjernet jeg meg mentalt fra både henne og faren min.

Relasjonen ble bedre da jeg flytta ut. Men følelsen av noe som kalles "hjem"....

Nei, den følelsen er fortsatt negativ. Og den slår særlig inn på søndager - den dagen når resten verden der ute er stengt.

I morgen er det søndag. Så her går jeg og trasker... Og trasker... 

Jeg vil bare ikke hjem...

------------------------------------------ Så om det ikke kommer flere innlegg fra meg på en ukes tid, vær så snill og se etter meg på veien rundt Sognsvann. Kanskje trenger jeg litt mat og drikke, kanskje et plaster mot gnagsår, eller et par nye sko... Eller kanskje jeg rett og slett burde legges inn....

ØNSKER ALLE LIKEVEL EN GOD HELG!


 


#psykiskhelse #ensom #alene #Sognsvann #ferie #helg #søndag #depresjon #angst #natur #hjem #ensomhet #psykisk

Slik bekjemper jeg min psykologfobi! ------- Dette er EKSPONERINGSTERAPI; Enkelt forklart, enkelt illustrert

I går møtte jeg min nye psykolog for andre gang. Første møte gikk jo så bra.  Hun verken sparket eller beit, kloret eller spyttet. Hun var faktisk ganske snill. Jeg gikk ut fra første møte med en følelse av triumf.


 

Ikke det at jeg hadde utrettet noe stort. Sånn rent bortsett fra at jeg hadde funnet frem til riktig venterom og ikke stukket av underveis. Ja, og så hadde jeg ikke siklet eller laget upassende lyder. - Man må ta med seg alt som er positivt!


 

Men mitt første møte med den nye psykologen hadde vært en fin opplevelse. Jeg likte henne. Jeg burde derfor gledet meg til møte nummer to. Kanskje laget en appelsin med nellikspikre - og hatt nedtelling.


 

Jeg burde vært kurert for psykologfobien min nå. Burde... Men har man fobi, så lar den seg ikke så lett kurere... Selv ikke når alle rasjonelle tanker slutter seg sammen og forsøker å si at DETTE ER IKKE FARLIG!!!!!!!


 

Fobien ligger der og lurer. Og plutselig dukker den opp! Igjen...


 

Det ligger nemlig i fobiers natur å gjøre slik. Og gir du den en finger, tar den ikke bare en hånd, men sluker hele deg!


 

Det er derfor viktig å ikke gi etter. Ikke gi etter for angsten. Hvis man forsøker å unngå det man er redd for, blir det bare verre. En slik løsning har nemlig bare midlertidig virkning...

Så hva skal man da gjøre? Jo, man må møte fienden! Gi ham inn! Knock him out! Show him who's the boss!


 

På fagspråket kalles det eksponeringsterapi. Det handler om å avlære kroppen at det man frykter - (i mitt tilfelle: psykologer) - er farlig. Det er det nemlig ikke når det handler om fobier. Men kroppen trenger å lære dette. Den har fra før - basert på tidligere erfaringer - lært seg at noe er farlig. Så generaliserer den. En blir til alle - alle blir til en.


 

Men for å overkomme fobien kan man ikke bare utsette seg for det man er redd for. Da trener man kun sin egen mentale styrke, evnen til å tåle smerte. Men angstreaksjonen forbli uendret og kommer siden tilbake. Man vandrer med andre ord bare videre i livet sammen med angsten...


 

Det er ikke meningen... Skal det være terapi må man våge å kjenne på angsten.

Man må eksponere seg for det man frykter på en måte som gjør at man klarer å håndtere angsten. Det er kanskje ikke så godt til å begynne med... Angst er sjelden det... Men man må ikke rømme fra angsten. Man må bli værende. Kjenne på angsten: Hvordan føles det nå?


 

Og når man har stått i situasjonen en stund, vil man merke at angsten blir svakere. Føl hvordan den avtar! Kjenn på forskjellen! Bli den bevisst!

På den måten lærer kroppen at det ikke er noe å være redd for. Den lærer å håndtere angsten. Sagt med andre ord: Kroppen får overtaket i situasjonen!


 

Når angsten så går over eller er tilstrekkelig redusert, kan man gå videre. Neste gang bør man utsette seg for det man frykter ved å gå enda litt nærmere fobi-objektet. Jeg, for min del, må altså vurdere å flytte stolen min nærmere psykologen. Gradvis. Og til slutt sette meg på fanget hennes... - Og krysse fingrene og håpe at frykten min virkelig var ubegrunnet...

Uansett, det handler om å øke eksponeringsstyrken sakte, men sikkert. Så gjennomfører man samme prosessen: Bli stående - kjenn på angsten - kjenn at den minsker.

Det vil kreve både konsentrasjon, målrettede anstrengelser og tid. Eller som Sir Winston Leonard Spencer-Churchill så fint sa det: "I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat."

Men det kan være verd det. Med gradvis eksponering, bevisstgjøring og mestring vil man kunne overvinne angsten. Det man har fryktet kan således bli like ufarlig som man innerst inne vet at det er, selv når man får sitt n'te panikkanfall.


 

I går møtte jeg altså min nye psykolog for andre gang. Jeg burde ha gledet meg. Men var jeg redd? Gjett om!

Men jeg stod i det! Hele de-førtifem-minuttene-timen-varte!

Nok en gang gikk jeg triumferende ut!

Og nok en gang lurte jeg på om jeg kanskje var blitt kurert for min psykologfobi... For alltid...



Say cheese! (---or, when it comes to you, just keep your mouth still...)

 

#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #DPS #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #overlevelsesstrategi #generalisering #redd #fobiforpsykologer #eksponeringsterapi #eksponering #terapi

Kan du - som pasient - nekte at det skrives epikrise?


 

Hvis du har vært til unersøkelse hos spesialist, innlagt på helseinstitusjon eller poliklinisk behandlet, er det vanlig at det skrives en epikrise, en sammenfatning av journalopplysninger knyttet til undersøkelsen/behandlingen/oppholdet. Epikrisen sendes vanligvis til fastlegen, eventuelt til annen henvisende lege. 

I noen tilfeller kan det være at du som pasient ikke ønsker at en slik epikrise skal skrives. Har du noen mulighet til å forhindre dette?
 

Jeg komer her til å gå gjennom lovverket. Hvis det oppleves tung, kan du hoppe til konklusjonen (nederst). Kunnskap om de involverte paragrafene er kun viktig hvis man skal bruke dem (f.eks. i en uenighet) - ellers er det nok å vite budskapet i dem, slik at du kjenner dine rettigheter.


Ifølge Forskriften om pasientjournal skal det automatisk skrives en epikrise når behandlignen er avsluttet:

"Ved utskrivning fra helseinstitusjon skal epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning.

Tilsvarende gjelder ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist.

Pasienten bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til. Dersom annet ikke opplyses eller fremgår, sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege.

Epikrise skal sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet." (§ 9).

Det er viktig at de som overtar ansvaret for pasienten, blir oppdatert om hva som er blitt gjort og hva eventuelle funn er - slik at pasienten kan bli ivaretatt videre på best mulig måte.

I merknaden til forskriften blir den utdypet og forklart nærmere. Dersom du som pasient ikke ønsker at epikrise skal skrives, er det viktig at du også kjenner til og henviser til merknadene. Det er disse som hjelper til med å forklare hvordan lover og forskrifter fungerer - og skal fungere - i praksis.

I merknaden til første og andre ledd av § 9 står det (dvs. de to første setningene i § 9):

"Pasienten kan motsette seg at epikrise sendes, jf. helsepersonelloven § 45. I enkelte tilfeller vil tungtveiende grunner likevel gjøre det rettmessig at de opplysninger som er strengt nødvendig for å iverksette en forsvarlig oppfølgning av pasienten utleveres, se merknadene til § 10 i forskriften her. Det vises også til spesialmotivene til helsepersonelloven § 45 om problemstillinger i forhold til taushetsplikt og utleveringsadgang i forbindelse med epikrise (se utdraget av helsepersonelloven med merknader)."

Det samme gjentas i merknaden til tredje ledd (dvs. den tredje setningen i § 9).

Du har med andre ord full rett til å nekte en spesialist, en psykiater, en psykolog e.l. å sende epikrise til fastlegen din eller andre instanser - f.eks. hvis du mener den inneholder feil, misvisende eller krenkende opplysninger. Hvis spesialisten, psykologen, etc. likevel insisterer på å gjøre det, kan du vise til forskriften og dens merknader: Det skal "tungtveiende grunner" til for at han/hun likevel skal skrive en slik epikrise. Slike tungtveiende grunner kan f.eks. handle om tilstander eller sykdommer som uten videre oppfølging vil medføre alvorlig fare for pasientens liv og helse (f.eks. spiseforstyrrelse eller selvmordsrisiko).

Det blir i merknaden til § 9  vist det til "merknadene til § 10 i forskriften her", altså til merknadene til § 10 i Forskriften om pasientjournal. Her står det mer om når opplysninger om en pasient skal meddeles til annet helsepersonell. Vi kan se nærmere på denne merknaden (til § 10), ettersom vi der også vises videre til andre lover som omhandler temaet:

"Helsepersonelloven har spesialregler om taushetsplikt i kapittel 5 (§ 21 ff.).

Som hovedregel kan opplysninger meddeles annet helsepersonell som har behov for dem for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 25 og § 45. I henhold til disse bestemmelsene og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 kan pasienten imidlertid motsette seg at journalen eller opplysninger fra journalen gis til annet helsepersonell. I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 tredje punktum kan utlevering likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Tilsvarende følger av helsepersonelloven § 23 nr. 4 hvoretter helsepersonells taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. Dette kan være situasjoner hvor utlevering av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Hensynene som taler for å utlevere opplysningene mot pasientens vilje, bør veie vesentlig tyngre enn de hensyn som taler mot dette.

Spørsmål om utlevering av journalopplysninger bør vurderes av journalansvarlige, den som har ført opplysningene eller annet personell med faglig kompetanse til å vurdere om det er adgang til å utlevere de aktuelle opplysningene til den som ber om det, for eksempel om vedkommende trenger dem for å kunne yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 45."

Hovedregelen er altså at opplysninger skal gis videre dersom annet helsepersonell trenger dem for å kunne gi "forsvarlig helsehjelp". Dersom et slikt behov ikke er til stede, blir utlevering av sensitive pasientopplysninger til andre et brudd på taushetsplikten. (Et eksempel på en slik sak kan du lese her.)

Vi blir så henvist til Pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3, som gir deg rett - som pasient - til å nekte at informasjon om deg gis til annet helsepersonell. Loven lyder slik: "Pasienten og brukeren har rett til å motsette seg utlevering av journal eller opplysninger i journal. Opplysningene kan heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten eller brukeren ville motsette seg det ved forespørsel. Utlevering kan likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det."

Igjen viser ordleggingen til "tungtveiende grunner". I kommentaren til § 5-3 vises det til at pasienten har "rett til å nekte informasjonsutveksling mellom helsepersonell, selv om opplysningene er nødvendige for å yte helsehjelp". Det understrekes at det kun er tungtveiende grunner for at pasientens ønske om at det ikke utleveres informasjon til andre ikke blir hørt.

Det er forøvrigverd å merke seg at opplysningene ikke skal utleveres hvis det er grunn til å tro at du - som pasient - vil motsette deg dette. Dersom du f.eks. har vært uenig med helsepersonellet uten at du visste om dine rettigheter til å nekte, kan du vise til dette i ettertid som en grunn til at de burde ha forstått at du ville ha nektet for dette. Helsepersonell har ingen plikt til å innhente pasientens samtykke før utlevering av opplysninger, men bør i følge kommentar til § 5-3 spørre pasienten ved tvil. Det kan handle om f.eks. tidligere psykiske lidelser, visse smittsomme sykdommer eller annen sensitiv informasjon.

Du kan altså, i henhold til Pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 få sperret enkelte opplysninger, eventuelt hele journalen din for innsyn fra enkelte helsepersonell, for grupper av personell eller for alle. Sperringen gjelder til du bestemmer at den skal opphøre.

La oss vende tilbake til merknadene til § 9 og § 10 i Forskriften om pasientjournal. Her henvises også til Helsepersonelloven. Det kan være greit også å ha litt kjennskap hva denne sier om saken. Kapittel fem handler om helsepersonellets taushetsplikt og opplysningsrett.

Hovedregelen er at helsepersonell skal hindre at andre får kjennskap til sensitiv pasientinformasjon (§ 21). Helsepersonell har dessuten ikke lov til å tilegne seg slik informasjon dersom den ikke er nødvendig for at de skal hjelpe pasienten (§ 21a). Unntak for taushetsplikten nevnes i § 23 (bl.a. punkt 4, som nevnes i merknadene til § 10 i Forskriften om pasientjournal; se over). 

I § 25 omtales opplysninger til samarbeidende personell, slik som f.eks. fastlegen. Her sier loven:

"Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp."

Det åpnes med andre ord for deling av informasjon mellom personell som samarbeider i oppfølgingen av pasienten dersom dette er "nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp". Det er med andre ord ikke snakk om fri informasjonsflyt. Samarbeidende helsepersonell kan f.eks. være en annen sykehusavdeling som overtar ansvaret for pasienten, en poliklinikk eller fastlegen. Det gjelder kun i samarbeid om helsehjelp (som anses nødvendig), ikke i samarbeid med skole, PP-tjeneste og barnevern.

Den viktigste betingelsen er imidlertid at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene gis videre til andre. Vi kan ta med hva kommentaren sier om dette:

"I vurderingen må også hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett ivaretas. Pasienten skal så langt råd er, være kjent med at det utleveres opplysninger om ham/henne i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Det er imidlertid ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten. Pasienter har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene kan være nødvendig for å yte helsehjelp. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 første punktum. Etter bestemmelsen skal opplysninger heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, jf. bestemmelsens andre punktum. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten forespørres."

Til slutt kan ta en titt på Helsepersonelloven § 45a, som omhandler epikriser. Denne loven sier:

"Med mindre pasienten motsetter seg det, skal det ved utskrivning fra helseinstitusjon oversendes epikrise til innleggende eller henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging, og til pasientens faste lege. Det skal også sendes epikrise ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist."

Kommentaren til loven viser til andre lover og forskrifter som vi allerede har sett på. Pasienten har rett til å motsette seg at det sendes epikrise til f.eks. fastlegen, andre henvisende instanser eller de som skal overta oppfølgingen av pasienten.
 

Konklusjon:
Vi har nå sett på mange lover og forskrifter, merkander og kommentarer, og disse refererer også til hverandre. Det kan derfor være på sin plass med en kort oppsummering.

Hvis du har vært til utredning eller behandling f.eks. vedrørende psykiske lidelser, visse smittsomme sykdommer o.l., vil spesialisten/institusjonen normalt sende en epikrise (et sammendrag av funn og/eller behandlingsforløp) til henvisende instans. Dersom dette ikke er fastlegen, blir det normalt også sendt en epikrise til ham/henne.

Det viktigste formålet med informasjonsutviklingen er at annet helsepersonell skal kunne følge opp videre med helsehjelp som er forsvarlig. Det er altså ditt beste, som pasient, som står i sentrum.

Lovverket gir deg imidlertid rett til å nekte at slik informasjon gis videre til andre. Du vil mest sannsynlig ikke bli spurt, ettersom helsepersonell ikke trenger å ha ditt samtykke for å videresende informasjonen. Det er derfor viktig at du har kjennskap til at lovverket gir deg disse rettighetene, og det kan være greit å vise til lovverket hvis helsepersonellet har brutt taushetsplikten og utlevert informasjon mot ditt eksplisitte ønske.

Du kan altså be om at det ikke skrives epikrise, og så sant det ikke er fare for liv og helse, skal helsepersonellet etterkomme din forespørsel.


#pasient #helse #helsevesen #psykiskhelse #dps #epikrise #pasientopplysninger #sensitivinformasjon #lovverket #helsepersonell #helsepersonelloven #pasientrettigheter #pasientrettighetloven #pasientsikkerhet #helsehjelp #hjelp #psykolog #psykiater #journal #pasientjournal #journalopplysninger #forskrift #forskriftompasientjournal #taushetsplikt #bruddpåtaushetsplikten

Når hjelpeinstansen blir overgriper...


 

Det er interessant lesning. En tidligere ruspasient har gått til sak St. Olavs hospital i Trondheim og avdelingslederen der. Det kan høres dramatisk ut - hvorfor saksøke en hjelpeinstans, en instans som kun eksisterer for å hjelpe?

Grunnen er god nok: "avdelingsleder ved sykehuset hadde lekket fortrolige pasientopplysninger om henne ? og annen informasjon som ikke stemte."

Tillit er viktig. Ikke minst når det handler om sensitiv informasjon, og ikke minst når det gjelder psykiatri.

Den aktuelle saken ble først henlagt av politiet, før Fylkesmannen i 2015 konkluderte med at "konkluderte med at avdelingslederen hadde brutt taushetsplikten".

Så var det altså skjedd et lovbrudd - og med lovbruddet fulgte også et tillitsbrudd. Slikt er alvorlig for helsevesenet. Valget står da mellom å forsvare den som har begått lovbruddet, eller å la vedkommende stå ansvarlig for sine handlinger - både på egne og institusjonens vegne. Enden på den aktuelle saken?

"Oktober 2016 fikk avdelingslederen ved St. Olavs hospital en bot på 7000 kroner, for overtredelse av helsepersonelloven § 67 jf. § 21."

Saken er prinsippielt viktig siden den handler om (bl.a.) hvordan ruspasienter blir behandlet. Hvordan behandles de i systemet generelt? Og hvordan behandles de når det er begått en feil?

Disse spørsmålene er for øvrig like viktige for andre pasienter, men det er særlig ruspasienter og psykiatriske pasienter som blir dårlig behandlet, siden de - i tråd med diagnosens innhold - ofte ikke er i stand til å forsvare seg eller blir tatt alvorlig.

Har du lyst til å lese mer om denne saken - se her.

En annen tidligere rus- og psykiatrisk pasient, Terje Carlsen, har skrevet en kronikk som ble publisert på NRK Ytring denne uka med tittelen "Misbrukt av dem som skulle gjøre meg frisk". Her peker han på en god måte på flere problemer som pasienter opplever i møte med norsk helsevesen. Særlig er det vanskelig å forsvare seg mot dårlig behandling fra behandlere - som nærmest "med et pennestrøk" kan gjøre et nesten-normalt menneske som opplever en vanskelig tid, til en alvorlig psykiatrisk problem.

En behandler står nærmest fritt til å legge ut sin tolkning om en pasient, et menneske som han/hun knapt kjenner. Behandleren kan fritt omskrive både fortid og nåtid, og avgjøre vedkommendes fremtid. Det er ganske mye makt, og det kan få store konsekvenser for den involverte.

Carlsen sier det nokså treffende:

"I behandlingen av tilsynssaker er fortsatt psykiateren og legen både utøvende, lovgivende og dømmende makt. Bare et fåtall overgrepssaker i psykiatrien havner i retten. Få psykiatriske pasienter har helse og økonomi til å gå igjennom en slik prosess.

Fastlegen min sa det så godt etter at jeg hadde en alvorlig depresjon i vinter; selv i velferdsstaten Norge er det dessverre slik at det er den sterkeste som overlever."

Jeg anbefaler kronikken, og du kan finne den her. Det er mange som har hatt liknende negative opplevelser som Carlsen, og det kan være "trøst" å se at man ikke er alene - heller ikke her. Selv om det selvsagt er synd at det er slik. Men det er bra det blir fokusert på, slik at ikke all "skyld" for mislykket behandling og forverringer blir lagt på pasienten midt oppi det hele.
 

#psykiskhelse #norskpsykiatri #psykolog #psykiater #psykiatri #behandling #behandler #galskap #depresjon #rus #rusogpsykiatri #dobbeltdiagnoser #saksøke #sykehus #avdelingsleder #ensom #pasient #velferdsstaten #makt #avmakt #diatnose

Lurer på...


 

Jeg skulle liksom lese til en utsatt eksamen.... Klarer jeg å konsentrere meg? Nope. Jeg tror jeg har sittet med den samme siden i åtte timer nå... Kanskje jeg heller bare bør snu det hele på hodet og si at DEN er svært så tålmodig med meg som har holdt ut med meg i åtte timer nå!

Det handler om å ha et positivt perspektiv på ting.

Det er nesten en hel måned til eksamen (hvis jeg da tar den). De fleste artiklene og bøkene er fortsatt like umarkerte som da sommeren begynte. Skulle ønske jeg kunne si at tiden stod stille. Men slik er det ikke. Tiden går; men jeg står stille.

Jaja, det er i hvert fall sol. Jeg og siden min sitter her, og jeg har en rosa markeringspenn liggende ved siden av meg. Det er den jeg vil bruke. Jeg lurer på om den fortsatt fungerer  - eller om sola har tørket den ut fullstendig.

Enn så lenge så sitter vi her. Et riktig godt selskap. Jeg, den urørte siden min, en uttørket markeringspenn og et tom flaske med smootihe. Men det har vært en fin dag for det. Sola skinner. Og smootihien var kjempegod.

Fortsatt god sommer! :)



 

#sommer #lese #eksamen #studere #student #ukonsentrert #sol #prokrastinering #summertime #utendørs #smoothie

HAN KOM SNIKENDE BAKFRA - - - - - (En allegori om selvskading. Hva er selvskading, hva kan man gjøre, hvordan kan man hjelpe?)



Han kom snikende bakfra. Jeg hadde vært så opptatt av mine egne tanker - av mine egne tanker om hvor kjip fortiden hadde vært - at jeg ikke la merke til at han kom. Plutselig stod han foran meg. Så på meg med sitt strenge, men innbydende blikk som vanlig. Rakte frem hånden for at jeg skulle gripe den.

Det var gjerne slik han gjorde sin entré. Tilsynelatende ubemerket. Ikke en lyd før han stod så nær at han kunne gripe meg, dersom jeg skulle forsøke å flykte. Han var alltid ute etter det samme. Å skade meg. Først da ble han fornøyd. Og han regnet med at jeg også ville bli det.

Han hadde funnet ut at det var lettest å få viljen sin på denne måten. Snike seg inn på meg når jeg ikke var oppmerksom. Når han så at jeg var lei meg. Når jeg så at jeg hadde lest ett av brevene fra noen av de dårlige vennene mine. Ett av de mange. Brevene som nesten alltid tok fra meg motet, selvtilliten og troen på livet.

Han visste at han ville bli avvist. Men når han så meg slik, visste han at han var sterkere enn meg. Han kunne gjøre med meg som han ville.

Nå stod han foran meg igjen og smilte. Streng, men innbydende. Rakte frem hånden for at jeg skulle gripe den.

Jeg hadde holdt i den hånden før. Mange ganger. Jeg visste at den ikke var behagelig. Den var hard. Den var sterk. Og den ville ikke slippe meg så lett.

Men det var en hånd å holde i. Og når de negative utsagnene i brevene fra mine dårlige venner hadde såret meg, var det gjerne godt å ha en hånd å holde i. Som regel var det bare ett alternativ. Det var hånden hans. Hånden til min venn Selvskading.

Den lindret litt. Lettet litt på trykket. Men når det hele så var over, gikk han sin vei. Han etterlot meg alltid alene, sammen med sår og stygge arr. Som en hund som markerte sitt territorium langs veien - slik gikk han fornøyd videre, på jakt etter et nytt offer.

Sporene etter hans triumf ble gjerne stående. Selv om jeg forsøkte å gjemme dem. Jeg så dem hver dag. Og de så meg. De vitnet om de strenge, men innbydnde øynene. De vitnet om hvor lettlurt jeg hadde vært som grep tak i hånden. Enda en gang.

Lovnaden om en lettvint belønning hadde vært fristende. Men prisen hadde vært høy. Han regnet meg som sitt territorium nå. Og jeg visste han ville komme tilbake.

*********************************

Selvskading handler om å påføre kroppen skade og smerte med vilje. Årsakene varierer, men ofte handler det om å regulere, kontrollere og dempe følelser som oppleves vonde og uutholdelige. Problemet med selvskading er at det har effekt: Ved skade frigjør kroppen endorfiner, signalstoffer som virker avslappende og smertelindrende. Disse kan også virke vanedannende, slik som morfin. Dette er én grunn til at det kan være vanskelig å slutte med selvskading. Det kan sammenliknes med alkohol: Man kan drikke for å glemme og få en midlertidig pause fra det vonde. Men det løser ingen problemer, og man kan bli avhengig slik at man mister kontrollen, man blir en "slave", og det kan være vanskelig å rive seg løs.

Selvskading er en dårlig problemløser. Det gir kun midlertidig effekt, og det kan gi stygge arr på huden. I noen tilfeller også alvorlige skader. Det viktige er derfor å finne andre måter å regulere følelsene på - slik som å snakke med noen, eller finne teknikker for å holde ut å stå i de vonde følelsene. Som ved alkoholisme er det knyttet mange fordommer til selvskading, og disse kan gjøre det vanskelig å møte forståelse hos andre. Men man må ikke gi opp for det. Hvis en person virker fordømmende, skrekkslagne eller uforstående, bør man heller snakke med en annen. Det finnes alltid noen der ute som vil forstå.

Hvis du sliter med selvskading - ta kontakt med noen. Om du ikke vil snakke med familie eller nærmeste venner, kan du ta kontakt med fastlegen, helsesøster, en lærer eller en hjelpetelefon/chat, f.eks. Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, Mental Helse eller (hvis du er under 18 år) Kors på halsen.

Hvis du kjenner noen som selvskader, kan du kontakte de samme hjelperorganisasjonene. De kan gi råd og veiledning om hvordan du kan gå frem. Noen ganger kan det være nok at du lytter og er et medmenneske. Kanskje er det alt som skal til for at selvskadingen skal slutte. Andre ganger kan det være et mer omfattende problem, og da bør du ikke sitte alene med det. Forsøk heller å få vedkommende til å oppsøke offentlig hjelp, f.eks. fastlegen. Du kan f.eks. tilby deg å bestille time, å følge, etc.

Husk: Det er ikke slik at man trigger til selvskading ved å spørre noen om hvordan de har det. Det er ikke farlig å spørre, men kan derimot være med på å redde et menneske som har det veldig vondt.

#psykiskhelse #selvskading #trigger #forebygging #villetegenskade #sår #selvskader #hjelp #arr #landsforeningenforforebyggingavselvskadingogselvmord #mentalhelse #korspåhalsen #selvmord #fastlege #bryseg

The hardest walk...



"The hardest walk is walking alone, but it's also the walk that makes you the strongest." - Unknown

Det er i grunn en god illustrasjon.

Vi blir født, ganske så hjelpeløse, avhengige og sårbare. Etter hvert som vi vokser opp, lærer vi oss å ta vare på oss selv. Vi spiser, drikker, går på toalettet, krabber, går, leser, skriver... Først med hjelp, så med veiledning, så på egenhånd.

Fra å uttrykke alle behov gjennom gråt, lærer vi å uttrykke oss med bokstaver og ord. Og vi lærer å trøste oss selv.

Likevel betyr samvær, nærhet, omsorg, vennlighet og relasjoner til andre mye for oss. Vi får venner. Og kan få nye venner. Men ikke alle venner blir værende når vi trenger dem.

"The hardest walk is walking alone..."

Den samme veien - en asfaltert motorvei, en svingete grusvei eller en smal sti - kan oppleves veldig annerledes om vi går den alene eller sammen med andre.

Den samme byrden - en full handlepose, et bord eller en stor sofa - kan oppleves veldig annerledes om vi bærer den alene eller sammen med andre.

Det er når vi må vandre alene og bære byrden på egenhånd at livet kan oppleves som mest utfordrende. Det er da vi kan bli mest fristet til å gi opp. Slippe det vi har i hendene. Falle sammen på stien.

Orker bare ikke mer...

"...but it's also the walk that makes you the strongest."

Det er med psyken som med kroppen. Trener vi med tunge vekter, blir vi også sterkere. Det koster... Men det gir oss også noe igjen. Dersom vi ikke gir opp.

Vi kan se på andre rundt oss i treningssalen. Noen holder bare lette vekter i hendene. De gjør raske repetisjoner, mange repetisjoner. De ser upåvirket ut. Og de kan gå ut og videre uten at det har kostet dem noe særlig.

Det er kanskje de vi misunner i hverdagen. De som slipper å bære de tyngste byrdene. Jo, vi bærer alle byrder. Men noen har dem tyngre enn andre. Og er man i tillegg alene om å bære dem, oppleves de enda tyngre.

Smerte. Tretthet. Fristet til å gi opp. Slippe vektene og falle sammen på gulvet.

Men ved å bite tennene sammen og IKKE GI OPP, vil vi bli sterkere.

Det er med psyken som med kroppen.

"The hardest walk is walking alone, but it's also the walk that makes you the strongest."



#psykiskhelse #ikkegiopp #styrke #svakthet #sårbarhet #depresjon #angst #traume #konflikt #giopp #psykisksmerte #selvskading #ensomhet #mobbing #kamp #fighter #livet #styrketrening #trening #visdomsord #nevergiveup

Møte med ny psykolog i dag: I'm still breathing! I'm alive!

Jeg var klar som et egg. Hadde mannet meg opp. Hadde kvinnet meg opp. Jeg var ikke sikker på hvilken variant som ville funke best; derfor gjorde jeg like godt begge.

Jeg var årvåken som en ørn. Som en ugle som speidet etter mus, sitt forsvarsløse bytte som beveget seg et sted der nede på bakken mellom mose, kvister og løv. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke. Men det spiller i grunn ingen rolle. Jeg var beredt på å møte en hver fare som måtte dukke opp på min vei! Beredt til å bekjempe selv den største og sterkeste fiende! Beredt til å bestige fjell! Til å knuse en armé. Til å.... tja....

Det var torsdag formiddag, og jeg var klar til å møte min nye psykolog!


 

Jeg var tidlig ute. Jeg skuet utover venteværelset som en såret soldat som reiste seg fra ruinene etter et slag. Ingen mennesker å skue...

Jeg lurte en stakket stund på om jeg var kommet til riktig sted...


 

Tiden gikk sakte. Hadde hun lurt meg? Kanskje det var en felle? Jeg var lokket ut i ødemarken, der ingen kunne høre mine fortvilte rop. Jeg ville bli et lett bytte for fienden her. Alene...

Det var nok det de regnet med. Men jeg var forberedt! Jeg var klar til å møte dem! Enten de kom fra høyre eller venstre! Eller om de plutselig skulle dukke opp bak den tomme skranken!


 

Tiden gikk. Sakte. Det føltes som om hele verden hadde samlet seg mot meg. Antakelig befant den seg på utsiden av veggene, klare til å dytte dem ned over meg med en lydløs dampveivals. Jeg lurte på om min siste time var kommet, da plutselig...


 

...et hyggelig dameansikt dukket opp foran meg.

"Sarah?"

Jeg gliste. Det måtte være litt av et sammentreff. Tenk at hun skulle komme og lete etter meg akkurat på det stedet jeg nå befant meg, og akkurat på det tidspunktet som jeg befant meg der. Og akkurat tidsnok til å redde meg fra å bli knust under fire tykke betongvegger. Dette så virkelig ut til å bli min dag!


 

Etter å ha bekreftet at 'jeg' var 'meg', gikk vi inn på kontoret hennes. Døren ble lukket igjen bak meg. Det var to stoler der inne. En til hver av oss. Heldigvis.

Hun begynte med å presentere seg selv. Det var da jeg ble rimelig sikker på at hun faktisk var min nye psykolog. Greit. Så hadde vi identifisert alle de involverte parter.

Hun virket hyggelig. Det var slett ingen dårlig start. Men så begynte vanskelighetene.

"Hva vil du jeg skal hjelpe deg med?"


 

"Eh... Altså..."

For første gang i mitt liv lengtet jeg etter å befinne meg i Stortingets spørretime...

Jo'a, jeg hadde vel for så vidt forberedt meg på at spørsmålet ville komme. Psykologer har nemlig en tendens til å spørre om slikt. Men noe svar hadde jeg visst glemt å forberede...


 

"Eh... Altså..."

Det var kanskje nå jeg skulle ønske meg egen bolig i Holmenkollåsen, gratis førerkort, lyserosa limosin og en seilbåt med egen plass på Aker brygge?


 

"Eh... Altså..."

For å gjøre en lang historie kort, en hel time faktisk, så endte det opp med at vi snakket sammen. Og vi kom frem til noe. Et sted å begynne. Jeg fikk til og med fortalt henne om psykolog-fobien min. Og det beste av alt: Hun forstod meg.

Hun var lei seg for at jeg hadde opplevd det jeg hadde opplevd, både utenfor og innenfor psykiatrien. Hun ga endog uttrykk for at hun så annerledes på en del ting enn min forrige psykolog. Det var da jeg innså at alle psykologer neppe er like...


 

Kanskje var det ikke slik at alle verdens psykologer hadde konspirert seg sammen imot meg. For å pumpe meg for hemmelige opplysninger og hjernevaske meg til å tro at jeg var femte generasjons narsissist... Kanskje fantes det noen der ute som faktisk ønsket å hjelpe...



 

Faktisk følte jeg at hun hjalp meg allerede - bare vet å tro på meg. Det var det som hadde vært det største problemet med den forrige psykologen. Samme hva jeg sa, gikk det ikke inn. Hos henne. Hun hadde allerede bestemt seg, og det hjalp ingenting at jeg protesterte eller forsøkte å korrigere på tidligere misforståelser. Til slutt ble hun lei av meg. Hadde jeg ikke gått ut frivillig - midt i timen - hadde hun sikkert kastet meg ut...


 

Jeg tror nemlig psykologer har en tendens til å gjøre slik...

Men i dag gikk det bra. Jeg var forberedt på å knuse verden. Jeg var forberedt på at verden ville knuse meg. Men så gikk det bra likevel.

Dagens leksjon er ikke at ting vi gruer oss til, ofte blir mindre ille enn vi i utgangspunktet tror. Nei, ikke det. Selv om det sikkert både er riktig og lurt å tenke på. Men siden det er jeg som er forfatteren av dette innlegget, er det også jeg som bestemmer hva dagens leksjon blir. Og det er at det er utrolig godt å bli trodd. Særlig etter flere måneder med...

Det er utrolig godt at noen hører - lytter til det du sier. Selvsagt fikk hun ikke med seg alt jeg sa. Men jeg fikk heller ikke med meg alt hun sa. Det viktigste var at hun var en god lytter. Og at hun forstod meg. Og at hun trodde på meg.

Tenk! En ekte psykolog som tror på meg!

Jepp, dette må være min dag!

 

---------------------------------------------------------------------------------

Og om noen ikke har hørt om psykologfobi før - ta en titt her.

----------------------------------------------------------------------------------

#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #DPS #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #overlevelsesstrategi #generalisering #redd #fobiforpsykologer

 

 

 

 

Fobi for psykologer! Helt sant!

I morgen skal jeg treffe en ny psykolog. Det blir antakelig bare noen få samtaler, men det er nå en gang dette som er blitt satt igang og avtalt nå. Og etter møte med psykologene på DPSen i fjor, har jeg fått reell fobi for psykologer. Jeg lurer derfor på hvordan møtet i morgen vil bli...



Jeg lurer på hvordan den nye psykologen er... Kanskje hun har store, mørke øyne, lange horn og skarpe hoggtenner... Omtrent slik:



Jeg lurer på hvordan jeg vil reagere når jeg ser henne... Om jeg vil løpe avgårde som den gangen jeg støtte på en grevling i skogen...



Eller om jeg kanskje vil klatre opp i et tre... Og håpe at hun ikke finner meg...



Men hva skjer om hun finner meg? Hun vil sikkert gå drastisk til verks for å få tak i meg igjen...

Jeg kommer til å bli innesperret på kontoret hennes... Helt til jeg har fortalt den hele og fulle sannhet... Hver eneste lille hemmelighet...

Eller kanskje hun bare vil få meg til å tilstå at jeg har diagnoser jeg aldri har hatt...



"Jaaaaa! Jeg innrømmer... Jeg har vært psykopat og narsissist siden jeg var åtte år!!!.... AUUUUUU!!!.... Okey, siden jeg var fire, da!!!!!"

Ok, kanskje jeg overdriver litt... Psykologen er der bare for å hjelpe meg... Hva galt kan hun egentlig gjøre mot meg? Sånn rent bortsett fra å pumpe meg for alle mine dypeste hemmeligheter og vondeste følelser, og få meg til å tro at jeg har diagnoser jeg kanskje ikke har?

Men psykolog-fobi er en høyst reell og alvorlig tilstand. Den bør derfor tas på største alvor...

"Hvordan har du det?"

"Eh.... Ikke så veldig bra sånn egentlig..."

"Kan du fortelle meg hva det er som plager deg?"

"Eh.... Du..."



Jeg skjønner at det kanskje ikke er det beste utgangspunktet for en god og givende samtale... Men kanskje må man bare begynne et sted...

Det er mange veier å velge mellom. Kanskje psykologen kan hjelpe meg å finne en som er fornuftig?



Kanskje.................

Min bestemor fikk angst for hunder etter at hun som ung var blitt bitt av en hund. Jeg traff henne bare i rollen som bestemor - mange, mange år etter det aktuelle hendelsen - men hun ble fortsatt livredd hver gang hun så eller hørte en hund. Selv om samtlige hunder hun møtte var uten skyld i den aktuelle episoden. Men de liknet tilstrekkelig på den skyldige til at hun ble redd for dem også. En kategorisk redsel... En kategori-fobi...



Jeg antar at min psykolog-fobi er av samme type. Mitt første møte med autorisert psykolog var åpenbart like traumatiserende for meg som min bestemors tenåringserfaring med hundetennene...

Men ingen andre hunder skadet min bestemor. De bare skremte henne - fordi hun var blitt redd for kategorien hund etter å ha blitt bitt av en hund som nok var død for lenge siden da hun omsider ble min bestemor...



Kanskje min psykolog-fobi er like ubegrunnet som min bestemors hundefobi... Kanskje ikke alle psykologer vil skade meg bare fordi jeg følte at én psykolog har gjort det?

En venninne var sårt skuffet over en drittsekk av en kjæreste som hadde sviktet henne. Hun orket ikke nye forhold. Redd for at alle andre menn ville være likedan og svikte henne... En blir til alle... Kategori-fobi...

Jeg har for så vidt gjort likedan selv. Fordi mine foreldres ekteskap ikke fungerte, har jeg vært usikker på om jeg har ønsket å inngå en liknende allianse med noen. En blir til alle... Kategori-fobi...



Jeg som trodde jeg var prinsippielt fordomsfri... Jeg vet det ikke er rett og rimelig å gjøre én til alle, men... Jeg er redd for å bli såret igjen... Slik som min bestemor... Slik som venninnen min...

Men, greit... Jeg skal forsøke å gi henne en sjanse. Hun er sikkert en søt, liten hund! Håper bare hun ikke er så søt at jeg begynner å klappe henne...

"Hvordan har du det?"

"Aaaaah.... Så god og myk du er..."

"Eh.... Kan du fortelle meg hva det er som plager deg?"

"Aaaaah.... Du er så søt..."



Tja, hvem vet.... Kanskje hun friskmelder meg med det samme?

"Pasienten har tilnærmet normal fungering, og vi avslutter herved all kontakt. Videre samtaleterapi anses som høyst unødvendig, ja, nærmest risikabelt..."

Tja, hvem vet....


#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #DPS #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #overlevelsesstrategi #generalisering #redd #fobiforpsykologer #givemeyourbestshot ;p

 



 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det bare å bygge opp igjen...


 

Og etter et par uker uten trening av armene pga senesmerter, er det på tide å starte igjen. Bygge seg opp igjen. For hvorfor skulle jeg gi opp nå? Jeg har jo gjort dette mange ganger før.

Gjort hva? Bygd meg opp igjen.

Smerter i armer og ben. Muskler, sener og ledd.

"Hvorfor trener du når du har så mye vondt?" spurte psykologen en gang. Og la til at jeg kanskje ikke burde...

Jeg hadde trukket frem treningen for å illustrere livsmottoet mitt. Å aldri gi opp.

Joda, jeg gir opp rett som det er. Men det varer aldri så lenge. Greit, det siste året eller to har vært verre enn før, men det har vært en nesten kontinuerlig ytre belastning - først arbeidskonflikten og så et (for meg) tragisk møte med offentlig psykiatri - som gjorde det mye vanskeligere for meg.

Men... jeg er da her fortsatt.

Skjønt, da jeg forrige uke knapt klarte å løfte armen ble jeg mer bekymret. Mister jeg muligheten for å trene nå? Mister jeg all styrken jeg har bygget opp?

Ikke at jeg er bodybilder eller fitness-woman eller noe slikt... Ikke en gang superwoman... Men jeg har trent meg opp så mange ganger fra smerte og ikke-klare, til å klare både pull-ups og push-ups - - - - noe jeg en gang i tiden aldri hadde trodd jeg skulle klare.

Og den fysiske anstrengelsen er bare halve ingrediensen. Det viktigste sitter i psyken. Bestemme seg. Først for å gjøre et forsøk; så for å gjrøe så godt man kan; så for å gi alt. Bestemme seg for ikke å gi opp, men å prøve igjen og igjen - helt til det går. Noen ganger har det gått sakte. Men, la gå. Det er fin trening for tålmodigheten og utholdenheten (den psykiske, vel å merke). Hvem trenger ikke det?

Jeg har lært at man skal ideellt sett trene med 75% av max repetisjoner. Men jeg må innrømme at jeg har jukset. Jeg har som regel gitt alt. Og det har funket. Jepp, jeg har hatt vondt. Men det har jeg hvis jeg ikke trener også. Så valget har stått mellom å trene og ha vondt, eller å ikke trene og ha vondt (og være svak). Lett valg? På en måte, men det koster en innsats. Og den innsatsen har jeg hatt nytte av også ellers i livet.

Selv om jeg har vært depressiv i perioder, og nesten kontinuerlig det siste året (eller to), så gjør jeg det samme. Gir 100% i et krampetak for å komme i gang igjen. Noen ganger funker det, andre ganger ikke. Men da er det bare å forsøke igjen. Og igjen...

Alternativet ville være å gi opp... Det har vært fristende i det siste... Og jeg har prestert dårligere på treningen selv om jeg har forsøkt. Så her må det en mental selvdisiplinert innsats til...

I går var det på tide å starte med armtrening igjen, syntes jeg. Og jeg klarte 28 push-ups (med pusting som en 80-åring, tipper jeg). Men dog! Jeg klarte det, og da blir jeg inspirert til å jobbe videre med andre ting også.

Så, god morgen (eller god formiddag), kjære tirsdag! Da går vi igang!

 

#psykiskhelse #ikkegiopp #trening #pushups #armhevninger #psyke #mentaltrening #depresjon

Fornøyd...


 

Så var jeg tilbake i Tigerstaden (Oslo, hvis noen lurer.... Jeg må innrømmet at jeg lurer på hvordan byen endte opp med det kjælenavnet...). Etter en langhelg på sørlandet med en venninne.

Vi hadde vekslende vær, men det var gøy å bade ute hver dag. Jeg ha lengtet etter å bade lenge - men har ikke turt fordi jeg det siste året har fått så mange arr på kroppen. Jeg har pants og badedrakt... men jeg følte ikke jeg kunne bade i bukse og genser heller...

Venninna mi spurte om arrene. Hva brukte jeg? Eeeeeeeeh,................. Ok, hun er voksen, jeg er voksen, vi kan snakke om dette, som voksne.

Og jeg er voksen, men har likevel kuttet meg. Jeg skjønner det selvsagt ikke selv når jeg er i godt eller ok humør, men når jeg er skikkelig down...eller, i hvert fall slik det har vært det siste året, så har det hjulpet. Men det er rart å tenke på at jeg knapt hadde selvskadet meg noe før jeg kom i kontakt med psykiatrien. De sa "Vil du ha hjelp?" "Tror du at du kan få hjelp?" Ok, de nevnte ikke 'selvskading' i forbindelse med den forespørselen, men det var fascinerende hvor mye verre jeg ble når jeg liksom skulle få "hjelp".

Det som virkelig hjelper, er normal vennlighet fra normale mennesker. De trenger forresten ikke være så normale heller - for, jeg mener, hvem er egentlig det?

Men det å møte noe vennlig, gir tro på at det faktisk finnes noe godt i verden. Da trenger man kankje ikke gi opp likevel?

"Det enkle er ofte det beste" ;)


#ferie #sørlandet #vennskap #foreldre #jobb #fri #undercover #selvskading

I morgen, i morgen... (Sarah - Selvskading: 1-0)


 

Dette er som røykeavvenning... Hver dag uten teller! Og lønner seg! Men siden jeg ikke bruker penger på røyk, har jeg brukt penger på en belønning...

Hvis jeg ikke selvskader mer nå, blir den buksa jeg kjøpte en gang i mai (for å være "gulrot" da...) endelig min! Og da har det virkelig gått... tja, jeg er ute av tellingen på hvor mange dager, men det var i morgen jeg satte som frist. (Frist for n'te gang... men nå gikk det!)

Og i morgen drar jeg og en venninne til sørlandet. Så da kommer jeg ikke til å gjøre noe på enda flere dager.

Og det beste av alt: Jeg føler heller ikke noe behov for å gjøre noe! Kanskje jeg er avvendt?

Jepp! Dette begynner virkelig å ligne noe! Haha :D

"I keep getting up when I hit the ground"

#selvskading #psykiskhelse #avvenning #avvenningfraselvskading #gulrot #belønning #keepontrying

Er schizofreni en kronisk sykdom?


 

Man trodde lenge det - at schizofreni var en kronisk sykdom, en sykdom man ikke kunne bli frisk av. Slike oppfatninger er som myter og rykter for øvrig; de har lett for å henge igjen som en oppfatning, selv om forskning, beviser og indikasjoner tyder på noe annet. Det kan derfor være greit å gi et lite bidrag til å avskaffe denne myten - og til å nyansere bildet av hva schizofreni egentlig er.

Schizofreni regnes som en alvorlig psykisk sykdom. Den kjennetegnes typisk av vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser (såkalte "positive symptomer"). Pasienten kan høre stemmer, se ting som egentlig ikke er der eller være fast overbevist om at noen forsøker å forgifte maten hans/hennes eller kontrollerer tankene hans/hennes. Atferd og tale kan være vanskelig for andre å henge med på. Pasienten kan også ha perioder med såkalte "negative symptomer", dvs. en følelse av likegyldighet, manglende glede og dårlig konsentrasjon. Hvor ofte en person opplever psykotiske episoder varierer.

Schizofreni er ikke medfødt. Vanligvis oppstår den i 16-25 årsalderen, men kan også komme hos godt voksne. En venninne av meg fortalte om sin mor som hele livet hadde fungert normalt, men samtidig båret mange vonde følelser inni seg. Så en dag tippet det over, hun hallusinerte, fantaserte og snakket usammenhengende om de underligste ting. Dignosen hun fikk var schizofreni. Hun ble satt på medikamenter og fungerte siden relativt greit, men i stressende situasjoner begynte hun gjerne å oppføre seg "underlig" igjen.

Det er vanlig å behandler schizofreni med antipsykotiske legemidler, som sikter mot å få kontroll på symptomene. Dessverre har disse bivirkninger som kan være veldig plagsomme for pasientene. Noen av disse bivirkningene er kortvarige, andre varer lenger. Eksempler kan være munntørrhet, forstoppelse, vektøkning, høyt kolesterol, lavt blodtrykk (og svimmelhet), nedsatt seksuellyst, melk i brystene (også menn), økt fare for diabetes og problemer med muskelstivhet og koordinasjon av bevegelser.

Studier har imidlertid vist at ca 25% av alle med diagnosen schizofreni kun har én sykdomsepisode, mens like mange får et kronisk (livsvarig) forløp. Andre ligger mellom disse (altså mer enn én sykdomsepisode, men ikke nødvendigvis kronisk). Det er altså fullt mulig å fungere i skole/arbeidsliv og leve relativt normalt med en schizofrenidiagnose.

En dansk studie har fulgt opp ca 300 pasienter med diagnosen schizofreni, som hadde psykoser og ble behandlet med antipsykotika. Av disse har 30% klart seg uten medisiner etter ti år - uten å være plaget av psykoser. Dette ville ikke vært mulig dersom schizofreni var en sykdom man måtte leve med resten av livet.

Noen vil imidlertid fortsatt være avhengig av medisiner for å kontrollere psykotiske symptomer eller for å hindre tilbakefall. Danske forskere vil gjøre mer studier slik at man kan få en bedre forståelse av hvem som kan slutte med medisiner. Det er derfor viktig at ingen stanser medikamentell behandling på egenhånd, uten samråd med lege/psykiater.

Les mer om denne forskningen her.

#psykiskhelse #psykiatri #schizofreni #psykose #antipsykotika #legemidler #forskning #kronisk #kronisksykdom #psykisksyk #pasient #psykolog #helse #bivirkninger #vrangforestillinger #hallusinasjoner

Vanskelig å si noe man ikke tror på selv...


 

Det kan være vanskelig å si ting for å trøste, hjelpe eller oppmuntre andre - når man kanskje ikke tror på det selv.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til pasienter på sykehus og sykehjem at "Jeg kommer snart!" - - - og så har minuttene gått... Mange minutter, flere minutter... Jeg har truffet flere pasienter som tydeligvis har opplevd dette før. Særlig gamle damer. Til mitt muntre eller halvt stressede "Jeg kommer snart!", har de gjerne svart:

"Det sier de alltid..."

"Det tror jeg ikke på..."

"Hah... Ja...."

Selvsagt ikke den morsomste kommentaren å få når man innerst inne vet at man løper bena av seg for å hjelpe andre og aller helst skulle vært på toalettet... Det var jo ikke jeg som hadde sagt jeg skulle komme snart, men likevel ikke kom før lenge etterpå. Det var jo ikke jeg som hadde sviktet de gamle damene. Men jeg hadde sviktet andre. Mange andre. "Jeg kommer snart!"

Hva hjelper det å si: "Unnskyld! Det var noen som trengte meg..."? Den gamle damen i firesenga på rom 201 trengte meg også. Det var mange som trengte meg...

"Jeg kommer snart!"

Men "snart" er et relativt begrep i sykepleierverden. Så relativt at jeg sjelden tror på det selv. Jeg har til hensikt... men så var det noen som trengte meg...

Det har handlet om andre ting. Om behandling - "Tror du det hjelper?" - "Selvfølgelig!" --- "Tror du det går bra?" - "Selvfølgelig!"

Det er viktig å skape tillit og optimisme. Men det er ikke alltid jeg er like sikker som jeg gir uttrykk for. Særlig ikke når vi lover pårørende at "Vi skal ta godt vare på ham" - og så vet jeg at vi ikke har tid til stort annet enn å skifte bleie og gjøre noen krampeaktige forsøk på å få ham til å spise i hvert fall et par biter av brødskiva med syltetøy...

Men vi har intensjonen. Vi ønsker å hjelpe. Vi gjør et forsøk. Men det er ikke alltid vi strekker til.

Jeg har funnet det tilsvarende vanskelig å fortelle unge mennesker at det finnes hjelp å få for psykiske vansker og uvaner, slik som selvskading. Jeg har ikke lenger tro på psykiatrien. Jeg ser ikke på legevakta som et sted der noen vil få hjelp. Men likevel, jeg vil fortsette å henvise. Fortsette å skape tillit og optimisme. I hvert fall forsøke.

Jeg tror de har intensjoner, at de ønsker å hjelpe. Men de strekker ikke alltid til.

Men det kan være vi likevel trenger å tro at de er der. Noen ganger kan troen på velviljen være nok til å hjelpe.

Når jeg har gitt pasienter smertestillende medikamenter, har jeg forsøkt å være der til de har tatt medisinene og formidle trygghet med mitt nærvær. Vi lærte på skolen at dette kan øke effekten av medikamentet. Det har jeg også erfart. Derfor har jeg funnet det vel verd å stå der ved siden av den unge gutten eller den gamle damen mens tabletten sakte blir svelget med et halvt glass vann. Min trygghet skaper optimisme hos pasienten og tro på at medisinen hjelper.

Det handler ikke om placebo eller innbildning. Det handler om at vi psykisk bygges opp gjennom tillit og brytes ned gjennom mistillit og avvisning. Enten det gjelder medikamenter, behandlinger eller mennesker.

"Jeg kommer snart!" sier jeg og smiler så fint jeg bare kan. Jeg vil de skal tro at jeg mener det. Og jeg vil de skal vite at jeg vil gjøre mitt beste for at det skal bli sant.

"Det finnes hjelp å få..." Du må tro det, du må bare tro det.

#helse #pasient #tillit #tro #placebo #helsehjelp #psykiatri #mistillit #negativerfaring #legevakt #sykepleier #sykehus #sykepleie #helsepersonell

Mitt liv som Sarah - DEL 8: Hvite dotter i oppløsning


 

Himmelen var blåere nå. Det var kun noen få hvite dotter igjen der oppe, spredt omkring, i ferd med å gå i oppløsning.

Jeg satte meg på en benk der det ennå ikke satt noen. Lente meg tilbake og så opp på skyene. På en måte følte jeg at jeg også var i ferd med å gå i oppløsning. Tankene min føltes i hvert fall ganske usammenhengende. Diffuse. Som vatt. Jeg følte behov for å gråte. Men hvorfor skulle jeg gråte nå? Uværet var jo over. Solen var i ferd med å bryte frem.

"Legg det nå bak deg!"

"Kan du ikke bare tilgi dem?"

"Kom deg videre!"

"Se fremover! Nå har du fått et nytt liv! Nye muligheter! Grip dagen!"

Jeg hadde fått høre det mange ganger nå. Antakelig velment. Selv om det føltes mer som kritikk. Det som hadde skjedd, hadde visket meg ut - omtrent som skyene der oppe. De drev videre, men hva var det egentlig igjen av dem?

Jeg følte at jeg ett sted der ute hadde mistet meg selv. Nøyaktig hvor var jeg ikke sikker på. Jeg prøvde jo å gå videre, hver dag, hver time. Men det var liksom noe som manglet.

Noe.

Meg selv.

Det fløy en liten fugl høyt der oppe mellom skyer og blå himmel. En sort liten prikk med vinger. Jeg kjente noe vått renne nedover kinnet. Jeg tørket det bort, lettet over at det bare var en tåre og ikke en hilsen fra fuglen der oppe.

Vinden visket i trærne. Jeg kastet et blikk på benkene rundt meg. Det satt mennesker på dem. Noen alene, andre sammen i grupper. De som satt i gruppe pratet, smilte, lo. De som satt alene smilte ikke. En leste i en bok, et par andre satt og fiklet med mobilen. En dame, antakelig i 40-åra, satt bakoverlent og tittet opp mot himmelen.

Jeg så opp igjen på skyene, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning. Fuglen var der fortsatt. Den fløy med myke bevegelser i noe som minnet om en sirkel. Tilsynelatende likegyldig til skyene over seg, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning.

"Ensomme hvite dotter," hvisket jeg. "Dumme, ensomme hvite dotter!" Tenk bare hvor sterke dere kunne ha vært hvis dere hadde stått sammen!

Jeg reiste meg rolig og kastet et siste blikk på den ene gruppen med studenter. De pratet, smilte, lo. Så et nytt blikk på skyene der oppe.

"Dumme, ensomme hvite dotter," gjentok jeg. "Tenk bare..."

Jeg gikk inn igjen med raske skritt. Jeg hadde allerede kommet for sent til forelesningen en gang i dag. Det fikk holde. Nå ventet en ny time, og jeg var klar til å gjøre det beste ut av den.
 

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 9 - som kommer snart!

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

DEL 4 - "Dørene lukkes"

DEL 5 - "På utsiden"

Del 6 - "På innsiden"

Del 7 - "Venneløse taper"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser #psykiskhelse #mobil #venner #sorg #traume

Mitt liv som Sarah - DEL 7: Venneløs taper


 

"Jeg elsker forelesninger!" Jeg stirret på den interaktive tavla og forsøkte å gjenta setningen for meg selv igjen og igjen, som et mantra. Timen nærmet seg slutten, og jeg hadde ennå ikke klart å få fatt i hva foreleseren egentlig snakket om.

En av de andre studentene stilte et spørsmål. Noen kniste. Jeg følte jeg måtte smile, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg smilte for. Spørsmålet ble besvart, og jeg klarte å knote ned et par sammenhengende stikkord. Om ikke annet ga det meg en følelse av at jeg hadde fått noe ut av denne timen. Alt stresset denne morgenen var definitivt verd det!

"Da tar vi et kvarters pause..." Det budskapet klarte jeg i hvert fall å få med meg. Jeg la fra meg pennen og tittet kjapt på mobilen. Meldingsboksen så like tom ut som arket mitt. Jeg snudde meg diskret og så rundt meg. Noen var på vei ut av rommet, andre klumpet seg sammen som blomster og bier. Her og der satt noen alene og tittet på notatene eller mobiltelefonen. Sikkert venneløse tapere, tenkte jeg, og trykket litt på mobilen igjen for å gi inntrykk av at jeg var midt i en viktig chat.

Jeg begynte å føle meg rastløs. "Og du skal liksom være menneskets beste venn," hvisket jeg til mobilen og slapp den ned i sekken som om den var et blylodd. Jeg så ut av vinduet igjen. I glassruta kunne jeg skimte mitt eget speilbilde. "Venneløse taper!" sa det til meg med et ærtende blikk. Jeg trakk pusten og snudde meg bort. "Greit," sa jeg til meg selv, "jeg skal vise deg at jeg ikke er..."

Jeg snudde meg mot han som satt bak meg. Han så usedvanlig anstendig ut. Velstelt hår, lyseblå skjorte uten skrukker, briller med sort ramme. Åpenbart fordypet i en eller annen underholdende bok, la han ikke merke til at jeg stirret på ham. Men jeg la merke til hva han hadde foran seg på bordet. En skrivebok med flere sider med notater, til og med tydelig skrevet. Jeg følte en kjærlig tiltrekning fra første blikk.

"Eh, unnskyld," sa jeg forsiktig. Han responderte ikke. "Eh, unnskyld," forsøkte jeg igjen, "Eh...Hallo!"

Han så opp. Muligens litt forvirret.

"Unnskyld at jeg forstyrret," sa jeg og smilte så pent jeg kunne. "Eh... Jeg kom litt sent til forelesningen, og fikk ikke tatt så gode notater... Kunne jeg låne dine og ta en kopi?"

Han virket skeptisk, for å si det mildt.

"Uhm... De er litt rotete," sa han nølende. Måten han så på meg på fikk meg til å føle meg delvis dum, delvis kriminell.

"De er mye bedre enn mine, da!" Jeg viftet kjapt mot det krøllete papiret som lå foran meg med to knotete ord og en skjev bindestrek midt på arket. "Jeg skal kjappe meg," la jeg til og gliste så bredt jeg bare kunne.

"Men... Altså, jeg synes ikke de er så veldig bra." Han trakk notatboka en halv centimeter nærmere seg selv samtidig som han gjorde en grimaselignende bevegelse med leppene. Non-verbal kommunikasjon. Greit, jeg tok hintet!

Jeg nikket så vennlig jeg kunne, før jeg snudde meg raskt og lente meg tilbake på stolen med armene i kors. "Kapitalistiske, egoistiske guttevalper," hvisket jeg skuffet. Jeg kastet et blikk på speilbildet i vinduet. Det så ut til å gapskratte, slo seg på låret med den ene armen og løftet den andre til ansiktet for å peke nese. "Venneløse taper!" ropte det mellom alle latterhikstene.

"Jeg har venner," protesterte jeg. "De er bare ikke her inne..."

"Du er alene," lo speilbildet. "Du er ensom! Du er en venneløs taper! Loooooooseeeer!"

Uten nærmere ettertanke grep jeg viskelæret og kastet det hardt mot speilbildet i vinduet. Det spratt tilbake med et lite dunk og landet på gulvet foran meg. Jeg innså raskt at hele seansen antakelig hadde virket nokså underlig.

"Det var en flue," sa jeg kjapt til gutten bak meg. Han så fortsatt like skeptisk ut som et minutt tidligere. Kanskje det var derfor han satt alene. Jeg plukket diskret opp viskelæret og slapp det ned i sekken. Akkurat nå følte jeg at det var flere som stirret på meg enn den egoistiske kapitalisten bak meg.

Jeg trengte noen som kunne stille opp for meg. Hvor var min venn mobilen? Jeg rotet rundt i sekken til jeg fikk tak i den. Igjen kastet jeg et blikk på gutten bak meg. Idet blikkene våre møttes så han raskt ned i boka.

"Flue!" gjentok jeg for sikkerhets skyld idet jeg reiste meg. Med raske skritt gikk jeg ut av rommet samtidig som jeg tastet noen meningsløse sifre på mobilen. Jeg hadde nemlig en viktig telefon jeg måtte ta. Og den kunne ikke vente.
 

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 8 (Hvite dotter i oppløsning) - her!

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

DEL 4 - "Dørene lukkes"

DEL 5 - "På utsiden"

Del 6 - "På innsiden"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #skuffelser #psykiskhelse #mobil #venneløs #taper #venner #venn

Hva er schizotyp lidelse? (schizotyp personlighetsforstyrrelse)


 

En personlighetsfortyrrelse innebærer at man har karaktertrekk, eller vedvarende atferdsmønstre, som kan gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen eller i relasjon til andre. Du kan lese mer om personlighetsforstyrrelser generelt her. Dette innlegget handler om schizotyp lidelse eller personlighetsforstyrrelse.

I Den amerikanske psykiaterforeningens klassifikasjonssystem DSM-V (Diagnostic and Statistical Manual of mental disorders, 5.utg.) er schizoid lidelse klassifisert som en personlighetsforstyrrelse. Her knyttes lidelsen til trekk ved personligheten som virker inn på daglig og sosial fungering.

Andre mener imidlertid at schizoid lidelse er en mildere form for schizofreni. I det internasjonale klassifikasjons- og diagnosesystemet ICD-10, som utgis av Verdens helseorganisasjon (WHO), er derfor lidelsen plassert i samme avsnitt som schizofreni, vedvarende paranoide lidelser og ulike akutte, forbigående psykotiske lidelser.

Følgende beskrivelse av shizotyp lidelse er hentet fra ICD-10:

"Lidelse kjennetegnet av eksentrisk atferd og forstyrrelser i tanke- og følelsesliv, som ligner de man ser ved schizofreni, men uten klare eller typiske schizofrenisymptomer på noe tidspunkt. Symptomene kan omfatte følelseskulde eller upassende følelser, rar eller eksentrisk atferd, tilbøyelighet til sosial tilbaketrekning, paranoide eller bisarre idéer som ikke utvikler seg til klare vrangforestillinger, tvangspreget grubling, tankeforstyrrelser og sansemessige forstyrrelser, periodevis forbigående nærpsykotiske episoder med intense illusjoner, hørsels- eller andre hallusinasjoner og idéer på grensen av vrangforestillinger, som vanligvis inntreffer uten ytre provokasjon. Det er ingen klar debut, og utvikling og forløp er vanligvis som ved personlighetsforstyrrelser." (ICD-10, F.21).

 Ca 5% av befolkningen antas å ha en schizotyp lidelse. Diagnosen stilles vanligvis i ung voksen alder og varer ofte livet ut, selv om symptomene kan bedres av medisiner og terapi. Alvorlighetsgraden varierer, og en person med shizotyp lidelse kan ha underlig atferd eller fremstå som rar.

Mer vanlig er imidlertid å ha underlige ideer og forestillinger (f.eks. romvesner, magi, klarsynthet). Utsagn og ordbruk kan virke uforståelige, stereotype eller upassende, og tankegangen kan være vanskelig å følge. Også upassende og avflatede følelser er vanlig.

Personer med schizotyp lidelse har ofte få nære relasjoner, om noen. Vanligvis forstår de ikke hvordan man danner relasjoner eller hvordan deres atferd påvirker andre. De kan også feiltolke andres motiver og handlinger og utvikle mistillit og paranoia. Sosial isolasjon og innesluttethet er derfor vanlig, og sosiale situasjoner kan skape sterkt ubehag.

Schizoid lidelse kan ledsages av angst og depresjon. Noen pasienter vil ha nytte av medikamenter for dette, eventuelt også antipsykotika (ved psykotiske episoder). Langvarig psykoterapi er imidlertid å foretrekke som behandling. Profesjonell hjelp i form av kognitiv atferdsterapi kan bidra til å redusere bisarre tanker og atferdsmønstre. Også videoopptak og terapi for å bedre talevaner kan hjelpe.

Denne videoen gir en koft og grei oversikt over schizotyp lidelse/personlighetsforstyrrelse, samt viser likheter og ulikheter med schizofreni:

 

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #schizotyp #schizotyppersonlighetsforstyrrelse #ICD-10 #sosial #isolasjon

Kjære Vennligheten,



Kjære Vennligheten,

Da jeg våknet opp i dag, tenkte jeg på deg. Jeg lurte på hvordan du har det. Hvordan du har hatt det den siste tiden.

Det er så mange som sier de er bekymret for deg. De har ikke sett deg på lenge. De lurer på om alt er bra med deg.

Har du det bra?

Det er så mange som sier de savner deg. De har ikke sett deg på lenge. Jeg begynner også å bli bekymret. Lurer på hvordan du har det. Lurer på hvor du har tatt veien.

Noen sa du ikke er interessert i å være sammen med oss lenger. At det er derfor du holder deg på avstand. Andre sa noe så tåpelig som at du aldri har eksistert. Men jeg sa til dem at det ikke er sant. For jeg husker deg.

Ja, jeg husker godt da jeg traff deg. Det var et hyggelig øyeblikk. Eller, det var ikke bare ett øyeblikk, det var mange. Og de var hyggelige alle sammen.

Uansett hvor du er i denne verden... Jeg håper du får brevet mitt. Jeg vil bare fortelle deg at vi savner deg. Jeg vil bare du skal vite at vi er glad i deg. Jeg vil du skal huske på at du alltid er velkommen tilbake.

Så please, kom tilbake! Vi trenger deg!

beste hilsner fra
meg

 

#vennlighet #ensomhet #mennesker #psykiskhelse #verden #liten #hat #ondskap

På forsiden av Klassekampen!



I går kveld fikk jeg svarmail om at Klassekampen vil trykke en kronikk jeg har skrevet - i dag! Det var selvsagt en hyggelig nyhet!

Det jeg ikke visste, var at man ved slike anledninger kan havne på forsiden med bilde og sitatutdrag! Wow - det er første gang jeg er på forsiden av en avis. Litt morsomt - sånn som i russetida (da man nesten fikk følelsen av å være kjendis når alle de små barna kom løpende etter deg på gata for å få DITT kort...). Men også litt "skummelt"... Men jeg kan like godt bare godta det - jeg kommer meg ikke bort derifra uansett!

Kronikken min heter "Dokumentasjonstyrraniet" og handler om hvordan dokumentering har inntatt samfunnet som et ugjendrivelig bevis på "sannhet". Vi finner det i skolen, i arbeidslivet, i helsevesenet.... Det er ment å sikre den svake part, men dessverre slår det ut motsatt: Det blir "det sterkeste kort på hånden" for de som ellers er den sterkeste part i en uenighet - f.eks. helsevesenets "sannhetsbevis" på at slik-og-slik VAR det, selv om pasient og pårørende måtte hevde noe annet... En skummel utvikling, og jeg er derfor veldig glad for at Klassekampen ville trykke den. :)

Håper vi nå sammen kan bidra til å redde verden! ;))

#dokumentasjon #klassekampen #kronikk #avis #debatt #samfunnet #samfunnsdebatt #psykiskhelse #pasient #skole #mobbing #arbeidskonflikt #diskriminering #arbeidstilsynet #pasientskadeerstatning #pasientsikkerhet #helsevesenet #dokumentasjonstyrraniet #berømt #bryseg #behandling #arbeidsgiver #politikk

Å våkne opp til... GLEDE :D


 

Det har vært veldig morsomt å våkne opp til følelsen av at ting er ok. Det har skjedd to dager nå. Jeg kan ikke huske når det skjedde sist. Men jeg vet det har skjedd før. Men så hadde jeg visst glemt at det var mulig. Men det var det.

Når jeg nå har prøvd det, tror jeg på det igjen. Det er faktisk mulig å ha det alright. Ikke nødvendigvis bra hele tiden, men likevel - alright...

Jeg føler likevel at jeg vandrer i et minefelt. Jeg må passe på tankene mine. Ikke la dem få lov til å bevege seg en millimeter utenfor den lille stien som er merket som "trygg". Et skritt til siden, hvor ufarlig det enn kan virke, vil føre til et avvik fra stien... Jeg vil snart fjerne meg lenger og lenger fra den... Og BANG!!! Plutselig kan jeg gå på en mine. Alt eksploderer i et emosjonelt ukontrollerbart utbrudd som kan føre til både det ene og det andre, mesteparten utenfor min kontroll.

Så det gjelder å holde fokus. Se på stien. Være på vakt. Ikke la seg distrahere av fristelsen til å sjekke ut hva som befinner seg på høyre eller venstre side.

Så kan det gå fremover. Antakelig bedre for hver dag, hvis jeg fortsetter på samme måten. Som det heter: Øvelse gjør mester.

Så da fortsetter jeg. En smule mer optimistisk. Og ønsker alle en god helg!



 

#psykiskhelse #optimisme #glede #depresjon #fokus #tanker #tankekontroll #positivetanker #gåvidere #minefelt

"Gi meg opp... ikke gi meg opp... gi meg opp... ikke gi meg opp..."


 

Det er som prestekragen - man napper av kronblad etter kronblad og ser hvor man ender opp. "Elsker... elsker ikke... elsker... elsker ikke..." Tilfeldighetene avgjør.

Det kan føles like tilfeldig - i livet generelt. Hvem vil fortsatt være venner med meg når jeg faller? Hvem vil fortsatt være glad i meg når jeg gjør noe dumt? Hvem vil fortsatt tro på meg når jeg feiler? Hvem vil fortsatt holde fast i meg når jeg selv mister kontrollen? Hvem vil ikke gi meg opp når jeg selv har gitt opp?

Venner kan gå i alle retninger.

"Elsker... elsker ikke... elsker... elsker ikke..."

"Gi meg opp... ikke gi meg opp... gi meg opp... ikke gi meg opp..."

Noen av de som gjerne soler seg i glansen av meg når jeg glitrer - er de første til å forlate meg når jeg faller.

Noen av de som sier høyest at de er glad i meg og gjengjelder gave med gave, smil med smil, vennlighet med vennlighet - er de første til å bli sinte når jeg gjør noe dumt.

Noen av de som roste meg mest når jeg hadde fremgang - er de første som slutter å tro på meg når jeg feiler. 

Noen av de jeg stod nærmest - er de som først gir slipp på meg når jeg selv mister kontrollen. Jeg flyter videre alene, som en båt uten årer på åpent hav. Ingenting å sikte mot. Ingen som kan hjelpe. Ingen som vil hjelpe.

Men å treffe den ene som ikke vil gi meg opp, selv om jeg selv har mistet alt håp og gitt fullstendig opp, er som å finne friskt vann i en ørken. Den ene som klarer å gi deg livsgnisten tilbake.

I dag traff jeg henne igjen. Selv om jeg hadde vært frustrert og sur på grunn av ting hun hadde gjort som hadde skadet meg. Selv om hun ikke mente det. Men det var oppgjort frustrasjon som hadde vokst seg så stor at den flommet over som sporadisk vulkanutbrudd til alle døgnets tider. Jo, jeg fikk klar beskjed om at hun kunne kuttet kontakten med meg for lenge siden (i tilfelle jeg skulle være i tvil om det). Men hun ville likevel ikke gi opp.

Jeg tror det reddet meg. For nå følte jeg at alt jeg gjorde bare var rot. Og den eneste løsningen... Nå trengte jeg den ikke mer. Jeg sluttet å gråte. Jeg gikk ut. Det var sol.

Hva du enn gjør: Ikke gi opp et menneske som sliter, selv om ham/hun gjør dumme ting, sier dumme ting, freaker ut, skader seg selv, skremmer deg eller gir opp. Litt tålmodig overbærenhet... Du kan redde ham/henne! Du vet aldri fra hva...


 

#psykiskhelse #depresjon #selvskading #suicidal #kjærlighet #tålmodighet #unnskyld #såret #vennskap #vennlighet #venner #tillit #tro #ikkegiopp #ikkegislipp #giopp #håp #livet

Utsikt over livet...

En av disse morgenene som starter med øynene fulle av tårer og hodet fylt med rare tanker. Tanker som krangler både med meg selv og andre. Tanker som sparker tilbake i tid, forsøker å fjerne det som har vært. I etterpåklokskapens navn. Tanker som forsøker å krangle med fortiden. Som om det skulle føre noe godt med seg...

Men det hjelper hverken på historien eller på følelsene. Det er skyggeboksing i halvsøvne. Alt for sliten til å gå ut av senga. Alt for trøtt til å sette seg opp. Alt for oppkavet til å sovne igjen. Alt for lite mening å se. Øynene er fulle av tårer. Alt ser like uklart ut som det føles.

Har vært der før. Har prøvd ulike ting. Hva er igjen?

Det var den lille hunden. Hunden som ingen likte. Bustete, tynn, underernært. Det var den lille hunden som ble sparket. Og sparket igjen. Snart lærte den seg å bli redd og underdaning. Redd for mennesker. Den holdt seg unna. Klynket. La seg ned. Hva mer hadde den igjen å håpe på?

Har vært der før. Og antakelig er det derfor jeg havner der igjen.

Stien som ble til da noen gikk der igjen, og igjen, og igjen...

Valg... Finnes det fortsatt?

Det var alltid et valg. Det var derfor jeg havnet der igjen. Fordi jeg aldri valgte å bli værende der.

Jeg havnet der igjen. Men jeg hadde fortsatt et valg. Og igjen valgte jeg. Ikke søren om jeg skulle bli liggende her! Dette er min vev - jeg vil ikke ha flere mørke tråder!

Ut av senga. Synet fortsatt uklart. Svimmel etter kveldens sovemedisin. Ut på badet. Inn i klærne. Synet blir klarere. På med maskara. Det er faktisk ikke så vanskelig å kle seg ut som normal.

Ut på verandaen. Tiende etasje. Utsikten er fantastisk. Oslo dekket av blå himmel. Solskinn som frisker opp Oslofjorden. Vind, kanskje litt i sterkeste laget. Men hvem bryr seg. Utsikten er fantastisk.

Dette er like mye mitt liv som de mørke skyggene fra fortiden. Tankene sparker til fortiden. Krangler litt mer med meg og med andre.

Greit. Jeg falt igjen. Har vært der før. Men jeg reiser meg igjen. Har gjort det før.

Og jeg vil gjøre det igjen.

I've battled demons that won't let me sleep
Called to the sea but she abandoned me

But I won't never give up, no, never give up, no, no
No, I won't never give up, no, never give up, no, no

And I won't let you get me down
I'll keep gettin' up when I hit the ground
Oh, never give up, no, never give up no, no, oh
I won't let you get me down
I'll keep gettin' up when I hit the ground
Oh, never give up, no, never give up no, no, oh

 

(Sia, "Never Give Up")


#psykiskhelse #depresjon #nedtur #giopp #ikkegiopp #aldrigiopp #nevergiveup #sia #livet #ensom #bitter #reiseseg

"Jeg er bare et menneske..."


 

"Jeg er bare et menneske..."

Det er så lett å si det når man vil bortforklare ting man har gjort eller sagt som har hatt en negativ effekt på andre.

"Jeg er bare et menneske..."

Og så er det påfallende hvordan de som sier det mest, også ser ut til å være de som glemmer at den andre parten også bare er et menneske. At den andre parten også kan bli såret. At den andre parten også kan misforstå. At den andre parten også kan ha behov for den samme forståelsen og overbærenheten som man så raskt etterspør selv.

"Du må ikke ta alt som kritikk bare fordi noen ser annerledes på ting enn deg..."

Så hvorfor forsvare seg med en slik setning? I stedet for bare å ta den andre partens syn som annerledes og akseptere det som sådan? Slik man selv ønsker å bli akseptert? Slik man selv etterspør med en gang man føler seg misforstått....og kanskje kritisert?

Mennesker er sårbare. Mennesker ønsker å bli forstått. Mennesker ønsker å bli båret over med. Mennesker ønsker å bli elsket, selv om de sier eller gjør noe feil eller noe som har en negativ effekt på andre.

"Vi er bare mennesker..."

Gi....og du skal få....

 

#psykiskhelse #kjærlighet #overbærenhet #mennesker #vennskap #fiender #fornærmet #såretstolthet #sårbarhet #likegyldighet #trygghet #toleranse #krav #gi #ta #bryseg

Så mistet man den som en gang var venn... (Historien om smertetreet)


 

Det er alltid noen som bryr seg og stiller opp, selv om de fleste ikke vil, tør eller har mulighet. Jeg takker, jeg roser, jeg gir gaver, jeg takker igjen. Jeg har forsøkt å gjøre dem til helter.

Samtidig var det sådd et smertefrø i hjertet mitt. De gjorde så mye godt, men de gjorde også ting som smertet. Ting som virkelig ødela meg. Men jeg ville ikke tenke på det. Jeg ville ikke si noe om det. De fortjente det ikke. De fortjente bare det gode.

Men med tiden ble viljen til å bry seg og stille opp mindre. Sånt tærer på. Selv i familier der man elsker hverandre tærer det på - så hvor verre er det da ikke med venner eller bekjente? Hvem holder ut i lengden?

Det var ingen å prate med om det vonde. Bare å rose de som forsøkte å gjøre hyggelige ting underveis. Selvsagt var det verdsatt. Det var som gull. Og det var god hjelp på veien videre. Men det hjalp ikke noe i forhold til det som gjorde vondt. Der var ensomheten.

Den ensomheten som ble større. Og som vannet smertefrøet, slik at det ble en spire. Og smertespiren ble bare større og større. Etter hvert som det gode forsvant, fikk smertespiren større plass. Den ble et tre med dype røtter, som gjorde det vanskelig å fjerne. Store grener som tok opp det meste av plassen og som skygget for solen, for alt som kunne skape glede og fred.

Ensomheten trivdes i skyggen sammen med skyld, håpløshet og verdiløshet. De ga næring til smertetreet. Mørke blader som gjorde nyansene vanskelig å skjelne. Snart kom fruktene frem. Et bittert ord. En frustrert setning. Alt bar smertefrøets merke. Det var der det hadde sitt opphav.

Frukten var bitter. Den ble tatt imot av de som en gang hadde brydd seg og stilt opp, de som en gang hadde vært venner. De jeg hadde takket, rost, gitt gaver og takket igjen. De jeg hadde forsøkt å fremstille som helter. Den frukten hadde de nytt. Den var som gledesskinn på deres vei, som styrkedråper i en grå hverdag. Det smakte godt. De tok gjerne imot mer.

Men smertetreets bitre frukt ville de ikke ha. De kastet den tilbake mot meg. Så gikk de.

Den landet i skyggen ved treets fot. Der ble den liggende og råtne. Slik bidro den til å gi mer næring til smertetreets røtter, slik at smertetreets grener vokste seg enda større, i ferd med å fylle hele luftrommet. Det ble tettere mellom grenene. Enda mer av lyset ble stengt ute.

I mørket hatet jeg smertefrøet. Det var der alt hadde sitt opphav.



 

#psykisksykdom #psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #indresmerte #psykisksyk #lidelse #bitterhet #vennskap #utholdenhet #mobbing #arbeidskonflikt #ødelagt #håpløshet #frustretrt #verdiløs #skyld #fiendskap #taptvennskap #smerte

Mitt liv som Sarah - DEL 6: På innsiden


 

"Supert," tenkte jeg. Det var få ledige plasser i klasserommet utenom lengst foran ved vinduet. "Egoistiske studenter!" Jeg lot blikket gå raskt over gjengen som satt der med notatbøker, bærbare pc'er og mobiltelefoner. Blikket mitt stanset ved foreleseren. Idet blikket hennes møtte mitt, følte jeg at hun plutselig ble fem meter høy, fikk store horn og hoggtenner. Det varte heldigvis bare ett sekund før hun igjen vendte seg mot klassen og pratet videre som om ingenting hadde skjedd.

"Beklager," hvisket jeg lavt ut i luften mens jeg gikk fort mot den ledige plassen ved vinduet. Underveis kastet jeg et par stygge blikk på noen av mine medstudenter som tydeligvis syntes det var mer interessant å følge med på meg enn på powerpointpresentasjonen. "Get yourself a life!" forsøkte jeg å overføre telepatisk til en av de unge damene som mest liknet en frue fra Hollywood. Hun snudde seg til venninna si og smilte lurt, før hun tittet ned igjen på mobilen. "Yeah, great life, girl!"

Jeg satte meg ned, kanskje litt bråere enn jeg hadde planlagt, og forsøkte å finne papir og blyant. "Great!" Jeg hadde glemt notatboka hjemme. Jeg grep fatt i noen halvt sammenkrølla ark nederst i sekken. Det var kopier av en artikkel, men det var fortsatt mulig å skrive noe på baksiden. Her gjaldt det å holde fokus. Tenk positivt! Verden trenger ikke falle sammen på grunn av en notatbok. Ikke på grunn av en dårlig morgen heller, for den saks skyld. "Dette går så bra!"

Jeg vekslet mellom å se på powerpointen og foreleseren. Hun var vel i 40-åra, mørkt hår, mørkt skjørt og blazer, hvit bluse, mørkerød lebestift. Jeg var ikke sikker på om ansiktet var strengt eller uttryksløst. Egentlig brydde jeg meg ikke. Jeg lente meg tilbake på stolen og tittet ut av vinduet. Hva i all verden var det hun egentlig snakket om? Jeg følte for å gi blaffen i alt.

Det var dråper på vindusglasset. Men det hadde sluttet å regne. Solen var i ferd med å bryte frem igjen. "Verden der ute er like ustabil som følelseslivet ditt," sa jeg til meg selv i tankene.

"Hva i all verden mener du med det?" svarte en annen tanke, åpenbart klar til å forsvare meg med nebb og klør.

"Jo," fortsatte den første, "når det er skyer og regn, grått og trist, mørkt og kaldt, så tror du at verden er slik og at den aldri vil bli annerledes. Med en gang det slutter å regne og du ser en solstråle, blir du superoptimistisk og tror at alt skal bli bra. Hvis det så blir sol, glemmer du alt som har vært negativt og løper rundt i høygir og tror du kan erobre verden. Men hvis det derimot ikke blir sol, men begynner å regne igjen, gir du opp. Og neste gang det blir opphold og du ser et solglimt, furter du og sier at du ikke tror på det."

"Jeg furter da aldri!" protesterte den andre tanken.

"Joda, du furter til stadighet! Men det er fordi du er så treg til å forstå hva det handler om."

"Så hva er det jeg liksom ikke forstår?"

"Du forstår ikke det viktigste."

"Ja, det var informativt," sa den andre tanken hånlig.

"Du forstår ikke at verden forandrer seg til stadighet."

"Hæ?" Den andre tanken var tydelig irritert. "Hvem er det som ikke forstår det?"

"Du," sa den første tanken kort.

"Så forklar meg det!"

"Greit," sa den første tanken tålmodig. "Slik er verden. Det er ikke bare regn og så sol. Det er ikke bare skyer eller ikke skyer. Det skifter gradvis, og det er ikke alltid lett å vite hva som skjer. Da du så skyene i morgest, ble du redd for at det skulle begynne å regne slik at du ble våt. Da solen tittet frem, ble du glad og tenkte at det ville bli en fin dag. Da det senere begynte å regne, ble du igjen mismodig. Nå ser du ut - og du vet ikke om du vil tro på solglimtene du ser der ute."

"Og hva har det med følelseslivet mitt å gjøre?" avbrøt den andre tanken.

"Du lar deg styre for mye av omstendighetene," sa den første tanken bestemt. "Når det skjer noe negativt, begynner du å tenke negativt, både om deg selv og om livet generelt. Hvis det så skjer noe positivt, blir du optimistisk og tenker at nå vil alt bli bra. Er du heldig, får du en emosjonell opptur og blir full av energi, glede og initiativ. Hvis det derimot ikke blir så bra likevel, mister du motet. Du tror at ingenting kan bli bra igjen. Selv om nye lysglimt skinner på din vei, tør du ikke tro på dem. Fordi du er redd for å bli såret igjen."

Den andre tanken hadde ikke mer å si. Jeg så på de små solflekkene som sakte spredte seg på den våte plenen utenfor. Okey, selv om ting hadde vært kjipe, ikke minst det siste året, trengte ikke det bety at det alltid ville være slik. Selv om jeg hadde følt meg mye nedstemt i det siste og nærmest hadde gitt opp... Det kunne hende at det ville forandre seg.

Jeg hadde tenkt tanken før. Mange ganger. Det var blitt meg fortalt også av andre. Mange ganger. Men nye nedturer hadde gjort at jeg sluttet å tro på det. Redd for å bli skuffet? Og skuffet igjen? Og igjen? Kanskje.

Men kanskje jeg skulle se annerledes på det. At nedturer og skuffelser på veien ikke nødvendigvis betød at veien mot det bedre ble blokkert eller at alt håp ble ødelagt, men heller at det bare er en naturlig del av det hele. Ting kan bli bedre, selv om det veksler underveis.

Ok, jeg var villig til å gi det et forsøk.

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 7 - her!

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

DEL 4 - "Dørene lukkes"

DEL 5 - "På utsiden"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits