Et liv fylt av torner

Ingen planter rosebuker fordi de ønsker seg torner. De ønsker seg vakre blomster, noe som kan gjøre omgivelsene triveligere.

Det slo meg plutselig, her jeg sitter og stirrer på de vakre rosene mine, at de er et godt bilde på livet.

Hvem har ikke drømmer? Det kan variere med tid og sted, kultur og subkultur... men vi har alle drømmer om noe godt.

Jeg husker mine drømmer da jeg var barn. De gikk i retning av det stereotypiske gode liv. Når jeg ble stor, skulle jeg gifte meg, få en haug med barn, få meg et hus og bli noe spennende (forfatter eller advokat, for eksempel). Dyr skulle jeg også ha, både hunder, katter, fugler, fisker og... - jeg tror jeg så for meg det meste. Veien mot målet virket også stereotypisk enkel. Jeg skulle bare gå på skolen, slik alle de andre barna gjorde. Så kom de andre brikkene til å falle på plass nærmest av seg selv.

Selvsagt overdriver jeg. Men jeg var nok temmelig bekymringsløs da jeg var liten. Lykkelig optimitisk. Lykkelig uvitende om livets mange torner.

Jeg ble voksen, der fikk jeg rett. Men resten? Ikke er jeg gift - jeg går rundt med en idé om at jeg er stygg og uelskelig, i tillegg er jeg redd for nære relasjoner på grunn av oppveksten min. Ikke har jeg barn, og ikke vil jeg ha det lenger - jeg synes verden er for vond. Ikke har jeg eget hjem - jeg bare leier en 15 kvm hybel. Og yrkeskarrieren min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Særlig tok arbeidskonflikten mer eller midre knekken på meg - og det bare fordi lederen min ikke tålte at jeg tok opp ting som ikke var okey. Og så var det alle dyrene... Det nærmeste jeg kom var en spyflue som jeg døpte til "George" (etter den amerikanske presidenten).

Så kort oppsummert ble livet mitt nokså mislykket. Depresjon, angst, selvforakt, selvskading og selvmordsforsøk. Livet var fullt av torner, og jeg har stukket meg flere ganger.

Det slo meg plutselig, her jeg sitter og stirrer på de vakre rosene mine. De kan også være et bilde på mitt liv.

Hvor lite jeg enn kan om botanikk, så kunne jeg i hvert fall nå bevitne at tornene var til stede før de vakre blomstene brettet seg ut. Og kanskje er det nettopp derfor rosene er et så godt bilde på livet. Det er de vonde tingene vi går igjennom, som gjør oss til vakre mennesker. Jeg mener ikke fysisk skjønnhet, men den skjønnhet som ligger i en vakker karakter. Den skjønnhet som kan glede en sjel like mye som vakre roser i en hage.

Når jeg tenker tilbake på tiden da jeg var lite barn, så var det også noe jeg drømte om. I hvert fall etter hvert som jeg ble eldre. Jeg ønsket å være noe vakkert som kunne glede og oppfriske andre menneskers liv. Og kanskje er den eneste måten jeg kan bli det på, å gå gjennom fasen med nakne torner. Vi lærer, "the hard way"... - og så vil den vakre rosen springe ut...


 

#psykiskhelse #depresjon #oppvekst #mål #forventninger #livet #omsorg #medmenneskelighet #vennlighet #sympati #kjærlighet #roser #angst #selvskading #lærdom #liverfaring #hjelp #fellesskjebne #empati

Roser!

I dag fikk jeg roser! Det skjer ikke så ofte - jeg er nok ikke det mest romantiske objektet i verden. Men jeg dro på besøk til foreldrene mine i dag (etter å ha klart meg "alene" i 1 1/2 ute uten alvorlige sprell...) - - - og på stuebordet stod en bukett med roser. Til meg fra dem! Parents love! ;))

Det var uansett veldig hyggelig! Sist jeg fikk roser var da jeg slutta på den gamle jobben min (der lederne mine banka meg opp). Det var et par kolleger som syntes synd på meg og som donerte meg en vakker bukett.

Det sørgelige med å få roser, er at de visner så "fort"... Jeg elsker å se på dem og lukte på dem. Men jeg blir oppriktig bedrøvet når de dør. Men slik er bukettrosenes skjebne, og jeg må bare finne meg i det. Men enn så lenge skal jeg bare glede meg over dem! Ikke ta sorgene på forskudd... Ja, det er det deprimerte sinnets store utfordring... Ikke ta sorgene på forskudd...

God helg! :)

#roser #blomster #gleder #helg #forldre #parentslove #oppmuntring #gladideg #gave #kjærlighet #tenkpositivt

Nytt brev i posten - ny time hos ny DPS!

I dag fikk jeg et brev i posten. Jeg vet ikke om jeg skal juble eller gråte. Jeg føler jeg har grunn til begge deler.

Etter episoden i august ble jeg henvist til en ny DPS. Jeg fikk inntrykk av at psykiateren på sykehuset trodde hun måtte overtale meg til å bli med på det. Men jeg hadde bare fortalt henne at jeg var redd... Redd for at det skulle bli slik som på den gamle DPSen... Skrekk og gru, da ville jeg heller klare meg på egenhånd.

Men jeg tror ikke alle psykologer og psykiatere har forståelse for at pasienter faktisk kan ha psykologfobi. I stedet ser de på pasientene som vrange og vanskelige, noen merkelige vesener - trolig fra Mars - som mangler selvinnsikt siden de ikke med en gang hopper i taket med jubel og begeistring fordi det blir foreslått noe.

Men brent barn skyr som kjent ilden. Det vet nok også psykiatrien, innerst inne. Men det bryter med selvbildet deres. Jeg mener ikke at dette er noe galt. Det er bare.... psykologiske prosesser.

Vi tenker gjerne på oss selv som rasjoenne mennesker som gjør gode, riktige og fornuftige valg. Når noe indikerer noe motsatt, opplever vi det som kan kalles kognitiv dissonans (eller "erkjennelsesmessig uoverensstemmelse"). Du kan lese mer om dette her, men kort sagt handler det om vår opplevelse av oss selv, vår atferd og våre omgivelser. Vi søker indre konsistens i hvordan vi ser oss selv. Hvis det kommer ytre utfordringer til kunnskap, verdier og tro som betyr noe for oss, vil dette kunne utfordre selvbildet vårt. "Hvordan kan jeg - en smart/god/kompetent person - tro på noe som er feil eller tullete, eller gjøre noe som er galt?"

Slik inkonsistens, eller dissonans, skaper sterkt emosjonelt ubehag. Dette ubehaget er noe vi ønsker å unngå. En måte å klare det på, er å skifte mening eller akseptere nye holdninger. En annen måte er å rasjonalisere, eller rettferdiggjøre sine gamle holdninger og handligner.

Dette er normalpsykologi. I likhet med tyngdekraften omfatter det også psykologer og psykiatere. Jeg kan derfor forstå at min gamle DPS var totalt uinteressert i å høre på meg da jeg forsøkte å forklare dem at de hadde tatt feil, og at den tilnærmingen de hadde valgt (basert på disse feilene) hadde hatt veldig skadelige konsekvenser for meg.

Jeg skjønner jo at dette ikke var intensjonen deres. De ville jo hjelpe. Det var nok derfor de kom på jobb. Og så kommer jeg, den vanskelige pasienten, og sier at de ikke hjelper meg, men heller gjør problemene mine større - ikke minst fordi de ikke vil høre på meg. Dette bryter med stereotypibildet av psykologer - de er gode hjelpere, gode lyttere, gode problemløsere. Ikke problemskapere, dårlige lyttere, nytteløse hjelpere, slik jeg kom til å hevde. Her var det tydelig dissonans. Men løsningen deres var ikke å endre oppfatning av meg (kanskje jeg ikke hadde de problemene de hevdet likevel) og av seg selv (kanskje de kunne ta feil, de også), men de forsøkte heller å rasjonalisere, eller rettferdiggjøre seg selv og sine handligner. Dermed ble jeg den vanskelige pasienten som ikke ville ha hjelp, og som like godt kunne slutte å gå til behandling (slik lød anbefalingen).

"Men jeg føler at jeg blir verre..."

"Neida, det gjør du ikke! Du bare tror det... Men det tror ikke jeg!"

"Ok, når dere sier det, så..."

Faktisk ble jeg bedre da jeg slutta på DPSen. Men langt ifra bra... Sånn sett er jeg jo glad for å ha fått plass på en annen DPS nå. Det er jo utrolig vanskelig har jeg forstått. Mange ønsker slike plasser... jeg måtte være et utrolig utakknemlig og kynisk menneske om jeg ikke var takknemlig for den muligheten jeg har fått.

Så derfor er jeg glad... Jublende glad...

Men psykologfobi er psykologfobi... Da jeg åpnet brevet, følte jeg at fortiden innhentet meg. Tenk-om-den-nye-DPSen-er-likedan-som-den-forrige?-Tenk-om-de-bare-fortsetter-der-de-forrige-slapp?-Tenk-om-de-heller-ikke-hører-på-meg?-Tenk-om-det-blir-en-ny-runde-med-trigging-og-fare-for-liv-og-helse?-Tenk-om-de-virkelig-tar-knekken-på-meg-denne-gangen?

Jeg har ikke tatt til tårene ennå... Jeg er bare redd. Jeg er dog rimelig sikker på at jeg ikke er paranoid - da ville jeg sendt brevet til analyse for å finne ut om det kanskje også inneholdt miltbrannpulver... Nei, jeg er bare redd for at det skal bli en ny runde med det samme som forrige gang. Sannsynligheten er stor hvis de henter fram den gamle journalen og bygger videre på den. Det var dette jeg var redd for og som jeg forsøkte å forklare psykiateren på sykehuset...

Det er imidlertid noen uker til første time. Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist for det heller... Det føles så lenge, så lenge... Så lenge før man får mulighet til å snakke om en krise - en krise som var for lenge siden, og som bure vært over for lenge siden... Men....

"Hvordan har du det i dag?" blir erstattet av "Hvordan har du hatt det de siste månedene?" Og da er det neimen ikke lett å vite hva man skal svare...eller hvordan man i det hele tatt skal klare å få presset ut et svar...

"I just lost my half my nose... How do you think I feel?"

 

#psykiskhelse  #psykiatri #psykolog #psykologfobi #psykiater #sykehus #pasient #psykiatriskpasient #venteliste #ventetid #time #DPS #nervøs #angst #depresjon #suicidal #selvskading #selvmordsforsøk #følelser #helsehjelp #kognitivdissonans #dissonans #psykologi #selvbilde #hjelp

Selvskading - en dårlig elsker...

Kjære Selvskading,

Takk for sist! Det er en stund siden nå... Jeg har ikke savnet deg, akkurat, men jeg anter at jeg må følge de sedvanlige høflighetsfrasene og si "Velkommen tilbake!"

"Bare hyggelig," svarer du. Smilende som vanlig spør du: "Hva kan jeg gjøre for deg i dag?"

Jeg lar blikket gli oppover veggen og videre langs taklisten. Jeg vet du er tålmodig med svaret mitt. Du pleier ikke gå så fort. Ja, du er en av de få jeg virkelig kan stole på at blir der når du først har kommet. Du holder alltid ord. "Jeg er her for deg," sier du. Og det er sant, du svikter aldri.

Sånn sett er du en bedre venn enn noen. De fleste går når man har det vaskelig. Jeg skjønner jo det. Vi vil alle leve gode, bekymringsløse liv. Hvorfor skal man ville ha noe å gjøre med noen som kaster en skygge utover det vakre? Da er det bedre å snu seg bort og late som ingenting - slik vi på julaften skrur av nyhetssendingen slik at vi kan nyte vår velstand og lykke i ro og mak, uforstyrret av verdens mange ulykker og tragedier. Ja, hvorfor skal man ville ha noe å gjøre med noe som kaster en skygge over det vakre. - Ute av syne, ute av sinn...

Det er interessant å se hvordan venner ikke lenger orker å være det fordi du blir en vandrende skyggekaster. De sier det samme som deg - "Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!" Så går de. Jeg skjønner jo det. Det er viktig å ha et godt selvbilde. Vi vil alle være gode, omtenksomme og hjelpsomme mennesker. Disse replikkene er derfor viktige for oss. For selvbildet vårt. "Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!" Så går de. Da har de gjort sitt.

Du er annerledes. Du er stygg som natten, men du er likevel den ene som gjør det man en gang trodde venner ville gjøre. "Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!" sier du. Og du blir værende. Ja, gjett om du blir. Jeg vet ikke om jeg er glad for det, men jeg kan ikke kjefte på deg heller. Du er jo ikke sånn som de andre. Du går ikke når jeg får det vanskelig. Du kommer, og du blir, helt til det går over. Du er som en dårlig elsker. Og kanskje er det akkurat det du er. En dårlig elsker...

Jeg klarer meg kanskje ikke uten deg. Jeg har jo alltid drømt om at noen skulle være glad i meg. Og der kommer du... Som en elsker, en hemmelig elsker. En hemmelig relasjon. Jeg tror det føles godt, men jeg er ikke sikker på om det virkelig gjør det. Etterpå gjør det bare vondt. Men du er lysten på mer. Det er vanskelig å rive seg løs. Jeg har prøvd mange ganger. Men når jeg var helt alene, visste jeg ikke om noen andre steder å gå enn til deg. Og så var vi igang igjen. Du vil ha mer. Jeg vet ikke hva jeg vil... Jeg tror jeg bare vil bort. Helt bort...

"Hva kan jeg gjøre for deg i dag?" spurte du. Jeg svarte ikke. Men du visste hva du kunne gjøre. Og du gjorde det.

Dagen har begynt. Jeg forsøker å late som ingenting. Men sporene etter morgenens affære er følbare. Det svir både her og der. Jeg smiler til dem jeg møter. Ingen vet hva vi gjorde sammen, at vi hadde et nytt møte.

Jeg forsøker å glemme deg. Men du har allerede forsøkt å få kontakt igjen. Kjære Selvskading, ikke ta kontakt mer! Slutt å sende meg meldinger! Slutt å ringe! Du er sjarmerende... Du har mye som ingen andre har. Men jeg kan ikke holde på slik lenger. Vi har ikke godt av hverandre. Vi må bryte kontakten! Nå!

Du har påpekt mange ganger at min ambivalens tyder på at jeg vil ha deg. Jeg vil bare bli fri... Du har rett i at jeg trenger noen. Men jeg tror ikke du er den rette for meg. Jeg kan ikke holde på slik lenger. Jeg orker ikke mer. Du sier du vil hjelpe meg å holde ut. Men jeg tror ikke du forstår hva jeg mener...

Jeg ber deg derfor om å repektere mitt ønske om å bryte all kontakt denne gangen. Ikke send flere melginger! Ikke ring! Ikke kom! La meg være i fred!

Please...

mvh
meg

 

#psykiskhelse #selvskading #suicidal #ensom #alene #depresjon #deprimert #angst #psykiatri #elsker #dårligelsker #kjærlighet #smerte #sår #arr #ikkegiopp

Vil dette aldri ta slutt?

Jeg åpner øynene. Det er fortsatt mørkt ute. Jeg trenger ikke stå opp ennå. Jeg kan sove lenger. Men jeg klarer ikke. Jeg blir liggende og tenke. Igjen. Det er som en trapp - en tanke fører til en annen, og de tar meg bare dyprere og dypere ned i mørket. Ikke mørket der ute, men mørket inni meg. Følelsen er ubehagelig. Minnene er vonde. Jeg begynner å gråte. Igjen. Det hjelper ikke noe. Men jeg klarer ikke å la være. Så blir jeg sint. Sint på meg selv og på de som ikke hjalp meg da jeg virkelig trengte hjelp, selv om de hadde mulighet, selv om de så behovet. Men det hjelper heller ikke noe. Så blir jeg bare liggende og gråte. Helt til jeg forsøker å straffe meg selv i stedet. Påføre meg selv fysisk smerte i et forsøk på å få utløp for noe av hatet. Men det hjelper heller ikke noe.

Jeg står opp. Spiser litt frokost. Går i dusjen. Jeg gjør det jeg pleier og som jeg har gjort hundrevis av ganger før. Jeg gråter mens jeg gjør det. Slik jeg har gjort hundrevis av ganger før. Jeg går ut av dusjen og tørker meg. Jeg forsøker også å tørke ansiktet. Men det hjelper ikke. Tårene fortsetter å renne.

Tiden går. Snart må jeg også gå. I hvert fall hvis jeg skal rekke seminaret. Jeg kunne blitt hjemme. Men jeg vil ikke. Da blir jeg bare liggene i sengen og gråte. Så blir jeg sint. Så skader jeg meg selv. Så jeg må gå snart, jeg også. Jeg tørker tårene igjen. Og igjen. Så tar jeg på maskara. Håper den blir sittende. Denne gangen også.

Jeg tar t-banen til universitetet. Kommer i god tid til seminaret. Smiler og hilser på noen av de andre studentene. De smiler tilbake. I pausen snakker jeg med noen av dem. Jeg tuller. Vi ler. Jeg går på toalettet. På veien finner jeg en tegnestift. Jeg skader meg selv. Så går jeg tilbake til timen. Smiler til noen av de andre studentene. De smiler tilbake. Etter forelesningen spiser vi lunsj sammen. Jeg tuller. Vi ler.

Så sitter jeg på lesesalen. Jeg ser på bokstavene foran meg. De gir liten mening. Etter litt blir utsikten tåkete. Det svarte glir over i det hvite. Det drypper små dråper ned på arket. Jeg forsøker å tørke dem av. Så går jeg på toalettet. Maskaraen sitter der fortsatt. Heldigvis.

Jeg drar på trening. Gir alt i øvelsene, men kjenner at kroppen likevel ikke klarer det. I pausen presser tårer seg frem igjen. Jeg biter tennene sammen. Igjen. Gir alt i neste øvelse. Jeg har jo gjort dette før. Maskaraen sitter der fortsatt. Kroppen klarer ikke, men jeg gjør det likevel. Så drar jeg hjem. Er ikke sikker på om jeg vil. Men jeg må jo. Jeg har gjort det før, og jeg kan gjøre det igjen. 

Turen ender nemlig alltid der, på stedet der tiden står stille og tårene flyter fritt...


#psykiskhelse #depresjon #angst #ensom #trist #selvskading #suidical #psykiskstyrke #viljestyrke #gråte #ikkegiopp #vennskap

Holocaust kunne skjedd i dag også...

Hvordan kunne det skje? Millioner av mennesker drept i gasskamre og på andre grusomme måter. Samtidig stod millioner av andre på siden og så på.

Hvordan kunne det skje?

Det skjedde fordi enda flere millioner stod og så på. Hadde de våget å bry seg, ville det ikke ha skjedd. Det er jeg overbevist om. I hvert fall til et visst punkt så er nasjonale ledere avhengige av å ha folkeopinionen på sin side.

Hitler kom da heller ikke til makta på grunn av en politikk der han ville slakte mennesker som de var skadedyr. Hadde han foreslått dette første gang han stod på talerstolen, ville han kanskje heller ha havnet i et sinnsykehus. Men endringen skjedde gradvis. Små skritt. Gradvis.

Noen burde nok ha protestert på et tidlig tidspunkt. Og det var det nok også noen som gjorde. Men de fleste brydde seg ikke. De talte ikke mens det ennå var trygt å tale. Så ble det farlig å si noe. Da var det enda flere som tidde. Og enda flere som bare stod og så på.

Hvordan kunne det skje?

Den afroamerikanske borgerrettighetsforkjemperen Vernon Johns sa: "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!"

Enten vi er de undertrykte (slik tilfellet var med de afroamerikanske tilhørerne til Vernon Johns) eller vi er vitner til det som skjer - når vi står og ser på urett uten å gripe inn, gir vi samtidig vårt samtykke til den. Vi gir urettferdigheten fritt leide.

Hvordan kunne det skje?

Frykt. Det er en viktig drivkraft. Andre drives nok like mye av utsikten til privilegier - slik eliten i Nord-Korea. Apati er nok også en faktor. Men hensynet til sitt eget beste og frykt for å miste privilegier eller oppleve negative sanksjoner er nok de viktigste årsakene. Det er derfor det kan skje.

Kunne det også skjedd i dag?

Jeg tror det. Da jeg for en tid tilbake var i en arbeidskonflikt, oppdaget jeg hvor feige kollegene mine var. De støttet meg riktignok i det skjulte, men det var så hemmelig at det knapt var merkbart. Lederne mine ble sure på meg. Jeg forsøkte å stå imot - som 'gutta på skauen' - men jeg var ikke sterk nok. Jeg var bare alene. Og jeg ble gradvis mer og mer ødelagt. Og kollegene mine, selv de jeg hadde trodd var vennene mine, stod bare og så på det hele.

Det fikk meg til å tenke på hvordan det må ha vært under 2. verdenskrig. Plutselig blir du arrestert av brutale vaktmenn - ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi du er etnisk jødisk. De to vaktmennene er sterkere enn deg og du vet at de kommer til å føre deg til et sted hvor du mest sannsynlig vil miste livet. Rundt på gata står venner og bekjente, menn og kvinner. Du ser på dem med fortvilet blikk og forsøker å formidle at du trenger hjelp. Men ingen gjør tegn til å ville hjelpe. De bare står og ser på. Så mye var vennskap verd. Så mye var du verd.

Jeg tror ingen har problemer md å forstå den frykt som nok fyller tilskuerskaren i en slik situasjon. Men hva er vennskap og rettferdighet om man ikke står opp for det?

Arbeidskonflikten jeg var i, var til sammenlikning en liten ting. Men den lærte meg noe. Når mine venner ikke ville stille opp for meg i en slik (til sammenlikning) liten situasjon, ville de i hvert fall ikke stilt opp for meg hvis jeg virkelig trengte hjelp. Om det stod om livet.

"Den som er trofast i smått, vil også være trofast i stort."

Slik mennesker reagerer i hverdagens små anliggender, vil de også reagere i større og mer utfordrende situasjoner. De små hverdagslige hendelsene er derfor mer viktige enn vi kanskje forestiller oss. Om Holokaust fant sted i dag, på hvilken side ville vi egentlig stå?

La oss derfor bruke de små situasjonene til å utvikle gode og sunne prinsipper - slik at vi tør stå opp for det som er godt, sant og rettferdig når det virkelig gjelder!


---- Se nøye på dette bildet? Se på ansiktstrekkene? Se på øynene? Hvem tror du dette er? Ofre? Overgripere? Tilskuere? Etterlatte? Soldater? Fotballspillere? Advokater? Lærere?

SVAR: De er vanlige mennesker, som deg og meg, som dem vi møter på gata i dag. Vi kan ikke se noe på dem... Men ifølge fotografen var de også tyske gestapoagenter som ble arrestert etter frigjøringen av Liege, Beligia...

Vi er alle mennesker... Hvor vi ender opp, er ikke godt å si på forhånd - med mindre vi bevisst går inn for å dyrke de riktige og gode verdiene i dagliglivets små episoder.
 

(foto: By Signal Corps Photographs of American Military Activity - NARA National Archives and Records Administration, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2000141)


#urettferdighet #feighet #mobbing #krig #andreverdenskrig #holocaust #jøde #arbeidskonflikt #mot #vennskap #liv #angiver #kjærlighet #redd #frykt #egoisme #prinsippfasthet #rettferdighet #vågåbryseg #brydeg

(Intro-foto: By Bundesarchiv, Bild 102-16180 / CC-BY-SA 3.0, CC BY-SA 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5415559)

Observasjonen #4: VERDILØS -- Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

Han så på føttene som gikk forbi. Han orket ikke løfte blikket lenger. Derfor så han bare føttene. Føtter med slitte og nye sko. Føtter med skitne og rene sko. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Ingen stanset. Ingen hånd strakte seg ned for å legge noe i koppen. Det var bare føtter. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Han trengte hjelp nå. Det hadde han gjort lenge. Men det var aldri noen som hadde sett det. Og det var det ikke nå heller. Det var ingen som stanset opp. Det var bare føtter som hastet av gårde.

Han orket ikke rope. Han orket ikke si noe. Det hadde aldri hjulpet før. Det hadde aldri vært noen som ville høre. Og det var det ikke nå heller. Han hvisket noen ord. Men det var ingen som stanset for å lytte.

Han hadde skrevet en lapp. Der fortalte han at han trengte hjelp. Der ba han om hjelp. Det var mange som så den. Men de gikk bare videre. Det hadde de alltid gjort.

Han var liten da forldrene drakk seg fulle i Syden. Da de kranglet på hotellet, så alle kunne høre det, så alle kunne se det. Han var liten da de kjeftet på ham fordi han hadde sølt is på skjorta. Han fikk kjeft og ble slått. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var tretten da han ble banket opp i skolegården. Da han ble dyttet i elva. Da han naken ble stengt ute av guttegarderoben. Han gråt. Mange hørte det. Mange så det. Men ingen sa noe. Heller ikke de voksne.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var sytten da han droppet ut av skolen. Han ble fortsatt mobbet. Hjemme kranglet de fortsatt. Han klarte ikke konsentrere seg. Han forstod ikke hva de snakket om i timene. Samtidig ønsket han at noen skulle forstå ham. Han laget bråk. Forstyrret undervisningen og skulket. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Så ble han borte. Årene gikk. Det var ingen som hørte noe mer til ham. Ingen som så ham mer.

Nå satt han på gata og håpet at noen kunne hjelpe. Men det var ingen som stanset.

Han følte seg verdiløs. Det hadde han gjort mange ganger før. Som liten gutt. Som tenåring. Som ung mann. Han hadde ikke tall på hvor mange som hadde sett at han trengte hjelp, hvor mange som hadde hørt at han hadde det vanskelig. De burde ha forstått. Men det var ingen som sa noe.

Nå satt han her igjen og håpet at noen kunne hjelpe. Men han så bare føtter, føtter som hastet av sted foran ham.

Det var ingen som stanset.

Han var verdiløs.
 

#observasjonen #psykiskhelse #kjærlighet #verdi #verdiløs #menneskeverd #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg
 

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM -- "Hadde det vært så enkelt..."

#2: ISKALD -- Men han brydde seg ikke... Ikke de voksne heller...

#3: FLINK - Hun ville bare bli elsket...

Det går over...

hvem har sagt
at det aldri skal bli dag
det er ikke sant
ikke et ord
for det blir sol
du skal få se
for er det noe jeg veit så er det det

Det var for så vidt det jeg tenkte. Jeg prøver jo. Rett som det er. Og denne uka har ikke vært så ille. Joda, jeg gråter både tidlig og sent, men jeg har klart å hente meg inn igjen mye lettere. Men når det er mørkt.... da føles det virkelig som om det kommer til å forbli slik for alltid. Men hvem har sagt at det vil være slik?

Det føles slik. Det gjør det. Jeg husker alle gangene det har vært sånn før. Jeg husker alle gangenen jeg har trodd at det kanskje var over - bare for å falle ned igjen.

Det føles bare mørkt. Som en evig natt. Solen gikk ned. Slik den har gjort så mange ganger før. Mørket føles uendelig. Kaldt og ensomt.

Men hvem har sagt at det aldri skal bli dag?

Det føles slik. Men det er ingen andre som har sagt det. Det bare føles slik. Og det er slik jeg tenker at det er. Men det betyr ikke at det er sant. Kan jeg virkelig mistro mine egne tanker? Kan jeg bryte med det de forteller meg?

Jeg vil være optimist. Men jeg føler jeg ikke jeg fortjener det. Derfor vil jeg ikke trøste meg selv. Jeg fortjener det ikke. Derfor vil jeg ikke ta det første spadetaket som skal til for å bygge meg selv opp igjen. For jeg fortjener det jo ikke. Ikke i det hele tatt.

hvem har sagt
at alt er din egen skyld
det er ikke sant
du må ikke tru
at det er du
som lager høl
for natta kommer seg hit helt av seg sjøl

Ordene traff meg. Det er bare ettermiddag, men jeg sitter her og føler at natten allerede har begynt. Den uendelige natten. Den mørke, kalde, ensomme natten som aldri tar slutt. Alt er jo min egen skyld. Derfor fortjener jeg ikke at solen går opp.

Men hvem har sagt at det er min egen skyld?

Det føles slik. Men det er ingen andre som har sagt det. Det bare føles slik. Jo, det er noen som har sagt det. De menneskene som var slemme. De som forsøkte å ødelegge meg fordi de ble sure på meg. Og som klarte det.

Det føles som om det er min egen skyld. At det er jeg som er slem. At det er derfor natta kommer.

Men kanskje det ikke var min skyld likevel?

Og kanskje det vil gå over - likevel?

hvem har sagt
at du alltid skal ha det sånn
det er ikke sant
ikke et ord
for det blir sol
du skal få se
når morgenen stiger opp
og ut av mørket

(...)

det går over
det går over

Jeg håper det!
 

Teksten er hentet fra sangen "Det går over" av Trygve Skaug. En fin oppmuntring til alle som synes dagen er mørk. Den kan ses her:


#psykiskhelse #deprimert #down #alene #ensom #deppa #depresjon #angst #håpløs #mørke #natt #skyld #skam #håp #ikkegiopp

Hvorfor begynte jeg med selvskading...

Jeg skrapet meg første gang med en skarp gjenstand da jeg var i begynnelsen av 20-åra. Det var bare overfladisk, men det var en veldig bevisst handling for å skape et smertefokus. Jeg hadde lært om nerver og smertesignaler på sykepleieskolen, og jeg hadde lært at hjernen ofte ikke kunne klare å konsentrere seg om mange stimuli på en gang. Det er derfor man f.eks. etter en ulykke først kan ha kjempestore smerter i et ben, og etter hvert som de smertene avtar, oppdager man plutselig at man også har smerter i armen - og så avdekkes det en skade der også.

Det var med andre ord nøye kalkuleringer og kalde beregninger som lå bak min første reelle selvskading. Det fungerte - jeg klarte å distrahere meg selv slik at jeg i den gitte situasjonen ikke begynte å gråte. Men det var ingen god idé.

Det gikk flere år før jeg gjorde det igjen. Motivet var det samme. Jeg ville distrahere meg selv fra å begynne å gråte. Det svidde. Det fungerte. Men det var ingen god idé.

Som mestringsstrategi var det en like dårlig idé som å forsøke å tette hullet i en synkende båt med et stykke tre skåret ut litt lenger bak i båten. Det løste et problem, der og da, men bidro på sikt ikke til å løse hovedproblemet. Jeg kunne fortsatt synke. Og sank gjorde jeg... Litt mer for hver gang de vonde følelsene innhentet meg, litt mer for hver gang jeg løste problemet med å skade meg selv...

Da jeg for noen år siden fikk en stoffskiftesykdom, ble jeg veldig labil (lett for å gråte). Jeg hadde grått mye før, og mistenkte derfor ikke at noe var galt, selv om jeg gråt mer og mer. Det var ubehagelig, og jeg følte at jeg hadde lite kontroll. Tidligere hadde jeg grått mye hjemme og alene, på rommet mitt og under dyna. Hver tåre var en dypt bevart hemmelighet.

Nå tok jeg for første gang siden jeg var tenåring, til tårene i full offentlighet. Typisk nok på jobb, når det ble for mye stress, og særlig når kolleger toppet det hele med en eller annen ufin kommentar. Det gikk ikke akkurat ubemerket hen. Gråten var voldsom, og jeg følte meg knust, mislykket og forvirret.

Det bedret seg etter at stoffskiftet kom under kontroll. Men utover det ble ikke livet akkurat bedre.

Båten hadde tatt inn vann over lang tid, kanskje helt fra mine første leveår. Nå følte jeg at det begynte å bli kritisk. Presset ble bare sterkere og sterkere, byrden tyngre og tyngre. Men jeg var likevel på jobb, jeg trente, studerte og møtte venner. Jeg smilte, lo og vitset, og brukte i perioder mer tid på å hjelpe andre med deres lekser og oppgaver enn jeg brukte på mine egne.

Alt var bra, alt var ok, alt var flott, alt var fint, alt var greit, alt var fantastisk.

På liksom.

Noe vondt fra fortiden lå alltid der og gnaget. Det hadde gnaget seg igjennom for lenge siden. Mer og mer vann kom inn nå.

Så skjedde det.

Det kom en diger stein flyvende. En arbeidskonflikt. En sint og konfliktsky leder som ikke turte ta opp med meg at hun følte jeg ikke viste henne nok respekt, men fortalte løgner til HR-avdelingen slik at de skulle ta meg. Og gjett om de tok meg.

Steinen traff båten på sitt svakeste punkt. Treverket gikk i splinter. Nye steiner fulgte. Ingen brydde seg om hva jeg sa. Vannet fosset inn. Jeg klarte ikke lenger å holde meg oppe på egenhånd.

"Mayday! Mayday!"

Det hjalp lite. Ingen så ut til å skjønne at jeg trengte hjelp.

Samtidig forsøkte jeg å opprettholde et så normalt liv som mulig. Det perfekte livet mitt, husker du. Det som var så fint og flott. Der jeg danset på roser og smilende sang vakre sanger.

Kanskje var det lyden av den vakre melodien som gjorde at ingen hørte mayday-signalene mine.

Og jeg var nok redd. Redd for at de skulle se at jeg var et vrak. Redd for at de skulle finne rust fra mange år tilbake. Redd for at de ville tro jeg var svak, sliten, såret og redd. Mitt eneste redskap for hånden til å opprettholde fasaden var strategien jeg hadde lært meg da jeg hadde stoffskiftesykdommen: Selvskading.

Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Jeg følte meg temmelig vrak da jeg kom til DPSen. Jeg var redd da jeg kom dit - jeg hadde jo forsøkt å skade meg alvorlig, jeg orket bare ikke mer. Men jeg måtte svi for effekten av min egen fasadebygging. Jeg smilte visst. De tok meg ikke alvorlig.

Jeg fortalte om ting jeg opplevde alvorlig og vondt. De så ikke ut til å synes det samme.

Responsen deres fikk meg til å føle meg dum. Litt slik som når du forteller en god vits samtidig som du forsøker å skjule at du egentlig har latterkrampe - - - og så er de ingen som ler.

Jeg vurderte hver mimikk, hvert tonefall, hvert blikk. Vi påvirket hverandre. De tok ikke meg alvorlig. Jeg tok ikke dem alvorlig. Men jeg fortalte alt, selv om jeg gjemte meg i skallet mitt som en livredd skilpadde. Det skar meg i hjertet at alt jeg sa, som jeg selv følte var alvorlig, ble tatt så lett på.

Det var... en uforglemmelig opplevelse. Jeg sliter fortsatt. Det vonde halvåret på sykehuset var blitt forlenget av et tilsvarende vondt halvår på DPSen. Om jeg skulle rangere dem, vil jeg nok si at DPSen var værst. Min sure leder hadde sagt at jeg var en vanskelig ansatt - men da hadde mine kolleger forsvart meg. I hvert fall i det skjulte. Da DPSen begynte å gi meg gale diagnoser, var det ingen som ville eller kunne forsvare meg. Jeg ga dem telefonnummeret til en venninne - men de var ikke interessert i å høre hva jeg eller hun hadde å si. Når de først hadde bestemt seg, var det visst skrevet i stein. Og den steinen traff meg hardt. Tung var den også...

Har man ikke vært syk før, så blir man det i hvert fall av å være pasient i psykiatrien...

Følelsene mine ble avfeid og delegitimert. Slik hadde det vært da jeg var liten, og slik var det når jeg gikk inn i min hittil største krise. Opplevelsen og tankene mine ble avfeid og motsagt. Problemene mine ble ignorert. Både min fortid og min nåtid ble omskrevet. De insisterte på å behandle meg for problemer jeg aldri hadde hatt. Hadde de bare hørt på hva jeg sa, ville de neppe endt opp med et slikt prosjekt. Men det nyttet ikke hva jeg sa. Slik hadde det vært da jeg var i arbeidskonflikten, og slik var det nå.

Jeg hadde ingen å snakke med. Vennene mine satte sin lit til psykiatrien, og maste på meg om hvorfor jeg ikke ville ha hjelp. Men jeg ville jo ha hjelp. Jeg hadde spurt dem. "Mayday! Mayday!" Men de hadde ikke respondert. De hadde satt sin lit til psykiatrien. Men den ville ikke høre på meg.

"Mayday! Mayday!"

"Lag deg en kopp med te!" var svaret. Jeg tror psykologer ofte sier slikt til mennesker som føler de holder på å miste kontrollen. Det hjalp lite. Jeg hadde ikke lyst på te. Ikke hadde jeg te i huset heller - jeg har jo aldri vært særlig glad i det..

Kanskje var det derfor jeg heller ikke ble bedre - jeg droppet jo denne åpenbart essensielle koppen med te...

Jeg trengte ikke at noen skulle fortelle meg at jeg skulle lage en kopp med te. Jeg trengte hjelp til å samle noen kaotiske tanker. Alle løgnene hadde gjort meg forvirret; jeg følte meg verdiløs og alene, utslitt og uten håp. Jeg hadde mistet troen på livet.

Hadde jeg hatt lyst på te, skulle jeg alltids klart å brygge en kopp. Men jeg følte jeg manglet noe mer grunnleggende.

Så hva hadde jeg egentlig igjen annet enn min gamle venn Selvskading?

I begynnelsen hadde det handlet om å få kontroll på følelser, hindre gråt når det ikke passet seg. Etter hvert ble det en uttryksform. Jeg holdt på å sprenges, det var ikke noen å snakke med. Jeg trengte en uttryksform. Jeg snakket derfor med meg selv gjennom selvskadingen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Etter hvert ble det en merkelig form for sadisme. Jo mer jeg var på DPSen, jo mer lærte jeg å hate meg selv. Jeg forsøkte gjentatte ganger å forklare ting de hadde misforstått,men som likevel ble brukt som grunnlag for diagnoser og problemer de forsøkte å hjelpe meg med. Men det hjalp ikke. Det eneste jeg fikk med meg var frustrasjonen over hvor slem jeg var mot dem og andre som selvskadet og som ikke ville følge deres opplegg. Men hvordan kunne jeg det? Det var jo ikke meg de hadde funnet fram til...

Jeg begynte å økende grad å skade meg selv mer omfattende og på andre måter enn tidligere. Jeg hatet meg selv og ville ødelegge meg selv. Det var det eneste jeg hadde fått ut av behandlingsopplegget deres.

Jeg følte meg som en slakter, som skulle slakte et dyr som var meg selv. Selvskadingen dempet som regel aggresjonen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Først etter at jeg sluttet på DPSen, lettet det verste trykket. Jeg følte at jeg fikk puste igjen, at jeg vant friheten tilbake.

Men problemet var ikke borte. Jeg var fortsatt et synkende skip. Hullene var flere og større enn noen gang før. Og selvskadingen kom stadig tilbake som en ubuden gjest. En uvane. Som å ta seg en røyk når man blir stressa eller satt under for sterkt press.

Selvskading hadde fungert som en midlertidig løsning. Men det var aldri noen god idé. Men det var det jeg hadde for hånden, der og da.

Nå gjelder det å danne nye vaner. Finne nye mestringsstrategier. Bygge opp, i stedet for å rive ned.

Selvskading er ikke noe pent emne å skrive om. Men jeg gjør det likevel. Jeg håper at flere vil forstå at den gamle myten ikke er sann: Det er svært sjelden noen selvskader for å få oppmerksomhet. Det gir dårlig gevinst. Det er skambelagt, ødeleggende og vondt. Det kan gi evige vitner og påminnelser om personlig svakhet, som ikke kan skjules bak maskara, smil og vitser. Likevel er det en del av mange menneskers liv. Å bli møtt med påstander om at man gjør det for å få oppmerksomhet, er like meningsløst som å påstå at unge jenter i miniskjørt ber om å bli voldtatt. Det kan kanskje virke slik for noen, men i de aller, aller fleste tilfellene er det så langt fra sannheten som man kan komme.


#psykiskhelse #psykiatri #selvskading #suicidal #angst #depresjon #villetegenskade #sår #arr #psykolog #dps #psykiater #hjelp #vondtverre #alene #ensom #arbeidskonflikt #likegyldighet #følelser #emosjonell #myteromselvskading #oppmerksomhet #oppmerksomhetssyk #manipulasjon #psykiskhelsevern #traumer #omsorgssvikt #mobbing #diagnoser

Utafor...

Så skulle vi forsøke oss på et gruppearbeid. Greit nok. Det har aldri vært min favoritt, men man lærer da å samarbeide.

Å samarbeide.... I dag føler jeg at det eneste jeg har gjort har vært å øve opp tålmodigheten min i å bære over med at de andre på gruppa skravler og skravler om felles venninneting. Ok, så kjente de hverandre. Jeg har jo vært borte noen uker nå. Men likevel...

Ingen god start for meg nå. Spesielt ikke nå. Men jeg forsøker... Biter tenna sammen og observerer som en ivrig observatør...

Og sånn holdt det på i to timer...

Kanskje er det en sunn erfaring for meg. Jeg har aldri blitt fullstendig utestengt. Eller på sett og vis har jeg jo det, men ikke så fullstendig som mange andre. Men nå får jeg smake på det...

Æsj!

Men jeg velger å ta til meg den fulle lærdom fra dette gruppearbeid: Hvor fælt er det ikke for barn og unge (og hvem som helst ellers) som blir utestengt fra vennegjengen eller skoleklassen...

Jeg suger til meg lærdom her jeg sitter og later som jeg også studerer sosiologi. Eller... kanskje det var nettopp dette lærerern ville lære oss? Om dynamikken i et gruppearbeid? Om utenfor/innenfor? Oss/dere?

Til alle som har opplevd det samme, og det over lengere tid enn et par ukers gruppearbeid: DERE HAR MIN FULLE SYMPATI!


#psykisk helse #utafor #ensom #alene #venner #studie #student #sosiologi #gruppearbeid #ekskludert #teamwork #team #outsider

Nå begynner det å gå bedre

Jeg vet at det kan svinge veldig, men nå begynner jeg å føle meg litt optimistisk. Det siste året har jeg nesten vært i en "down-tilstand" kontinuerlig. Jeg trodde jeg visste hva depresjon var, men sammenliknet med det siste års erfaringer er alle mine gamle depressive perioder som "peanuts".

Fra jeg var tenåring har jeg hatt nøytrale perioder, depressive perioder og enkelte perioder hvor jeg har følt meg sterkere og mer effektiv enn vanlig. Dessverre har disse sjelden vart så lenge som jeg har ønsket. Og dessverre har jeg ofte havnet i en "down-periode" etterpå, slik at alle prosjektene jeg satte i gang med, enten ble et nightmare å gjennomføre eller aldri ble fullført.

Det siste året har stort sett bare vært "down". Kun enkelte avbrekk. Så har det gradvis de siste månedene blitt lenger og lenger gode perioder, selv om jeg virkelig kan falle dypt når det først sprekker...

Men nå har jeg hatt nesten 2 fine dager! Det føles helt greit! Jeg mener, livet føles helt greit! :D

Joda, jeg har blitt fristet og gjenhentet av både den ene og den andre negative tanken, samt en rekke utrivelige minner. Jeg er ikke sikker på hvordan det gikk til, men de veltet meg likevel ikke av lasset.

Om et par dager skal jeg til psykiateren min igjen, han som utreder meg. I dag føler jeg meg heller ikke redd. Det kan selvsagt endre seg. Akkurat nå er jeg ikke redd for slanger heller. Men hadde jeg støtt på en, kan jeg love at jeg ville hylt og flyktet i full panikk. Så hvordan jeg vil reagere når neste psykiatermøte nærmere seg, gjenstår å se...

Enn så lenge vil jeg bare nyte dagen, valgsendingene, regnværet og den friske lufta!

Ønsker dere alle en god uke!


#psykiskhelse #depresjon #angst #suicid #psykologfobi #psykiater #psykolog #psykiatri #down #bedring #optimist

Fin og beroligende musikk

Musikk påvirker oss. Ulike rytmer fremkaller ulike hormoner. Ulike stemninger fremkaller ulike sinnsstemninger. Tenk bare på skrekkfilmer! - Har du noen gang forsøkt å se dem på lydløs?

Sånn sett bør vi velge vår musikk med omhu...

Hvis du føler deg stresset eller overlesset, kan du forsøke å lytte til denne musikken - panfløyte i "indian style" er veldig vakkert :)
Enjoy!

#musikk #beroligende #ro #panfløyte #avspenning #meditasjon #hverdag #stress #avstressing #hormoner #musikkensmakt
 

Verdensdagen for selvmordsforebygging

I dag - 10. september - er det verdensdagen for selvmordsforebygging. Slike internasjonale dagsmarkeringer har til hensikt å skape et ekstra fokus på viktige emner, i dette tilfellet et alvorlig globalt problem.

Ifølge WHO dør ca 800.000 mennesker fra selvmord hvert år, noe som tilsvarer et selvmord hvert 40. sekund. Det betyr at jeg kan sitte og se på den gamle veggklokka mi. Idet sekundviseren passerer 12-tallet er det et menneske ett eller annet sted i verden som ikke orker å leve mer, og som derfor tar sitt eget liv. Det har ikke gått et minutt en gang før et annet menneske gjør det samme. Slik fortsetter det.

Verdensdagen forsøkerå sette fokus på betydningen av forebygging - nettopp fordi forebygging fungerer!

I Norge har Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging laget et faktaark om forebygging på individnivå og samfunnsnivå. Det kan du lese her. Her kommer de blant annet inn på hverdagsmenneskenes rolle, din og min rolle.

For pårørende kan det være tøft å se noen slite med selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Man kan føle at man blir offer for den andres problemer, og man kan føle sterk frykt for å miste en man er glad i. Det er en situasjon man ikke kan kontrollere. Det kan i så måte minne om alvorlig sykdom og ulykker; brått kan man miste den man elsker uten at man har mulighet til å påvirke situasjonen.

Likevel har man som pårørende til mennesker om vurderer å ta livet sitt, en spesiell mulighet til nettopp å påvirke utfallet. Det er kanskje det som gjør det hele så skremmende. Man kan påvirke utfallet dersom man engasjerer seg, men det koster, og prisen vil for mange kunne oppleves urimelig høy.

De fleste, om ikke alle mennesker ønsker å leve et normalt og fredelig liv. Det typiske idealet er å få seg utdanning og en jobb man trives med, stifte familie, få barn og se disse vokse opp, dra på ferie sammen, feire høytider sammen, finne på morsomme ting sammen... Kort sagt, ha et fint, behagelig, normalt og fredelig liv.

Om et menneske i omgangskretsen - et familiemedlem, en venn, en kollega - skulle vise seg å slite med selvmordstanker, blir det et forstyrrende element i tilværelsen. Det kaster en mørk skygge over det vakre, over det livet man ønsker at skal være ideelt og bekymringsløst. På samme måte som vi forsøker å begrense inntrykk fra sultkatastrofer og problemer i andre deler av verden, kan vi forsøke å skåne oss selv ved å skyve den som sliter bort fra tankene.

Kanskje vi forsøker å unngå ham - "ute av syne, ute av sinn". På den måten kan vi skåne oss selv og kanskje forhindre at vi selv begynner å slite psykisk. Men kanskje gir det bare midlertidig gevinst. For den som har funnet livet så vanskelig og håpløst at døden synes å være eneste utvei, kan avvisningen ikke bare forsterke, men også bekrefte følelsen av ensomhet, verdiløshet og håpløshet. Om vedkommende så ender opp med å ta sitt liv, vil det da være rett av oss som avviste ham å klandre ham for det som skjedde?

Så hva skal vi da gjøre?

"Familie og venner kan gi god hjelp ved å være et medmenneske, være til stede, lytte og vise omsorg. Mange personer som ønsker å ta sitt eget liv føler voldsom håpløshet og ensomhet, og dette kan pårørende hjelpe til med å lindre ved å være til stede for personen. Det å ha gode relasjoner til andre beskytter mot selvmord, og særlig kan det å få støtte og empati være viktig. Å få snakket om et så vanskelig og dypt personlig tema vil oppleves som lindrende og som en lettelse for de fleste." (Faktaark om selvmordsforebygging, NSSF).

Det er et problem her. Det som hjelper den som vurderer å ta selvmord, kan være det som oppleves belastende for den som er glad i ham - nemlig å engasjere seg; nemlig å lytte og høre på ubehageligheter; nemlig å fortsette å være i en relasjon som ikke passer inn i det gode livet vi egentlig ønsker oss. Det kan være enkelt å si: "Jeg er glad i deg!" eller "Jeg vil ikke miste deg!" Det kan være mye vankeligere å vise det i praksis.

Du får ikke en fin hage uten å investere i den. Lar du den vokse på egenhånd, vil den snart være preget av ugress og uorden. Jo lenger tid som går, jo mer arbeid må til for å få orden på den. Men du får aldri en vakker hage uten å investere tid og krefter på den. Det hjelper ikke å lukke øynene, for så å klage på hvordan hagen ser ut. Naturen går sin gang.

Den som sliter med selvmordstanker, kan føle lettelse og støtte ved å få snakke om det som er vondt og vanskelig. Det kan også de som er pårørende. Kanskje er løsningen at man generelt må snakke mer om det. Jo mindre det snakkes, jo mer ensomt blir det - både for pasient og for pårørende.

De som vurderer selvmord trenger ofte profesjonell hjelp. Men denne hjelpen er ofte ikke tilgjengelig. Da blir det opp til deg og meg, hverdagsmenneskene, å gjøre noe.

Vi kan aldri få en vakker hage dersom vi ikke investerer i den. Hvis vi ikke vil miste et menneske, er vi nødt til å investere i det. Vi verken kan eller skal ta på oss ansvaret for den andres valg og handlinger. Det er en urimelig forventning, enten det kommer fra oss selv eller andre. Vi trenger ikke gjøre det. Vi kan ikke gjøre det. Men det vi kan gjøre, er å utgjøre en forskjell.

Slik en blid eller sur bussjåfør kan bidra til å gi oss en god eller dårlig start på dagen, kan - og bør - vi forsøke å påvirke den andres liv, og da i positiv retning. Du viktigste er kanskje at du tør - våger - å bli stående. At du ikke flykter som om den som sliter er en skitten rotte og du er redd for å bli smittet av den ødeleggende pesten. Den som sliter, har kanskje allerede gitt opp. Hva mer har han å håpe på når de som har sagt de var venner, ikke blir der den dagen vanskelighetene kommer?

Den som sliter, føler kanskje at han ikke har noe valg. Men det har du!

Du kan ikke lastes dersom det skulle gå galt. Men du kan være den som redder et liv.

Du kan være den som planter en rose.


#psykiskhelse #selvmord #selvmordstanker #suicid #suicidal #selvmordsforebygging #depresjon #angst #selvskading #feighet #vennskap #hjelp #psykiatri #profesjonellhjelp #medmenneske #verdensdag #verdensdagenforselvmordsforebygging #forebygging #who #menneskeverd #verdifull #brydeg

Nei, vi vil ikke slette journalen din...

I går fikk jeg svar fra DPSen: De vil ikke slette journalen min.

Det var kanskje litt optimistisk av meg å spørre, jeg skjønner jo det. Å slette en hel journal er ganske drastisk. Da ser det jo ut som om det ikke har vært noe kontakt mellom pasient (les: meg) og hjelpeapparat i det hele tatt.

Sånn sett skulle man tro det var en enkel sak å avgjøre et slikt spørsmål. Jeg vet at sletting er en mulighet, og det er så absolutt en rettslig mulighet når feilene blir for mange og omfattende (noe jeg også mener det er). Men likevel forventet jeg et 'nei', det er både logisk og nødvendig (på et overfladisk stadie). Men jeg hadde aldri forventet at det skulle ta over to måneder å besvare et slikt enkelt spørsmål. Og det skjedde først etter at jeg hadde måttet kontakte dem 2 ganger...

Det er litt rart i grunn. Man skulle tro at ansatte i helsevesenet i det minste ville vært litt interessert i å hjelpe pasientene, dvs. forsøke å finne ut hva som er pasientenes beste. Slik er jeg vant til å jobbe i somatikken. Men det gjelder tydeligvis ikke i psykiatrien. Jeg hadde hørt skrekkhistorier før. Nå har jeg fått erfare at det meste er sant.

Jeg lurer på hva som motiverer folk til å søke jobb i psykiatrien. Mange av mine sykepleierkolleger/bekjente/venner har sagt at de ønske å hjelpe mennesker, gjøre noe for andre. Det var det som også motiverte meg. Men jeg har møtt mange i somatisk helsevern som antakelig har vært motivert av andre ting eller hatt en annen oppfatning av hva det vil si å hjelpe mennesker. "Stakkars pasient," har jeg ofte tenkt.

Mange pasienter har grått sine bitre tårer på sykehus og andre institusjoner - ikke på grunn av sykdommen, men på grunn av personalet. Men det kan noen ganger virke som om merkelappen "pasient" degraderer mennesker som "mennesker". Man tilhører en annen kategori. Ikke minst gjelder dette i psykiatrien.

Jeg lurer virkelig på hvordan mange psykologer og psykiatere selv ville likt å bli behandlet - dersom det var de som en gang havnet i den andre stolen og ble bærer av merkelappen "pasient"?


#psykiskhelse #psykolog #psykiater #psykiatri #dps #slettejournal #journal #feilbehandling #feildiagnose #stolthet #hovmod #untermenschen #likeverd #mennekeverd #likegyldighet #ansvar #ansvarsfraskrivelse #dominans #pasient #bahandling #behandler #pasientrettigheter

"I dag hoppet jeg nesten i elva..."

Jeg tror jeg var 16 eller 17 år. Det må ha vært tidlig høsten eller litt utpå våren; jeg husker jeg satt på verandaen i ullgenser og gjorde lekser. Så kom moren min hjem. Jeg husker ikke så mange detaljer, men på ett eller annet vis endte vi opp på kjøkkenet sammen.

Jeg var totalt uforberedt da hun plutselig sa: "I dag hoppet jeg nesten i elva..."

Jeg svarte ingenting. Det kom ikke som noe sjokk. Men det var likevel en stor haug med tunge murstein som falt ned over hodet mitt.

Jeg var vant til at hun delte sine tanker og følelser, smerter og problemer, lengsler og kjærlighetsdrømmer med meg. Helt siden jeg var liten, hadde jeg vært hennes beste støttespiller på denne fronten. Jeg var stolt av det, for det fikk meg til å føle meg stor. Og jeg likte at jeg hadde min mors tillit.

Jeg visste godt at hun ikke hadde det bra. Men jeg kan ikke huske at hun hadde snakket om selvmord før. Men det er mulig hun hadde gjort det, for jeg ble ikke overrasket. Jeg var bare uforberedt der og da.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ville jo trøste, og det var antakelig det jeg endte opp med å gjøre - litt mer indirekte - etter en stund. Samtidig føltes det så ubehagelig. Hvorfor fortalte hun meg det? Hva ville hun at jeg skulle gjøre? Hva skulle jeg egentlig gjøre?

Jeg antar at hun fortalte det fordi hun trengte noen å snakke med. Det regnes som nokså sikkert at det å snakke om selvmord både hjelper den som sliter og kan forebygge at det skjer. Så hun trengte nok noen å snakke med. Hun hadde jo ingen andre. I hvert fall tok hun ikke kontakt med noen andre.

Det var ikke det sedvanlige smalltalken som vi ellers pleide å ha. "Hvordan gikk det på skolen i dag? Har du lært noe spennede?" - "Jo, det gikk greit. Vi gjorde ikke noe spennende, akkurat, men det var helt greit."

Hva sier man egentlig til sin mor når hun sier at hun nettopp har holdt på å ta livet av seg? "I dag hoppet jeg nesten i elva..." - "Å? Sier du det?"

Jeg tror jeg rett og slett ikke følte meg i stand til å si noe som helst. Smalltalk har jeg alltid vært god på. Og setningen - "Å? Sier du det?" - dukket faktisk opp i hodet mitt. Men det var egentlig mitt eget lille desperate rop om "Hvorfor forteller du meg dette?" Hva ville hun egentlig at jeg skulle gjøre? Og hva kunne jeg gjøre?

Kanskje tenker man at tenåringer kan bære slike ting. Ikke minst tenåringsdøtre. Men jeg tror ikke det er lurt likevel. Voksne mennesker - venner, kolleger, helsepersonell - opplever det ofte belastende når fremmede mennesker truer med selvmord. Hvorfor skulle da ikke en tenåringsjente oppleve det belastende når hennes egen mor gjør dette?

Jeg følte at jeg ikke hadde rett til å føle meg belastet, redd eller trist. Hun hadde problemer, ikke jeg. Det var henne det var synd på, ikke meg. Men det ble et gnagsår som svidde seg fast i sjelen. Usikkerhet. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Og hva om hun går et skritt lenger i morgen - og faktisk hopper?

Jeg var usikker. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Men nå vet jeg.

Til alle voksne: Ikke snakk med barna deres om slike ting, selv ikke om de virker "voksne" og "sterke". Barn har en unik evne til å fremstå slik de tror foreldrene ønsker de skal være. De har en god evne til å skjule smerte og sorg, frykt og utrygghet. Barn skal ikke være den "voksne" i familien, det er det foreldrene som skal være. Barn vil gjerne støtte sine foreldre og hjelpe dem gjennom vanskeligheter, men de må ikke bære ansvaret. Særlig ikke for den voksnes liv og helse. Det finnes andre hjelpeinstanser (se her) - og det er både riktig og viktig at du tar kontakt med dem hvis du sliter. Barn trenger informasjon, men de trenger også voksne som tar ansvar - både for dem og for seg selv.

#psykiskhelse #omsorg #rolleforvirring #omsorgssvikt #oppvekst #selvmord #selvmordstanker #selvmordsplaner #suicid #barn #voksen #ansvar #hjelp

Mareritt, mareritt og atter mareritt - - - Hva betyr egentlig drømmene?

Drømmer er interessante saker. De siste 10-15 årene har jeg nesten alltid hatt mareritt de gangene jeg i det hele tatt har drømt noe. Det er det samme som går igjen hver gang: Noen forfølger meg og/eller andre for å torturere og/eller drepe meg og/eller dem.

Det scenariet har kommet i utallige varianter. Og det føles like levende hver gang.

Jeg har ingen problemer med å kalle en drøm for en drøm. Men ofte når jeg bråvåkner, er det med den samme grusomme følelsen som jeg hadde i drømmen da ting var på sitt verste eller mest stressende.

Drømmene føles så virkelige. Jeg ser, hører, lukter, smaker... I natt drømte jeg at jeg måtte ta på meg en oksygenmaske idet jeg falt nedover en heissjakt. Jeg husker hvordan luften var forferdelig tung å puste i, og hvor godt det kjentes da jeg endelig fikk på meg maska... Utrolig hvor mye man kan erfare i en drøm!

For noen dager siden drømte jeg en hel natt at jeg var tilbake på jobb som sykepleier. Jeg gikk hele den lange drømmen og kjente på den samme, vonde følelsen som jeg hadde da jeg var i konflikt med min fornærmede leder og hennes overordnede. Det føltes helt likt. Og jeg var helt utslitt da jeg våknet...

Da jeg var barn og tenåring, kunne jeg drømme hva som helst. Faktisk så elsket jeg nettene. Da kunne jeg flykte inn i fantasiverden, inn i drømmeland. Jeg forsøkte å "manipulere" meg selv til de mest fargerike og eventyrlige drømmer, og jeg følte at jeg klarte det.

Om jeg virkelig hadde noen innflytelse på drømmene mine, vet jeg ikke. Men det virket slik. Og da jeg i 16-årsalderen fant ut at jeg ikke ville flykte mer til drømmeland og la bort "drømmemanipuleringsprosjektet", opphørte også drømmene om natten. Etter litt begynte det kun å komme mareritt. Først sjeldent. Siden mer ofte. De samme temaene. Igjen og igjen. Forfølgelse, tortur, drapsforsøk.

Jeg har lurt litt på hvorfor. Det dukker stadig opp elementer fra hverdagen og spesielle hendelser i drømmene, så jeg antar at tankene spiller en rolle. Man snakker gjerne om det underbevisste. Jeg har tro på det. Jeg drømte f.eks. aldri at jeg var på jobb som sykepleier før etter at jeg opplevde arbeidskonflikten. De siste årene har jeg drømt det mange ganger.

Jeg har lurt på om jeg har vært paranoid siden jeg alltid drømmer at jeg/andre blir forfulgt og/eller forsøkt drept. Men jeg har liksom ikke følt meg så paranoid i det våkne liv. For litt siden slo det meg at det kanskje var mitt underbevisste hat til meg selv som kom til uttrykk om natten. Ønsket om å skade meg selv. Det er en teori jeg ikke finner så helt umulig selv...

Mareritt er typisk ved traumer. Mennesker som har opplevd overfall eller voldtekt, kan gjenoppleve det samme i drømme, gang etter gang. Med tanke på hvor sterke sanseopplevelser jeg selv får i drømme - syn, hørsel, lukt, smak, følelser - så skjønner jeg godt at det kan oppleves grusomt. Grusomt, utmattende og retraumatiserende...

Drømmer er interessante.... Men jeg håper jeg slipper å drømme noe skummelt i natt!



#psykiskhelse #drømmer #mareritt #drøm #psykisk #psykologi #psykiatri #traume #voldtekt #overgrep #overfall #arbeidskonflikt #mobbing #nightmare #traumatiserende #ptsd #frykt #redsel #underbevissthet #natt #flykte #sove #skremmende #sanseopplevelser #følelser

Så kommer angsten snikende... igjen...

I morgen skal jeg møte psykiateren igjen. Han som var så vennlig, lyttende og smilende. Jeg forbereder meg tydeligvis så godt jeg kan - kroppen blir i høyspenn, jeg kjenner det sitre i musklene, det spenner seg i brystet. Jeg er redd. Kjemperedd.

Han skal bare hjelpe meg - og jeg er redd for ham. Ikke fordi han har gjort meg noe eller skadet meg. Jeg likte ham jo. Jeg vet det så godt! Men psykologfobien sitter så godt i. Det er helt utrolig, egentlig. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier sett for meg at jeg skulle få angst for psykologer og psykiatere. Men flere måneder med negativ erfaring på DPSen har tydeligvis satt sine spor. -- Argh!

Han skal bare utrede meg, ikke behandle meg. Jeg er derfor usikker på hva jeg skal si hvis han spør hvordan det går. Vil han ha den høflige varianten? Den kjedelige varianten? Den morsomme varianten? Den alvorlige varianten? Den dramatiske varianten? Den politisk korrekte varianten?

Alle er jo sanne - det kommer bare an på hvilket perspektiv vi tar. Siden vi bare har 45 minutter, bør jeg kanskje velge den korte varianten.

"Bra!"

Eller "Ok!" Den er enda kortere. Slikt fungerer vanligvis veldig bra i en travel hverdag, så hvorfor ikke?

Men det går an å snu det hele på hodet. Hvis jeg var hjelperen, hva ville jeg at pasienten skulle sagt til meg?

"Jo, Sarah, nå skal du høre her... Egentlig går det ikke så bra... Jeg får disse vonde tankene som presser seg på og sier at det eneste riktige å gjøre, er.... Jeg vet ikke om jeg klarer å stå imot særlig lenger..."

Jeg ser at dette gir et bedre utgangspunkt for å hjelpe enn "Bra!" eller "Ok!" - de to hverdagsfrasende er lite dekkende. Men hva blir så oppfølgingen? Kanskje jeg ville svart slik den ene psykologen jeg traff på DPSen svarte meg: "Aha? Jaha? Ok..... Eh... Da ses vi igjen om en uke. Ha det bra!"

Nei, det er ikke alltid lett å være pasient. Man må virkelig velge sinen ord med omhu...

Tenk, her går jeg og oppfører meg som om jeg skulle opp i muntlig eksamen. Nervene er på plass, og jeg går rundt og grubler på hva jeg skal si...

Jaja, wish me luck! I might need it - so that I won't fail. Again...

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #dps #pasient #nervøs #angst #suicid #selvskading #depresjon #hjelper #psykologfobi #hvordangårdet #hjelp #usikker #føleler

Hva er dramatiserende (histrionisk) personlighetsforstyrrelse?

En personlighetsfortyrrelse innebærer at man har karaktertrekk, eller vedvarende atferdsmønstre, som kan gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen eller i relasjon til andre. Du kan lese mer om personlighetsforstyrrelser generelt her. Dette innlegget handler om dramatiserende personlighetsforstyrrelse, også omtalt som histrionisk, hysterisk eller pykoinfantil personlighetsforstyrrelse.

Det internasjonale klassifikasjons- og diagnosesystemet ICD, som utgis av Verdens helseorganisasjon (WHO), beskriver dramatiserende personlighetsforstyrrelse på følgende måte:

"Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, teatralske fakter, overdrevne følelsesuttrykk, suggestibilitet, egosentrisitet, selvmedlidenhet, mangel på hensyn til andre, lett sårbare følelser, og vedholdende søking etter anerkjennelse, spenning og oppmerksomhet." (ICD-10, F.60.4).

Personer med dramatiserende personlighetsforstyrrelse har en sterkt emosjonell personlighet. De er stadig på søken etter oppmerksomhet og kan føle seg utilpass og nedstemt i situasjoner der de ikke står i fokus. Siden livet deres er fylt av drama, blir de gjerne omtalt som "drama queens". De kan f.eks. kle seg på måter som tiltrekker andres oppmerksomhet, fremstå forførende eller overdrive emojonelle uttrykk når de forteller om hverdagslige hendelser.

Følelsesuttrykkene er imidlertid overfladiske og mangler detaljer, noe som kan gi et inntrykk av at vedkommende ikke er oppriktig. Samtidig kan de skifte hurtig. Personen er gjerne også lett påvirkelige fra andre mennesker eller situasjoner. De har liten tro på egen verdi, og trenger derfor bekreftelse og oppmerksomhet fra andre for å føle seg vel. De kan ha gode soiale ferigheter, som de kan bruke til å manipulere andre slik at de blir i sentrum (f.eks. fremstå som voldsofre i et ekteskap uten egentlig grunn).

Mange med dramatiserende personlighetsforstyrrelse mistrives alene. De er ofte selvsentrert og bryr seg lite om andre. De som er i relasjoner, betrakter ofte forholdene som mer intime enn de i virkeligheten er. De kan likevel ha problemer med å oppnå ekte, nære relasjoner på grunn av atferdsmønsteret sitt.

Venner og bekjente blir ofte pinlig berørt av det overdrevne følelsesuttrykkene. Atferden, som egentlig har som formål å skape bekreftelse og oppmerksomhet, kan derfor føre til det motsatte, noe som kan virke uheldig ettersom personer med dramatiserende personlighetsforstyrrelse gjerne er førlsomme for kritikk, avvisning og nederlag. Dette kan føre til en ond sirkel, der de blir mer dramatiserende, og følgelig mer avvist, og responderer med mer dramatiserende atferd, etc.

Dramatiserende personlighetsforstyrrelse kan behandles med psykoterapi (samtaleterapi), om tar sikte på å avdekke motiver og frykt som kan ligge til grunn for tanker og atferd, og hjelpe vedkommende til å forholde seg til andre på en mer hensiktsmessig måte. Medikamenter kan eventuelt brukes ved ledsagende angst og/eller depresjon.

Denne videoen gir en grei overikt over symptomene ved dramatierende (histrionisk) personlighetsforstyrrele med gode eksempler:


#personlighet #personlighetsforstyrrelse #karakter #dramatiserende #histrionisk #psykoinfantil #hysterisk #terapi #oppmerksomhet #dramatisk #dramaqueen #dramatiserendepersonlighetsforstyrrelse

Jeg stemte HELSEPARTIET! Og dette er hvorfor...

Som sykepleier har jeg fått et slags kjærlighetsforhold til helsevesenet. Ikke nødvendigvis til helsevesenet som system, med foretak og tidspress og slike ting. Nei, det er ideen om en ordning som skal ta vare på mennesker som er syke og svake, som jeg liker. Det er en fantastisk idé, og selv om det norske vesenet både har feil, svakheter og mangler, så er det egentlig kjempebra sammenliknet med mange andre land. Jeg føler meg priviligert og takknemlig som har vokst opp i Norge med så mange helsefordeler!

Jeg føler meg også priviligert og takknemlig som har fått jobbe i helsevesenet. Det har vært så givende å kunne være til hjelp og nytte i herdagen! Jeg har også jobbet som andre ting, men helsevesenet er spesielt. Det er noen som trenger meg. Og jeg har allttid forsøkt å gi 100%. Slikt kan man riktignok bli utbrent av, men det har vært verd det.

Men å bli pasient i psykiatrien har vært et mareritt. Jeg hadde selv et mindre vikariat i psykiatrien for et par år siden, og det var forhold jeg følte kanskje ikke var optimale. Men jeg hadde lite erfaring og ikke mange endringsforslag å komme med. Men at det var så ille som det jeg har opplevd, var skremmende i seg selv. Jeg har fortsatt angst av å tenke på psykologer og psykiatere. Som vanlig, liten sykepleier føler jeg at jeg kunne håndtert "meg selv" (om jeg var en annen pasient) på en mye bedre måte med litt vennlighet og medfølelse. Det føles som om noe er grunnleggende galt med kulturen i norsk psykiatri, som om "de lærde" møter pasientene med en holdning om at de er dumme, uten selvinnsikt og at de ikke trenger å respekteres... Det var i hvert fall den følelsen jeg satt igjen med.

I rollen som "sykepleier" har mine faglige vurderinger og meninger blitt hørt. Jeg har ikke alltid fått gjennomslag for alt, men jeg har blitt hørt. I rollen som "pasient" opplevde jeg knapt å bli hørt i det hele tatt. Alt jeg gjorde ble fortolket som det var symptomer på noe galt, både når jeg gjorde det ene, og når jeg gjorde det motsatte. Det var "damned if you do, damned if you don't".

Jeg hadde nok mange sympatier for Helsepartiet ut ifra min egen bakgrunn i helsevesenet. Jeg ønsker det beste for pasientene - de menneskene som av ulike grunner har havnet i en uheldig, vond og vanskelig situasjon, og som derfor kan ha behov for litt ekstra hjelp og støtte for å gjenvinne liv og helse, eventuelt få en verdig avslutning på livet. Jeg har sett hvordan pasienter har fått mindre hjelp enn de har trengt fordi det ikke har vært personale, ledige plasser, nok tid, etc. Som psykiatrisk pasient med sterke suicidale tanker fikk jeg smake på hvor grusom det føles ut på pasientsiden.

Jeg tror vi trenger en talsmann for helsevesenet på Stortinget! Noen som kan se bort i fra økonomi og administrasjon til menneskelige behov. Noen som ikke ser på statistikk og budsjetter, men på resultater i individenes liv. Vi trenger en som kan tale de syke og svakes sak i en politisk verden der skattelette for de rikeste og utestenging av de fattige lett får dominere samtalene.

Derfor stemte jeg på Helsepartiet i år! Om du ikke har stemt ennå, vil jeg gjerne anbefale deg å stemme på disse! Alle partier har gode og dårlige saker, gode og dårlige argumenter. Men er det noe vi alle trenger før eller siden, direkte eller indirekte, så er det helsehjelp! Det er derfor et valg man ikke kan angre på!


#psykiskhelse #helsevesen #helsevesenet #norskhelsevesen #psykiatri #suicid #helse #helsepartiet #valg #valg2017 #stortinget #politikk #helsepolitikk #pasient #stem #stemhelsepartiet

Psykologer bør innrømme feil

Noe av det verste med min psykolog på DPSen var at hun virket så redd for å innrømme feil. Jeg vet at jeg var der som pasient, men jeg følte jeg vurderte henne like mye som jeg ville gjort i rollen som sykepleier - jeg var jo begge deler. Hun virket hyggelig, og jeg tror hun ønsket å hjelpe. Men samtidig virket hun usikker eller utrygg, og hun virket sårbar og redd for at det skulle bli oppdaget.

Pasienter har imidlertid en ekstra evne til å merke usikkerhet vs trygghet. Derfor pleide jeg alltid si til sykepleierstudentene som jeg hadde ansvar for å veilede, at de måtte lære seg å bli gode skuespillere. Var de usikre, måtte de ikke vise det. Jeg var nøye med å si at dette ikke handlet om å late som om man kunne noe man ikke hadde greie på. Nei, det er noe annet. Men det går an å være sikker, eller trygg i sin usikkerhet. Det er ingen skam å måtte undersøke et forhold - men måten man gjør det på, kan i stor grad påvirke pasientens oppfatning av deg. Og dermed også pasientens opplevelse av å være i trygge hender.

Pasienter har en tendens til å merke usikkerhet, enten den kommer til uttrykk gjennom famling og stamming, eller den blir forsøkt skjult bak selvsikre fraser og uttrykk som kan minne om overlegenhet.

Jeg følte at min psykolog på DPSen var utrygg. Jeg tror ikke nødvendigvis hun var faglig inkompetent. Men hun virket usikker. Til sammenlikning fikk jeg så vidt møte en annen psykolog og et par psykiatriske sykepleiere som virket mye tryggere. Da følte jeg meg også tryggere. Slikt er smittsomt, og nå fikk jeg erfare det selv.

Jeg bryr meg ikke så mye om usikkerhet. Jeg bryr meg heller ikke om psykologer bommer med teorier, hypoteser og antakelser om hva som kan være relevante diagnoser. Men det jeg virkelig mislikte med psykologen min, var at hun virket for stolt til i det hele tatt å ville tenke på muligheten for at hun kunne ha tatt feil. Når hun først hadde dannet seg en teori, holdt hun på den - selv om jeg protesterte. Hun ble til og med irritert på meg. Det gjorde ikke akkurat mitt inntrykk av henne særlig bedre.

Hun syntes nok jeg var en håpløs pasient som ikke ville følge med på hennes opplegg; mens jeg på min side følte at hun var en nokså håpløs terapeut. Ikke rart vi ikke kom noen vei. Og da det stagnerte, var det ikke snakk om å forsøke å finne ut hva som kunne ha gått galt. Da var det bare å avslutte behandlingsrelasjonen så fort som mulig. Jeg begynte nesten å lure på om hun trodde jeg var en skummel tyrannosauru rex...

Stor var gleden da jeg i dag leste artikkelen "Terapeutene bør gå i seg selv" på forskning.no. Den er riktignok fra 2011, men den er likevel høyrelevant - det har jeg selv erfart.

Billedteksten var talende: "De som innrømmer flere feil som terapeut, får bedre resultater enn de som innrømmer færre feil, ifølge forskere." Dette er kanskje ikke så underlig når man tenker etter. En feil er feil enten den blir innrømmet eller ei; men dersom man innrømmer den, har man faktisk en mulighet til å rette den opp. Denne muligheten forvinner når terapeuten ikke vil innrømme at han/hun kan ha tatt feil. Dessuten vil terapeuten selv tape på det. Selv om hen tror at hen kan bevare sitt gode navn og rykte ved å skjule eller forsvare den aktuelle feilen, vil hen miste anerkjennelse, tillit og respekt fra pasienten. Kanskje vil jungeltelegrafen også bringe budskapet videre: "Beep-beep! Dette er en dårlig terapeut; best å holde seg unna! Beep-beep!"

La meg ta med et lite utdrag fra artikkelen:

"Stor faglig selvtillit fra terapeutens side, ga ikke nødvendigvis god behandling - et funn som overrasket psykolog og forsker Helene Amundsen Nissen-Lie.
? Vi så at hos terapeuter som tvilte på egen kompetanse, hadde pasientene mer positiv effekt av terapien.
Hun mener forskning på psykoterapi lenge har neglisjert problemstillingen med individuelle forskjeller mellom terapeuter, også kalt terapeuteffekten - kanskje fordi svarene man får kan bli ubehagelige."

Det er aldri gøy å ta feil. Som fagperson er det absolutt ikke gøy. Men feilen blir ikke mindre hvis vi forsøker å benekte eller skjule den. Jeg hadde respekt, tillit og tro på psykologen da jeg startet hos henne. Alt dette forsvant etter et par uker, og jeg har så godt som ingenting igjen av noe av det. Jeg følte at hun gjorde en dårlig jobb, at hun rett og slett ikke var egnet. Hun holdt så sterkt fast på sine egne ideer at hun ikke ville høre på det jeg sa. Joda, hun lyttet. Men hun ignorerte det meste - og dermed ignorerte hun også de problemer jeg følte jeg hadde. Hun tilskrev meg riktignok et knippe problemer som jeg aldri hadde hatt. Men jeg kan ikke akkurat si at jeg følte at behandlingsforløpet fikk noen større nytteverdi av den grunn...

Jeg kjenner meg derfor godt igjen i det forskreren uttaler: "Vi tror at sammenhengen her kan skyldes at terapeuter som oppgir mer tvil evner å reflektere over eget bidrag i terapien. Det vil tilsi at de er mer ydmyke, og dermed er mer sensitive og lydhøre ovenfor pasienten."

Ydmykhet og lydhørhet henger sammen. Uten dette er det ikke mulig å hjelpe en pasient. Jeg er så enig, så enig i at tvil åpner for refleksjon over terapeutens eget bidrag. Jeg har også forståelse for at dette kan være vanskelig for terapeuten, ikke minst hvis hen er utrygg i sin usikkerhet. Kanskje forsøker noen terapeuter å fortrenge det hele - ettersom "svarene man får kan bli ubehagelige", som det står i artikkelen.

Psykologens selv-refleksjon er likevel viktig. "Dårlige resultater innebærer at pasientene ikke blir bedre, eller at de til og med blir dårligere av terapien," forteller artikkelen. Jeg tror mang en pasient i psykiatrien har opplevd dette. Og atter andre har nok opplevd at de har blitt bedre på tross av en dårlig terapeut. Jeg opplevde at jeg ble sykere. Men til tross for mine mange forsøk på å formidle dette, inkludert at det kunne ha sammenheng med den tilnærmingen som ble brukt, ble det jeg sa bare oversett. Det ble til og med til frustrasjon og irritasjon for psykologen min. Så da var det like greit å kvitte seg med pasienten; jeg var sikkert ikke så syk allikevel...


#psykolog #psykiskhelse #psykiater #psykisk #psykiatri #depresjon #suicid #selvskading #psykiskhelsevern #DPS #hjelp #innrømmefeil #stolthet #yrkesstolthet #feil #diagnose #refleksjon #ydmykhet

Fastlegen = en automat...

Jeg har innsett at jeg betrakter fastleger som en automat. Ikke fordi jeg mener de er kalde, harde og snakker stakkato som en tidlig 80-tallsrobot...

Neida! Fastleger er i høyeste grad mennesker! De også. Slik som pasientene.

Det er mange måter å tenke på fastleger på. Noen tror de er gode hjelpere som kan løse alle verdens problemer...

Andre er mer tilbakeholdende og vil ikke mase...

Min mor tilhører den første kategorien. Min far tilhører den siste. Dersom holdningen til fastleger er genetisk betinget, skulle jeg tro jeg reflekterer litt fra hver av dem.

Jeg vet at pasienter av mamma-gen-typen av og til kan være slitsomme for fastleger. Men jeg tror ikke de mener det ondt. De trenger bare hjelp. Og de tror fastlegen er rette personen for jobben.

Også pasienter av pappa-gen-typen kan by på utfordringer. Det er ikke alltid lett å få pumpet slike pasienter for informasjon. Men i sum, så er det nok pappa-gen-typen som oppleves mest behagelig for fastlegen. Og kanskje er det faktisk fastlegens velvære det hele handler om...

Ved nærmere ettertanke tror jeg at min genetiske holdning til fastleger ikke henger sammen med mine foreldres genvarianter, men heller skyldes en mutasjon... Antakelig er det pappa-genet som har mutert, for mamma-genet har jeg lite av...

Da jeg var barn og tenåring var fastlegen bare noe som var der. Jeg tenkte like lite over ham som jeg gjorde med naboens postkasse. Det var bare noe som VAR der, liksom. Ble jeg syk, hendte det at foreldrene mine tok meg med til fastlegen. Det var like naturlig som å putte småstein eller våte blader i naboens postkasse hvis jeg syntes han hadde laga for mye bråk om natta...

Jeg husker en indisk fastlege jeg hadde en gang. Han var ganske morsom. Han syntes det var kjempeflott at jeg var veganer, men mente jeg godt kunne drikke litt melk - siden kuene er hellige...

Jeg har skiftet fastlege noen ganger siden da. Ikke på grunn av kuene, men mer fordi jeg ville gjøre livet mer behagelig for meg selv etter at jeg flyttet. Jo nærmere fastlegen er, jo bedre (det må være mamma-genet som slår inn).

Jeg ser imidlertid ikke på fastlegen som en som ønsker å hjelpe meg. Selvsagt er jeg klar over at det er det han er til for, og jeg tror han er klar over det selv også. Men jeg ble tidlig overbevist om at vi må klare oss selv i denne verden, og etter at jeg ble sykepleier, inkluderte jeg også 'eget liv og helse' i dette feltet.

Det er selvsagt hyggelig med en hyggelig fastlege. Men jeg valgte en som - etter beskrivelsen - hadde et godt tilbud med blodprøver. Det passet meg utmerket. De tar seg av den biokjemiske analysen; resten ordner jeg selv.

Jeg tror fastlegen er med på den ordningen. Han innleder alltid med å spørre om hva han kan gjøre for meg i dag. Så er det opp til meg å putte bestillingen i automaten:

"En 100% sykemelding, takk!"

"En blodprøve av X og Y, takk! Forresten, du kan legge til Z også!"

Jeg har ingen problemer med å forstå at fastlegen ikke kan gjette seg til hva fremmede folk ønsker idet de kommer travende inn på kontoret hans. Men slik er automater også! Jeg har ennå ikke møtt en automat som vet hva jeg vil ha før jeg har trykket inn bestillingen...

Mitt syn på fastleger som automater handler ikke om at jeg tenker på dem som automater. Men til forskjell fra mamma-genet og pappa-genet, forholder jeg meg til dem som om de var en automat. Jeg tror ikke, som mamma-genet, at de er der for meg, for å ta vare på meg. Men jeg bruker dem - som om de var en automat - slik at jeg kan ta vare på meg selv.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har kommet til legen og sagt: "Doktor, jeg føler meg sånn-og-sånn... Hva tror du det kan være?"

Jeg tror mamma-genet kan finne på sånt. Og mamma-genet gir seg nok heller ikke før fastlegen har funnet en løsning og svaret er på plass.

Pappa-genet er ikke nødvendigvis enklere her heller. Det er ikke lett for fastleger å stille en diagnose når pasienten ikke sier noe.

Automat-genet, derimot, er mye lettere å forholde seg til. Det bare putter på en bestilling - og å kan fastlegen gyve løs på oppgaven. Det krever betydelig mindre tid enn mamma-genet (som vil forsikre seg om at alle detaljer er blitt oppfattet, og det gjerne både to og tre ganger) eller pappa-genet (som informasjonen må hales, lirkes og lures ut av).

Det er en vinn-vinn-situasjon, der både fastlegen og pasienten får det de vil og skilles lykkelig ad som venner.

Selvsagt skulle jeg noen ganger ønske at mamma-genet hadde rett... Det ville vært en fin verden! Men i det praktiske liv og den virkelige verden er det automat-genet som nok fungerer best! - - - - Eller kanskje jeg bare vil bevise at jeg er selvstendig, sterk og tar ansvar for meg selv...


#fastlege #lege #avhengighet #selvstendighet #hjelpdegselv #helse #tavarepådegselv #blodprøver #tillit #offentlighelsehjelp #helsevesen #sykdom #doktor #sykemelding #pasient

Den som unnskylder seg, anklager seg!

Det er sikkert over ti år siden nå. Jeg gikk i en sportsbutikk og stoppet foran ett eller annet stativ. Plutselig var det en litt kraftig dame som støtte borti meg. Hun så med en gang temmelig forskrekket ut, og av ren og kjær høflighet sa jeg fort: "Unnskyld!" Hun så et øyeblikk enda mer forvirret ut, før hele ansiktet skiftet fasong og hun fikk et mørkt preg over øynene. Den forskrekkede damen var med ett blitt den sure damen. Hun gryntet fornærmet før hun gikk videre.

Den dagen lærte jeg en viktig lekse. Idet jeg sa "unnskyld" hadde jeg plantet en idé i hennes sinn om at jeg også hadde noe å si unnskyld for. Sammenstøtet var med andre ord min feil. Selvsagt følte jeg meg litt skyldig idet hun så surt på meg og gikk videre som om jeg hadde ærekrenket henne. Men egentlig var det hun som hadde gått på meg. Jeg hadde jo stått stille...

Noen år senere tok jeg et kurs i italiensk. "Chi si scusa, si accusa!" lærte jeg meg etter hvert å si. Det betyr "Den som unnskylder seg, anklager seg!" Jeg kom med en gang til å tenke på episoden med den sure damen i sportsbutikken. Der hadde jeg fått en praktisk illustrasjon av hva dette ordtaket betydde. Idet jeg unnskyldte meg, hadde jeg anklaget meg. Og hun trodde på det.

Slik er det nok ofte ellers i livet også. Moren min har en tendens til å diske opp til den store gullmedaljen når hun får gjester. Det ser flott ut. Likevel starter hun ofte med å unnkylde seg. "Jeg måtte gjøre det enkelt i dag..." Ingen ville nok komme inn på tanken om at denne serveringen var enkel dersom hun ikke hadde plantet den i deres sinn.

Vi unnskylder oss nok oftere enn vi trenger. Både i forhold til egen svakhet og for feil vi er redd for at andre skal legge merke til. Da øker vi imidlertid sannsynligheten for at de faktisk "oppdager" det. Litt slik som utsagn av typen: "Ikke tenkt på den hvite elefanten!"

(Prøv nå å ikke tenke på en hvit elefant! Jeg kan love at det byr på utfordringer!)

Å si unnkyld er både riktig og viktig. I hvert fall hvis man har gjort noe galt. Men når det ikke er tilfellet, kan en slik unnskyldning i stedet bidra til at vi får (og føler) skyld for ting vi ikke har gjort eller blir mistenkt som syndebukken.

Det italienke ordtaket har uten tvil mange aspekter. Men det inneholder også en del visdom. Det er viktig og riktig å si unnskyld når situasjonen tilsier det. Utover det bør vi kanskje tenke oss om en gang til først, slik at vi ikke uforvarende tilstår "forbrytelser" vi aldri har begått. Vi trenger nemlig ikke gå rundt som syndebukker og bære skylden for feil vi egentlig ikke har gjort...


#unnskyld #unnskyldeseg #samvittighet #anklage #ordspråk #livsvisdom #karakterstyrke #sint #fiendskap #vennskap #skyld #skam #tanke #selvbilde

Kan nesten ikke tro det - men jeg har fått en god psykiater!

Jeg må innrømme at jeg sjelden har vært så lettet som da døren til kontoret hans åpnet seg og jeg så inn i et vennlig, smilende ansikt som ønsket meg velkommen. Min psykologfobi, som tydeligvis også omfatter psykiatere, har virkelig ligget som et tungt teppe over meg de siste dagene. Jeg var så redd for at det skulle bli en ny negativ erfaring, slik som på DPSen...

Men i dag gikk det heldigvis bra.

Jeg hadde forsøkt å forberede meg så godt jeg kunne og gjort litt øvelser på forhånd. Slik som å si alfabetet forlengs og bakleng, og telle til ti med tunga lengst mulig bak i ganen. Man føler seg nemlig alltid bedre dersom man har trent litt på forhånd.

Det var en mannlig psykiater, så jeg forsøkte å skru på min kvinnelige sjarm.

"Hei jeg heter Sarah!" [bredt glis] "Kan du redde meg?" [dådyrøyne] "Please?!??"

Det var selvsagt en alvorstung stund. Han sa han var noe usikker på om han ville utrede meg nå, siden jeg er litt ustabil for tiden... Slik utredning gjør seg nemlig best i stabile faser. Men jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noe å tape.

Da jeg kom til DPSen, var jeg i krise. De startet med en gang med å grave i alle negative tanker, minner og opplevelser fra nær og fjern fortid, samt alle andre problemer i nåtid man kunne komme på. Det var svært uheldig, og jeg opplevde at krisen bare ble forstørret...

Sånn sett har jeg forståelse for at psykiateren var skeptisk til å igangsette et slikt prosjekt nå. Bearbeiding av traumer kan være en tøff prosess. Men jeg har kommet over den fasen nå. Jeg følte meg fullstendig knust og ødelagt etter møtet med DPSen - og jeg ble bare enda mer fortvilet over at de ikke ville hjelpe meg med å samle sammen restene igjen.

Men nå har jeg stor tro på at jeg kan ha funnet en virkelig god psykiater! Han vil hjelpe meg med å utrede hva som er problemet mitt, slik at jeg kanskje kan få riktig hjelp fra en psykolog i neste omgang. Det antas at utredningen vil ta 4-6 uker. Vi bør med andre ord bli ferdig i god tid før jul...

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #selvskading #suicidal #deprimert #angst #psykologfobi #behandling #terapi #utredning #psykolog #hjelp #optimisme #pasient #psykiatrisk #psykiatriskpasient #sykepleier

Wish me luck! - I morgen møter jeg en psykiater

I morgen skal jeg få hilse på enda en. Jeg er antakelig like redd for psykiatere som jeg er for psykologer. Jeg har allerede vurdert å stikke av, forskanse meg i Oskarsborg festning, eller kamuflere meg som en naturlig del av Vigelandsparken.

Jeg vet så godt at dette er frivillig. Men det er tannleger og skoleeksamener også. Jeg er rett og slett kjempenervøs, selv om jeg har forsøkt å minne meg selv på det sikkert tusen ganger nå: "Husk at du gjør dette frivillig! Husk at du gjør dette frivillig! Husk at du gjør dette...." - - - - Jeg kan knapt tro AT jeg gjør det! At jeg - JEG - går til psykologer og psykiatere, og at jeg attpå til er livredd for dem!

Jeg må forsøke å roe meg ned. Syng en sant! Det må da hjelpe!- Vi tar den første og beste...

Din tanke er fri, hvem tror du den finner.
Den flykter forbi, slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes, av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli: Din tanke er fri!

Mulig den har rett. Min tanke er fullstendig fri; faktisk så virrer flere tanker rundt i hodet mitt nå, fullstendig hulter til bulter. Små og store tanker, rare og logiske tanker, viktige og uviktige tanker. Det eneste de har til felles er nok at de er i fritt fall.

Ja, de flykter forbi, slik skyggene forsvinner. Jeg føler meg nokså ukonsentrert om dagen. Jeg blir bare enda mer nedfor av å tenke på alle bøkene jeg kunne ha lest på denne tiden som jeg ikke har brukt til noe som helst fornuftig. Men øynene klarer ikke å fokusere, og tankene bare fyker til siden, opp og ned, frem og tilbake. Og puff, så er de borte, slik som skygger forsvinner - når vi skrur på alt lyset.

Ja, min tanke er skikkelig fri. Hvem tror jeg den finner?

I morgen regner jeg med at det blir JEG som angir den. Til psykiateren. Mine innerste, hemmeligste tanker - som ingen kan se, føle eller høre... I morgen skal jeg selv angi dem. Til en fremmed mann.

Men hva er jeg ikke vilig til å gjøre for å berge mitt eget liv? Selv mine kjæreste tanker vil jeg angi.

Det jeg antakelig frykter mest, er om de vil angi meg tilbake........

Jeg tror ikke jeg orker flere psykologer eller psykiatere som misforstår, omskriver fortiden min eller tilskriver meg tanker, følelser og problemer jeg aldri har hatt. Jeg håper han ikke får meg til å tro at jeg egentlig er Ludvig den fjortende, eller at det var min skyld at Berlin-muren falt....

Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli: Vår tanke er fri!

Jeg håper bare det går bra denne gangen! At ALT går bra! At han klarer å finne MEG, slik at jeg også klarer å finne MEG SELV igjen...

Kanskje. Kanskje. Kanskje.

I morgen får vi se. Jeg gruer meg. Men jeg er - tross alt - glad for at jeg får muligheten til å komme dit. Jeg har jo ingen andre. Og jeg får ikke helt orden på dette livet selv. Så kanskje han kan gi meg et puff i riktig retning.

Kanskje. Kanskje. Kanskje....

Wish me luck!


#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #psykologfobi #psykolog #angst #fobi #nervøs #depresjon #suicidal #selvmordstanker #ikkegiopp #hjelp

Første skritt mot bedring: RE OPP SENGEN!

Jeg forsøker å overleve. Noe i meg vil ikke, men jeg prøver likevel. Det er utrolig hvor vanskelig det skal være når fienden ikke er en krokodille, men deg selv...

Det er en lang vei å gå, og jeg har funnet ut at den eneste måten jeg kan komme noen vei på, er å starte med et lite skritt. Høres logisk ut, men min normale stil er å løpe avgårde. Satse stort. Men dette har ikke fungert.

Jeg satser fortsatt stort, bare på en mindre skala! Jeg må "back to the basics", og nå tror jeg at jeg har funnet ut hvor denne er...

Jeg husker da jeg jobbet ekstravakter på en gastrokirurgisk avdeling. Noen av de langtidssyke var så avkreftet at de knapt klarte å komme ut av senga! Vi begynte en gradvis opptrening. Først bevege på armer og ben, gradvis klare å komme seg ut på sengekanten. Så var målet å sitte litt, så litt lenger. Så kom dagen da de klarte å stå, på vaklende knær, før de sakte men sikkert gikk i gang med å bevege seg bortover rommet og ut i korridoren. Det var en prosess som tok mange dager. Men de kom seg på beina igjen - i hvert fall de av dem som var villige til å prøve.

For litt siden postet en kamerat et innlegg på facebook. Sjelden har jeg vært så glad for ett av hans innlegg som nå. Det handlet om en amerikansk admiral, William H. McRaven, som alltid starter dagen med å re opp sengen. Det gir mestring - som i sin tur bidrar til større selvtillit til å mestre de større oppgver i dagen. Jeg skal ikke gjengi hva han sa her, men heller legge ved talen hans. Den anbefales på det sterkeste!

Å re opp sengen er en interessant handling. Min mor er superryddig. Jeg måtte derfor re opp senga da jeg var stort barn og tenåring - selv om jeg sov i køyeseng. Det var en klatrebragd bare i seg selv. Men hun var sjelden fornøyd med hvordan jeg gjorde det, selv om jeg forsøkte så godt jeg kunne. Hun rettet ofte over den etterpå. Så jeg ga etter hvert litt blaffen - det ville jo aldri bli bra nok uansett. Men jeg redde den opp, bare ikke helhjertet.

Da jeg flyttet hjemmenifra ble senga en opprørsarena. Jeg ga fullstendig blaffen i å re den opp. Bortkasta tid, kalte jeg det. Dessuten - det ga en følelse av frihet. Nå var det jeg som bestemte hva jeg gjorde med mitt eget liv. Og jeg ville ikke bruke det til å re opp senger.

Selv om jeg som sykepleier har redd opp utallige senger (med den samme gamle følelse av at det aldri blir bra nok uansett), så har jeg ikke vært villig til å forbarme meg over min egen seng. Bare når jeg får gjester.

Men da jeg så talen til McRaven, bestemte jeg meg for å gi sengeredningen en ny sjanse. Begrunnelsen hans var god nok. Og jeg trenger å få orden på livet mitt nå som jeg har mista en del av min normale psykiske fungering. For en uke siden begynte jeg derfor å teste det ut. Jeg skal innrømme at jeg et par ganger har glemt å fullføre seansen (kun lagt på teppet og glemt putene), men utover det så må jeg innrømme at jeg liker det.

Selvdisiplin er kanskje litt army-style, men jeg trenger det. Jeg er hos foreldrene mine nå (de passer på meg siden det ikke var plass på akuttpsyk.avdeling), og jeg må innrømme at jeg mistenker at min mor fortsatt sniker seg stille inn og glatter over det hele etter at jeg er ferdig. Men nå spiller det ingen rolle lenger.
- Det viktigste er at jeg er igang! ;)


#psykiskhelse #mestring #reoppsenga #sengeteppe #mcraven #militærstil #erfaring #godevaner #mestringsstrategier #psykiatri #psykologi #conquer

Noe vakkert

I dag vil jeg bare dele noe vakkert.

Jeg forsøker å fokusere på positive ting. - Det er jo logisk. Det vi tenker, påvirker oss. Jeg skulle noen ganger også ønske jeg kunne snakke med noen om det som var vondt og vanskelig - - - men når jeg klarer å fokusere på positive ting, så forsvinner også det behovet.

Jeg har ikke sett så mange hvitveis i det siste, men disse er gode minner. Og gode minner kan være godt å ta med seg videre på ferden.

Det er som å gå gjennom en blomstereng. Vi kan plukke med oss strå og ugress, eller vi kan plukke med oss vakre blomster - som vi senere kan nyte på ferden. Noen ganger følger det med ugress når vi forsøker å plukke det gode - slik vonde minner vil forsøke å innhente oss til tider. Men det gjelder å kaste dem fra seg, slik man plukker ugresset ut av buketten, slipper det ned og lar det bli liggende igjen på stien... Fortid er fortid...

Jeg elsker vannliljer! Fra gjørme og opp gjennom det mørke vannet kommer en vakker blomst som pryder vannflaten, gjerne sammen med store, grønne blader. Den får sin næring, dypt der nede, og det mørke vannet skader den ikke. Den er like vakker for det. Får vi vår næring fra rette sted, kan vi også være vakre som den - vakre for omgivelsene våre. Det kan ligge mye grums under overflaten; men vi kan likevel bringe vakker glede til andres liv.

Løfter vi blikket og ser rundt oss, kan vi få øye på mye vakkert. På dette bildet, kunne vi valgt å fokusere på den harde, gråe steinen nederst i venstre hjørne. Men tar vi et skritt tilbake og betrakter det hele i et større perspektiv, kan vi få et nytt syn på verden. Det er noe vakkert og harmonisk ved det hele. Selv den harde, gråe steinen passer inn og spiller en rolle for den vakre helheten. Slik kan også mørke, tunge kapitler i våre liv bidra til et vakkert bilde og et mer harmoisk hele. Vi ser det kanskje ikke mens det står på. Men når det kommer litt på avstand, vil vi kanskje få et nytt perspektiv på alt som har skjedd.

Ønsker alle en god helg! <3


#psykiskhelse #vakkert #natur #harmoni #perspektiv #lærfranaturen #vannliljer #sinn #rekreasjon #fokus #tenkpositivt #hvitveis #livet

I dag falt jeg ut av sengen.... Igjen...

Så befant jeg meg plutselig nede på gulvet igjen. Nesen presset ned mot det kalde underlaget... Øynene stirrende ut i det tomme mørket... Det gjorde ganske vondt...

Jeg våknet ganske tidlig. Følte meg trøtt og urolig. Forsøkte å se en film på mobilen. Det hjalp ikke stort. Da den var over, begynte jeg å gråte. Tankene gikk fullstendig i spinn. Nåtid. Fortid. Det eneste som manglet var fremtid - den var så vanskelig å se for seg.

Jeg merket at jeg ble sur. Sur fordi jeg har har lest, hørt og sagt til andre at 'det er hjelp å få' - men så har jeg ikke klart å finne den selv. Sur på DPSen fordi de bare gjorde vondt mye verre. På skolen lærte jeg å behandle pasienter med respekt og vennlighet. Jeg lurer på om den regelen ikke innes i psykiatrien.

Så ble jeg sur på hun som fikk meg til DPSen. En person som egentlig hadde forsøkt å hjelpe meg, men som i stedet hadde gjort alt så mye verre. Ikke bare med DPSen, men også ellers, fordi hun hadde løyet til meg flere ganger, og sagt at hun hadde gjort ting (for å hjelpe meg) som hun aldri hadde gjort.

Så ble jeg sur på alle velmendende venner som hadde sagt så mange ganger at det bare handlet om at jeg måtte bestemme meg for å tilgi og dessuten lurt på hvorfor i all verden jeg ikke ville ha hjelp. Som om jeg ikke ville... Men da jeg hadde spurt dem om hjelp, hadde de ikke så mye å stille opp med. De var opptatt, måtte tenke på sin egen jobb, skulle på tur, måtte tenke på seg selv, hadde ikke noe ansvar.

Jeg ble sur på alle som har sagt 'det er hjelp å få'.

Så ble jeg sur på meg selv. Det er dit toget vanligvis pleier å gå. På perrongen venter min gode, gamle venn Selvskading.

Så ligger vi der side om side, nede på gulvet. Han sier han kan ta bort noe av smerten. Han sier han kan oppfylle noe av hatet. Jeg vil bare bort. Han sier han kan hjelpe til med å ødelegge meg. Det er bra, for jeg vet det er det jeg fortjener. Fordi jeg er sur, fordi jeg hater. Det er ikke pent, og jeg vet det. Men når jeg ligger her nede på gulvet, blir jeg sur på alt og alle som bidro til å dytte meg mot kanten. Som om jeg har noen rett til det...

Så er vi igang igjen, der vi ligger nede på gulvet. Det kommer ikke så mye godt ut av det. Men han klarer i hvert fall å oppfylle noe av hatet. Noe av selvhatet. Jeg vil så gjerne bort herifra.

Jeg ser på stripene. Han smiler til meg og tilbyr seg å hjelpe til mer. Men jeg vil ikke mer. Jeg vil bare bort, helt bort. Men jeg har ikke noe sted å gå. Jeg må bare prøve. Prøve å være her litt til.

Jeg må jo være her...

Jeg begynte å åle meg bortover gulvet. Han forsøkte å holde meg igjen. Det var mørkt. Men jeg forsøkte å gripe tak i noe. Og det fantes noe der, i mørket. Det var noen som heiet på meg i dag. Tusen takk til due! Og tusen takk også til dere andre som har skrevet! Jeg tør ikke nevne navn, for jeg er redd for å glemme noen. Men dere vet hvem jeg mener!

Jeg er oppe fra gulvet nå. Ikke strak. Og han henger fortsatt på slep rundt anklene mine.

Men jeg ligger ikke lenger der nede. Og i dag så var det dere som hjalp meg. Tusen takk!


#psykiskhelse #depresjon #selvskading #suicid #selvmordstanker #angst #ensomhet #psykiatri #norskpsykiatri #psykiskhelsevern #hjelp #alene #vondt #gulvet

Løslatt på prøve...


Siden forrige uke har jeg blitt passet på av foreldrene mine - slik at jeg ikke skal skade meg selv. Jeg er ikke psykotisk eller noe. Jeg kom bare til et punkt hvor jeg ikke orket leve mer. Og jeg forsøkte å gjøre noe med det.

Jeg skjønner godt at de er engstelige. Det er jeg også nå. Det føltes som om en eller annen grense ble tråkket over. Jeg hadde vært så fast bestemt. Men så hadde det likevel ikke fungert. Jeg er glad for det nå, at jeg lever... Men det er fortsatt vanskelig.

Foreldrene mine har fulgt med meg i flere dager nå. Faktisk har vi også hatt det hyggelig sammen. Men det har også vært litt slitsomt.

I dag ble jeg løslatt på prøve. Det føltes nesten slik. Jeg dro inn til Oslo alene for å møte noen venner. Det var hyggelig. Men jeg merket når jeg var alene at tankene kom tilbake. De negative tankene som jeg ellers forsøkte å fortrenge...

Det er noen underlige mekanismer dette her. Jeg må virkelig kjempe en kamp mot mine egne tanker, følelser, impulser og viljer for å overleve. Hadde det vært en ytre fiende kunne jeg gitt ham et spark bak eller et slag i solar plexus. Men gjør jeg dette med meg selv, blir det bare beskrevet som patologisk selvskading...

Nå er jeg tilbake i leiligheten til foreldrene mine. Jeg sitter og stirrer på bollen med gullfisk. De virker lykkelig uvitende om alt som har skjedd. I motsetning til mine foreldre som er blitt mer skvetne og slitne enn noen gang. Skulle virkelig ønske de heller hadde lagt meg inn... Men det var ikke plass. Det er selvsagt mer hyggelig her, men jeg skulle ønske jeg ikke ble en slik belastning på foreldrene mine...............

Men prøveturen gikk ganske bra.Ingen skade skjedd. Så kanskje jeg drar hjem til hybelen igjen over helga. - - - Lurer litt på om det vil lette deres byrde eller om det vil gjøre bekymringen større...


#psykiskhelse #selvmordsforsøk #depresjon #ustabil #psykisk #psykiatri #angst #foreldre #engstelige #suicid #selvskading #ikkegiopp

"Du må ta ferie..."

I dag fikk jeg klar beskjed fra moren min: "You need to calm down! Sit down! Relax!" Hun studerte ansiktsuttrykket mitt et øyeblikk, så føyde hun til: "Du må ta ferie..."

Jeg husker da jeg var barn og tenåring. Da hadde jeg ferier. Mange ferier spredt utover året, og en ekstra lang sommerferie. Sommeren var fantastisk, men jeg må innrømme at jeg oftest gledet meg til den var over og skolen startet opp igjen. Jeg tror det var noe med det å komme seg ut... Møte venner, og unnslippe krangling hjemme. For all del, det var mye annet fint hjemme også. Og vi dro på ferie med båt, buss og tog i alle retninger. Men det var likevel noe med stemningen når vi ble gående oppå hverandre for lenge av gangen....

Så jeg likte skolen. Og da jeg fant ut at jeg kunne jobbe på søndagene for å komme meg ut når alt annet var stengt, slo jeg raskt til. Da jeg var rundt 20, fant jeg ut at jo mer jeg gjorde, jo mindre trengte jeg å tenke. Tenke på vonde ting. Jeg brukte tiden godt og effektivt hele tiden. Det føltes godt - både fordi jeg klarte det, og fordi jeg unngikk vonde tanker og følelser.

Det vekslet hvor mye jeg jobbet ved siden av de første årene jeg var student, men feriene var ypperlige til å tjene penger på. Etter hvert ble det også naturlig å kombinere studier med jobb. Og siden - da jeg var ferdig sykepleier - ble det kombinasjoner av jobb med studier. Rett og slett for moro skyld. Fordi jeg likte å lære nye ting, og noen ganger var det gøy å se hvor mye jeg klarte å gjøre ved siden av.

I tillegg brukte jeg en del tid på trening (og ga alt hver gang), og jeg hadde tid til å møte venner.

"Du må ta ferie..." Jeg må innrømme at jeg ikke var helt sikker på hva det betyr. Selv den siste tiden hvor jeg egentlig ikke har vært så effektivt, gjort noe fornuftig eller klart å jobbe, så har jeg forsøkt å holde meg i aktivitet, fysisk og mentalt.

Nå føler jeg meg utslitt. Og jeg skjønner at det nok har mye å si for at jeg mister kontrollen mentalt og begynner å skade meg, også alvorlig.

Men ferie?

Jeg hater å innrømme det, men jeg tror faktisk ikke jeg vet hva det er............


#psykiskhelse #sliten #depresjon #angst #utslitt #selvskading #arbeidsnarkoman #hyperaktiv #ferie #avslapping #energi #overdrivelse

Gode nyheter: Psykiater! :D

Etter forrige ukes litt mer uheldige hendelse, har jeg endelig funnet en god nyhet. Det er mulig det var den som fant meg... I hvert fall har vi nå funnet hverandre!

Jeg har fått vite at jeg vil få hjelp til utredning hos en dyktig psykiater med erfaring innen traumer og dissosiasjon!

En slik har jeg ønsket meg lenge!

Det ble vurdert litt frem og tilbake om han ville ha meg - - - dvs. om han turte å ta meg... Nå...

Jeg ble litt redd da de sa det. Men jeg skjønner dem godt. Jeg føler meg fortsatt litt ustabil...

Det var visst fullt på akuttpsykiatrisk avdeling forrige uke, og DPSen hadde heller ikke kapasitet. Derfor må mine stakkars foreldre passe på meg. De er selvsagt engstelige og veldig slitne, så jeg blir nødt til å passe litt på dem også. Ikke akkurat den beste situasjoen for noen av oss, men det var den eneste muligheten vi hadde...

Men nå har det endelig dukket opp en som vil hjelpe meg! Hjelpe meg til å hjelpe meg selv!

Det er bare utredning over noen få uker, ikke behandlig, men jeg er kjempeglad! Finner vi ut av ting, kan han kanskje også hjelpe meg til å finne en psykolog med relevant erfaring!

- Så kanskje det finnes en vei ut av dette, tross alt??

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #suicidal #depresjon #dissosiasjon #traume #øynerhåp #ikkegiopp #selvskading #behandling #hjelp

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits