hits

Personlighetens sommerkrangel... (CPTSD tar ikke ferie)

cof

"Neiiiii! Du fr ikke sende det kortet! Hun er slem! Jeg hater henne! Hvis du sender kortet, lager du bare s mye ekstraarbeid for meg som jeg m rydde opp i!"

Jeg flte jeg nettopp hadde ftt tidenes id. Jeg ville sende et kort til en gammel bekjent. En som hjalp meg litt den frste tiden jeg ble drlig, men som samtidig gjorde alt mye verre for meg. Det handlet om lgner, ufine kommentarer og direkte deleggende handlinger. For eksempel var det hun som dela for meg p DPSen ved gi dem informasjon ommeg som overhodet ikke stemte. Jeg klandrer ikke henne for at Dr ansatte der siden valgte ignorere det jeg sa til fordel for det hun hadde sagt. Men hun burde, som helsepersonell, visst bedre enn uttale seg om ting hun ikke visste noe om. Og hun dela min eneste sjanse til f hjelp da jeg trengte det som mest.

I tilktilkom hun stadig med nedverdigende kommentarer og fremstod som noks manipulerende, selv om hun nok ikke alltid mente noe ondt med det. Men hun dela mye. 

I begynnelsen lot jeg det g ut over meg selv i form av selvskading og kende selvmordstrang. Etter et rs tid ble jeg lei av straffe meg selv. Sakte men sikkert utviklet det seg en ny EP (emosjonell del av personligheten min). Mens den straffende EPen rettet frustrasjon og sinne innover og gikk ls p meg selv, rettet den kjempende EPen sinnet utover. Den begynte med forsvare meg verbalt mot henne. Hun svarte p sin sedvanlige mte, med sinne, irritasjon og manipulerende utsagn, s den kjempende EPen var ingen suksess for min del. Den mtte en mur, og det gjorde at den utviklet seg videre. Utover hsten resulterte det i hrverk, som regel av temmelig barnslig art...

De ulike delene av personligheten min er dypt uenige i hvordan jeg skal forholde meg til denne damen, min gode hjelper som dela s mye for meg. Dagens samtale mellom de ulike delene var et godt eksempel.

En del av meg har ingen problemer med tilgi. Jeg var helt overbevist om at det ville vre en god ting sende en liten sommervikar, for vise at jeg er glad i henne og nsker henne alt vel.

Men det likte ikke den kjempende EPen, og protesterte hylytt.

Og jeg vet det er best hre p den. Hvis jeg trasker n og sender et kort, vil den kunne finne p "rydde opp" senere - f.eks. ved sende et nytt kort med en ufin hilsen.

Diplomatiet seiret, s da blir det ingen postkort i denne omgang. Men jeg tar med meg hodet videre, hodet om at vi en gang i fremtiden kan bli venner igjen.

#psykiskhelse #cptsd #dissosiasjon #dissosiert #psykisk #vennskap #fienskap #sommer #forsoning #ep #splittelser #kamp #selvforsvar #krenkelser

Er psykisk syke folk gode eller drlige hjelpere?

"Den vet best hvor skoen trykker, som selv har hatt den p," heter det. Det er kanskje ikke s rart at noen av de mest empatiske og omsorgsfulle menneskene er de som selv har hatt det tft i livet. "Erfaring gjr klok", og fra sin egen erfaring har man lrt hvor vondt det kan gjre og hvor vanskelig det kan vre nr psyken fr seg en knekk.

Det er likevel ikke slik at alle som selv har hatt behov for hjelp og sttte, er flinke til gi dette til andre. Noen blir relativt introverte og fokuserer mye p seg selv og sin egen situasjon. Ikke minst hvis de stadig gr rundt med et hp eller en forventning om at andre - enten det er noen f bestemte eller det er alle - skal ha forstelse og vise sympati, vennlighet og hjelpsomhet mot dem.

Mens noen stadig glemmer seg selv til fordel for andre, vil andre p grunn av et stadig fokus p seg selv, glemme de andre.

Mange som blir psykisk syke, srlig med depresjon og utbrenthet, fr det rd fra psykologen eller psykiateren at de m begynne tenke p seg selv. Sette klare grenser. Si nei. Lytte til egne behov. Ivare ta seg selv.

Det kan vre et riktig rd for mange, i noen tilfeller helt ndvendig for at de skal overleve. Men plutselig blir man selv sentrum for alt. Vil det gjre ens egne problemer, de sm og store utfordringer og ubehag man mter i hverdagen, strre eller mindre?

I gr var jeg sammen med venninnen min, hun jeg har forskt hjelpe de siste mnedene. Hennes problemer (depresjon og selvmordstanker) har trigget bde selvskading og selvmordsproblemer for meg, men jeg har ikke latt henne merke noe. Jeg har forskt flge med p henne tidlig og sent, og hjelpe henne med lytte, si positive ting og lse praktiske oppgaver. Jeg ble sliten, men har ikke latt henne merke noe. I gr fortalte hun at hun hadde ftt beskjed om lre seg sette grenser, si nei og ta vare p seg selv. Jeg tror det er bra for henne. Men det var likevel rart hre p - jeg har jo selv flere ganger holdt p "bukke under" fordi jeg har forskt hjelpe henne...

Hun fortalte om venner som hadde sviktet. Som ikke forstod. Som ikke hadde sendt den meldingen hun s srt lengtet etter: "Hvordan gr det?" N ville hun vrake dem. De var ikke gode for henne n. Psykologen hadde gitt henne rett i alt, ja, nrmest oppfordret til det. Det er kanskje bra for henne. Men det var likevel rart hre p - for hun gjorde heller ingenting for meg da jeg var p det drligste... Hun brydde seg nok, men hun hadde nok med sitt eget liv (som da fungerte nogenlunde bra). - Tenk om jeg hadde vraket henne? Eller forskt gjre gjengjeld n? Selv om flelsene surrer inni meg, vil jeg ikke gjre det...

Hun fortalte om vennen som var deprimert og som hadde satt grenser: Han orket ikke ha mer med henne gjre. Hun hadde knekt sammen. Han hadde sviktet. Han hadde visst lrt ta vare p seg selv frst...

Nei, dette med grensesetting er ingen enkel sak...

Personlig tror jeg de viktigste grensene er usynlige. Det er grenser som sier: "Der du slutter, begynner jeg; og der du begynner, slutter jeg!" Vi kan ikke la den andres problemer bli en del av oss. Men mten lse dette p, er ikke ved skyve dem fra oss med srende ord eller likegyldighet. Da bryter samfunnet - fellesskapet mellom menneskene - sammen. Vi m klare lfte blikket tilstrekkelig opp fra vr egen sfre til at vi kan klare sende den meldingen: "Hvordan gr det?" Kanskje er det ikke mer vi klarer akkurat n, for av og til vil vi selv s vidt klare holde oss i live. Men dersom det eneste vi gr rundt og tenker p er hva andre kan gjre for oss og hvor mye vi n fortjener trst, sttte, sympati og omsorg, vil vi nok ganske snart bli verdens mest miserable mennesker.

Psykisk syke folk kan vre bde gode og drlige hjelpere. Jeg hper ingen som har kjent p psykisk lidelse vil glemme hvordan det er, men i stedet bruke erfaringen til hjelpe andre. Selv om man noen ganger kanskje ikke kan gjre annet enn trke sine egne bitre trer og si:

"Jeg har vondt. Og det har du ogs. Du ser kanskje ikke meg. Men jeg ser deg..."


#psykiskhelse #psykisk #syk #lidelse #psykiater #psykolog #pasient #depresjon #angst #ensom #ensomhet #alene #bryseg #omsorg #sympati #vennlighet #hjelp #likegyldig #grenser #grensesetting #vgbryseg #egoisme #altruisme #vennskap #venner

"Workoholic"?... "Arbeidsnarkoman"?... - Hva er det egentlig?

Noen mennesker er energiske og effektive. De blir kanskje omtalt som "arbeidsnarkomaner" eller "workoholics" av andre som synes de minner om Duracell-kaniner. Men at noen er full av energi og effektivitet, gjr dem ikke ndvendigvis til "addicts" (avhengige). Man kan fint kjre et hyt tempo store deler av ret, og s ta en velfortjent og avslappende ferie.

Men da er man ikke "workoholic" eller "arbeidsnarkoman"!

En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" er avhengig av arbeide for fle seg vel - eller for unng fle ubehag. rsakene kan vre mange, p samme mte som rsakene til alkohol- eller rusavhengighet er mange. En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fikser ikke ferie, fri og avslapping, kanskje ikke en gang en hyggelig aften. Joda, han eller hun kan nok delta. Men kjenne p flelsen av "hyggelig", er vanskelig, kanskje ogs forbudt.

Nr ferie og fridager kommer, vil en ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fle abstinenser. Det er stressende ha fri. Han eller hun fler at han/hun M jobbe. Stresset kan ytre seg som drlig samvittighet, indre uro, problemer med slappe av, kroppslige smerter, nedstemthet og angst.

En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fr sjelden slappet av. Bortsett fra nr han eller hun jobber. Det kan vre flelsen av at man M produsere for vre verd noe; eller at man M jobbe slik at man slipper tenke p vonde minner eller kjenne p vonde flelser.

For en ekte "workoholic" eller "arbeisnarkoman" er stadig arbeid og stadig aktivitet blitt den "substansen" de tyr til. Slik andre tyr til alkohol, narkotika, trstespising eller porno for dyve sine smerter. En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" trenger avvenning for komme ut av dette mnsteret. Det er ikke noe han/hun kan bestemme seg for eller endre p dagen.

Avvenning kan ta tid, og prosessen kan vre ulik for forskjellige personer. Men et frste skritt er erkjenne: Er jeg en "workoholic" eller "arbeidsnarkoman"? Og deretter flger det viktige sprsmlet: Hvilken funksjon har arbeidet for meg, i mitt liv? Hvilke tanker og/eller flelser er det jeg forsker unng? Og hva trenger jeg for at jeg skal kunne klare forholde meg til disse p en hensiktsmessig mte? 

Kanskje m man ske hjelp for komme ut av det og f et bedre liv; kanskje kan man klare gjre mye p egenhnd. Det man i hvert fall kan vite, er at det er mulig gjre noe med det! Det er mulig lre seg nyte en vakker solnedgang eller ta en ukes ferie for hente seg inn igjen!

#psykiskhelse #psykisk #stress #workoholic #arbeidsnarkoman #arbeid #ferie #fri #fritid #sliten #psykiskelidelser #avhengighet #virkelighetsflukt #abstinenser #rus #alkohol #rastls #rastlshet #avspenning #alternativer #angst #uro #jobbe #energi #endring

Enda en suicidal venn... - Hva gjr vi nr vr hjelpende hnd blir avvist?

I natt har jeg chattet litt med enda en venninne som sliter med psykisk smerte og selvmordstanker. Jeg kjenner ikke henne like godt som hun andre, men nok til at jeg ville grte en liten elv dersom hun skulle gjre seg noe. Hun har imidlertid vrt i kontakt med psykiatrien lenge (siden barneskolen). Hun er en "kroniker", og psykiatrien forholder seg til henne annerledes enn til "de akutte"/frstegangspasientene. Men jeg har likevel inntrykk av at de har gjort mye for flge henne opp med jevne mellomrom, s snn sett har hun vrt heldig.

Det er nesten litt vanskelig, for hun vet jo alt som er riktig og smart og lurt i slike situasjoner. Og hun har ingen problemer med si akkurat det: "Jeg vet det!", "Jeg kan jo det!", "Ja, snn er det." Men gjennomfre disse tingene er likevel vanskelig. Det minner meg om en av episodene jeg s av "Super FAT meets Super SKINNY": En ekstremt overvektig ung dame, vel vitende om at hun burde endre livsstil for ikke d for tidlig - og likevel er hennes frste handling i butikken fylle handlekurven med usunn, fet mat for s proppe det i seg...

Vi vet ofte hva som er rett og lurt, men det er ikke alltid s enkelt gjennomfre det. Srlig ikke nr viljen lider...

Jeg merker hvor lett det er trekke seg unna nr man - etter en lang melding med de fineste og mest stttende og oppmuntrende ord man kan komme p i farten - fr en kort melding tilbake som sier "Jeg vet det." Punktum. Det er lett tolke det som om det str skrevet mellom de f bokstavene: "Hold kjeft! Jeg er s lei av at alle skal fortelle meg hvordan ting skal gjres. Slutt plage meg!" - Srlig nr man vet at det er slik vedkommende tenker om andre...

Man skal aldri tvinge seg p en person som virkelig nsker vre i fred. Det er viktig at den andre fler at den blir respektert. Og noen ganger trenger man ogs f vre litt i fred. Men jeg vil likevel si at det til syvende og sist er viktig ikke trekke seg unna noen som har det vondt. Selv om vedkommende virker avvisende, frekk eller irritert. Det er jo ikke sikkert at de mener det like ille som man kanskje oppfatter meldingen eller utsagnet. Men det som i hvert fall er sikkert, er at en person som har det vondt, trenger all den hjelp og sttte og sympati han eller hun kan f. Han/hun trenger fle at han/hun er verdifull. Og han/hun trenger fle at han/hun ikke er alene i denne verden, selv om det fles slik akkurat n.

Vr derfor alltid p tilbudssiden og vis at du er der - selv om du blir avvist... og blir avvist igjen...


#selvmordstanker #selvmord #psykiskhelse #suicidal #selvmordsforebygging #medmenneske #verdi #avvisning #psykisksyk #depresjon #selvskading #hpls #liv #dd #trist #hjelper #sttte #slitsomt #respekt #psykiatri #psykiskhelsevern #dps

Sommerens gode gaver

Jeg skal ikke nekte for at sommer og ferie er en utfordring, psykisk sett. Men jeg forsker etter beste evne gjre det beste ut av det, og jeg fler at jeg i mye strre grad har klart det i r enn de foregende somrene. Men jeg m virkelig ta sats, bestemme meg for gjre noe hyggelig. En del av meg sier nemlig at det ikke er lov... Men ulydig som jeg er, forsker jeg gjre de hyggelige tingen for det! ;)

Disse aktivitetene har hjulpet meg mye:

  • Tur rundt Sognsvann og i skogen
  • Bade i Sognsvann og i Oslofjorden
  • Bttur til yene i Oslofjorden
  • Smoothie p gresset utenfor biblioteket
  • Mte venner
  • Tegne

rets "hydare" var denne uken, da jeg beskte min venninne i Sandefjord. Litt slitsomt komme seg dit pga NSBs rlige sporfiksing, men det var verd turen. Det var s hyggelig se henne igjen, og det var mye mer hyggelig bade sammen med henne enn bade alene. Begge deler er godt i varmen og jeg elsker vann. Men det er likevel noe med dette gjre ting sammen...

Hper dere alle har en god sommer!


#sommer #psykiskhelse #aktiviteter #overlevesommeren #utfordringer #kreativitet #ferie #venner

 

S var hun innlagt... (Offentlig psykiatri - noen fr, andre fr ikke...)

oznor

I gr fikk jeg melding fra venninnen min som de siste mnedene har slitt med depresjon. Hun hadde n gtt med p innleggelse, siden selvmordstankene var blitt sterkere igjen. Dette tilbudet har hun hatt siden hun frst tok kontakt med DPSen. Hun har takket nei flere ganger, men de har stadig vrt p tilbudssiden og gitt ekstra timer, selv "bare" ved angst som bivirkning p antidepressiva hun omsider gikk med p starte med.

Jeg er virkelig glad for at de tar s godt vare p henne. Men jeg merker at de flelsene som mest overflommer meg, er sinne og frustrasjon.

Det er s sykt urettferdig at denne typen tilbud og behandling ikke gis til ALLE som sliter med depresjon, angst, selvskading og selvmordstanker. Jeg vet om mange som har vrt atskillig drligere enn henne, og som har nsket hjelp, men som likevel ikke har ftt i nrheten av s god oppflging og s mange tilbud. Jeg vet om andre som har skadet seg og forskt ta livet sitt, men som likevel bare er blitt avvist. Ofte er de ogs blitt krenket p ufine mter av leger, psykologer og psykiatere. 

Hvorfor i all verden skal det vre s vanskelig behandle alle likt? Og like fint?

Mange av de som blir avvist og krenket er kronikere. De har hatt det vondt lenge. De har kanskje ftt hjelp en gang fr. De har brukt opp sin sjanse...

Men hvorfor skal en person som har klart seg s bra tidligere i livet, f bedre behandling enn de som lenge har hatt det tft? Burde det ikke vrt motsatt - at forventningene til at du skal klare deg selv, burde vrt strre til den som har hatt deg s bra fr? En knekk i livet, og de fr oppflging p alle bauer og kanter. Mens de som har gtt byd s lenge at en ny knekk truer med la dem g helt under.... Hvorfor skal de behandles annerledes?

Ikke misforst! Jeg mener begge grupper br f hjelp. Lik hjelp og like god hjelp. Det er BRA at de som har hatt det relativt greit i livet, ogs fr hjelp nr de trenger det. Men det er IKKE greit at de som lenge har hatt det vondt, ikke fr hjelp.

Jeg husker for min egen del hvor grusomt det var da jeg var ustabil og ikke hadde kontroll p hva jeg gjorde. Jeg kuttet meg nrmest i transe og gjorde flere forsk p ta livet mitt. Det var en avspaltet del av personligheten min som gjorde dette. En annen del av meg ble livredd. Noen prvde jo drepe meg!

Denne noen var meg selv. Og min DPS-behandler tok ikke det jeg sa alvorlig. De frardet innleggelse, men dokumenterte det som at jeg ikke ville! Jeg har opptak av samtalen - jeg vet jeg ikke husker feil. Jeg bare om innleggelse, men de sa det ikke ville vre bra for meg. Hvordan kunne de vite det? Jeg hadde jo aldri vrt i kontakt med psykiatrien fr....

De trodde jeg var kronisk. Men der var feil. Hva gikk galt? Mye... En behandler tenkte i sitt hode - uten sprre meg - at jeg selvskadet og lot som jeg at ville ta livet mitt fordi hun skulle slutte. Selvgode megge! Jeg likte henne ikke en gang! Hun var fnisete og jeg flte hun ikke hrte p noe jeg sa. Hun forandret p selvmordsscorene og svarene mine ETTER at jeg hadde gtt. Hun spurte meg aldri om hypotesene hennes var riktige. Hun bare satt der alene p kontoret sitt og gjettet... Og siden hun var psykiater, trodde alle hun hadde gjort en jobb og at det hun skrev var sant... Uansett hvor mye jeg i ettertid protesterte...

Jeg er glad for at venninna min blir godt ivaretatt. Men jeg merker at det gjr at jeg blir sint og har lyst til hylgrine. Hadde min DPS hjulpet meg, ville jeg nok vrt i jobb n og jeg ville ikke hatt kroppen full av stygge arr. Ullevl sykehus ville spart penger p ikke ha meg p medisinsk overvkning flere ganger, og  jeg kunne bidratt til samfunnet i stedet for vre en konomisk byrde. Og den psykiske smerten? Vel, den er mitt problem... Men det hadde vrt skjnt vrt den foruten. Den kunne vrt unngtt...

Jeg er glad for at venninna mi blir fulgt opp. Men jeg er sur og sint p vegne av alle dem som ikke fr hjelp. Hvorfor? Fordi jeg vet hvor grusomt det er. Det er utallige feildiagnostisering er i psykiatrien, srlig for dem med CPTSD (slik jeg har). Det nekte disse - og andre - pasienter hjelp nr de trenger det, er ikke vrt helsevesen verdig. Jeg er sykepleier, jeg er en del av det. Og det vil jeg si til hele dette vesenet: Dette er ikke godt nok!!!

 

#psykiskhelse #psykiatri #dps #pasient #innleggelse #urettferdig #sint #helsevesen #psykolog #psykiater #fuckyou #ndps #helsevern #psykisk #cptsd #borderline #dissosiasjon #emosjoneltustabil #personlighetsforstyrrelse #depresjon #angst #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforsk #selvskading #selvmordsforebygging #offentligpsykiatri

 

Urettferdig psykiatri

Da jeg jobbet som sykepleier, s jeg det ofte. Pasienter blir forskjellsbehandlet. Vi forsker styre etter visse prinsipper - f.eks. det at "like tilfeller behandles likt, ulike tilfeller behandles ulikt" - men urettferdighet oppstr likevel stadig. Vi kunne ha drlige pasienter som vi nsket sende p rehabilitering, men som ikke fikk plass - fordi andre som egentlig ikke hadde like stort behov, allerede hadde opptatt de plassene.

Like tilfeller blir ikke behandlet likt. Og ulikhet i form av alvorlighetsgrad er ofte heller ikke nok til gi de ulike pasientene det de egentlig trenger.

De siste dagene har jeg flt litt ekstra p den urettferdighet som finnes i psykiatrien. Jeg forsker realitetsorientere meg ved minne meg selv p det jeg nettopp skrev - helsevesenet er urettferdig. Det vil alltid vre noen som fr mye hjelp og andre som fr lite hjelp, selv om de har akkurat samme behov. Eller en som har strre behov fr mindre hjelp enn en som har et lite problem.

Det jeg tror er srlig utfordrende n med se hvordan venninna mi sliter, er at det trigger gjenopplevelse av min egen historie. Og nr jeg ser hvordan hun blir mtt av sin lokale DPS, merker jeg at jeg synes det er urettferdig.

Vi har nok temmelig lik bakgrunn. Men det hun ble drlig av, var en ufin kommentar av en kollaga; jeg ble drlig fordi halve ledelsen p sykehuset ble sure p meg og oppfrte seg skikkelig drittsekk (og nekta si unnskyld fr over 1 r senere).

Hun var deprimert og slet med selvskadings- og selvmordstanker; jeg var deprimert, hadde selvskadet s armene mine s ut som lappetepper og hadde til slutt forskt ta livet mitt.

Hun fikk med en gang mte med akutteamet 2-3 g i uka; jeg fikk to samtaler over 2 uker og ble s henvist til utredning etter 6-8 uker.

Vi fikk begge medisiner og mye angst som bivirkning. Hun ble tilbudt innleggelse og ekstra samtaler pga dette; jeg ble frardet innleggelse og de snakket aldri ordentlig om det med meg.

De nsker flge nye med p negative effekter av medisinene hennes; jeg ble kt ustabil av medisinene og sa jeg mistenkte sammenheng, men de gjorde likevel ingenting.

Nr hun ringer og har det vanskelig (selv om det bare er angst), fr hun komme inn kanskje samme dag for en samtale; nr jeg ringte, flte jeg virkelig at jeg forstyrret og jeg fikk beskjed om at jeg mtte klare meg selv. 

Det har vrt interessant se hvordan andre DPSer kan fungere. Jeg har hrt negativt om den hun gr p ogs, men det er likevel fint se at det noen steder fungerer bra og at de tar vare p dem som kommer for f hjelp.

Jeg skulle nske hele psykiatrien var slik. Ja, det fr bli dagens lille nske.... :)


#psykiskhelse #psykiatri #dps #psykiater #psykolog #depresjon #selvmordstanker #selvskading #suicidal #urettferdig #likebehandling #rettigheter #pasient #helsevesenet #offentligpsykiatri

Sommerens planer og utfordringer

Er det flere enn meg som synes sommerferien er en utfordring?

Jeg synes sommeren er den beste tiden p ret. Sol, varme og den milde, gode vinden er noe jeg lengter etter store deler av ret. Grnne trr og kvitrende fugler ogs. Jeg drmmer om bade. Ute. Det er en fin tid. Eller, det kan i hvert fall vre det.

Jeg tror det er noe av den samme smerten som ved jul, pske og andre helligdager. Det er noe som kan vre fint og hyggelig, noe man kan glede seg til. Dette er sosiale normer av typen "N hygger vi oss dere!" Men det er ikke lett glede seg til noe eller over noe p kommando...

For meg er dette de strste utfordringene for sommeren:

  • flelsen av ensomhet (alene er en ting, men i slike "N hygger vi oss"-tider, blir alene gjerne forvandlet til ensom...)
  • flelsen av utenforhet (ingen jobb og intet studie - jeg fler jeg nesten ikke har rett til glede meg over ferien...)
  • kjipe minner fra feriene da jeg var barn/tenring (dette er over for lengst, men minnene vekkes ved assosiasjoner... og det er jo sommeren full av)
  • kjipe minner fra sommeren i forfjor og i fjor, da (TW) jeg holdt p ta livet mitt (n har jeg lrt mer om hvordan jeg er splittet og ulike deler av personligheten min handler litt selvstendig, og jeg forstr at det var n del av meg som forskte gjre det... men den skremte jo vettet av en annen del av meg (grte-delen), som fortsatt er livredd nr den tenker p det som skjedde)
  • hvis jeg blir psykisk drlig (det depressive er vondt, ubehagelig og slitsomt, men det verste er hvis jeg skader meg selv)
  • ingen samtale med psykiater eller time hos psykomotorisk fysio p 5-6 uker (det blir et 'gap' i det arbeidet som er pbegynt, og det kan bli en utfordring miste sttteapparatet sitt)
  • at jeg glemmer glede meg over det vakre ved sommeren og sitter p biblioteket hele dagen (det er en fin overlevelsesstrategi distrahere seg selv og gjre ting hele tiden, men kjipt g glipp av det gode sommeren har by p. Det er slik jeg "alltid" har gjort - jobbet mest mulig sommeren igjennom slik at den ikke skulle gjre vondt...)

Ok, s var det sommerens planer - bl.a. for forske gjre det beste ut av situasjonen:

  • vre mest mulig ute (g turer, lese ute, spise ute osv.)
  • dra p yene i Oslofjorden (man trenger virkelig ikke dra til utlandet for oppleve noe vakkert)
  • trene (gode vaner m opprettholdes)
  • opprettholde vanlig dgnrytme (mange skeier ut i ferien, men sliter man psykisk, er dette et av de viktigste rdene man pleier gi)
  • mte venner (jeg har jo venner, selv om flelsen av ensomhet er til stede - men vre sammen med mennesker kan hjelpe litt likevel)
  • titte p blomstene, lytte til fuglene, kjenne p vinden, osv. (noen kaller det vel mindfulness... det er uansett greit rette fokuset p nuet, og da p de gode tingene i nuet)
  • drikke smoothie ute
  • ringer SAA ved krise (dette er kriseplanen - blir det for ille, kan jeg ringe Sosial- og Ambulant Akuttjeneste. Jeg kan ogs ringe Kirkens SOS eller Mental Helses hjelpetelefon, eller chatte/maile dem)

Uansett hvilke utfordringer og planer du mtte ha for sommeren, vil jeg nske deg en GOD SOMMER!!


#psykiskhelse #sommer #planer #mestring #ensomhet #ensom #nuet #mindfulness #sommerferie #ferie #ferieplaner #oslo #kriseplan

sy uten bedvelse (TW: selvskading)

Det er vondt stikke seg p en nl. Enda mer vondt er det hvis huden allerede er blitt oversensitiv p grunn av en skade. Det husker jeg fra den gangen jeg kuttet meg p lokket til en mais-boks. Jeg s inn p beinet i min egen finger, og en rekke skrekkscenarier fra pasienter jeg hadde mtt, fr gjennom hodet mitt. Jeg insisterte derfor p sy. Heldigvis fikk jeg bedvelse, men det var utrolig smertefullt da de stakk meg med bedvelsen. Men jeg var glad for den - det ville nok vrt 1000 ganger mer smertefullt om de hadde sydd meg uten.

Av en eller annen grunn pleier legevakta ofte sy selvskadere uten bruke bedvelse. Jeg har aldri opplevd dette selv. Den eneste gangen jeg hadde kuttet meg s dypt at jeg burde sydd, gadd de ikke se p sret en gang. Det ble infisert, og jeg behandlet det selv med kullomslag. Snn var den historien.

I gr var en venninne av meg p legevakta. Hun hadde kuttet seg for frste gang p mange r, og ville ha hjelp til sy. Legen var vennlig nok, men brukte ikke bedvelse. Det var en smertefull opplevelse. Venninnen min sa hun ikke ville kutte seg igjen. Snn sett kan det hende at det sy uten bedvelse virker avskrekkende. Litt slik som hvis man gir sm barn juling hvis de gjr noe galt...

Jeg selvskader s og si aldri i dybden. Jeg er redd for skade dypere strukturer, som sener og nerver. Men hver gang jeg har selvskadet og den psykiske smerten har roet seg, har jeg likevel tenkt at jeg virkelig ikke nsker gjre dette igjen. Ingen behov for torturerende sying uten bedvelse for f meg til tenke den tanken. Men nr den psykiske smerten har blitt for vanskelig igjen, eller en dissosiert del av meg overtar kontrollen, blir selvskading plutselig en ndvendig lsning igjen. Glemt er da alle gode lfter og planer. Jeg trenger noe som hjelper her og n, og det haster.

Jeg vil tro det er det samme for dem som selvskader seg s alvorlig at de m sy p legevakta. Selv om smerten ved sying uten bedvelse nok kan virke avskrekkende der og da, og kanskje noen dager eller uker etterp, s lser det ikke problemet. Har man det vanskelig, og har man problemer med emosjonell regulering, kan selvskading vre eneste tilgjengelige lsning i et vanskelig yeblikk. Glemt blir alle gode lfter og planer. S kommer man tilbake igjen, tilbake til legevakta med behov for hjelp til rette opp i skaden man har forrsaket. Hvordan blir man s mtt?

Jeg har hrt mange historier om krenkelser i slike mter. Og jeg har sikkert hrt like mange nsker om bli mtt p en annerledes, og mer human mte. Jeg tror derfor man kan si med sikkerhet, at alle som har selvskadet, trenger bli mtt med vennlighet, omsorg og respekt. Hvis ikke blir jo bare den psykiske smerten strre, og da ker sannsynligheten for mer selvskading...

Jeg er pen for at noen kanskje vil bli skremt bort fra selvskading ved bli sydd uten bedvelse. Men jeg er likevel ikke sikker p om det er en god id. Rett og slett fordi handlingen er ganske inhuman. Vi straffer jo ikke diabetikere som har forspist seg p sukker heller, selv om de opptar plass i helsevesenet for f rettet p problemet. Vi stikker dem ikke med nler slik at de ikke skal overspise sjokolade igjen eller drikke for mye cola. Kanskje ville det hjelpe for noen til skjerpe seg. Men det er likevel noks inhumant...


#selvskading #legevakt #psykiskhelse #depresjon #cptsd #sr #legevakta #krenkelse #sy #bedvelse #syutenbedvelse #avskrekkene #menneskeverd #pasient #lege #psykisk

Nedstemt, men suidicaltankene handler ikke p egenhnd lenger!

Kan dette bety at jeg begynner bli bedre?

Jeg fler meg nesten litt rar som sier det, men det var faktisk en lettelse bare nske seg dden i gr. Sndager er vanskelige, slik fri- og helligdager ofte er nr man har det vanskelig. For meg slr det aldri feil. Sndager betyr "brk"....

Tross alle forsk p vre konstruktiv, grsdagen ble snart kjip den ogs. Jeg klarte ikke helt unng selvskading, og jeg skulle nske jeg var dd. Men der stoppet det!

De siste to rene har denne tanken om  vre dd nesten handlet p egenhnd. Dvs. den har blitt litt "autonom" (selvstyrt) i forhold til resten av meg. Nr jeg har flt meg skikkelig depressiv eller blitt trigget p andre mter, har den gjort forsk p skade meg. Det har fltes som om det har vrt meg  - "jeg" - som har gjort det. Men samtidig har en annen del av meg hylgrtt av fortvilelse, for den - som ogs kjennes ut helt som "meg/jeg" - har jo ikke lyst til  d. Og s har den fornuftige meg - "jeg" (med stor J) - forskt kontrollere dette... med varierende hell.

En smule kaotisk, med andre ord...

Men i gr stanset tanken med nsket. Det er selvsagt helt forferdelig ha det snn. Livet er jo s verdifullt at man burde verdsette det 24/7. Men det var s trist og vondt... Likevel var det ingenting i meg som ville handle, dvs. utfre noe som kom til drepe meg. Det var nesten litt overraskende... Men det kan bety at den delen av meg, har begynt roe seg ned, ja kanskje begynt integreres som en del av hele meg.

Det er fortsatt ikke morsomt nske seg dden fordi alt virker s trist, flt, ensomt og vondt. Men det er likevel fremskritt. Hper jeg. Og hpet er alltid viktig ha med seg.


#psykiskhelse #cptsd #dissosiasjon #sekundrdissosiasjon #selvmordstanker #selvmordsatferd #suicidal #stabil #bedring #psykiater #splittet #ensom #trist #sndag #hp

Ekstra timer hos psykiateren fr ferien :)

Etter de siste ukene er jeg nesten overlykkelig over at jeg vil f noen ekstra timer hos psykiateren frem mot sommeren. I ferien (5-6 uker) vil jeg vre alene. Men det er jeg vant til - i fjor var jeg enda mer ustabil pga medisinene jeg stod p. Vanskelig, men jeg kom da gjennom det. N er jeg veldig glad for at vi i hvert fall kan jobbe litt fremover. Det er ikke s lett holde styr p alle disse EP'ene som lever sitt eget liv og finner p krll for meg. Skader meg eller gjr "hrverk" som jeg m rydde opp... ganske slitsomt, og veldig greit f litt mer kontroll p dem snart ;)


#psykiskhelse #psykiater #helse #cptsd #sekundrdissosiasjon #dissosiasjon #selvskading #selvmordstanker #psykisk #helsehjelp #takknemlig #sommer

5 ting du BR si og 5 ting du IKKE BR si til venner med depresjon og selvmordstanker

Du oppdager at en venn eller kollega er dypt deprimert og har selvmordstanker. Ingen andre vet noe. Hva br du si? Og kanskje like viktig, hva br du ikke si? Her flger noen rd om hvordan du kan mte din venn/kollega p en god mte.

Alle opplever vi sorg, ensomhet og psykisk smerte til tider - slik vi alle ogs vil oppleve smerter i kroppen f.eks. hodepine, ryggsmerter eller et mt kne. Dette er normalt. Vi er flende mennesker. Noen ganger kan likevel den kroppslige smerten vre uttrykk for sykdom (migrene, prolaps osv) - og p samme mten kan de psykiske smertene vre noe mer enn bare normalen.

Depresjon, angst og selvmordstanker er ikke uvanlig, og det er ikke usannsynlig at en eller flere i vennekretsen eller p jobben sliter med dette uten at du er klar over det. Men hva gjr du den dagen du finner ut av det?

Mange er usikre p hva de skal si, kanskje fordi de er redd for si noe galt. Bde taushet og ubeleilige utsagn kan gjre situasjonen verre for den det gjelder, og er det noe vi ikke vil, s er det jo det. Dersom vi virkelig bryr oss, kan det vre greit ha noen "fyrtrn" navigere etter. Det er viktig huske at alle er forskjellige og kan reagere ulikt p forskjellige utsagn og handlinger. Noen ting er i hvert fall relativt universelle, og her kommer noen av dem:
 

FEM TING DU BR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) "Jeg er her hvis du trenger det, det er bare ta kontakt hvis det er noe."
Det kan bety mye vite at noen bryr seg og er der. Noen ganger kan selvmordstankene bli ptrengende og vanskelige motst, og det kan da hjelpe ha en "rmningsplan". Noen ganger kan bare det vite at det er noen man kan kontakte hvis det blir for vanskelig, vre nok til roe ned de vonde tankene.
Dette betyr ikke ndvendigvis at personen vil ta kontakt. Mange deprimerte klarer ikke, orker ikke, vger ikke. Men det er likevel viktig vise at man nsker stille opp og at man faktisk er der.

2) "Jeg er glad i deg!"
Dette kan sies p mange mter. Det viktigste er at den som har det vondt, fr en flelse av at han/hun er verdt noe. Ved depresjon vil man som regel fle seg verdils, ensom og til bry for andre. Dette er en av hovedgrunnene til at selvmordstanker oppstr - man fler seg som en byrde for seg selv og andre, og ofte tenker man at verden vil f det bedre dersom man blir borte. Bruk fantasien - det er mange fine mter man kan si til den som har det vondt, at han/hun er verd noe. Men det som er like viktig, er at ordene ikke blir stende alene. Mange fine ord mister sin kraft dersom de ikke flges opp i handling. Husk at non-verbal kommunikasjon og praktiske handlinger er vel s viktig nr det gjelder si "jeg er glad i deg" til noen.

3) "Vil du snakke om det?"
Igjen, dette kan sies p mange mter, og det er viktig fle seg litt frem slik at det ikke blir for ptrengende. Men de fleste som sliter med vonde tanker og flelser, vil ha god nytte av snakke om det vonde. Det heter jo at "Delt glede er dobbel glede, og delt sorg er dobbel sorg." Ved snakke sammen, oppnr man begge effekter. Det hjelper sette ord p det vonde, og det kan gjre at man ikke tyr til andre lsninger (som selvskading og selvmordsatferd) for lse det som fles som et uutholdelig problem.
Nr man pner for samtale, er det viktig vre en god lytter. Ikke tenkt at du skal komme med fantastiske lsninger p alle problemer eller fungere som diplomat i vanskelige konflikter. Gode rd kan du komme med siden (eller nr han/hun spr om det). I frste omgang er det viktigst at du bare lytter. Aktiv lytting er bekreftende - du bekrefter den andres flelser og tanker. Husk at du ikke kjenner hele situasjonen, du fr bare noen sm glimt fra det som er vanskelig. Du kan derfor ikke fullt ut evaluere situasjonen og finne lsninger, men du kan vre en god og viktig stttespiller for den som har det tft.

4) "Tenker du p skade deg selv?"
Mange tror de kan plante selvmordsideer i hodet p deprimerte mennesker hvis de snakker om det. Det er ikke tilfellet! De som sliter med selvmordstanker, vil i de aller, aller fleste tilfeller oppleve det som en lettelse f snakke om det til noen. Det kan faktisk vre det som skal til for redde livet deres! Depressive tanker kjrer vanligvis i en nedadgende spiral. Alt kjennes mrkt og tankene fungerer ikke som vanlig. Det er vanskelig finne konstruktive lsninger, og man kan bli fristet til gi opp. Ved snakke om selvmordstanker, kan man f hjelp til se at selvmord ikke er en god lsning, og man kan f hjelp til se alternative lsninger i stedet. Ikke minst s vil en slik samtale vise den som sliter, at han/hun har tilstrekkelig verdi til at noen vil ta denne alvorlige samtalen med ham/henne - og det er viktig.
Kanskje vil den som sliter, ta kontakt og fortelle at han/hun har kvittet seg med materiale/redskaper som han/hun hadde planer om skade seg med. Ikke bli redd hvis du fr slik informasjon. Motivet kan variere, men ofte vil dette vre et gledesbudskap som han/hun vil dele fordi han/hun har truffet en beslutning om st imot selvmordstankene og velge livet. Det kan bli flere slike runder, for veien til bedring gr sjelden i strak linje. Men ikke vr redd for f hre slike beskjeder - det viser at han/hun har tillit til deg. Hvis du er usikker p hva du skal si, kan du f.eks. svare: "S bra! N har du vunnet en viktig seier!" e.l.

5) "Er det noen som hjelper deg med dette?"
vre alene med depressive tanker, er svrt vondt. Hvis man i tillegg har selvmordstanker, kan det vre direkte farlig. Som venn eller kollega har du en viktig rolle, men det kan vre ndvendig med profesjonell hjelp. Kanskje virker den som sliter, umotivert til ske hjelp. Men det betyr ikke det samme som at han/hun ikke nsker hjelp. Depresjon gjr at man ofte fler seg verdils, til byrde, hpls og hjelpels. I tillegg er viljestyrke og handlingskraften svekket. Han/hun vil derfor kanskje ikke oppske hjelp, og det kan da vre av livreddende verdi at du hjelper ham/henne.
Frste skritt er kartlegge - fr han/hun hjelp og sttte fra familie, venner eller andre? Hvis det ikke er tilfelle, blir andre skritt hjelpe ham/henne i kontakt med noen. Noen ganger kan det vre nok kontakte familien. Andre ganger kan det vre ndvendig ringe fastlegen, DPSen eller legevakta. Det er imidlertid viktig at du ikke tenker at hjelpegjerningen er fullfrt her. Kanskje tror du familie og venner vil stille opp - men det er dessverre ikke alltid tilfelle. Kanskje tror du offentlig psykiatri vil ta vare p ham/henne - men heller ikke det er alltid tilfelle. La de profesjonelle ta ansvaret, det er hos dem det hrer hjemme. Men hold et ye med vennen din. Det foregr feilbehandling, feildiagnostisering og avvisning - og den som sliter, vil kanskje ikke vre sterk nok til selv ordne opp i dette. Hr med ham/henne hvordan hjelpen fungerer. Sier han/hun at det ikke gr bra, kan det vre behov for handling igjen - f.eks. kontakte fastlegen eller andre hjelpeinstanser. Kanskje fles det som du m gjre litt ekstra arbeid, men forsk tenke p det som livreddende frstehjelp eller finne paralleller: Det tar tid og krefter hjelpe noen med flytte ogs; dette er faktisk mye viktigere.
 

FEM TING DU IKKE BR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) "Skjerp deg!"
Det finnes aldri en passende tid eller anledning for si "skjerp deg" til noen. Heller ikke i relaterte varianter, som "ta deg sammen", "legg det bak deg", "prv g videre n", osv. Ved si dette, formidler du egentlig bare at du ikke har noe forstelse for situasjonen eller problemene som personen sliter med. Du formidler at du ikke er interessert i hre p hva han/hun sliter med, at du ikke bryr deg om hvordan han/hun har det, og at du ikke er interessert i gjre noe for hjelpe eller sttte ham/henne (du legger hele ansvaret p ham/henne ved be ham/henne utve fullstendig selvkontroll og ignorere alt det vonde).
Det er nok noen mennesker som tror de hjelper andre ved vre strenge. Men "kjefte" p en deprimert person, virker mot sin hensikt. Det ligger i sykdommens natur at man fler seg dum, slem, verdils, unsket, ensom, alene, hpls osv. f kjeft i en slik situasjon, vil bare bekrefte det negative selvbildet og de smertefulle flelsene. Hvis du tror det er s enkelt skjerpe seg, br du starte med deg selv: Velg taushet fremfor slenge ut en kommentar som kun bidrar til bryte den andre ned.

2) "Du sliter meg ut."
Det er dessverre slit at det kan vre slitsomt hjelpe noen som tenger hjelp, enten det er pga fysisk sykdom eller pga psykiske lidelser. Deprimerte mennesker kan vre opphengt i det negative - noe som naturlig nok ikke virker srlig oppmuntrende p omgivelsene heller. Selvmordstanker kan virke skremmende. Generelle rd til den gode hjelper, pleier derfor minne om at man ogs m ta vare p seg selv. Det kan du gjre ved ske rd og sttte hos andre - det er viktig ikke vre alene i en slik hjelpesituasjon. Det er imidlertid viktig at du ikke ender opp med et frustrasjonsutbrudd overfor den som sliter. Det kan hjelpe hvis du minner deg p at det faktisk ikke er du som er "offeret" her. Synes du det er vanskelig hre om andres selvmordstanker? Forsk huske p at det er enda verre for den som m leve med disse tankene 24/7. Forsk sluke en del kameler. Depresjoner gr over, i hvert fall hvis man fr god hjelp og sttte. Dette er derfor ikke en evig situasjon. Og den strste trsten og gleden du kan ha, er at du er heldig som slipper vre deprimert selv.
(Kanskje er du ogs selv deprimert. Ofte er de beste og mest engasjerte hjelperne dem som selv har kjent p smerten og ensomheten ved st alene i en slik situasjon. Da er det ekstra viktig at du tenke gjennom hvordan du kan ivareta deg selv. Verken du eller den andre er tjent med at du gr under eller ender opp med anklage den andre for ha delagt deg de siste 7-8 ukene...)

3) "Det er ikke s ille."
Bagatellisering hjelper sjelden. Det kan vre helt p sin plass hjelpe vedkommende til f et nytt perspektiv p ting, men forsk heller lede samtalen i en retning slik at den erkjennelsen kommer fra ham/henne selv. Hvis du avfeier vedkommendes argumenter eller bagatelliserer hans/hennes utsagn, vil du gi ham/henne flelsen av at du ikke forstr og/eller bryr deg. Da vil han/hun mest sannsynlig trekke seg unna deg. Kanskje mister du en venn midlertidig, kanskje mister du ham/henne for alltid. Det er ikke verd det. Ta det han/hun sier p alvor, selv om du ikke forstr hvorfor han/hun reagerte s sterkt som han/hun gjorde. Det du fr vite, er som regel bare et utdrag av hele historien uansett. Du trenger ikke forst alt, men du kan forske forst hvorfor han/hun har det s vondt. Ta det han/hun sier p alvor, selv om du ikke synes det var s alvorlig. For den som sliter, er det alvorlig. Det ligger i depresjonens natur at alt vondt blir uforstelig forstrret og deleggende.

4) "Du vil bare ha oppmerksomhet."
Det skjer at noen simulerer selvmordsforsk eller dikter opp selvmordsplaner fordi de har det psykisk vondt, men opplever at de ikke fr hjelp hvis ikke de involverer selvmordstanker. Men ikke la dette delegge for hvordan du mter din venn/kollega. De fleste som sliter med depresjon og selvmordstanker, brer alt for seg selv. vge snakke om det, er et stort skritt ta. Hvis du da mter dem med mistro og forvrenger deres motiver, kan du vre sikker p at du gjr alt mye verre for dem. Samtidig avskjrer du nok ogs en hver mulighet du har for hjelpe. Gjr det som en grunnregel ta depressive tanker og selvmordsplaner p alvor. Hva ville du selv flt hvis du ikke orket leve lenger og du etter lang tids smerte kom til det punktet at du vget be om hjelp - og s ble du bare avvist som en manipulerende "dramaqueen"? Du ville nok fle den samme fortvilelsen som om du kom med stikkende brystsmerter som strlte ut i venstre arm, og ingen ville tro deg. Husk at det er like smertefullt, fortvilende og krenkende for noen som virkelig sliter med depresjon og ikke orker leve lenger.

5) "Tenk positivt! Gjr noe positivt!"
Det er viktig hjelpe den deprimerte til tenke p de positive tingene i livet og til gjre handlinger som gir glede og energi. Vr bare forsiktig med mten du sier det p. For mange deprimerte oppleves det frustrerende stadig bli bedt om fokusere p positive ting - som om det gr an "tenke seg frisk". Kognitiv terapi og endring av tanker/tankemter (se ABC-modellen), kan ha mye for seg og vre et nyttig redskap for den som er deprimert. Han/hun kan trenge hjelp til se ting p en annen mte. Men bli bedt om tenke mer positivt eller kritisert for tenke som man gjr, kan virke uheldig. Vr heller en god lytter, anerkjenn at han/hun tenker som han/hun gjr og opplever situasjonen som han/hun gjr, og s kan dere heller sammen forske se p nye lsninger.
Det kan virke tilsvarende frustrerende og nedbrytende stadig bli bedt om gjre 'slik eller slik', srlig nr man ikke orker eller ser ting som meningsfylt. Forsk ikke si det som en kommando, men hjelp heller vedkommende gradvis til komme i gang med ting.
 

Og husk - det skader aldri sprre hvordan en person selv nsker bli mtt! Det gr an gjre avtaler og trekke opp grenser, f.eks. for nr du skal ringe/komme (hvis du ikke fr svar), eller om og hvordan vedkommende nsker bli "pushet" for f gjennomfrt gjreml. Vi er alle forskjellige, men vi setter alle pris p bli sett, anerkjent og mtt som den vi er.


#psykiskhelse #depresjon #deprimert #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordsplaner #selvmordsforsk #helse #helsehjelp #psykisk #psykisksyk #sykdom #syk #venn #vennskap #ensomhet #verdi #menneskeverd #omsorg #abc-modellen #kognitivterapi #rd #tips #si #bryseg #pasient #hjelper #negativ #positiv #skjerpdeg #anerkjennelse #respekt #vgbrydeg

Det fles liksom s urettferdig...

Det er en ting jobbe som sykepleier (eller annet) og hjelpe mennesker som har det vondt. Man har kun en formell relasjon til pasienten, man har ikke et personlig ansvar - det hviler p institusjonen og fellesskapet, og man kan legge fra seg alt nr man gr hjem for dagen.

N forsker jeg hjelpe en venninne av meg som sliter (depresjon og tanker om selvskading/selvmord). Det er ikke aktuelt gi blaffen - hun trenger hjelp og sttte, og jeg vet hvor grusomt det er ikke f hjelp i en slik situasjon. Derfor forsker jeg, og jeg tar mye ansvar for henne n. Mye mer enn jeg egentlig klarer selv.

Jeg blir faktisk kjempedrlig av hjelpe henne. De siste ukene har mitt engasjement i henne gjort at jeg har gjenopplevd alt jeg opplevde de siste to rene som har vrt kjempekjipt og deleggende. Ikke bare husket p, men gjenopplevet. Det er omtrent like ille som det var da. Og midt oppi dette, ser jeg at hun fr mye mer hjelp enn det jeg selv fikk... Noe i meg synes det er urettferdig. Hvorfor skal alt vre s tilfeldig?

Hun har ikke gjort noe for hjelpe meg, men jeg har gjort mye for henne de siste rene. Og det handler ikke om sprre eller ikke sprre om hjelp; det handler om se behov og vre p tilbudssiden. S her ogs er det noe i meg som synes det er urettferdig. Hvorfor skal jeg gidde stille opp for en som aldri ville gjort det samme for meg, som ikke gjorde det da jeg trengte det som mest, og som heller ikke n gjr noe?

Disse tankene er som plagsomme mygg, og de fortjener en smekk! Jeg vil ganske enkelt ikke anerkjenne dem. De er blodsugere, og jeg vil knuse dem! BANG! Det finnes prinsipper som er sterkere enn flelser. Og de handler om hjelpe andre - selv om de aldri vil gjre det samme mot oss.

Men det er enda en ting som er urettferdig. Den har jeg ikke klart knuse enn, og kanskje vil jeg heller ikke klare det... Det er nettopp dette som skiller den profesjonelle hjelperen (den som fr betalt fra det offentlige for bruke 1/2 time eller to i uka p hjelpe de som trenger det) fra den som hjelper p fritiden. Jeg fr aldri lagt fra meg dette problemet.

  • Det hjemsker meg i form av gjenopplevelser til alle dgnets tider, selv nr jeg vkner om morgenen og ikke har ftt tankene klare enn: Gjenopplevelsen er i gang fr jeg slr opp ya!
     
  • Jeg vet aldri nr hun kan ringe og trenge hjelp neste gang, jeg fler at jeg gr og venter p at telefonen skal ringe hvert yeblikk, og det er veldig stressende.
     
  • Jeg fler at jeg m passe p og ta kontakt selv om jeg ikke hrer noe, for jeg vet jo at hun ikke vil ta kontakt nr hun har det vondt og at hun lukker seg inne og andre ute.
     
  • Jeg kjenner en stadig engstelse for at hun kan finne p skade seg, kanskje alvorlig. Hun har jo nevnt det... da m jeg gjre noe med det.

Det er s mye lettere for de offentlig ansatte. De kan sitte telefonvakt - og la hele ansvaret for ta kontakt, hvile p pasienten. Ringer de ikke, s er det ikke deres problem. De er ansatt for sitte p den kontorstolen og svare p de telefoner som kommer inn, og s forske f pasienten til forst at han/hun m lre klare seg selv. "Det gjr vondt, ja, men forske leve med det..." - Slik kan jeg ikke si eller tenke. Det er nok av folk som ikke forstr og som sier "skjerp deg", "legg det bak deg og g videre", "forsk fokusere p det positive", osv.

Jeg tror ikke jeg gjr alt riktig. Men det er likevel urettferdig. Jeg forsker hjelpe, mye mer enn dem som fr betalt for ivareta dette samfunnsansvaret, og det holder p ta knekken p meg. I tillegg forsker jeg hjelpe henne med studiet. Jeg har hjulpet mange fr, s det er vanlig.... Men deprimerte mennesker er ikke akkurat entusiastiske, s da m jeg dra ganske mye av lasset hva gjelder motivasjon og fremgang. Ingen gjr det samme for meg. Og dette spiser opp tiden min og kreftene mine. Og s surrer det rundt i hjernen som en dritt-mygg 24/7...

Dette kommer til bli en flott sommer............ :p

(Og jeg hper jeg har klart skrive av meg litt av problemet n........ For en ting er i hvert fall sikkert: Jeg akter hjelpe henne videre, s da m jeg finne mter sette meg selv i stand til det ogs...)


#psykiskhelse #hjelpeandre #venner #vennskap #depresjon #cptsd #selvmordstanker #selvmord #suicidal #selvskading #trigging #flashbacks #gjenopplevelse #lei #ensomhet #hjelpeapparat #hjelp #mygg #bryseg #YO

Kate Spade's selvmord... Penger forebygger ikke, men vennlighet kan redde liv!

(TW - selvmord)

Svrt f selvmord rapporteres i media. Men nr kjente, suksessfulle personer tar livet sitt, vekker det gjerne oppsikt. Denne gangen var det veskedesigneren Kate Spade som ikke orket mer. Til tross for at hun hadde en 13 r gammel datter, var det noe som gjorde livet for vanskelig leve. Hvorfor hun gjorde det, vet jeg ikke - og det vil vi kanskje aldri f vite. Men en ting er sikkert:

Penger, suksess og beundring kan aldri forebygge psykisk smerte, ensomhet og selvmord.

Derimot vet vi at vennlighet, omtanke, kjrlighet og omsorg kan lege sr i sjelen. Det betyr bare en ting:

Vi m bli mer bevisst p ta vare p hverandre!

Vi kan ikke ta p oss ansvaret for andres liv, like lite som vi kan ta p oss ansvaret for at de pusser tennene hver dag eller trker seg etter ha vrt p toalettet. Men vi kan gjre mye for pvirke hvordan andres hverdag er. Vet du ikke hva du skal gjre?

- Vel, ta utgangspunkt i deg selv. Hva trenger du nr du er ensom? Hva skulle du nske noen gjorde for deg nr du fler deg overveldet av sorg? Hva ville hjelpe deg hvis du flte du ikke orket leve mer? Hvordan kan noen vise deg at du har verdi?

Det er en enkel leveregel: Gjr mot andre det du skulle nske de hadde gjort mot deg, dersom du var i dere sko.

Det er ikke alltid lett se hvordan andre har det. Jeg er sikker p at hvis vi gjennomfrte en sprreunderskelse, ville de fleste si at de ofte, ja, kanskje mesteparten av tiden, har p seg en maske - og at det bak denne masken er mer sorg og smerte enn de fleste i omgangskretsen ville gjettet p.

Vil vi ha en bedre verden, m vi derfor gjre en innsats for f det slik. Vi m ta hensyn til hverandre; vie litt oppmerksomhet til dem som kanskje ikke har s mange vre sammen med; vge st opp for den som blir mobbet eller trakassert; tilby en hjelpende hnd til den som ikke klarer seg alene.

Det vil nok koste noe - tid, penger og energi. Men det er verd det! Det kan redde liv!


#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordstanker #helsehjelp #hjelp #kjrlighet #omsorg #vennskap #liv #dd #suicidal #depresjon #angst #cptsd #psykisksmerte #ensomhet #tiltak #katespade #kate #spade #bryseg #vgbrydeg

Vinderen DPS sier unnskyld!!! - - - - (Og slik ld beklagelsen... Provoserende?)

Nr en DPS sier unnskyld til en pasient, har det faktisk skjedd noe utrolig spesielt. Slikt sitter nemlig veldig langt inne hos helsepersonell, srlig i psykiatrien.

Siden jeg skrev om da Vinderen DPS var frekke mot venninna mi (slik at hun kunne ha skada seg), m jeg jo fortelle fortsettelsen av historien ogs.

Venninna mi fikk faktisk svar fra Vinderen DPS ca 2 mneder etter at hun hadde skrevet til dem (og lagt ved lydopptaket av den frekke psykiateren). Det er ogs ganske spesielt: Noen DPSer gidder faktisk ikke svare pasientene i det hele tatt! S dette skal Vinderen DPS ha credit for, synes jeg.

Beklagelsen deres var imidlertid en smule underlig... Slik ld den:

"Vi beklager at du ikke har flt deg ivaretatt og forsttt i mte med oss."

Jeg kjente nesten hjertet smelte i meg da venninna mi fortalte at hun hadde ftt beklagelse fra dem - helt til jeg leste det. Stoltheten sitter tydeligvis langt inne i den bransjen. Det er nesten s jeg blir litt provosert.

Egentlig er det den mest idiotiske beklagelsen jeg har sett. Det er like tullete som om jeg skulle ha glemt gi en pasient kveldsmedisinene, og neste dag, p legevisitten, sier jeg til ham: "Beklager at du flte deg forbigtt!"

Hallo?! Hva med ta litt ansvar for egne handlinger? Hvis jeg har gjort noe galt, s m jeg da beklage mine handlinger - ikke hva min gale handling fikk pasienten til fle. "Beklager at du ble lei deg", liksom...

Fru psykiater Ellen Wessel var direkte frekk, og det mot en person som allerede satt og grt. Det var amatrmessig, ufyselig og barnslig. Det hrer ikke hjemme p en profesjonell institusjon. I hvert fall ikke en institusjon som skal hjelpe psykisk syke mennesker.- Men beklage at de har gjort noe ugreit? Nei, det var tydeligvis for vanskelig.

Kjre Vinderen DPS,
Dere hadde ftt min fulle respekt om dere hadde hatt baller nok til si unnskyld for deres uprofesjonelle atferd og det dere gjorde som gjorde en vanskelig situasjon, enda vanskeligere for et menneske som aldri har gjort dere noe ondt. Hva var poenget?

Jeg lurer p hvorfor helsepersonell med over 10 rs utdanning ikke klarer se at de ikke mister respekt og tillit ved innrmme feil... De forsker kanskje  bevare sin egen fasade, men p den mten fremstr de bare som arrogante og mister definitivt bde respekt og tillit. Hvorfor kan dere ikke sette pasienten foran dere selv? Og gjre hva dere kan for hjelpe pasienten? Tenk s mange floker som kunne vrt lst...

Og hva med  rette opp feilene i journalen, slik venninna mi ba om? Nei, det ville i hvert fall ikke Vinderen gjre! S veien frem til "pasienten frst" er nok temmelig lang, ogs p den kanten av byen...


#psykiskhelse #helsehjelp #psykiatri #psykiater #wessel #ellen #uprofesjonell #vinderen #dps #psykolog #pasient #profesjonalitet #helsevern #arroganse #psykiater #beklage #unnskyld #beklagelse #innrmmelse #menneskeverd #yo

"Hvordan vet jeg at jeg har verdi?" (Hvordan hjelper man en venn som har det vondt?)

"Sarah, hvordan vet jeg at jeg har verdi?"

Jeg tittet p meldingen jeg nettopp hadde ftt. En av venninnene mine har nettopp skt hjelp hos sin lokale DPS for depresjon og angst som har blitt for sterkt til hndtere p egenhnd. Jeg er en av to personer hun har vget fortelle det til. De andre vennene vil ikke forst. Ikke familien heller.

Forstr jeg henne?

Gjett om jeg gjr. Jeg har ikke noen snakke med jeg heller. Og jeg gjorde det som hun er livredd for gjre: Jeg ba om hjelp da jeg ikke orket mer og hadde gjort et mislykket forsk p ta livet mitt.

Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg nok gjort et nytt forsk. Likevel angrer jeg. Min lille bnn om hjelp frte til et "brudd" i handlingene mine. For et dissosiativt sinn som mitt, var dette bra. Men selv om jeg spurte en eldre sykepleierkollega, ble det ikke tatt p alvor. Hun plastret meg, og s forsvant hun. Jeg mtte ut til pasientene igjen. For klare dette, koblet jeg ut alt som het flelser og tanker. Det har jeg alltid vrt god til - men denne gangen bidro det til at jeg ble mer splittet enn noen gang. Og verre skulle det bli.

Jeg flte meg s dum etterp. Dum som hadde bedt om hjelp - og ikke ftt det. Det var som fortelle en vits nr ingen ler. Man fler seg bare dum. Men det som verre er - nr man for frste gang i sitt liv ber om hjelp og ikke fr det, fr man virkelig en flelse av vre uten verdi.

Det stoppet ikke der heller. Jeg var p en DPS og forskte vre s pen og rlig jeg bare kunne, fordi en legekollega sa det til meg. Men hva hjalp vel det - nr de ikke tok noe av det jeg sa alvorlig? Igjen ba jeg om hjelp for livet, men hva hjalp vel det? Jeg flte meg dum. Og ikke desto mindre: Verdils.

"Sarah, hvordan vet jeg at jeg har verdi?"

Jeg har forskt sttte venninnen min gjennom vanskelige situasjoner i flere r. Kanskje var det derfor hun vget snakke med meg ogs denne gangen, vget fortelle at hun sliter og at hun har skt hjelp. Jeg forsker sttte henne. Og det koster - ikke bare tid, energi og bekymring. Men jeg gjenopplever samtidig hele mitt eget scenario, i detaljer. Det er ikke bare minner som kommer p besk, men det gjenoppleves, nesten som bilder.

Jeg vet at jeg ikke har godt av hjelpe henne. Men jeg gjr det for det - jeg vil ikke for alt i verden at hun skal mtte oppleve det samme som meg.

Jeg vil ikke at hun skal st alene med tanker om selvskading og selvmord, eller at hun skal strekke ut hnden for f hjelp uten at noen tar tak i den. Jeg merker at jeg er nervs for at hennes DPS skal svikte henne. Det fles s vanskelig - skal jeg advare henne slik at hun ikke blir skuffet eller trykket lenger ned, eller skal jeg oppmuntre henne slik at hun tar sjansen og gir dem sin tillit? Jeg vet at hun vil fle seg dum dersom de viser seg ikke vre denne tilliten verdig...

"Sarah, hvordan vet jeg at jeg har verdi?"

Det er et vanskelig sprsml, et sprsml som vanligvis bare opptar oss nr vi fler at vi mangler verdi. Jeg skulle nsker jeg kunne si til henne at hun har verdi for meg - derfor gjr jeg alt dette for henne n, selv om det er i ferd med delegge meg. Men det kan jeg ikke si... Jeg fr bare gjre det jeg skulle nske andre hadde gjort mot meg, og s hpe at hun ogs vil skjnne det.

"Hvordan du kan vite at du har verdi? Vel, jeg kunne sagt mange ord... Og det er ikke sikkert at du ville tro meg... Men jeg hper at jeg klarer vise deg det!"


#psykiskhelse #verdi #verdifull #verdils #venner #depresjon #angst #selvmord #selvmordstanker #selvmordsforebygging #helse #helsehjelp #selvskading #dps #slitsomt #sttte #hjelpeapparat

(#8) Utenfor

Tolv r.

Ni jenter i klassen.

To er alltid utenfor. De guttegale. De som baksnakker mest.

Den ene banker opp K. Derfor fryser vi dem ut.

Tiden gr. Jeg ombestemmer meg. Tar kontakt med dem.

De to blir uvenner og fr nye seg nye bestevenner. Begge pleide vre mine.

Ni jenter i klassen.

To p den ene siden. Fem p den andre.

Jeg str i midten. Har venner i begge grupper.

Derfor snakker de ikke med meg lenger.


#klasse #skole #utfrysning #ekskludering #venninner #venner #ensom #alene #diplomatisktabbe #intriger #psykisk #mittliv #storyofmylife

Serist? Mener du det er greit be noen ta livet sitt?

Jeg synes ikke det er greit at leger, psykologer eller andre sier til noen som har det vondt, at de like godt kan ta livet sitt. Jeg skrev om det i et innlegg for litt siden (her), og publiserte det like godt p verdidebatt.no ogs.

En av dem som svarte, mente imidlertid at det var helt greit i noen tilfeller si til folk som sker hjelp (f.eks. p legevakta) at de kan ta livet sitt. Han presiserte at det kom helt an p konteksten, og - slik jeg forstod ham - gjaldt det da srlig dem som var "fast kunde" p legevakta. (Du kan lese hans kommentarer her).

Jeg klarer ikke forst at noen kan si at det er helt greit be andre ta livet sitt. Tenk om jeg, nr gamle, demente fru Hansen ringte p klokka uten noe egentlig  behov for hjelp, satte i gang med kjefte p den gamle damen og be henne ta livet sitt? Hun hadde jo ikke noe egentlig behov for hjelp, s da mtte vel det vre helt greit, eller hva?

Nei.

Nei.

Og atter nei.

For er det noen gang greit be noen ta livet sitt?

Mobbing er utbredt, men samfunnet godtar det ikke. Det anses ikke som greit mobbe noen, verken p skole eller i arbeidslivet, og be dem ta livet sitt. Selv om de lukter hest, har ansiktet fullt av overmodne kviser eller gr i t-skjorte og slips p en vanlig tirsdag. Det er ikke greit be noen ta livet sitt - selv om de er fryktelig irriterende, kommer med perverse vitser eller ikke skjnner hvorfor de m vente p sin tur i ken. - S hvorfor skulle det da vre greit be personer med psykiske lidelser om ta livet sitt?

Det er ikke greit be en person som er deprimert om ta livet sitt.

Det er ikke greit be en person som har vokst opp under mobbing, misbruk eller omsorgssvikt, om ta livet sitt fordi han eller hun sliter som voksen.

Det er ikke greit be en person som fler seg som en byrde for verden og alle i nrheten, om ta livet sitt.

Det er ikke greit be en person som fler ensomheten s overveldende smertefull at han eller hun ikke orker leve lenger, om ta livet sitt.

Det er ikke greit be en person som har slitt i flere r med psykisk smerte, om ta livet sitt.

Det er ikke greit be en person som ber om hjelp, om ta livet sitt.

Det er faktisk ikke det. Hvis naboen ber det om hjelp til klippe plena, ber du ham ikke om d finne seg et tre og henge seg. Eller hvis noen har mistet et kjrt familiemedlem eller en god venn, s ber du ikke vedkommende om ta livet sitt. - Du gjr det ganske enkelt ikke, fordi du anerkjenner den smerten som ligger bak et slikt tap. be dem ta livet sitt, ville vre absurd.

Det er like absurd be noen ta livet sitt, selv om de har slitt med selvmordstanker i flere r, ja, kanskje siden barndommen. Tror du ikke de har hatt flere smertefulle dager enn gode? Hvorfor da lire av seg en s tpelig kommentar som kun egner seg til r mobbing, trakassering og utpsyking?

De som mener man bare br f n sjanse ved selvmordstanker/forsk, aner ikke hva de snakker om. De har i hvert fall ikke greie p hvor drlig tilbud som finnes innen psykiatrien - selv ved frste forsk. Dersom de som forskte ta livet sitt for frste gang, hadde ftt god oppflging, ville det nok blitt bde frre gjennomfrte selvmord og frre foresprsler om hjelp p legevakta...

Er du lege, psykolog eller annet helsepersonell og har to minutter til rdighet med en pasient - ikke vr s ufornuftig at du sier noe s meningslst og destruktivt til vedkommende, som at han eller hun like godt kan ta livet sitt. En person som har det psykisk vondt, trenger hp og sttte - ikke flere erfaringer med drittsekker. Ikke bruk de f minuttene dere er sammen til gjre vondt verre. Det lnner seg nemlig ikke i lengden - for stygge ord gir bare nring til hplshet, ensomhet og smerte. Og det er jo det som er roten til problemet, er det ikke?

Kanskje mter du n person eller to som later som de vil ta livet sitt for f hjelp. Men ikke gi slipp p de gode prinsippene av den grunn. Det koster deg ikke mer vre hyggelig i to minutter enn det gjr vre arrogant og frekk. Det koster kanskje litt selvkontroll - men spass br man kunne forvente av autorisert helsepersonell som fr betalt for hjelpe...


#psykiskhelse #psykisksmerte #psykiatri #selvmord #suicidal #selvmordstanker #selvmordsplaner #selvmordsforsk #selvmordsforebygging #legevakt #lege #psykolog #psykiater #dps #krenkelse #mobbing #arrogant #thinktwice #helsehjelp #pasient #trakassering #bryseg

Turist i egen by - RIS! HER KAN MAN SPASERE EN TUR I DRMMELAND!

Jeg trodde nesten ikke at dette fantes! Eller... selvsagt vet jeg at det finnes gigantiske og superflotte villaer i denne verden, og nok ogs i dette landet... og i denne byen. Men det er likevel en nesten surrealistisk opplevelse se det!

Sol og varmegrader kler alle steder med sommersjarm. Men jeg m si at det var en helt spesiell opplevelse g p tur p Ris.

Ris, ja, hva er det?

Kort sagt - en del av Oslos beste vestkant.

Og flott var det! Gigantiske hus med gigantiske hager. For en som har vokst opp p blokk i Groruddalen kan det vre vanskelig ikke f hakeslepp. Men det var ogs veldig fint. Flotte trr og syriner bde her og der. Det var rett og slett s koselig at jeg vil anbefale turen til andre!

S, hvis du ikke vet hva du skal finne p i sommer?

Ta en spasertur p Ris! Du kan ta t-banen til Vinderen stasjon, og derfra gr du oppover mot Ris kirke. Villaomrdet p hyre siden av bakken er et utmerket sted for sansestimulering. En spennende verden titte p fra utsiden, en verden man ikke er del av... og hvem vet, kanskje det er like greit? Det skal nok mye til  holde det rent i et s stort hus og holde orden i en s stor hage.... Men det har man kanskje au pair'er til? ;p

God tur i alle fall!

#turistiegenby #turist #ferie #oslo #ris #risalleen #luksus #villaer #hager #drmmesteder

"Det er ikke forbudt ta livet sitt..." - - - sa legen...

N har jeg hrt flere fortelle at de har hrt denne eller liknende kommentarer fra leger p legevakta eller psykologer p institusjoner. "Det er ikke forbudt ta livet sitt..."

Og det er det heller ikke. Men for over 100 r siden, var det faktisk straffbart! Det kan hres rart ut, men en person som hadde tatt livet sitt, ble faktisk straffet etter sin dd. Straffen bestod i at han eller hun ble begravet utenfor kirkegrden. Dette var i trd med datidens religise overbevisning en alvorlig straff: bli begravet i uvigslet jord, ville gjre at man ikke kom til Paradiset, men til evig straff i helvete. Selvmord ble regnet som en alvorlig synd...

I andre land kunne liket til den som hadde begtt selvmord, bli utsatt for ydmykende handlinger. I Nederland kunne kroppen bli hengt opp i en galge for bli spist av ravnene; i Sverige kunne den bli brent; og i Frankrike kunne liket bli slept gjennom gatene fr det ble hengt opp og siden slengt p dynga.

rsakene til selvmord i tidligere tider var nok mange, da som n. Men at det nok var en god porsjon psykisk smerte involvert, har jeg ingen tvil om. Omgivelsene, derimot, s ikke ut til ha srlig mye forstelse for denne smerten. Og medlidenheten med de etterlatte var nok heller ikke mye skryte av...

Heldigvis har helsepersonell i dag mye kunnskap om bde psykiske lidelser og rsaker til selvmord. Men kt kunnskap er dessverre ikke nok nr det fortsatt kommer krenkelser og nedverdigende kommentarer som "Det er ikke forbudt ta livet sitt...", "Hvis du virkelig nsker ta livet ditt, vil du klare det..." eller "Neste gang br du finne en hyere bro..."

I Norge ble selvmordsforbudet opphevet i 1902. De ble n tillat gi de som tok sitt eget liv, en anstendig begravelse.

S legen hadde helt rett der han stod og sa til den prrende til hun som nettopp hadde forskt beg selvmord: "Det er ikke forbudt ta livet sitt..."

Men kjre lege, og ogs dere andre som finner denne typen kommentarer betimelig nr noen fler at livet er s vanskelig at de ikke lenger orker leve det: Alt helsepersonell er forpliktet av lov til yte forsvarlig helsehjelp. Hadde jeg sttt der sammen med den prrende, ville jeg sagt til deg: "Nei, det er ikke forbudt  ta livet sitt. Men du er forpliktet til hjelpe!"

Det er ikke forbudt d av sprukken blindtarm heller. Eller delegge lungene sine med ryking eller inhalering av asbest. Det er ikke forbudt brekke benet i en sykkelulykke, eller sovne inn under et hjerteinfarkt. - Men det er ikke med informasjon om hva loven ikke forbyr at du som lege eller annet helsepersonell mter mennesker som opplever dette, er det vel? Du hjelper, kanskje fordi du har medlidenhet, og i hvert fall fordi du har lovfestet plikt til hjelpe.

Nei, doktor, det er ikke forbudt ta livet sitt. Men du er forpliktet til hjelpe dem som trenger det.


#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforebygging #suicidal #krenkelser #legevakt #lege #psykiater #psykolog #depresjon #selvmordstanker #selvmordsproblematikk #selvmordsforbud #liv #dd #sort #smerte #psykiskelidelser #psykisk #psykiatri #helserhjelp #pasient #hjelp

Jeg kom visst for sent...

Jeg fler meg som en skilpadde som har gjemt seg langt inne i skallet sitt.

Jeg hrte noen stemmer der ute. Men jeg turte ikke g ut.

Det var noen som kastet noe p meg.

En gang.

To ganger.

Mange ganger.

Ikke bare sand. Eller grus. Eller smstein.

Det var store steiner.

Og det gjorde vondt.

Veldig vondt.

S jeg gjemte meg her, godt inne i skallet.

For ikke bli sret igjen.

Men de stemmene jeg n hrte, var annerledes.

De var vennlige.

Rolige.

Milde.

De er stille n.

Men jeg trengte bare litt tid til kjenne etter.

Til tenke etter.

Til trre.

Til komme frem.

S titter jeg ut.

Forsiktig.

Ser fra side til side.

Men det er ingen der.

Ingen.

Jeg kom visst for sent...


#psykiskhelse #srbarhet #vondt #ensom #alene #skilpadde #skall #panser #ensomhet #cptsd #tillit #traume #ptsd #depresjon #angst #psykisksmerte #hjelp #sttte #mot #vennskap #lidelse

Ta suicidalitet p alvor! - Det m ikke avvises som "skuespill"... Det kan vre et splittet sinn! La meg forklare (TW!)

TW: Dette innlegget handler om selvmordstanker/forsk. Det kan vre mange grunner til at man har det, og et spesielt problemomrde er nr man har en "oppsplittet personlighet" (dissosierer). Det kan lett bli misforsttt - fordi en og samme person bde kan skade seg og be om hjelp... Det kan bli tolket som skuespill, manipulasjon, eller nske om oppmerksomhet. - Dessverre er det ogs mange helsepersonell (i psykiatrien) som tolker det slik... Dette innlegget er et nske om illustrere hvordan selvmordstanker ved dissosiasjon kan fungere i praksis, basert p en av mine egne erfaringer.  
Innlegget er primrt beregnet p dem som nsker forst problematikken om dissosiering/selvmordsatferd bedre og som ikke sliter alvorlig selv. Hvis du har selvmordstanker eller trenger noen snakke med fordi du har det vanskelig, ta kontakt med noen - venner, familie, lrere, helsesster, fastlegen eller en hjelpetelefon (se
her).

Jeg sitter p en benk p universitetsplassen. Grter. Alt virker ute av kontroll. Jeg ser ikke noe hp, ikke noe mening i noe som helst. Jeg begynner bli sliten n, har forskt s lenge. Det nytter ikke. Det er ingen steder g. Ingen steder jeg passer inn. Ingen steder som vil ha meg. Det er like godt gjre det... Men jeg vil ikke at foreldrene mine skal bli lei seg. Det finnes ikke andre motargumenter. Jeg m gjre det! Hjelp... Jeg m gjre noe for stanse det... Jeg kan ringe... Men jeg tr ikke. De blir sikkert bare sure. De tror ikke p meg. Ingen tror p meg. Det er ikke hp igjen. Det fles uutholdelig. Jeg m gjre det n...

Jeg finner frem den lnte telefonen. Ndtelefonen som en venninne har vrt s snill lne meg. Psykiateren har sagt jeg skal ringe fr jeg gjr meg selv noe. Det husker jeg. Men jeg er s redd for ringe likevel. Jeg fler for gi opp alt, men jeg vil jo ikke... Jeg tar sjansen og ringer. Forsker forklare. Fler det blir mer rotete enn informativt. De sier de skal ringe tilbake.

Jeg venter. Det fles uutholdelig. Jeg tenker at jeg m gjre noe. Jeg gr inn p Bunnpris. Skapet med medisiner er pent, jeg tar ut to esker og forsker registrere dem i kassa. Det gr ikke, jeg m pkalle hjelp for komme videre. "Du fr bare kjpe n snn," sier han. "ja," sier jeg og later som jeg er overrasket. Jeg tar med meg den ene og gr ut. Tar p meg jakka, gr inn igjen og kjpe en til.

Solbrillene p plass. Trene p vei nedover kinnet og halsen. Hva gjr jeg n? Jeg tenker g et sted for spise dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe meg selv. Det fles uutholdelig.

Jeg gr forbi studentprestenes kontor. Kanskje...? Jeg vil jo ikke at noen skal bli lei seg... Jeg gr inn. En hyggelig dame i resepsjonen. Vi prater litt. Det er ingen prester til stedet. Jeg er rdvill. Hva n? Hun prater litt, jeg svarer litt. Telefonen ringer. Jeg blir forvirret, men gr utenfor og tar den.

Det har allerede begynt skje noe i hodet mitt. Jeg er i ferd meg koble inn igjen. Jeg gjenvinner kontrollen. Gradvis. Jeg forklarer det til hun i telefonen og sier at n vil jeg bare bli kvitt medisinene. Og jeg mener det. Jeg vil ikke ha dem lenger. De er farlige. Det vet jeg. Vi blir enige om at jeg skal g tilbake til butikken, og hun skal ringe meg opp igjen etterp.

Det gr bra. Den vennlige mannen gir meg pengene tilbake. Han smiler ikke... men det er kanskje ikke s rart. Jeg lurte ham jo, tross alt, og kjpte 2 pakker...

Etterp stikker jeg innom studentprestkontoret og sier takk. Jeg mener det. Jeg fler meg koblet inn igjen n. Jeg har kontroll. Jeg skjnner nesten ikke hva som skjedde, men jeg har begynt bli vant til det n. Og jeg er s takknemlig for at hun bidro til stanse meg.

Etter en liten stund ringer telefonen igjen. Det er den samme damen som ringte i stad. Jeg forklarer at jeg har kontroll igjen og takker for hjelpen. Hun sier jeg var flink som klarte gjre noe med situasjonen. Jeg takker for at hun sier det.

Noe av det verste i denne situasjonen er nemlig f "kjeft" (eller nedlatende kommentarer) for ha latet som. Det er faktisk ikke det som skjer. Det er ikke fnugg av skuespill. Jeg mener det jeg gjr, hele veien. Men jeg vil egentlig ikke d - ikke nr jeg er meg selv. Det er bare en del av meg - en del av personligheten min - som ikke er helt koblet sammen med fornuften. Og noen ganger blir denne delen litt for sterk og egenrdig, den tar kontrollen. Jeg fr ikke stoppet den. Selv om en annen del av personligheten min kan hylgrte fordi den ikke vil d, kan det vre vanskelig f gjort noe med det. Jeg begynner lre n. Ulike teknikker som gjr at jeg kobler inn igjen (f.eks. snakke med noen, grounding, spise krydder, klappe meg p brystet eller p hodet... joda, jeg fler meg litt dum, men det funker!)

Etter en slik hendelse, fles det som en fullstendig energiutladning. Jeg blir kjempesliten, piffen gr helt ut. Det er rart, i grunn. Men jeg begynner vel bli vant til den biten ogs.

Det gikk bra denne gangen, og jeg er lettet. Jeg hper at jeg snart vil bli helt bra. For det kan man, faktisk! Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene som forstr problematikken og forholder seg til den p en mte som hjelper! Jeg har kjent p begge deler - bde drlige hjelpere og gode hjelpere. Jeg hper at mer kunnskap vil gjre flere til gode hjelpere, og at fenomenet blir tatt alvorlig. Det er veldig trist om noen ikke fr hjelp i en slik situasjon, for man kan risikere handle p affekt (bokstavelig talt) og gjre noe man egentlig ikke nsker...


#dissosiasjon #psykiskhelse #sekundrdissosiasjon #suicidal #selvmordstanker #selvmordsforsk #selvmordsatferd #manipulasjon #kompleksptsd #ptsd #cptds #hjelp #helsehjelp #sttte #takknemlig #dd #liv #forst

Kjre psykolog K. - Du kan ikke se p tilfeldigheter som symptomer p en diagnose...

Kjre psykolog K.

Takk for sist. For sist brev, mener jeg. Det hadde vrt s fint f snakket med deg om ting som gikk galt, ting som virkelig har delagt livet mitt. Men det er ikke s lett f snakket med helsepersonell, har jeg skjnt. Jeg kjenner jo spillereglene fra fr. Liker vi ikke pasienten, er det bare overse ham/henne. Selv om vi gjr personlige feil, kan vi gjemme oss bak institusjonen vi er ansatt p. Pasienten kan forske si noe. Ja, han/hun kan st utenfor vinduet vrt og rope, skrike, hyle og brle, mens han/hun hopper opp og ned og veiver med armene for f vr oppmerksomhet - men det er s enkelt overse. De er jo bare pasienter. Og selv om vi har gjort noe feil... Ja, hvem bryr seg, egentlig? Ikke vi, i hvert fall.

Men jeg skriver til deg likevel. I det forrige brevet mitt skrev jeg om hvor fortvilende det er ha en behandler som ikke lytter til det man sier, men som i stedet trekker konklusjoner som ikke har rtter i virkeligheten. Tenk om du hadde lyttet til det jeg sa? Jeg vet at min hverdag ville vrt veldig annerledes. Kroppen min ogs. De fleste arrene mine fikk jeg faktisk etter timene hos deg...

En annen ting jeg skulle nske, var at du klarte skille mellom tilfeldigheter og symptomer. Du mente jeg hadde manipulerende atferd, og begrunnet det med at jeg ikke svarte p telefonavtaler. Jeg har forskt oppklare dette bde med deg og din leder, men dere vil ikke hre p det. (Surprise...) S la oss se p det n, sammen, i ro og mak.

Din vurdering: Pasienten har manipulerende atferd fordi hun ikke svarer p telefonavtaler.

Min vurdering: Det der var en ekstremt drlig faglig vurdering. Det handlet om tilfeldigheter - og hvis mine avtalebrudd var symptomer p (p)sykdom, hva var da dine avtalebrudd?

Hva skjedde?

Vi hadde FIRE (4!) ringeavtaler. To av dem brt jeg - to av dem brt du.

Jeg tror at du ved nrmere ettertanke, nok ville se hvor ulogisk konklusjonen din egentlig var. Hvis avtalebrudd er sykdomstegn, er du faktisk like syk som meg. Eller kanskje verre? Ja, for la oss se p dem:

Den frste gangen jeg brt avtalen, hadde vi ikke avtalt tidspunkt. Jeg dro p biblioteket om formiddagen. Idet jeg tok mobilen opp av sekken, s jeg at noen hadde ringt fra DPSen uten at jeg hadde hrt det. Jeg ble kjempetrist fordi jeg flte jeg hadde mistet dagens anledning til en liten telefonsamtale. Av erfaring ringer dere bare n gang fra DPSen. Jeg hadde en legetime i 15-tida. Etterp var jeg svrt usikker p om jeg skulle g trene, men jeg s ikke for meg at jeg ville f noen telefonsamtale den dagen. Jo, jeg nlte... men jeg konkluderte med at det var et "tapt tog". S jeg dro p trening. Da jeg var ferdig hrte jeg beskjeden p telefonsvareren min. Jeg hrte at du var irritert. Men det var ikke med vilje fra min siden. Jeg trodde virkelig ikke du kom til ringe enda en gang...

Den andre gangen jeg brt avtalen, ringte du meg klokka 17! Jeg hadde aldri forestilt meg at noen fra en poliklinikk ville ringe s sent. Jeg trodde dere jobbet fra 8-16. Vi hadde ikke avtalt noen tid. Jeg trodde du hadde glemt det. Klokka 17 var jeg p kaf med noen venner. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at du ville ringe s sent. Hadde vi avtalt det, ville jeg jo passet p. Men jeg var opptatt med vennene mine og hadde forskt akseptere at du ikke ville ringe likevel. Avtalebruddet var en REN TILFELDIGHET. Jeg forklarte det til og med for deg, men det brydde du deg visst ikke om... Du var vel s opptatt av at jeg mtte passe inn i et bestemt mnster at du ikke klarte tenke annet enn at jeg mtte gjre dette med vilje...

S var det deg, da, og dine avtalebrudd. Den ene gangen hadde vi faktisk avtalt at du skulle ringe kl.8. Den telefonen fikk jeg aldri. Det skar litt i hjertet, jeg m innrmme det. Men vi pasienter kan jo ikke vre srbare, kan vi vel? Kl. 10 ringte imidlertid telefonen, og der var du. Ja, du ringte - men det var ikke da vi hadde avtalt. Jeg holder meg til din logikk og vil gjerne f deg til se at jeg jo var tilgjengelig hele dagen ellers de gangene du ringte. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke tok telefonen akkurat da du ringte (p sene tider som jeg ikke hadde forestilt meg). Denne gangen var det faktisk du som brt avtalen - fordi du ikke var p kontoret s tidlig som du hadde trodd. Helt greit, jeg tilgav deg det. Joda, det hadde skret litt i hjertet den frste timen, men hvem bryr seg?

Den andre gangen du brt avtalen, ringte du ikke i det hele tatt. Da jeg kom til deg neste gang, sa du det rett ut som om det ikke var noen stor sak i det hele tatt: "Jeg bare glemte det." Og s var vi ferdige med den saken. Joda, det skar litt i hjertet, jeg m innrmmet det. Det skar kanskje mest den dagen du ikke ringte... Det var jo en grunn til de avtalene. Jeg var veldig ustabil da, og de telefonene skulle liksom hjelpe meg. Redde meg, p en mte. Det gjr egentlig ganske vondt nr en person som fr betalt fra det offentlige for hjelpe, lover gjre det - men ikke gjr det likevel. Men hvem bryr seg? Og mten du sa det p... S enkelt... S greit... "Jeg bare glemte det." Og s var alt greit. Det skar litt i hjertet, men hvem bryr seg? Ikke du, i hvert fall.

Men vet du hva? Jeg har faktisk ikke noe problemer med tilgi deg at du glemte ringe, eller at du ringte lenge etter at du hadde lovet. Jeg har ingen problemer med tilgi deg selv om jeg godt kan huske smerten i hjerte og desperasjonen i hodet. Det er ingen automatikk i min tankegang som tillegger deg ha gjort dette med vilje, eller med ond vilje. Alle kan glemme. - Jeg glemte en gang gi en pasient tisseflasken han hadde bedt om og kom ikke p det fr jeg la meg for sove, godt over midnatt - jeg hper den stakkars mannen hadde mot nok til ringe p nattevaktene be om en ny...

Det er menneskelig glemme. Jeg klandrer deg ikke for det. Men jeg har store problemer med tilgi deg at du gjorde to tilfeldigheter til symptomer p en diagnose. Du tilla meg motiver jeg aldri har hatt, du tilla meg atferd jeg aldri har hatt, du ga meg en diagnose jeg aldri har hatt. Og den diagnosen gjorde virkelig mitt liv til et mareritt!

Det kan virke s lite og bagatellmessig... To missede telefonsamtaler... I seg selv en bagatell, men du gjorde s altfor mye ut av det. Jeg skulle derfor nske at du ville ta et skritt tilbake og tenke over din egen profesjonalitet og faglighet. Du har lang utdannelse nettopp fordi du skal unng stille diagnoser basert p gjetninger, tilfeldigheter og misforstelser - - - nettopp fordi dette kan vre farlig for pasienten.

Og vet du hva? Diagnosen din var feil! Og jeg skulle nske du klarte se hvorfor: Du kan ganske enkelt ikke se p tilfeldigheter som symptomer p en diagnose...

Med hilsen
Sarah


#psykiskhelse #dps #psykisk #tilfeldighet #manipulering #telefonavtale #psykolog #psykiater #drittpsykolog #uprofesjonell #selvmord #suicidal #selvmordsforsk #vurdering #nydalen #faglighet #selvskading #tilknytning #feil #ydmykhet #pasientrettigheter #ufint #diagnose #drittdps #psykisksyk #helsehjelp #sluttvrsslemme

17.mai - en dag for ensomhet eller spennende utfordringer?

Kan man virkelig vre ensom p en dag som 17. mai - nr alle snakker om "fellesskap", "vi" og "hurra"?

Jeg har pleid jobbe p 17.mai. Det er en grei lsning - da fler man seg ikke s ensom og utenfor nr "alle" andre gr rundt i bunader og andre fine klr og feirer noe sammen...

N kan jeg ikke gjemme meg p jobben lenger...

I fjor forskte jeg ta med meg foreldrene mine inn til sentrum for se p barnetoget. Det ble bare stress, srlig for moren min. S det ble ikke s hyggelig det heller, og ikke spesielt fristende forske det samme igjen i r...

Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg kaller starten p rets 17. mai for en veldig vanskelig morgen... Det hjalp en del skrive det forrige blogginnlegget, faktisk. Det hjalp tilstrekkelig til at jeg omsider kom meg opp og ut. Jeg hadde til og med pyntet meg, jeg ogs.

Jeg vandret riktignok mutters alene rundt i et folkehav, men man kan jo alltids late som om man er med p noe.

Det var forsinkelser p alle t-baner, men ikke s rart med den trengselen som var nede i sentrum. De advarte oss over hyttaleranlegget mot g av p Nasjonalteateret stasjon pga all trengselen og heller bruke neste. "Flott," tenkte jeg, "Da gr jeg av her!" Og det var absolutt ingen overdrivelse! Vi gikk i k for komme ut, og der ute mtte vi en like full Carl Johans gate. P bildet t.h. ser dere hvor flinke sporveisfolket hadde vrt til skape orden i kaoset: Veien var delt i to - og det var enveiskjrte ker i begge retninger. Samtidig stod personalet der og ropte: "Vr s snill g videre, ikke stopp her!" (hehe, jeg tror det funket).

Jeg tenkte jeg mtte finne p noe. En utfordring var akkurat det jeg trengte n! Og hvilken utfordring passet bedre i dette kaoset enn forske komme seg helskinnet til Slottet - og s tilbake igjen?

Jeg la derfor ut p den farlige reisen gjennom folkejungelen p Carl Johans gate - mens et ukjent antall korps passerte i atskillig raskere fart ved siden av meg. Bare for gi et bilde av utfordringen:

Men jeg klarte det! Frst trodde jeg at det eneste glimtet jeg fikk av kongen der oppe, var dette:

(Se under fttene, mellom steinsylene! ....Nr jeg ser p det n, tror jeg ikke det var kongen en gang... Han hadde jo p seg flosshatt!)

Men s fant jeg ut at det var mulig for alle komme inn p "stplassen" foran slottet. De hadde avsperret store deler av omrdet der for folk som str, og s var det en annen avsperret seksjon med benker foran det. S jeg fant ut at dit inn kunne man jo bare spasere! (Og jeg hrte noen vakter snakke fortvilet sammen idet jeg passerte om at n var alt bare blitt kaos... Jaja, kaos passet bra inn i utfordringen min!)

S da ble det slik:

Ett poeng til meg! Dette var nesten like morsomt som fiske plastikkender fra andedammen - slik vi ofte endte opp med gjre etter 17.mai-toget da jeg var liten.

Jeg tror ikke jeg fikk med meg srlig mye av det som skjedde rundt meg... Jeg hrte korpset, det skal vre sikkert. Men det var bare lyder. Og mange mennesker, som virret omkring. Jeg flte ikke noen god stemning. Men det var litt gy likevel. Det var i hvert fall veldig greit ha noe mlrettet gjre.

Om ettermiddagen hadde moren min invitert et eldre ektepar hjem til seg, sammen med meg. De er kristne og har bedt for folk fr som har blitt bra. S moren min ville at de skulle be for meg. Jeg var veldig drlig rett fr de starta og hadde planene klare for ta livet mitt senere p kvelden. Men det hjalp, faktisk. Jeg ble helt fredfull inni meg etter at de hadde bedt. Hper det varer :)


#17mai #nasjonaldag #psykiskhelse #oslo #folkehav #kongen #slottet #carljohan #cptsd #dissosiasjon #ensomhet #alene #fest #fellesskap #Norge #ikkegiopp

Vkner opp med panikk for DPSen...

Det hjelper ikke utruste seg med all verdens positive forhpninger og drmmer om at det i r vil bli en hyggelig nasjonaldag. Plutselig kommer det kjipe minner fra da jeg var p DPSen, og de kommer sterkt og levende. Slik flagget n heises p utallige stenger over det ganske land, heiser mine egne tanker et hvitt flagg med teksten: "Hva har jeg egentlig gjort galt?"

Dette er en tanke jeg forsker unng. Men den kommer likevel p besk til tider. Jeg skjnner bare ikke hvordan det var mulig ende opp med en s fullstendig misforsttt relasjon til folk som liksom er utdannet for hjelpe ved psykisk sykdom. Sprsmlet "Hva gjorde jeg galt?" fr bde en timelig og et litt mer ndelig preg i disse stunder. Hva gjorde jeg rent praktisk som frte til at de trakk s fullstendig uriktige konklusjoner? Og hva har jeg gjort galt hvis dette er en straff?

Egentlig har jeg besvart sprsmlet flere ganger. Jeg tror ikke den guddommelige rettferdighet fungerer p den mten. Det finnes ingen lovmessig sammenheng mellom atferd og skjebne. Gode mennesker fr ofte vonde skjebner, og onde mennesker fr ofte gode skjebner. Vi kan derfor ikke vurdere noen - verken oss selv eller andre - basert p vr skjebne. Om vi er gode eller onde, vurderes ikke ut fra om det gr oss godt eller drlig, men ut fra hva vi gjr, hva vi sier, hvordan vi behandler andre, osv. Jeg kan derfor like godt legge bort tanken om at alt det kjipe som har skjedd i arbeidskonflikten, p DPSen, p legevakta, osv., er en straff fra universet p grunn av noe jeg har gjort. Kanskje har jeg gjort noe galt, men det er ikke p grunnlag av det som har skjedd at jeg kan finne ut av den saken.

Den andre nyansen av sprsmlet, kan ogs besvares. Det skjedde mange ting som frte til at psykologen trakk konklusjoner som fikk sykt negative konsekvenser for meg, nesten til dden. De startet jo med feilinformasjon. Hun som ringte DPSen for f meg dit (en kollega p sykehuset), sa tre ting som ikke stemte - og det var disse tre tingene som havnet i journalen min. De to ansatte jeg mtte neste dag, hadde lest dette. Deres utgangspunkt var derfor et helt annet enn mitt, de tolket meg ut fra den informasjonen de s langt hadde ftt. En helt naturlig prosess, men ufattelig skremmende at de p det grunnlag valgte overse det jeg sa (nr dette ikke stemte med den informasjonen de s langt hadde ftt). Det var jo tross alt meg dette handlet om...

Det kom skjevt ut fra begynnelsen. De skjnte ikke meg, og jeg skjnte ikke dem. Konsekvensen ble at de ikke tok det jeg sa alvorlig. Forstelig? Ja. Tilgivelig? Nei.

Det er fullstendig uprofesjonelt ikke lytte til den personen som sitter rett foran deg og forteller om forhold ingen andre har kjennskap til. Passer ikke ny informasjon med den gamle? I s fall br den gamle revurderes! Men slik jobbet de visst ikke p den DPSen. Her ble i stedet den nye informasjonen enten ignorert eller fortolket i lys av den gamle feilinformasjonen.

Det hjalp meg selvsagt lite. Men nr jeg ble verre, konkluderte min behandler med at det mtte vre fordi jeg var s redd for miste henne n som hun skulle slutte. Det er bra hun har positive tanker om seg selv, men det er 100% uprofesjonelt trekke slike konklusjoner UTEN sprre pasienten om det kan stemme. Da kalles det gjetning, gjetning basert p premisser om at "Jeg er en fantastisk flink behandler", "Jeg gjr en god jobb" og "Hun synes det samme og er redd for miste meg".

Sannheten var at jeg ikke syntes noen av delene. Jeg opplevde henne som umoden og trodde hun var helt ny; jeg syntes ikke hun hjalp meg i det hele tatt og flte en kende frustrasjon og aversjon mot henne; og jeg var faktisk glad for av jeg endelig skulle f prve en ny behandler. Men snn kan det g nr man mter en psykiater som tydeligvis tror hun vet bedre hva pasienten tenker enn pasienten selv...

Hun endret p mye annet ogs. Blant annet selvmordstesten min. "Hun sier...men hun mener nok ikke..." skrev hun og halverte scorene fra 35 til 17. Selv jeg, med min skarve trerige sykepleierutdanning, kan se at en slik fremgangsmte ikke er gyldig. Men slik holdt hun p hele veien. Alt jeg sa og gjorde mtte jo tilpasses det utgangspunkt de hadde, som alts var feil.

S fikk jeg ny behandler, psykolog K. Det var hun som dukket opp i flashbacks i morgest. Jeg som hadde vrt s glad for f ny behandler... Men psykolog K. ble virkelig ett av mitt livs strste mareritt. Hittil hadde jeg ikke turt protestere, men n begynte jeg s smtt. Alt gikk jo til H*... Psykolog K. var besatt p at alt jeg gjorde og sa, handlet om tilknytning. Jeg hadde DPSen langt opp i halsen, og selv om jeg var pasient, var jeg fortsatt sykepleier. Min vurdering av deres faglighet var elendig. Men de var visst besatt av ideen om alt dette mtte handle om tilknytningsatferd og separasjonsangst. 

Jeg var med andre ord sjansels. Det var ingenting jeg egentlig hadde "gjort galt". Denne ballen ble satt igang av andre og rullet videre utenfor min kontroll. Jeg prvde stanse den, men alt jeg sa og gjorde var nyttelst. Det var nok denne flelsen av avmakt - og ikke minst krenkelse - som gjorde at det hele gikk inn i historien som et posttraumatisk stressyndrom.

Jeg skadet meg og holdt p ta livet av meg. Ingen hjelp f, bare ufine kommentarer og avvisning fordi de mente jeg faket det. For det hadde jo psykiater L. bestemt...eller vurdert, som de s fint kalte det...i sitt hode. Hadde jeg i det minste likt behandleren min eller flt at de ga meg noe godt, kunne jeg kanskje bret litt over med dem. Men sannheten var det stikk motsatte. Og p toppen av det hele konkluderte de alts med at jeg var villig til kutte i stykker min egen hud for deres skyld. Det er bra de har positive tanker om seg selv, men ett sted br det g en grense. Og den grensen br trekkes opp mellom profesjonalitet og ren gjetning...

I grunn har jeg ikke gjort s mye galt. Det bare ble snn. Men det er skremmende. Det er skremmende fordi spass mange mennesker tar sitt liv mens de er i kontakt med offentlig psykiatri, og n har jeg sett hvordan det fungerer der... Ikke srlig betryggende, er min konklusjon.....

 

#psykiskhelse #psykiatri #dps #selvmord #behandling #behandler #psykiater #psykolog #pasient #cptsd #disdosiasjon #feil #feilbehandling #fordommer #sykepleier #helse #hjelp #reformbehov #uprofesjonelt #nydalen #menneskeverd #offentligpsykistri #krenkelser #avmakt #maktmisbruk

Jeg forsvinner inn i mitt eget hode... ( miste seg selv...bokstavelig talt)

I gr var en utfordrende dag. Jeg forskte jobbe med en tekst - og det ble tydeligvis litt overbelastning.

Jeg flte at jeg holdt p miste meg selv. Bokstavelig talt.

Jeg har hrt at en del som dissosierer, opplever se seg selv fra utsiden. Jeg tror ikke det skjer... Dvs. det er vanskelig forst hva som menes med det, uten en sterkere illustrasjon. Men det jeg fler er at jeg forsvinner inn i mitt eget hode, slik som man rygger inn i en tunell.

Det fles som om avstanden til "verden der ute" blir strre. Det blir nesten mrkere ogs, som om det var en virkelig tunell. Men det blir vel egentlig mer "uklart/diffust/tkete" enn svart. Jeg ser, men det er liksom s langt borte. Det fles fjernt.

Jeg merket det srlig p treninga i gr kveld. Det var s vanskelig gjre velsene. Jeg merket at jeg klarte frre repetisjoner enn vanlig, og det var mer "hodet" (konsentrasjon/oppmerksomhet) som stanset meg enn styrken. Veldig ubehagelig. Og litt frustrerende nr man frst gr inn for trene styrke... Og s blir jeg sittende og stirre ut i lufta mens det fles som verden er laaaaangt borte...

S hva gjr man? Jeg klarte i hvert fall iverksette flere tiltak som jeg har lrt det siste ret at kan fungere. Jeg ringte en venninne og mora mi. Det hjelper snakke med folk (selv om vi snakker om helt trivielle ting). Jeg klemte p ting og presset fttene mot gulvet (stimulerte sansene, grounding). Jeg spiste mini-grissini med hvitlk og basilikum - det er kryddersmaken som gjr at jeg "kobler inn" igjen. Jeg tegnet - det hjelper faktisk overraskende bra! (Jeg pleier tegne det jeg fler... gjerne personifisert som skilpadder eller andre litt artige ting. Jeg blir faktisk i bedre humr av det ogs). Jeg lot vre jobbe mer med teksten, og leste heller i Traume-boka (den liker jeg, s det var litt "kos").

Det er slitsomt, men det funker! S i dag er jeg klar til ta fatt p teksten igjen! Sliten, ja, men jeg skal i hvert fall gjre et hederlig forsk!


#psykiskhelse #dissosiasjon #depresjon #suicidal #vanskelig #sliten #psykisk #sekundrdissosiasjon #grounding #selvhjelp #lifeislife

"Personlighetsforstyrrelsene er verst..."

Jeg traff nettopp en gammel kollega, som iblant tar vakter p psykiatrisk sengepost. Vi endte opp med snakke om psykiatri. Hun sa noe om at folk med personlighetsforstyrrelser ikke vil ha hjelp og heller ikke mener det nr de sier de er suicidale - at de bare faker det. Selvsagt aktiverte det debattlysten i meg. Jeg har ikke personlighetsforstyrrelse selv, men jeg har et inntrykk av at fordommene florerer i helsevesenet mot dem. Og hun trakk inn de to klassiske punktene: (1) De vil ikke ha hjelp - og - (2) de bare later som de er suicidale for f oppmerksomhet.

Jeg vet jo ogs at dette forekommer, og det er som med det meste annet (nav'ere, asylskere, sterkt konservative muslimer osv.): Det finnes alltid noen f som delegger for mange!

Men jeg mener bestemt at man ikke kan ta fordommene som utgangspunkt! Det blir jo helt tullete - srlig med tanke p hvor vanlig det er med feildiagnostisering i psykiatrien. Hun fortalte at hun nesten tenkte " nei" nr hun fikk en pasient med personlighetsforstyrrelse. Hun hadde opplevd det - simulering av selvmordsforsk (med feil symptomer i forhold til medikamentet det ble tatt overdose i). S jeg SKJNNER at hun fr fordommer. Men det en eller to eller hundre gjr, kan ikke danne grunnlaget for hvordan man evaluerer en annen - srlig nr man ikke har mtt dem enn, men bare sett at det str "PF" p arket!

Hvis noen simulerer selvmordsforsk, s har de vel en grunn til det, da! Jeg skulle nske de ikke gjorde det, for det delegger for andre (som virkelig trenger hjelp). Hvis noen simulerer selvmordsforsk, s forsk heller finne ut hvorfor, da. Og ikke overfr skuffelsen, frustrasjonen og fordommene p andre pasienter. La dem f sin egen sjanse - og bli vurdert ut ifra seg selv, ikke din tidligere erfaring med andre.

Jeg har hrt s mange som sliter psykisk si at de nsker hjelp, men ikke fr det. Jeg synes det er pjuk hre ansatte i psykiatrien si at pasienten vil ikke ha hjelp. Jeg vet at noen ikke har innsikt i egen tilstand, og ikke vil ha hjelp selv om de burde f det. Men igjen, dette kan ikke bli brukt til bedmme alle. Noen er ogs ambivalente rett og slett fordi det tilbudet som gis, er ganske drlig. Det er ikke ndvendigvis s kult bli overlatt til seg selv p en nitrist institusjon uten noen snakke med, nr man fler seg ddstrist og ensom. Da kan man like godt g ut - ut i sola, ut blant mennesker, ut i naturen. Men samtidig nsker man jo hjelp... Jeg skjnner godt hvorfor noen er ambivalente.

Skulle nske de sluttet  gi hele ansvaret til pasienten nr et opplegg ikke fungerer. Det kan jo like godt vre at innholdet i tilbudet er for drlig eller at de som skal utfre det, ikke er tilstrekkelig kompetente.

Jeg sa ikke alt dette til x-kollegaen min, da, men jeg flte sterkt for si det n.

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #innleggelse #behandling #fordommer #psykiater #psykolog #sykepleier #tilbud #hjelp #stigma

sj, som folk stirrer, da.... (Om arr fra selvskading)

Jeg orker ikke g med lang genser i disse varme dagene vi n har i Oslo. Jeg har brukt t-skjorte nr jeg trener ogs, rett og slett fordi jeg tolererer varme drlig (noe f tror...). Men p trening er de fleste opptatt av seg og sitt. Annerledes er det visst i verden her ute, har jeg merket.

Med solbriller fler jeg at jeg kan stirre p folk s mye jeg vil. Jeg legger derfor merke til nr de ser p meg - og det er pfallende hvor lite opptatt de er av hodet mitt eller bena. Blikket gr mot armene mine... Nesten s jeg fr lyst til si hyt: "Har dere aldri sett stripete armer fr??"

Noen har nok aldri det. Men jeg sier til meg selv, s hyt tankene mine bare klarer: "Hvis de ikke liker det de ser, fr de se en annen vei!" Jeg orker ikke pakke meg inn mer, i hvert fall ikke i denne varmen. Hvis jeg skulle skjule alt jeg skammet meg over, mtte jeg nok ta p meg burka. Jeg tenker at jeg er stygg og at alle synes det samme - flott, da m jeg vel tre en pappose ned over hodet ogs, eller hva? Selvsagt ikke... S hvorfor skal jeg skjule armene mine? De er de eneste jeg har.

Jeg str p Majorstuekrysset, p vei til psykiateren. Et par str ved siden av meg. Hun ser p armene mine. Snur seg mot kjresten og hvisker noe. Han lener seg frem og ser mot armene mine. Jeg fler meg usikker. Er det verre enn jeg selv tror? Jeg som var s glad for at arrene ble blekere... Bilene suser forbi... Hvor blir det av supermann? Den grnne mannen som skal redde meg n? Jeg er usikker p hva jeg skal gjre. Har mest lyst til danse fugledansen. Men noe jeg lrte om skikk og bruk i barndommen sier meg at dette ikke er riktig lsning akkurat n...

Jeg har hrt folk som sitter i rullestol snakke om hvor plagsomt det er at folk stirrer. Vi blir jo litt ekstra srbare og oppmerksomme p stirring nr det er noe ved oss vi skammer oss over eller fler er annerledes. Jeg stirrer p folk hele tiden (nr jeg har solbriller), uansett hvordan de er. Det er bare gy se p menneskeheten. Men det er ganske ubehagelig... Srlig nr det gjelder selvskading, siden det er s mye stigma og fordommer knyttet til det.

N traff jeg en gammel venninne p biblioteket. Fysj, hun stirra... p armene mine. Hun sa ikke noe, men det gjr de frreste. Bestevenninna mi, som jeg traff i gr, stirra ikke. Ikke psykiateren heller. Men jeg spurte ham, og han hadde sett det. S det stirre uten at noen merker det, er en kunst. Psykiateren sa han forstod jeg ikke orket g i langermet i varmen, og spurte meg om dette kanskje ogs var en slags frigjringskamp for meg - slutte skjule meg selv hele tiden for andre?

Han ba meg tenke p det. Men jeg tror det allerede er klart for meg. Det er en frigjringskamp. "Hvis de ikke liker det de ser, fr de se en annen vei!"


#psykiskhelse #selvskading #arr #fordommer #stigma #tabu #hud #sr #cptsd #dissosiasjon #sekundrdissosiasjon #frigjring #armer #stirring #frykt #jaja

sj, moren min s arrene mine...

Jeg var p besk hos foreldrene mine i gr. Det var jo fint vr utover dagen, s jeg og moren min gikk en liten tur i Lillomarka (nordst i Oslo). Jeg har passet meg de siste dagene s ingen skulle se at jeg har striper langs hele underarmene, men lange genserermer kan vre utfordrende i solsteken...

Jeg brettet opp ermene mens vi gikk, og det ville gtt helt bra... hvis ikke vi plutselig ble s opptatt av fotografere fugler. Med hennes mobil. Hun er ikke s teknisk bestandig, s jeg ble litt ivrig etter hjelpe. Da glemte jeg stripene, og plutselig la hun merke til at de viftet frem og tilbake foran nesen hennes.

Hun ble lei seg, selvsagt. Og jeg skulle gjerne ha spart henne for det. Hun vet jo at det har skjedd fr, men visste ikke at det fortsatt skjedde. Men snn gikk det n... Det positive med det, var at jeg ikke trengte trekke ned ermene resten av turen...

Det er vel litt slik det er med de fleste ting. Nr vi forsker skjule det, koster det mye energi og kan vre noks ubehagelig. Men hvis vi er pne om det, s har vi ikke lenger noe skjule. Eller frykte. Vi trenger ikke vre redde for at noen vil oppdage - for det ligger allerede i dagen.

Mange snakker jo om masker og at de forsker skjule hvordan de egentlig har det. Og mange snakker om hvor godt det er dele. Det ligger nok mye i dette. Men dessverre er ikke alltid omgivelsene slik at det kommer noe godt ut av deling likevel. Men da vet man det. Og s kan man i hvert fall g videre uten frykte...

Ekte venner er som de eviggrnne trrne.
Mens de falske vennene forsvinner nr du mter problemer
slik lvtrrne nr vinteren kommer,
str de eviggrnne der uforandret gjennom mrket og kulden.


#psykiskhelse #selvskading #arr #sr #sorg #prrende #tur #lillomarka #skjule #penhet #tabu #skam #skjule #maske #rlighet

"Jeg mot meg" - - - Slik er faktisk livet ofte, og for min egen del svrt bokstavelig...

For et par r siden laget NRK en dokumentarserie hvor tte unge mennesker delte og dokumenterte sine psykiske utfordringer med videoopptak, samt deltok i samtalegruppe med psykolog Peder Kjs. Serien fikk Tabuprisen 2016 fra Rdet for psykisk helse for ha utfordret tabuer og vist hvordan det er leve med psykiske problemer.

I natt klarte jeg ikke sove, s jeg tok like godt og s p hele serien. Det var for s vidt interessant, og det fine var at mange av dem fikk det bedre etterp.

Generalsekretren i Rdet for psykisk helse sa om serien: "Ungdommene har vrt utrolig rause og modige. Det er en del tabu knytt til psykiske problemer, mange forbinder det med skam og skyld. Jeg mot meg viser tydelig at vi alle er vr strengeste dommer."

Det er kanskje dette som ligger i tittelen p serien, "Jeg mot meg". Vi kan vre s harde eller strenge mot oss selv at vi fr store problemer i hverdagen. Vi kan snakke oss selv ned, psyke oss selv ut og isolere oss selv fra resten av verden og alle kilder til glede. Vi er ikke gode nok. Vi begrenser oss eller presser oss selv over evne til det sier stopp. P mange mter er det vi selv som lager problemer for hvordan vi har det i hverdagen...

"Jeg mot meg" blir den kampen vi kjemper mot disse "trollene" i oss selv. Og det er en kamp vi kan vinne, slik flere av deltakerne i serien viste.

For min egen del gir tittelen "Jeg mot meg" en veldig god beskrivelse av hva som skjer i hodet for tiden. Ulike deler av personligheten min lever sine egne liv og forsker trumfe gjennom med sine egne viljer og planer. En del av meg forsker skade meg, mens en annen del hylgrter av redsel og fortvilelse fordi den ikke vil bli skadet, samtidig som en tredje del forsker redde meg og roe ned situasjonen. Kanskje blander en fjerde del seg ogs og stikker av i full panikk - uten at jeg kan kontrollere reaksjonen. Det kan vre noks kaotisk til tider - og det verste er: Det er meg alt sammen!

Det er bokstavelig talt en "jeg mot meg"-kamp.

Det er "jeg" mot "meg" mot "meg" mot "meg"...

Mlet er at de alle skal bli integrert. Det skal ikke vre "jeg mot meg", men "jeg og meg" p lag. Eller kanskje enda bedre: "Jeg er meg!"
 

- Har du ikke sett serien? Den er tilgjengelig her i 7 mneder til!


#psykiskhelse #cptsd #dissosiasjon #sekundrdissosiasjon #jegmotmeg #tabuprisen #nrk #psykisk #psykisksyk #tabu #skam #sykdom #skyld #identitet #splittet #kaos #suicidal #selvskading #hjelp #psykiater #psykolog #traume

Les mer i arkivet Juli 2018 Juni 2018 Mai 2018
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

31, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker trene, lre nye ting og vre sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man m gjre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primrt om fysisk og psykisk helse - basert p egne erfaringer bde som helsepersonell, som prrende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker