hits

Når det vonde som skjedde før, skjer igjen... Og igjen... Og igjen...

Har du noen gang følt at fortiden hjemsøker deg? Gode ting som har skjedd, kommer gjerne tilbake som "gode minner" og gir oss en god følelse - selv om de er over for lenge siden. Men vi kan likevel bli både lykkelige og oppmuntret av å tenke på dem.

Vonde ting kan også komme tilbake. De kan eksistere som "vonde minner", eller de kan komme i mer levende varianter, som mareritt og flashbacks. Det føles da som om den vonde hendelsen finner sted på nytt eller som om man virkelig befinner seg i midt i den vonde situasjonen, uten mulighet til å slippe unna.

Det sier seg selv at det da blir vanskelig å legge vonde bak seg, gå videre og fokusere på andre ting.

Mange velmenende mennesker kommer gjerne med slike råd: "Legg den ballen død!" - "Legg det bak deg og gå videre!" - "Skjerp deg! Det er jo lenge siden..." - "Glem nå det, det hører fortiden til! Fokuser på fremtiden! Du har fremtiden foran deg!"

Hvor godt ment det enn måtte være, så hjelper det lite når fortiden faktisk ikke hører fortiden til, men dukker opp til stadighet, i noen tilfeller også daglig. Eller nattlig.

Det er litt som Sisyfos' ulykkelige skjebne. Ifølge greks mytologi ble kong Sisyfos straffet av gudene med å måtte rulle en stor stein opp på et fjell i all evighet: Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen, og han måtte begynne på nytt.

Traumatiske opplevelser fungerer på liknende vis som steinen. Ikke bare gjør de det tungt å gå videre i livet. Men de vender stadig tilbake til nullpunktet: Som om de finner sted på nytt, og man må begynne forfra igjen. Og igjen. Og igjen.

Man kan bli like sliten av et mareritt, et flashback eller et tankeskjør som man var da man hadde opplevd hendelsen for første gang. Selv om både tid og sted skiller en fra det vonde, er opplevelsen, tankene og følelsene fortsatt til stede.

Sliter du med dette selv?

Eller kjenner du andre som gjør det?

Enten det handler om deg selv eller andre, er det lite nyttig å repetere utsagn som "Legg det bak deg!" eller "Skjerp deg og se fremover!" Det sentrale i møtet med slike gjenopplevelser er å finne tilbake til 'her og nå', få fotfeste i den trygge nåtiden. Dette oppnås sjelden med negative eller potensielt klandrende utsagn. Vennlige ord kan derimot hjelpe, eller man kan stimulere sansene på andre måter slik at kroppen kan "våkne opp" igjen og forstå at den egentlig er trygg nå.

Eksempler:

- Fest blikket på et par gjenstander i rommet og fokuser på det du ser: Form, farge, gjentakelser i mønster, osv. Det er også mulig å telle (f.eks. rutene i taket eller brosteinene i gata).

- Spis noe, f.eks. et drops eller et chips-flak, og fokuser på smaken, formen, konsistensen osv.

- Snakk med noen. Lyden av stemmen deres kan få deg tilbake i nuet.

- Kjenn på noe, f.eks. en stein eller en liten figur. Fokuser på det du føler med fingrene: Er den hard/myk? Glatt/ruglete? Rund/kantet? Kald/varm? osv. Du kan også beskrive det du ser (form, farge o.l.).

- Plasser føttene godt mot gulvet/bakken. Kjenn at du har kontakt. Du står stødig. Her og nå.

Vonde hendelser som stadig vender tilbake, kan indikere behov for profesjonell traumebehandling. Disse eksemplene kan imidlertid være nyttige råd i hverdagen.


#psykiskhelse #PTSD #CPTSD #traume #minner #mareritt #flashback #psykisk #psykiatri #psykiater #psykolog #traumebehandling #traumatisk #posttraumatisk #posttraumatiskstresssyndrom #trygghet #gjenopplevelse #tankekjør #herognå #ikkegiopp #brydeg

Henvisning til psykolog på mail fungerer ikke...

Det sies jo at man ikke skal sende sensitive opplysninger på mail. Jeg tok likevel sjansen og sendte mail til 3 av psykologene fra psykologlista jeg fikk fra fastlegen før sommerferien. De øvrige 26 på lista var ikke aktuelle. Av de 3, hadde 2 minst 6 mnd lang venteliste - så jeg tenkte at det kanskje var greit å hive seg på den lista nå. Den siste svarte ikke på ventetid, men ba meg sende henvisningen i posten. Så langt kom jeg imidlertid aldri...

Men jeg tenkte jeg skulle gjøre en siste innsats på å redde meg selv fra dette mentale kaoset. Så jeg skrev mail og understreket at jeg på eget ansvar sendte henvisningen som vedlegg. Og trodde det funket...

...helt til svarene kom. Ingen av dem virket særlig fornøyd med løsningen min, og ba meg i stedet sende den i posten...

---- MEN DERE HAR JO ALLEREDE FÅTT DEN!!!!!!!

Skaden har jo allerde skjedd - jeg har sendt henvisningen ut i den store vide verdenswebben... Det er jo ikke virus! Det er jo ikke farlig å åpne den!!

Men dog... Den ene fortalte at hun hadde slettet den med en gang siden det var faglig uforsvarlig å motta henvisning på mail.

Det er kanskje ikke helt lov, men jeg ville selv ikke kalt det faglig uforsvarlig. Og når skaden allerede har skjedd...

Kanskje de trodde jeg var spion fra helsetilsynet eller noe slikt, som var ute etter å ta dem? De lot seg i hvert fall ikke lure...

Sukk, jeg synes likevel de kunne ha åpnet den før de slettet den.

- Om ikke annet, så for miljøets skyld.....


#psykiskhelse #psykolog #psykiater #henvisning #fastlegen #helsehjelp #pasient #elektronisk #sensitiveopplysninger

Kjære fastlege - - - Kiss My Ass!!!!!

Fastleger som gir sykemelding eller henvisning når du ber om det, er i grunn fantastiske vesener. Problemet oppstår når du ikke lenger vet hva du skal gjøre... og følgelig ikke vet hva du skal be om. Og det føles ekstra kjipt når "alle" rundt deg tror (og kommer med kommentarer om) at fastlegen er aktivt engasjert med å hjelpe deg.

Eh....... Er han?

Hadde jeg hatt mulighet, kunne jeg skrevet mine egne attester, henvisninger og sykemeldinger. Men siden jeg ikke får lov, må jeg be ham gjøre det for meg. En slags automat som tar kr 152,- for en Cola eller en pakke med nøtter. Eller for en sykemelding eller henvisning.

Etter de siste ukers "hærverk" ble jeg enig med en rådgiver om å spørre fastlegen om tips. Det er jo ikke akkurat en fin utvikling, dette her... Men han har så langt ikke vært særlig behjelpelig, så dette kunne bli spennende...

Vi innledet som vanlig med 20 min forsinkelse, og stresset beklaget han som vanlig. Jeg sa jeg trengte en ny sykemelding. "Hvor lenge skal du holde på med dette?" spurte han. Jeg trodde det var min replikk, men la gå. "Til dette er over," svarte jeg.

Da jeg spurte om tips til hva jeg kunne gjøre, viste han bare til til at jeg var under utredning. "Det hjelper ikke akkurat," sa jeg, og forsøkte å forklare at det ikke akkurat var det samme som behandling. Men han konkluderte med at da var jeg i hvert fall inne i et system. Og den nye DPSen skal jo muligens begynne en utredning over nyttår de også. Så han avsluttet med å poengtere at jeg måtte da skjønne at det var nødvendig med utredning før man kunne starte behandling.

Jo, jeg kunne for så vidt se den. (Så et par år med utredning etter en akutt krise....det høres bra ut...)

Så "hvor lenge skal jeg holde på med dette?"

- Tja, det har han vel egentlig besvart selv...

(Og den konstruktive samtalen ble for øvrig en dyr liten fornøyelse på statens bekostning...)


#psykiskhelse #fastlege #lege #psykiatri #utredning #helsehjelp #behandling #hjelp #hvaiallverdenskalmanfinnepånåda

7 grunner til at jeg HATER alkohol og er totalavholds

1. Sympatiavhold
Dette er min viktigste grunn. Jeg er ikke alkoholiker, men det er mange som er det (og ikke alle er heller klar over det). I mange situasjoner er det drikkepress, ja, det er nesten umulig å være sosial uten å drikke. For dem som har alkoholproblemer (dvs. ikke klarer å stoppe hvis de først smaker alkohol) kan det sosiale presset enten føre til at de kommer "på kjøret" eller til at de må isolere seg. Sympatiavhold handler om at jeg velger å si NEI til alkohol i en hver setting, slik at det vil bli lettere også for andre å si nei. Det handler ikke primært om meg, men om dem - eller om oss!

2. Alkohol ødelegger liv
Både direkte og indirekte blir menneskers liv ødelagt av alkohol. Det reduserer verdigheten og lykken i mange liv mens de leves, og fører i mange tilfeller også til forkortede liv. I tillegg til psykisk ulykke, fører det til fysiske plager, som skrumplever og skader pga unødvendige ulykker.

3. Alkohol gjør fantastiske mennesker til drittsekker
Jeg vil ikke på noen måte si at dette gjelder alle, men noen flotte, fantastiske mennesker forvandles til å bli noen skikkelige drittsekker når de drikker. Grenser krysses som aldri burde vært krysset - både seksuelt, verbalt og fysisk. I familier går det særlig ut over barn og ektefeller. Fysisk og psykisk mishandling. Etterpå kommer angeren, skammen og smerten - og vissheten om sår som kanskje aldri vil heles. Alt kunne vært unngått om det ikke var for alkoholen.

4. Det gode oppveier ikke det vonde
Jeg vet at mange koser seg med alkohol og har det direkte morsomt. Likevel mener jeg bestemt at alt det gode alkoholen fører med seg aldri kan oppveie alt det vonde. Familier og individer som blir ødelagt, enten pga eget forbruk eller pga andres, direkte og indirekte. Jeg husker en ung pasient jeg møtte på sykehuset. Han hadde kjørt i fylla. Den lille helgeturen førte til en ulykke og det kostet ham det ene benet (leggamputasjon). Var det virkelig verd det?
Dette er bare ett eksempel av mange tusen årlig!

5. Jeg vil ikke støtte en slik business
Ikke under noen omstendighet ønsker jeg å støtte en slik business. Noen mennesker tjener store penger på andres ulykke. Jo, jeg ser at det er noen som koser seg og morer seg. Men jeg ser også at det er enda flere som lider, direkte eller indirekte. Få andre steder passer ordtaket om at "en manns død er en annen manns brød" bedre enn her. Jeg mener at de som produserer og selger alkohol også burde ta ansvar for de negative konsekvensene av produktene de beriker seg på.

6. Bortkasta penger
Egentlig er det ganske bortkasta penger. Igjen, jeg har ingen problemer med å se "en gang iblant må vi da få lov til å kose oss"-argumentet. Men alkohol er faktisk dyrt, og det er mer av kosen som ligger i sosialt samvær enn i selve drikken. Alkohol er i grunn unødvendig, og i mange andre tilfeller er det svært skadelig. Pengene burde derfor heller brukes på noe nyttig, slik som å dekke de grunnleggende behov hos mennesker som ikke har vært så heldige som oss å bli født i et rikt land der staten tar seg av mange av våre egne behov. Det mangler ikke på muligheter - det finnes utallige hjelpeorganisasjoner som vil utføre jobben dersom vi er villige til å "ofre" litt av vår dyre (og egentlig unødvendige) glede.

7. Det personlige
Jeg har snakket om etiske/moralske, psykososiale og helsemessige forhold så langt. Men selvsagt spiller det personlige også inn. Jeg syntes det var utrygt når folk endret personlighet da jeg var liten, enten det var alkohol i bildet eller ei. Og de assosiasjoner jeg har til alkohol er heller ikke positive. Men jeg ble ikke avholds - av prinsipp - før jeg gikk på videregående og tenkte gjennom de andre forholdene (de andre punktene). Jeg rører ikke alkohol. Men - og her er kanskje en liten TW!! - det siste året har jeg brukt det et par ganger i forsøk på å ta livet mitt. Utover det rører jeg det ikke. Men jeg har fått enda en personlig grunn til å hate det. Jeg vil helst bare holde meg langt, langt unna over alt det finnes - fordi det gir meg minner og assosiasjoner til det vonde.

Igjen, det betyr ikke at jeg ikke kan forstå dem som ser på alkohol som noe positivt, og det betyr ikke at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det betyr bare at vi ser ulikt på disse tingene. Og dette er mine grunner til at jeg hater alkohol og fortsatt er totalavholds.


#alkohol #drikke #avholds #totalavhold #prinsippavhold #sosial #drikkepress #fyll #fyllaharskylda #ulykker #psykiskhelse #selvmordsforsøk #vinmonopolet #oppvekst #barndom #misbruk #rusmisbruk

Svar på utredningen neste uke?

Hvis alt går etter planen, vil jeg få svar på utrednignen fra psykiateren neste uke. Vi har holdt på i hele høst, med 45 min/uka, med unntak av noen ukers opphold i oktober/november.

Jeg gleder meg på en måte til å få høre hva han sier... Men jeg er også ganske nervøs. Litt som når man venter på sensuren fra en eksamensoppgave. Vi har kanskje en idé om at vi egentlig ikke kvalifiserer til en E (eller F), men er likevel redde for at det kan inntreffe.

Slik er det nå også. Det er mange ting jeg mener jeg ikke kvalifiserer for (hva diagnoser gjelder), men likevel er jeg litt nervøs... Sånn i tilfelle han skal si noe annet. Det er ikke det at diagnoser i seg selv er ille - ikke hvis de beskriver de problemene man faktisk har. Men hvis de plutselig mener du har problemer du aldri har hatt eller kjenner deg igjen i, så føles det ikke særlig bra. Og eventuell behandling vil heller ikke treffe særlig godt.

Så, jo, jeg er nervøs nå... Som om retten skal fatte en kjennelse om skyldig eller ikke skyldig... Hm, jeg håper virkelig jeg får en rettferdig dom denne gangen...


#psykiskhelse #diagnose #utredning #psykiater #nervøs #behandling

Det hjelper ikke å si "beklager"...

Å innrømme feil er kanskje noe av det vanskeligste mange kan gjøre. Jeg husker godt hvordan flere av mine sykepleierkolleger forsøkte å dekke over sine feil: Pasienter som ikke hadde fått medisinene de skulle ha, eller som hadde fått feil medisiner - "Hysj, ikke si noe!!! Å, bare ikke legen finner det ut!"...

Jeg skjønte aldri den greia. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv dumpet ut med setningen: "Oi, det var min skyld!" på previsitten eller visitten dersom det ble oppdaget en feil - og jeg så at jeg var skyld i den. Det var jo ikke gøy - jeg hadde ikke mer lyst til å gjøre feil enn de andre. Men det ville jo ikke hjelpe pasienten hvis jeg skjulte det, særlig ikke hvis han/hun også fikk komplikasjoner.
(Det skjedde heldigvis sjelden.)

Nei, det er ikke lett å si "unnskyld" eller "beklager".

Andre ganger kan det virke nesten for lett. Som om ordene er magiske: Hvis man bare uttaler dem, blir alt greit igjen.

Man skal selvsagt ha credit for å innrømme feil, eller i det minste beklage. Men dersom man har påført et annet menneske en mer alvorlig skade, bør man ikke også forsøke å gjøre det godt igjen?

Hvis jeg mobber, trakasserer og karakterdreper noen slik at de forsøker å ta livet sitt eller blir psykisk syke - kan jeg bare si "Beklager!" og så sette på meg et pent glis og tro at alt er bra igjen? Bør jeg ikke også innrømme løgnene mine (konkret), rette opp igjen det jeg har ødelagt, og korrigere mine feil også overfor andre som er involvert?

For hva hjelper det egentlig å si "beklager"?

Kanskje kan det gi 'overgriperen' god samvittighet, og kanskje kan det gjøre det lettere for ham/henne å avvise 'offeret' og dets vedvarende problemer som svakheter ved 'offeret' selv. "La oss legge dette bak oss! ... La oss gå videre! ... Det er på høy tid å gå videre nå!"

Det blir noe grunnleggende galt når ordet "beklager" ikke lenger fungerer som uttrykk for at man er genuint lei seg for noe man har gjort galt, men i stedet blir en legetimering for det man har gjort: Det var ikke så farlig likevel, man har jo sagt unnskyld.

Hadde det bare vært like enkelt når man forbrøt seg mot samfunnet som når man gjør det mot enkeltpersoner! Jeg kjører på rødt lys eller parkerer der jeg ikke har lov - men jeg sier "Beklager!", bør da ikke politiet slette boten? Jeg jukser med skatten eller lar være å betale for varene i butikken - men jeg sier "Beklager!", bør de da ikke ettergi meg gjelden? Jeg smugler noe ulovlig inn i landet - men jeg sier "Beklager!", bør jeg ikke da få beholde det?

Det kan være vanskelig å innrømme feil, men lett å si beklager - i hvert fall når man er oppdaget og ikke lenger kan bortforklare sine feil. Men ordet er ikke magisk. Et menneske har blitt ødelagt. Du vet du er skyld i det. Men du bryr deg ikke. Da hjelper det ikke å late som. Det hjelper ikke å si "beklager".


#beklage #innrømmefeil #unnskyld #psykiskhelse #mobbing #trakassering #karakterdrap #arbeidskonflikt #lover #overgrep #overgriper #gjøregodtigjen #angre

Hva kan hjelpe unge som sliter?

Å være ung i overgangen mellom barn og voksen byr på en rekke utfordringer. Mange unge vil i tillegg ha ekstra byrder å bære gjennom f.eks. foreldre med rus og psykisk sykdom, sosiale problemer, lærevansker, skolevegring, sykdom eller egne rusproblemer. Hva kan bidra til å gjøre livet lettere i slike situasjoner?

Basert på intervjuer med barn, ungdom, foresatte og ansatte, har forskning nå vist at følgende tiltak (faktorer) er mest effektive:

1) Å bli hørt (brukermedvirkning).

2) Mulighet for å prate med en voksen man stoler på uten å ha avtalt tid på forhånd.

3) Kontinuitet i tilbudet.

Tilbud som omfatter disse faktorene, kan forebygge at barn og unge utvikler større og mer kompliserte problemer, som på sikt også vil kreve mer ressurser. Det er derfor viktig at det offentlige tilrettelegger for at lokalsamfunn kan tilby barn og unge slike tilbud. Men kunnskap om dette, kan også være nyttig for "alle voksne" som bryr seg, enten de jobber på skolen, er nabo til eller på annet vis omgås barn og unge som har ekstra byrder å bære i hverdagen.

(Kilde: Voksenprat er viktigst for ungdom som sliter)


#psykiskhelse #barn #ungdom #oppvekst #tenåring #problemer #psykiskevansker #sosialeproblemer #ensomhet #rus #psykisksykdom #skolevegring #mobbing #lærevansker #voksenkontakt #noenåsnakkemed #forebygging #helsefremmende #tiltak #bryseg

Nå er jeg utslitt...

Denne uka har vært kjempeslitsom. Og det værste av alt er at jeg ikke har gjort noe!

Jeg skulle liksom lese til eksamen. Men jeg har ikke kommet en side lenger enn forrige uke. Men jeg har brukt masse energi hver dag likevel. Energi på å være redd, energi på å gruble over hva i all verden jeg egentlig er redd for, energi på å være sur, energi på å glemme dem jeg er sur på, energi på å forsøke å roe meg ned, og - ikke minst - energi på å gjøre (små)hærverk. Samt energi på å rydde opp igjen etter meg. Jeg er litt lei av dette nå, både rotingen og ryddingen.

Skulle ønske jeg heller kunne ringe "hjelpetelefonen for psykisk ustabilitet" - - - - om bare noen kunne finne opp denne! På sikt tror jeg man ville spare mye tid og penger mtp all smått og stort hærverk man kunne unngått, og alvorlige psykiske lidelser som kanskje kunne blitt bedre.

Men i mangel på gode hjelpere står jeg igjen med to alternativer:

1) fortsette på den negative spiralen jeg nå har kommet inn i: Gjøre hærverk på meg selv og tilfeldig passerende ytre omgivelser (som offentlige toaletter og korktavler)

eller

2) kjempe for livet for å komme ut av den.

Det føles som et dragsug, der jeg suges lenger og lenger ned. Og det er frustrerende og bittert å tenke på at den første gangen i mitt liv at jeg turte å be noen om hjelp, så fikk jeg den ikke. Det var som om noen strakte ut hånda, men idet jeg skulle gripe den, trakk de den tilbake med et hånlig flir. "Haha, du trodde, liksom..."

Nei, jeg må forsøke å komme meg opp på ett eller annet vis! Det er fristende å gi opp. Men jeg må gi det en sjanse til. Om ikke annet, så EN sjanse til...

God helg til alle gode mennesker der ute! :)

#psykiskhelse #hjelpetelefon #hjelp #aggresjon #frustrasjon #hærverk #selvskading #psykisk #psykiatri #ensomhet #alene #ikkegiopp

Mobbing fungerer fordi offeret isoleres fra de andre (BLOGGING MOT MOBBING)

Det er ikke lett å stå alene.
Mobberne vet det.
De som står og ser på vet det også.
Og den som blir mobbet er smertelig klar over det.

Når en blir mobbet, er det som om et dyr blir skjøvet ut av flokken.
En gruppe løver sirkler rundt en tilfeldig utvalgt antilope.
Kanskje var det den som løp litt sakte.
Den som var sliten fordi den var skadet av livet for øvrig.

Når løvene sirkler rundt den, blir den stående alene.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.
Selv om løvene er få og antilopene mange,
står den likevel alene nå. Alle de andre har løpt.

Løvene har sikret sitt bytte.
De er i flertall nå.
De er de sterkeste.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.

Slik er det med mobbing.
Den som er så uheldig å bli offer, blir isolert fra resten av flokken.
Kanskje var det en som var skadet av livet for øvrig.
Nå står det stakkars offeret alene igjen mens rovdyrene sirkler rundt.

Alle løper sin vei.
Når de står tilstrekkelig på avstand, stanser de.
Så blir de stående og se på.
De vet de er trygge - så lenge de holder seg unna og lar løvene fortære den utvalgte.

Det er ingen som sier noe, ingen som griper inn.
Kanskje de er redde for å bli det neste offeret.
Den som isoleres fra resten av flokken.
Den som blir stående alene.

Mobberne isoloerer offeret fra resten av flokken.
De er redde, de holder seg på avstand.
De sier ikke fra, de lar det vonde skje.
Det er derfor mobbing fungerer så bra.
 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #selvbilde #ikkegiopp #vennskap #godnok #utenfor #depresjon #ensomhet #ensom #selvtillit #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

Av og til er det vanskelig å være pasient...

Jeg har aldri likt å være pasient. Det er det nok ingen som gjør. Men det går an å ha det bra mens man er i pasientrollen. Det er det jeg har tilstrebet som sykepleier, i hvert fall - at pasienten skal ha det best mulig.

Men det er lettere å være pasient i somatikken enn i psykiatrien. I somatikken har man alltid noe konkret og enkelt å forholde seg til i samtalen med lege eller annet helsepersonell. Vi snakker om den brukne tåa, om hormonene som er for mange i forhold til hva normalen tilsier, om prolapsen i ryggen eller infeksjonen i øyet. Mer bryr ikke legen seg om; og mer forventer heller ikke pasienten.

I psykiatrien er det vanskelig. Det handler om alt. I hvert fall om alt som har vært vondt og vanskelig. Du må fortelle, fortelle og fortelle. Du må forsøke å huske, tenke etter, kjenne på følelsene. Du er prisgitt den ene som sitter rett overfor deg. Kanskje liker du hen ikke, og kanskje føler du at hen heller ikke liker deg - "dårlig kjemi" kalles det visst. Da er det verken gøy å fortelle, huske eller føle.

Er kjemien god, kan det føles trygt. Men du må likevel forsøke å huske, tenke etter og fortelle. Og følelsene følger gjerne med.

45 minutter går fort. De er som skolestiler: De inneholder gjerne en innledning og en avslutning - og avslutningen kan iblant bli noe brå idet man plutselig har funnet ut at tiden har løpt ut.

Etter sist time stod jeg sikkert et kvarter i entreen før jeg klarte å slutte å gråte. Slik at jeg kunne gå ut. Dette er Oslo. Det er mennesker over alt. Men jeg trøster meg med at jeg klarte å oppføre meg pent i selve timen. Ikke en tåre. Det er jeg ganske flink til. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har grått både på vei til og (ikke minst) på vei fra time hos psykolog/psykiater.

Men i timen klarer jeg meg i hvert fall. Så jeg klarer da noe. Men av og til er det litt vanskelig å være pasient...


#psykiskhelse #pasient #gråt #sorg #psykiater #psykolog #følelser #dps #behandler #psykiatri #samtale

Hvordan lære emosjonell regulering?

Emosjonell regulering handler om å ha kontroll over sine emosjoner når man reagerer på emosjonelle erfaringer, som sorg, sinne og frykt (les mer her). Ved emosjonell dysregulering mangler denne kontrollen - noe som gjør at følelsene kan bli vanskelige å håndtere eller at man reagerer på uhensiktsmessige måter.

Et godt eksempel: Du blir irritert på sjefen under et møte. Har du god emosjonell regulering opptrer du likevel høflig til du har forlatt rommet, og etterpå lufter du kanskje de vonde tankene og følelsene med en god kollega eller venn. Hvis du derimot mangler emosjonell kontroll, kan du ende opp med å gi sjefen en skyllebøtte der alt du har på hjertet øses ut uten filter; eller du kan rive ned oppslag på veggen når du kommer ut samtidig som du banner uhemmet; eller kanskje du sniker deg inn på badet i pausen og skader deg selv med en binders.

Mennesker som sliter med emosjonell dysregulering, tyr ofte til usunne reguleringsmekanismer for å få kontroll over de voldsomme emosjonene. Eksempler her er alkohol, rus, mental flukt, selvskading og aggresjon. (Du kan lese mer om emosjonell dysregulering her.)

Emosjonell regulering kan heldigvis læres.

Vanligvis er dette noe som skjer under oppveksten, og omsorgspersonen(e) spiller her en viktig rolle idet de hjelper det lille barnet til å forstå hvordan det kan regulere seg selv. Under vanskelige oppvekstkår, som omsorgssvikt og mishandling, kan barnet være uten slike viktige "reguleringspersoner". Det må da lære seg selvregulering på egenhånd, noe som øker sannsynligheten for å ende opp med usunne reguleringsmekanismer. Det kan sammenliknes med et barn som ikke har noen til å hjelpe seg med å lære språk - det må da selv finne på lyder og andre metoder til å kommunisere det det ønsker på. Eller et barn som ikke får fysisk stimulering gjennom lek og ulike utfordringer (f.eks. hopping, hinking, kasting av ball etc); dette barnet vil slite mer med motorikken enn andre barn som er så heldige å få denne typen stimulering.

Emosjonell dysregulering er altså ikke et skummelt, mystisk fenomen, men en naturlig reaksjon på barnets oppvekstvillkår og hjelp fra omgivelsene.

På samme måte som språk og fysiske ferdigheter også kan tilegnes i voksen alder, kan man også lære seg emosjonell regulering med sunne reguleringsmekanismer. Det er selvsagt noen ting man kan gjøre på egenhånd, men ofte kan man trenge hjelp fra en andre-part til å komme ut av det uheldige mønsteret.

En person som er emosjonelt dysretulert kan trenge hjelp til å forstå sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd. Dette kan man få f.eks. gjennom kognitiv atferdsterapi. Andre er kanskje klar over hvordan de reagerer, men trenger hjelp til å innarbeide nye reaksjonsmønstre. Hva som hjelper, kan variere fra person til person. Sentrale spørsmål er i alle tilfeller:

- Hvilke konkrete tanker utløser de mest negative emosjonene for deg?

- Hvilke emosjoner er vanskeligst for deg å tolerere?

- Hvilke emosjoner er enklest for deg å tolerere?

- Hva slags atferd (strategier) pleier jeg å bruke for å roe ned følelsene?

- Hvordan fungerer disse strategiene på kort sikt? Og på lang sikt? Er dette atferd jeg ønsker å bruke?

- Hvilke underliggende tanker om meg selv, om andre og om livet generelt pleier sterkest å utløse de negative sirklene?

- Hvilke tanker og holdninger hjelper meg best til å få frem positive følelser?

De fleste mennesker bruker ulike strategier til å håndtere emosjoner. Det er imidlertid slik at gode strategier ikke alltid brukes i alle situasjoner. Du kan f.eks. avlede stress i forbindelse med eksamen med å gå en tur, mens du ikke takler stress i familien og da tyr til rus eller selvskader for å dempe emosjonene. Usunne mestringsstrategier kan gi midlertidig lette, men samtidig øke følelsen av mislykkethet og ødelegge kreativ tenkning i forhold til å finne bedre strategier i tilsvarende situasjoner. Råd utenifra kan da hjelpe - mens fordømmelser og utsagn som "skjerp deg" bare vil forsterke det negative mønsteret ytterligere.

Gode råd for bedre emosjonell regulering:

1) Ivareta dine fysiske behov. Regelmessig søvn og hvile, sunt kosthold og fysisk aktivitet gir økt velvære og øker motstandsmekanismen mot emosjonelle stormer.

2) Delta i aktiviteter som gir mestringsfølelse. Positive aktiviteter kan gi en følelse av mestring og tilfredshet, noe som igjen reduserer de negative emosjonene og øker de gode.

3) Det er lettere å endre tanker enn følelser. Hva vi tenker påvirker hvordan vi opplever situasjonen. Det kan være nyttig å analysere seg selv, ikke minst hvordan man tenker: Hva var det som utløste reaksjonen min her? Hvorfor reagerer jeg så sterkt? Hva er det værste (eller beste) som kan skje? Hvor viktig vil dette være i morgen - neste uke - neste måned?

4. Stressmestring. Sunne strategier kan være avslapning (f.eks. en tur eller et bad), fysisk helse (se pkt. 1) og mental helse (f.eks. identifisering av mål, prioritering og timeplan).

Forsøk å erstatte negative tanker med positive! Og husk - det kan ta tid å endre dårlige vaner på samme måte som det kan ta tid å lære et språk eller en fysisk ferdighet. Men det er mulig, og det er viktig å være tålmodig med seg selv! 


(Mesteparten av informasjonen for dette innlegget er hentet fra Cornell Research Program on Self-Injury and Recovery).


#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hva er emosjonell dysregulering?

Noen mennesker føler emosjoner sterkere enn andre. De kan komme raskere og være mer intense, og det kan ta lenger tid før de går over. For dem som har det slik, kan det være vanskelig å komme over noe negativt som har skjedd og gå videre.

Emosjonell regulering handler om vår evne til å velge og kontrollere hvordan vi respondere på og modulerer intensiteten på emosjonene våre. Du kan lese mer om dette her.

La oss si at vi tar en tur med bussen. Der blir vi vitne til hvordan en ung mann skyver en eldre dame til side og dumper ned på det siste ledige setet foran henne. Der blir han sittende og stirre tomt ned på mobiltelefonen sin. La oss si at denne situasjonen gjør oss oppbrakt. Vi føler sinne. Hvordan reagerer vi?

Emosjonell regulering gir oss muligheten til å velge mellom ulike handlingsalternativer. Kanskje velger vi å riste litt forsiktig på hodet før vi reiser oss og gir plassen til den gamle damen. Eller kanskje velger vi å påpeke høflig til den unge mannen av den slags oppførsel ikke hører hjemme på bussen. Vi har i disse tilfellene kontroll over våre emosjoner; det er ikke de som har kontrollen over oss.

Ved emosjonell dysregulering, derimot, er emosjonene ikke under kontroll. I det gitte eksempelet kunne det for eksempel føre til at vi overøste den unge mannen med en skyllebøtte av hissige ord, eller kanskje enda verre, at vi gikk bort og dro ham ut av setet slik at den gamle damen skulle få plassen. Vi har ikke de samme handlingsalternativene - de samme mulighetene til å velge en respons - når emosjonene er for sterke til at vi får kontroll over dem.

Ulike former for utbrudd er vanlig ved emosjonell dysregulering. Følelsen av lykke kan bli intens, og det kan også følelsen av frykt, sinne og frustrasjon. Dette kan føre til at man sier ting man ellers ville unngått å si, for eksempel til venner, familiemedlemmer eller til sjefen. Konsekvensen av utbruddet kan være like vond i etterkant som vissheten om at det skjedde.

De som har det slik vil derfor ofte søke å få kontroll over de intense, negative følelsene ved hjelp av reguleringsstrategier som gjerne er usunne. Eksempler kan være selvskading, alkohol, rus eller fortrenging av følelsene.

Emosjonell dysregulering handler altså ikke om å være 'sint', men om at emosjonen 'sinne' kommer ut av kontroll slik at man ikke klarer å tenke klart i forhold til hvordan man bør reagere på en adekvat måte. Reaksjonen blir derfor impulsiv, og konsekvensene bidrar til å opprettholde det skadelige mønsteret man befinner seg i:

La oss si du blir kritisert på jobben. Denne situasjonen påvirker tankene dine, og du ender med å tenke at du ikke er god nok. Dette fremkaller emosjoner, som verdiløshet og engstelse, som videre påvirker din respons: Kanskje ender du opp med å isolere deg fra de andre. Dette vil, sammen med emosjonene, påvirke kroppens fysiologiske respons: Du føler deg sliten, nedstemt og mister matlysten. Den fysiologiske responsen vil, sammen med emosjonene og din respons, påvirke tankene dine - mest sannsynlig vil du få opplevelser som bekrefter at du ikke er god nok. Og slik fortsetter det i en ond sirkel.

Noen ganger kan det også handle om mer alvorlige hendelser, som overgrep, mobbing, karakterdrap eller andre traumatiske opplevelser. Sirkelen kan være vanskelig å bryte, men det er mulig! Du kan lese mer om dette her.


#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hva er emosjonell regulering?

Emosjoner er en naturlig del av dagliglivet. Vi fødes med de grunnleggende emosjonene (sinne, sorg, glede, frykt og overraskelse), og etter hvert som vi vokser opp, lærer vi oss ulike nyanser av grunnemosjonene (f.eks. sinne, aggresjon, frustrasjon, irritasjon).

For små barn føles emosjonene overveldende. Det er da omsorgspersonen kommer inn i bildet og hjelper det lille barnet med å regulere emosjonene. Barnet kan for eksempel se en katt og skrike høyt av frykt, hvorpå mor setter seg ned ved siden av og forklarer rolig at katten ikke er farlig. Barnet roer seg så ned igjen. Neste gang barnet møter katten, vil det kanskje skvette litt, men så roer det seg på egenhånd. Det har lært selvregulering (å regulere seg selv).

Emosjonell regulering handler om evnen en person har til å håndtere og respondere emosjonelle erfaringer. De fleste gjør bevisst og ubevisst bruk av en rekke ulike reguleringsstrategier i møte med vanskelige situasjoner i dagliglivet. Det kan eksempelvis handle om å gå en tur eller dra på trening for å håndtere stress. Dette er sunne strategier.

Andre eksempler på sunne reguleringsstrategier er:
- snakke med venner
- skrive (dagbok, blogg, avisinnlegg, o.l.)
- meditere
- gå i terapi
- opprettholde gode vaner, som sunn mat og tilstrekkelig søvn
- kartlegge eget reaksjonsmønster på sterke emosjoner (hvilke negative tanker kommer forut for emosjonene?)
- ta en pause når man trenger det

Dessverre finnes det også usunne reguleringsstrategier. Dette er typisk strategier som medfører skade (f.eks. sår/arr) eller innebærer flukt fra situasjonen. Eksempler her er:
- alkohol eller andre rusmidler
- selvskading
- unngå vanskelige situasjoner
- fortreninge av følelser
- fysisk eller verbal aggresjon
- overdreven bruk av sosiale medier på bekostning av annet ansvar

Vi kan alle til tider bruke mer eller mindre usunne reguleringsstrategier. Personer som ofte føler de negative emosjonene ekstra intenst, har imidlertid større sannsynlighet for å ty til usunne strategier. Det handler da om emosjonell dysregulering, og du kan lese mer om dette her.


#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hvorfor er folk så redde for borderline?

Det er få ord innen psykiatrien som har så mange negative fordommer knyttet til seg som "borderline". Det er nok ikke uten grunn at man i Norge ikke bruker ordet noe særlig som diagnose lenger, men heller sier "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" (EUP).

Jeg har lest flere utsagn fra pasienter som forteller hvordan borderline-diagnosen har stengt alle fører for hjelp. Noen har kommentert at de har vært så "heldige" å få en annen diagnose i tillegg, og da var plutselig hjelpen der igjen.

Hva er det egentlig som gjør at ordet borderline fører til så mye negativt for en pasient straks det har kommet inn i journalen?

Jeg fikk nylig publisert et innlegg på NRK Ytring om selvskading og avvisning i helsevesenet. I kommentarfeltet var det (kanskje ikke så overraskende) noen som trakk inn 'borderline'. Innlegget startet med et sitat fra Wikipedia om at det lenge har vært en kjent sammenheng mellom selvskading, selvmordsforsøk og personlighetsforstyrrelse. (Så var det vitenskapelig slått fast). Borderline trekkes frem som et særeksempel, og kommentarskriveren omtaler så denne pasientgruppen som "den type manipulerende pasienter" - noe som gir en virkelig god illustrasjon på de fordommer som finnes mot borderline/EUP.

Det jeg tar opp i innlegget, er hvordan pasienter i psykiatrien som selvskader nærmest kan ende opp uten behandlingstilbud fordi de selvskader. Det ble sagt til meg på DPSen: De tolererte ikke selvskading på døgnenheten av hensyn til personalet. Også andre behandlingssteder avviser pasienter fordi de selvskader, selv om problemene ellers ville kvalifisert til en innleggelse. Jeg trakk i innlegget mitt særlig frem suicidalproblematikken, ettersom den er den mest prekære.

Etter å ha sitert Wikipedia-artikkelen om borderline, fortsatte kommentarskriveren med å si:

"Om årsaken f.eks. viser seg å være en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse, Så har psykiatrien mange dårlige erfaringer med å blande den type manipulerende pasienter med andre som har andre behov. Kanskje spesielt grunnet den smitteeffekt selvskading som oppmerksomhets-trigger har vist seg å være når selvskadere blir innlagt på sengepost."

"Den type manipulerende pasienter" (altså de med borderline) blir nærmest svartmalt som spedalske i psykiatrien, som om de skulle være målrettet ute etter å ødelegge andre. Jeg vet ikke hvem han tenker skal bli smittet - om det er andre med borderline eller folk som selvskader uten borderline - men dette utsagnet illustrerer bare de fordommer og den uvitenhet som finnes angående borderline/EUP.

Diagnosen henger ofte sammen med en vond og vanskelig barndom/oppvekst - og det er så unødvendig at de som har opplevd så mye svikt i ung alder (inkludert fra de voksne/hjelpeinstansene) også må fortsette å oppleve slikt i voksen alder. Jeg synes det er fryktelig urettferdig, og mener at de som har vært så heldige og ha en flott barndom/oppvekst og samfunnet som helhet faktisk skylder disse menneskene noe.

Så langt har det vært mye avvisende og nedverdigende behandling; jeg håper at dette vil endres og at mer kunnskap om diagnosen/problematikken kan hjelpe flere til å forstå og møte de som sliter med borderline/EUP.

PS. Kommentatorskriveren forsøkte selvsagt å indikere at jeg har borderline, så for den som lurer kan jeg si at jeg ganske bestemt mener at jeg ikke har det. Jeg sliter med selvskading og har de siste 2 åra gjort noen selvmordsforsøk, så jeg er emosjonelt dysregulert. Men jeg har lite av de andre symptomene. Men jeg har opplevd hvor avvisende helsevesenet kan være når man kjemper for livet, og det er helt grusomt! Derfor er jeg veldig for at det må skje en holdningsendring både innenfor og utenfor helsevesenet ift disse tingene!

- Join me! ;) 
 

#psykiskhelse #borderline #borderlinepersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #personlighetsforstyrrelse #fordommer #psykiatri #psykisk #psykolog #psykiater #oppvekst #traumer #diagnose #manipulasjon #selvskading #selvmordsforsøk #selvmordstanker #suicidal #selvmordsatferd

Sannheten er....

"Har du selvskadet noe de siste ukene?"
"Ikke så mye."
(Sannhenten er: Jeg har sår både her og der... men det er mye bedre enn for 1/2 - 1 år siden!)

"Har du venner du kan møte?"
"Ja, jeg har noen jeg kan møte..."
(Sannheten er: Jeg skal møte et par gamle venninner denne uka. Og ut over det... Tja, nye muligheter neste uke!)

"Sover du om natten?"
"Ja, jeg sover..."
(Sannheten er: Jeg har mareritt hver natt. Og sover ikke alle netter. Men sovemedisinen fungerer ganske bra. Jeg er trøtt hele tiden, også om dagen...)

"Hvordan er matlysten?"
"Eh..."
"Du har kanskje ikke så stor matlyst?"
"Nei..."
"Men spiser du?"
"Ja..."
(Sannheten er: Jeg er vant til å spise på tvang. Matlyst - hva er egentlig det?)

"Bra! Du er i hvert fall ikke særlig deprimert."
"Uhum..."
"Vi kan eventuelt gjøre en utredning neste år..."
"Uhum..."
"Høres det greit ut?"
"Uhum..."
(Sannheten er: Jeg synes psykiateren er en gjøk... og jeg tilbrakte de neste 5 timene med å gjøre (små)hærverk både her og der, samt kutte opp armene mine med en tegnestift... Det fører selvsagt ikke noe godt med seg, men det gjør det heller ikke ved å la være...)


#psykiskhelse #psykiater #selvskading #suicidal #oppføgling #DPS #hjelp #psykolog #littleinå #hærverk #pasient #jegelskerutredninger

Innlegg NRK Ytring: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg er veldig takknemlig for at NRK Ytring ville trykke innlegget mitt om hvordan pasienter som selvskader, ofte blir møtt i psykiatrien. Jeg håper det kan bidra til å gi økt fokus på denne problemstillingen som angår veldig mange mennesker i dette landet. Vi har ikke flere å miste!

---------------------------------------------------------------------------------------------

Pasientene ingen vil hjelpe

Som helsepersonell har jeg plastret mange sår. Men som pasient opplever jeg at personalet flykter når de hører om mine

Selvskading kan virke skremmende ? så skremmende at selv helsepersonell ikke tør hjelpe. Hva er det som gjør disse sårene så mye skumlere enn for eksempel et amputert ben eller en åpen buk?

Det fins mennesker som skader seg selv med vilje. Årsakene varierer, men ofte handler det om psykisk smerte som blir så sterk at man må ty til annen smerte for å klare seg.

Trenger hjelp

En psykolog kalte det «umodent». Og selvskading er vanligst blant ungdom som mangler språk til å beskrive vonde følelser, samt evne til å håndtere dem.

Men også voksne selvskader. I USA selvskader rundt fire prosent av den voksne befolkningen, noe som tilsvarer flere millioner mennesker.

Selv om selvskading har en funksjon for individet, gjør det lite nytte som problemløser. Men det hjelper heller ikke å informere vedkommende om at det er «umodent», dersom man ikke også informerer om hva man skal gjøre i stedet.

Selvskading fremkaller endorfiner. Man kan bli avhengig ? slik som av røyking. Den som selvskader trenger derfor ikke bare lære nye, gode mestringsstrategier; hen må også avvennes. Siden selvskadingen som regel henger sammen med psykisk smerte, kan det også være behov for hjelp til bearbeiding av traumer og lignende.

Jeg sliter ennå med selvskading, og jeg har ennå ikke funnet noen som vil hjelpe.

Det er med andre ord ikke nok å si til en person som selvskader, at det er «umodent» og at hen må ta seg sammen.

Selvskading er en risikofaktor for selvmordsforsøk, og mange som selvskader sliter også med selvmordstanker. Mange av risikofaktorene for selvskading disponerer også for selvmordsforsøk.

Sånn sett skulle man tro dette var en pasientgruppe det var viktig og riktig å hjelpe. Mange har hatt det vondt lenge, og trenger hjelp for å mestre livet, kanskje for å overleve.

Status og prioritering

På førstehjelpskurs ble vi drillet i å vurdere alvorlighetsgraden før vi avgjorde hvem vi hjalp først. Det var den med størst problemer. Som sykepleier på somatisk sengepost var jeg med på liknende prioriteringer: De friskest pasientene ble utskrevet først. De dårligste fikk bli.

Slik fungerer det ikke alltid i psykiatrien. Alvorlig psykose eller fare for seg selv og andre kvalifiserer oftest til innleggelse. Men det gjelder ikke nødvendigvis pasienter som selvskader, selv om disse også er suicidale.

Helsepersonell bør tåle å se sår og arr, også i psykiatrien.

Det er noe paradoksalt med systemet når en dypt deprimert pasient blir lagt inn til døgnbehandling, mens en dypt deprimert pasient som selvskader, ikke blir det. For hvem av de to skulle man tro hadde størst behov for døgntilsyn og hjelp?

Når begrunnelsen for å avvise selvskadingspasienten er hensynet til personalet, slik jeg opplevde å bli fortalt, lurer jeg på hvilket håp det er for denne pasientgruppen.

I somatikken klarer vi det jo. Jeg har jobbet med pasienter som har fått begge bena skåret av på grunn av kjøttetende bakterier; jeg har hjulpet og trøstet pasienter med åpen buk; jeg har stelt pasienter med hudløs kropp. Hadde hensynet til personalets velbehag veid tyngst, er det vanskelig å se hvor vi skulle gjort av disse pasientene.

Ignorerer selvskaderne

Helsepersonell bør tåle å se sår og arr, også i psykiatrien.

Om såret skyldes nabokatta, er det ingen som bryr seg om det. Om det skyldes overfall eller operasjon, får man straks sympati. Men om noen har påført seg sår selv, blir det noe annet, noe skummelt, noe man ikke vil forholde seg til.

Men om noen burde vært egnet til å forholde seg til denne typen sår, så er det psykiatrisk helsepersonell. Om noen burde vite noe om årsaken til selvskading, så er det disse. Om noen burde forstå virkningen av avvisning og harde ord, så er det disse.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg.

Likevel blir pasienter som selvskader ofte møtt med nettopp avvisning og harde ord fra psykiatrisk helsepersonell. Men dette hjelper like lite som å påpeke at det er «umodent».

Jeg har selv jobbet i psykiatrien og fikk beskjed om å overse pasienters selvskading. De siste årene har jeg selv fått kjenne hvordan det er å være pasient ? en voksen pasient med dyp depresjon og selvskading.

Ingen vil ha deg

Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte ? og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet. Men det er ikke det verste.

Det verste er at så mange der ute som tror man får hjelp. Når man likevel ikke får det, får man skylda for det også. Jeg sliter ennå med selvskading, og jeg har ennå ikke funnet noen som vil hjelpe. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt ordene: «Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil ha hjelp?»

Det er derfor jeg skriver dette innlegget. I håp om at noen vil skjønne.

Som helsepersonell har jeg plastret mange sår. Men som pasient opplevde jeg at personalet bare flyktet da de hørte om mine.


Selve innlegget ligger her.

Sliter du med vonde tanker, er det lurt å ta kontakt med noen - det kan være venner, familie og andre du stoler på, fastlegen eller andre hjelpetjenester (du finner en oversikt her). På mange av disse tjenestene kan du også være anonym hvis du ønsker det. Det viktigste er at du ikke blir sittende alene med det, men heller snakker med noen om det som er vanskelig.


#psykiskhelse #selvskading #psykiatri #selvmordstanker #suicidal #selvmordsforsøk #selvmord #helsehjelp #pasient #psykiater #psykolog #sår #arr #innleggelse #medmenneske #bryseg #vågåbrydeg

Byryoratiske løgnere!!!!

Hva er poenget med å snakke om det når man ikke gjør noe med det?

"Det er behov for å styrke det selvmordsforebyggende arbeidet. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet, i samarbeid med [diverse andre], utarbeidet en ny handlingsplan for å forebygge selvmord og selvskading i perioden 2014?2017."

Fantastisk! En handlingsplan må ha vært akkurat det vi trengte! Det burde kanskje ha skjedd en reduksjon i antall selvmord og selvmordsforsøk - ikke minst når man tenker på at de som tok livet av seg i 2013 ikke kom til å gjøre det igjen i 2015. Men nei, tallet holder seg fortsatt høyt.

Blant unge voksne (15-49 år) i Norden er selvmord vanligste dødsårsak - vanligere enn trafikkulykker, overdoser og kreft. Helsedirektoratet skal derfor ha kredit for å peke på behovet for å "styrke det selvmordsforebyggende arbeidet" her i landet. Men hva skjer egentlig i praksis?

Når et menneske forsøker å ta livet av seg, blir hen kanskje bare henvist til utredning ved en poliklinikk om 6-8 uker. Det er lang tid når man har kommet til det punkt at man ikke orker ett minutt lenger. Den påfølgende tiden med utfylling av skjemaer oppleves muligens heller ikke så nyttig. For pasienten. Men kanskje det kan være interessant i forskningsøyemed - slik at man kan si mer om hva slags type mennesker som forsøker å ta livet av seg. Så kan man kanskje hjelpe noen andre en gang i fremtiden som passer med de samme kriteriene... Kanskje...

Er det dette Helsedirektoratet mente med "styrket selvmordsforebyggende arbeid"?

Kanskje ikke helt. Selv sier de: "Det overordnede målet med handlingsplanen er å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen."

Jeg kunne nok ikke sagt det bedre selv. Det høres bra ut. Tenk så bra verden hadde blitt dersom også de ansatte i psykiatrien hadde sluttet seg til det? Og om de også hadde innsett at det viktigste for en suicidal pasient er ikke å få en diagnose og fylle ut et bestemt antall skjemaer, men å bli sett og ivaretatt som menneske? Gjenvinne litt håp og mening?  - - - Kanskje statestikken da virkelig hadde gått ned? Og kanskje noen som nå er døde, i stedet ville vært i live?

Helsedirektoratet oppgir følgende resultatmål: "God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte, et kunnskapsbasert tjenesteapparat og kunnskapsbaserte strategier og tiltak."

Jeg bøyer meg i støvet! Det høres så bra ut! Tenk om dette ikke bare var ord, men også virkeligheten! Tenk så bra verden ville vært! Ikke minst hvis ordene "god oppfølging og ivaretakelse" også ble brukt om dem som befinner seg i risikogruppene!

Handlingsplanen omfattet perioden 2014-2017. Vi burde kanskje se resulateter snart?

Likevel er det nok flere i risikogruppene som også dette året har lurt på hvor "god oppfølging og ivaretakelse" er blitt av i den psykiske delen av helsevesenet. Jeg snakker om de selvskaderne som ble sydd uten bedøvelse på legevakta eller ble tiltalt på nedverdigende måter; om de suicidale som fikk beskjed av vakthavende lege om at de like godt bare kunne hoppe neste gang; om de mislykkede selvmordsforsøk som ble sendt ut alene straks overvåkingen på medisinsk avdeling var over.

Noen ganger får jeg lyst til å snyte meg i slipset på alle disse byrokratene!

Det hjelper nemlig ikke å lage fine handlingsplaner hvis dere ikke klarer å påvirke holdningen og kunnskapsnivået (både faglig og sosialt) hos dem som står nærmest pasientene!

Hører dere det, dere byrokrater?

Eller vil dere først lytte når statistikken taler? Igjen...


#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforsøk #selvmordstanker #suicid #suicidal #frustrert #selvskading #villetegenskade #død #statistikk #helsedirektoratet #helse #psykisk #psykolog #psykiatri #psykiater #pasient #DPS #pasientrettigheter #byrokrati #løgn

BLOGGING MOT MOBBING - Mobbeminne fra barneskolen

En av mine beste barndomsvenner var "Kim". Kim var liten og rødhåret, kanskje den spinkleste gutten i klassen. Han kom fra en enkel familie, men han var stort sett vennlig mot alle han møtte. Kim var gutten som kom på skolen i de samme skitne klærne dag etter dag, som hadde ørene fulle av ørevoks, og som ikke hadde varmere jakke enn olajakka si. Han var den som alltid hadde gymklærne i gamle plastposer, og som ofte hadde glemt matpakka hjemme.

Kim hadde også en god venn. Teddy, het han. En bamse som med årene ble ganske så loslitt.

Det hendte ofte at jeg og Kim leket sammen da vi var på den alderen da bamser var helt legitimt å ha med i sekken. I hvert fall for oss jenter.

Jeg husker den dagen Kim hadde tatt med Teddy og en rød kurv. Vi satt i vestibylen, langt fra hverandre, og sendte Teddy frem og tilbake i full fart. Det var faktisk ganske morsomt, til og med litt mer utfordrende enn å bruke en fotball.

Et par av de større guttene kom inn uten at vi la merke til det. Vi var alt for opptatt av å sende Teddy på tur. Plutselig tok en av dem tak i kurven og slang Teddy bortetter veggen. Kim ropte ut i frustrasjon. De store guttene syntes det var morsomt. De likte å plage ham - særlig fordi han aldri gjorde motstand, samtidig som han ropte så høyt av fortvilelse.

Jeg husker jeg satt helt stille i hjørnet mitt. De store guttene var skumle. De sparket til Teddy, og nærmet seg Kim på en truende måte. Han protesterte mot måten de behandet Teddy på, men trakk seg unna når de nærmet seg. Etter å ha plaget ham en stund, gikk de igjen. Kim satt igjen gråtende. Det syntes de var morsomt.

Jeg tror det var siste gang Teddy fikk være med på skolen.

I alle fall var det siste gang jeg så ham.


#mobbing #bloggingmotmobbing #stoppmobbing #ikkemobbkameratenmin #vennskap #oppvekst #barndom

Psykomotorisk fysioterapi - Hva gjør vi i timene?

Det er interessant å se hva som faktisk skjer med kroppen. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde trodd dette var mulig!

Jeg har nå hatt et par timer hos psykomotorisk fysioterapeut. Hun er heldigvis et hyggelig og tillitsvekkende mennesket - og det er viktig i den typen relasjoner. Her jobber vi både med kropp og psyke, og relasjonen er - som i all annen behandling som involverer det psykiske - veldig viktig.

Første time var bare snakking. De andre timene har vi startet med å snakke. Deretter har vi gjort øvelser som handler om å få kontakt med kroppen. Det har vært mye fokus på føttene - det er selve fundamentet. Det er ikke poeng i å starte opp med å behandle f.eks. muskelspenninger i skuldrene hvis man ikke har et fast fundament å stå på.

Mye handler om at jeg selv skal kjenne etter og bli bevisst på min egen kropp. Fokuset for slik behandling vil naturlig nok variere. For min del handler det om at jeg i stor grad kobler ut følelser. Etter de siste par årenes turbulenser, har jeg i større grad også koblet ut følelsen i kroppen. Jeg kan kjenne overfladisk berøring, men vevet under føles helt dødt. "Dead meat", bokstavelig talt.

Jeg står midt på gulvet. Foran meg ligger en "pinnsvinball". Denne skal jeg tråkke på med den ene foten. Flere ganger. Så skal jeg stå med bena ved siden av hverandre.

"Hva kjenner du nå?" spør hun.

Det var i begynnelsen litt vanskelig å svare. Men jeg merket at benet var blitt mer levende. Det var nesten som om jeg følte at jeg hadde en fot!

Så ar det det andre benet sin tur. Og så gjorde vi et par andre øvelser som innebar fokus på å bruke benet, føle underlaget og få kontakt med bena (gjennom berøring og forsiktige slag på lår, legger og føtter).

Da jeg gikk derifra i går, følte jeg for første gang på lenge at jeg kunne kjenne føttene mine når jeg gikk! Det var en underlig følelse. Litt godt, men også litt skummelt. Jeg begynner uansett å få troen på psykomotorisk fysioterapi, at det virkelig kan ha noe for seg.


#psykiskhelse #psykomotorisk #psykomotoriskfysioterapi #fysioterapi #terapi #behandling #pasient #kropp #følelser #føtter #kjenneetter #psykosomatisk

 

Foreldre kan skade sine barn ved å manipulere dem ubevisst

Mange foreldre manipulerer eller hjernevasker sine barn for å få deres lojalitet, sympati, oppmerksomhet eller kjærlighet. Litt og en gang i blant er "vanlig", i hvert fall hvis den voksne går inn for å bedre seg dersom han/hun blir gjort oppmerksom på atferden sin. Dersom det blir mye og gjennomgående, er det derimot et uttrykk for patologi, og det kan være veldig skadelig for barnet. Dette regnes derfor om omsorgssvikt.

Foreldre kan i noen tilfeller bruke barna for å tilfredsstille sitt eget behov for å være omsorgsfull og snill - eller å bli oppfattet som det. Dette kalles infantilisering. I alvorlige tilfeller kan det skade barnets emosjonelle og sosiale utvikling.

Foreldre kan også bruke barnet til å trøste seg, og gi barnet større ansvar og oppgaver enn alder og modningsnivå skulle tilsi. Slikt kalles rolleforvirring eller parentifisering, og kan også bidra til å gi barnet psykiske vansker og lidelser senere i livet.

En annen form for manipulering av barnet skjer når den ene forelderen bevisst eller ubevisst forsøker å få barnet på sin side, gjerne kombinert med et ønske om å ødelegge den andre forelderen (slik som i skilsmissesaker). Dette fenomenet har også fått et navn - foreldrefiendtliggjøring. Mange foreldre gjør slik uten å være klar over det. I liten porsjon vil de fleste barn komme vel gjennom det, men i mer alvorlige tilfeller kan både barnet og relasjonen til de voksne (samt andre) ta skade.

Et eksempel: Mor forteller stadig barnet om fars dårlige sider, samt maler på med overdrivelser og plasserer skylden for uoverensstemmelser utelukkende på far. Barnet begynner å hate far og trekker seg unna, uten at det egentlig er helt klar over hvorfor det har så mye imot far. Far mister kontakten med barnet og blir knust.

Jeg har skrevet om foreldrefiendliggjøring i tre innlegg - det er et vanlig fenomen, men likevel noe mange ikke er klar over. 
Vil du vite mer om hva foreldrefiendtlighetssyndrom er? Les her.
Vil du vite mer konkret hva foreldrefiendtliggjøring innebærer, kan du lese her.
Vil du vite mer om de ulike typene foreldrefiendtliggjøring? Les her.
 


#psykiskhelse #parentalalienation #fremmedgjøring #foreldrefiendtliggjøring #foreldrefiendtlighet #foreldrefiendtlighetsyndrom #barn #skilsmisse #omsorgssvikt #manipulasjon #psykisk #psykiskevansker #psykiskelidelser #utvikling #oppvekst #foreldre #parental #alienation #rolleforvirring #parentifisering #infantilisering

3 typer foreldrefiendtliggjøring (Parental Alienation)

Foreldrefiendtliggjøring innebærer at den ene forelderen manipulerer barnet til fiendskap mot den andre (målforelderen). Du kan lese mer om dette her, samt se en oversikt over hvilke komponenter dette innebærer her. Dette innlegget handler om ulike former for foreldrefiendliggjøring. Ettersom denne typen manipulasjon er vanligere blant kvinner enn menn, vil dette innlegget eksemplifisere den manipulerende forelderen som mor og målforelderen som far.

Det er vanlig å tenke at det finnes tre typer fremmedgjørere, dvs. tre måter mor manipulerer barnet til fiendskap mot far:

1. Naive fremmedgjørere
Dette er en mild form for fremmedgjøring. Mor er her ikke aktivt imot barnets samvær med far, men kan fra tid til annen gjøre eller si noe som bidrar til å fremmedgjøre barnet fra far. Dette er for øvrig noe alle foreldre kan gjøre (spesielt etter en skilsmisse), og de fleste er villige til å forandre seg dersom de blir gjort oppmerksomme på det. I dette tilfellet vil barnet sjelden ta skade av hva det ser og hører, men akseptere at foreldrene til tider er uenige og krangler. Mor ønsker her egentlig å ivareta barnets beste. Mor anerkjenner at barnet bør tilbringe tid sammen med far, og respekterer eventuelle ordninger for delt omsorg. Mor er villig til å samarbeide med far, til å dele ansvar og informasjon om barnet, og til å la far ta del i barnets aktiviteter.

Eksempel: "Pappa har mer penger enn meg - si til ham at han kan kjøpe nye sko til deg."

2. Aktive fremmedgjørere
Mor er her gjerne såret, frustrert  eller bitter. Hun kan derfor miste kontrollen og kjefte på far foran barnet - men vil ikke innrømme skyld når hun har roet seg igjen. Hun vil kanskje innse at hun tok feil og forsøke å rette det opp igjen. Viljen til å samarbeide med far er imidlertid dårlig. Mor ønsker likevel barnets beste og ønsker at det skal ha en sunn relasjon til far, men når følelsene blir for overveldet klarer hun ikke la være å rakke ned på far og dermed fremmedgjøre ham overfor barnet. Det typiske mønsteret er altså impulsive, ukontrollerte følelsesutbrudd med fiendtliggjøring og deretter forsøk på å bøte på skaden overfor barnet (f.eks. ved å gi trøst). Mor er her oppmerksom på barnets følelser og behov. I ung alder kan barnet bli forvirret av denne formen for fremmedgjøring, mens det som eldre kan holde fast ved sine egne oppfatnigner av foreldrene (eventuelt i det skjulte).

Eksempel: "Hvorfor har du ikke gitt meg pengene du skylder meg? ... Jeg har da rett til å snakke med deg selv om barna er her? ... Du er bestandig så håpløst egoistisk og tenker aldri på oss..."

3. Besatte fremmedgjørere
Dette er en alvorlig form for fremmedgjøring. Mor har her et mål: Å få barnet på sin side og ødelegge barnets relasjon til far - sammen med barnet. Denne prosessen tar tid og starter gjerne før skilsmissen er ferdig. Barnet, særlig i ung alder, klarer ikke å se hva som skjer. I dette tilfellet er mor er mor sint og bitter mot far, kanskje av god grunn, eller hun kan føle seg sviktet av ham. Opprinnelig årsak til konflikten kan f.eks. være så alvorlig som vold, seksuelt misbruk, utroskap eller økonomisk svindel. Etter som relasjonen til far fortsetter, blir mors følelser sterkere. Å se far eller snakke til ham, kan trigge intenst hat. Mor tror hun jobber for en god sak; hun vil for en hver pris beskytte barnet. Hun er besatt av å ødelegge barnets forhold til far, og hun klarer å manipulere barnet til å føle det samme om far som hun selv gjør. Barnet tar etter mor, men er ofte ikke i stand til å forklare hvorfor det hater eller ser ned på far. Mor søker ofte støtte fra familiemedlemmer eller venner som føler seg som tilsvarende "offer" for ektefelle eller systemet. Hun føler at hennes sak er rettferdig og vil ikke bli overbevist om at hun tar feil.


Kilder: Parental Alienation Documentary og Three Types of Parental Alienators.


#psykiskhelse #foreldrefindtliggjøring #fremmedgjøring #oppvekst #omsorgssvikt #psykisk #manipulasjon #mor #far #omsorg #skilsmisse #separasjon #fiendtliggjøring #barn #foreldre #manipulere

Mann drukner - tenåringer filmer og mobber mens det skjer (B.M.M.)

Det er noe av det SYKESTE jeg har sett! Hva feiler det egentlig verden? Jeg vet ikke hva annet jeg kan si - det er bare helt sykt!

Dette er for øvrig tøffe saker, så hvis du reagerer på slikt (jf. overskriften), bør du ikke lese videre.

I juli i år gikk tobarnsfaren Jamel Dunn ut i en innsjø i Florida for å ta sitt eget liv. Jamel var funksjonshemmet og kunne ikke svømme. Ute i vannet angret han - slik mange gjør som forsøker å ta livet sitt i en overveldelse av sorg og håpløshet.

Jamel ropte om hjelp. Det fikk han ikke. I stedet fikk han høre hvordan en gruppe tenåringer som stod i nærheten spottet ham og lo av ham. De ropte bl.a. at de ikke ville hjelpe ham, kalte ham stygge ord og klandret ham for å ha rotet seg bort i denne situasjonen på egenhånd. Samtidig filmet en av dem Jamels kamp med mobilen. Vi kan høre hvordan Jamel roper av fortvilelse og se hvordan han kjemper i vannet. Vi kan høre hvordan de mobber og ler. Og det slutter heller ikke når han har druknet.

Jamel kunne vært i live dersom tenåringene hadde brukt mobilen til å ringe 911 i stedet for å filme den utrolig tragiske begivenheten de stod og så på. Hva kaller man en slik forbrytelse?

Florida har ingen lover som straffer slike "indirekte drap" med fengsel. Tenåringene fikk riktignok en bot på $1000, men likevel...

Opptaket deres ligger tilgjengelig online - men det er sterk kost, så ikke se på det hvis du ikke orker slike ting!!!!

Det viktigste vi likevel kan lære, er at dette skjer oftere enn vi tror. Dette eksempelet er veldig tydelig - men i mange tilfeller skjer det indirekte. Vi som er mer priviligerte enn mange andre i denne verden, lukker ofte øynene for andre mennesker ulykke, nød og behov. Tenåringenes handling er ekstrem, men vi trenger likevel alle å tenke gjennom hvordan vi prioriterer tid og penger, og hvordan vi behandler andre mennesker. Vi har kanskje mulighet til å redde noen som vil omkomme dersom vi ikke gjør noe... Det er den virkelig store leksen i dette!
 

#galskap #mord #indirektedrap #indirektemord #mobbing #selvmord #ondskap #hard #galverden #bryseg #bistand #bloggingmotmobbing #egoisme #vågåbrydeg

Jeg var ikke svak - jeg var et barn!

Jeg misliker veldig at moren min kaller meg "sensitiv" og "sårbar". - Jeg var liksom et "sårbart barn" fordi jeg fortsatt husker at hun ved et par anledninger beskrev meg som "slik som faren min" da jeg var tenåring. Det var de få gangene jeg motsa henne eller var så sterkt uenig at jeg protesterte høyt. Det fungerte i grunn aldri å motsi henne slik. Hun ble bare såret og lei seg, og jeg var plutselig "som faren min" - han som hun gjennom hele barndommen min hadde fremstilt som en "psykopat".

Det fungerte effektivt til å gjøre meg stille. Og jeg følte meg like slem og fæl som faren min.

Forvirret ble jeg også. For hun var jo glad i meg. Jeg var det etterlengtede barnet og hennes største glede i verden. Hennes. Hun overøste meg med komplimenter. De som vokser opp uten, ville nok vært misunnelig. Men jeg hadde problemer med å ta dem til meg. I det ene øyeblikket var jeg den perfekte datter; i det neste en psykopat. I det ene øyeblikket var jeg en helgen; i det neste en demon. Jeg følte meg imidlertid som den samme hele tiden. Jeg tror jeg ble grunnleggende forvirret. Men jeg lærte i hvert fall det viktigste: Å fortie negative følelser og ikke vise dem til noen.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Faren min kunne jeg krangle med. Vi kunne stå i hver vår ende av huset og rope og skrike til hverandre. Han var likevel den med høyest stemme og størst innflytelse. Så selv om det var en kanal for negative følelser, var de likevel smertelig klar over at de var svakeste part i enhver diskusjon.

"Hvorfor sa du ikke noe da du var barn? Du skulle skreket ut at det ikke var okey..." sa min mor fortvilet da vi for litt over et år siden snakket sammen om fordums dager. "Det var ikke så lett," forklarte jeg, "du ble bare så lei deg hvis jeg prøvde å si noe om det..." Jeg ga henne et par eksempler. Hun ble overrakset, kunne ikke huske dem. Men jeg måtte ha vært et "sårbart barn" siden jeg tok meg så nær av dem og siden jeg fortsatt husket det.

Selvsagt rørte hun med det utsagnet ved min stolthet. Jeg hadde jo vokst opp i denne suppa, jeg hadde ikke klaget til noen, selv ikke de gangene jeg lå timesvis på gulvet eller i senga og gråt, eller når jeg følte meg så depressiv at jeg bare lengtet etter en for tidlig død. Jeg syntes ikke jeg hadde vært en "kylling"...

"Du brukte meg til å trøste deg med," protesterte jeg. "Jeg hadde ingen..."

Det var skivebom igjen, selvsagt. Hun ble lei seg. Tok til tårene. Det burde jeg ha regnet med. Og kanskje burde jeg tidd stille.

Jeg er veldig glad i moren min. Det hjalp at vi snakket sammen. Vi har fått en bedre relasjon enn noen gang. Men vi har nok fortsatt en lang vei å gå før vi forstår hverandre...
 

#psykiskhelse #oppvekst #omsorgssvikt #depresjon #foreldre #barn #sårbar #svak #styrke #mentalstyrke #følelser #oppdragelse #ekteskapsproblemer #barndom #psykiskelidelser #pårørende #krangel #forsoning

Jippi! Helga er over!

Endelig er den over! En ny uke er straks i gang! Jeg er kjempeglad for å ha kommet igjennom dette - med helsen i behold.

Jeg vet at mange er uenige - helga er ukas toppunkt, med fest, hvile, familiekos, annen kos... Men jeg vet også at mange er enige. Det er nok de som opplever helga uten festeligheter, hvile, familiekos og annen kos... De som kanskje har vonde minner fra helger tidligere i livet... De som er alene og ikke har noen steder å gå (særlig på søndagene)... De som ikke har noen å være sammen med...

Samfunnets forventnigner om at "nå skal vi ha det festelig, dere" gjør det jo ikke akkurat bedre...

Men nå har jeg overlevd enda en helg, og flere med meg! Gratulerer til alle sammen som har bitt tenna sammen og kjempet dere gjennom disse "lykkedagene". Nå åpner verden igjen, og med den nye muligheter til å bygge seg opp, samle krefter og bearbeide livet. Hvem vet, kanskje neste helg ikke blir så ille?

- Det gjelder å tenke positivt, gjør det ikke? ;)

Feierer at helga er over med denne! Veldig oppmuntrende toner, så kan anbefales - både til helgeelskere og helgehatere ;))


#psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #vondeminner #alene #vanskelig #helg #helger #søndager #fester #familiekos #familiedagen #håp #optimisme #stamina #thinkpositive #ikkegiopp

Hve innebærer foreldrefiendtliggjøring? (Parental Alienation)

I et dårlig fungerende ekteskap kan mor eller far manipulere barnet til å bli fiendtlig innstilt til motparten. Dette kalles foreldrefiendtliggjøring (Parental Alienation). Barnet blir da fremmedgjort (alienated) overfor den såkalte målforelderen, dvs. den forelderen som rammes av den andres manipulasjon av barnet. Du kan lese mer om fenomenet her. Det er viktig å huske at denne prosessen kan være både bevisst og ubevisst.

Dette innlegget ser nærmere på 8 komponenter som foreldrefiendtliggjøring kan sies å involvere. Både mor og far kan inneha begge roller, men ettersom det er mest vanlig at mor manipulerer barnet til fiendskap mot far, vil det i det følgende vises til mor som den fremmedgjørende forelderen (dvs. den forelderen som manipulerer) og far som målforelderen:

1. Sammen med mor bidrar barnet aktivt i en kampansje for å rakke ned på far
Sunne foreldre setter barnets behov først, selv i vanskelige situasjoner som skilsmisse og separasjon. Ved foreldrefiendtliggjøring vil mor over tid bygge opp hat og negative oppfatninger hos barnet overfor far. Barnet tar derfor mor sin side og blir med på å motarbeide far, f.eks. ved å nekte samvær med ham.

2. Grunnene til å avvise far er ofte vage, ubarmhjertige og absurde
Barnet har problemer med å begrunne sin fiendtlighet overfor far. På spørsmål vil det kanskje vise til bagatellmessige forhold, slik som at "Far tok meg med på en tur jeg ikke hadde lyst til å dra på", eller "Han sa jeg måtte bære ut søpla." Fiendligheten er altså ikke proporsjonell med begrunnelsene.

3. Barnets (og mors) fiendskap mot far mangler den ambivalens man normalt finner i menneskelige relasjoner
Ofte vil ikke barnet anerkjenne noen positive sider ved far. Samtidig kan det ikke se noen negative sider ved mor. Med unntak av situasjoner der det forekommer fysisk/psykisk mishandling, er det unormalt at et barn ikke kan fordra noen sider ved en av sine foreldre. Barnet har altså en sort/hvitt-oppfatning av sine foreldre, der det kun har gode minner fra mor (den gode forelderen) og dårlige minner fra far (den onde forelderen).

4. Det fremstår som barnets egen beslutning å avvise målforelderen
Dette kan, etter en skilsmisse, komme til uttrykk ved at mor sier hun gjerne vil at barnet også skal besøke far, men at barne selv ikke ønsker det - og at det derfor ikke er riktig å presse barnet til noe det ikke vil. Den egentlige årsaken til at barnet ikke vil besøke far, kan imidlertid være at det ikke vil gå imot mors vilje.

5. Barnet støtter mor automatisk, nærmest som en refleks
Barnet er følgelig ofte ikke i stand til å besvare spørsmål om hvorfor de ikke vil besøke far eller hvorfor de hater ham. Barnet skjønner altså ikke selv hva som foregår, men det støtter seg til mor, som barnet tror er den som beskytter det.

6. Barnet er likegyldig overfor fars følelser
Mor er perfekt og kan ikke gjøre noe galt. Far, derimot, kan ikke gjøre noe rett. Alt han finner på av gode ting (f.eks. gaver eller støtte), blir oversett. Barnet føler ikke takknemlighet og bryr seg ikke om at far blir såret. Etter skilsmisse kan barnet f.eks. hevde at far ikke fortjener å treffe det - uten at det klarer å oppgi noen grunn til dette.

7. Tilstedeværelse av lånte scenarier
Barnets respons reflekterer ofte ord og handlinger det har "lært" fra mor. Barn er flinke til å imitere voksne og adoptere deres syn som sine egne. Barnet kan derfor begrunne sine holdninger og handlinger overfor far med fraser det egentlig ikke forstår hva betyr.

8. Barnets forakt utvikler seg til å inkludere fars familie og venner
Barnet blir fremmedgjort overfor besteforeldre, tanter, onkler og andre slektninger, noe som kan føre til at også kontakten med dem blir brutt.


Avhengig av hvor mange komponenter som er involvert, kan foreldrefiendtligheten deles inn i ulike grader:
MILD - ved 1-3 komponenter
MODERAT - ved 3-5 komponenter
ALVORLIG - ved 6-8 komponenter


Kilde: Parental Alienation Documentary.


#psykiskhelse #foreldrefindtliggjøring #fremmedgjøring #oppvekst #omsorgssvikt #psykisk #manipulasjon #mor #far #omsorg #skilsmisse #separasjon #fiendtliggjøring #barn #foreldre #manipulere

B.M.M. - Når du sier det, så tror jeg på deg - (dikt mot mobbing)

Fortell meg at jeg kan klare det
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da gir jeg ikke opp

Fortell meg at du har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da får jeg likevel håp

Fortell meg at du er glad i meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men jeg trenger å vite det

Fortell meg at jeg er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg klarer
Livet

*

Fortell meg at jeg ikke kan klarer det
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede gitt opp

Fortell meg at du ikke har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede mistet håpet

Fortell meg at du hater meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har visst det lenge

Fortell meg at jeg ikke er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
For du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg gir opp
Livet

 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #selvbilde #ikkegiopp #vennskap #godnok #utenfor #depresjon #ensomhet #ensom #selvtillit #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

BLOGGING MOT MOBBING - - - "Greit å bli banket opp"

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg ...

Med jevne mellomrom blir jeg eksponert for korte filmer på sosiale medier som forsøker å ha fokus på hvor få som bryr seg når noen utsettes for vold, blir mobbet eller trenger hjelp. Noen ganger har den moralske leksjonen vært hvor fantastisk det er når noen går mot strømmen og griper inn. Jeg har av og til lurt på hvorfor så mange ikke bryr seg? Behovet for inngripende hjelp kan da ikke være så vanskelig å forstå?

En amerikaner fortalte en gang om en dame som ble banket i hjel i New York mens en stor folkemengde sto og så på. Amerikaneren mente at lært passivitet fra timevis med tv-titting daglig kunne forklare at ingen grep inn. Virker ikke usannsynlig i mine ører, men ...

For litt siden ble jeg utsatt for diskriminering på arbeidsplassen. (Det er ikke noe jeg finner på. Jeg fikk faktisk beklagelse fra øverste leder. Omsider ...) Det var mange som var snille og sa de sympatiserte med meg. Men de gjorde det aldri offentlig. Jeg tror de var redde.

En venn av meg ble mobbet i grunnskolen. Vi var selvsagt snille mot ham. Forsøkte å få ham til å forstå at de eldre guttene var teite, at han egentlig ikke trengte å bry seg om dem. Men vi støttet ham bare i det skjulte. Vi var redde for at bøllene også skulle begynne å plage oss.

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg. Å bli banket opp uten slik sympati, må være den mest miserable situasjon man kan tenke seg. Min venn klarte seg gjennom skoletida, og jeg vet at vennskapet vårt betydde mye for ham. For min egen del så jeg på støtten fra gode kolleger som uunnværlig for å overleve en konflikt med mennesker hvis maktposisjon gjorde dem mye sterkere enn meg. Den sympatiske vennlighet er mer verd enn gull. Så bare bank meg opp, jeg har det jeg trenger!

Eller - har jeg det?

Amerikaneren fortalte en annen historie. Om den er sann, vet jeg ikke. Men jeg likte den. En mann hadde havnet fastklemt under et stort kjøretøy. Tilskuerne samlet seg raskt og stirret medlidende på den livredde stakkaren som ikke var i stand til å bevege seg en centimeter. Plutselig la en dresskledd mann seg ned på den sølte bakken og ålte seg inn under kjøretøyet, helt til han kom ved siden av mannen. Han la hånda på skuldra hans og sa rolig: «Ikke vær redd! Jeg blir her sammen med deg til de får deg løs!»

Stakkars mannen i dress! Den dressen var sikkert dyr! Men noe var tydeligvis av større verdi for ham enn hans eget velvære og rykte den dagen ...

Den som blir banket opp trenger all den sympati han kan få - men det hjelper ikke nødvendigvis mot smertene. Det han trenger, er at noen bryr seg. Åpenlyst. Han trenger at noen tør stå der og ta slagene sammen med ham. Først da er det greit å bli banket opp på åpen gate.

Kort sagt: Våg å bry deg!
 

(Opprinnelig publisert i Dagbladet 20. mai 2016)

#bloggingmotmobbing #mobbing #arbeidskonflikt #blindvold #sympati #hjelp #bryseg #vold #diskriminering #konflikt #depresjon #angst #apati #psykiskhelse #mot #vennskap #utenforskap #ekskludering #gjørnoe

Jeg ble en levende skillevegg mellom godt og ondt...

Foreldrene mine hørte definitivt ikke sammen. Det var et under at de hadde funnet hverandre. Og et enda større under at de hadde funnet hverandre flere ganger. Så kom jeg inn i bildet. For dem var nok også det et under.

Jeg tror ikke moren min mente det, men hun klarte på forunderligvis å fremmedgjøre meg fra faren min (du kan lese om parental alienation her). Nei, hun mente det nok ikke. Men hun stjal all min lojalitet fra ham. I mitt barnesinn var hun den gode, den voksne, den rettferdige. Faren min var den onde, den slemme, den barnslige. Hun beskrev ham slik. Riktignok med andre ord, men dette var likevel budskapet hun formidlet.

Faren min var likevel også skyld i det som skjedde, han óg. Han hadde et barnslig temperament som slo ut i tide og utide. Sinte, negative karakteristikker hvis jeg gjorde noe galt - noe galt i hans øyne. Slik som å ta på meg feil sokker, stille et feil spørsmål eller komme med barnslige gledesutbrudd på feil tid.

Min naturlige kjærlighet, hengivenhet og respekt for ham avtok gradvis. Fra jeg var 9-10 år, orket jeg ikke lenger å ta på ham. Når jeg ble tenåring hatet jeg ham. Ifølge moren min var han en psykopat, han var umoden, barnslig og kunne kaste ting og slå henne. Det hadde riktignok skjedd før jeg ble født, men hun fortalte meg om det. Han var dessuten perverst opptatt av sexy damer. Det fikk jeg bekreftet av filmene han så på i hemmelighet - han visste jo ikke at jeg smugtittet fra speilet i gangen.

Moren min likte ham ikke. Det skjønte jeg. Jeg likte ham ikke heller. Selv om han var glad i meg, han også. Men jeg trodde ikke det. For meg var han bare en fiende. Moren min mente det nok ikke, men hun var nok så trist og lei selv, og hun trengte noen å snakke med. Hun hadde ingen andre enn meg.

Moren min likte ham ikke. Hun ble uvel når han kom nær henne. Det ble jeg også. Men det var likevel alltid jeg som måtte være i midten. På badet ble mine ting plassert mellom deres. Når vi spiste ble jeg plassert mellom dem. Når vi dro på ferie ble jeg plassert i midten. Jeg ble en levende skillevegg mellom dem, mellom min mor og min far, mellom den gode og den onde.

De har begge forandret seg nå. Det har jeg også. Men selv om jeg ser annerledes på dem i dag, sitter likevel bildet fast i bakhodet: Jeg vokste opp i kampen mellom den gode og den onde, og jeg befant meg alltid midt i skuddlinjen...

 

#psykiskhelse #parentalalienation #parental #alienation #PAS #fremmedgjøring #foreldrefiendtliggjøring #oppvekst #manipulasjon #skilsmisse #konflikt #barnslig #barndom #omsorgssvikt #tingkanforandreseg #tillit #hengivenhet #splitting #fiendskap #fiendtliggjøring #omsorg

Hva er foreldrefiendtlighetssyndrom? (Parental Alienation Syndrom)

Noen barn kan vise sterkt fiendskap mot, frykt for eller nedvurdering av en forelder som følge av manipulasjon fra den andre forelderen. Denne formen for manipulasjon rammer altså både barnet og den aktuelle forelderen (målforelderen), og fenomenet er ikke uvanlig i skilsmissesaker. Begrepet foreldrefiendtlighetssyndrom ("parental alienation syndrom") ble til på 80-tallet basert en teori av Richard Alan Gardner om hvordan moren forsøkte å skade barnets relasjon til faren. Ifølge Gardner var dette årsak til mange falske anklager om seksuelt misbruk.

Fremmedgjøring kan skje som en naturlig respons, f.eks. hvis en forelder er voldelig eller rusmisbruker. Det er da ikke unormalt at barnet ikke ønsker å møte denne forelderen; det er derimot veldig forståelig. Fremmedgjøring er derimot patologisk hvis den skyldes patologiske forhold i familierelasjonen.

Ved patologisk fremmedgjøring vil barnet mangler tilknytning til målforelderen, og kan i stedet være arrogant, ufølsomt, fiendskaplig innstilt, kritisk og se ned på den aktuelle forelderen. Barnet kan også ha fått den oppfatningen at den ene forelderen bare er god mens den andre bare er ond.

Barn er normalt ambivalente overfor sine foreldre. Ved patologisk fremmedgjøring avviser barnet målforelderen og tar parti for den andre forelderen uten at det egentlig er noe i relasjonene til målforelderen som skulle tilsi det. Barnet kan en gang hatt en naturlig kjærlighet til målforelderen, men denne kjærligheten er blitt ødelagt under påvirkning fra den andre forelderen.

Prosessen der barnet manipuleres kan være både bevisst og ubevisst fra den voksnes side. Det kan handle om bevisst manipulering for å få foreldreretten, få barnets sympati eller krenke den andre, eller det kan være ubevisste forsvarsmekanismer som benektelse eller projektiv identifisering. I noen tilfeller kan den manipulerende foreldren være psykisk syk, f.eks. narsissistisk eller paranoid personlighetsforstyrrelse.

Også andre kan manipulere eller bidra til å fremmedgjøring, slik som besteforeldre, slektninger, steforeldre, venner av familien, terapeuter, osv. Ofte vil den manipulerende forelderen få støtte, eller hjelp fra andre som også tror barnet må beskyttes fra målforelderen.

Graden av fremmedgjøring varierer. Ved milde tilfeller vil ikke barnets relasjon til målforelderen være truet. Det kan være så enkelt som at den ene forelderen fra tid til annen kaller den andre for noe nedverdigende. Slike utsagn kan barnet ofte avfeie som kun et frustrasjonsutbrudd. Ved mer moderat fremmedgjøring er relasjonen til målforelderen fortsatt intakt, men samvær er vanskelig. I alvorlige tilfeller er barnets hat så sterkt at det kan nekte samvær og komme med falske beskyldninger (f.eks. om overgrep).

Slik manipulasjon kan på mange måter være skadelig for barnet. Det kan utvikle en paranoid frykt for målforelderen, få sosiale/emosjonelle problemer og ulike psykiske vansker senere i livet.

Denne videoen gir en kort innføring i Parent Alienation Syndrom:

 

#psykiskhelse #parentalienationsyndrom #fremmedgjøring #foreldrefremmendgjøringssyndrom #foreldre #foreldrefremmedgjøring #manipulasjon #manipulering #barn #omsorgssvikt #omsorg #parental #alienation #syndrom #skilsmisser #våpen #sverting #samlivsbrudd #

Samvittigheten min forsvinner.... Hærverk igjen.... :(

Jeg ble oppdratt med 'dårlig samvittighet'-kortet. Til en viss grad var det bra. Det var bra at min mor fikk meg til å forstå at det ikke var snilt av meg å kaste bamsen veggimellom. Og dårlig samvittighet fikk jeg. Nesten vedvarende. Jeg vil ikke skade noen eller noe (!) uskyldig.

Det siste halvåret har jeg blitt mer aggressiv. Først verbalt. Og fra i høst har jeg også latt det gå ut over ting. Kanskje bedre enn at jeg skader meg selv... Men jeg liker jo ikke egentlig å ødelegge ting. Verken noen eller noe!

Kanskje har det noe med post-traumatiske reaksjoner å gjøre, men jeg tror uansett ikke jeg liker det. I dag var en kjempekjip dag. Minnene kommer bare hele tiden, samme hva jeg forsøker å finne på. Særlig arbeidskonflikten og DPSen, samt en håndfull venner som ikke var så gode venner likevel... Og så blir plutselig hele verden håpløs, kjip, urettferdig, umulig, uten håp, uten rettferdighet, uten noe godt... Det er som om jungelloven er den eneste som teller: Jeg er nødt til å banke dem opp hvis jeg skal få oppfylt noen form for rettferdighet...

Jeg liker egentlig ikke tanken. Men det er nesten så jeg ikke bryr meg om at den innebærer å skade noen.

Og jeg merker det på måten jeg behandler noe på. På dag gikk det utover en såpedispenser... Beklager, UiO. Jeg mente det ikke. Jeg holdt på å rive den ned fra veggen, men heldigvis åpnet lokket seg før den falt helt ned, så jeg kanaliserte frustrasjonen over i noe litt mindre skadelig. En liten ommøblering, der jeg tok ut såpebeholderen og fylte den med papir i stedet. Så spredte jeg papir utover.

Det verste er at jeg ikke orker å synes synd på dispenseren. Selv om jeg egentlig gjør det. Men samvittigheten min ser ut til å forsvinne. Og det er skremmende. Jeg er egentlig passifist og nokså fredelig. Da jeg første gang var på DPSen, sa jeg til meg selv at hvis man ikke har vært psyk før man blir psykiatrisk pasient, så blir man det i hvert fall etterpå. Kanskje jeg er vitne til en veldig negativ utvikling...

...med mindre jeg klarer å snu den. Jeg klarte å reise meg igjen på treninga i ettermiddag. Jeg smågråt hele tiden, mens de samme tankene surret og surret i hodet og jeg ble mer og mer sint på de involverte parter... helt til jeg plutselig klarte å si til meg selv at NEI, jeg skal ikke la dette ødelegge meg. Og så var det opp og hoppe igjen. Og det gikk bra. Men jeg tror jeg må legge en god plan - mens jeg har kontroll - slik at jeg ikke mister mer kontroll de gangene jeg faktisk ikke har den...


 

#psykiskhelse #psykisk #psykologi #psykiatri #pasient #aggresjon #ptsd #angst #depresjon #traume #posttraumatisk #paranoid #hærværk #samvittighet #trist #ikkegiopp

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker