hits

5 beste og 5 verste med besket p Akuttpsykiatrisk

Jeg tror de to nettene p Akuttpsykiatrisk hindret meg i skade meg selv. Eller, jeg er helt sikker p det! Snn sett var det veldig bra. Men det var likevel utfordringer ved vre der... Det er n p tide sortere det gode og det vonde.

De 5 beste tingene var:

1. Jeg slapp en ny kamp i forhold til om jeg skulle ta livet mitt eller ikke (noe jeg vet ville skjedd om jeg hadde reist hjem).
P Akuttpsykiatrisk sengepost har man ganske enkelt ikke tilgang til gjenstander man kan bruke til skade seg. Joda, jeg klarte lure med meg en plastskje, men alvorlig selvpfrt skade er ikke s lett. Man fr ro og presset kan bli mindre.

2. Pleieren som tok meg med p tur og snakket med meg.
Det var fantastisk deilig komme seg ut litt, f sol og frisk luft, bevege kroppen og f snakket litt med en person som selv forstod noe av det man har opplevd. Tror jeg i stor grad kan takke ham for at jeg ikke var suicidal lenger da jeg ble skrevet ut.

3. Spill med en medpasient.
Det skjer s og si ingenting nr man er p Akuttpsykiatrisk avdeling. Vi spilte ludo i flere timer, spennende nok til ha noe annet fokusere p, som ikke var for avansert. Hun ble senere flyttet, og da hun dro, snudde hun seg og vinket til meg. Det hres kanskje snodig ut, men det var faktisk  det fineste jeg opplevde der.

4. Sykepleieren som snakket med meg da jeg fikk panikk og ville stikke av.
Man fr en legesamtale der, og min varte vel 5-7 minutter, og den var ikke srlig trivelig. Den minnet meg om de negative erfaringene fra DPSen, og min gamle psykolog-fobi brt ut igjen for fullt. Selv om jeg fortsatt ikke hadde kontroll over de negative tankene og selvmordstrangen, flte jeg at jeg ikke kunne vre der. Jeg flte at jeg var i fiendens territorium. Jeg ville ikke ftt sovet et sekund. S lettere panisk ba jeg om f reise. Sykepleieren som hadde ansvar for meg, snakket da med meg og sa tilstrekkelig med smarte ting til at jeg ble rolig igjen.

5. Taco-middag.
Den kvelden jeg kom dit, var det taco-middag. Jeg vet ikke hvorfor jeg syntes det var s fint, men det var liksom noe hyggelig med at de tok seg bryet med kutte opp alle grnnsakene og dandere dem p et par fat fr de ga meg.

De 5 verste tingene var:

1. Ingen snakker med deg.
Jeg hadde vel ikke forventet noe annet, men det var likevel underlig at det ikke er lagt til rette for at man Kan snakke med noen nr man blir innlagt p akuttpsykiatrisk avdeling. Noen trenger kanskje bare to, men mange som sliter med selvmordstanker, trenger noen snakke med. Kirkens SOS er et levende bevis p dette. Men i den offentlige akuttpsykiatrien fr du ingen snakke med. Det var mange ansatte der, og de snakket mye med hverandre. De svarte ogs p tiltale. Jeg tror de kunne oppn veldig god resultater om avdelingen endret praksis her.

2. De tar alle tingene dine (og lser dem inne).
Dette handler om at du ikke skal ha tilgang p noe du kan skade deg med. Men det er litt stusselig... Srlig hvis man er rastls (slik som meg). 

3. Det skjer ingenting der.
Du er i stor grad overlatt til deg selv. Men du oppfordres til sitte i fellesstua, hvor det bde er brettspill og TV. (Jeg tror Elvis for alltid kommer til bli assosiert med det stedet...) Igjen en utfordring til min rastlshet. Og jeg skulle nske jeg kunne brukt tiden til noe som ville hjelpe meg bli bedre. Det fltes veldig ensomt.

4. Du er lst inne.
Jeg savnet friheten til g ut nr jeg ville, til pne vinduene slik jeg ville, eventuelt ogs klatre ut av dem. Bevegelsesarealet var temmelig begrenset, og skal man ut, m man ha flge. Jeg fikk f.eks. ikke lov til ta et par timer perm, men jeg kunne godt skrive meg ut, om jeg nsket.

5. Legene
Ikke at jeg s noe srlig til leger, men jeg opplevde ikke mtet med dem som veldig hyggelig eller givende. Hun som tok meg imot var for s vidt hyggelig, men hrte ikke p hva jeg sa og skrev i stedet de samme feilene som DPSen i sin tid skrev i journalen min (og som jeg har jobbet i snart 2 r med f retta... Fylkesmannen er en treeeeeeg instans, og de skjnner neppe hvor viktig det er med korrekte opplysninger). Legene er sikkert hyggelige, men det inntrykk jeg fikk som pasient, var at de ikke hadde noen interesse av hjelpe meg, bare f meg ut igjen s fort morgenen grydde.

#psykiskhelse #psykiatri #akuttpsykiatri #psykiater #psykolog #dps #journal #innleggelse #sykehus #kjipt #innesperret #suicidal #selvmordsproblematikk #selvmordstanker #selvmordsforsk #cptsd #dissosiasjon #drligtilbud #forbedring #litenyttig #yo

Vinderen DPS - enten er dere frekke, eller s er dere litt dumme... Uansett er dere hplse!

Siden jeg har skrevet om venninna mi sitt ikke-s-veldig-trivelige mte med Vinderen DPS tidligere i r (her), og ogs om deres noks tullete beklagelse for det som skjedde (her), er det vel p sin plass ta med siste episode i serien.

I dag fikk jeg nemlig se brevet hun fikk fra Vinderen DPS fr helga. Jeg var ikke sikker p om jeg skulle le eller grte... Le fordi det var s fantastisk tullete - grte fordi det er tragisk at helsevesenet fungerer slik (bde overfor henne og mtp ressursbruk)...

Jeg vil snart fortelle hva de har gjort n, men i tilfelle du ikke husker eller har lest de tidligere blogginnleggene mine om dette, vil jeg kort gjenfortelle frst:

Venninna mi ble henvist til Vinderen DPS etter et selvmordsforsk (ingen annen hjelp). Etter to mneder fikk hun time p Vinderen, men da ville psykiateren utsette det fordi hun ble utredet for dissosiasjon ved Modum (ingen annen hjelp). Det ble utsatt i 3 mnd, til hun fikk time hos en psykiaterlrling og en eldre psykiater - bare for at de skulle si at det var helt uaktuelt gi noe hjelpetilbud. (Sykt uetisk la en pasient betale 345,- for hre at hun ikke fr noe hjelp - fremfor bare ta en telefon!)

Venninna mi sa hun nsket hjelp, men da hun begynte grte, ble fru Wessel (den eldre psykiateren) bare mer og mer frekk - og spurte bl.a. om hun trodde de hadde noen magiske redskaper der. Jeg har jobbet flere r i helsevesenet selv, og jeg vet at INGEN pasient ber om helsehjelp fordi de tror p magi. Det var jo overhodet ikke det det handlet om. Det var bare frekt. Venninna mi dissosierte, og lp ut av rommet, og da de to legene kort etter kom leende ut i korridoren, gjemte hun seg p do og hoppa ut gjennom vinduet (i 2.etg)!

Da epikrisen kom, skrev venninna mi en klage fordi den ikke gjenfortalte hendelsesforlpet slik det var, bl.a.:

  1. Hun sa flere ganger at hun nsket hjelp - de nekta gi det. Likevel skrev de det som om det kom fra henne at hun ikke nsket/trengte hjelp. (Uetisk! De bestemmer hvem som fr hjelp og hvem som blir overlatt til seg selv - da br de ogs ta ansvaret for det! Jeg tror de skriver slikt i journalen fordi de er redde for etterspill dersom en suicidal pasient likevel skulle ta livet av seg. Slik gjorde de nemlig med meg ogs p min DPS...)
     
  2. Hun begynte grte kanskje halvveis ut i mtet - de mtte henne ikke p det, men fru Wessel ble bare mer og mer utrivelig/frekk. Likevel beskrev de det som om samtalen hadde foregtt helt uproblematisk helt til venninna mi plutselig, helt ut av det bl, uten noen foranledning, hadde forlatt rommet, knust en speflaske og klatret ut gjennom vinduet. (Jeg har hrt opptaket, og Wessel kommenterer flere ganger at hun ser venninna mi er lei seg - men ikke et ord i journalen om dette eller at hun begynte grte halvveis. Feig frue!)
     
  3. Samtalen varte 30 min - de skrev 40 min. (Sikkert for gi inntrykk av at de hadde snakket nesten hele timen p 45 min...)

Klagen frte da til den fantastiske beklagelsen: "Vi beklager at du ikke har flt deg ivaretatt og forsttt i mte med oss." - som jeg syntes var noks latterlig. Hvis jeg har glemt gi en pasient kveldsmedisinene, skal jeg da si til ham neste dag: "Beklager at du flte deg forbigtt!"? Nei, jeg mtte ta ansvar for min egen handling og beklaget at min feil hadde gtt ut over ham. Men jeg tror mange ansatte i offentlig psykiatri er for stolte til gjre slike innrmmelser.

Men rette p journalen, nektet de plent. Bortsett fra en ting: Mtets varighet! De hadde jo ftt lydopptaket, som viste at mtet bare varte 30 minutter. Selv ikke de kunne vri seg unna en slik faktafeil...

...trodde jeg.

Jeg vet ikke om det handler om fastfrosset stolthet, ren f*skap eller dumhet, men jeg skammer meg nesten p vegne av helsevesenet for den lsningen de endte opp med. Flere mneder etter at de har sagt de vil rette dette, sender de n ut brev til venninna mi, hennes fastlege og hennes nye behandler der de har rettet opp den aktuelle feilen.

N str det ikke lenger "40 minutter", men "ca 35 minutter"!!!!

Hallo! Vinderen DPS! Var det alt dere klarte? Jeg har sett lydopptaket (filen); det mtet varte visselig 30 minutter, og det var det dere sa dere ville rette det til! Men den satt tydeligvis for langt inne. Det beste dere klarte rette opp var "ca 5 minutter"! - - - - -  Og noe slikt velger dere bruker tid, ressurser og 3 frimerker p?

Kjre Vinderen DPS! Dere sluker kamelen og siler ut myggen! Dere br lre dere skille mellom viktige og mindre viktige ting! Et person som er suicidal, trenger hjelp. Det ville dere ikke bry dere om. En uriktig journal er uetisk, lovstridig og farlig. Det ville dere heller ikke bry dere om. Men en liten, totalt ubetydelig korrigering p "ca 5 minutter" - det fant dere verd bruke tid og ressurser p?

Kjre Vinderen DPS! Jeg beklager mtte si det. Men heller ikke den korrigeringen ble riktig...  - Dere bommet med "ca 5 minutter"...


#psykiskhelse #psykiatri #vinderen #dps #vinderendps #vdps #wessel #ellen #ellenwessel #psykiater #LISlege #psykiatri #suppehuser #journal #feil #feilbehandling #uetisk #umoralsk #helsevesen #pasient #tullinger #klage #arroganse #stolthet #galehus

 

sj, nerveskade? (dissosiasjon = selvpfrt skade uten ville det)

Det er ikke ofte jeg dissosierer slik at kroppen handler uten at jeg er bevisst. Men for litt siden klarte jeg skade meg selv - helt uten viljestyrte bevegelser. Det var kjempeskremmende. Og n mistenker jeg at jeg har ftt en liten nerveskade som takk for den gesten. Vondt er det i hvert fall. Har fortsatt hp om bedring, og er glad for at ikke verre ting skjedde.

Men det er kjipt... og noe av det kjipeste, er at s f forstr hva dette handler om, alts hvordan det kan skje.

Heldigvis traff jeg verdens beste helsepersonell denne gangen, og gir dem full kredit for det. Men ellers er det lite forstelse... Jeg gjorde det jo selv - det er noe helt annet enn f et kjleskap i hodet og slike ting. Jeg syns ikke synd p meg selv (er mer skremt og syns det er ubehagelig), men den skepsis man blir mtt med hvis noen finner det ut, er nesten like ubehagelig som nervesmertene. Men jeg har et hp om at ogs det vil g over - og at flere vil forst hva 'dissosiasjon' er som fenomen...

#psykiskhelse #dissosiasjon #skade #selvskading #nerveskade #vondt #fordommer #forstelse #psykisk #cptsd #helsehjelp #ambulanse #redd #traume

Nr venner tar hevn som "takk for hjelpen"...

Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har brukt p hjelpe henne. Jeg har vrt en "drlig dag"-venn. En hun har kontaktet primrt nr livet har vrt kjipt, nr hun har trengt hjelp med skolearbeidet eller nr hun har hatt behov for noen som vil lytte, ringe og vise litt omsorg. Andre venner vet ikke om det kjipe, de fr de gode sidene av henne. Jeg har tenkt, "Det er greit, hun trenger det jo."

Men s kom dagen da jeg ikke kunne leve opp til opplegget hennes lenger. "Ring meg!" - og jeg ringer, ringer og ringer. Hun svarer ikke. Jeg blir bekymret, kanskje hun har skadet seg igjen? Jeg ringer legevakta. De tar det piano, sier hun har det nok bra, og blir mer bekymret for meg. Jeg blir stresset, de tar det jo ikke alvorlig. Det var jo det jeg flte, at jeg m passe p henne, siden ingen andre gjr det. Vi legger p. Det tikker inn en melding: "Hei, er ute med familien! Ringer deg etterp eller i morgen!"

Legevakta hadde rett. Og det kom ingen telefon den dagen. Ikke neste dag heller. Og slik fortsatte det til jeg ble drlig. Tre turer inn p sykehuset p under to uker, og en ufrivillig nerveskade. Den vil tilhele, sa hndkirurgen. Men det er kjipt. Og det er slik dissosieringen fungerer. , som jeg hater den.

Jeg mtte bryte kontakten med henne. Jeg ble jo drlig. Men jeg skrev lange meldinger der jeg forskte forklare hva det handlet om: Jeg ville gjerne sttte henne, men jeg kunne ikke p denne mten mer.

Da var det gjort. Jeg ble plutselig fienden. Allerede n har hun begynt fortelle felles venner hvor slem jeg er. Jeg er jo den syke. Hun har jo ingen problemer - for dem fremstr hun jo slik. Og jeg har lovet ikke si noe om henne, s da kan hun jo gjre som hun vil. Slik hun gjorde med sin forrige venn som ikke orket mer. Plutselig var hun ond, utspekulert og manipulerende. Enda hun uken i forveien hadde vrt verdens beste. Plutselig fikk hun skylda for ha delagt livet til venninna mi. Enda hun uka fr hadde stilt opp til alle dgnets tider. Plutselig var hun en demon. Enda hun uken fr hadde vrt en engel.

N er det min tur. Her kan man ikke snakke sammen, finne alternative lsninger som kan ivareta begge parter, se p hva som faktisk skjedde. Jeg trakk meg, s n er jeg skyld i ha delagt henne. N er jeg demonen. Enda hun for et par uker siden nesten grtende sa at hun ikke ville miste meg... Og jeg sa jeg gjerne ville bli. Men da var det allerede delagt. Jeg hadde ikke klart spille godt nok p hennes strenger...

Det er nesten s jeg angrer at jeg engasjerte meg for hjelpe henne. Det frte jo bare dritt med seg. I hvert fall for min del. Og n ble det visst det for henne ogs. Men jeg angrer bare nesten... For hvis jeg ikke hadde giddet bry meg - hva ville jeg da vrt? Jeg synes i hvert fall at hun da med rette kunne kalt meg en drittsekk.... S den sjansen m jeg bare ta...

S fr hun bare hevne seg s mye hun vil... Hevnen og hatet kommer fra henne, ikke fra meg...
 

#psykiskhelse #sykdom #psykisk #psykiatri #vennskap #fiender #alene #hevn #bpd #dissosiasjon #sykehus #drlig #tasjansen #vgbryseg #bryseg

Jippi, en alright psykiater - - - og n vet jeg hvorfor jeg ikke har ftt hjelp

Tredje innleggelse p under to uker. Frste gang ville det ikke komme noen psykiater og vurdere meg (selv om to medisinske leger hadde bedt om det). Andre gangen kom en underlig kar som skremte meg - og bedre ble det ikke av at han fortalte en vits jeg ikke syntes var morsom, men som han tydeligvis syntes var uhorvelig artig selv. Han lo og lo, og jeg forskte smile sympatisk, men flte meg helt bedvet i ansiktet...

Denne gangen kom det faktisk en alright psykiater. Det er s mange andre av de jeg har mtt (selv om det bare har vrt noen f minutter) som har skremt meg, at jeg nesten er paranoid hva gjelder psykiatere og psykologer. Jeg har for s vidt kalt det "fobi" tidligere, og det er nok helt sant.

Men denne gangen var det en alright opplevelse. Det var ikke s mye hun kunne gjre for meg. Jeg faller litt mellom de stolene som finnes, siden jeg ikke er psykotisk og slikt. S det forklarer jo litt hvorfor jeg ikke har ftt s mye hjelp tidligere. Og tro det eller ei, det var faktisk fint f det sagt s tydelig.

N er jeg ute p frifot igjen, men jeg fler meg ikke mrbanket, slik jeg har gjort enkelte ganger fr. Det var en grei opplevelse, totalt sett. Ikke fin, men helt grei.

I'M READY TO GIVE LIFE ANOTHER TRY!

#psykiskhelse #psykiater #psykiatrisk #psykolog #fobi #pasient #suicidal #selvmordstanker #selvmordsproblematikk #selvmordsforebygging #hp #liv #dd #overdose #sykehus #hjelp #helsehjelp #ensom #psykologfobi #cptsd #dissosiasjon #traumer

Og s skjedde det igjen...

cof

Man kan i hvert fall ikke si att jeg ikke forskte stoppe det denne gangen. Jeg ringte legevakta - men de ville ikke snakke med meg. 

"Du har jo time i ettermiddag! Snakk med psykiateren din da!"

(Jo'a, men den timen er visst avlyst.. )

"Du fr ringe DPSen. De har et akutteam. Snakk med dem."

(Jo'a, men de nekter ha noe med meg gjre. Den DPSen er hovedgrunnen til at jeg er drlig n og til at jeg holder p gi opp, og jeg har reell fobi for dem. Men selv om jeg skulle gi det en sjanse, vil de ikke ha noe med meg gjre. Det har de vist flere ganger...)

"Ring behandleren din og snakk med ham!" 

(Jo'a, men der han jobber har de egentlig ikke pasientoppflging...)

"Okey? Ha det bra!"

(Jo'a, ha det bra...)

Jeg skjnner meg virkelig ikke p de som publiserer sm artikler der de sier det er hjelp f ved selvmordstanker og selvmordsforsk. S langt har de vrt lite se i praksis. Alle ser ut til tro at det finnes en eller annen instans som tar seg av dette, men det er mer som syvende far i huset. Skyld p pasienten og dennes frie vilje. Men det er mange som ber om hjelp uten f det, s den forklaringen blitt for enkelt.

Gr det skeis n, er det kanskje det beste. Hvis ikke, skal jeg love at jeg kommer til fortsette jobbe for at tilbudet til den som sliter, skal bli bedre. I hvert fall for at det skal bli et tilbud, for n er det lite av et enn overfladiske psykiater-vurderinger og oppfordringer til snakke med noen. - Jo'a, det gjenstr bare finne ut hvem...

#psykiskhelse #selvmord #selvmordstanker #selvmordsforsk #overdose #helsehjelp #cptsd #dissosiasjon #giopp #ikkegiopp #lei #pasient #psykolog #psykiater

Vanlige leger tror psykiatere har magiske evner...

cof

Jeg fr fortsatt gsehud nr jeg tenker p den ene psykiateren jeg traff da jeg var inne p sykehuset sist. Bare synet av ham gjorde at jeg flte jeg tilstivnet innvendig. Jeg snakket med ham, men i ettertid skjnner jeg at jeg var helt frakoblet den modusen jeg vanligvis er i nr jeg forteller pent og rlig om ting. Jeg tror ikke jeg fikk sagt et ord om hvordan jeg egentlig hadde det. Men han var vel kanskje ikke s interessert i vite det heller.

Vanlige leger ser ut til tro at psykiatere har magiske evner. At de p finurlig vis skal vre i stand til si om en pasient er suicidal eller ei. Og om vedkommende br f hjelp eller ei.

Jeg tviler p om de vanlige legene noen gang har vrt til stede p en slik vurderingssamtale. N har jeg selv vrt s "heldig" f delta p flere slike samtaler, og jeg har hver gang flt det som temmelig meningslst og ubehagelig.

Det som skjer, er at psykiateren spr meg om jeg har lyst til ta livet mitt. Nei, svarer jeg som regel, ikke akkurat n. Ok, sier han (eller hun). Han stiller ogs noen sprsml om jeg klarer ta vare p meg selv og om jeg har noe stttende nettverk. Som regel klarer jeg ta vare p meg selv, men noe srlig hjelp og sttte i prosessen, har jeg ikke. Ok, sier han.

S gr han ut og sier akkurat det samme til den vanlige legen. Fordi det kom fra hans munn, er det n blitt en ekspertuttalelser, og legen hrer p ham. Frst n fr jeg lov til g turer ut p egenhnd, og jeg kan fritt reise hjem s snart den medisinske behandlingen er over.

Det har skjedd et par ganger n at jeg har kommet inn igjen etter en uke av samme grunn. Lite betryggende, med andre ord. For meg fremstr denne psykiatervurderingen som temmelig vilkrlig. Standardsprket kommer ikke inn p hva som gjr livet vanskelig, og du fr p ingen mte hjelp til ordne opp i problemene eller til tenke annerledes slik at du takler det. Man reiser med andre ord ut igjen i samme situasjon som da man kom inn - og noen andre lsningsforslag m man se langt etter...

Den psykiateren jeg n tenker p, virket arrogant, hard og litt frekk mot behandleren min og vurderingen hans. Han skremte meg, p grensen til det traumatiserende, og jeg ville garantert hatt et bedre liv uten det mtet. Jeg vil tro at det eneste som kom ut av det, var et notat som sier ting om meg som ikke stemmer. I motsetning til vanlige leger har nemlig psykiatere en egen evne til fylle ut hullene i samtalen med sine egne tanker og ideer om hva pasienten fler, tenker, mener og har gjort. Denne evnen kan sikkert betegnes som magisk.... Men den er likevel drlig egnet til f frem sannheten....

#psykiskhelse #psykiatri #psykologi #pasient #selvmord #selvmordsforsk #selvmordsforebygging #helsehjelp #sykehus #depresjon #deprimert #cptsd #dissosiasjon #traumatiserende #psykiater #psykolog #journal #madman #galehus #hjelp #alene #myter #lege #offentligpsykiatri

Veien tilbake etter et selvmordsforsk - #1: Ikke hold deg selv nede, bygg deg selv opp

cof

Dette er ikke en reklame for smoothie, men et eksempel p hvordan man kan jobbe seg tilbake til et (mer eller mindre) normalt liv etter et selvmordsforsk.

Det er ofte lett snakke seg selv ned med negative ord - og nesten like lett bryte seg selv ned med negative handlinger.

kalle seg selv stygge ord eller kjefte p seg selv, bidrar sjelden til at man blir en forbedret utgave av seg selv. Snarere tvert imot. Det samme gjelder for negative handlinger, slik som isolere seg, skade seg, sulte seg, avlyse lystbetonte aktiviteter osv. Slikt fungerer som straff for en selv, men frer ikke til at man bli noe bedre (slik man kanskje nsker).

Tilbake til smoothien. Ingenting i meg fler for gjre noe hyggelig akkurat n (snarere tvert imot). Men jeg vet at den eneste mten komme tilbake til et normalt liv p, er slutte straffe meg selv med negative ord og handlinger.

Jeg setter meg ikke med i gresset utenfor Universitetsbiblioteket og koser meg fordi jeg har lyst. Selvskading og selvbebreidelser er mer fristende og kjennes mer riktig. Men jeg kan ikke fortsette slik n. S da velger jeg ignorere disse skrikende flelsene, og jeg velger ta meg selv med p tur under trrne og serverer favorittsmoothien.

- Vrsgod! 

Jeg sitter ikke akkurat og koser meg, men jeg merker at det pvirker meg i riktig retning.

De ferreste av oss har rd til en tur p spa eller en ad hoc chartertur for ta vare p oss selv slik vi trenger. Slikt synes jeg heller ikke er etisk riktig med tanke p hvor mange mennesker som virkelig trenger vr hjelp her i verden. Men de fleste av oss kan ta oss selv med p en tur ut i naturen, ta en smoothie/te i parken eller ligge i gresset og titte opp p trrne eller skyene som svever forbi. 

Bare prv! Det gr an vre snill mot seg selv og fortsatt ha rd til telefonregningen eller til gi et lite bidrag til tiggeren p hjrnet.

cof

#psykiskhelse #selvmordsforsk #selvmordsforebygging #suicidal #selvmordstanker #selvskading #livet #strategier #selvhjelp #normaltliv #egenomsorg #pasient #selvbilde #selvflelse

Ute fra sykehuset igjen (andre gang p under en uke)

cof

Ingen permanente skader denne gangen heller (i hvert fall ikke noen alvorlige), s jeg br vre fornyd.

Likevel blandede flelser. Slike hendelser er fryktelig slitsomt, og de frer ingenting godt med seg. Problemene og det som var ugreit fr det skjedde, er fortsatt like vanskelig og ugreit. Ingenting av det jeg ville forske stikke av fra, er en millimeter forandret. 

Jeg str p akkurat samme sted, mens den siste hendelsen har lagt en ny stein til byrden. Et nytt nederlag, en ny traumatiserende erfaring, en ny pfyll med skam.

S n var valget enkelt: Jeg kunne finne meg en busk og legge meg og grte, eller jeg kunne lpe ut fra sykehuset og danse i solen.

Jeg valgte det siste. S fr vi se hvor lenge det holder og hvordan det gr nr skyene igjen begynner samle seg...

#psykiskhelse #sykehus #selvmordsforsk #selvmordsforebygging #pasient #uus #prverigjen #alene #ikkegiopp

Hvorfor skriver psykologer feil i journalen?

cof

Overskriften p det forrige innlegget mitt var kanskje litt voldsom, men det var det jeg flte mest for si der og da. Selvsagt er det ikke ren og kjr ondskap som gjr at en psykolog eller psykiater skriver feil i journalen (en sannhet som nok har noen modifikasjoner).

Det handler nok mer om misforstelser, feiltolkninger, falske minner (ja, det kan ogs oppst hos behandlere), drlig sprk, fordommer, generaliseringer, feighet (slik at man fr ryggen fri selv hvis det skjer noe med pasienten), tvetydigheter, slurv, mangelfull kompetanse, uvitenhet, snillisme, drlig faglighet, farging av andres utsagn og liknende. Ja, denne listen kan nok gjres temmelig lang uten at vi kommer inn p ordet ondskap.

Likevel kan det oppleves slik til tider. Srlig nr feilene fr deleggende konsekvenser for livet ditt. Og srlig nr de som har gjort feilene, nekter rette den opp igjen. Selv om du ber om det.

Blir presset for stort, vil de kanskje komme med et beklagende "Jeg er bare et menneske". Og den overbrenheten br vi ogs gi dem. De br imidlertid ikke ta den imot uten at de ogs minner seg selv p at pasienten OGS "bare er et menneske". Husker de p det, vil det kanskje ikke bli s vanskelig rette opp feil i fremtiden.

#psykiskhelse #journal #psykolog #psykiater #dps #feil #rette #rettefeilijournal #korrigere #minjournal #ansvar

F* psykiatrien! De folka virker jo onde!

mde

En journal full av feil.

En pasient som sitter halvannen meter unna.

Du er psykiater. Det pasienten sier, stemmer ikke helt med journalen. Hvem hrer du p?

Det hviler en forbannelse over den offentlige psykiatrien. Du havner sjelden der som pasient med mindre livet har vrt slem mot deg. Men hva mter deg der? Kanskje en eller annen hyggelig psykiatrisk sykepleier. Og garantert en hndfull psykiatere (og psykologer) som gir deg hndfast bevis p at ting aldri vil bli bra igjen. De er der kanskje ikke bevisst, men det skal de srge for.

Journalen min p DPSen var s full av feil at den har holdt p ta livet av meg. Den har i hvert fall delagt livet mitt. Det kunne vrt enkelt rettet og jeg kunne kommet tilbake i jobb, men en arroganse p strrelse med Galdhpiggen har bare gjort det hele mye verre.

Jeg fler at arbeidskonflikten og kontakten med DPS tok fra meg der jeg hadde, ogs den jeg var som person. De som ikke selv har hatt behov for psykisk helsehjelp, tenker vel at at  bare vrvler. Men slik er den virkelige verden.

Jeg leste nettopp journalen min p nett. Jeg har lrt alt det er stygt banne, men det er lite annet jeg har si. To leger p medisinsk post hadde bedt om psykiatrisk vurdering, men psykiaterne gadd ikke. Dette har skjedd fr, s bare skriv ut pasienten.

Ja, det har skjedd fr. Og vet dere hvorfor? Fordi ingen hjalp meg da det skjedde frste gang. Eller andre gang. Eller tredje. Du fr ikke hjelp i psykiatrien hvis du forsker ta livet ditt - dersom du ikke viser med ansiktet at du er svrt lidende. Men mange med CPTSD vise ikke det, i hvert fall ikke nr de er livredde for dem de sitter overfor.

Du fr ikke hjelp, men jeg kan love at episode eppleves traumatiserende. Du har enda mindre grunn til leve...

Psykiateren jeg snakket med p akuttpsykiatrisk p Ullevl, ga visst blaffen i det jeg sa og hrte p den feilaktige epikrisen fra DPSen, som jeg i snart to r n har forskt f korrigert.

Det forklarer hvorfor de ikke var s interessert i hjelpe meg. Ikke denne gangen heller.

Jeg har lyst til hevne meg p DPSen. Eller s vil jeg ta meg selv.... Jeg kommer jo ikke unna de feilene som str i journalen. De har aldri vrt en del av mitt liv, men n er de plutselig det. Ingen hrer p meg. Det fles s fullstendig karakterdrepende. Og jeg klarer ikke la vre sprre hvorfor. Hva galt har jeg gjort mot dem?

N har jeg i hvert fall gjort noe galt mot meg selv igjen. Iflge statistikken slikt man kan d av... Jeg orket bare ikke mer... Det s bare ikke ut som det var noen mte slippe unna...

Jeg spiste noe jeg ikke burde spise. S traff jeg en venn. Jeg lot som ingenting (som vanlig), men han minte meg om at det finnes gode ting i verden ogs. N er jeg opplst i trer. Igjen. Og i fullstendig villrede. Jeg turte ikke ringe i stad, og jeg vet ikke hva jeg skal gjre n. Hvis jeg ikke gjr noe, regner jeg med at det ikke er s veldinlenge igjen. Det kommer uansett ikke til bli gy. Jeg vil ha bort det skadelige, bare forske igjen med fokus p det gode i livet. Men jeg tr ikke ringe noen. Det jeg spiste det, ville jeg oppriktig d. Jeg s bare ikke noen annen lsning. N er jeg usikker igjen. Usikker p hva jeg vil. Og usikker p hva jeg skal gjre.

Og jeg er sint. Sint p DPSen som har ldeldes mye i livet mitt, som har tatt fra meg s mye. Sur p akuttpsykiatrisk som uten hre med meg, valgte tro p det DPSen skrev - enda jeg satt rett foran den og fortalte en helt annen historie.

Jeg er sur p dem fordi dette skjer. Jeg har samarbeidet bra, jeg har vrt hflig, jeg har vrt pen. Jeg har bare ikke blitt trodd.

Igjen.... Jeg hater at dette skjer. Jeg vil ikke til verken sykehuset, legevakta eller akuttpsykiatrisk. Det er traumatiserende vre der. Hvorfor vil dette ikke ta slutt?

#desperat #psykiskhelse #smerte #trist #cptsd #dissosiasjon #delagt #dps #pasient #suicidal #selvmordstanker #selvmord #hjelp #oppgitt #alene

Klarte ikke si noe til psykiateren...

dav

I ettermiddag mtte jeg "min" psykiater igjen. P en mte hadde jeg sett frem til dette. Da jeg var innlagt p akuttpsykiatrisk, sa legene bare at jeg mtte snakke med ham. For mens man er p sykehuset, fr man ingen behandling. Det er faktisk ingen som snakker med deg der...

De sa jeg kunne ringe ham mandag. Jeg sa det ikke fungerte slik der. - Ja, da fikk jeg snakke med ham tirsdag, da. Og ble det krise i mellomtiden, fikk jeg kontakte legevakta eller akuttenheten p min lokale DPS. Jeg sa det ikke fungerte slik. - Ja, hvorfor hadde ikke jeg de samme rettighetene som alle andre? Vel, jeg forskte forklare at min lokale DPS ikke vil ha mer med meg gjre. - Det var nok bare innbilning.

Vel, jeg forskte forklare hvordan sykehuslegen hadde forskt kontakte dem for oppflging etter et selvmordsforsk for ett r siden, men de ville ikke. De skyldte p at JEG ikke ville til dem og at de ikke hadde kapasitet - men alle vet at de i lpet av 2-3 uker alltids vil kunne klare finne en plass. Siden Akuttpsykiatrisk heller ikke ville ta meg, ble jeg like godt skrevet ut mef det samme - og jeg fikk med meg en henvisning til utredning og behandling hos en annen DPS om en 8-10 ukers tid. Det ble for vrig heller ingen suksess, da de ikke ville gjre noe siden jeg ble utredet for dissosiasjon p Modum. Denne DPSen hadde forvrig ikke akuttilbud til meg. Da min fastlege etter en forverring i desember forskte kontakte min lokale DPS igjen for rask oppflging, ville de heller ikke denne gangen hjelpe meg. Igjen skyldte de p meg. Angivelig skulle jeg ha skrevet til dem at jeg ikke ville ha noe med dem gjre. Dette har jeg aldri gjort. Jeg har bare skrevet om at journalen min er full av feil og bedt dem rette den...

Min vurdering av situasjonen: De er sure og/eller fornrmet og vil ikke ha noe mer med meg gjre.

Om legene p akuttpsykiatrisk ble overbevist, vet jeg ikke. Men det var ikke lenge vi snakket sammen. Jeg fikk bare beskjed om snakke med min egen behandler p tirsdag, og (n litt korrigert etter den lille talen om min lokale DPS) kontakte legevakta ved behov.

Jeg hadde lyst til si at jeg har fobi for legevakta pga negativ erfaring fra tidligere. Men jeg sa det ikke. For hvorfor skulle jeg?

I dag traff jeg endelig min egen behandler. Og s klarte jeg ikke si noe om det som hadde skjedd, bare at alt hadde vrt helt ok den siste uken. I motsetning til sykehuslegen ga han seg ikke s lett. Han sa jeg virket frakoblet. I motsetning til sykehuslegen, avsluttet han ikke bare samtalen nr jeg hadde problemer med si noe. Det funket. Mot slutten av timen klarte vi samtale, og han fikk vite det. Men det var ikke mulig si noe til begynne med; jeg mtte skrive fr jeg klarte formulere ting med munnen...

Jeg tror kanskje oppholdet p akuttpsykiatrisk har gjenopplivet pdykologfobien min. Men heldigvis har jeg n en psykiater som hjelper meg til forst at "ikke alle hunder biter"...

#psykiskhelse #akuttpsykiatrisk #sykehus #pasient #dps #fobi #suicidal #dissisiasjon #cptsd #lege #psykiater #samtale #ensom #hjelp #helsehjelp

Utskrevet fra akuttpsykiatrisk i dag (TW)

I forrige blogginnlegg fortalte jeg at jeg hadde stukket av fra sykehuset, hvor jeg hadde havnet etter et selvmordsforsk, og jeg trodde igjen at det riktige var gjre et nytt forsk. Heldigvis endte jeg opp med ringe dem og de sendte en taxi for plukke meg opp.

Ja, n skriver jeg heldigvis - for n er jeg over den krisa. Eller... fullstendig over skjer ikke s lett, men det er roligere. Tenker jeg tilbake n, vil jeg si at jeg ikke skjnner at jeg gjorde det. Men det er slik det kan bli nr jeg blir for sliten og de mest depressive delene av meg tar over.

Det er litt skremmende hvor lett det var stikke av fra det sykehuset. Jeg m innrmme at jeg var en smule bedugget av noen sovetabletter jeg hadde puttet inn p toppen, og jeg gikk nok bortover gata som en fyllik... Det var s absolutt en grusom opplevelse. Men det kunne blitt verre, hvis jeg hadde vrt raskere og i nrheten av noe som kunne vrt mer skadelig. Men det hjalp faktisk litt skrive det blogginnlegget.

Da jeg kom tilbake, ble jeg mtt av en superhyggelig og rolig sykepleier. Da ble jeg ogs rolig igjen, og jeg gav henne frivillig en av de skarpe tingene jeg hadde funnet i rommet og som jeg hadde brukt til skade meg med fr jeg stakk av. N ville jeg helst ikke ha den innen rekkevidde. Ikke det at jeg ville bruke den, n var jeg rolig. Men det er ikke godt si nr det kommer uro igjen og hvordan jeg velger lse den problematikken...

De sa legen skulle komme snart snakke med meg. Det var vel i 19-20-tida. Han kom kl.11 neste dag. Han ville helst overlate snakkingen til de profesjonelle og lovte at en psykiater skulle komme snart. Det var nok ikke psykiateren enig i, for kl.16 kom legen inn igjen og sa at jeg kunne reise hjem.

Jeg sa, som sant var, at jeg ikke s andre alternativer enn ta livet mitt hvis jeg dro hjem. Det var rett og slett tomt i hodet mitt for andre ideer om hva jeg kunne gjre for hindre dette. Grsdagens krise var jo ikke akkurat blitt mindre av at jeg hadde ligget et halvt dgn og stirret i de hvite veggene...

En time senere fikk jeg spasere videre til akuttpsykiatrisk avdeling, hvor jeg fikk tilbringe to netter. Dette har jeg aldri vrt med p fr. Det var for s vidt en interessant opplevelse, og jeg fler meg kunnskapsmessig beriket om hvordan psykiatrien fungerer (og ikke fungere). Ikke misforst, jeg har faktisk mye positivt si om det. Men det var ogs lrerikt i forhold til hvor vanskelig det er vre pasient med psykiske problemer og hvordan man blir mtt/behandlet av helsevesenet.

I dag ble jeg skrevet ut igjen. Jeg er ikke suicidal lenger, jeg har ftt igjen kontrollen over meg selv (kontrollen over de destruktive EPene mine). Men jeg har ikke gjort stort annet enn stirre p vegger og spille spill, s n er resten opp til meg. Heldigvis mter jeg psykiateren min i morgen ettermiddag.

Men n har jeg ftt mye blogge om fremover! S det kommer garantert flere innlegg om livet p en akuttpsykiatrisk avdeling - p godt og vondt. Og for si det veldig kort: De reddet meg nok fra en del harde kamper med selvskading og mulig selvmord, men jeg hper jeg slipper  ta turen dit igjen.

 

#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #cptsd #dissosiasjon #sekundrdissosiasjon #suicidal #selvmordstanker #selvmordsforsk #selvmord #suicid #akuttpsykiatrisk #akuttpsykiatri #sykehus #pasient #livetsompasient

Jeg stakk visst av fra sykehuset.... (TW! TW! TW!)

La meg starte med en stor TW!!!!!!!!

Jeg har nettopp klart stikke av fra sykehuset! Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal finne p, s jeg forsker skrive litt... kanskje blir det mitt siste blogginnlegg. Det er kanskje et hint som gjr at du br stoppe lese allerede n.

For meg handler det n mest om f tiden til g. Mens jeg venter p... tja....

Jeg har vrt sliten over lang tid n. Og etter at en venninne lekte katt og mus med meg ("jeg trenger hjelp... men jeg gidder ikke ta telefonen... nr du ringer for n'te gang, kanskje jeg svarer... og informerer om at jeg bare er ute med familien... eller venner... eller p fest...."). Det trigget meg noe helt uventet. Kanskje mest fordi jeg trodde hun var drlig slik som meg... Men det var hun penbart ikke. Hun hadde nok behov for f bekreftet at jeg likte henne. Men det er likevel ikke pent av en voksen dame leke slik 'katt og mus'-lek, i hvert fall ikke med noen som selv har suicidalproblematikk p rullebladet...

Jeg har sagt ifra at jeg er blitt drligere. For jeg har lrt meg gjenkjenne symptomene. Hjalp det si fra? Ikke egentlig. Jeg var jo klar over det fra fr, og det frte ikke til noe srlig.

Og i morgest gikk det skeis. Jeg var for trtt etter flere mer eller mindre svnlse netter. Jeg vknet opp i en helt annen modus. Visste ikke hva jeg skulle gjre. Flte bare at det eneste riktige var - - - - TW! TW! TW!  - - - - - - ta livet mitt. S jeg spiste noen tabletter. Mer enn tidligere.

Jeg trodde de ville begynne delegge meg i morgen, og da kunne jeg ta "step 2". Men relativt raskt begynte jeg kjenne susing i rene. Noen har sagt at det er en grusom mte d p. S jeg ringte Giftinformasjonssentralen. Ville bare vite nr symptomene begynte sl inn, slik at jeg kunne innfre "step 2"...

Det har skjedd fr, men aldri s mange tabletter. Tidligere har jeg vrt hysterisk. Det har vrt Straffe-EPen min som har villet drepe meg, og Grte-EPen min har ikke hatt lyst. Den har vrt livredd, fullstendig knust, hjelpesls og fortvilet. Jeg har nok vrt fullstendig hysterisk nr jeg har ringt legevakte og sagt at jeg ikke klarte stanse det. Etter en kort samtale, har jeg koblet inn igjen. Og - , som jeg har angret! Da har jeg jo hatt kontroll igjen! Jeg har bare villet f disse kjemikaliene ut av kroppen, slik at jeg kunne fortsette et nogen lunde normalt liv. Ikke minst dra p trening, som jeg er s glad i.

I dag var det ikke s mye Straffe-EP som var i sving, som at jeg ga opp. Orket ikke mer. Visste ikke hva annet jeg skulle gjre enn... Ja, jeg s rett og slett ingen andre handlingsalternativer. Jeg har lrt av de tidligere erfaringene, og tok i ekstra hardt. S var det bare vente. Men s var det denne resusingen som overrasket meg... Jeg ble s forvirret! Hva skal jeg gjre n?

Giftinformasjonssentralen ringte 113. Jeg ville ikke. Jeg kom p sykehuset, og de var veldig hyggelige. Ingenting negativt si. Men etter noen timer med stirre i veggen, bygget disse katastrofetankene seg opp igjen. Jeg var ikke sikker p hva jeg skulle gjre. Grte hjalp ingenting. Skrape meg med sikkerhetsnlen i ringesnoren hjalp heller ikke.

Som sykepleier er jeg dessverre kjent med visse apparater og slangekoblinger. S til slutt koblet jeg meg bare fra og gikk. Jeg er svimmel som en svaistang, hadde jeg hatt maling p fttene ville jeg sikkert laget et rart mnster etter meg p fortauet. Jeg fler meg utrolig kvalm. Alt gr rundt. Og jeg er igjen s utrolig forvirret. Hva skal jeg gjre?

Egentlig har jeg bare gitt opp. Jeg orker ikke mer. Jeg skulle nske det fantes en lsning. Men jeg kan ikke se den. Og jeg klarte ikke finne den p veggene i rommet der jeg l.

Ja, jeg fler meg ille til mote overfor de som var p vakt. Srlig overfor hun eller han som hadde ansvar for meg i kveld. Jeg er ikke sikker p hvem det er... Og kanskje trenger jeg ikke fle meg ille til mote heller...

For det er det det handler om. Jeg fler at jeg ikke har noen plass i verden lenger. Usikker p om jeg noen gang har hatt det... Men fler at jeg mistet alt i arbeidskonflikten for ca 2 r siden og den veldig, veldig negative oppflgingen fra DPSen etterp. Jeg fler at jeg ikke har noenting igjen. P en mte vet jeg at det ikke er sant - det var jo annerledes for noen uker, ja, selv for noen dager siden. Men n fler jeg at jeg ikke har mer. Samfunnet er en stor, gr masse for meg - og jeg str helt p siden. Jeg vet jeg ikke er den eneste som str p siden, men det forandrer ingenting. Jeg hrer ikke til her...og jeg fler at jeg bare m innse det.

P et rom henger en pbegynt behandling. Den er sikkert ikke oppdaget enn.

Her sitter jeg. Og vet ikke hva jeg skal gjre.

Jeg tror jeg tenker at kanskje noen vil sprre hva som skjedde. Tja, n har jeg bare overlatt alt til skjebnen. De har sagt det er en grusom mte d p. Men jeg orker ikke mer. Jeg fler jeg bare m la det skje.

Men jeg har lyst til si noe til dette samfunnet - fordi det ogs er andre som str p siden, som fler seg utenfor, isolert, som ikke har noe igjen.

Hadde noen snakket med meg for 2 r siden, da jeg pga en akutt krise flte at jeg ikke orket leve mer og (for frste gang i mitt liv) gjorde et forsk p avslutte det, ville jeg nok kommet over det ganske raskt. Men det skjedde ikke.

Hadde none snakket med meg da det skjedde igjen for 1 r siden, ville jeg nok ikke kommet tilbake til sykehuset 2-3 ganger det neste ret. Men det skjedde ikke.

Politikere og helsepersonell snakker om forebygge selvmord, men nr debatten kommer opp, snakker de stort sett bare om pasientens autonomi (selvbestemmelse) og frie vilje. De kan ikke hindre at folk tar livet sitt, selv ikke nr de er under behandling, siden de har fri vilje. Det blir for enkelt, mener jeg. Hadde noen vget ta en enkel samtale med pasienten, vget g inn p eksistensielle problemer - for det er jo det liv og dd handler om - s ville nok mange vrt reddet.

Men i stedet blir mennesker med selvmordstanker overlatt til seg selv. Fr de ikke samtale frste gang, blir problemene ofte forsteinet. Men de fr garantert ikke noen samtale neste gang heller, for da definerer 'ekspertene' problemet som kronisk. Men fr bare en sjanse i helsevesenet. Og det er ikke det samme som god behandling.

S her sitter jeg og venter p at tiden skal g. Venter p at kvalmen skal bli strre, svimmelheten sterkere og magesmertene uutholdelige... Det hres kanskje bare ut som galskap, og det er det jo for s vidt ogs. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjre. Jeg fler meg s uvel. Trist, men likevel bare utslitt. Jeg har grtt s mye i dag, ogs da jeg stakk av fra sykehuset. Men n er jeg bare sliten. Sliten, kvalm og forvirret.

Er det noe i meg som vil leve? Absolutt! Men det kan sammenliknes med et party der du ikke fler deg velkommen. Du kan g inn, smile og hykle en liten stund, men flelsen av ikke hre til kan etter hvert gjre det uutholdelig. Noen tanker i meg sier faktisk: "G tilbake! G tilbake! Dette kan du klare!" Men s vet jeg ikke om jeg orker. Jeg tror ikke jeg orker flere runder. Jeg vil ikke ligge og stirre i veggene og fle meg fullstendig ensom og utenfor samfunnet. Det er som om et mantra gr igjen i hodet mitt: "Denne verden er ikke for deg!"

Noen tanker sier: Jeg skulle nske det kom noen og hjalp meg! - Tro meg, det kunne vrt superman eller batman for alt jeg bryr meg! Jeg fler meg s fullstendig forvirret at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjre eller om det er mulig lse dette p noen annen mte.

Hvor lenge har jeg vrt borte n? Halv annen time, kanskje. Jeg tror ikke de har merket noe enn. Jeg har vrt der fr. De kommer sjelden innom og sjekker. Jeg kunne gtt tilbake og lagt meg i senga som om ingenting hadde skjedd. Det eneste problemet er at jeg dro ut venekanylen min.... Ganske uforskammet, for jeg vet at det kan vre vanskelig f lagt inn en ny. Men jeg tok den ikke ut da jeg gikk, jeg tok den ut p veien. For jeg tenkte at jeg ikke ville trenge den.

Tro meg eller la vre, men det sterkeste stimuli for dra tilbake akkurat n er denne kvalmen. Den er nesten uutholdelig (i hvert fall for dem av oss som ikke takler kvalme). Svimmelheten gjr det ikke bedre.

Jeg m kanskje ta opp et sprsml til: Er jeg egoistisk n som stikker av? Tro meg, jeg har lengt forskt bli vrende her for andres skyld. Greie er at jeg bare ikke orket mer og heller ikke klarte se noen andre mulige lsninger....

Jeg tenker p foreldrene mine. Det er vel bare dem jeg fler meg trist overfor. Og her er jeg genuint trist. S trist at jeg kanskje vil tvinge meg selv til g tilbake...

S kommer tanken: Tr jeg?

N stikker det i magen. Det er visst ikke noe godt tegn... ret gjr ogs vondt.... Men kanskje det bare er innbilning... 

Jeg fler meg rett og slett forvirret. Da jeg snakket med damen p Giftinformasjonssentralen, var det som om hennes beslutsomhet var nok til styre min forvirrethet og ubesluttsomhet. Men n er jeg bare usikker. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjre...

Skulle nske jeg fikk forklart dette for politikerne og (ikke minst) helsepersonellet som legger premissene for psykisk helsehjelp. Det er nok mange grunner og mange ulike tanker til at folk tar livet sitt, men dere br vre obs p at her er nok mye forvirring i gjerningsyeblikket. S mye forvirring at dere rett og slett ikke bare kan skylde p pasientens autonomi (selvbestemmelse) og frie vilje fordi selvmordsstatistikken er s hy!

En forvirret person klarer ikke gjre gode valg! Det gr bare ikke! De kan prve lenge, og mange ganger. Men en dag kan det bli nok. Da orker man kanskje ikke mer. Da ser man kanskje ikke noen andre lsninger. Da kan ikke psykologer og psykiatere bare "Vi vil ikke hjelpe ham/henne - la oss skylde p hans/hennes frie vilje!"

Mange ber faktisk om hjelp i psykiatrien uten f det. Jeg har forskt det, jeg ogs. Det er ikke noe gy. Jeg tror ikke jeg er alene om bli arbeidsufr av mangel p god hjelp. Kan ikke bare politikere og andre innse at de m gjre noe mer for tette de hullene som finnes i psykiatrien, og som pasienter til stadighet faller gjennom?

N fler jeg at jeg holder p besvime. Noe i meg roet seg litt av skrive dette, men jeg er fortsatt usikker. Usikker p hva jeg skal gjre - her jeg sitter i en sykehusskjorte med strkna blodflekker og trykker, trykker og trykker ls p tastaturet. Jeg har med meg en jakke, men jeg klarer ikke ha den p meg - det er for varmt, og jeg fler meg s uvel.

Noe i meg blir fristet til lage en liten liste - "13 reasons why" - der jeg ramser opp de personer og begivenheter som er rsak til at livet mitt fles delagt. For man ender sjelden her uten en grunn. Bde politi og DPS kunne hjulpet meg, men snt skjer nok bare p film. Gode venner har jeg ogs sett p film - men ikke i virkeligheten. Det betyr ikke at jeg ikke har sett at det finnes mange snille mennesker i denne verden. Jeg kjenner mange av dem. - S kanskje jeg skal benytte anledningen til si UNNSKYLD (hvis jeg ikke skulle komme meg gjennom denne greia).

Sykepleierne og legen jeg mtte, var veldig snille de ogs. Jeg br kanskje si UNNSKYLD til dem ogs.

Og til foreldrene mine: UNNSKYLD!

Jeg tror jeg skal slutte skrive n. Kanskje skal jeg presse meg tilbake til sykehuset, snike meg opp i senga og late som om jeg mistet venekanylen i toalettet? De har nok ikke merket at jeg har vrt borte i 2 timer... og toaletthistorien br man i hvert fall kunne bruke en gang. Kanskje skal jeg fortsette kjempe for vise andre (som ev mtte slite p samme mte) at det er mulig aldri gi opp, selv om det fles helst hplst. Og selv om man fler seg fullstendig forvirret.

Jeg er stolt av vre en fighter, og min strste "bragd" er ha klart 40 push-ups. Meningslst for noen, men for meg betydde det mye. Tross pustebesvr og muskelsmerter klarte jeg det. S kanskje kan jeg klare dette ogs... Jeg holder det forelpig pent, men jeg vil at alle skal tro at det gr an fighte - tross smerter, hplshet og forvirring.

Men jeg nsket ogs skrive dette n - slik at de som mtte lurer p hvordan det fles og hvordan dette kan oppleves, kan f et lite innblikk i det. Min forvirring er komplett, og jeg kan skylde p bde depresjon, CPTSD og dissosiasjon i denne situasjonen.

Det viktigste jeg vil si er uansett: Ta godt vare p hverandre! Alle sammen! Lft blikket og se hverandre i de sm tingene i hverdagen! Det er de sm tingene som virkelig betyr noe - slik som da legen lot meg f sttte hodet mitt mot skulderen hennes da jeg kastet opp for noen timer siden.

N skal jeg sjangle meg ut i gatene igjen og se om jeg finner p noe smart gjre... Og dere andre: Ta vare p hverandre! Er du sterk, hjelp de som er svake! Er du svak, ta kontakt og snakke med noen! Ta tak i udyret mens det fortsatt har en liten strrelse!

God klem fra meg! <3

#psykiskhelse #tw #psykiatri #psykiater #dps #psykolog #selvmordsproblemer #selvmordsforebygging #selvmordstanker #selvmord #suicid #suicidal #selvskading #pasient #rmt #sykehus #dissosiert #forvirring #skam #bryseg #vgbryseg #omsorg #vennskap #hjelp #cptsd #dissosiasjon #usikker #epilog

 

Nedtur starte hos psykiater igjen...

Sommeren har vrt 70% fl/vond/vanskelig, 5% fin/deilig og 20% nytral. Det hres kanskje negativt ut, men for meg er dette fantastisk! I fjor var jeg ustabil, dypt deprimert og p medisiner jeg ikke tlte. Jeg kunne skadet meg hvert yeblikk, og mtte slite livet av meg for ikke gjre det (og s holdt det p g skikkelig galt for nyaktig 1 r siden...) ret fr var enda verre. S jeg er i grunn kjempefornyt med rets sommer. Det beste har vrt:

  • Btturene i Oslofjorden (og turer p yene der)
  • drikke smoothie under trrne, i skyggen
  • Bade i Sognsvann
  • Mte hyggelige venner

Det var litt overgang starte opp igjen hos psykiateren i dag. Jeg er selvsagt glad for at han vil hjelpe meg ut av disse dissosiasjonsgreiene. Jeg savner vre slik jeg var fr (selv om jeg var depressiv rett som det var da ogs - men jeg var ikke s splittet, i hvert fall). Jeg har lyst bli integrert, vre glad over ting, ikke skade meg og gjre noe s enkelt som arbeide! , som jeg savner en hard arbeidsdag og det lese en tung bok!!

Det var likevel litt nedtur begynne hos psykiateren igjen. Det var som om ferien var over. Ferien fra 'psykdom'. Det var jo fullt av utfordringer i sommer ogs, men jeg kunne likevel ignorere det til en viss grad. Selvsagt savnet jeg noen snakke med til tider, men det er ikke s mye tid vi fr til snakke nr vi mtes heller. Men det blir en stadig pminner om at ting ikke er som de skal.

Sol, varme, smoothie, bading og skyggefulle trr gjr det faktisk mulig glemme at livet er vondt. Jeg gledet meg kanskje ikke over disse tingene slik jeg gjorde da jeg var liten, men det var likevel gode erfaringer som gjorde at jeg ble bedre. Hper det vil fortsette...

#psykiskhelse #psykiater #psykolog #cptsd #dissosiasjon #sommer #sommerferie #ferie #behandling #pasient #psyk #psykisk #sykdom

Tabbe... Vanskelig skjule selvskading...

cof

"Nei, hva er det der? Sarah, har du skadet deg igjen?"

Moren min fikk et lidende uttrykk i ansiktet, lett blandet med skepsis. Jeg brettet ned ermene s fort jeg kunne og mumlet noe om at det var det nye armbndet mit.

Her hadde jeg satt igang tidenes dekkoperasjon. Selv om det var varmt, hadde jeg gtt med genser i hele dag. Jeg kom p middagsbesk til foreldrene mine. Genseren var p plass hele tiden.

Mens jeg pusset tennene p badet, m jeg ha trukket opp ermene. Jeg kan ikke en gang huske alt jeg gjorde det. Foreldrene mine var p kjkkenet og vasket opp. Jeg tenkte jeg skulle hjelpe til.

"Nei, hva er det?..." 

sj! Jeg hadde virkelig lagt min sjel i skjule det, og s gjorde et yeblikks ukonsentrasjon at alt ble delagt.

Jeg dro selvsagt ermene ned s fort jeg kunne, og jeg forsker benekte og bortforklare etter beste evne. Hvorfor? Hvorfor ikke bare fortelle det?

- Tja, det skjedde ved en glipp. Jeg mista kontrollen en natt. N ville jeg ikke ha gjort det. Men da s jeg ingen andre muligheter. Etterp angrer jeg selvsagt. Men det bare skjedde, jeg hadde ikke kontroll. Jeg vil ikke at mora mi skal vite at jeg er blitt verre. Da blir hun bekymret og trist. Det blir vanskelig for henne, og i sin tur blir det vanskelig for meg. Jeg orker ikke sms tre ganger hver dag, i tillegg til mail og messages. S da kan jeg ikke si noe. Hun m ikke f vite noe.

S n er det bare en ting si: sj!!!!!

#selvskading #psykiskhelse #dissosiasjon #cptsd #depresjon #sr #arr #skam

5 tips for f venner som bryr seg nr du har det vondt

Gode venner er gull verdt. Vi trenger dem i hverdagen for oppleve glede, fellesskap og flelsen av vre verdsatt. Men enda mer trenger vi dem nr livet blir vanskelig. Enten det er sykdom, tap, mobbing eller vanskeligheter man m igjennom - det at at noen bryr seg, og viser det i praksis, kan vre ndvendig for at vi lykkes, holder ut eller orker leve videre.

Mange opplever imidlertid at venner svikter nr de trenger dem som mest. Slik vil det dessverre alltid vre. Noen venner baserer nemlig sitt vennskap p WIIFM - "What's in it for me?" Disse nyter de gode flelsene og opplevelsene du gir dem, men har liten interesse av gi deg noe hvis ikke de fr noe igjen for det. Dette er typiske party-venner: "Let's have fun together! And if we don't, let's just say goodbye."

WIIFM-venner vil vre de frste som forlater deg nr du fr det vanskelig. Dessverre vil det vre lite du kan gjre for beholde den, med mindre du tar p deg masken og bruker all din energi for tilfredsstille dem igjen. Men det er sjelden verd det. Da er det bedre rette fokus mot de vennene som du faktisk betyr noe for. De er kanskje ikke de kuleste, men det er disse som vil vre der for deg nr du som mest trenger sttte, hjelp og sympati.

Men du kan ikke ta disse vennene for gitt. De vil kanskje strekke seg langt, og det kan bli lett tro at at alltid vil gjre det. Men mten du behandler dem p kan vre avgjrende for om de vil fortsette hjelpe deg videre eller om de ikke orker mer. Det er derfor viktig tenke gjennom hvordan du behandler dine venner, ikke minst de gode dagene (nr du ikke fler s sterkt behov for dem).

Behandler du dem som sppel, vil de snart fle seg som sppel. Og det er alltid et sprsml hvor lenge de vil la deg holde p med det.

Her er fem ting du br tenke over i forhold til hvordan du  br behandle dine venner - dersom du nsker at de skal stille opp for deg nr du trenger det som mest og har det som vanskeligst:
 

1. Svar p meldinger

Ta deg tid til besvare meldinger de sender og vr tydelig i kommunikasjon om avtaler. Dersom du slurver her, er det lite sannsynlig at de vil oppdage det dersom du senere ikke orker svare p meldinger fordi du er s langt nede. De vil bare tro at det er en del av ditt vanlige mnster. Du vil kanskje isolere deg og lengte etter f den omtenksomme meldingen: "Hei, du har vrt s stille i det siste. Hvordan gr det egentlig?" Nr denne meldingen uteblir, vil du kanskje fle deg sviktet, ensom og verdils. Det er derfor viktig bruke de gode dagene p en fornuftig mte og vre bevisst hvordan du kommuniserer. Dette handler i stor grad om vise andre respekt. Behandler du dem som dritt, vil de fr eller siden g lei. Nr du er drlig, kan det vre vanskelig flge opp meldinger, men dette vil de lettere bre over med hvis de er vant til at du ellers behandler dem respektfullt. Men selv p drlig dager kan det vre verdt bruke litt krefter p kommunikasjonen, om ikke annet s bare si at det er vanskelig ta kontakt eller snakke nr du har det slik.

2. Ikke g i "meg selv frst"-fella

Mange som sliter psykisk, srlig med depresjon og utbrenthet, vil f rd fra lege eller psykolog om at de m begynne ta vare p seg selv og ta hensyn til sine egne behov. Rdet kan vre bde riktig og viktig. Noen tipper imidlertid over i en vremte som minner om Trumps "America first"-retorikk. I et forsk p flge legens rd gr de rundt og sier til dine venner: "Jeg skulle gjerne hjulpet deg, men jeg m tenke p meg selv n..." eller "Jeg vil gjerne vre din venn, men jeg m frst og fremst beskytte meg selv.. " Alle mennesker m ta vare p seg selv. Selv om vi brenner for hjelpe andre, vil vi ha lite gi om vi ikke ivaretar oss selv. Det er imidlertid lurt flge legens rd uten bruke de samme ordene som ham nr du skal forklare din venn hvorfor du n ikke kan komme p festen, hjelpe til med flyttingen eller tilby en stttende samtale. Si gjerne at du skulle nske du kunne, men at du er for drlig n. Men forsk unng fraser som at du m tenke p deg selv, ivareta dine egne behov frst eller beskytte deg selv. For ikke bli misforsttt: Du trenger kanskje prioritere deg selv akkurat n, men det er undvendig si det ordrett til andre. Det fr deg til fremst som egoistisk og egosentrisk, som en som kun forventer at andre skal stille opp for deg uten at du vil gjre noe tilbake. Da er det kanskje ikke s rart om vennene dine etter en stund begynner behandle deg p samme mte.
 

3. Si unnskyld som det passer seg

Gjr du noe dumt eller srer du vennene dine, br du ikke vre redd for si unnskyld. Det kan ofte fles vanskelig og skummelt, men er det noe som innbyr respekt, s er det nettopp at noen vger ta ansvar for sine handlinger og beklage det de har gjort. Du br bare ikke overdrive eller ende opp med si unnskyld for din blotte eksistens. Det virker mot sin hensikt: Du kan fremst som ynkelig, falsk, overfladisk eller fornrmet. Men hvis du f.eks. fr et raserianfall mot en venn eller bryter en avtale uten si ifra, er det viktig si unnskyld. Br du ogs forklare grunnen? Ikke alltid, men av og til er det lurt. Srlig hvis det skjer flere ganger. Slik atferd kan vre vanskelig forst, og det kan vre en god grunn for noen til trekke seg unna. Men mennesker er rasjonelle vesener. Fr de en forklaring, kan de forst situasjonen, og da kan de ogs lettere bre over med den. Kanskje kan det ogs vre lurt snakke sammen om hvordan din venn best kan mte deg hvis du f.eks. fr et raserianfall eller dropper ut av en avtale. Skal han/hun ringe? Eller trenger du ro og tid for deg selv? Vanskelige situasjoner kan gjres mye enklere med pen kommunikasjon.
 

4. Vr pen, rlig og tillitsfull

Du skal selvsagt ikke si alt til alle under alle omstendigheter. Men nr vennene dine opplever at du har tillit til dem, vil det pvirke relasjonen mellom dere positivt. I noen tilfeller kan riktignok tillit og betroelser fre til store skuffelse, srlig hvis du har hye forventninger til din venn eller forventer noe annet enn det han/hun gir deg. Det kan derfor vre lurt tenke gjennom disse tingene p forhnd. Noen ganger kan det hjelpe tenke p sitt liv som en pen bok. Har man ingenting skjule, har man heller ingenting vre redd for. Men man trenger ikke vise alle sidene med en gang. Prv deg frem, se hvordan de reagerer, og bestem deg p forhnd for at du vil vre forberedt og takle ogs et tillitsbrudd. penhet, rlighet og tillit stimulerer til det samme hos din venn, og dere kan f en god og oppbyggende relasjon. Det kan vre godt vite at noen der ute vet. Det kan vre godt slippe bre alt selv. Og det kan vre ndvendig at vennene dine vet hvordan du egentlig har det for at de skal kunne gi deg den hjelp og sttte du trenger.

5. Ikke overs dem

Hvis du hele tiden maser eller bare snakker om det som er negativt, kan vennene dine rett og slett bli utslitt. Det er menneskelig, og du ville sikkert blitt det selv om du var dem. En mte unng dette p, er spre det ut p flere venner. Det er ikke riktig at et par venner kun fr alt som er negativt (med bekymring og mrke fakta), mens de andre vennene er uvitende om det og kun nyter de gode sidene ved deg. Alle fortjener litt av alt, og ekte, gode venner vil tolerere alle dine sider. Det er ingenting i veien for  sprre vennene om hvordan de opplever situasjonen: Blir det for mye av et bestemt tema? Hvordan kan dere best komme inn p noe annet hvis du blir fastlst i noe? Hvor lenge passer det snakke i telefonen? Nr passer det best snakkes? osv.

God kommunikasjon er et nkkelord i gode relasjoner. Det kan vre fristende unng temaer som fles vanskelig, la vre si noe nr det oppstr en uheldig situasjon og la vre forholde seg til det som ikke fles trygt. Men det er hundre ganger bedre presse seg selv til skrive en melding om at man ikke kan komme p festen, i stedet for bare utebli - eller sende en melding om at du ikke klarer snakke n likevel, enn la vre ta telefonen. Hvis vi nsker at andre skal vre der for oss, m vi ogs klare lfte blikket og se dem som mennesker. Vi trenger dem, men de trenger ogs oss.

 

#psykiskhelse #venner #vennskap #ensomhet #psykisksyk #depredjon #deprimert #angst #fobi #isoladjon #alene #endom #endomhet #psykisk #syk #lidelse #emosjonell #ustabil #bpd #eup #cptsd #sttte #tips #omsorg #bryseg #respekt

Tannlegen kommenterte selvskadingsarrene...

Det har vrt s varmt i sommer at jeg har blitt vant til g i t-skjorte, tross arr oppover armene. Jeg tenkte derfor ikke s mye p hva jeg hadde p meg da jeg dro til tannlegen i morges.

Vi tok bilder av tennene, som vanlig, og jeg smilte s pent jeg bare kunne med disse ubehagelige, harde, kantete sakene i munnen. Bildene kom opp p pc'n, og jeg fikk hre de gode nyhetene at jeg ikke hadde noen hull. N skulle hun bare g over dem, sjekke litt, pusse litt og toppe det hele med litt fluor.

"Du har noen arr her," sa hun plutselig, mens hun berrte armen min forsiktig med hndryggen sin.

"h, h?" sa jeg, litt forvirret.

"Jeg ser at du har noen arr," sa hun vennlig og rolig. "Har du det bra?"

Jeg var virkelig overrasket over at hun tok det opp. Jeg har, som sagt, gtt med t-skjorte i hele sommer. For frste gang har mange av vennene mine sett armene mine etter de siste renes selvskadingsraid. Men ingen har sagt noe unntatt en tidligere kollega, som stttet meg en del etter arbeidskonflikten og som selv hadde negative erfaringer med et familiemedlem fra den DPSen som dela s mye for meg.

"De er gamle, takk som spr," sa jeg og smilte forsiktig til tannlegen. "Det gr mye bedre n."

Selv om jeg flte meg litt overrumplet, synes jeg egentlig at det var fint at hun spurte. Ikke fordi det gjorde noen forskjell for min del. Men det viser at det i hvert fall finnes noen mennesker i denne verden som bryr seg. Og jeg vet at det finnes mange andre mennesker som enn selvskader i det skjulte, og som kanskje kunne trengt en slik vennlig, omsorgsfull kommentar: "Jeg ser at du har noen arr... Har du det bra?"

Mange er redde for sprre om slikt. Redd for sre? Redd for f kjeft? Redd for trigge mer selvskading? La oss si det slik - det er svrt lite sannsynlig at du fr deg en knyttneve i ansiktet hvis du spr p en forsiktig, hflig og vennlig mte. Og det snakke om selvskading, vil ikke trigge mer selvskading. Snarere tvert imot. Det f muligheten til snakke om det, kan gjre at man fr det mye bedre. I noen tilfeller kan det ogs redde liv.

Selv ikke sykepleierkollegene mine turte si noe da jeg selvskadet p jobb. Frst etter et selvmordsforsk var det noen som sa at de hadde sett det. Vennene mine har ikke turt kommentere arrene. Og jeg har forstelse for dem. N er arrene dessuten gamle (minst 2 mneder!). Men likevel... Tannlegen, som jeg kun mter en gang i ret, hun turte. Jeg mener - hun kunne ha mistet en kunde om hun hadde fornrmet meg! Eller jeg kunne bitt henne kraftig i fingeren. Men jeg synes bare hun var tff! For det er skummelt ta opp vanskelige temaer. Men det er likevel viktig. S full kredit til henne og andre som er som henne!


#psykiskhelse #selvskading #arr #sr #tannlege #omsorg #bryseg #villetegenskade #villet #egenskade #helse #psykiatri

Kjrlighetssorg og andre kriser? - KAN Psykiatrisk legevakt hjelpe deg? Og VIL de det?

Aftenposten publiserte i gr et innlegg om ansatte ved psykiatrisk legevakt i Oslo og personer som tar kontakt pga kjrlighetssorg.

"Kjrlighetssorg er undervurdert. Mange smiler litt av det, og menneskene som er rammet, fr ofte bare beskjed om ta seg sammen eller hre at du kommer nok over det. Derfor er det mange som ikke nsker snakke med sine nrmeste om det," sier lederen, psykiater Ewa Ness.

Det er om sommeren frre som kontakter legevakta med 'vanlige' problemstillinger, som angst og depresjon. Iflge artikkelen har de vanligvis 6-7 slike kontakter daglig, mens antallet i sommer er nede i 2-3. Dette betyr, iflge Ness, at folk med psykiske problemer har det bedre om sommeren.

Dette synes jeg er litt rart. Jo, mange sliter med vinterdepresjon, og sol og vakker natur har definitivt en positiv innvirkning p sinnet. Men samtidig vet vi jo at mange hjelpetilbud har stengt om sommeren. Veldig mange opplever at psykologen eller psykiateren tar 3-5 uker ferie, og at tilgangen p akuttjenester blir mer begrenset pga lavere bemanning som skal ivareta flere. Jeg har hrt mange grue seg til sommeren og fortelle om lange feriedager som oppleves utfordrende og smertefulle. Kanskje burde flere av disse informeres om at de kan kontakte legevakta ved behov i sommer?

Artikkelen forteller at det blant dem som kontakter psykiatrisk legevakt om sommeren, er en strre andel personer med kjrlighetssorg. Jeg skal ikke g inn i p forhold som sommer, ferie og delagte relasjoner, men ferie og fritid er nok en utfordring for mange nre relasjoner, og ikke alle tler belastningen. Artikkelen fremhever at de ansatte p psykiatrisk legevakt er opptatt av ta kjrlighetssorg p alvor.

"Hun forteller at det oftest er unge mennesker som kommer til legevakten med kjrlighetssorg. Noen har venner eller familie som tar kontakt p vegne av dem fordi de er bekymret og ser hvor langt nede de er. Selvmordstanker er ikke uvanlig."

Det er kjempefint lese en slik artikkel. Det ser ut som psykiatrien tar menneskers problemer p alvor. Og det er viktig - ikke minst nr noen kommer til det punkt at de fler seg s overveldet av sorg at de ikke orker leve mer.

Likevel synes jeg det er vanskelig lese denne artikkelen. Min egen erfaring med legevakta er heller negativ - og det som gjr det enda verre, er at jeg vet jeg ikke er alene om denne typen erfaringer. Et kjreste- eller samlivsbrudd kan utlse en krise. For noen kan bruddet i seg selv vre nok, for andre er det en av flere vonde hendelser som gjr at det til slutt blir for mye. Jeg synes det er fint at ansatte p legevakta sier de tar dette p alvor. Og jeg hper de ogs gjr det i praksis.

Men jeg skulle nske de ogs tok andre kriser p alvor. Om noen er blitt mobbet eller er blitt utsatt for psykisk mishandling p skolen eller arbeidsplassen... Om noen har mistet noen de var glad i (utenom kjresten), slik som en venn, en bestefar, en hund... Om noen har mistet arbeidet sitt (med konomisk sikkerhet, kollegialt fellesskap osv)... Om noen har mistet boligen sin... Om noen har mislyktes p eksamen (og mistet alle fremtidsplaner og hp)... Det spiller ingen rolle hva som har utlst krisen. JEG SKULLE NSKE AT LEGEVAKTA VILLE TA ALLE SLIKE FORHOLD P ALVOR.

Min egen erfaring er at psykiatrien sjelden tar noe p alvor. Jeg var s uheldig at jeg frst kom innom en DPS som ikke hrte p noe av det jeg sa. Kanskje var det derfor heller ikke legevakta brydde seg da jeg kom inn etter et selvmordsforsk (jeg dissosierte, og det var et reellt forsk). Etter et par timers venting fikk jeg snakke med en psykiater. Det eneste det handlet om var at jeg burde tilbake til den DPSen jeg nettopp hadde sluttet hos fordi jeg opplevde relasjonen s deleggende for meg. S skrev han en henvisning. Og jeg ble sendt ut igjen, halvveis dopet, med dype sr (som snart skulle bli infisert), helt alene uten at noen ble informert.

Jeg har derfor veldig liten tillit til slike utsagn som kommer frem i Aftenpostens innlegg. Det hres s utrolig flott ut - som om psykiatrisk legevakt er et sted hvor man virkelig kan f hjelp. Min egen erfaring er at det overhodet ikke stemmer. Og jeg vet at mange andre har tilsvarende erfaring.

Jeg var dypt deprimert, jeg var ustabil pga medikamenter jeg ikke burde hatt (pga feil gentype, som gir kt bivirkninger - som selvmordstanker/atferd), jeg var blitt retraumatisert av DPSen, og jeg hadde pga alt som hadde skjedd blitt splittet i personligheten (sekundr dissosiasjon). Jeg hadde ikke kontroll, og jeg holdt p ta livet mitt flere ganger i den perioden - uten at jeg klarte ta kontrollen over hva jeg gjorde selv. Men det var ingen hjelp f i offentlig psykiatri. Ingen som snakket med meg om noe de gangene selvmordsforskene hadde funnet sted - og gjort meg livredd, fordi jeg ikke hadde kontroll over det som skjedde.

N har ting blitt bedre - men jeg ser med skrekk tilbake p den tiden hvor jeg var s utrolig srbar og egentlig dypt hjelpetrengende for ikke skade meg alvorlig. Og s var det ingenting der. Jeg har ikke tillit til at det systemet vil ivareta andre som kommer i tilsvarende kriser og vanskelige situasjoner.

Jeg skulle nske psykiatrisk legevakt i Oslo - og andre ansatte i offentlig psykiatri - ikke bare ville si fine ord, men ogs etterleve dem i praksis. Det er fint om de n ivaretar mennesker med kjrlighetssorg. Men vr s snill - det finnes andre med tilsvarende livskriser. Og selv om det var noe som kanskje skjedde for lenge siden, betyr ikke det at det ndvendigvis er over. Mange fr nemlig aldri en sjanse til snakke med noen om det vonde som har skjedd, og i psykiatrien mter de gjerne nye krenkelser.

"Jeg har vrt med p legge inn folk p grunn av kjrlighetssorg, men da fordi det har utlst eller er del av en alvorlig depresjon. Vanligvis hjelper det f snakke ut og bli tatt alvorlig av en fagperson som ikke bagatelliserer problemene. Hvis de grter, er det bra, for det viser at de har kontakt med egne flelser og ofte blir raskt bedre etterp, sier hun.

De ansatte slipper dem ikke fr de vet at de blir ivaretatt og har en plan videre."

- Oh, really? De sier kanskje det til media... Men det er ikke min erfaring. Og heller ikke mange andres....


#psykiatrisklegevakt #psykiatri #legevakt #psykolog #psykiater #dps #legevakta #oslo #oslokommunalelegevakt #kommunale #OKL #pasient #selvmord #selvmordstanker #selvmordsforsk #suicidal #suicid #selvskading #farlig #omsorg #menneskeverd #bryseg #irriterende #kvalmende #hyklersk #hjelp #helsehjelp #hjelpere #akutthjelp #kjrlighet #kjrlighetssorg #aftenposten #ness #

Kan en fastlege vre en god hjelper ved psykiske utfordringer?

dav

Det hender jeg hrer historier om fantastiske fastleger, som engasjerer seg, bryr seg og rett og slett er til god hjelp for pasienten. Det hender imidlertid oftere at jeg hrer det motsatte, at fastlegen virker uengasjert (og gjerne noks fjern), likegyldig (og gjerne fryktelig stresset) og heller tafatt.

Nr jeg tenker tilbake p alle de fastlegene jeg selv har mtt opp gjennom rene, er det sjelden jeg har opplevd den som "gode hjelpere". Da jeg var liten, kunne min mor saktens slepe meg opp p legekontoret og si at snn og snn er symptomene - "er det farlig doktor?" Men jeg lrte snart at det aldri var farlig, og at det sjelden hjelper at en lege gjentar det du sier p fagsprk.

Jeg har nok aldri sett p fastleger som noen man kan g til ved psykiske utfordringer. Det har liksom aldri vrt noe ved deres vremte som har tilsagt at de kan gi noe bidrag her. Men det skal visstnok vre en del av deres kompetansefelt. Det lrte jeg ogs p sykepleierstudiet - alle har vi jo en psykisk helse, og denne kan faktisk plutselig skrante hos oss alle.

I et leserinnlegg skriver fastlege Cathrine Abrahamsen at hun gjerne skulle gitt pasienter med psykiske utfordringer bedre behandling. Det hun - og andre fastleger - trenger for kunne gjre dette, er frre pasienter, bedre tid til dem og et kurs i kognitiv terapi. Hennes egen erfaring er at dette ikke bare hjelper pasienter med lettere psykiske utfordringer, men at det ogs hindrer sykemelding og reduserer presset mot offentlig psykiatri og avtalespesialister. - Snn sett burde dette vre et kjrkomment tiltak og en god investering for samfunnet. Ja, for pasientene ville det kanskje vre en drmmesituasjon.....

Men nr jeg tenker p min egen fastlege, blir jeg skeptisk. Ja, jeg tror faktisk ikke han hadde klart det. Selv ikke med 60 studiepoeng i kognitiv terapi. Jeg m fortelle ham alt han skal gjre, selv hvilke blodprvekomponenter han skal krysse av. Og jeg har allerede vrt hos ham med mer alvorlige psykiske utfordringer. Selv da vi snekret sammen henvisningen til Modum (som jeg for vrig mtte be om selv), mtte jeg ta styringen. Jo, han skal ha kredit for gi pasienten et ord (eller hundre) med i laget. Men noen god og engasjert hjelper ser jeg ikke for meg at han kan bli.

Og skal man tro historiene, s er det flere slike som ham enn som Cathrine Abrahamsen. Jo, jeg er absolutt for lavterskeltilbud for folk med psykiske utfordringer. Men jeg tror verken det vil hjelpe eller fungere legge dette ansvaret p alle landets fastleger. jobbe med psykisk helse krever noe mer enn bare teoretisk kunnskap - og det er det ikke alle fastleger som har....

#fastlege #fastlegeordningen #psykiskhelse #psykiatri #kognitiv #terapi #tid #psykisk #utfordring #pasient #legehjelp #allmenlege #allmenmedisin #depresjon #angst #sykefravr #sykemelding #forebygge #utbrenthet #utbrent #sliten #legekontor #vg #cathrine #abrahamsen #engasjement #bryseg #hjelptilselvhjelp

"Forstr du hva selvskading handler om?" - - Takk, Bergens Tidende, for at dere ville trykke dette!

For mange fremstr selvskading som noe forunderlig, og mange vet ikke hvordan de skal forholde seg til at en venn, en kollega eller et familiemedlem pfrer seg selv skade. Det er viktig forst hva dette handler om - og jeg vil rette en stor takk til Bergens Tidende for at de ved ta inn dette innlegget, har bidratt til spre kunnskap om selvskading og hvordan man kan hjelpe dem som sliter.

--------------------------------------------------------------------------------

Du har kanskje lagt merke til dem, jenten eller gutten, kvinnen eller mannen, som med jevne mellomrom dukker opp med sr p armene.

Kanskje var du en av dem som spurte: Har du katt?. Kanskje var du en av dem som etter en stund sluttet tro p kattehistorien, piggtrdhistorien eller jeg brant meg p stekeovnen-historien. Kanskje skjnte du at srene var selvpfrt.

Men forstod du hva det handlet om?

Jeg jobbet som sykepleier p kirurgisk avdeling. Jeg skadet meg selv. Noen pasienter la merke til srene, men jeg kom langt med skylde p katten. I forbindelse med en krise eskalerte selvskadingen. Men ingen av kollegene mine sa noe, og jeg var overbevist om at ingen la merke til det.

Frst i etterkant av et selvmordsforsk kom kommentarene: Vi s at det ble mer og mer sr p armene. Men vi visste bare ikke hva vi skulle si.

Selvskading kan nok virke merkelig for dem som mter det for frste gang. Det forunderlige med selvskading er likevel ikke mer forunderlig enn at man spiser, drikker eller ryker noe man vet er skadelig for kroppen.

Forskjellen ligger i at det siste er mer utbredt og mer sosialt akseptert. I grunnen handler det om det samme: Ingen av oss liker ha det vondt. De lsninger vi tyr til for lindre smerte, uro og ubehag, kan imidlertid variere.

Hjernen vr har ulike belnningssystemer som kan aktiveres og gi smertelindring, glede og velvre. En mte aktivere systemet p, er tilfre kroppen sukker. I praksis vises dette som sukkersug og trstespising. Systemet kan ogs aktiveres av nikotin, alkohol, hudkontakt og fysisk aktivitet.

Selvskading fyer seg til denne rekken av positive og negative mter aktivere hjernens belnningssystem p. Og bivirkningen er den samme: Avhengighet.

Det er derfor en person som har skadet seg selv lett kan komme til gjre det igjen i en vond og vanskelig situasjon - slik andre da vil ty til sjokolade eller ryk.

Selvskading br ikke ses p som et nske om oppmerksomhet eller et rop om hjelp. rsakene kan vre like varierte som ved trstespising og alkoholisme. Men det handler i de aller, aller fleste tilfeller om lindre psykisk smerte og uro.

Det er det som er problemet med selvskading: Det lser ingen problemer. Men det fungerer. Det hjelper. Der og da.

Med tiden kan derfor selvskadingen bli mer omfattende og i alvorlige tilfeller ende med selvmordsforsk. Selvskading er nemlig en egen risikofaktor for selvmord. Det er derfor viktig at du forstr hva selvskading handler om. Det handler om at man har det vondt.

Kanskje er du blant dem som ikke vet hva de skal si. Det kan da hjelpe se p selvskading som trer. Det er ikke alltid lett vite hva man skal si til noen som grter heller. Men det handler om det samme.

Det siste man trenger, er bli kjeftet p eller bedt om skjerpe seg. Den tanken har nok vedkommende allerede tenkt selv, kanskje mange ganger. Kanskje var det ogs derfor han eller hun skadet seg selv ? fordi han eller hun forskte ta seg sammen.

Ved vge ta samtalen med en som selvskader, kan du hjelpe et menneske til f det bedre, kanskje ogs redde et liv. Det er for lengst avfeid som en myte at en slik samtale kan fre til mer selvpfrt skade.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

Hvis du, i likhet med meg, er opptatt i spre kunnskap om og forstelse for selvskading, vil jeg oppfordre deg til dele denne artikkelen. Det er viktig erstatte de mange fordommene som finnes mot mennesker som selvskader, med empati, omsorg og vennlighet. Du finner artikkelen i Bergens Tidende her.
 

 

#selvskading #psykiskhelse #psykiskelidelser #psykisk #lidelse #depresjon #angst #ptsd #cptsd #selvskadingsproblemer #psykisksmerte #skade #villetegenskade #hjelp #pasient #dps #psykolog #psykiater #helsehjelp #sttte #sorg #indresmerte #katt #sr #arr #vondt #ropomhjelp #psykiskhelsevern #fordommer #empati #vennlighet #omsorg #grt #trer #endorfiner #belnningssystem #belnning

Personlighetens sommerkrangel... (CPTSD tar ikke ferie)

cof

"Neiiiii! Du fr ikke sende det kortet! Hun er slem! Jeg hater henne! Hvis du sender kortet, lager du bare s mye ekstraarbeid for meg som jeg m rydde opp i!"

Jeg flte jeg nettopp hadde ftt tidenes id. Jeg ville sende et kort til en gammel bekjent. En som hjalp meg litt den frste tiden jeg ble drlig, men som samtidig gjorde alt mye verre for meg. Det handlet om lgner, ufine kommentarer og direkte deleggende handlinger. For eksempel var det hun som dela for meg p DPSen ved gi dem informasjon ommeg som overhodet ikke stemte. Jeg klandrer ikke henne for at Dr ansatte der siden valgte ignorere det jeg sa til fordel for det hun hadde sagt. Men hun burde, som helsepersonell, visst bedre enn uttale seg om ting hun ikke visste noe om. Og hun dela min eneste sjanse til f hjelp da jeg trengte det som mest.

I tilktilkom hun stadig med nedverdigende kommentarer og fremstod som noks manipulerende, selv om hun nok ikke alltid mente noe ondt med det. Men hun dela mye. 

I begynnelsen lot jeg det g ut over meg selv i form av selvskading og kende selvmordstrang. Etter et rs tid ble jeg lei av straffe meg selv. Sakte men sikkert utviklet det seg en ny EP (emosjonell del av personligheten min). Mens den straffende EPen rettet frustrasjon og sinne innover og gikk ls p meg selv, rettet den kjempende EPen sinnet utover. Den begynte med forsvare meg verbalt mot henne. Hun svarte p sin sedvanlige mte, med sinne, irritasjon og manipulerende utsagn, s den kjempende EPen var ingen suksess for min del. Den mtte en mur, og det gjorde at den utviklet seg videre. Utover hsten resulterte det i hrverk, som regel av temmelig barnslig art...

De ulike delene av personligheten min er dypt uenige i hvordan jeg skal forholde meg til denne damen, min gode hjelper som dela s mye for meg. Dagens samtale mellom de ulike delene var et godt eksempel.

En del av meg har ingen problemer med tilgi. Jeg var helt overbevist om at det ville vre en god ting sende en liten sommervikar, for vise at jeg er glad i henne og nsker henne alt vel.

Men det likte ikke den kjempende EPen, og protesterte hylytt.

Og jeg vet det er best hre p den. Hvis jeg trasker n og sender et kort, vil den kunne finne p "rydde opp" senere - f.eks. ved sende et nytt kort med en ufin hilsen.

Diplomatiet seiret, s da blir det ingen postkort i denne omgang. Men jeg tar med meg hodet videre, hodet om at vi en gang i fremtiden kan bli venner igjen.

#psykiskhelse #cptsd #dissosiasjon #dissosiert #psykisk #vennskap #fienskap #sommer #forsoning #ep #splittelser #kamp #selvforsvar #krenkelser

Er psykisk syke folk gode eller drlige hjelpere?

"Den vet best hvor skoen trykker, som selv har hatt den p," heter det. Det er kanskje ikke s rart at noen av de mest empatiske og omsorgsfulle menneskene er de som selv har hatt det tft i livet. "Erfaring gjr klok", og fra sin egen erfaring har man lrt hvor vondt det kan gjre og hvor vanskelig det kan vre nr psyken fr seg en knekk.

Det er likevel ikke slik at alle som selv har hatt behov for hjelp og sttte, er flinke til gi dette til andre. Noen blir relativt introverte og fokuserer mye p seg selv og sin egen situasjon. Ikke minst hvis de stadig gr rundt med et hp eller en forventning om at andre - enten det er noen f bestemte eller det er alle - skal ha forstelse og vise sympati, vennlighet og hjelpsomhet mot dem.

Mens noen stadig glemmer seg selv til fordel for andre, vil andre p grunn av et stadig fokus p seg selv, glemme de andre.

Mange som blir psykisk syke, srlig med depresjon og utbrenthet, fr det rd fra psykologen eller psykiateren at de m begynne tenke p seg selv. Sette klare grenser. Si nei. Lytte til egne behov. Ivare ta seg selv.

Det kan vre et riktig rd for mange, i noen tilfeller helt ndvendig for at de skal overleve. Men plutselig blir man selv sentrum for alt. Vil det gjre ens egne problemer, de sm og store utfordringer og ubehag man mter i hverdagen, strre eller mindre?

I gr var jeg sammen med venninnen min, hun jeg har forskt hjelpe de siste mnedene. Hennes problemer (depresjon og selvmordstanker) har trigget bde selvskading og selvmordsproblemer for meg, men jeg har ikke latt henne merke noe. Jeg har forskt flge med p henne tidlig og sent, og hjelpe henne med lytte, si positive ting og lse praktiske oppgaver. Jeg ble sliten, men har ikke latt henne merke noe. I gr fortalte hun at hun hadde ftt beskjed om lre seg sette grenser, si nei og ta vare p seg selv. Jeg tror det er bra for henne. Men det var likevel rart hre p - jeg har jo selv flere ganger holdt p "bukke under" fordi jeg har forskt hjelpe henne...

Hun fortalte om venner som hadde sviktet. Som ikke forstod. Som ikke hadde sendt den meldingen hun s srt lengtet etter: "Hvordan gr det?" N ville hun vrake dem. De var ikke gode for henne n. Psykologen hadde gitt henne rett i alt, ja, nrmest oppfordret til det. Det er kanskje bra for henne. Men det var likevel rart hre p - for hun gjorde heller ingenting for meg da jeg var p det drligste... Hun brydde seg nok, men hun hadde nok med sitt eget liv (som da fungerte nogenlunde bra). - Tenk om jeg hadde vraket henne? Eller forskt gjre gjengjeld n? Selv om flelsene surrer inni meg, vil jeg ikke gjre det...

Hun fortalte om vennen som var deprimert og som hadde satt grenser: Han orket ikke ha mer med henne gjre. Hun hadde knekt sammen. Han hadde sviktet. Han hadde visst lrt ta vare p seg selv frst...

Nei, dette med grensesetting er ingen enkel sak...

Personlig tror jeg de viktigste grensene er usynlige. Det er grenser som sier: "Der du slutter, begynner jeg; og der du begynner, slutter jeg!" Vi kan ikke la den andres problemer bli en del av oss. Men mten lse dette p, er ikke ved skyve dem fra oss med srende ord eller likegyldighet. Da bryter samfunnet - fellesskapet mellom menneskene - sammen. Vi m klare lfte blikket tilstrekkelig opp fra vr egen sfre til at vi kan klare sende den meldingen: "Hvordan gr det?" Kanskje er det ikke mer vi klarer akkurat n, for av og til vil vi selv s vidt klare holde oss i live. Men dersom det eneste vi gr rundt og tenker p er hva andre kan gjre for oss og hvor mye vi n fortjener trst, sttte, sympati og omsorg, vil vi nok ganske snart bli verdens mest miserable mennesker.

Psykisk syke folk kan vre bde gode og drlige hjelpere. Jeg hper ingen som har kjent p psykisk lidelse vil glemme hvordan det er, men i stedet bruke erfaringen til hjelpe andre. Selv om man noen ganger kanskje ikke kan gjre annet enn trke sine egne bitre trer og si:

"Jeg har vondt. Og det har du ogs. Du ser kanskje ikke meg. Men jeg ser deg..."


#psykiskhelse #psykisk #syk #lidelse #psykiater #psykolog #pasient #depresjon #angst #ensom #ensomhet #alene #bryseg #omsorg #sympati #vennlighet #hjelp #likegyldig #grenser #grensesetting #vgbryseg #egoisme #altruisme #vennskap #venner

"Workoholic"?... "Arbeidsnarkoman"?... - Hva er det egentlig?

Noen mennesker er energiske og effektive. De blir kanskje omtalt som "arbeidsnarkomaner" eller "workoholics" av andre som synes de minner om Duracell-kaniner. Men at noen er full av energi og effektivitet, gjr dem ikke ndvendigvis til "addicts" (avhengige). Man kan fint kjre et hyt tempo store deler av ret, og s ta en velfortjent og avslappende ferie.

Men da er man ikke "workoholic" eller "arbeidsnarkoman"!

En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" er avhengig av arbeide for fle seg vel - eller for unng fle ubehag. rsakene kan vre mange, p samme mte som rsakene til alkohol- eller rusavhengighet er mange. En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fikser ikke ferie, fri og avslapping, kanskje ikke en gang en hyggelig aften. Joda, han eller hun kan nok delta. Men kjenne p flelsen av "hyggelig", er vanskelig, kanskje ogs forbudt.

Nr ferie og fridager kommer, vil en ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fle abstinenser. Det er stressende ha fri. Han eller hun fler at han/hun M jobbe. Stresset kan ytre seg som drlig samvittighet, indre uro, problemer med slappe av, kroppslige smerter, nedstemthet og angst.

En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" fr sjelden slappet av. Bortsett fra nr han eller hun jobber. Det kan vre flelsen av at man M produsere for vre verd noe; eller at man M jobbe slik at man slipper tenke p vonde minner eller kjenne p vonde flelser.

For en ekte "workoholic" eller "arbeisnarkoman" er stadig arbeid og stadig aktivitet blitt den "substansen" de tyr til. Slik andre tyr til alkohol, narkotika, trstespising eller porno for dyve sine smerter. En ekte "workoholic" eller "arbeidsnarkoman" trenger avvenning for komme ut av dette mnsteret. Det er ikke noe han/hun kan bestemme seg for eller endre p dagen.

Avvenning kan ta tid, og prosessen kan vre ulik for forskjellige personer. Men et frste skritt er erkjenne: Er jeg en "workoholic" eller "arbeidsnarkoman"? Og deretter flger det viktige sprsmlet: Hvilken funksjon har arbeidet for meg, i mitt liv? Hvilke tanker og/eller flelser er det jeg forsker unng? Og hva trenger jeg for at jeg skal kunne klare forholde meg til disse p en hensiktsmessig mte? 

Kanskje m man ske hjelp for komme ut av det og f et bedre liv; kanskje kan man klare gjre mye p egenhnd. Det man i hvert fall kan vite, er at det er mulig gjre noe med det! Det er mulig lre seg nyte en vakker solnedgang eller ta en ukes ferie for hente seg inn igjen!

#psykiskhelse #psykisk #stress #workoholic #arbeidsnarkoman #arbeid #ferie #fri #fritid #sliten #psykiskelidelser #avhengighet #virkelighetsflukt #abstinenser #rus #alkohol #rastls #rastlshet #avspenning #alternativer #angst #uro #jobbe #energi #endring

Enda en suicidal venn... - Hva gjr vi nr vr hjelpende hnd blir avvist?

I natt har jeg chattet litt med enda en venninne som sliter med psykisk smerte og selvmordstanker. Jeg kjenner ikke henne like godt som hun andre, men nok til at jeg ville grte en liten elv dersom hun skulle gjre seg noe. Hun har imidlertid vrt i kontakt med psykiatrien lenge (siden barneskolen). Hun er en "kroniker", og psykiatrien forholder seg til henne annerledes enn til "de akutte"/frstegangspasientene. Men jeg har likevel inntrykk av at de har gjort mye for flge henne opp med jevne mellomrom, s snn sett har hun vrt heldig.

Det er nesten litt vanskelig, for hun vet jo alt som er riktig og smart og lurt i slike situasjoner. Og hun har ingen problemer med si akkurat det: "Jeg vet det!", "Jeg kan jo det!", "Ja, snn er det." Men gjennomfre disse tingene er likevel vanskelig. Det minner meg om en av episodene jeg s av "Super FAT meets Super SKINNY": En ekstremt overvektig ung dame, vel vitende om at hun burde endre livsstil for ikke d for tidlig - og likevel er hennes frste handling i butikken fylle handlekurven med usunn, fet mat for s proppe det i seg...

Vi vet ofte hva som er rett og lurt, men det er ikke alltid s enkelt gjennomfre det. Srlig ikke nr viljen lider...

Jeg merker hvor lett det er trekke seg unna nr man - etter en lang melding med de fineste og mest stttende og oppmuntrende ord man kan komme p i farten - fr en kort melding tilbake som sier "Jeg vet det." Punktum. Det er lett tolke det som om det str skrevet mellom de f bokstavene: "Hold kjeft! Jeg er s lei av at alle skal fortelle meg hvordan ting skal gjres. Slutt plage meg!" - Srlig nr man vet at det er slik vedkommende tenker om andre...

Man skal aldri tvinge seg p en person som virkelig nsker vre i fred. Det er viktig at den andre fler at den blir respektert. Og noen ganger trenger man ogs f vre litt i fred. Men jeg vil likevel si at det til syvende og sist er viktig ikke trekke seg unna noen som har det vondt. Selv om vedkommende virker avvisende, frekk eller irritert. Det er jo ikke sikkert at de mener det like ille som man kanskje oppfatter meldingen eller utsagnet. Men det som i hvert fall er sikkert, er at en person som har det vondt, trenger all den hjelp og sttte og sympati han eller hun kan f. Han/hun trenger fle at han/hun er verdifull. Og han/hun trenger fle at han/hun ikke er alene i denne verden, selv om det fles slik akkurat n.

Vr derfor alltid p tilbudssiden og vis at du er der - selv om du blir avvist... og blir avvist igjen...


#selvmordstanker #selvmord #psykiskhelse #suicidal #selvmordsforebygging #medmenneske #verdi #avvisning #psykisksyk #depresjon #selvskading #hpls #liv #dd #trist #hjelper #sttte #slitsomt #respekt #psykiatri #psykiskhelsevern #dps

Sommerens gode gaver

Jeg skal ikke nekte for at sommer og ferie er en utfordring, psykisk sett. Men jeg forsker etter beste evne gjre det beste ut av det, og jeg fler at jeg i mye strre grad har klart det i r enn de foregende somrene. Men jeg m virkelig ta sats, bestemme meg for gjre noe hyggelig. En del av meg sier nemlig at det ikke er lov... Men ulydig som jeg er, forsker jeg gjre de hyggelige tingen for det! ;)

Disse aktivitetene har hjulpet meg mye:

  • Tur rundt Sognsvann og i skogen
  • Bade i Sognsvann og i Oslofjorden
  • Bttur til yene i Oslofjorden
  • Smoothie p gresset utenfor biblioteket
  • Mte venner
  • Tegne

rets "hydare" var denne uken, da jeg beskte min venninne i Sandefjord. Litt slitsomt komme seg dit pga NSBs rlige sporfiksing, men det var verd turen. Det var s hyggelig se henne igjen, og det var mye mer hyggelig bade sammen med henne enn bade alene. Begge deler er godt i varmen og jeg elsker vann. Men det er likevel noe med dette gjre ting sammen...

Hper dere alle har en god sommer!


#sommer #psykiskhelse #aktiviteter #overlevesommeren #utfordringer #kreativitet #ferie #venner

 

S var hun innlagt... (Offentlig psykiatri - noen fr, andre fr ikke...)

oznor

I gr fikk jeg melding fra venninnen min som de siste mnedene har slitt med depresjon. Hun hadde n gtt med p innleggelse, siden selvmordstankene var blitt sterkere igjen. Dette tilbudet har hun hatt siden hun frst tok kontakt med DPSen. Hun har takket nei flere ganger, men de har stadig vrt p tilbudssiden og gitt ekstra timer, selv "bare" ved angst som bivirkning p antidepressiva hun omsider gikk med p starte med.

Jeg er virkelig glad for at de tar s godt vare p henne. Men jeg merker at de flelsene som mest overflommer meg, er sinne og frustrasjon.

Det er s sykt urettferdig at denne typen tilbud og behandling ikke gis til ALLE som sliter med depresjon, angst, selvskading og selvmordstanker. Jeg vet om mange som har vrt atskillig drligere enn henne, og som har nsket hjelp, men som likevel ikke har ftt i nrheten av s god oppflging og s mange tilbud. Jeg vet om andre som har skadet seg og forskt ta livet sitt, men som likevel bare er blitt avvist. Ofte er de ogs blitt krenket p ufine mter av leger, psykologer og psykiatere. 

Hvorfor i all verden skal det vre s vanskelig behandle alle likt? Og like fint?

Mange av de som blir avvist og krenket er kronikere. De har hatt det vondt lenge. De har kanskje ftt hjelp en gang fr. De har brukt opp sin sjanse...

Men hvorfor skal en person som har klart seg s bra tidligere i livet, f bedre behandling enn de som lenge har hatt det tft? Burde det ikke vrt motsatt - at forventningene til at du skal klare deg selv, burde vrt strre til den som har hatt deg s bra fr? En knekk i livet, og de fr oppflging p alle bauer og kanter. Mens de som har gtt byd s lenge at en ny knekk truer med la dem g helt under.... Hvorfor skal de behandles annerledes?

Ikke misforst! Jeg mener begge grupper br f hjelp. Lik hjelp og like god hjelp. Det er BRA at de som har hatt det relativt greit i livet, ogs fr hjelp nr de trenger det. Men det er IKKE greit at de som lenge har hatt det vondt, ikke fr hjelp.

Jeg husker for min egen del hvor grusomt det var da jeg var ustabil og ikke hadde kontroll p hva jeg gjorde. Jeg kuttet meg nrmest i transe og gjorde flere forsk p ta livet mitt. Det var en avspaltet del av personligheten min som gjorde dette. En annen del av meg ble livredd. Noen prvde jo drepe meg!

Denne noen var meg selv. Og min DPS-behandler tok ikke det jeg sa alvorlig. De frardet innleggelse, men dokumenterte det som at jeg ikke ville! Jeg har opptak av samtalen - jeg vet jeg ikke husker feil. Jeg bare om innleggelse, men de sa det ikke ville vre bra for meg. Hvordan kunne de vite det? Jeg hadde jo aldri vrt i kontakt med psykiatrien fr....

De trodde jeg var kronisk. Men der var feil. Hva gikk galt? Mye... En behandler tenkte i sitt hode - uten sprre meg - at jeg selvskadet og lot som jeg at ville ta livet mitt fordi hun skulle slutte. Selvgode megge! Jeg likte henne ikke en gang! Hun var fnisete og jeg flte hun ikke hrte p noe jeg sa. Hun forandret p selvmordsscorene og svarene mine ETTER at jeg hadde gtt. Hun spurte meg aldri om hypotesene hennes var riktige. Hun bare satt der alene p kontoret sitt og gjettet... Og siden hun var psykiater, trodde alle hun hadde gjort en jobb og at det hun skrev var sant... Uansett hvor mye jeg i ettertid protesterte...

Jeg er glad for at venninna min blir godt ivaretatt. Men jeg merker at det gjr at jeg blir sint og har lyst til hylgrine. Hadde min DPS hjulpet meg, ville jeg nok vrt i jobb n og jeg ville ikke hatt kroppen full av stygge arr. Ullevl sykehus ville spart penger p ikke ha meg p medisinsk overvkning flere ganger, og  jeg kunne bidratt til samfunnet i stedet for vre en konomisk byrde. Og den psykiske smerten? Vel, den er mitt problem... Men det hadde vrt skjnt vrt den foruten. Den kunne vrt unngtt...

Jeg er glad for at venninna mi blir fulgt opp. Men jeg er sur og sint p vegne av alle dem som ikke fr hjelp. Hvorfor? Fordi jeg vet hvor grusomt det er. Det er utallige feildiagnostisering er i psykiatrien, srlig for dem med CPTSD (slik jeg har). Det nekte disse - og andre - pasienter hjelp nr de trenger det, er ikke vrt helsevesen verdig. Jeg er sykepleier, jeg er en del av det. Og det vil jeg si til hele dette vesenet: Dette er ikke godt nok!!!

 

#psykiskhelse #psykiatri #dps #pasient #innleggelse #urettferdig #sint #helsevesen #psykolog #psykiater #fuckyou #ndps #helsevern #psykisk #cptsd #borderline #dissosiasjon #emosjoneltustabil #personlighetsforstyrrelse #depresjon #angst #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforsk #selvskading #selvmordsforebygging #offentligpsykiatri

 

Urettferdig psykiatri

Da jeg jobbet som sykepleier, s jeg det ofte. Pasienter blir forskjellsbehandlet. Vi forsker styre etter visse prinsipper - f.eks. det at "like tilfeller behandles likt, ulike tilfeller behandles ulikt" - men urettferdighet oppstr likevel stadig. Vi kunne ha drlige pasienter som vi nsket sende p rehabilitering, men som ikke fikk plass - fordi andre som egentlig ikke hadde like stort behov, allerede hadde opptatt de plassene.

Like tilfeller blir ikke behandlet likt. Og ulikhet i form av alvorlighetsgrad er ofte heller ikke nok til gi de ulike pasientene det de egentlig trenger.

De siste dagene har jeg flt litt ekstra p den urettferdighet som finnes i psykiatrien. Jeg forsker realitetsorientere meg ved minne meg selv p det jeg nettopp skrev - helsevesenet er urettferdig. Det vil alltid vre noen som fr mye hjelp og andre som fr lite hjelp, selv om de har akkurat samme behov. Eller en som har strre behov fr mindre hjelp enn en som har et lite problem.

Det jeg tror er srlig utfordrende n med se hvordan venninna mi sliter, er at det trigger gjenopplevelse av min egen historie. Og nr jeg ser hvordan hun blir mtt av sin lokale DPS, merker jeg at jeg synes det er urettferdig.

Vi har nok temmelig lik bakgrunn. Men det hun ble drlig av, var en ufin kommentar av en kollaga; jeg ble drlig fordi halve ledelsen p sykehuset ble sure p meg og oppfrte seg skikkelig drittsekk (og nekta si unnskyld fr over 1 r senere).

Hun var deprimert og slet med selvskadings- og selvmordstanker; jeg var deprimert, hadde selvskadet s armene mine s ut som lappetepper og hadde til slutt forskt ta livet mitt.

Hun fikk med en gang mte med akutteamet 2-3 g i uka; jeg fikk to samtaler over 2 uker og ble s henvist til utredning etter 6-8 uker.

Vi fikk begge medisiner og mye angst som bivirkning. Hun ble tilbudt innleggelse og ekstra samtaler pga dette; jeg ble frardet innleggelse og de snakket aldri ordentlig om det med meg.

De nsker flge nye med p negative effekter av medisinene hennes; jeg ble kt ustabil av medisinene og sa jeg mistenkte sammenheng, men de gjorde likevel ingenting.

Nr hun ringer og har det vanskelig (selv om det bare er angst), fr hun komme inn kanskje samme dag for en samtale; nr jeg ringte, flte jeg virkelig at jeg forstyrret og jeg fikk beskjed om at jeg mtte klare meg selv. 

Det har vrt interessant se hvordan andre DPSer kan fungere. Jeg har hrt negativt om den hun gr p ogs, men det er likevel fint se at det noen steder fungerer bra og at de tar vare p dem som kommer for f hjelp.

Jeg skulle nske hele psykiatrien var slik. Ja, det fr bli dagens lille nske.... :)


#psykiskhelse #psykiatri #dps #psykiater #psykolog #depresjon #selvmordstanker #selvskading #suicidal #urettferdig #likebehandling #rettigheter #pasient #helsevesenet #offentligpsykiatri

Sommerens planer og utfordringer

Er det flere enn meg som synes sommerferien er en utfordring?

Jeg synes sommeren er den beste tiden p ret. Sol, varme og den milde, gode vinden er noe jeg lengter etter store deler av ret. Grnne trr og kvitrende fugler ogs. Jeg drmmer om bade. Ute. Det er en fin tid. Eller, det kan i hvert fall vre det.

Jeg tror det er noe av den samme smerten som ved jul, pske og andre helligdager. Det er noe som kan vre fint og hyggelig, noe man kan glede seg til. Dette er sosiale normer av typen "N hygger vi oss dere!" Men det er ikke lett glede seg til noe eller over noe p kommando...

For meg er dette de strste utfordringene for sommeren:

  • flelsen av ensomhet (alene er en ting, men i slike "N hygger vi oss"-tider, blir alene gjerne forvandlet til ensom...)
  • flelsen av utenforhet (ingen jobb og intet studie - jeg fler jeg nesten ikke har rett til glede meg over ferien...)
  • kjipe minner fra feriene da jeg var barn/tenring (dette er over for lengst, men minnene vekkes ved assosiasjoner... og det er jo sommeren full av)
  • kjipe minner fra sommeren i forfjor og i fjor, da (TW) jeg holdt p ta livet mitt (n har jeg lrt mer om hvordan jeg er splittet og ulike deler av personligheten min handler litt selvstendig, og jeg forstr at det var n del av meg som forskte gjre det... men den skremte jo vettet av en annen del av meg (grte-delen), som fortsatt er livredd nr den tenker p det som skjedde)
  • hvis jeg blir psykisk drlig (det depressive er vondt, ubehagelig og slitsomt, men det verste er hvis jeg skader meg selv)
  • ingen samtale med psykiater eller time hos psykomotorisk fysio p 5-6 uker (det blir et 'gap' i det arbeidet som er pbegynt, og det kan bli en utfordring miste sttteapparatet sitt)
  • at jeg glemmer glede meg over det vakre ved sommeren og sitter p biblioteket hele dagen (det er en fin overlevelsesstrategi distrahere seg selv og gjre ting hele tiden, men kjipt g glipp av det gode sommeren har by p. Det er slik jeg "alltid" har gjort - jobbet mest mulig sommeren igjennom slik at den ikke skulle gjre vondt...)

Ok, s var det sommerens planer - bl.a. for forske gjre det beste ut av situasjonen:

  • vre mest mulig ute (g turer, lese ute, spise ute osv.)
  • dra p yene i Oslofjorden (man trenger virkelig ikke dra til utlandet for oppleve noe vakkert)
  • trene (gode vaner m opprettholdes)
  • opprettholde vanlig dgnrytme (mange skeier ut i ferien, men sliter man psykisk, er dette et av de viktigste rdene man pleier gi)
  • mte venner (jeg har jo venner, selv om flelsen av ensomhet er til stede - men vre sammen med mennesker kan hjelpe litt likevel)
  • titte p blomstene, lytte til fuglene, kjenne p vinden, osv. (noen kaller det vel mindfulness... det er uansett greit rette fokuset p nuet, og da p de gode tingene i nuet)
  • drikke smoothie ute
  • ringer SAA ved krise (dette er kriseplanen - blir det for ille, kan jeg ringe Sosial- og Ambulant Akuttjeneste. Jeg kan ogs ringe Kirkens SOS eller Mental Helses hjelpetelefon, eller chatte/maile dem)

Uansett hvilke utfordringer og planer du mtte ha for sommeren, vil jeg nske deg en GOD SOMMER!!


#psykiskhelse #sommer #planer #mestring #ensomhet #ensom #nuet #mindfulness #sommerferie #ferie #ferieplaner #oslo #kriseplan

sy uten bedvelse (TW: selvskading)

Det er vondt stikke seg p en nl. Enda mer vondt er det hvis huden allerede er blitt oversensitiv p grunn av en skade. Det husker jeg fra den gangen jeg kuttet meg p lokket til en mais-boks. Jeg s inn p beinet i min egen finger, og en rekke skrekkscenarier fra pasienter jeg hadde mtt, fr gjennom hodet mitt. Jeg insisterte derfor p sy. Heldigvis fikk jeg bedvelse, men det var utrolig smertefullt da de stakk meg med bedvelsen. Men jeg var glad for den - det ville nok vrt 1000 ganger mer smertefullt om de hadde sydd meg uten.

Av en eller annen grunn pleier legevakta ofte sy selvskadere uten bruke bedvelse. Jeg har aldri opplevd dette selv. Den eneste gangen jeg hadde kuttet meg s dypt at jeg burde sydd, gadd de ikke se p sret en gang. Det ble infisert, og jeg behandlet det selv med kullomslag. Snn var den historien.

I gr var en venninne av meg p legevakta. Hun hadde kuttet seg for frste gang p mange r, og ville ha hjelp til sy. Legen var vennlig nok, men brukte ikke bedvelse. Det var en smertefull opplevelse. Venninnen min sa hun ikke ville kutte seg igjen. Snn sett kan det hende at det sy uten bedvelse virker avskrekkende. Litt slik som hvis man gir sm barn juling hvis de gjr noe galt...

Jeg selvskader s og si aldri i dybden. Jeg er redd for skade dypere strukturer, som sener og nerver. Men hver gang jeg har selvskadet og den psykiske smerten har roet seg, har jeg likevel tenkt at jeg virkelig ikke nsker gjre dette igjen. Ingen behov for torturerende sying uten bedvelse for f meg til tenke den tanken. Men nr den psykiske smerten har blitt for vanskelig igjen, eller en dissosiert del av meg overtar kontrollen, blir selvskading plutselig en ndvendig lsning igjen. Glemt er da alle gode lfter og planer. Jeg trenger noe som hjelper her og n, og det haster.

Jeg vil tro det er det samme for dem som selvskader seg s alvorlig at de m sy p legevakta. Selv om smerten ved sying uten bedvelse nok kan virke avskrekkende der og da, og kanskje noen dager eller uker etterp, s lser det ikke problemet. Har man det vanskelig, og har man problemer med emosjonell regulering, kan selvskading vre eneste tilgjengelige lsning i et vanskelig yeblikk. Glemt blir alle gode lfter og planer. S kommer man tilbake igjen, tilbake til legevakta med behov for hjelp til rette opp i skaden man har forrsaket. Hvordan blir man s mtt?

Jeg har hrt mange historier om krenkelser i slike mter. Og jeg har sikkert hrt like mange nsker om bli mtt p en annerledes, og mer human mte. Jeg tror derfor man kan si med sikkerhet, at alle som har selvskadet, trenger bli mtt med vennlighet, omsorg og respekt. Hvis ikke blir jo bare den psykiske smerten strre, og da ker sannsynligheten for mer selvskading...

Jeg er pen for at noen kanskje vil bli skremt bort fra selvskading ved bli sydd uten bedvelse. Men jeg er likevel ikke sikker p om det er en god id. Rett og slett fordi handlingen er ganske inhuman. Vi straffer jo ikke diabetikere som har forspist seg p sukker heller, selv om de opptar plass i helsevesenet for f rettet p problemet. Vi stikker dem ikke med nler slik at de ikke skal overspise sjokolade igjen eller drikke for mye cola. Kanskje ville det hjelpe for noen til skjerpe seg. Men det er likevel noks inhumant...


#selvskading #legevakt #psykiskhelse #depresjon #cptsd #sr #legevakta #krenkelse #sy #bedvelse #syutenbedvelse #avskrekkene #menneskeverd #pasient #lege #psykisk

Les mer i arkivet September 2018 August 2018 Juli 2018
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

31, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker trene, lre nye ting og vre sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man m gjre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primrt om fysisk og psykisk helse - basert p egne erfaringer bde som helsepersonell, som prrende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker