hits

Piggeballen vi bruker hos fysioterapeuten

Hos den pyskomotorisk fysioterapeuten jobber vi med å få kontakt med kroppen, ikke minst bena/føttene - som danner grunnlaget vi står og går på (kroppens fundament). En måte vi gjør det på, er at jeg skal trampe på en "piggeball". Det er ikke en ball, akkurat, men en "halv ball" med butte pigger.

Jeg står og tramper på den med et ben en stund, og forsøker å få kontakt med føttene ("Wake up, guys!!!"). Så skal jeg stå med bena ved siden av hverandre på gulvet. "Kjenner du noen forskjell?" pleier hun å spørre. Jeg tenker etter, forsøker å kjenne, og så svarer jeg: "Jo, den er mer tydelig nå... Mer sirkulert..."

Og så tar jeg det andre benet. Og kjenner etter. Nå har jeg fått to tydelige føtter. Jeg kjenner at jeg står på et underlag. Litt artig, og jeg tror faktisk det har noe for seg.

        

I psykomotorisk fysioterapi bygges man opp nedenifra, omtrent som når man bygger et hus. Kroppen trenger et trygt og godt fundament (en "grunnmur") før man kan behandle andre ting, f.eks. muskelspenninger i skuldre/nakke ("taket").

Så jeg håper jeg snart vil bli et godt fundamentert menneske - med god evne til å stå på egne ben, med ben i nesa og med god kontakt med virkeligheten her og nå ;))


#psykomotoriskfysioterapi #psykomotorisk #fysioterapi #fysioterapeut #piggeball #stimulering #føtter #fundament #psykiskhelse #psykiatri

Medisinsk YOGA utløste krisereaksjon... :((

Tenkte jeg skulle forsøke noe nytt denne uka - medisinsk yoga! Jeg har aldri forsøkt yoga i hele mitt liv. Har noen venner som "trener yoga" - men i min verden bør man ha litt mer vekter eller fart for å kalle det trening... Men etter dagens time føler jeg også at jeg virkelig må TRENE hvis jeg skal overleve enda en slik seanse. Jeg føler det utløste en slags krisereaksjon...

Så, hva var det jeg hadde rotet meg bort i? (alle sitatene er hentet her).

Medisinsk yoga skal visst være utviklet for å passe ved "de fleste fysiske og psykiske begrensninger". - Sånn sett burde jeg vel vært kvalifisert... Det var i hvert fall derfor jeg tenkte jeg skulle gi det en sjanse.

"Øvelsene er myke og rolige og kombineres med pusteteknikker og meditasjon." - Det stemmer. Vi satt eller lå på matter, med kryssede eller strake ben, rette eller bøyde armer og fokuserte på innpust og utpust. Vi fikk beskjed om å tenke på et mantra - og si halvparten når vi pustet inn og andre halvparten når vi pustet ut. Jeg foretrakk å tenke "pust inn" og "pust ut" (etter prinsippet 'keep it simple'...).

Hun som ledet oss, sa også en del andre merkelig ord. Da begynte jeg bare å le - det minnet meg om et fag jeg tok for mange år siden om hinduismen, hvor foreleseren insisterte på at vi skulle pugge enkelte ord og fraser på sanskrit; for meg var ordene bare en lang rekke merkelig bokstavkombinasjoner, men jeg laget meg et par sanger for å pugge dem inn i hjernen (det funka - jeg fikk B).

"Hvis du er helt frisk kan MediYoga hjelpe deg til større bevissthet, stabilitet, ro og harmoni." - Og hvis du har kompleks PTSD, kan du få helt noia. Det fikk i hvert fall jeg.

Det begynte ganske lovende. Jeg pustet inn og ut som en helt. Helt sant - jeg har ikke pustet så basalt og bevisst på lenge! Jeg vred meg hit og dit så godt jeg kunne, og forsøkte å puste samtidig (ikke etterpå). Jeg lå, jeg satt, jeg strakk, jeg krummet. Jeg syns virkelig jeg var flink pike.

Men så, plutselig ble jeg redd. Da var det mye tryggere å krumme seg sammen som en ball en stund enn å flakse med armene over skulderhøyde og puste inn og ut, inn og ut, inn og ut... Avslapningen på slutten var verst. Da var jeg virkelig begynt å bli urolig. Jeg prøvde å gjøre sånn som de andre, helt sant! Men kroppen min ville bevege seg, så jeg satt vel og rugget med både armer og ben, og stirret høyfrekvent fra taklampe til taklampe. Æsj, det var skikkelig ubehagelig. Og ikke ble det bedre av å høre de andre si etterpå: "Ah, det var godt..." "Nå ble jeg så rolig..." "Det der var deilig..."

Hæ? Var vi ikke på samme tog???

Åpenbart ikke. Jeg føler at det utløste en kroppslig krisereaksjon, litt slik som når jeg har gjort hærverk. Ikke særlig lovende, med andre ord. Men jeg gjorde ikke noe hærverk nå, for jeg følte meg ikke truet. Bare veldig redd og utrygg. Så nå er det Chipmunks på full guffe på headset'et mens jeg forsøker å holde kroppen rolig for ikke å forstyrre de andre på lesesalen.... Yo!

En ting er i hvert fall sikkert: MediYoga er IKKE noe for meg, og jeg skal ALDRI i hele mitt liv prøve det igjen! Jeg skvatt jo himmelhøyt bare bakgrunnsmusikken stemte i et høylytt "OOOOOHMMMMMMM".... Nei, da tar jeg heller en dans på bibliotekskranken! Naken!


#yoga #mediyoga #medisinskyoga #psykiskhelse #ptsd #cptsd #kompleksptsd #redd #krise #utrygg #rådvill #uro #urolig #psykisk #pust #pusteteknikk #innpust #mantra #yo #yogaerikkeforalle

"Jeg ser deg i hvert fall," sa jeg til meg selv - det hjalp mot gråten...

Det kommer noen ganger snikende. I går spiste jeg middag sammen med noen venner. Det var hyggelig. Jeg la meg, sovnet og våknet i 2-tida. Så var det på'n igjen. Jeg så en film og gjorde et nytt forsøk på å sove. Men det ble bare gråt, gråt og triste tanker. Igjen...

MEN! Dette har ikke skjedd før:

På ett eller annet vis endte jeg opp med å si til meg selv: "Jeg ser deg..."

Det føltes rart, for gråten roet seg. Det vil si, i stedet for å aksellerere slik den ofte gjør, var den rolig noen sekunder, som om det føltes helt greit å gråte. Så begynte den å øke på litt, men jeg sa det igjen: "Jeg ser deg i hvert fall..." Og det ble rolig igjen. Det var greit å være trist.

Det eksploderte riktignok en stund senere, og jeg straffet meg selv med et belte. Men det var likevel en interessant erfaring.

Og det er visst slik man skal gjøre. Hvis en del av en "lever sitt eget liv" (jf. sekundær dissosiasjon), må man ta hensyn til den. Hva trenger den delen som nå kommer til uttrykk? Ofte trenger den å bli sett, hørt og forstått - og den opplevelsen (og anerkjennelsen) må vi selv gi den.

Vi må på sett og vis trøste vårt sårede selv, ikke avvise det, støte det bort eller undertrykke det. Da vil det bare fortsette å leve sitt eget liv...utenfor fornuftens kontroll.

En psykiater sa man også kan spørre: "Hva skjer i kroppen min nå?" Hvis man klarer det, kan man også skrive det ned og jobbe med det senere.


#psykiskhelse #sekundærdissosiasjon #dissosiasjon #gråt #cptsd #kompleksptsd #traume #bearbeiding #bevisstgjøring #hjelptilselvhjelp

Den kognitive diamanten

Den kognitive diamanten er en modell som viser sammenhengen mellom tanker, følelser, kropp og atferd. Den bruker innenfor kognitiv terapi, og kan være et nyttig redskap når man skal hjelpe seg selv til å få det bedre.

Modellen kalles "diamant" fordi den ser ut som en diamant (se bildet over): Pilene viser hvordan de ulike delene påvirker hverandre og hvordan alt henger sammen:

  • Det vi føler, vil påvirke tenkning, kropp og atferd
  • Tankene våre vil påvirke følelsene, kroppen og handlingene våre
  • Kroppen vil påvirke tanker, følelser og atferd
  • Vår atferd vil påvirke tankene, følelsene og kroppen vår

La oss si vi har som mål å endre negative følelser. Vi kan ikke slutte å føle, men vi kan endre tankene eller tenkemåten vår - og dermed påvirke følelsene. Eller vi kan påvirke følelsene gjennom handling/atferd (f.eks. gå en tur når vi blir stresset) eller via kroppen (f.eks. sunt kosthold eller måten vi puster på).

Kognitiv terapi tar utgangspunkt i endring av tankene, og til det er ABC-modellen et godt hjelpemiddel. Du kan lese om den her. ABC-modellen tar utgangspunkt i en bestemt situasjon som fikk deg til å føle f.eks. sinne og frykt, og kartlegger hvilke tanker som ble utløst av den aktuelle situasjonen og som gjorde at du følte som du gjorde og opplevde de kroppslige reaksjonene du gjorde. Deretter ser den etter alternative fortolkninger på den aktuelle situasjonen - alternative tanker som er mer hensiktsmessige og støttende.

Det viktige å ta med seg, er at man kan påvirke følelsene sine - f.eks. ved depresjon, angst, lav selvtillit, nervøsitet etc. - ved å ta tak i mer "håndterbare" forhold, som livsstil og hva man sier til seg selv. Det kan være litt forenklet å si at det handler om å "tenke seg frisk", men med øvelse kan man lære å hjelpe og oppmuntre seg selv slik at man vil oppleve større grad av kontroll i vonde, vanskelige og utfordrende situasjoner. Man kan jobbe med å gi seg selv nye tankemønstre og erfaringer, slik at man blir bedre i stand til å takle spesielle og dagligdagse utfordringer.


#kognitivterapi #psykiskhelse #kognitiv #psykisk #diamant #kognitivdiamant #denkognitivediamanten #tanker #følelser #kropp #atferd #handling #hjelptilselvhjelp #tenkemåte #depresjon #angst #dystymi #selvbilde #fortolkning #støttetanker

Hva er tertiær dissosiasjon? (splitting av identiteten)

Dissosiasjon handler om brudd i forbindelsen mellom tanker, minner, følelser, handlinger og ideer om hvem man er. Du kan lese mer om dette her. Dette innlegget handler om den mest alvorlige formen for dissosiasjon, tertiær dissosiasjon.

Tertiær dissosiasjon beskriver den strukturelle oppsplittingen som finner sted ved dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID, Dissosiative Identity Disorder). Personen vil da i tillegg til oppsplitting av hukommelsen/traumet (primær dissosiasjon) og oppsplitting av følelsene/forsvaret (sekundær dissosiasjon) også utvikle en oppsplitting av sin identitet. Mens de andre formene for oppsplitting skjer i traumeøyeblikket, skjer identitetsoppsplittingen senere, i tilpasning til dagliglivet - f.eks. hvis noe dagliglivet minner om de tidligere traumene eller vekker minner (f.eks. å ivareta egne barn eller å gå på jobb). Deler av personligheten kan utvikle bestemte ferdigheter til å ivareta bestemte funksjoner (f.eks. mor, arbeidstaker).

Personen får altså to eller flere ANP'er (tilsynelatende fungerende deler av personligheten) som tar seg av ulike oppgaver eller dekker ulike funksjoner i dagliglivet. Kanskje ble disse utviklet tidlig i livet som en nødvendig beskyttelse for at barnet skulle fungere, men de ulike delene tas med i voksenlivet og kan til tider ta over kontrollen.

De ulike delene - de ulike ANPene - kan i tillegg til ulike funksjoner, også ha egne navn. ulik alder, egne preferanser og særegen håndskrift. Det kan variere hvor klar de er over hverandre. Jo større oppsplitting, jo større identitetsveksling og -forvirring, og jo mer huller i hukommelsen (en ANP husker ikke nødvendigvis hva en annen har gjort). Personen kan f.eks. oppleve å ha forflyttet seg til et sted uten å skjønne hvordan han/hun har havnet der, eller oppdage spor etter andre handlinger han/hun ikke husker å ha utført.


Bildeforklaring: Ved alvorlig oppsplitting av personligheten, vil personen ha utviklet ulike ANP'er som ivaretar ulike funksjoner i dagliglivet (f.eks. jobb, å være mor, å være prostituert). I tillegg kan ulike emosjonelle deler av personligheten (EPer) være fastlåst i ulike traumeresponser, f.eks. i flukt, kamp, frys, tilknytning eller underkastelse.

Ifølge RVTS Sør (som de overnevnte eksemplene er hentet fra), er det tre årsaker som alene eller i kombinasjon vil føre til oppsplitting av identiteten:

  • Gjentatt alvorlig traumatisering (fysisk vold, seksuelle overgrep) i nære relasjoner fra tidlig alder
  • Alvorlgi emosjonell neglekt
  • Prenatalt stress (dvs. påvirkninger i fosterlivet)


#psykiskhelse #personlighet #karakter #dissosiasjon #dissosiere #did #anp #apparentlynormalpersonlaity #tilsynelatende #normal #del #emosjonelt #emosjonsstyrt #ep #emotionalpersonality #did #tertiærdissosiasjon #tertiær #identitet #multiplepersonligheter #dissosiativeidentitydisorder #traume #traumatisk #overlevelse #omsorgssvikt #oppvekst #barndom #barndomstraume #traumeminne #minne #fornuft #følelser #sykdom #psykiatri #psykisk

Hva er sekundær dissosiasjon? (splitting av følelsene og forsvaret)

Dissosiasjon handler om brudd i forbindelsen mellom tanker, minner, følelser, handlinger og ideer om hvem man er. Du kan lese mer om dette her. Dette innlegget handler om sekundær dissosiasjon.

Sekundær dissosiasjon er en beskyttelsesmekanisme som kan være nyttig ved gjentatte traumer som man ikke har mulighet for å bearbeide. Et typisk eksempel vil være barn som vokser opp med voldelige eller psykisk syke foreldre: De voksne som skulle ivareta barnet blir da de som påfører smerte, samtidig som barnet ikke får den trøst og støtte det hadde trengt fra sine foreldre til å håndtere det vonde. For å fungere som andre barn, blir det vonde "spaltet bort" idet barnet fjerner seg emosjonelt fra seg selv og det vonde som skjer.

Barnets personlighet blir strukturelt oppsplittet mellom en tilsynelatende normal del (ANP) og en eller flere følelsesdeler (EP'er). De ulike EP'ene utvikles i henhold til barnets behov, og kan romme f.eks. sinne, frykt, trøstesøken etc. Følelsesdelene kan utvikle egne tankemønstre tilsvarende den alder barnet var i da hendelsen skjedde. Senere, hvis noe i en situasjon oppleves utrygt, kan en EP ta over og handle på egenhånd. Eksempelvis vil en sint EP kunne reagere med aggresjon og vold mot andre eller mot seg selv.

Barnefølelser har fortsatt barnetanker, og følelser og uttrykksmåter kan derfor virke barnslige (også for personen selv). Hver EP har en egen opplevelse av verden og seg selv og sine egne tankemønstre, følelser, minner og reaksjonsmåter. Ofte kan det være en indre konflikt mellom ulike EPer. Når en EP er aktivert, vil ANP "kobles ut" slik at personen ikke fornuftsmessig vil ha like god kontroll over sin reaksjon som ellers. Dette kan virker forvirrende både på ham/henne selv og andre.

Bildeforklaring: Ved sekundær dissosiasjon kan personen fungere relativt greit i dagliglivet (ANP). Ulike følelsesdeler (EPer) kan imidlertid vekkes i visse situasjoner og bli dominerende, slik at personen endrer atferd (inkl. oppfatning av verden og seg selv). Personen kan f.eks. bli mer barnslig og trøstesøkende eller rette sinne utad på en "umoden" måte.

Sekundær dissosiasjon finner sted ved følgende tilstander/diagnoser:

Kompkekst PTSD kan oppstå etter gjentatte og langvarige påkjenninger f.eks. i form av fysisk, psykisk eller seksuell mishandling. Oppsplittingen minner om oppsplittingen ved PTSD, men ANP har ved CPTSD ofte dårligere mestringsstrategier og EPene inneholder ofte ulikt traumemateriale og er mer selvstendige enn ved PTSD.

(Jeg forteller om min egen erfaring med dette, og hvordan det kan forvirre omgivelsene, her.)

  • Uspesifiserte dissosiative lidelser (DDNOS)

Ulike EPer kan være utviklet i ulik grad, og dermed mer eller mindre tilgjengelige for ANP (og mer eller mindre selvstendige).

  • Somatoform dissosiasjon

Det kan være plutselige sanseendringer (f.eks. hører i "dotter"), ukontrollerebare bevegelser (f.eks. krempe eller besvimelse) eller tap av følelse eller motorikk (f.eks. tap av smakssans eller lammelser).

  • Ustabil personlighetsforstyrrelse etter alvorlig traumatisering (borderline)

Ved tidlig emosjonell neglekt vil barnets kjerneselv ("jeg") være mangelfullt utviklet. Vanlige symptomer er dårlig impulskontroll og følelsesregulering, relasjonelle problemer, indre ensomhet, tomhetsfølelse og frykt for å bli forlatt. På grunn av avsplitting av mange EPer, inneholder ANP lite, noe som skaper en kronisk følelse av tomhet, ensomhet og identitetsforvirring. Sammenliknet med CPTSD, handler EPene ved borderline mer om tilknytning.

 

#psykiskhelse #personlighet #karakter #dissosiasjon #dissosiere #did #anp #apparentlynormalpersonlaity #tilsynelatende #normal #del #emosjonelt #emosjonsstyrt #ep #emotionalpersonality #cptsd #sekundærdissosiasjon #sekundær #kompleksptsd #posttraumatiskstresslidelse #traume #traumatisk #bpd #borderline #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #somatoform #overlevelse #omsorgssvikt #oppvekst #barndom #barndomstraume #traumeminne #minne #fornuft #følelser #sykdom #psykiatri #psykisk

Hva er primær dissosiasjon? (splitting av hukommelsen)

Dissosiasjon handler om brudd i forbindelsen mellom tanker, minner, følelser, handlinger og ideer om hvem man er. Du kan lese mer om dette her. Dette innlegget handler om primær dissosiasjon.

Primær dissosiasjon kan oppstå etter en traumatisk opplevelse, f.eks. et overfall, krig eller en naturkatastrofe. Det har da skjedd en strukturell oppsplitting mellom den delen av personligheten som bærer på traumeminnet (en såkalt EP, "emosjonsstyrt delen av personligheten") og den delen av personligheten som går videre med dagliglivet (den såkalte ANP, "tilsynelatende normal del av personligheten").

Den traumatiske hendelsen er lagret i hjernen som fragmenter (ikke-sammenhengende elementer) uten å være bearbeidet. Stimuli som kan minne om deler av hendelsen - f.eks. en bestemt lyd, lukt, smak eller situasjon - kan føre til at personen (via EP) gjenopplever hendelsen følelsesmessig og kroppslig. Det kjennes som om hendelsen finner sted igjen her og nå, og det oppleves gjerne overveldende.

Selv om personen tilsynelatende fungerer greit i hverdagen, kan han/hun slite med vonde gjenopplevelser (f.eks. som flash-backs eller mareritt) og forsøke å unngå steder, gjenstander, situasjoner og annet som minner om den traumatiske hendelsen.
 

Bildeforklaring: Ved primær dissosiasjon veksler personen mellom normal fungering og sterke gjenopplevelser av traumet. Dette skyldes at traumeminnet er lagret atskilt (i EP) fra den delen av personligheten som gjør at personen ser ut til å fungere helt normalt i dagliglivet (ANP). Traumeminnet er ikke bearbeidet av ANP, men kan vekkes til live av såkalte "triggere", dvs. stimuli som minner om den traumatiske hendelsen.

Primær dissosiasjon er den formen for strukturell oppsplitting som finner sted ved posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Personen veksler da mellom gjenopplevelse (påtrengende minner), økt vaktsomhet og unngåelse.

 

#psykiskhelse #personlighet #karakter #dissosiasjon #dissosiere #did #anp #apparentlynormalpersonlaity #tilsynelatende #normal #del #emosjonelt #emosjonsstyrt #ep #emotionalpersonality #ptsd #primærdissosiasjon #primær #hukommelse #posttraumatiskstresslidelse #traume #traumatisk #overlevelse #omsorgssvikt #oppvekst #barndom #barndomstraume #traumeminne #minne #fornuft #følelser #sykdom #psykiatri #psykisk

Hva er dissosiasjon?

Dissosiasjon betyr "spaltning" eller "oppløsning". Det kan være lettere å forstå ved å tenke på det som det motsatte av assosiasjon (at man knytter noe til noe annet). I psykiatrien brukes dissosiasjon for å beskrive at man kobler seg fra, blir fjern eller skaper psykologisk avstand til noe. For å illustrere:

Når du hører en bestemt sang, kan du få assosiasjoner til noe - dvs. at du mentalt kobler sangen til f.eks. noen gode minner fra barndommen. Hjernen din har da laget en kobling mellom sangen og visse hendelser i fortiden, samt de gode følelsene knyttet til disse hendelsene. Ved dissosiasjon kan derimot hjernen ha lagret visse minner uten at de er koblet til den bevisste hukommelsen. Du kan f.eks. ha opplevd noe traumatisk, men fordi opplevelsen var overveldende der og da, koblet du mentalt ut slik at du bedøvet deg selv for følelsen av frykt, dødsangst, utrygghet o.l.

Dissosiasjon beskriver altså den mentale prosessen som skaper brudd i forbindelsen mellom tanker, minner, følelser, handlinger og ideer om hvem man er. I sin mildeste form er dissosiasjon veldig vanlig, f.eks. at man drømmer seg bort, kjører en kjent strekning uten å merke det, eller blir oppslukt i en film eller bok. Det som skjer, er at man for en kortere periode mister bevisstheten om de umiddelbare omstendigheter - man "kobler ut" fra den virkelige verden en liten stund, for siden å koble inn igjen.

Ved traumatiske hendelser (f.eks. en naturkatastrofe eller et overfall) kan dissosiasjon gjøre det lettere å takle en situasjon som ellers ville blitt for overveldende. Der og da kobler man ut det vonde som skjer. Minnet om tid, sted, omstendigheter og følelser knyttet til traumet blir likevel lagret i hjernen, ubearbeidet. Dette gjør at man etterpå ikke husker det som har hendt, og man kan gå videre i hverdagen nærmest som om ingenting hadde skjedd. De traumatiske minnene kan imidlertid komme til overflaten senere i form av flash-backs (gjenopplevelser) eller mareritt, slik som ved posttraumatisk stresslidelse.

For barn som vokser opp under vanskelige forhold - f.eks. med fysisk eller psykisk mishandling, gjentatte seksuelle overgrep eller omsorgssvikt - kan dissosiering være en viktig strategi for å overleve. Ved å koble ut det vonde (f.eks. voldelige eller ustabile foreldre) kan barnet likevel være barn som alle andre - og ingen i omgivelsene trenger heller å merke at 'noe er galt'. Barnet vokser opp og fungerer tilsynelatende godt som voksen. Men innvendig er det en oppdeling mellom de delene av personligheten som ivaretar den daglige fungeringen, og den eller de delen(e) som bærer de traumatiske minnene.

Når personligheten deles opp på denne måten, vil de gamle traumene ikke bli bearbeidet. Samtidig kan nye traumatiske hendelser føre til at det skjer nye oppsplittelser. De ulike delene av hjernen vil være aktivert på ulikt tidspunkt. Dette kan føre til en væremåte som kan virke underlig på andre, og for dem som ikke kjenner fenomenet, også uforståelig: De ulike delene av karakteren kommer til uttrykk gjennom endring i atferd, sansefornemmelser, minner, kroppsfunksjoner og oppfatning av seg selv og sin historie.

Den delen av personligheten som fungerer i dagliglivet, kalles gjerne ANP eller Apparently Normal Personality ("tilsynelatende normal del av personligheten"). Dette er ikke en egen tilstand, men en del av karakteren eller personligheten. ANP er fornuftsbiten. Den ivaretar f.eks. fysiske behov, læring, omsorg for andre og arbeid. For å fungere normalt i hverdagen, må personen holde de vonde minnene og følelsene utenfor bevisstheten. ANP har altså ikke kontakt med det vonde som har skjedd. Hvis ANP skal fortelle om traumene, skjer det kun overfladisk, som om det ikke angår personen. Denne normale fungeringen i møte med andre er ikke en bevisst påtatt fasade, men noe som skjer automatisk. Det er ANP som "styrer skuta".

De delene av personligheten som fungerer som et forsvar og som bærer traumeminnene, kalles EP eller Emotional Personality ("emosjonsstyrte deler av personligheten"). Dissosiasjon kan ha skapt en eller flere EPer, som inneholder minner om traumet, automatiserte responser, internaliserte oppfatninger osv. En EP blir gjerne vekket av minner om traumet (såkalte triggere). Responsen er hovedsakelig emosjonell og kroppslig, noe som ikke er så rart siden minnene ikke er bearbeidet eller koblet til fornuften. En aktivering av angst eller skamfølelse kan derfor føre til en voldsom reaksjon som nærmest er ukontrollerbar, nesten som om traumet finner sted på nytt. EPen har en egen selvoppfatning, og denne reflekterer gjerne det utviklingsstadiet personen var på da EPen oppstod.

Når det ikke er bevissthet mellom de ulike delene av personligheten, kan de ulike delene agere på egenhånd. Hvordan personen reagerer og handler utad, avhenger av hvor stor oppsplittingen er. Det er vanlig å inndele dissosiasjon i tre nivåer:

1. Primær dissosiasjon: Splitting av hukommelsen (les mer her)
f.eks. posttraumatisk stressyndrom (PTSD)

2. Sekundær dissosiasjon: Splitting av følelsene og forsvaret (les mer her)
f.eks. kompleks PTSD, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) etter traume og somatoform dissosiasjon

3. Tertiær dissosiasjon: Splitting av identiteten (les mer her)
f.eks. dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)

 

Mye av dette innlegget er basert på boken "Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittete jeg", av T. Anstorp, K. Benum og M. Jakobsen (red.), Universitetsforlaget 2006. Du kan også lese mer om dissosiasjon i artikkelen "Dissosiative lidelser - mer vanlig enn man tror" (Modum Bad) og Traumer og dissosiasjon (RVTS Sør). Det gjelder også innleggene om primær, sekundær og tertiær dissosiasjon.


#psykiskhelse #personlighet #karakter #dissosiasjon #dissosiere #did #anp #apparentlynormalpersonlaity #tilsynelatende #normal #del #emosjonelt #emosjonsstyrt #ep #emotionalpersonality #cptsd #ptsd #bpd #borderline #posttraumatiskstresslidelse #traume #traumatisk #overlevelse #omsorgssvikt #oppvekst #barndom #barndomstraume #traumeminne #minne #angst #depresjon #fornuft #følelser #sykdom #psykiatri #psykisk

5 positive ting å si når du ser ut av vinduet og oppdager at det fortsatt er vinter...

Du våkner opp og er helt klar for vår, sommer og sol, småfugler som kvittrer, blomster som spirer og lyden av små bekker (om så bare den smeltede snøen som renner ut i avløpet)... Du spretter opp av senga, røsker bort gardina og ser ut... og der - der ute er det fortsatt haugevis med snø, snø og atter snø. Himmelen er grå og du ser for deg at det kan komme mer av den slags hvert øyeblikk...

Så hva gjør du? Trekker for gardina igjen, krabber under dyna og bestemmer deg for å sove et par måneder til?

Nei, her er fem positive ting du kan si når du lengter etter vår, sol og sommer, men bare ser store hauger med SNØ:

1. "Jippi! Snøøøøøø!"
De fleste barn har vært igjennom den prosessen, og dypt inni hjernen ligger nok den barnslige gleden lagret et sted. Hvorfor ikke forsøke å vekke den til live igjen - og gi seg selv en bedre dag?

2. "Hvitt er en fin farge!"
Tenk bare så kjipt det ville vært om snøen var sort? Og da mener jeg HELT sort!

3. "Det kunne vært verre."
Det kalles realitetsorientering - for det ville definitivt vært en mer dyster skjebne om vi våknet opp og hele høyblokka var nedsnødd....

4. "Stemmer, det er visst vinter ennå..."
Vinter er vinter, og det er like greit å akseptere den for det den er. La meg si det slik: Det hjelper ikke å kjempe imot. Aksepter det og nyt dagen for det den er verd - med eller uten ski på bena.

5. "Hm, nå hadde det vært koselig med en god kopp te!"
Varm te er ikke like sjarmerende i 30 varmegrader. En hver tid har sin sjarm - så hvorfor ikke søke å få maks utbytte av det?


#snø #vinter #lengsel #sommer #sol #varme #kulde #tenkpositivt #optimisme #kos #utnyttpotensialet #ski #herognå

Whops... Jeg mishandlet deg visst på selveste valentinesdagen...

Oi, er det valentinesdagen i dag? Oi! Og jeg som startet dagen med å piske løs på deg med et belte. Med beltespenna, for å være mer presis. Slo deg i hodet med en hårbørste. Ropte høyt til deg hvor mye jeg hater deg. Flere ganger.

Tenk, jeg som ville ødelegge deg. Knuse deg. Rive deg i stykker. Men det var ikke så lett å ta deg fysisk. Du var så nærme, men samtidig så langt borte. Psykisk var det lettere. Jeg ropte så mye dritt jeg bare kunne komme på. Jeg hatet deg så sterkt - og jeg klarte å uttrykke det.

Og du tok det til deg alt sammen. Jeg hørte deg gråte høylytt. Du falt ned på gulvet. Forsøkte å klamre deg fast i linoliumen - som om den kunne hjelpe deg. Du falt ned. Og du reiste deg opp igjen. Jeg fortsatte. Slo deg. Kjeftet på deg. Hatet deg. Du tok det til deg og falt sammen igjen. Hylgråt. Tørket tårene og reiste deg igjen.

Du løp i dusjen, kom ut igjen, tok på deg klær. Jeg fulgte etter deg hele tiden. Ropte til deg. Klorte deg i ansiktet. Du gråt. Jeg hatet deg.

Da du tok på deg øyesminken roet du deg. Jeg også. De mørke øynene stivnet til i maskaraen. Du skjønte du hadde klart det. Du hadde kommet deg gjennom morgenens mishandling. Det var bare et skritt til, og du ville være ute. Ute i det fri.

Jeg visste også at du hadde klart det. Derfor lot jeg deg gå ut døra, lot deg være i fred. Der ute ventet dagen. Du skulle få lov til å smile nå. Late som ingenting hadde skjedd. For sånn er det bare, livet.

Men, oi... Er det virkelig valentinesdagen i dag? Da burde det jo vært noen som elsket deg, var litt glad i deg. Men det er det ikke. Det vet du, selv om du går rundt og smiler nå. Men sånn er det bare, livet. I hvert fall ditt.

Men siden det er valentinesdagen, kan jeg jo forsøke å være litt hyggelig mot deg: "Ha en god valendinesdag, da, Meg Selv..."


#valentinesdag #valentinesday #psykiskhelse #selvskading #vennlighet #nedsnakking #ensom #ensomhet #alene #kjærlighet #selvforakt #selvmedfølelse #hat #ikkegiopp

Mindfulness - "Take 2"

I dag forsøkte jeg meg på mindfulness igjen. Første runde var ikke akkurat vellykket... Jeg var nok mer forberedt denne gangen - ingen tårer, ingen latter. Meeeeeeeeen.....

Det var så ufyselig kaldt i salen! Vi har både matte og pledd, og jeg hadde på meg det jeg trodde var varme klær. Men jeg lå og hutra hele tiden... BRRRR!

Jeg er litt usikker på om jeg klarte oppgaven: Være tilstede her og nå. På en måte gjorde jeg det ikke: Vi skulle "kroppsscanne" og jeg fikk nok ikke med meg en eneste lem... MEn på en måte gjorde jeg det kanskje: Jeg følte meg MEGET tilstede i nuet - her og nå, huttetu så kaldt det er! Jeg tror jeg var mest opptatt av å trekke teppet rundt meg og tette alle mulige sprekker...

Mulig jeg ennå trenger å lære mer hva mindfulness handler om - siden jeg ikke er sikker på om "fokus på trekk her og nå" faller innafor eller ei...

Vel, jeg gjør et nytt forsøk neste uke :p


#mindfulness #cptsd #dissosiasjon #ptsd #skvetten #tilstede #herognå #kroppsbevissthet #psykiskhelse #hjelptilselvhjelp #kroppsscan #gruppe #kaldt

 

Kjære psykiater L. - Jeg skulle ønske du forstod hva du har gjort...

Kjære psykiater L.

Tiden går, men den har ikke klart å lege de sårene du laget i mitt liv. Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Jeg tror ikke du mente å gjøre noe negativt. Jeg tror deg faktisk hvis du sier du trodde du gjorde en god jobb. Men det du gjorde, var å lage et helvete ut av en allerede vond situasjon, populært kalt 'mitt liv'. Det er nesten to år siden, og du går nok videre i ditt liv uten å tenke over eller forstå hva du har gjort. Jeg skulle så inderlig ønske at du en dag forstod hva du faktisk har gjort.

Jeg møtte deg første gang etter at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Jeg var livredd og skremt etter det som hadde skjedd. Du virket hyggelig, men det så ikke ut som du tok det jeg sa alvorlig. Særlig fnisingen din forvirret meg. Jeg følte meg dum som var skremt av noe det virket som du og kollegaen din tok som den største selvfølge. Jeg turte ikke vise hva jeg virkelig følte. Det var nok dumt. For du tolket mine skjelvende smil som om situasjonen ikke var så ille som jeg forsøkte å beskrive med ord. Jeg skjønner at du ble usikker når du så meg. Men jeg skulle også ønske at du forstod hvor usikker jeg ble når jeg så deg.

Du ble behandleren min. Det var jeg glad for. Din kollega, psykiater S., hadde skremt livet av meg, nesten bokstavelig talt. Du virket i hvert fall hyggelig. Men jeg merket raskt at du ikke tok det jeg sa seriøst. Samme hva jeg sa, nikket og smilte du - "Aha... Jaha..." Jeg forsøkte å fortelle at jeg ikke orket leve lenger; jeg prøvde å holde ut, men de siste månedenes påkjenninger hadde gjort at det ble for mye. Det var en akutt krise. Jeg klarte ikke mer. "Aha... Jaha... Da ses vi neste uke..."

Slik holdt vi på. Du hadde visst god tid. Jeg var i en akutt krise på grunn av en konkret situasjon jeg ikke taklet. Du synes det passet med en utredning - og henviste meg til poliklinikken 6-8 uker senere. I mellomtiden holdt jeg på å dø. Da vi møttes igjen, fortalte jeg det - og jeg trodde du ville forstå. Men ikke denne gangen heller. Du fortalte kort hvordan opplegget ville være og sa det var vanlig å ta opp anamnese første gang - men det hadde du jo gjort et par måneder tidligere, så da kunne vi like godt avslutte timen og heller møtes om en uke for å fylle ut skjemaer.

Jeg døde igjen.

Du fulgte den vanlige oppskriften med skjemaprogresjon. I mellomtiden døde jeg sakte. Men jeg ventet tålmodig og håpet at kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Men vi kom aldri inn på den akutte krisen, den konkrete situasjonen som hadde vippet meg helt av pinnen og som fortsatt ikke var håndterbar for meg. Jeg forsøkte å si ifra. "Aha... Jaha..." Og så fortsatte du med å tegne kryss på papirene og å spørre meg ut for å få meg til å fortelle om alle vonde ting fra fortiden som jeg helst hadde villet glemme. På toppen av den aktuelle krisen, ble alle fortidens kriser vekket til live. Jeg hadde ikke klart å håndtere dem mens jeg var frisk; hvordan skulle jeg klare å håndtere dem nå?

Du repeterte historiene mine med fagord: traumer, emosjonell omsorgssvikt, oppveksttraumer... Ordene sa meg ingenting. Kanskje du trodde du hjalp meg med å avdekke noe. Men i virkeligheten var det bare jeg som informerte deg om ting som hadde skjedd, ting jeg var fullt klar over, og som jeg hadde forsøkt å legge til side. Det eneste som holdt meg oppe, var troen på at kanskje neste gang... kanskje neste gang... kanskje neste gang...

Du gjorde en selvmordstest på meg. Jeg lurer på hvorfor. Det stod kanskje i prosedyren. Men du hadde ikke trengt å gjøre det. Du forandret jo på resultatet etterpå. Du halverte poengene mine og kommenterte at du ikke trodde jeg mente det jeg sa. Det slo deg visst ikke at du kanskje kunne ha hørt meg meg før du inni ditt hode fant på andre konklusjoner om hva jeg tenkte og følte. Lurer du på hvilken farge jeg liker best? Om jeg svarer 'blå', vil du da kanskje si: "Hun sier blå, men jeg tror ikke hun mener det... Jeg tror hun mener gul." Jeg lurer på om du klarer å se hvor lite intelligent fremgangsmåten din er. Men det er klart, dette er psykiatrien - der kan du gjøre hva du vil: psyke pasienter er psyke i hodet, de vet nok ikke hva de selv tenker eller føler - det vet bare du, selv uten å spørre dem, og selv om de skulle si noe helt annet...

Jeg kan ha forståelse for at du trodde du gjorde en god jobb. Hvem gjør ikke det? Men du trodde åpenbart at jeg syntes det samme. Når jeg ble verre, trakk du den konklusjon at jeg kompenserte fordi du skulle slutte: Jeg var visst redd for å miste deg; derfor lot jeg som om jeg ble dårligere - kuttet meg selv, ble mer deprimert og fikk økende selvmordstrang - alt for å ikke miste kontakten med min fantastiske behandler...

Det slo deg visst ikke å høre med meg om denne ideen kanskje kunne stemme. Hadde du spurt meg, ville jeg sikkert vært høflig og sagt jeg var fornøyd. Men hadde jeg vært ærlig - eller hadde jeg vist deg meldingene jeg sendte til vennene mine - ville du forstått at jeg ikke følte du hjalp meg det spor. Jeg følte du var et surrehode, at det jeg sa gikk inn det ene øret og ut det andre, at du ikke tok noe av det jeg sa seriøst. Jeg forsøkte å klamre meg til livet, samtidig som du rotet opp i alt annet grums, og det var ingen som hjalp meg; alle trodde jo at jeg fikk hjelp hos deg. Du også. Men jeg følte det faktisk ikke slik.

Det var bare i ditt hode at jeg opplevde deg som en fantastisk behandler som ga god hjelp. Du tenkte ikke en gang på å spørre meg for å finne ut om det kunne stemme. Men du kalte ideen din for en "vurdering". Det er et hellig ord i psykiatrien. Det var ikke sant (jeg følte jeg ikke fikk hjelp i det hele tatt), det var ikke faglig (det var kun en idé inni ditt hode), men siden du skrev det magiske ordet - "jeg vurderer det slik at..." - hadde du lagt grunnvollen for alle tanker som dine kolleger kom til å tenke etter at du hadde sluttet.

Min selvskading og mine selvmordsforsøk ble - takket være din "vurdering" - tolket som tilknytningsatferd. Det var aldri tilfellet. Jeg selvskadet og forsøkte å ta livet mitt før jeg møtte dere fordi jeg var i en akutt krise. Den krisen snakket du aldri om, og det jeg forsøkte å si, gikk inn det ene øret og ut det andre... Krisen ble forsterket av all fortidsgrumset som du trakk frem i hukommelsen min. Jeg var allerede sprengt. Ingen problemer ble løst; alt ble bare verre.

I tillegg satte dere meg på en medisin (cipralex) som jeg ikke tålte, og som i stedet gjorde meg enda mer ustabil. Jeg selvskadet mer og mistet kontrollen; jeg hadde store problemer med å stå imot selvmordsimpulsene. Dette er en kjent bivirkning av medisinene jeg fikk - og min gentype gir meg økt sannsynlighet for bivirkninger. Men ingen av dine kolleger brydde seg om det - takket være din "vurdering". I stedet forsøkte de å oppdra meg (harde, kyniske og ufine kommentarer... jeg ville aldri drømt om å svare noen pasienter på den måten dine kolleger gjorde mot meg, uansett hvor dumme spørsmål de kan komme med). Man kunne like gjerne kalt det mobbing, for fint var det ikke. Og det gjorde ikke situasjonen bedre, bare verre: Jeg fikk ikke hjelp for det jeg trengte hjelp til, men i stedet strødde de bare mer salt i såret.

Møtet med DPSen er noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det sluttet ikke da du sluttet, men ble bare verre og verre og verre. Jeg kan ikke klandre deg for å ha trodd at du gjorde en god jobb. Men jeg vil gjerne informere deg om at jeg ikke syntes det samme: For meg var møtene våre meningsløse og vonde, men jeg ventet og lyttet tålmodig i håp om at du kanskje en dag også ville lytte til meg. Tenk, så dum var jeg...

Jeg kan ikke klandre deg for å ha gode tanker om deg selv. Men det kan ikke på noen måte forsvares - verken faglig eller etisk - å gjøre det du gjorde. Dine såkalte "vurderinger" gjorde livet til et helvete for meg - jeg har ikke beskrevet så mye som en brøkdel av det her. Flere ganger kunne den ha kostet meg livet. Men du har ikke visst noe om det. Du gikk videre med ditt liv uten å ane noe om hva du hadde stelt i stand gjennom din "faglige vurderingsmåte".

Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Med hilsen
Sarah


#psykiskhelse #dps #psykiater #drittpsykiater #uprofesjonell #selvmord #suicidal #selvmordsforsøk #vurdering #faglighet #selvskading #tilknytning #idiot #drittdps #psykisksyk #helsehjelp #yeahright

Jeg kan gråte med hjertet og le med magen....samtidig!

Da jeg var tenåring, hadde jeg perioder hvor jeg bare gråt og gråt og gråt. Ikke når noen så meg, selvsagt; da smilte jeg og lo som vanlig. Men med en gang jeg var alene var det igang igjen.

Jeg kom hjem fra ungdomsskolen og med en gang jeg kom innafor døra, falt jeg sammen og ble liggende på gulvet og gråte. Når foreldra mine kom hjem et par timer senere, var jeg raskt oppe igjen og lot som ingenting. Når jeg la meg for å sove, gråt jeg igjen.

Det hendte jeg måtte pusse nesa (heftig gråting kan være ganske klissete...). Midt mellom alle tårene klarte jeg en gang å få tak i noe papir. Midt i all hulkingen holdt jeg papiret foran ansiktet og trakk pusten dypt for å forberede utblåsningen.. Plutselig forsvant papiret inn i dragsuget, dvs inn i min munn. Jeg ble overrasket, og så fikk jeg nesten latterkrampe. Livet føltes generelt som verdens undergang, men papirhendelsen var likevel komisk. Og jeg lo.

Etter det har jeg alltid tenkt at det som er morsomt, er morsomt. Jeg kan gråte med hjertet og le med magen - på en og samme gang. Latter uten gråt er befriende og gir næring til glede. Gråt uten latter er bare vondt og slitsomt. Gråt med latter er... tja, hva er det egentlig? Det er en slags underlig kombinasjon... men den minner meg likevel på at selv om alt føles kjipt, så betyr ikke det at det er slutt på det gode. Det gode finnes fortsatt, selv om det ikke er så lett å få øye på det. Gråt med latter er en snodig kombinasjon... men det er likevel et vakkert uttrykk for livet.


#psykiskhelse #gråt #latter #glede #optimisme #maske #morsomt #depresjon #trist #glede #håp

Det er normalt å ikke være best!

"Det er typisk norsk å være god," sa tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992. Det var nok godt ment. Og det føltes nok godt. For mange.

Dessverre er det nok typisk norsk å tro man ikke er god nok. I dag må vi nærmest sloss mot prestasjonssamfunnet. Unge mennesker, som skulle være fulle av livsglede og pågangsmot, blir syke fordi de føler de ikke er gode nok. Mange føler de må være på topp - hele tiden. Den følelsen kommer ikke fra ingensteder. Det finnes en tanke om at slik må det være. Og så prøver man... men så går det bare ikke... Man møter ikke bare veggen, men blir forfulgt av den nesten hvor enn man snur seg...

I et foredrag på Nord-Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte i 2002 sa Per Fugelli om prestasjonssamfunnet:

"Det er farlig for helsen å ville for mye. Folk i Norge vil for mye nå. For å være blant vinnerne må du fornye, perfeksjonere, effektivisere deg - hele tiden. Her er en usynlig, men streng ånd som krever bedre og bedre kvalitet, større og større produktivitet, mer og mer kreativitet og fleksibilitet av deg - hele tiden. Ingen, verken kroppen eller sjelen eller Børsen er skapt til å være all time high - hele tiden. Enten det er vår Herre eller Darwin som har skapt oss, er vi skapt som det folk på Værøy og Røst kaller blandingsmennesker. Av og til er vi svake av og til sterke, noen ganger glade andre ganger triste, en sjelden gang nyskapende som regel på rutinen, stort sett friske i perioder syke. Slike blandingsmennesker må vi få lov til å være hvis vi skal beholde helsen. Hvis vi lar oss innbille at vi er kloner av supermann og superkvinne som kan yte maksimalt, være positive og kreative - hele tiden, oppstår overanstrengelse og utbrenning."

Det er normalt å ikke være best. Vi har alle våre styrker og våre svakheter. Vi kan ha gode dager og vi kan ha dårlige dager. Hvis vi legger lista høyt (hvis vi forventer at vi skal prestere max hele tiden, ja kanskje bedre enn max), øker vi sannsynligheten for å rive den ned. Det kan gjøre vondt, både fysisk og psykisk.

Det er mye, mye bedre å legge lista lavere - slik at man er sikker på å komme over. "God nok" gir grunn til å være tilfreds. Det fjerner unødvendig selvkritikk og selv-nedsnakking, som kun gjør hverdagen vond og dreper de gleder vi ellers kunne ha kjent på. "God nok" gir derimot grunnlag for videre vekst. Man kan ha det bra her og nå, samtidig som man blir mentalt sterkere. Dette fremmer utvikling og yteevne.

"God nok" er bra nok! Det er helt normalt å ikke være best!


#psykiskhelse #prestasjon #prestasjonssamfunnet #generasjonprestasjon #press #forventninger #psykisksyk #perfeksjonist #selvkritikk #nedsnakking #depresjon #best #godnok #hjelptilselvhjelp

Jeg føler meg som et steinansikt når det skjer...

Vi hadde seminar i dag, en slags gruppeundervisning. En innmari alrigt foreleser, et spennende tema, mange hyggelige studenter... meeeeen så er jeg ikke stilt inn på "her og nå"-modusen og klarer knapt å merke det.

Jeg er fortsatt tilbake i arbeidskonflikten og DPS-marerittet. Ikke kronologisk, men alt på en gang. Joda, jeg kom meg i dusjen, fikk på meg klær og låste døra igjen bak meg - - - etter å ha pisket meg selv med belte en 10 minutters tid for å slutte å gråte... ("nøden lærer naken kvinne å spinne"... tenk så enkelt om det bare hadde vært lov å ha dyr på studenthyblene - da kunne jeg bare gitt puddelen en liten klem, og så ville alt vært bra med det samme....)

Jeg hadde egentlig gledet meg til detta seminaret. Jeg liker både emnet og hun som foreleser... Men njæ... Noe i hjernen hadde visst funnet ut at det skulle et annet sted i dag. Så da satt jeg der, godt trøkka opp i hjørnet mitt, mens hjernen egentlig var et helt sted (både hva gjelder tid og geografi).

Noen ganger tror jeg at jeg er usynlig. I hvert fall håper jeg det. Men jeg er likevel stygt redd for at noen ser meg. Ikke minst den som foreleser og dermed står vendt mot oss alle. De andre studentene var så ivrige og responderte så smilende. Jeg følte meg som et steinansikt. Fullstendig forfrosset i en slags panisk tilstand i fortiden. Foreleseren spurte meg om noe. Da ristet jeg bare på hodet. Hun godtok det og gikk fint videre. Men jeg er virkelig lei meg for å ha "forsøplet" det gode miljøet med et slikt steinansikt... For ingen liker jo den slagt - alle tiltrekkes av det blide og søte, det som gir oss noe gledelig og vekker gode følelser.

Beklager, kjære foreleser og hvem som helst andre som måtte ha lagt merke til det - enten det var steinansiktet eller penntatoveringen jeg på ett eller annet nesten ubevisst vis klarte å lage på hånden min i løpet av time.


#psykiskhelse #student #cptsd #forelesning #uio #universitetetioslo #utafor #tatovering #traume #minner #steinansikt #steinhjerte

Bussbilletten og voldsomt sinne

Da jeg var 12 år, skulle jeg på pianoundervisning. Jeg hadde fått penger av foreldrene mine til bussbilletten. Dette var i gamle dager, da vi betalte med mynter til sjåføren... Jeg var lang og tynn, og han tok meg visst for å være voksen. Jeg tok imot billetten, og turte ikke si noe. Hele den 10-15 min lange bussturen satt jeg og var kjempesint på sjåføren og tenkte masse vonde tanker, mens jeg kjempet for livet for ikke å strigråte. Idet jeg gikk av, tok jeg likevel mot til meg og sa ifra. Jeg fikk pengene tilbake, og så var det plutselig ikke noe problem lenger.

Jeg tenkte jeg skulle øve meg på å bruke ABC-skjemaet, og denne hendelsen synes jeg passet ganske bra. Hvis du er nysgjerrig og lurer på hva ABC-skjemaet er, kan du lese mer her. Kort sagt er det et redskap for kognitiv selvanalyse og endring. Jeg har faktisk litt tro på det, men trenger nok å øve litt. Så da går vi igang.

Hva skjedde (A)? Og hvordan reagerte jeg på det (C)?

A. SITUASJON (Activating event):
Jeg må betale voksenbillett på bussen enda jeg bare er 12 år.

C. Følelser/respons (Consequences):
- sint på sjåføren
- sint på meg selv
- trist
- frustrert
- gråt
- lei av alt
- hjertebank
- redd
- trekker meg tilbake

Hvilke tanker var det som gikk gjennom hodet mitt da dette skjedde, og som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde?
Sammenhengen skjønte jeg ikke da, men jeg husker likevel sånn nogenlunde hva jeg tenkte... både da og generelt.

B. Tanker (Beliefs):
- Dette er urettferdig (jeg er jo barn, ikke voksen)
- Dette er ofte urettferdig, jeg er høyest i klassen og mange tror jeg er eldre enn vennene mine selv om vi er helt på nivå, og de får mere fordeler enn meg
- Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå
- Jeg er redd for å få kjeft fra foreldrene mine, særlig faren min
- Det er min skyld
- Jeg vet ikke hva jeg skal si til foreldrene mine
- Jeg må finne på noe for å ordne dette
- Jeg er redd for at sjåføren blir sint hvis jeg sier ifra
- Jeg tør ikke si ifra
- Jeg hater sjåføren fordi han gjorde dette mot meg

For meg var det veldig interessant å analysere den situasjonen på denne måten. Jeg husker at jeg følte meg helt knust og fortapt, og idet jeg fikk overskuddspengene tilbake, ble jeg nesten litt "paff": Var det virkelig så enkelt? Kunne man løse situasjoner ved å snakke om det? Så jeg lærte noe den dagen, det gjorde jeg.

Men det er først nå jeg skjønner hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. At jeg opplevde det som urettferdig og knyttet det sterkt til min person, var én ting. Men frykten for å få kjeft var mye mer sentral enn jeg skjønte da. Det har vært med så mange andre ting også, men dette var et godt eksempel. Reaksjonen var ikke helt i samsvar med situasjonen i seg selv, men i mitt hode - i mitt tankeliv - ble det inntrufne straks satt i en litt større kontekst, der jeg jobbet hardt så og si hver dag for å være snill og flink pike og ikke få kjeft. Fordi jeg i den aktuelle situasjonen ikke turte å si ifra, følte jeg at jeg var satt "sjakk matt". Egentlig var det jo ikke min skyld, men jeg følte det sterkt slik. Samtidig så ble jeg sint nettopp fordi det opplevdes så urettferdig; det var jo tross alt ikke jeg som hadde klikket inn feil beløp i apparatet...

Resonneringen min inneholdt mange tankefeil, men i lys av de tankene som dukket opp, var det jo ikke så rart at jeg følte som jeg gjorde. Hadde jeg på det tidspunkt vært en kløpper på kognitiv terapi, kunne jeg kommet opp med noen alternative tanker, som kunne balansert både følelsene og handlingene mine. (Nok en grunn til at psykologi bør inn i skolen, kanskje?) ;)


#psykiskhelse #feil #tankefeil #abcmodellen #abcskjemaet #abc #kognitivterapi #situasjon #tanker #følelser #analyse #hjelptilselvhjelp #situasjonsanalyse #kognitiv #terapi #sinne #frykt #lærdom

Er det lov å føle noe godt?

Fysioterapeuten ba meg legge meg på magen. Med pleddet på plass begynte hun å ta på meg, veldig rolig. Det var nesten slik at jeg begynte å føle det trygt. Men....

...Så dukket tankene opp. De som jobbet på DPSen har jo lært meg at man må klare seg selv i denne verden; at jeg er slem hvis jeg skulle ønske noe vennlig fra andre; at jeg for all del ikke må be om noe godt.

Jeg fikk dårlig samvittighet for å tenke at det fysioterapeuten gjorde nesten kjentes litt godt. Jeg ba henne stoppe, og hun stoppet. Jeg fortalte henne hva jeg tenkte. Hun spurte meg om jeg var enig med dem.

Jeg tror på dem når det gjelder meg selv, fortalte jeg. Men hvis jeg tenker på det som generelt tema, er jeg uenig med dem. Da syns jeg de er teite.

Som sykepleier er jeg vant til å jobbe nær mennesker. Og da mener jeg nær. Ikke bare i stell, påkledning og forflytningssituasjoner, men også i å trøste de som har det vondt, er redde eller er triste. Jeg har tatt på utallige mennesker jeg ikke kjenner, holdt dem i hånda og forsøkt å trøste og oppmuntre. Jeg ville aldri finne på å sette meg i en stol og titte på dem mens de gråt et kvarter, en halvtime eller en time - kun avbrutt av at jeg ba dem rette seg opp og se på meg, slik at de kunne få med seg eventuell praktisk informasjon jeg kunne ha lyst til å gi. Men sånn gjør psykologer. Og psykiatere. Kanskje det er slik de bestkytter seg selv... Men hvis de trenger så mye beskyttelse, tror jeg kanskje de burde vurdere en annen jobb...

Fysioterepauten var heller ikke enig med dem. Heldigvis. Så da fortsatte vi. Og det føltes nesten litt trygt...


#psykiskhelse #fysioterapi #psykomotorisk #psykomotoriskfysioterapeut #psykolog #psykiater #offentligpsykiatri #sykepleier #nærhet #menneskeligebehov #menneske #medmenneskelighet #vennlighet #trygghet #omsorg #mot #feighet #dps #støtte #hjelp #følelser #trygt

I et fullstendig kaos av tanker... Hvilken vei tar jeg nå??

Se for deg at alle trafikklysene i Oslo sentrum brøt sammen. Biler, busser og folk fyker i alle retninger, og ingen er riktig sikker på hvor de er på vei lenger. Rett som det er støter de borti hverandre... Det er et skikkelig trafikkaos, med andre ord...

Hvis du ser scenariet foran deg, har du nettopp fått et innblikk i hvordan det er i hodet mitt.

Skulle jeg beskrive det veldig kort, ville jeg sagt: Kaos.

Skulle jeg beskrive det litt lenger, ville jeg sagt at tanker og følelser fyker om hverandre i alle retninger, uten at noen er sikker på hvor de egentlig er på vei. Og rett som det er støter de borti hverandre. Ja, det er sannelig mye motstridende her...

Alt startet med at jeg fikk et brev fra den gamle jobben min (drittjobben). Plutselig var jeg tilbake for over to år siden, da alt det kjipe skjedde. Der var jeg i hele natt, selv om jeg ikke hadde planer om å tenke på det. I ettermiddag har jeg vært på et miniforedrag om følelser, stress og mental kontroll. Det var interessant, lærerikt og nyttig. Jeg likte det. Så traff jeg en gammel bekjent. Hun sa hun skulle ha forelesning om "tilbakemeldinger" i morgen. Da ble jeg tilfrosset innvendig fordi ordet - bokstavkombinasjonen (ikke innholdet) - minnet meg om drittjobben/drittkonflikten. Deretter ble jeg minnet det hele meg om alt negativt som siden skjedde på DPSen (de som skulle hjelpe meg, men i stedet gjorde vondt 100 ganger verre). Jeg stod nok stiv som en ispinne da min bekjente plutselig ga meg en klem. Det var veldig hyggelig. Jeg ble nesten glad og takknemlig.

Hvert eneste ord i avsnittet over fremkalte en rekke tanker, assosiasjoner, minner og følelser. Overveiende vondt, men her og der fyker de gode og optimistiske innslagene - ikke minst ideen om at det kanskje kan bli bedre og at jeg faktisk kan ta kontroll over dette.

La meg først understreke: Jeg hører ikke stemmer! Men jeg hører tankene mine - og de er enten grunnleggende uenige (og uhøflige som ikke kan vente på tur) eller så lever de sine egne liv der inne:

"Jeg vil hjem. Jeg vil bare legge meg. Jeg er så lei av alt!"

"Jeg ble så glad da hun klemte meg. Kanskje det går an å være glad i meg likevel..."

"Jeg er en håpløs sykepleier, jeg kan ingenting, alt jeg gjør blir bråk..."

"Men hva var det egentlig jeg gjorde?"

"Aner ikke..."

"De kunne jo ikke peke på noe konkret! Det var bare sjefen som ble sur fordi jeg påpekte at hun gjorde noe dritt mot de andre, og så hevnet hun seg..."

"Men..."

"Jeg VET det var det som skjedde! Jeg trenger ikke føle deg ille i det hele tatt! Jeg har ikke gjort noe galt!"

"Jeg vet det... Men det var MIN skyld likevel!"

"Jeg hater meg selv!"

"Jeg er så sliten... Kan ikke dette bare slutte nå?"

"Men nå har jeg endelig truffet noen hyggelige mennesker... Det er ikke bare slemme folk der ute i verden... Jeg vil stole på dem! Jeg vil føle meg trygg! Jeg vil..."

"Jeg vil bare dø..."

"Jeg HATER meg selv! Jeg hater meg selv! Jeg hater meg selv! Jeg vil skade meg selv! Jeg vil..."

"Jeg lurer på om jeg bare skal dra og trene..."

"Jeg tror kanskje dette kan gå veldig bra..."

"Jeg vil bare hjem..."

"Jeg vil til mamma..."

"Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med noen..."

"Men jeg vil ikke snakke med mamma! Hun forstår ikke!"

"Jeg vil til mamma..."

"Jeg er en håpløs datter... Alt jeg gjør er galt! Jeg kan ingenting! Alt går galt. Jeg har aldri fått til noe som helst."

"Jeg hater meg selv!"

"Jeg lurer på hva jeg skal lage til middag i dag..."

"Det er mye godt jeg kan gjøre for meg selv for å gjøre situasjonen lettere... Det er jo lurt! Jeg må ta vare på meg selv, og det kan jeg! Det har jeg jo alltid gjort!"

"Jeg føler meg virkelig rådvill akkurat nå... Hva skal jeg gjøre? Alt er så forvirrende!"


Skulle jeg si det hele veldig kort, ville jeg sagt nettopp det: Forvirrende!

Dette er jo hjernecelleanarki! Og midt i dette kaoset av tanker, følelser og ønsker skal jeg forsøke å handle rasjonelt. Hvilken tanke skal jeg følge? ---- ANYONE OUT THERE WHO COULD HELP ME GET THE (TRAFFIC)LIGHTS BACK ON??????

#psykiskhelse #tankekaos #tanker #kaos #tankespinn #forvirrende #motstridendetanker #følelser #trafikkaos #anarkiihodet #rådløs #ensom #dissosiasjon #cptsd #traume #flashbacks #selvskading #selvmordstanker #suicidal #deprimert #glad #håpløs

Behandling ved borderline? - Dialektisk atferdsterapi

Det har vært kjent noen år nå at dialektisk atferdsterapi (eng. Dialectical Behavior Therapy, DBT) har god effekt ved borderline personlighetsforstyrrelse (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Terapien søker å redusere selvdestruktiv atferd, som selvskading og impulsive selvmordsforsøk.

DBT ble utviklet i USA på 1990-tallet, og er en type kognitiv atferdsterapi. Metoden baseres derfor på antakelsen om at atferd, tanker og følelser er nært knyttet til hverandre, og at forandringer på ett område kan påvirke de andre. For eksempel vil forandring av atferd vil følgelig føre til endringer i tanker og følelser.

DBT innebærer uker med ferdighetstrening i grupper og individuell terapi. I mellom møtene vil pasienten også kunne kontakte sin individuelle terapeut, f.eks. for å avverge kriser. Ferdighetstreningen inkluderer bevisst nærvær, sosiale ferdigheter, følelsesregulering og å utholde kriser.

NRK fortalte nettopp om 18 år gamle Jenny som har hatt god erfaring av denne tilnærmingen. Du kan lese mer om dette her. Jeg tar med et lite utdrag for å illustrere hvordan DBT fungerer:

"? Jeg føler at hvis jeg ikke hadde fått tilbud om DBT så er jeg ikke så sikker på at jeg hadde levd i dag, sier Jenny. (...)

DBT er en behandlingsmetode som krever langt mer av pasienten enn i vanlig samtaleterapi. Den store forskjellen er konkret ferdighetstrening alene og i grupper og at pasienten kan ringe behandleren i krisesituasjoner.

Ett eksempel: Jenny sto ved E6 og ville kaste seg foran bilene. Hun ringte behandleren sin, klinisk barnevernspedagog Ellen Rasmussen, teamleder i DBT, Innlandet.

? Snu deg, Jenny. Ta ett skritt i motsatt retning. Jeg følger deg hjem.

Poenget er å regulere følelsesmessig ubalanse med praktiske ferdigheter og konkrete verktøy.

? Du skal være ganske, ganske syk hvis du ikke skal være i stand til å ta ansvar for noe i livet ditt. Jo mer ansvar jeg fikk jo bedre fikk jeg det. Vanlig samtaleterapi på institusjon krever ingen ting. Og du blir ikke bedre av å holde deg unna virkeligheten og alt som er vondt og vanskelig."

Riktig tilnærming er viktig, så det kan være greit å vite hva man bør søke/be om hvis man trenger hjelp på dette området.
(Vil du lære mer om DBT, er videoen under en god start!)

 

#psykiskhelse #psykisk #borderline #bpd #borderlinepersonlighetsforstyrrelse #personlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #dbt #dialektisk #atferdsterapi #dialektiskatferdsterapi #psykiskhelsehjelp #psykolog #psykiater #dialecticbehaviortherapy #effekt #noesomhjelper #dbttherapy

Sukkersug? En røyk? Flaska? Eller selvskadingstrang?

Vi kan ha ulike måter å "søke trøst" når vi bli lei oss, stresset eller "satt ut". Kanskje dukker det opp et sug etter noe søtt? Kanskje et akutt behov for en røyk? Kanskje det føles greit å drikke det bort med alkohol? Eller det kjennes en trang til selvskading?

Vi vet jo at alt dette er skadelig. Så hvorfor blir trangen så stor, ja, i noen tilfeller nærmest uimotståelig?

Vi vet at ingen av disse "trøstemetodene" løser noen problemer. Vi vet at mye av det på lang sikt kan gi store helseproblemer. På kort sikt, dermot, kan det likevel føles som en god løsning. Vi ønsker en pause fra de vonde følelsene, og her finnes noen enkle løsninger som kan gi oss en slik pause.
 

Sukkersug
Jeg er trist, irritert og tynget av skyld og uro. Plutslelig får jeg lyst på noe søtt. Det er ikke lenge siden jeg spiste, og jeg er ikke sulten. Men jeg føler en uimotståelig trang til å spise eller drikke noe søtt...
Dette handler ikke om sult, men om et psykologisk behov for å døyve noe. Og det er faktsik slik at hjernen vår utløser endorfiner når vi spiser sukker. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som gir smertelindring og en følelse av velvære. Siden endorfiner gir morfinliknende effekt, kalles de gjerne for "kroppens eget morfin". De frembringer glede, og kalles også for "lykkehormoner". Sukker fremmer også frigjøring av signalstoffet dopamin i hjernen, som virker beroligende og gir glede, velbehag og tilfredsstillelse.
Inntak av sukker vil derfor gi en "rask belønning" i form av økt glede. Har man tidligere lært seg å døyve sorger og andre vanskelige følelser med sukker, vil det ikke være unaturlig å velge samme løsning nesta gang man er i samme situasjon.

En røyk
Jeg føler meg avmektig på grunn av det som skjedde, og det stresser meg. Jeg blir trist, irritert og frustrert. Jeg føler jeg MÅ ha en røyk, og jeg må ha den NÅ!
Også nikotin, som er det avhengighetsskapende stoffet i tobakken, påvirker hjernens belønningssystem ved å øke dopaminnivået. Resultatet blir en følelse av glede og velvære. Nikotin stimulerer ikke bare til økte mengder dopamin, men hemmer også effekten av stoffet GABA, som pleier å avbryte dopaminsignalene. Dermed varer gleden lenger.

Alkohol
Jeg er stresset, skuffet og føler meg utafor, mislykket og ensom. Jeg ønsker ikke å drikke, men akkurat nå trenger jeg bare en pause fra det vonde...
Også inntak av alkohol virker gjennom hjernens belønningssystem ved å påvirke frigjøringen av endorfiner og dopamin. Små mengder alkohol (promille 0,5-1,0) gjør at det skilles ut mye dopamin, og man oppnår en følelse av lykke. Drikker man mer, vil etter hvert hjernen skille ut GABA, som altså demper lykkefølelsen og virker sløvende på tankegang og motorisk funksjon.
Alkohol øker også nivået av serotonin i hjernen.


Selvskadingstrang
Jeg føler meg overveldet av indre smerte og vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler behov for å skade meg selv; det har jo hjulpet før...
Når kroppen blir skadet, utskiller den endorfiner. Effekten av selvskading blir altså som ved inntak av sukker, nikotin eller alkohol. Også serotonin og dopamin kan være involvert ved selvskading.


#psykiskhelse #avhengighet #sukkersug #søtsug #sukker #alkohol #røyk #røyking #alkoholisme #døyvesorg #depresjon #selvskading #selvskadingstrang #stress #uro #skam #skyld #sug #trang #uimotståelig #endorfiner #dopamin #gaba #serotonin #hjernen #belønning #belønningssystem #psykisk #psykologi #angst #flukt

Kan man motstå sykdom med tanken?

Det vi tenker, påvirker oss på mange måter. Ingen tvil om det. Det er også kjent at depresjon, vonde tanker og negative holdnigner virker negativt inn på helsen. Forbindelsen her er nok mye sterkere enn vi tror.

Men går det an å motstå sykdom ved å nekte å bli syk?

Det er nok innlysende at ikke alle sykdommer kan motstås. Men noen kan faktisk det.

Jeg fikk mye sterkere immunforsvar etter at jeg ble vegan for ca 13 år siden, men jeg ble ikke udødelig. Jeg kan bli syk for det. Men jeg leste et sted - og det var kanskje på den tiden - at det er mulig å motstå sykdom ved å nekte å gi etter for det.

Så det har jeg forsøkt. Flere ganger. Og for meg har det fungert. Men det krever ganske mye mentalt, bare for å ha sagt det.

Jeg har mange ganger blitt smittet av ting. Feber, tette lunger, sår hals, verking i ledd... Jeg pleier å si til meg selv at jeg NEKTER å bli syk og så gjør jeg alt jeg pleier, så godt jeg kan, samtidig som jeg har den holdningen med meg. Står opp, jobber, trener, studerer, spiser, etc.

Og det funker!

Min teori er at det handler om en slags "selvpåført placebo". Placebo handler jo om at andre får deg til å tro noe, slik at du får forventet effekt (og da gjerne at du blir frisk av en pille som egentlig ikke var annet enn sukker, men du fikk forventninger til å bli frisk, og dette ga kroppen din det "puffet" den trengte for å komme seg igjen). Hvis man nekter å gi etter for sykdom, oppnår man jo litt av den samme effekten. Men det koster litt mer, da, siden det er en selv som må ta beslutningen og kjempe imot mentalt.

Jeg håper ingen som leser dette blir lei seg eller sinte fordi de blir syke iblant. Dette innlegget er ikke en kritikk av noen. Jeg ville bare dele denne erfaringen. Jeg har trent på dette i flere år, så det er ikke noe "hokus pokus" som man lett kan gjøre sånn uten videre. Men jeg tenker at det er en mekanisme som kan være nyttig å ta med seg videre. For man kan trene den opp og ha nytte av den noen ganger. Og andre ganger kanskje man blir syk. Men det skader uansett ikke å prøve, ev sammen med andre ting (f.eks. hvitløk og c-vitaminer) ;)


#placebo #psykisk #mental #fysisk #sykdom #selvindusertplacebo #nekteåblisyk #influensa #syk #frisk #metaltrening #mentalstyrke #vilje #viljenskraft

Mindfulness ble til tårer og latterkrampe...

Da har jeg for første gang i mitt liv forsøkt meg på mindfulness. Jeg tror det er et riktig tiltak å lære seg å være til stede i "her og nå" og dessuten i kroppen. Det første forsvinner så lett med PTSD, og det andre forsvinner så lett med dissosiasjon...

Jeg så for meg at det skulle bli litt utfordrende, men jeg var nok ikke forberedt nok likevel.

Første halvdel av timen satt vi. Jeg følte at jeg satt ganske pent. Men fokusert var jeg ikke i det hele tatt. Og jeg skvatt hver gang instruktøren begynte å snakke eller hver gang noe smalt et annet sted i huset. (Jepp, mindfulness med PTSD-skvettenhet er ikke bare enkelt...)

Jeg synes jeg var veldig flink store deler av tiden, men jeg tror likevel jeg gråt halvparten av den timen vi holdt på... (Ja, det var visst litt utfordrende...)

Han som lå på matta ved siden av, klarte å sovne og snorka høylytt. Da begynte jeg bare å le...

Så i sum må jeg si at det var en interessant, men utfordrende time........ og jeg har definitivt forbedringspotensiale. Under noe som ble kalt "kroppsscan", skulle vi fokusere på ulike kroppsdeler... Jeg tror bare jeg klarte å få med meg høyre stortå...

Ingen supersuksess, med andre ord, men all trening må starte et sted. Og her startet min...


#mindfulness #cptsd #dissosiasjon #ptsd #skvetten #tilstede #herognå #kroppsbevissthet #psykiskhelse #hjelptilselvhjelp #kroppsscan #gruppe

Haha, Vinderen DPS! Feige psykiaterfruer, altså! :p

Det er utrolig hvordan psykologer og psykiatere i offentlig psykiatri dokumenterer i journalene sine. Det minner meg om hvordan jeg rydda da jeg bodde på hybel første gang - skulle jeg ha besøk, så var det å skyve alt inn i skapet og under senga; Det viktigste var at det SÅ pent ut på overflaten. Så fikk det være så rotete det bare ville ellers, det viktigste var at ingen så det.

Da jeg leste min egen journal, så jeg hvordan (særlig psykologene) pynta på ting til stadighet. De timene jeg leste om i journalen, var ikke like "profesjonelle" i virkeligheten. Fortalte jeg at jeg ble verre, skrev de ta jeg ble bedre. Alt for å få det til å se ut som at de hadde gjort en god jobb. De frarådet meg innleggelse - og skrev at jeg hadde nektet. Kjempesmart for dem - slik at hvis jeg hadde tatt livet mitt uten å ha fått hjelp, kunne de bare skylde på at jeg jo ikke ville ha hjelp (mens virkeligheten var at de ikke ville hjelpe meg).

Journalen i helsevesenet er i mange tilfeller FAKE NEWS, men siden det autoriserte personellet har så høy status, kan de skrive nærmest hva de vil, og alle hører på det. Stakkars pasienter. Særlig stakkars psyke pasienter. De kan skrike seg blå, røde og grønne uten å bli hørt. Det viktigste for (enkelte) ansatte er visst ikke å hjelpe den som har det vondt, men å få det til å se ut som de har gjort en fantastisk jobb (med resultater!) når de i virkeligheten ikke har gjort noe eller har gjort vondt verre.

Kjære behandlere, har det aldri slått dere at pasienter faktisk kan lese?
Dere vet de har juridisk rett til å lese journalen sin. Har dere aldri tenkt på hva som kan skje den dagen de går gjennom det hele og finner ut at deres feil, løgner og dårlige arbeid faktisk var det som ødela store deler av livet dems?

Jeg fortalte for litt siden om lydopptaket jeg fikk høre fra en venninnes kjipe møte med Vinderen DPS (det kan du lese her). Vel, nå fikk jeg se på epikrisen som de to damene (psykiaterlærlingen og den gamle psykiateren) skrev. (De sendte det til fastlegen hennes, og hun fikk utskriften fra ham.) Det var for så vidt ikke morsomt, men jeg måtte nesten le.

Jeg har jo hørt opptaket. Hele seansen varer ca 30 min (de skriver 40), og hun gråter ca halve tiden. Den eldre psykiateren kommenterer til og med "jeg ser at du er lei deg", og venninna mi forklarer at det var måten de gjorde det på som var ugrei (med å love hjelp, og så bare utsette det og utsette det, og så kalle inn til time (med over 1 mnd venting) bare for å si at det er helt utaktuelt å hjelpe deg).

Jeg beskrev i det andre innlegget hvordan den eldre psykiateren ikke viste noen som helst form for vennlighet eller sympati da hun begynte å gråte, men i stedet ble mer og mer frekk. Bl.a. dette med "Men... hadde du forventet...at vi hadde noen magiske redskaper?...eh, nei?" Det var barnslig, frekt og fullstendig uprofesjonelt. Når noen har mista kontrollen og ikke klarer å "skjerpe seg" (sitte pent og smile), men gråter mer og mer uhemmet, så er du bare DUM når du fortsetter å slenge mer dritt. Det kan like godt kalles mobbing. Og det fungerer som bensin på bålet. Jeg skjønner at hun ikke orket være der og gikk ut.

Men i journalen fremstiller de det som at de har en rolig og grei samtale, og plutselig skjer noe heeeeeeelt uforutsett. "Etter ca 40 min forlater pasienten timen brått uten at det er sikkert hva som frembringer hennes reaksjon." Skal jeg si deg min mening: Du er dårlig til å observere og lytte, fru psykiater, for ikke å snakke om til å sette deg inn i andres situasjon. (Uheldig egenskap... når man jobber i psykiatrien, vil jeg si...). Eller, kanskje du både observerte, hørte og skjønte mer enn du later som? Kanskje du bare pyntet litt på? Slik at det skulle se fint ut på papiret? Alt rotet inn i skapet og under senga. Her har det gått fint for seg. Det er alltid pasienten som er syndebukk...

Deretter beskriver hun hendelsen med såpeflaska og at hun hoppet ut av vinduet (som jeg også fortalte om i det andre innlegget). Hadde jeg ikke hørt opptaket, ville jeg trodd at venninna mi hadde fått et plutselig raserianfall uten noe som helst forvarsel, at hun gikk rett ut og kasta den flaska, før hun hoppet ut av do-vinduet. Ikke et ord i hele notatet om at hun felte en eneste tåre...

Bra jobba, fru Wessel! Du har virkelig funnet din nisje....

Og så kommer resten av fremstillen som at hun var helt enig i de vurderingene - enda jeg hørte hun sa hun ikke var så enig i saken som de kom til å fremstille det. Ingen overraskelse, sånt gjorde de med meg også på en annen DPS. Men fysj, så lumpne de er!

Vinderen DPS - dere sitter med vekten som avgjør død eller liv, helse eller uhelse, hjelp eller avvisning, støtte eller krenkelse for sikkert hundrevis av mennesker. Dere må gjøre valg (hvem som skal havne på hvilken side av vektskåla), og det kan ingen klandre dere for. Men, kjære psykolog, kjære psykiater! Hvorfor kan dere ikke gjøre det på en høflig og ryddig måte? Og hvorfor kan dere ikke la være å skuffe all gruffen inn i skuffer og skap, og i stedet være litt ærlig i journalen deres? Jeg skjønner at dere vil fremstå som perfekter hjelpere som gjør jobben sin, og det på en god måte... Men jeg skjønner likevel ikke at dere ikke tør stå for det dere faktisk gjør - også på papiret.


#psykiskhelse #psykiatri #norskpsykiatri #psykisk #psykiater #psykolog #vinderen #vinderendps #dps #vdps #fjotthuer #helsehjelp #løfter #løftebrudd #avvnisning #forfalskningavjournal #journal #epikrise #lege #bitch #cptsd #traume #traumatiskstress #idioter #opptak #offentlig #dokumentasjon #dokumentasjonsforfalskning #vinderendpsyouareout

TUSEN TAKK, ei_heks!

I dag fikk jeg pakken fra ei_heks. Det var premie fra Blogging mot mobbing-kampanjen i november i fjor. En kjempefin kopp, og så utrolig fin for anledningen, syns dere ikke?

Jeg vil si TUSEN TAKK til ei_heks for den kjempefine koppen! Jeg ble virkelig veldig glad for den! Og det var en veldig original idé, syns jeg.

STOR KLEM til deg!!!! <3
 

#bloggingmotmobbing #premie #mobbing #glede #ei_heks #takknemlig #kopp #finkopp

Kan man få erstatning for feilbehandling fra helsevesenet?

Feil skjer, sånn er livet. Men noen kunne vært unngått. For den som får livet eller store deler av livet ødelagt pga slike feil, kan en erkjennelse av feilen fra helsevesenets side og ev. en oppreisning fungere som et plaster på såret. Men det er ikke så lett...

Men Kenneth (48) klarte det. Han fikk 25 år av livet sitt ødelagt pga pillerus. Han klaget til Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemda, men ingen av dem ga ham gehør. Men Kenneth ga seg ikke - og tingretten gav ham medhold!

"Tirsdag kom dommen, som tydelig slår fast at Kenneth har blitt feilbehandlet i helsevesenet og at han har krav på erstatning for tapte muligheter for utdanning, samt store helseproblemer i dag."

Les mer her.

#pasientskadeerstatning #feilbehandling #behandling #feil #helsevesenet #rusmisbruk #benzodiazepiner #lege #resept #pasientskade #pasientskadenemda #klage #klagerett #ikkegiopp

I morgen skal jeg prøve mindfulness!

Har du forsøkt mindfulness noen gang?

Jeg har aldri vært inne på tanken en gang. Ikke før nå nylig. Så i morgen tar jeg sjansen og forsøker.

Det handler om å trene seg opp til å være til stede i nuet. Sånn sett er det jo ganske likt det jeg gjør hos den psykomotoriske fysioterapeuten: Jeg tramper på piggeballen og skal forsøke å kjenne foten min. Har jeg en fot? Er den her? Har jeg forankring til underlaget?

Jeg har vært litt skeptisk til mindfulness - har nesten hatt følelsen av at det er litt mystikk. Men mindfulness handler om å bli klar over kroppen og sansene, mens mystikk handler om å lukke alle sanseinntrykk ute.

Så med den kunnskapen på plass, er jeg villig til å ta sjansen ;)
-Hvem vet, kanskje det kan hjelpe?


#mindfulness #tilstede #bevissthet #kropp #kroppbevissthet #nuet #herognå #hjelptilselvhjelp

Idet jeg trodde jeg var ødelagt....... SÅ: Ny personlig rekord! :-D

Når noe går skeis, for så å bli etterfulgt av enda mer skeis... og man merker at man ikke fungerer slik man gjorde før... da er det lett å tenke at man er helt ødelagt. Been there?

I går ettermiddag var jeg der definitivt! Men jeg dro på trening for det, i håp om å (for)bruke energien på noe positivt (og ikke destruktivt).

Men jeg følte meg så ødelagt! Sliten. Utslitt. Lei. Oppgitt. Trist. Knust. Håpløs. Mismodig. Mislykket. Og på toppen av det hele: sterk kvalme.

Og så skal jeg liksom trene push-ups...

Det er vel der viljestyrken kommer inn - jeg gikk i hvert fall igang... Og det fungerte! Faktisk bedre enn jeg hadde trodd.

Nettopp da jeg trodde jeg var så ødelagt som jeg bare kunne bli, klarte jeg å sette ny personlig rekord! 32 push-ups! Det var selvsagt gøy i seg selv, men enda mer gøy fordi det var noe ved meg som fortsatt fungerte, klarte og mestret.

Det er nok ikke overføringsverdi til alle deler av livet, men det ligger likevel noe i det. Jeg trenger ikke gi opp og sette utfor en hoppbakke av nedturer som snart vil sende meg ut i fullstendig fritt fall og krasj/splash... Mye er kjipt, mye går skeis, jeg har tapt mye - men jeg har ikke tapt alt. Derfor går det an å gå videre - og prøve igjen, og igjen, og igjen. Slik jeg har gjort med armhevningene.

Og gjelder det meg, gjelder det også deg. Du trenger ikke ta armhevninger, men det vil alltid være noe du kan bruke til å støtte deg på når andre ting i livet går skeis eller er kjipt.

"YOU ARE NOT BROKEN, JUST BENT!"


#psykiskhelse #trening #aktivitet #ikkegiopp #ødelagt #selvbilde #selvtillit #mestring #håp #pushups #armhevninger #nedturer #oppturer #trene #nevergiveup #yesyoucan #finndinnisje

Traumatisk venting, ja...

I dag skulle jeg til en slags legetime. Er ikke sikker på hvorfor... men tror det var noe arbeidsvurderingsgreier. Jeg hadde time kl.12 og kom en halvtime før. Kl.12 ropte hun inn en annen pasient, og han ble visst aldri ferdig der inne. Etter førti minutter gikk jeg. Hun i resepsjonen sa hun skjønte det godt, og hun var ikke sikker på hva som hadde skjedd.

Men jeg merka at jeg etter hvert fikk helt noia for ventingen. Jeg er riktignok rastløs i utgangspunktet, men det fikser jeg.

Det som var verre, var at jeg fikk masse ekle assosiasjoner til da jeg venta på legevakta og på DPSen. Man sitter og venter uten å vite hva som skal skje... og etter noen timer (eller dager eller måneder), så skjer det noe - som bare betyr at du får beskjed om at det ikke vil skje noe likevel.

Det er som å få løfte om hjelp, for så å vente noen timer på at det skal bli innfridd, bare for at noen skal si "Haha, der lurte vi deg! Igjen!"

La meg gjøre det helt klart at jeg ikke tror noen fant på den timen for å ærte meg. Men det var likevel ubehagelig å gjenoppleve alt det kjipe som skjedde før, enda en gang...

"Hei, du! Du ser ut som du kan trenge litt hjelp! Da er vi rette instans! Du skal få hjelp fra oss! Bare sitt her og vent litt... Et par timer, et par dager, eller et par måneder............................................................................................................................................ Haha! Lurte deg!!!!! Haha, dette er bare så gøy! Dere pasienter er jo så lettlurte! Hahahahaaaaa...."


#psykiskhelse #fobi #angst #fobi #minner #legevakt #oslokommunalelegevakt #legevakta #venterom #løfter #løftebrudd #hjelp #psykiatri #psykiater #psykolog #dps #løgner #rot #uutholdelig #traumatisert #lei #jaja

Er det greit å gråte? Eller er det ikke?

Fysioterapeuten snakker om hvor viktig gråten er. Det er en slags forløsning. Er jeg ikke enig?

Jo, jeg er enig - det motsatte er jo veldig vondt....

Men jeg synes likevel ikke det føles forløsende å gråte. Det er bare slitsomt. Slitsomt og ensomt.

Fysioterapeuten vil at jeg skal slippe opp og gråte. Jeg tror hun tror jeg ikke klarer det...

Men jeg klarer det. Mye. Og rett som det er. Men hva kommer egentlig ut av det? Det er bare slitsomt. Slitsomt og ensomt.

Fysioterapeuten er ikke den eneste som snakker om at det er viktig og riktig og gråte. Mange andre som driver med behandling og kognitiv veiledning sier det samme. Jeg kan også snakke om det. Jeg tror de fleste er enige om det i teorien...

Men jeg føler jeg lærte fra ansatte ved DPSen og psyk.legevakta at det ikke er så greit allikevel.

Når noen gråter, vil jeg trøste dem (det lærte jeg i barnehagen). Men da jeg gråt foran de ansatte på DPSen, satt de bare og så dumt på meg. På legevakta også. Eller, de sa også noe: "Sett deg opp og se på oss.... så du får med deg det vi sier!" Det er kanskje det de lærer at de skal si - siden det var det de sa begge steder. Hva betyr ordene i praksis? - Lukk følelsene inn i deg; her er det ikke greit å gråte; rett deg opp og lat som ingenting; det du føler eller tenker, betyr ikke noe, bare det vi har å si (og vi har i hvert fall ikke tenkt å gi deg noen bekreftelse på dine følelser og tanker, vise respekt for hvordan du har det akkurat nå, lytte til deg eller late som vi har empati). - DET ER IKKE GREIT Å GRÅTE.

Når det har skjedd et par ganger eller fler, sitter man igjen med kun en lærdom:

DU SKAL IKKE TRO VI BRYR OSS OM HVORDAN DU HAR DET ELLER OM DEG SOM PERSON; SLUKK GRÅTEN, DEN ER NEMLIG IKKE VELKOMMEN HER!

Gråt blir noe avskyelig, noe du må gjemme, særlig for ansatte i psykiatrien. - - - - MEN! Du må passe deg så du ikke smiler i stedet! Det er nemlig også en garanti for at du ikke vil få hjelp...


#psykiskhelse #psykiatri #legevakt #legevakta #offentlighelse #psykiskhelsevern #dps #psykiater #pyskolog #gråt #følelser #visfølelser #gråte #maske #smil #helsehjelp #hjelp #avvist #ensom #slitsomt #omsorg #bryseg #brydeg #skjulefølelser #dilemma

ABC-modellen - - - Et hjelpemiddel til å få det bedre psykisk (kognitiv terapi)

Tanker, følelser og atferd henger sammen. Særlig tankene våre påvirker hvordan vi føler og hvordan vi handler.

I kognitiv terapi vil man jobbe med å bli oppmerksom på sine negative tanker, se sammenhenger og forsøke å endre tenkemåter, emosjonelle responser og atferd som er uheldig eller uhensiktsmessig. Ett mulig hjelpemiddel man kan bruke for å gjøre dette på egenhånd, er den såkalte ABC-modellen (ABC-skjemaet). Navnet kommer fra den engelske modellen:

A - Activating Event or objective situation

B - Beliefs

C - Consequence

Utgangspunktet er en spesiell hendelse (A), som utløser en kraftig emosjonell respons eller kroppslige reaksjoner, f.eks. sinne, sorg, angst eller utmattelse (C). Mellom hendelsen (A) og de vonde følelsene (C) ligger en rekke tanker (B). ABC-skjemaet kan brukes til å kartlegge og bli bevisst disse tankene, for så å teste dem ut og finne alternativer til dem.

Spørsmålet er altså: Hvilke tanker (B) gikk gjennom hodet mitt etter hendelsen (A), som fikk meg til å reagere som jeg gjorde (C)?

La oss ta et eksempel:
Det banker på døra klokka to om natta. Silje fyller ut sitt skjema slik:

Ole opplever akkurat det samme, mens hans skjema ser slik ut:

Situasjonen (A) er akkurat den samme, men konsekvensen eller reaksjonen (C) er ulik. Silje føler angst og uro, mens Ole blir sint og stresset. Dette skyldes at de tenker ulikt om det som skjer (A). Når Silje analyserer situasjonen, vil hun kanskje fortelle at følgende tanker fôr gjennom hodet hennes da det banket på (B):

Ole, på sin side, kan fortelle om disse tankene:

Eksempelet er enkelt, men illustrerer godt hvordan tankene avgjør responsen. Den følelsesmessige og kroppslige reaksjonen styres altså av tankene.

I Siljes tilfelle var tankene knyttet til vonde minner fra fortiden, men også til farlige ting hun fryktet kunne skje. Oles tanker var mest knyttet til morgendagen, og hvordan det som skjedde potensielt ville kunne innvirke negativt på livet hans, men også han trakk paralleller til liknende ødeleggene ting fra fortiden.

Både bekymringstanker (om ting fremtiden) og grubletanker (om ting i fortiden) kan føre til negative responser, og på sikt til psykiske lidelser som angst og depresjon. ABC-skjemaet kan brukes til å kartlegge hvilke negative tanker man har, og således være et hjelpemiddel man kan bruke til å få det bedre.

Ofte er man ikke klar over disse tankene, men de kan komme nærmest umerkelig og automatisk - og sette igang en rekke ubehagelige følelser. Ved å kartlegge tankene, vil man både få økt forståelse for sine egne reaksjoner, og en mulighet til å endre på tenkemåten, og dermed påvirke hvordan man har det.

Du kan lage ditt eget ABC-skjema og fylle inn:

A - Situasjon: Hva skjedde? Hvor var du? Når? Hvem andre var involvert? Hva gjorde du/de?

B - Tanker: Hvilke tanker går gjennom hodet mitt? Hvilke scenarier forestiller jeg meg? Hva sier situasjonen om meg? Om livet mitt? Om fremtiden min? Hva sier den om andres tanker om meg? Hva er det verste som kan skje?

C - Følelser/respons: Hvilke følelser og kroppsresponser er involvert? Hvilken atferd tyr jeg til?

Når det er gjort, kan du legge enda en kolonne til skjemaet, nemlig D - alternative tanker / støttende tanker.

Når de tanker man gjør seg i en gitt situasjon er uhensiktsmessige eller skadelige, kan det være lurt å finne alternative tanker som virker støttende i situasjonen og fører til en mer hensiktsmessig reaksjon. Relevante hjelpespørsmål her er: Kan jeg ha feiltolket situasjonen? Finnes det en annen måte å tenke på? Kan jeg handle annerledes?

Når man blir bevisst sin indre dialog, kan man aktivt gå inn for å påvirke den.

La oss ta et nytt eksempel:
Jannike har nettopp fått vite at hun har strøket på eksamen. Hun begynner umiddelbart å gråte og løper inn på toalettet, hvor hun begynner å skrape seg med en binders. Siden forsøker hun å analysere det som skjedde ved å kartlegge de tanker og følelser som situasjonen vekket i henne, samt å se etter alternativer. Hennes skjema ser etter hvert slik ut:

De automatiske tankene til Jannike er veldig negative og selvkritiske. De fremkaller en rekke negative følelser, som hun håndterer på en uhensiktsmessig måte (låser seg inne på toalettet og selvskader). Når Jannike ser sammenhengen mellom reaksjonene sine og de tankene hun har i den aktuelle reaksjonen, kan hun begynne å analysere dem.

F.eks. kom tanken "Jeg klarer ingenting" nokså automatisk da hun fikk høre eksamensresultatet. Men hvis hun tenker etter, vet hun at det ikke er tilfellet. Hun har fått god karakter på andre prøver, og dessuten er hun god både i håndball og svømming. Selv om tanken er sterk og hun tror på den, gir den ikke et riktig bilde av virkeligheten.

Når hun tenker etter, vil hun også merke at hun ikke er like kritisk mot andre i samme situasjon. Det er derfor mulig å være mindre kritisk til seg selv, og det kan være mulig at andre ikke er så kritiske til henne som hun automatisk tenker at de er. Hun vil dessuten se at hun kunne håndtert de vonde følelsene på en mer hensiktsmessig måte - f.eks. ved å ta en telefon til en god venn i stedet for å låse seg inne og selvskade.

Å finne alternative og støttende tanker (og handlinger) er ikke alltid så lett. Men det kan øves opp. Når man er i en 'krise', er det kanskje ikke rette tid og sted. Men når man er trygg, stabil og/eller rolig, kan man gå gjennom situasjonen og f.eks. fylle ut ABC-skjemaet. Noen ganger vil man også se at det man finner for en situasjon, også vil ha overføringsverdi til andre situasjoner.

Lykke til :)


#psykiskhelse #ABC #ABCmodellen #ABCskjemaet #skjema #hjelptilselvhjelp #kartlegging #tanker #følelser #handling #situasjon #atferd #reframing #negativetanker #grubletanker #bekymringer #bekymringstanker #angst #depresjon #depressiv #deprimert #psykisk #kognitiv #terapi #kognitivterapi

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker