Jeg trenger Supermann!


 

Foran oss ligger 2017, full av muligheter - og vanskeligheter. Vi kan ikke stole på at superheltene vil hjelpe oss, men vi kan gjøre mye for å hjelpe hverandre.

Jeg vokste opp med helter som Ninja Turtles, Lassie og Ducktales. Jeg ble også kjent med Supermann, WonderWoman og Batman. Helter som reddet verden fra særdeles onde skurker.

Jeg vokste opp. Foran meg lå verden, full av muligheter. Og vanskeligheter. Farene skremte meg likevel ikke. Jeg var sikker på at heltene også ville redde meg.

Men livet ble ikke som jeg hadde trodd. En dag ble jeg tatt til fange av en skummel kjeltring kalt Alvorlig Depresjon. Hvor var nå alle superheltene som skulle redde meg?

Det begynte da jeg så skurken Urettferdighet slå noen av kollegene mine. Det var ingen superhelter i nærheten, men jeg hadde lært noen triks og tenkte som så at «kunne de, kunne jeg!»

Jeg slo og ble slått, slik jeg hadde sett på film. Det var ganske jevnt helt til han fikk hjelp av vennene sine; Løgn, Hevnlyst og Sanksjoner. De jaget meg gatelangs og inn i et mørkt smug. Der banket de meg opp før de forsvant som om ingenting hadde skjedd.

Blodig og forslått forsøkte jeg å komme meg på bena igjen. Da registrerte jeg en mørk skygge som nærmet seg. Egentlig hadde jeg lagt merke til ham en stund, skyggen. Det var han som eide bakgården.

To hender grep tak i meg og holdt meg hardt fast. Jeg var tatt til fange av Alvorlig Depresjon. Jeg ville leke helt; nå var jeg blitt et gissel.

Utslitt etter dagens slagsmål forsøkte jeg å rive meg løs. Men han holdt fast. Det var vondt. Jeg forsøkte å rope om hjelp, men ingen hørte meg. Det så mørkt ut.

Alvorlig Depresjon var slem. Flere ganger forsøkte han å ta livet mitt. Han slepte meg opp trappene til taket av et høyt hus. Der holdt han meg ut over kanten med strake armer. Hvor ble det av superheltene?

Jeg brukte mine siste krefter til å rope om hjelp. Langt der nede kunne jeg se at folk samlet seg. Mørket gjorde at jeg knapt kunne se dem, men jeg gjenkjente noen av vennene mine. De forsøkte å si noe, men jeg hørte dem ikke.

De ropte høyere. Midt i Alvorlig Depresjons grusomme latter kunne jeg høre at de heiet på meg.

Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk; superheltene kunne jeg ikke vente på. I samme øyeblikk fløy to små fugler forbi. Jeg gjenkjente dem som Håp og Beslutning. Jeg plasserte føttene på dem og tok sats.

Snart stod jeg igjen på taket med fast grunn under føttene. Så fulgte et voldsomt slagsmål. Jeg kjempet mitt livs kamp. Alvorlig Depresjon var ikke en som ville gi seg så lett. Jeg fikk mange sår, men det gjorde han også.

Jeg fikk tak i en stor gren fra Stahet-treet. Med den slo jeg fienden så han vaklet mot kanten. Jeg stirret ham i øynene. Frykt. Hat. Han var fortsatt i ubalanse; nå hadde jeg sjansen.

Det var vanskeligere enn jeg trodde, men jeg visste det var et spørsmål om ham eller meg. Jeg hørte heiaropene, de var klarere nå. Jeg tok sats, stormet mot ham og dyttet.

Idet han falt over kanten, hørte jeg ham rope: «Jeg kommer tilbake!» Først ble jeg skremt. Så trakk jeg pusten. «Det skal vi bli to om!», ropte jeg etter ham. Han ble mindre og mindre; så kunne jeg ikke se ham lenger.

Vennene mine jublet. Jeg var igjen blitt superhelten i mitt eget liv.

Jeg gikk ned til vennene mine og takket dem og de andre som hadde støttet meg. Supermann hadde sviktet da jeg trengte ham, men de hadde reddet meg. De var hverdagshelter - mine helter i min hverdag.

Foran oss ligger 2017, full av muligheter. Og vanskeligheter. Vi kan ikke stole på at superheltene vil hjelpe oss, men vi kan gjøre mye for å hjelpe hverandre.

Godt nytt år!
 

Opprinnelig på trykk i VG 03.91.16: http://www.vg.no/nyheter/meninger/psykisk-helse/jeg-trenger-supermann/a/23888152/

#psykiskhelse #depresjon #alvorligdepresjon #suicide #arbeidskonflikt #superhelter #helter #vennskap #angst #selvmord #konflikt #mobbing #ikkegiopp #brydeg #supermann

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits