Hvorfor likte jeg høsten best?

Av alle årstider har jeg alltid likt høsten best. Den grå, regntunge høsten hvor trærne blir nakne og gresset dekket av våte blader. Hva i all verden så jeg egentlig i den?

Det må ha vært fargene. Da jeg var liten, var jeg nærmest forelsket i grønt. I gressgrønt. Likevel, at trærne skifter farge - til gule, røde, orange, brune, noen nesten sorge - var alltid spennende og vakkert. Jeg likte at bladene dalte ned over meg. Jeg elsket å vasse i dem. Kaste dem opp i luften. Danse under dem mens de klistret seg fast i klærne. Det var rett og slett sjarmerende.

Men det var også regnet. Hvor grått og mørkt det enn ble rundt meg - jeg likte det. Jeg kunne sitte inne og følge med på regndråpene som seilte nedover vindusruta, laga lange striper etter seg. Når en annen dråpe traff en stripe, rant den straks mye raskere. Det var som om de hjalp hverandre videre. Den ene ofret litt av seg selv for å gjøre det lettere for den andre. Jeg elsket regnet.

Det var koselig å være inne når det regnet der ute. Men jeg likte også å leke i regnet. Slenge paraplyen i været og hoppe ut i sølepyttene slik at det regnet like mye oppover som det regnet nedover. Og hva skulle man da med paraply uansett? Jeg ville heller titte opp mot den grå himmelen, få ansiktet fullt av dråper. Dråper som snart rant videre nedover haka - og oppi gensern hvis jeg var riktig uheldig. Men det gjorde ikke noe, jeg elsket regnet. Jeg elsket høsten.

Jeg elsket regnet. Jeg følte noen ganger at det var et uttrykk for regnet på innsiden, i hjertet. Det regnet kunne jeg ikke se, bare føle. Men det andre regnet, det som fylte høsten med små dråper som glitret i lampelyset, det kunne jeg se - og det var vakkert. Det var meg. Og det var verden.

Jeg var ikke alene i regnet. Selv om jeg danset alene på løvet. Det var bare himmelen som var grå. Her nede var det mange farger, mange flere enn det var ellers i året. Naturen døde. Men regnet kom alltid med liv. Det var et vakkert bilde.

Derfor likte jeg alltid høsten best.


 

#høst #årstider #regn #paraply #trist #tristhet #vakkert #optimisme

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

29, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits