Mitt liv som Sarah - DEL 1: Morgenens kamper og speilbildets glis


 

"Den neste som sier at mennesket har verdi, biter jeg hodet av!" Jeg snerret til speilbildet der inne. Det snerret tilbake. Presset sammen yenbrynene. Myste mot meg som om jeg representerte dagens store fiende.

Det var omtrent slik jeg flte meg. Snn sett var vi ganske like, speilbildet og jeg. Men av og til nsket jeg at det som mtte meg der inne, kunne vise litt mer forstelse. Kanskje komme med et oppmuntrende smil. Srlig p en dag som denne.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Hermet etter alle de sure grimasene jeg gjorde. "Dust," mumlet jeg. Speilbildet beveget p munnen som om det forskte si det samme til meg.

Jeg snudde meg og gikk ut p kjkkenet. Det var jo slik jeg flte meg. Som en dust. Jo mer jeg tenkte p det, jo flere ble ordene som kunne beskrive meg. Negative alle sammen.

Jeg puttet matpakken i sekken. "Jada, alle mennesker er verdifulle," mumlet jeg til den. "Yeah, right!" svarte jeg p dens vegne.

Jeg gikk tilbake p badet. Tok p meg eyeliner og maskara mens jeg myste p personen der inne. Hun s skeptisk ut. Jeg tok leppestiften - leppestiften som jeg aldri brukte - og tegnet en diger monstermunn p hun der inne. "Ha! Ta den, du!" Jeg sendte henne en siste grimase. Hun s overrasket ut. Jeg smilte. Monstermunnen fikk henne til se komisk ut. "Smil til verden, og den smiler igjen," sa jeg idet jeg nikket farvel. Hun var hflig nok til nikke tilbake.

Jeg var ikke sikker p hvorfor jeg valgte gjennomfre disse morgenritualene til stadighet. Hver dag var en kamp. Eller, det var ikke helt riktig. Det fantes ogs gode dager ogs. Innimellom. Men det siste ret hadde de fleste dagene vrt en kamp.

Det var kanskje mer riktig beskrive det hele som en slagmark. Frst det sedvanlige basketaket mellom meg og vekkerklokken, som vanligvis endte med at en av oss falt pladask ned p gulvet. Det forundret meg stadig at ingen av oss hadde pdratt oss strre skader. Jeg mtte sloss med dyna for komme meg ut av senga. Den var sterk og tung. - Hvorfor skulle jeg i det hele tatt st opp?

Det var den flelsen. Hvorfor... Hvorfor st opp? Hvorfor spise frokost? Hvorfor gidde stelle seg? Hvorfor g ut av huset?

Dette var de tunge dagene. Dagene hvor drmmeland virket som det eneste forlokkende stedet reise - men hvor billetten allerede var gtt ut p dato.

Men det var bare kaste seg ut i striden. Finne frem rene klr, helst jeans og t-shorte. Sette sminke og smil p riktig plass. S var vi klar for en ny dag, speilbildet og jeg.

Jeg lukket dren hardt igjen og vred nkkelen omhyggelig igjen. Forskte la tungsinnet bli igjen der inne. Hpet at det ikke hadde klart snike seg med. Det hadde skjedd fr. Men forhpentligvis ikke i dag.

Med sekken slengt over skulderen gikk jeg mot heisen. "I dag blir en god dag," mumlet jeg i hp om at gode utsagn kunne virke selvoppfyllende.

Heisdren pnet seg. Jeg gikk inn. Heisdren lukket seg. Et nytt speilbilde mtte meg der inne. Jeg gliste og hilste hflig. Det smilte muntert hilste vennlig tilbake. "Jo, dette er lovende," tenkte jeg med meg selv idet jeg forlot heisen og gikk ut p gaten. N gjenstod det bare se hva dagen ville bringe.

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt p flere blogginnlegg basert p mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 2 ("Hp og liv spirer frem fra det dde") her.

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #snnerlivet #psykiskhelse #drmmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #morgen #speilbilde #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer

6 kommentarer

beatitudinem

30.05.2017 kl.12:56

<3

Sarah Nazeem

30.05.2017 kl.14:42

beatitudinem: <3

Mia - Alt annet enn A4

30.05.2017 kl.19:59

S godt skrevet <3 <3 God klem

Sarah Nazeem

31.05.2017 kl.09:01

Mia: Takk <3 God klem tilbake!

S

02.06.2017 kl.15:43

Hva er det du vil skrek jeg til speilet som om jeg ikke kunne igjenkjenne meg selv i speilet. Er jeg s blind at jeg ikke engang kan se meg selv; alt jeg kan se er et skall og trer rennende ned fra et kinn, men skrikene slutter ikke banne i mitt sinn. Du skal ikke leve og det vet du godt sa den andre i han. Det vet du altfor godt fordi trosse meg kan du aldrig skrek han ? og trene rant nedover kinnene p han i speilet.

Speilbildet og meg har et komplisert forhold; p den ene siden elsker jeg det jeg ser, p den andre siden er det en fornekting av meg selv som menneske. Vi krangler og er i konflikter stadig og speilet bare imiterer meg p overflaten men p innsiden er vi totalt ulike; han og jeg. Jeg og han.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Din jvel tenkte jeg inne i meg; min stemme var oppbrukt og kunne bare tenke de hardest ord med den mannens inensitet brt med seg. Jeg spurte hvorfor og hva, det var kun stille og ingen tanke blev varende ? fornemmelsen av at det ikke betydde noe hva jeg sa bet p han, han der inne. Han der i speilet.

Jeg hoppet over matpakken i dag igjen; det hadde ingn verdi for meg ? jeg skal sulte meg selv ut, jeg skal sulte han ut ? det er det han vil. Han er et sultent beist, han skal ikke fores n ? han skal tyles ned som en ulv, mat skal han ikke f. Nei sulten den driver deg den, ditt beist.

Ved et siste yekast i speilet s ble vi to enige om at vi tar opp kampen senere; n m jeg bevege p meg. Jeg vet speilet venter p meg der hjemme, men mannen i meg er ogs med. I enhver drm, tanke og fantasi s er den der til minne meg p at s lenge jeg er varlig s gr det bra ? men for all del ikke vekk meg, for all del ikke si imot meg pminnet mannen i speilet meg.

Dagene bare flt forbi som alt annet; speilbildet p veggen der pminnte meg ikke akkurat det store ? samme tanker, samme mnster; det begynnte bli kjedelig n ? trene gav meg ingenting lenger, det bare rannt uten mening. Slitsom bare se seg selv i speilet. Men jeg ble drevet av raseriets energi; mannen der inne skulle knuse meg og jeg skulle knuse han; vi skulle ikke ligge p laurbrene, nei vi skulle tilintetgjre hverandre! Enighet kom ikke p tale!

Visse dager tenkte jeg bare hva er visten, hvorfor orker jeg dette, hvorfor skal jeg st opp? Men det ble aldri lenge ? jeg ble slengt opp og hodet bruset; jeg ble kastet ut i striden med vre meg selv igjen med det splittede sinnet mitt og jeg smilte som jeg alltid gjore nr jeg speilet av andres smil og latter. Men mannen i speilet var alltid med meg.

I dag blir ikke en god eller drlig dag tenkte jeg; hver dag er aldri som den forrige ? det er slitsomt vkne opp som en ny person hver dag, det er liksom aldri en stabilitet over det og min selvoppfyllende profeti gjentok seg dag etter dag med en ny versjon av meg selv hver dag. Jeg mumlet om at kan je ikke bare vre meg selv ? men speilet sier at det ikke gr; og hva det sier m jeg adlyde.

S p veien ut fra bygget s mtte jeg en annen person; en som tok meg vekk og ut fra tankene ? vi s hverandre og vi lo; fordi vi var samme person begge to. Jeg fikk en pause fra meg selv, kun for det lille yeblikk og ble pminnet om at alt bestr nettopp av det ? korte yeblikk og jeg fikk nytt giv til ta en ny dag.

Sarah Nazeem

02.06.2017 kl.21:31

S: :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker trene, lre nye ting og vre sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man m gjre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primrt om fysisk og psykisk helse - basert p egne erfaringer bde som helsepersonell, som prrende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits