Mitt liv som Sarah - DEL 1: Morgenens kamper og speilbildets glis


 

"Den neste som sier at mennesket har verdi, biter jeg hodet av!" Jeg snerret til speilbildet der inne. Det snerret tilbake. Presset sammen øyenbrynene. Myste mot meg som om jeg representerte dagens store fiende.

Det var omtrent slik jeg følte meg. Sånn sett var vi ganske like, speilbildet og jeg. Men av og til ønsket jeg at det som møtte meg der inne, kunne vise litt mer forståelse. Kanskje komme med et oppmuntrende smil. Særlig på en dag som denne.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Hermet etter alle de sure grimasene jeg gjorde. "Dust," mumlet jeg. Speilbildet beveget på munnen som om det forsøkte å si det samme til meg.

Jeg snudde meg og gikk ut på kjøkkenet. Det var jo slik jeg følte meg. Som en dust. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere ble ordene som kunne beskrive meg. Negative alle sammen.

Jeg puttet matpakken i sekken. "Jada, alle mennesker er verdifulle," mumlet jeg til den. "Yeah, right!" svarte jeg på dens vegne.

Jeg gikk tilbake på badet. Tok på meg eyeliner og maskara mens jeg myste på personen der inne. Hun så skeptisk ut. Jeg tok leppestiften - leppestiften som jeg aldri brukte - og tegnet en diger monstermunn på hun der inne. "Ha! Ta den, du!" Jeg sendte henne en siste grimase. Hun så overrasket ut. Jeg smilte. Monstermunnen fikk henne til å se komisk ut. "Smil til verden, og den smiler igjen," sa jeg idet jeg nikket farvel. Hun var høflig nok til å nikke tilbake.

Jeg var ikke sikker på hvorfor jeg valgte å gjennomføre disse morgenritualene til stadighet. Hver dag var en kamp. Eller, det var ikke helt riktig. Det fantes også gode dager også. Innimellom. Men det siste året hadde de fleste dagene vært en kamp.

Det var kanskje mer riktig å beskrive det hele som en slagmark. Først det sedvanlige basketaket mellom meg og vekkerklokken, som vanligvis endte med at en av oss falt pladask ned på gulvet. Det forundret meg stadig at ingen av oss hadde pådratt oss større skader. Jeg måtte sloss med dyna for å komme meg ut av senga. Den var sterk og tung. - Hvorfor skulle jeg i det hele tatt stå opp?

Det var den følelsen. Hvorfor... Hvorfor stå opp? Hvorfor spise frokost? Hvorfor gidde å stelle seg? Hvorfor gå ut av huset?

Dette var de tunge dagene. Dagene hvor drømmeland virket som det eneste forlokkende stedet å reise - men hvor billetten allerede var gått ut på dato.

Men det var bare kaste seg ut i striden. Finne frem rene klær, helst jeans og t-shorte. Sette sminke og smil på riktig plass. Så var vi klar for en ny dag, speilbildet og jeg.

Jeg lukket døren hardt igjen og vred nøkkelen omhyggelig igjen. Forsøkte å la tungsinnet bli igjen der inne. Håpet at det ikke hadde klart å snike seg med. Det hadde skjedd før. Men forhåpentligvis ikke i dag.

Med sekken slengt over skulderen gikk jeg mot heisen. "I dag blir en god dag," mumlet jeg i håp om at gode utsagn kunne virke selvoppfyllende.

Heisdøren åpnet seg. Jeg gikk inn. Heisdøren lukket seg. Et nytt speilbilde møtte meg der inne. Jeg gliste og hilste høflig. Det smilte muntert hilste vennlig tilbake. "Jo, dette er lovende," tenkte jeg med meg selv idet jeg forlot heisen og gikk ut på gaten. Nå gjenstod det bare å se hva dagen ville bringe.

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 2 ("Håp og liv spirer frem fra det døde") her.

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #morgen #speilbilde #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer

6 kommentarer

beatitudinem

30.05.2017 kl.12:56

<3

Sarah Nazeem

30.05.2017 kl.14:42

beatitudinem: <3

Mia - Alt annet enn A4

30.05.2017 kl.19:59

Så godt skrevet <3 <3 God klem

Sarah Nazeem

31.05.2017 kl.09:01

Mia: Takk <3 God klem tilbake!

S

02.06.2017 kl.15:43

Hva er det du vil skrek jeg til speilet som om jeg ikke kunne igjenkjenne meg selv i speilet. Er jeg så blind at jeg ikke engang kan se meg selv; alt jeg kan se er et skall og tårer rennende ned fra et kinn, men skrikene slutter ikke å banne i mitt sinn. Du skal ikke leve og det vet du godt sa den andre i han. Det vet du altfor godt fordi trosse meg kan du aldrig skrek han ? og tårene rant nedover kinnene på han i speilet.

Speilbildet og meg har et kompølisert forhold; på den ene siden elsker jeg det jeg ser, på den andre siden er det en fornekting av meg selv som menneske. Vi krangler og er i konflikter stadig og speilet bare imiterer meg på overflaten men på innsiden er vi totalt ulike; han og jeg. Jeg og han.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Din jævel tenkte jeg inne i meg; min stemme var oppbrukt og kunne bare tenke de hardest ord med den mannens inensitet bært med seg. Jeg spurte hvorfor og hva, det var kun stille og ingen tanke blev varende ? fornemmelsen av at det ikke betydde noe hva jeg sa bet på han, han der inne. Han der i speilet.

Jeg hoppet over matpakken i dag igjen; det hadde ingn verdi for meg ? jeg skal sulte meg selv ut, jeg skal sulte han ut ? det er det han vil. Han er et sultent beist, han skal ikke fores nå ? han skal tøyles ned som en ulv, mat skal han ikke få. Nei sulten den driver deg den, ditt beist.

Ved et siste øyekast i speilet så ble vi to enige om at vi tar opp kampen senere; nå må jeg bevege på meg. Jeg vet speilet venter på meg der hjemme, men mannen i meg er også med. I enhver drøm, tanke og fantasi så er den der til å minne meg på at så lenge jeg er varlig så går det bra ? men for all del ikke vekk meg, for all del ikke si imot meg påminnet mannen i speilet meg.

Dagene bare fløt forbi som alt annet; speilbildet på veggen der påminnte meg ikke akkurat det store ? samme tanker, samme mønster; det begynnte å bli kjedelig nå ? tårene gav meg ingenting lenger, det bare rannt uten mening. Slitsom å bare se seg selv i speilet. Men jeg ble drevet av raseriets energi; mannen der inne skulle knuse meg og jeg skulle knuse han; vi skulle ikke ligge på laurbærene, nei vi skulle tilintetgjøre hverandre! Enighet kom ikke på tale!

Visse dager tenkte jeg bare hva er visten, hvorfor orker jeg dette, hvorfor skal jeg stå opp? Men det ble aldri lenge ? jeg ble slengt opp og hodet bruset; jeg ble kastet ut i striden med å være meg selv igjen med det splittede sinnet mitt og jeg smilte som jeg alltid gjore når jeg speilet av andres smil og latter. Men mannen i speilet var alltid med meg.

I dag blir ikke en god eller dårlig dag tenkte jeg; hver dag er aldri som den forrige ? det er slitsomt å våkne opp som en ny person hver dag, det er liksom aldri en stabilitet over det og min selvoppfyllende profeti gjentok seg dag etter dag med en ny versjon av meg selv hver dag. Jeg mumlet om at kan je ikke bare være meg selv ? men speilet sier at det ikke går; og hva det sier må jeg adlyde.

Så på veien ut fra bygget så møtte jeg en annen person; en som tok meg vekk og ut fra tankene ? vi så hverandre og vi lo; fordi vi var samme person begge to. Jeg fikk en pause fra meg selv, kun for det lille øyeblikk og ble påminnet om at alt består nettopp av det ? korte øyeblikk og jeg fikk nytt giv til å ta en ny dag.

Sarah Nazeem

02.06.2017 kl.21:31

S: :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits