Mitt liv som Sarah - DEL 2: Håp og liv spirer frem fra det døde

Det var overskyet ute. Bakken hadde fortsatt mørke flekker etter nattens regn. Enkelte steder mellom skyene så det heldigvis ut til å lysne. "Bra," sa jeg til meg selv. Paraplyen hadde jeg glemt hjemme. Igjen. Sånn sett var jeg ganske sårbar der jeg beveget meg ut i den nye dagen.

Verden var begynt å bli grønn nå. Lysegrønn. Egentlig elsket jeg denne tidlige delen av sommeren. Alt virket så ferskt og nytt. Gress, trær, blomster. Det lysegrønne gjorde spesielt inntrykk. Selv om jeg bare var på vei til t-banen, følte jeg at jeg vandret i en seiersmars. Jeg sendte et glis mot den grå himmelen. Den årlige gleden over å ha overlevd nok en vinter.

Jeg tenkte tilbake. Da dagene ble mørkere og luften ble kaldere, hadde jeg ikke gitt fullstendig opp. Jeg levde videre i håpet. Hele vinteren. Det var et håp om at dette ubehagelige en gang ville gå over. Det var et håp fordi jeg trodde på at det fantes en mulighet for at det ville bli bra igjen, selv om jeg må innrømme at jeg noen ganger var i tvil om at naturen noen gang ville våkne til liv igjen.

Jeg håpet fordi jeg hadde lært. Det hadde jo skjedd år etter år. Men likevel hadde jeg en årlig tvil. En usikkerhet som bredte seg utover snøen som en mørk skygge. Stolte jeg ikke på årssyklusene? Eller var jeg bare så blendet av mørket og tilstivnet av kulden at jeg ikke klarte å tro det?

"Er det så vanskelig å tro at det vonde kan bli bedre mens det står på?" Jeg stoppet opp ved en liten busk. Så nøye på bladene. La hodet på skakke og ventet. Som om den ville svare meg. Selvsagt ville den ikke det. Eller - var det kanskje det den gjorde?

Jeg så rundt meg. Lysegrønne trær. Blomster som var i ferd med å spire frem. Jeg kunne høre fuglesang. Jeg kjente at den lille pausen gjorde noe med meg. Det var nesten som om jeg kunne kjenne på håpet, føle på livet.

Jeg hørte t-banen i det fjerne. Det var på tide å løpe. Alt det vakre forsvant i de neste sekunders kamp mot tiden. Jeg ville rope til dem foran meg at de måtte holde dørene. Men selvsagt hjalp det ikke. Vi var to-tre stykker som var så heldige å få med oss scenariet "dørene lukkes" idet vi pesende entret plattformen.

Banene forsvant. "Supert," tenkte jeg. "I just lost another train! En flott metafor på livet mitt..." Jeg sendte sjåføren noen uvennlige tanker, før jeg angret meg og sendte meg selv de samme tankene fordi jeg hadde tillatt så ufine ord å komme inn i vokabularet mitt.

Jeg satte meg i trappa med ryggen mot murveggen. Jeg kom til å komme for sent til forelesningen. Jeg kom til å gjøre et dårlig inntrykk. Kanskje ødelegge dagen til foreleseren. Ingenting jeg gjorde var riktig. Hvorfor hadde jeg i det hele tatt stått opp i dag?

Et lysglimt lurte seg frem over asfalten ved siden av meg. Jeg så opp. Sola var i ferd med å bryte gjennom skydekket. Jeg lot blikket gli over de lysegrønne trærne nok en gang. Lot det stanse ved det store treet med de små, hvite blomstene. For noen måneder siden hadde det vært nakent. Tilsynelatende dødt. Ikke fordi det i seg selv var ødelagt, men fordi omgivelsene rundt forandret seg. Det ble kaldere. Derfor trakk treet seg inn i seg selv. Gikk i dvale.

Men livskraften var der. Nå kom det frem igjen. Vakrere enn noen gang.

Kanskje var det det busken hadde forsøkt å fortelle meg i stad. De siste månedene hadde jeg opplevd livet mer som en byrde enn som en glede. Jeg hadde lyst til å gi opp. Det var kaldt og mørkt rundt meg. Derfor trakk jeg meg inn i meg selv, i mitt eget mørke. Jeg følte meg ødelagt og verdiløs.

Men kanskje var det ikke så ille likevel. Kanskje kunne jeg gripe tak i håpet om at det ville bli bedre. Hvorfor ikke? Det hadde jo vært bedre før. Kanskje jeg ville kunne blomstre igjen, slik som treet?

Det lysegrønne dekket og de vakre blomstene hadde ikke kommet tilbake over en natt. Det hadde skjedd gradvis, over flere uker. Kanskje hadde jeg mer å lære her. Tålmodighet. Gradvis arbeid. Først en knopp, så en spire, så en vakker blomst...

Jeg lukket øynene. Kanskje ting en gang ville bli bedre. Jeg forsøkte å gripe fast i håpet. Kanskje en gang. Kanskje. Jo, jeg ville tro på det.

Jeg lukket øynene, men åpnet dem raskt igjen. Ville ikke miste naturen av syne. Jeg ville holde fast på livet. Det var bra jeg hadde mistet t-banen. Nå fikk jeg nyte det litt lenger. Håpet.

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 3 ("En fange i en gammel kropp") her.

DEL 1 ("Morgenens kamper og speilbildets glis") kan du lese her.

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #natur #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #vår #håp

4 kommentarer

beatitudinem

31.05.2017 kl.14:54

Du er så flink til å skrive!<3

Sarah Nazeem

31.05.2017 kl.21:09

beatitudinem: Takk for hyggelig kommentar! <3

Mia - Alt annet enn A4

31.05.2017 kl.17:50

Så sterkt skrevet <3

Sarah Nazeem

31.05.2017 kl.21:09

Mia: <3

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits