Mitt liv som Sarah - DEL 3: En fange i en gammel kropp


 

T-banen suste inn på perrongen og kastet en skygge over meg der jeg satt og filosoferte over livets små og store spørsmål. Motvillig reiste jeg meg og stilte meg opp tålmodig bak andre som ventet på å gå inn når dørene åpnet seg. De fleste så ut til å være studenter. Unge, lovende mennesker med et spennende liv foran seg. Håpet jeg.

Jeg tittet kjapt på et utvalg ansikter. Nøytrale uttrykk. Glatt hud. Velstelt hår. De fleste hørte på musikk eller tittet ned på mobilen. "God morgen, folkens," mumlet jeg demonstrativt, samtidig lettet over at ingen hørte meg. Jeg tittet kjapt over ansiktene igjen idet vi gikk på. Mon tro om de alle hadde hatt en like god dag som meg så langt? Tross tidenes innsats, var jeg likevel sent ute. "Goooood mooooorgen....."

Jeg dumpet ned på et sete og lente hodet mot vinduet i et håp om kanskje å få sove litt til. Rett overfor meg satt en eldre mann. Rynkene på klærne avslørte at han var atskillig tynnere enn man først kunne få inntrykk av. Håret var grått og stritt. Ansiktet smalt og fullt av rynker og skjeggbuster. Blikket virket noe bedrøvet. "God morgen til deg også," mumlet jeg, sikker på at han ikke la merke til det.

På ryggen hadde han en gammel ryggsekk. Et par plastposer stakk ut fra sidelommene. I hånden holdt han en lang pinne. Det var festet noen mørkebrune og grønne strikker i den ene enden, som tydeligvis representerte toppen. Idet t-banen kjørte inn på neste stasjon, reiste han seg med skjelvedne knær. Holdt seg knugende fast til setet der han nettopp hadde sittet, og støttet seg til den selvlagede stokken.

Jeg merket at jeg intuitivt spente alle muskler jeg hadde i kroppen. Rettet meg opp og plasserte armene diskret foran meg, slik at jeg var klar til å ta ham imot dersom han plutselig skulle komme farende over meg. Overraskende nok klarte han å stabbe seg uskadet ut på perrongen. Det ble han stående noen sekunder som om han forsøkte å rette opp den krumbøyde ryggen og rikke sekken bedre på plass.

Jeg stirret på ham til dørene ble lukket og vi kjørte videre. Jeg så på de unge guttene som satt et par meter unna. For 50 år siden, kanskje mer, hadde den gamle mannen vært som en av dem. De var unge. De var pene. Noen av dem hadde merkbart veltrente kropper. En gang hadde han vært en av dem.

Jeg kjente et vemodig ubehag i brystet. "Øynene er som to glugger vi titter ut av," hadde en av lærerne sagt da jeg studerte sykepleie. "Kroppen eldes, men inni er vi de samme hele tiden." Jeg følte jo det samme selv. Selvsagt hadde jeg lært mye siden jeg var barn og tenåring... Men jeg var fortsatt meg.

Jeg så ut av vinduet på hus, stener og busker som føk forbi. Hvem var jeg egentlig? Det siste året hadde vært nokså spesielt. Fra å være sykepleier, hadde jeg blitt pasient. Så ble jeg student. Igjen.

Jeg tenkte på den gamle mannen. Hvem var han egentlig? Så langt hadde jeg bare klart å plassere ham i kategorien "gammel mann". Kanskje hørte han også hjemme i undergruppen "skrøpelig gammel mann". Men hvem var han? Hva hadde han gjort i livet? Livshistorien hans? Hvem var det som tittet ut fra de gluggene?

Det var noe med menneskets verdi. Hvem har egentlig verdi? Og hvem føler at de har verdi?

Kategorier. Jeg husker selv hvor stor kontrast det var å hoppe fra "sykepleier" til "pasient". Det var to ulike roller. To ulike identiteter. To ulike merkelapper som gjorde at jeg ble møtt med ulike forventninger og behandlet forskjellig. Den ene var aktiv, sterk og respektfull. Den andre var svak og hjelpetrengende. Men de var meg begge to.

Jeg prustet demostrativt og følte behov for å finne på noe for å oppholde tankene. Jeg rotet litt i sekken til jeg fikk tak i mobilen. Det så ut til å fungere bra for de unge, lovende som satt rundt meg. Kanskje det også ville fungere for meg.

"God morgen..."

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 4 ("Dørene lukkes") her.

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #natur #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #vår #håp

10 kommentarer

James Madison

01.06.2017 kl.14:20

Du skriver bra, har lest interessert i føljetongen til nå. Er spent på hva konklusjonen blir.

Kanskje litt bekymringsverdig at du går rundt og mumler for deg selv i offentligheten, da? :P

Sarah Nazeem

01.06.2017 kl.15:44

James Madison: Takk :)
Og hehe, morsom kommentar ift mumlingen... Her om dagen mistet jeg en sokk bak senga: "Nei! Ikke gjør sånn!" sa jeg til den. Hehe, vet ikke hva som er værst? ;))

Ei_heks

01.06.2017 kl.14:37

Så herlig skrevet. Reflektert og med en undertone av humor.

Ha en super ettermiddag og kveld! :)

Sarah Nazeem

01.06.2017 kl.15:45

Ei_heks: Takk for hyggelig kommentar :) God ettermiddag og kveld til deg også!

James Madison

01.06.2017 kl.19:59

Haha, sånn er jeg også. Besjeler gjenstandene rundt meg når de "ikke oppfører seg". Jeg nøyer meg som regel med å veie med pekefingeren mot gjenstanden, da.

Sarah Nazeem

02.06.2017 kl.13:14

James Madison: :)
- Kanskje bare jeg som har behov for å sette ord på de vanskelige følelsene? ;))

S

02.06.2017 kl.15:14

Lyden av t-banen rullet inn over oss på perrongen; jeg la merke til alle menneskene som var opptatt med sitt. Høretelefoner, hender som holdt hverandre, spaserstokker og der blant dem alle satt en jente som så ut til å bare stirre ut i luften. Hun lot dem gå på først med en fornemmelse av at hun lot dem gå foran fordi han hadde gode tanker for dem. Det var i hvert fall min gode tro om henne. Selv så stampet jeg sigaretten på bakken og hastet meg inn før dørene skulle lukkes.

Jeg hadde hastet meg inn som alle andre på vognen; de nøytrale ansiktene var der, menneskene var menneskene som jeg hadde sett dem så mange gang før. Det var intet nytt med dem, men kanskje var det bare mine egne øyne som så på dem på samme vis. Jeg kan fornemme alle som en; jeg liker ikke at de er for nærme ? de slitert meg ut med å bare være for nærme, så jeg lar dem få sitte. Jenta som hadde tidligere sitti i sin egen verden var også der. Hun virket tankefull men hennes uttrykk var vanskelig å tyde; så glemte jeg henne igjen ? hun er bare der, akkurat som de. Jeg er her. Hun dumpet ned på et sete.

Jeg stod fortsatt der fortsatt, ledige seter men å sette seg ned ville være et nederlag for meg. Jeg står alltid der, skuene over ? ser på dem, helt til de møter blikket mitt. Blikkene følges av en følelse, følelsen bærer med seg en historie; det er ubekvemt men samtidig bekvemt. Det er derfor jeg står, alltid et ben i fantasien, et ben i virkeligheten ? klar til å dra, klar til å stå fast på jorden.

Jeg krysset armene; jeg beskyttet meg selv fordi nå skjedde det noe. Det var neste stopp og en gammel mann med et par plastposer stikkende utav sidelommene og en pinne til å støtte seg på. Det var en mann med lysende øyne. Det var ild i dem, han var vakekr i øynene men hans kropp var fordærvet. Livet hadde besudlet hans kropp og han hadde møtt mye motgang, han var sliten i kropp og sjel men øynene hans var lysende. Det var en glød som fortsatt brant siden hans yngre dager ? det var den gnistren som fikk han til å leve, den dag i dag.

Hans øyne fortalte en helt annen historie enn de eldre menn hadde møtt før på de lugubre barene jeg besøkte år til år; de hadde et slags stort tap og fortapt liv i seg. Denne mannen var skrøpelig men han hadde gått igjennom skjærsilden med sitt harde liv, men idet minste så satt hanh nok ikke lenger der på de barene. Jeg er også forbi de dagene. Hans øyne var mine, mine øyne var hans ? vi hadde sett ting som mange ville vært foruten. Den eneste forskjellen mellom oss var vår alder.

Jenta som jeg hadde tidligere sett på perrongen satt rett ovenfor han, hun så spennt ut; var hun redd for han? Kroppspråket hennes plutselig vekket meg fra min egen dagdrømming; hvem var disse to. Jeg kunne kun se hennes bakhode der hun satt foran mannen med de brennende øynene og da mannen reiste seg for å gå fulgte hun ham med øynene. Hun så ikke at jeg så på henne; hun var tatt av den gamle mannen som hun empatisk fulgte, men det var en nistirring av inensitet som jeg spesielt la merke til. Men så slo jeg fra meg tanken om henne og bare lot hun forsvinne til å bli en i mengden igjen; hun så ikke jeg eksisterte og jeg lot ikke hun eksistere tenkte jeg for meg selv.

T-banen rullet videre, jeg klamret meg til den gule stangen og følte meg fri, det er noe med det å bare reise og rulle fra sted til sted; her er jeg, her kan jeg se og være hvem som helst. Jeg er mannen, jeg er kvinnen, jeg er alt her inn på vognen. Hus, stener og busker føk forbi.

Mitt siste år hadde vært spesielt, mine år er alltid spesielle men det er smerte i hvert år som kommer; det er intet nytt og man drømmer om en bedre hverdag. Jeg vil stå nok en dag på perrongen, kanskje allerede i morgen å se to nye fjes.

Akkurat før jeg gikk av på stoppestedet mitt så jeg hun fisket frem sin mobiltelefon. Hun ble ikke lenger seg selv, hun ble dem.

Sarah Nazeem

02.06.2017 kl.21:37

S: :)
Veldig interessant å se seg selv i sin egen historie utenifra i en annens historie :)
Takk for lesningen!

S

03.06.2017 kl.13:39

by all means, stories ignites me sometimes to reflect n write around another persons writing plus your own thoughts n words including mental activities is not always just unique it is a shared collwctive phenomenom for those who has passed through similar activities - there is an inner world n wounds that comes so I thought the best way to see you; was to see you in terms of words. Good luck with your life pilgrim

Sarah Nazeem

03.06.2017 kl.15:07

S: thanx :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

29, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits