Mitt liv som Sarah - DEL 4: "Dørene lukkes"


 

"Dørene lukkes!"

Jeg skvatt til idet jeg innså at jeg hadde glemt å gå av t-banen der jeg skulle. Holdeplassen begynte å bevege seg bakover. Snart forsvant den, og jeg var sperret inne, tvunget til å bli med videre. Som om jeg ikke var sent ute allerede...

Jeg følte for å si noen stygge ord. Ord som jeg aldri hadde likt, men som hadde sneket seg inn i vokabularet mitt det siste året sammen med frustrasjon og følelsen av meningsløshet. Jeg forsøkte å holde ordene tilbake. "Jeg er en liten undulat, som får så dårlig med mat..." forsøkte jeg å synge. Hviskende. Det hjalp lite på humøret.

Jeg la mobilen ned i sekken. "Drittmobil." Jeg hadde vært opptatt av ingenting, bare meningsløse innlegg på Facebook og Instagram. Så hadde jeg glemt å følge med. Det var så fort gjort.

Jeg lente meg tilbake. Kikket oppgitt ut av vinduet. Følte at det var dette jeg hadde drevet med så mye det siste året. Eller, ikke bare det siste året. Hvor mange ganger hadde jeg ikke latt tankene mine blitt opptatt av trivielle ting, meningsløse ting, ikke minst skuffelser og nederlag. Og så hadde jeg latt det som virkelig betød noe, bare flyte forbi.

Jeg hadde mistet anledninger. Latt dem gå ifra meg. Fordi jeg ikke var oppmerksom på mulighetene jeg hadde. Fordi jeg ikke tenkte klart nok hva konsekvensene av mine valg kunne bli.

Grønne trær fløy forbi vinduet. "Bye, bye, love!" tenkte jeg.

Det var så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i tidligere. Små problemer som hadde fått vokse seg kjempestore. Vonde følelser som jeg hadde latt vokse seg fast. Jeg angret på at jeg ikke hadde snakket med noen. Bedt om hjelp mens det ennå var mulig å gjøre noe.

Men jeg hadde latt anledningene gå ifra meg. Ofte hadde jeg ikke en gang lagt merke til at de var der. "Dørene lukkes!" Jeg ble sperret inne, tvunget til å bli værende.

Et hvitt hus fløy forbi. Jeg lukket øynene. Det var som om livet mitt fløy forbi på samme måte. Så mye jeg skulle gjort annerledes. Hvis jeg hadde klart å tenke klart. Eller hvis jeg hadde visst det jeg nå visste.

T-banen saknet farten. Jeg våknet igjen. En ny stasjon nærmet seg. En ny sjanse.

Jeg skyndtet meg å finne en penn. Klusset litt i håndflaten for å få den til å virke. Så skrev jeg på håndbaken, med store, tydelige bokstaver: "So what?"

Idet banen stoppet, slapp jeg pennen ned i sekken, grep tak i en av de gule støttestengene og slang meg ut av dørene som nettopp var blitt åpnet. Jeg småløp opp trappa og over broen som krysset t-banesporet. Jeg ville komme for sent til forelesningen, det hadde jeg innsett for lenge siden. Men litt trening på morgenkvisten kunne likevel ikke skade.

Det begynte å regne. Små dråper som spredte seg i ansiktet mens jeg småløp oppover bakken. "Det kunne vært verre," sa jeg til meg selv i et forsøk på å tenke positivt. "Det kunne vært måkedritt..."

Jeg passerte flere studenter som så ut til å ha helt andre skjebner enn å komme for sent til en forelesning. "Good for you," mumlet jeg. Tankene raste gjennom hodet. Som vanlig. En ny filosofering over livet og dets små og store utfordringer. Det handlet om ikke å gi opp.

Fortidens nederlag og tapte anledninger hørte fortiden til. Ikke meg. Livet ville by på nye muligheter. Det gjaldt å gripe dem. Og fant man dem ikke, kunne man kanskje skape dem selv. Være oppmerksom slik at man ikke mistet det vesentlige til fordel for det meningsløse og ubetydelige. "Carpe diem" - grip dagen!

Opptatt av grønne trær og blomster, merket jeg ikke at jeg plutselig trampet i en stor sølepytt. Vannet sprutet oppover leggen og låret. "Great!... Men ok, det kunne vært verre... Det kunne vært...."

Livet ville nok by på flere nederlag. Vonde følelser og kjipe opplevelser. Men ikke søren om jeg skulle gi opp for det! Mislykket? - "So what?" Misforstått? - "So what?" Mislikt? - "So what?" Det var ikke nødvendig å ta seg så nær av ting. Det var ikke nødvendig å la verken nederlag eller negative utsagn fra andre - selv med vond intensjon - forsure tilværelsen. Det var ikke nødvendig å gi opp troen livet fordi det føltes for vanskelig.

"What doesn't kill you, makes you stronger!" Oh, yeah! Jeg var sikker på at jeg var blitt mye sterkere etter at jeg trampet ut i den sølepytten! Jeg ble faktisk ikke sur en gang! Det var bare: "So what?" Jeg ble våt og kald, men noe mer enn det var det ikke nødvendig å bli.

Det nærmet seg 13 minutter siden forelesningen startet. Jeg var fortsatt i live, så det måtte da bety at jeg var blitt sterkere av det hele. Kanskje det ikke ville bli så pinlig å komme for sent likevel, selv om jeg begynte å grue meg ganske mye til å åpne den døra...

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 5 - som kommer snart!

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #whatdoesntkillyoumakesyoustronger #ikkegiopp #muligheter #sowhat #keeponfighting #fighter #carpediem

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

29, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits