Mitt liv som Sarah - DEL 5: På utsiden



Jeg nærmet meg døra. Den døra jeg burde ha åpnet for et kvarter siden. Den døra jeg følte for ikke å åpne fordi jeg fryktet for... Noe.

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var det jeg egentlig var redd? At foreleseren skulle tenke at jeg var en sløv og sleip student og gi meg dårlig karakter? Jeg ville ikke bli stemplet. Jeg hadde faktisk kjempet hard for å komme meg hit. At jeg likevel ikke klarte det innenfor tiden, var et uhell. Selvsagt var det min skyld, men... Argh!

Hva var jeg redd for? At jeg skulle forstyrre hele forelesningen til irritasjon for både foreleser og medstudenter? Jeg ville ikke at noen skulle bli irritert på meg. Jeg ville ha venner, ikke fiender. Det var jo ikke med vilje, men... Argh!

Hva var jeg redd for? At foreleseren skulle miste fokus og ikke klarte å hente seg inn igjen, slik at at jeg kom til å ødelegge hele forelesningen? Supert - hele verden kom til å hate meg.

Jeg smilte til meg selv. Selvsagt ville jeg ikke bli mislikt, men tankene mine fikk det til å høres ut som om jeg så for meg en krigsscene. Som om studentene der inne hadde veltet alle bordene og stilt dem opp i hestesko vendt mot døra; som om de hadde tatt på seg kamuflasjedrakt og bevæpnet seg med maskingevær og håndgranater, klare til å fyre løs mot meg idet jeg åpnet døra og foreleseren ropte ut: "Der er hun! Drep henne!!!!!" Sjanseløs falt jeg sammen i døråpningen, hulletet som en sveitserost, mens stygge ord og tanker surret rundt meg...

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var egentlig det verste som kunne skje? At jeg ble kastet ut igjen? Stengt ute på livstid?

Det fikk meg til å tenke på en av mine største tabber i arbeidslivet. Nettopp ferdig med videregående, hadde jeg ønsket en deltidsjobb ved siden av videre studier. Jeg valgte å prøve lykken som lærervikar. Det var virkelig å sette lykken på prøve... Jeg har ofte spurt meg selv hvordan de kunne sette så unge mennesker uten erfaring til å ha ansvar for en hel skoleklasse - uten instruksjoner, uten tid til å forberede seg.

Jeg husker lærerpulten som de viste meg til. Der lå en bunke med bøker og et brev fra klasseforstanderen som forklarte hvilke kapitler som skulle gjennomgås i de ulike timene. Jeg rakk så vidt å åpne bøkene og bevisstgjøre meg hvilke fag det faktisk var snakk om, før det ringte inn til første time. Så var vi igang. Jeg følte at jeg levde meg inn i "Humlens flukt" av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Jeg overlevde dagen, men skammet meg lenge over dens største tabbe.

"Det er ein flott klasse," hadde en av lærerne sagt. Det gikk ikke lenge før jeg lurte på hvordan resten av skolen kunne være. Elevene var høyt og lavt, særlig noen av dem. Stemmevolumet på sin side var bare høyt. Jeg syntes det var uhyre pinlig. Dagens største og viktigste prosjekt ble derfor å få dem til å bli litt mer stille, slik at ikke lærerne i naborommene ville høre at jeg ikke hadde kontroll på klassen min. Jeg måtte skyve støvdottene under gulvteppet. Og det hastet!

På ett eller annet vis klarte en av de mer alrighte elevene å slepe den mest bråkete gutten ut på gangen. Uten egentlig å tenke på det, låste jeg døren, og snart fikk jeg roet ned klassen. Så gikk jeg ut for å hente ham.

Han hadde satt seg i et hjørne av korridoren, armne holdt rundt de bøyde knærne. Han sippet. Ok, jeg innså at han nok var traumatisert for livet. Jeg satte meg ved siden av ham, og vi hadde en grei samtale. Han syntes livet var urettferdig. "Alltid får jeg all skylda," klaget han. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, samtidig som jeg undret meg over at han var så totalt blottet for selvinnsikt. Men han var 10 år. Kanskje slikt ikke utviklet seg før man ble eldre.

Han var rolig resten av timen. Resten av dagen gjenopptok han sin vanlige, overaktive interaksjon med de andre guttene. Han som hadde slept ham ut på gangen, syntes visst jeg var kul. Han ga meg en gave, et perlesnøfnugg, og et kort: "Til vikaren! Du er kul! Hilsen A..."

Jeg var i den klassen to dager - de to dagene som var avtalt på forhånd. Jeg angret selvsagt veldig på de sekundene jeg hadde låst gutten ute på gangen. Men det var tydeligvis ikke første gang han hadde møtt negative sanksjoner. Han var virkelig bøllete, også mot noen av de andre elevene. Han var sterkere enn de fleset av dem. Men noe inni ham var nok mer sårbart enn omgivelsene kunne få inntrykk av. Jeg har av og til lurt på hvordan det gikk med ham videre. Og om han noen gang kom over det som skjedde den dagen...

Jeg så på dørhåndtaket. Kanskje de hadde låst døren. "Du fortjener det," sa tankene til meg selv. Ikke bare var jeg en sleip og sløv student som kom for sent til forelesningen, men jeg var en barnemishandler. Ingenting hadde vært med vilje, selvsagt. Men jeg følte meg ond. Hele verden kom til å hate meg, om den ikke hadde lært å gjøre det allerede. Og jeg fortjente det.

Jeg måtte kaste et raskt blikk ned på klærne mine for å forsikre meg om at jeg ikke gikk i orange fengselsdrakt eller hadde lenker rundt føttene. Heldigvis ble jeg  realitetsorientert fra synet av mine gode, gamle jeans, som riktignok var preget etter min ufrivillige tur i sølepytten litt tidligere. "Du kan droppe forelesningen," sa jeg til meg selv. Men den var viktig, og jeg ønsket å delta. Hvorfor skulle jeg ellers ha kjempet meg ut av sengen i morgest? 

Jeg så på dørhåndtaket. Hvor sleip og sløv og ond og slem og dum og stygg og teit og fæl og mislykket jeg enn var, så hadde jeg i hvert fall ikke tenkt å gi opp kampen mot et dørhåndtak. Et dørhåndtak! Jeg hadde overvunnet dyna og vekkerklokka, jeg hadde beseiret mitt eget speilbilde, jeg hadde unnsluppet t-banens jerngrep og knust en sølepytt. Jeg var klar for å møte neste fiende. Ansikt til ansikt. Med rak rygg og mysende blikk.

Jeg tok tak i dørhåntaket med fast grep og vred til. Døren åpnet seg. Jeg trakk pusten dypt og satte smilet på plass.

Så gikk jeg inn.
 

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 6 ("På innsiden") her.

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

DEL 4 - "Dørene lukkes"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #psykiskhelse #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer

2 kommentarer

Torunn

08.06.2017 kl.17:16

Hvitt mot blå bakgrunn er vanskelig å lese for meg, dessverre...

Ønsker deg en fin dag videre :)

Sarah Nazeem

08.06.2017 kl.19:35

Torunn: Har planer om å endre den.... (bare litt treg til å få det gjort). Takk for påminnelse! :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits