Mitt liv som Sarah - DEL 6: På innsiden


 

"Supert," tenkte jeg. Det var få ledige plasser i klasserommet utenom lengst foran ved vinduet. "Egoistiske studenter!" Jeg lot blikket gå raskt over gjengen som satt der med notatbøker, bærbare pc'er og mobiltelefoner. Blikket mitt stanset ved foreleseren. Idet blikket hennes møtte mitt, følte jeg at hun plutselig ble fem meter høy, fikk store horn og hoggtenner. Det varte heldigvis bare ett sekund før hun igjen vendte seg mot klassen og pratet videre som om ingenting hadde skjedd.

"Beklager," hvisket jeg lavt ut i luften mens jeg gikk fort mot den ledige plassen ved vinduet. Underveis kastet jeg et par stygge blikk på noen av mine medstudenter som tydeligvis syntes det var mer interessant å følge med på meg enn på powerpointpresentasjonen. "Get yourself a life!" forsøkte jeg å overføre telepatisk til en av de unge damene som mest liknet en frue fra Hollywood. Hun snudde seg til venninna si og smilte lurt, før hun tittet ned igjen på mobilen. "Yeah, great life, girl!"

Jeg satte meg ned, kanskje litt bråere enn jeg hadde planlagt, og forsøkte å finne papir og blyant. "Great!" Jeg hadde glemt notatboka hjemme. Jeg grep fatt i noen halvt sammenkrølla ark nederst i sekken. Det var kopier av en artikkel, men det var fortsatt mulig å skrive noe på baksiden. Her gjaldt det å holde fokus. Tenk positivt! Verden trenger ikke falle sammen på grunn av en notatbok. Ikke på grunn av en dårlig morgen heller, for den saks skyld. "Dette går så bra!"

Jeg vekslet mellom å se på powerpointen og foreleseren. Hun var vel i 40-åra, mørkt hår, mørkt skjørt og blazer, hvit bluse, mørkerød lebestift. Jeg var ikke sikker på om ansiktet var strengt eller uttryksløst. Egentlig brydde jeg meg ikke. Jeg lente meg tilbake på stolen og tittet ut av vinduet. Hva i all verden var det hun egentlig snakket om? Jeg følte for å gi blaffen i alt.

Det var dråper på vindusglasset. Men det hadde sluttet å regne. Solen var i ferd med å bryte frem igjen. "Verden der ute er like ustabil som følelseslivet ditt," sa jeg til meg selv i tankene.

"Hva i all verden mener du med det?" svarte en annen tanke, åpenbart klar til å forsvare meg med nebb og klør.

"Jo," fortsatte den første, "når det er skyer og regn, grått og trist, mørkt og kaldt, så tror du at verden er slik og at den aldri vil bli annerledes. Med en gang det slutter å regne og du ser en solstråle, blir du superoptimistisk og tror at alt skal bli bra. Hvis det så blir sol, glemmer du alt som har vært negativt og løper rundt i høygir og tror du kan erobre verden. Men hvis det derimot ikke blir sol, men begynner å regne igjen, gir du opp. Og neste gang det blir opphold og du ser et solglimt, furter du og sier at du ikke tror på det."

"Jeg furter da aldri!" protesterte den andre tanken.

"Joda, du furter til stadighet! Men det er fordi du er så treg til å forstå hva det handler om."

"Så hva er det jeg liksom ikke forstår?"

"Du forstår ikke det viktigste."

"Ja, det var informativt," sa den andre tanken hånlig.

"Du forstår ikke at verden forandrer seg til stadighet."

"Hæ?" Den andre tanken var tydelig irritert. "Hvem er det som ikke forstår det?"

"Du," sa den første tanken kort.

"Så forklar meg det!"

"Greit," sa den første tanken tålmodig. "Slik er verden. Det er ikke bare regn og så sol. Det er ikke bare skyer eller ikke skyer. Det skifter gradvis, og det er ikke alltid lett å vite hva som skjer. Da du så skyene i morgest, ble du redd for at det skulle begynne å regne slik at du ble våt. Da solen tittet frem, ble du glad og tenkte at det ville bli en fin dag. Da det senere begynte å regne, ble du igjen mismodig. Nå ser du ut - og du vet ikke om du vil tro på solglimtene du ser der ute."

"Og hva har det med følelseslivet mitt å gjøre?" avbrøt den andre tanken.

"Du lar deg styre for mye av omstendighetene," sa den første tanken bestemt. "Når det skjer noe negativt, begynner du å tenke negativt, både om deg selv og om livet generelt. Hvis det så skjer noe positivt, blir du optimistisk og tenker at nå vil alt bli bra. Er du heldig, får du en emosjonell opptur og blir full av energi, glede og initiativ. Hvis det derimot ikke blir så bra likevel, mister du motet. Du tror at ingenting kan bli bra igjen. Selv om nye lysglimt skinner på din vei, tør du ikke tro på dem. Fordi du er redd for å bli såret igjen."

Den andre tanken hadde ikke mer å si. Jeg så på de små solflekkene som sakte spredte seg på den våte plenen utenfor. Okey, selv om ting hadde vært kjipe, ikke minst det siste året, trengte ikke det bety at det alltid ville være slik. Selv om jeg hadde følt meg mye nedstemt i det siste og nærmest hadde gitt opp... Det kunne hende at det ville forandre seg.

Jeg hadde tenkt tanken før. Mange ganger. Det var blitt meg fortalt også av andre. Mange ganger. Men nye nedturer hadde gjort at jeg sluttet å tro på det. Redd for å bli skuffet? Og skuffet igjen? Og igjen? Kanskje.

Men kanskje jeg skulle se annerledes på det. At nedturer og skuffelser på veien ikke nødvendigvis betød at veien mot det bedre ble blokkert eller at alt håp ble ødelagt, men heller at det bare er en naturlig del av det hele. Ting kan bli bedre, selv om det veksler underveis.

Ok, jeg var villig til å gi det et forsøk.

-----------------------------------------------------------------------

"Mitt liv som Sarah" er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 7 - som kommer snart!

Tidligere innlegg:

DEL 1 - "Morgenens kamper og speilbildets glis"

DEL 2 - "Håp og liv spirer frem fra det døde"

DEL 3 -  "En fange i en gammel kropp"

DEL 4 - "Dørene lukkes"

DEL 5 - "På utsiden"

-----------------------------------------------------------------------

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #psykiskhelse #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser

2 kommentarer

Torunn

15.06.2017 kl.13:37

Ja, ting KAN bli bedre!

Ha en fin dag videre :)

Sarah Nazeem

15.06.2017 kl.19:52

Torunn: Takk i like måte! :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits