HAN KOM SNIKENDE BAKFRA - - - - - (En allegori om selvskading. Hva er selvskading, hva kan man gjøre, hvordan kan man hjelpe?)



Han kom snikende bakfra. Jeg hadde vært så opptatt av mine egne tanker - av mine egne tanker om hvor kjip fortiden hadde vært - at jeg ikke la merke til at han kom. Plutselig stod han foran meg. Så på meg med sitt strenge, men innbydende blikk som vanlig. Rakte frem hånden for at jeg skulle gripe den.

Det var gjerne slik han gjorde sin entré. Tilsynelatende ubemerket. Ikke en lyd før han stod så nær at han kunne gripe meg, dersom jeg skulle forsøke å flykte. Han var alltid ute etter det samme. Å skade meg. Først da ble han fornøyd. Og han regnet med at jeg også ville bli det.

Han hadde funnet ut at det var lettest å få viljen sin på denne måten. Snike seg inn på meg når jeg ikke var oppmerksom. Når han så at jeg var lei meg. Når jeg så at jeg hadde lest ett av brevene fra noen av de dårlige vennene mine. Ett av de mange. Brevene som nesten alltid tok fra meg motet, selvtilliten og troen på livet.

Han visste at han ville bli avvist. Men når han så meg slik, visste han at han var sterkere enn meg. Han kunne gjøre med meg som han ville.

Nå stod han foran meg igjen og smilte. Streng, men innbydende. Rakte frem hånden for at jeg skulle gripe den.

Jeg hadde holdt i den hånden før. Mange ganger. Jeg visste at den ikke var behagelig. Den var hard. Den var sterk. Og den ville ikke slippe meg så lett.

Men det var en hånd å holde i. Og når de negative utsagnene i brevene fra mine dårlige venner hadde såret meg, var det gjerne godt å ha en hånd å holde i. Som regel var det bare ett alternativ. Det var hånden hans. Hånden til min venn Selvskading.

Den lindret litt. Lettet litt på trykket. Men når det hele så var over, gikk han sin vei. Han etterlot meg alltid alene, sammen med sår og stygge arr. Som en hund som markerte sitt territorium langs veien - slik gikk han fornøyd videre, på jakt etter et nytt offer.

Sporene etter hans triumf ble gjerne stående. Selv om jeg forsøkte å gjemme dem. Jeg så dem hver dag. Og de så meg. De vitnet om de strenge, men innbydnde øynene. De vitnet om hvor lettlurt jeg hadde vært som grep tak i hånden. Enda en gang.

Lovnaden om en lettvint belønning hadde vært fristende. Men prisen hadde vært høy. Han regnet meg som sitt territorium nå. Og jeg visste han ville komme tilbake.

*********************************

Selvskading handler om å påføre kroppen skade og smerte med vilje. Årsakene varierer, men ofte handler det om å regulere, kontrollere og dempe følelser som oppleves vonde og uutholdelige. Problemet med selvskading er at det har effekt: Ved skade frigjør kroppen endorfiner, signalstoffer som virker avslappende og smertelindrende. Disse kan også virke vanedannende, slik som morfin. Dette er én grunn til at det kan være vanskelig å slutte med selvskading. Det kan sammenliknes med alkohol: Man kan drikke for å glemme og få en midlertidig pause fra det vonde. Men det løser ingen problemer, og man kan bli avhengig slik at man mister kontrollen, man blir en "slave", og det kan være vanskelig å rive seg løs.

Selvskading er en dårlig problemløser. Det gir kun midlertidig effekt, og det kan gi stygge arr på huden. I noen tilfeller også alvorlige skader. Det viktige er derfor å finne andre måter å regulere følelsene på - slik som å snakke med noen, eller finne teknikker for å holde ut å stå i de vonde følelsene. Som ved alkoholisme er det knyttet mange fordommer til selvskading, og disse kan gjøre det vanskelig å møte forståelse hos andre. Men man må ikke gi opp for det. Hvis en person virker fordømmende, skrekkslagne eller uforstående, bør man heller snakke med en annen. Det finnes alltid noen der ute som vil forstå.

Hvis du sliter med selvskading - ta kontakt med noen. Om du ikke vil snakke med familie eller nærmeste venner, kan du ta kontakt med fastlegen, helsesøster, en lærer eller en hjelpetelefon/chat, f.eks. Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, Mental Helse eller (hvis du er under 18 år) Kors på halsen.

Hvis du kjenner noen som selvskader, kan du kontakte de samme hjelperorganisasjonene. De kan gi råd og veiledning om hvordan du kan gå frem. Noen ganger kan det være nok at du lytter og er et medmenneske. Kanskje er det alt som skal til for at selvskadingen skal slutte. Andre ganger kan det være et mer omfattende problem, og da bør du ikke sitte alene med det. Forsøk heller å få vedkommende til å oppsøke offentlig hjelp, f.eks. fastlegen. Du kan f.eks. tilby deg å bestille time, å følge, etc.

Husk: Det er ikke slik at man trigger til selvskading ved å spørre noen om hvordan de har det. Det er ikke farlig å spørre, men kan derimot være med på å redde et menneske som har det veldig vondt.

#psykiskhelse #selvskading #trigger #forebygging #villetegenskade #sår #selvskader #hjelp #arr #landsforeningenforforebyggingavselvskadingogselvmord #mentalhelse #korspåhalsen #selvmord #fastlege #bryseg

2 kommentarer

James Madison

16.07.2017 kl.22:26

Som alltid veldig godt skrevet. Håper folk får med seg dette!

Sarah Nazeem

17.07.2017 kl.08:37

James Madison: Takk :) Ja, håper jeg også...

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits