Jeg hører ikke hjemme her...

Jeg begynner å lure på om jeg kanskje sokner til en annen planet. At jeg egentlig ikke hører hjemme her. Ikke passer inn i bildet, liksom...

Jeg titter opp mot stjernene og lurer. Hvor hører jeg egentlig til? Hvordan havnet jeg her? Ja, hva var det egentlig som gikk galt?

Når jeg ser rundt meg, føler jeg at jeg ser så mye vakkert. Jeg ser det stygge også... Alle som sliter. Men jeg ser også de som ser ut til å klare seg. De som har fått til noe her i livet...

Til sammenlikning føler jeg meg mislykket, stygg og ukul...

Jeg drømte alltid om å høre til et sted. Ikke det at jeg følte meg så fullstendig annerledes... Som liten trodde jeg jo at jeg hørte til i en familie, i en klasse, i en speidergruppe, på et håndballag, i et kor. Men et var noe som skurret - og da mener jeg ikke sangstemmen min...

Det var noe distansert ved det hele. Jeg begynte vel med å trekke meg unna faren min. Han ble så lett sint, ofte for bagateller som jeg aldri hadde forutsett at kunne utløse jordskred, lyn og torden.

Det ble visst et nokså hatefullt forhold etter hvert...

Men det er klart, alle tenåringer trenger å gjøre opprør...

Men jeg tror aldri jeg gjorde så mye opprør. Det ble så mye bråk av slikt. Jeg lukket det inne i stedet.

Jeg lukket også meg selv.

Jeg trakk meg også unna moren min. Ikke på samme måte. Men for å beskytte henne. Hun måtte ikke bli redd, såret eller lei seg på grunn av meg. Derfor innførte jeg litt profesjonell avstand.

Det profesjonelle barnet! Ideelt på så mange måter! Flink på skolen. (Ganske) lydig. Smilende. Morsomt. Flink i idrett. Hjelpsom mot venner. Hjelpsom i hjemmet - - - i den grad man fikk lov til å røre noe...

Jeg trodde jeg hørte til en familie. Men den var ikke helt ordinær... Det var en tredje person som lusket i bakgrunnen... Men det var hemmelig, selvsagt!

Nei, jeg lengtet etter å høre til et sted hvor jeg kunne føle meg trygg!

Jeg prøvde speidern. Fotballag. Kor. Håndballag. Skoleklasser.

Men det ble liksom ikke det samme...

Joda, jeg hadde venner. Mange venner. Og to gullfisk og et marsvin. Jeg hadde det meste. Til og med egen sykkel og fem episoder av "Huset på prærien"...

Jeg hadde alltid matpakke. Alltid rene klær. Alltid rent hår, kortklipte negler og nypussa tenner.

De tok virkelig godt vare på meg.

Jeg var bare litt ensom...

Ikke alene. Men ensom...

Jeg søkte stadig. Men det tok lang tid før jeg følte jeg hørte til noe sted...

Som regel var skoleåret over eller samlingen slutt før jeg kom så langt.

Jeg var ikke utenfor. Men jeg følte meg som en gjest. En gjest som gikk på nåler av utrygghet.

Livet har vært som en lang reise. Jeg har forsøkt å gå på skinner... Men det har ikke fungert så bra likevel.

Når jeg endelig holdt på å bli en del av en arbeidsplass i stedet for å vandre rundt fra vikariat til vikariat, klarte jeg å terge på meg sjefen. Jeg mente hun behandlet folk dårlig, og trodde jeg for en gangs skyld gjorde noe riktig...

Men hun ble bare kjempesint, og i stedet for å forholde seg til saken gikk hun løs på meg. Og sånne sjefer kan være ganske skumle...

Så ble jeg pasient selv. I psykiatrien. Det var ikke spesielt morsomt det heller. Det eneste jeg lærte var hvor slem jeg er som skader meg selv, slik at andre blir bekymret...

Jeg hadde forsøkt å ikke bekymre noen siden jeg var liten. Men jeg har visst ikke vært flink nok... Heller ikke det har jeg klart...

Jeg begynner seriøst å lure på om dette kanskje ikke er planeten for meg. Jeg har forsøkt så lenge å passe inn... Men i det siste synes jeg det har gått skikkelig skeis.

Jeg vil ikke være her mer. Jeg vil hjem. Men jeg vet ikke hvor det er...

Det er så mange lyspunkter der oppe. Dit jeg ikke kan nå.

Her er det så mørkt.

Jeg husker jeg av og til lurte på hvordan man kunne være ensom i en verden med 7 000 000 000 mennesker. Det eneste jeg kan tenke på akkurat nå, er at man må tilhøre en annen planet...

Kanskje finnes det et sted der ute - der det er mange slike som meg...

Men, hvem vet? Kanskje ville jeg ikke føle meg hjemme der heller....

Kanskje jeg rett og slett bare ikke hører hjemme noe sted?

Kanskje...

 

#psykiskhelse #depresjon #ensom #alene #motløs #tilhørighet #utenforskap #giopp #ikkegiopp #selvbilde #vennskap #venner

8 kommentarer

11.08.2017 kl.16:55

Veldig bra skrevet! Kjente meg litt igjen i teksten, kunne jo nesten blitt en bok. :)

Sarah Nazeem

12.08.2017 kl.17:33

Anonym: takk :)

James Madison

11.08.2017 kl.20:43

Igjen klarer du å sette ord på følelser på en så presis, oppriktig, morsom og forståelig måte. (Presis og forståelig er jo påstander som beror på at vi lesere faktisk forstod hva du prøvde å formidle. Men jeg tror det altså 😂).

Jeg tror vi alle kommer fra hver vår planet jeg da. Noens planeter er kanskje litt lettere å besøke enn andres, men man har da romdrakter!

Sarah Nazeem

12.08.2017 kl.17:34

James Madison: Tror min ligger flere lysår unna ;p

Frode Andersen

12.08.2017 kl.11:57

Så bra skrevet! Det er ikke alltid lett å "kapre" min oppmerksomhet, men du klarte det gjennom hele innlegget (jeg likte måten du brukte bildene på)! He he... ;-) Kjente meg igjen i mye av det skriver, vet hvor vondt og vanskelig dette kan være. Når det er sagt så har jeg de siste årene begynt å føle meg mer "hjemme", ikke fordi jeg har funnet det "rette" stedet (menneskene) for meg men fordi jeg har funnet "hjem" (den indre kjerne og tryggheten) i meg selv.

Håper du med tiden også finner det "stedet", stor klem fra meg! <3

Sarah Nazeem

12.08.2017 kl.17:35

Frode Andersen: Det er kanskje det det handler om... Den indre tryggheten... Jeg må prøve å finne den!
Takk for kommentaren :)

James Madison

12.08.2017 kl.20:20

Jeg skal ikke argumentere i mot. Din planet ligger sikkert flere lysår unna i forhold til normalen. Jeg nekter allikevel å tro at ingen andres planet ligger sånn ca i samme leie. :)

Sarah Nazeem

13.08.2017 kl.13:56

James Madison: :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits