Fastlegen = en automat...

Jeg har innsett at jeg betrakter fastleger som en automat. Ikke fordi jeg mener de er kalde, harde og snakker stakkato som en tidlig 80-tallsrobot...

Neida! Fastleger er i høyeste grad mennesker! De også. Slik som pasientene.

Det er mange måter å tenke på fastleger på. Noen tror de er gode hjelpere som kan løse alle verdens problemer...

Andre er mer tilbakeholdende og vil ikke mase...

Min mor tilhører den første kategorien. Min far tilhører den siste. Dersom holdningen til fastleger er genetisk betinget, skulle jeg tro jeg reflekterer litt fra hver av dem.

Jeg vet at pasienter av mamma-gen-typen av og til kan være slitsomme for fastleger. Men jeg tror ikke de mener det ondt. De trenger bare hjelp. Og de tror fastlegen er rette personen for jobben.

Også pasienter av pappa-gen-typen kan by på utfordringer. Det er ikke alltid lett å få pumpet slike pasienter for informasjon. Men i sum, så er det nok pappa-gen-typen som oppleves mest behagelig for fastlegen. Og kanskje er det faktisk fastlegens velvære det hele handler om...

Ved nærmere ettertanke tror jeg at min genetiske holdning til fastleger ikke henger sammen med mine foreldres genvarianter, men heller skyldes en mutasjon... Antakelig er det pappa-genet som har mutert, for mamma-genet har jeg lite av...

Da jeg var barn og tenåring var fastlegen bare noe som var der. Jeg tenkte like lite over ham som jeg gjorde med naboens postkasse. Det var bare noe som VAR der, liksom. Ble jeg syk, hendte det at foreldrene mine tok meg med til fastlegen. Det var like naturlig som å putte småstein eller våte blader i naboens postkasse hvis jeg syntes han hadde laga for mye bråk om natta...

Jeg husker en indisk fastlege jeg hadde en gang. Han var ganske morsom. Han syntes det var kjempeflott at jeg var veganer, men mente jeg godt kunne drikke litt melk - siden kuene er hellige...

Jeg har skiftet fastlege noen ganger siden da. Ikke på grunn av kuene, men mer fordi jeg ville gjøre livet mer behagelig for meg selv etter at jeg flyttet. Jo nærmere fastlegen er, jo bedre (det må være mamma-genet som slår inn).

Jeg ser imidlertid ikke på fastlegen som en som ønsker å hjelpe meg. Selvsagt er jeg klar over at det er det han er til for, og jeg tror han er klar over det selv også. Men jeg ble tidlig overbevist om at vi må klare oss selv i denne verden, og etter at jeg ble sykepleier, inkluderte jeg også 'eget liv og helse' i dette feltet.

Det er selvsagt hyggelig med en hyggelig fastlege. Men jeg valgte en som - etter beskrivelsen - hadde et godt tilbud med blodprøver. Det passet meg utmerket. De tar seg av den biokjemiske analysen; resten ordner jeg selv.

Jeg tror fastlegen er med på den ordningen. Han innleder alltid med å spørre om hva han kan gjøre for meg i dag. Så er det opp til meg å putte bestillingen i automaten:

"En 100% sykemelding, takk!"

"En blodprøve av X og Y, takk! Forresten, du kan legge til Z også!"

Jeg har ingen problemer med å forstå at fastlegen ikke kan gjette seg til hva fremmede folk ønsker idet de kommer travende inn på kontoret hans. Men slik er automater også! Jeg har ennå ikke møtt en automat som vet hva jeg vil ha før jeg har trykket inn bestillingen...

Mitt syn på fastleger som automater handler ikke om at jeg tenker på dem som automater. Men til forskjell fra mamma-genet og pappa-genet, forholder jeg meg til dem som om de var en automat. Jeg tror ikke, som mamma-genet, at de er der for meg, for å ta vare på meg. Men jeg bruker dem - som om de var en automat - slik at jeg kan ta vare på meg selv.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har kommet til legen og sagt: "Doktor, jeg føler meg sånn-og-sånn... Hva tror du det kan være?"

Jeg tror mamma-genet kan finne på sånt. Og mamma-genet gir seg nok heller ikke før fastlegen har funnet en løsning og svaret er på plass.

Pappa-genet er ikke nødvendigvis enklere her heller. Det er ikke lett for fastleger å stille en diagnose når pasienten ikke sier noe.

Automat-genet, derimot, er mye lettere å forholde seg til. Det bare putter på en bestilling - og å kan fastlegen gyve løs på oppgaven. Det krever betydelig mindre tid enn mamma-genet (som vil forsikre seg om at alle detaljer er blitt oppfattet, og det gjerne både to og tre ganger) eller pappa-genet (som informasjonen må hales, lirkes og lures ut av).

Det er en vinn-vinn-situasjon, der både fastlegen og pasienten får det de vil og skilles lykkelig ad som venner.

Selvsagt skulle jeg noen ganger ønske at mamma-genet hadde rett... Det ville vært en fin verden! Men i det praktiske liv og den virkelige verden er det automat-genet som nok fungerer best! - - - - Eller kanskje jeg bare vil bevise at jeg er selvstendig, sterk og tar ansvar for meg selv...


#fastlege #lege #avhengighet #selvstendighet #hjelpdegselv #helse #tavarepådegselv #blodprøver #tillit #offentlighelsehjelp #helsevesen #sykdom #doktor #sykemelding #pasient

5 kommentarer

Ei_heks

01.09.2017 kl.18:56

Mange av legene =

"Men jeg bruker dem - som om de var en automat - slik at jeg kan ta vare på meg selv."

Genialt uttrykt!

Heldigvis er ikke fastlegen min det. Derfor reiser jeg et stykke for å beholde henne.

Håper du har en fin dag, Sarah! Klemmmmmm

Sarah Nazeem

01.09.2017 kl.19:44

Ei_heks: Humane fastleger er best! ;)
Klem tilbake <3

Ei_heks

01.09.2017 kl.19:52

Nettopp! <3

Victoria Grøtting

02.09.2017 kl.20:22

Når fastlegen min hadde ferie og jeg måtte til vikaren sa jeg faktisk '' hva med å være litt menneske?'' hun var så fæl og ekkel.

Heldigvis er min utrolig snill, kjempet mye for meg og hadde faktisk nummeret hennes for å ta kontakt under store smerter! Helt urolig lege!

Sarah Nazeem

02.09.2017 kl.21:33

Victoria Grøtting: Tøft at du turte si det til henne :) - - - og veldig bra at hun bare var vikar! ;) Skulle ønske alle fastleger var som hun du har; DET ville gjort verden til et bedre sted :)

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits