Hvorfor begynte jeg med selvskading...

Jeg skrapet meg første gang med en skarp gjenstand da jeg var i begynnelsen av 20-åra. Det var bare overfladisk, men det var en veldig bevisst handling for å skape et smertefokus. Jeg hadde lært om nerver og smertesignaler på sykepleieskolen, og jeg hadde lært at hjernen ofte ikke kunne klare å konsentrere seg om mange stimuli på en gang. Det er derfor man f.eks. etter en ulykke først kan ha kjempestore smerter i et ben, og etter hvert som de smertene avtar, oppdager man plutselig at man også har smerter i armen - og så avdekkes det en skade der også.

Det var med andre ord nøye kalkuleringer og kalde beregninger som lå bak min første reelle selvskading. Det fungerte - jeg klarte å distrahere meg selv slik at jeg i den gitte situasjonen ikke begynte å gråte. Men det var ingen god idé.

Det gikk flere år før jeg gjorde det igjen. Motivet var det samme. Jeg ville distrahere meg selv fra å begynne å gråte. Det svidde. Det fungerte. Men det var ingen god idé.

Som mestringsstrategi var det en like dårlig idé som å forsøke å tette hullet i en synkende båt med et stykke tre skåret ut litt lenger bak i båten. Det løste et problem, der og da, men bidro på sikt ikke til å løse hovedproblemet. Jeg kunne fortsatt synke. Og sank gjorde jeg... Litt mer for hver gang de vonde følelsene innhentet meg, litt mer for hver gang jeg løste problemet med å skade meg selv...

Da jeg for noen år siden fikk en stoffskiftesykdom, ble jeg veldig labil (lett for å gråte). Jeg hadde grått mye før, og mistenkte derfor ikke at noe var galt, selv om jeg gråt mer og mer. Det var ubehagelig, og jeg følte at jeg hadde lite kontroll. Tidligere hadde jeg grått mye hjemme og alene, på rommet mitt og under dyna. Hver tåre var en dypt bevart hemmelighet.

Nå tok jeg for første gang siden jeg var tenåring, til tårene i full offentlighet. Typisk nok på jobb, når det ble for mye stress, og særlig når kolleger toppet det hele med en eller annen ufin kommentar. Det gikk ikke akkurat ubemerket hen. Gråten var voldsom, og jeg følte meg knust, mislykket og forvirret.

Det bedret seg etter at stoffskiftet kom under kontroll. Men utover det ble ikke livet akkurat bedre.

Båten hadde tatt inn vann over lang tid, kanskje helt fra mine første leveår. Nå følte jeg at det begynte å bli kritisk. Presset ble bare sterkere og sterkere, byrden tyngre og tyngre. Men jeg var likevel på jobb, jeg trente, studerte og møtte venner. Jeg smilte, lo og vitset, og brukte i perioder mer tid på å hjelpe andre med deres lekser og oppgaver enn jeg brukte på mine egne.

Alt var bra, alt var ok, alt var flott, alt var fint, alt var greit, alt var fantastisk.

På liksom.

Noe vondt fra fortiden lå alltid der og gnaget. Det hadde gnaget seg igjennom for lenge siden. Mer og mer vann kom inn nå.

Så skjedde det.

Det kom en diger stein flyvende. En arbeidskonflikt. En sint og konfliktsky leder som ikke turte ta opp med meg at hun følte jeg ikke viste henne nok respekt, men fortalte løgner til HR-avdelingen slik at de skulle ta meg. Og gjett om de tok meg.

Steinen traff båten på sitt svakeste punkt. Treverket gikk i splinter. Nye steiner fulgte. Ingen brydde seg om hva jeg sa. Vannet fosset inn. Jeg klarte ikke lenger å holde meg oppe på egenhånd.

"Mayday! Mayday!"

Det hjalp lite. Ingen så ut til å skjønne at jeg trengte hjelp.

Samtidig forsøkte jeg å opprettholde et så normalt liv som mulig. Det perfekte livet mitt, husker du. Det som var så fint og flott. Der jeg danset på roser og smilende sang vakre sanger.

Kanskje var det lyden av den vakre melodien som gjorde at ingen hørte mayday-signalene mine.

Og jeg var nok redd. Redd for at de skulle se at jeg var et vrak. Redd for at de skulle finne rust fra mange år tilbake. Redd for at de ville tro jeg var svak, sliten, såret og redd. Mitt eneste redskap for hånden til å opprettholde fasaden var strategien jeg hadde lært meg da jeg hadde stoffskiftesykdommen: Selvskading.

Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Jeg følte meg temmelig vrak da jeg kom til DPSen. Jeg var redd da jeg kom dit - jeg hadde jo forsøkt å skade meg alvorlig, jeg orket bare ikke mer. Men jeg måtte svi for effekten av min egen fasadebygging. Jeg smilte visst. De tok meg ikke alvorlig.

Jeg fortalte om ting jeg opplevde alvorlig og vondt. De så ikke ut til å synes det samme.

Responsen deres fikk meg til å føle meg dum. Litt slik som når du forteller en god vits samtidig som du forsøker å skjule at du egentlig har latterkrampe - - - og så er de ingen som ler.

Jeg vurderte hver mimikk, hvert tonefall, hvert blikk. Vi påvirket hverandre. De tok ikke meg alvorlig. Jeg tok ikke dem alvorlig. Men jeg fortalte alt, selv om jeg gjemte meg i skallet mitt som en livredd skilpadde. Det skar meg i hjertet at alt jeg sa, som jeg selv følte var alvorlig, ble tatt så lett på.

Det var... en uforglemmelig opplevelse. Jeg sliter fortsatt. Det vonde halvåret på sykehuset var blitt forlenget av et tilsvarende vondt halvår på DPSen. Om jeg skulle rangere dem, vil jeg nok si at DPSen var værst. Min sure leder hadde sagt at jeg var en vanskelig ansatt - men da hadde mine kolleger forsvart meg. I hvert fall i det skjulte. Da DPSen begynte å gi meg gale diagnoser, var det ingen som ville eller kunne forsvare meg. Jeg ga dem telefonnummeret til en venninne - men de var ikke interessert i å høre hva jeg eller hun hadde å si. Når de først hadde bestemt seg, var det visst skrevet i stein. Og den steinen traff meg hardt. Tung var den også...

Har man ikke vært syk før, så blir man det i hvert fall av å være pasient i psykiatrien...

Følelsene mine ble avfeid og delegitimert. Slik hadde det vært da jeg var liten, og slik var det når jeg gikk inn i min hittil største krise. Opplevelsen og tankene mine ble avfeid og motsagt. Problemene mine ble ignorert. Både min fortid og min nåtid ble omskrevet. De insisterte på å behandle meg for problemer jeg aldri hadde hatt. Hadde de bare hørt på hva jeg sa, ville de neppe endt opp med et slikt prosjekt. Men det nyttet ikke hva jeg sa. Slik hadde det vært da jeg var i arbeidskonflikten, og slik var det nå.

Jeg hadde ingen å snakke med. Vennene mine satte sin lit til psykiatrien, og maste på meg om hvorfor jeg ikke ville ha hjelp. Men jeg ville jo ha hjelp. Jeg hadde spurt dem. "Mayday! Mayday!" Men de hadde ikke respondert. De hadde satt sin lit til psykiatrien. Men den ville ikke høre på meg.

"Mayday! Mayday!"

"Lag deg en kopp med te!" var svaret. Jeg tror psykologer ofte sier slikt til mennesker som føler de holder på å miste kontrollen. Det hjalp lite. Jeg hadde ikke lyst på te. Ikke hadde jeg te i huset heller - jeg har jo aldri vært særlig glad i det..

Kanskje var det derfor jeg heller ikke ble bedre - jeg droppet jo denne åpenbart essensielle koppen med te...

Jeg trengte ikke at noen skulle fortelle meg at jeg skulle lage en kopp med te. Jeg trengte hjelp til å samle noen kaotiske tanker. Alle løgnene hadde gjort meg forvirret; jeg følte meg verdiløs og alene, utslitt og uten håp. Jeg hadde mistet troen på livet.

Hadde jeg hatt lyst på te, skulle jeg alltids klart å brygge en kopp. Men jeg følte jeg manglet noe mer grunnleggende.

Så hva hadde jeg egentlig igjen annet enn min gamle venn Selvskading?

I begynnelsen hadde det handlet om å få kontroll på følelser, hindre gråt når det ikke passet seg. Etter hvert ble det en uttryksform. Jeg holdt på å sprenges, det var ikke noen å snakke med. Jeg trengte en uttryksform. Jeg snakket derfor med meg selv gjennom selvskadingen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Etter hvert ble det en merkelig form for sadisme. Jo mer jeg var på DPSen, jo mer lærte jeg å hate meg selv. Jeg forsøkte gjentatte ganger å forklare ting de hadde misforstått,men som likevel ble brukt som grunnlag for diagnoser og problemer de forsøkte å hjelpe meg med. Men det hjalp ikke. Det eneste jeg fikk med meg var frustrasjonen over hvor slem jeg var mot dem og andre som selvskadet og som ikke ville følge deres opplegg. Men hvordan kunne jeg det? Det var jo ikke meg de hadde funnet fram til...

Jeg begynte å økende grad å skade meg selv mer omfattende og på andre måter enn tidligere. Jeg hatet meg selv og ville ødelegge meg selv. Det var det eneste jeg hadde fått ut av behandlingsopplegget deres.

Jeg følte meg som en slakter, som skulle slakte et dyr som var meg selv. Selvskadingen dempet som regel aggresjonen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Først etter at jeg sluttet på DPSen, lettet det verste trykket. Jeg følte at jeg fikk puste igjen, at jeg vant friheten tilbake.

Men problemet var ikke borte. Jeg var fortsatt et synkende skip. Hullene var flere og større enn noen gang før. Og selvskadingen kom stadig tilbake som en ubuden gjest. En uvane. Som å ta seg en røyk når man blir stressa eller satt under for sterkt press.

Selvskading hadde fungert som en midlertidig løsning. Men det var aldri noen god idé. Men det var det jeg hadde for hånden, der og da.

Nå gjelder det å danne nye vaner. Finne nye mestringsstrategier. Bygge opp, i stedet for å rive ned.

Selvskading er ikke noe pent emne å skrive om. Men jeg gjør det likevel. Jeg håper at flere vil forstå at den gamle myten ikke er sann: Det er svært sjelden noen selvskader for å få oppmerksomhet. Det gir dårlig gevinst. Det er skambelagt, ødeleggende og vondt. Det kan gi evige vitner og påminnelser om personlig svakhet, som ikke kan skjules bak maskara, smil og vitser. Likevel er det en del av mange menneskers liv. Å bli møtt med påstander om at man gjør det for å få oppmerksomhet, er like meningsløst som å påstå at unge jenter i miniskjørt ber om å bli voldtatt. Det kan kanskje virke slik for noen, men i de aller, aller fleste tilfellene er det så langt fra sannheten som man kan komme.


#psykiskhelse #psykiatri #selvskading #suicidal #angst #depresjon #villetegenskade #sår #arr #psykolog #dps #psykiater #hjelp #vondtverre #alene #ensom #arbeidskonflikt #likegyldighet #følelser #emosjonell #myteromselvskading #oppmerksomhet #oppmerksomhetssyk #manipulasjon #psykiskhelsevern #traumer #omsorgssvikt #mobbing #diagnoser

6 kommentarer

allyouneednowislove

13.09.2017 kl.17:24

Fint innlegg :) jeg har/ driver med litt selvskading selv og ingen forstår hvorfor jeg gjør det:(

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.10:12

allyouneednowislove: <3
Vi er alle forskjellige og har ulike historier, tanker, følelser og motiver... Men ofte kan man forstå mer om hvor skoen trykker hvis man selv har prøvd den. Hvis du trenger noen å snakke med, så bare skriv en mld. <3

James Madison

13.09.2017 kl.22:18

Igjen så skriver du så sabla bra. Misunner deg denne egenskapen.

Det er forferdelig å møte veggen på den måten du har gjort. Det er visst ikke så rent sjeldent det er slik man får psykiske lidelser i utgangspunktet. Man bærer på flere og flere vonde ting, og til slutt klarer man ikke bære det lenger.

Jeg har også opplevd denne arrogansen fra det psykiatriske helsevesenet, og hørt mange tilsvarende historier. Tro hva som skal til for å fikse opp i denne system-svakheten.

*stor klem*

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.12:36

James Madison: takk <3

Ei_heks

13.09.2017 kl.23:50

Noen ganger har jeg ikke ord når jeg leser det du skriver. :'(

Man trenger ikke forstå for å ta sine medmennesker på alvor og vise empati. Og når ikke "hjelpeapparatet" gjør det er det et stort svik. De burde sitte med kompetansen som gjør det mulig!

Stor <3 - klemmmmmmmm til deg, vakre.

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.12:37

Ei_heks: Takk! <3

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits