Hvorfor begynte jeg med selvskading...

Jeg skrapet meg frste gang med en skarp gjenstand da jeg var i begynnelsen av 20-ra. Det var bare overfladisk, men det var en veldig bevisst handling for skape et smertefokus. Jeg hadde lrt om nerver og smertesignaler p sykepleieskolen, og jeg hadde lrt at hjernen ofte ikke kunne klare konsentrere seg om mange stimuli p en gang. Det er derfor man f.eks. etter en ulykke frst kan ha kjempestore smerter i et ben, og etter hvert som de smertene avtar, oppdager man plutselig at man ogs har smerter i armen - og s avdekkes det en skade der ogs.

Det var med andre ord nye kalkuleringer og kalde beregninger som l bak min frste reelle selvskading. Det fungerte - jeg klarte distrahere meg selv slik at jeg i den gitte situasjonen ikke begynte grte. Men det var ingen god id.

Det gikk flere r fr jeg gjorde det igjen. Motivet var det samme. Jeg ville distrahere meg selv fra begynne grte. Det svidde. Det fungerte. Men det var ingen god id.

Som mestringsstrategi var det en like drlig id som forske tette hullet i en synkende bt med et stykke tre skret ut litt lenger bak i bten. Det lste et problem, der og da, men bidro p sikt ikke til lse hovedproblemet. Jeg kunne fortsatt synke. Og sank gjorde jeg... Litt mer for hver gang de vonde flelsene innhentet meg, litt mer for hver gang jeg lste problemet med skade meg selv...

Da jeg for noen r siden fikk en stoffskiftesykdom, ble jeg veldig labil (lett for grte). Jeg hadde grtt mye fr, og mistenkte derfor ikke at noe var galt, selv om jeg grt mer og mer. Det var ubehagelig, og jeg flte at jeg hadde lite kontroll. Tidligere hadde jeg grtt mye hjemme og alene, p rommet mitt og under dyna. Hver tre var en dypt bevart hemmelighet.

N tok jeg for frste gang siden jeg var tenring, til trene i full offentlighet. Typisk nok p jobb, nr det ble for mye stress, og srlig nr kolleger toppet det hele med en eller annen ufin kommentar. Det gikk ikke akkurat ubemerket hen. Grten var voldsom, og jeg flte meg knust, mislykket og forvirret.

Det bedret seg etter at stoffskiftet kom under kontroll. Men utover det ble ikke livet akkurat bedre.

Bten hadde tatt inn vann over lang tid, kanskje helt fra mine frste lever. N flte jeg at det begynte bli kritisk. Presset ble bare sterkere og sterkere, byrden tyngre og tyngre. Men jeg var likevel p jobb, jeg trente, studerte og mtte venner. Jeg smilte, lo og vitset, og brukte i perioder mer tid p hjelpe andre med deres lekser og oppgaver enn jeg brukte p mine egne.

Alt var bra, alt var ok, alt var flott, alt var fint, alt var greit, alt var fantastisk.

P liksom.

Noe vondt fra fortiden l alltid der og gnaget. Det hadde gnaget seg igjennom for lenge siden. Mer og mer vann kom inn n.

S skjedde det.

Det kom en diger stein flyvende. En arbeidskonflikt. En sint og konfliktsky leder som ikke turte ta opp med meg at hun flte jeg ikke viste henne nok respekt, men fortalte lgner til HR-avdelingen slik at de skulle ta meg. Og gjett om de tok meg.

Steinen traff bten p sitt svakeste punkt. Treverket gikk i splinter. Nye steiner fulgte. Ingen brydde seg om hva jeg sa. Vannet fosset inn. Jeg klarte ikke lenger holde meg oppe p egenhnd.

"Mayday! Mayday!"

Det hjalp lite. Ingen s ut til skjnne at jeg trengte hjelp.

Samtidig forskte jeg opprettholde et s normalt liv som mulig. Det perfekte livet mitt, husker du. Det som var s fint og flott. Der jeg danset p roser og smilende sang vakre sanger.

Kanskje var det lyden av den vakre melodien som gjorde at ingen hrte mayday-signalene mine.

Og jeg var nok redd. Redd for at de skulle se at jeg var et vrak. Redd for at de skulle finne rust fra mange r tilbake. Redd for at de ville tro jeg var svak, sliten, sret og redd. Mitt eneste redskap for hnden til opprettholde fasaden var strategien jeg hadde lrt meg da jeg hadde stoffskiftesykdommen: Selvskading.

Det hjalp. Men det var ingen god id.

Jeg flte meg temmelig vrak da jeg kom til DPSen. Jeg var redd da jeg kom dit - jeg hadde jo forskt skade meg alvorlig, jeg orket bare ikke mer. Men jeg mtte svi for effekten av min egen fasadebygging. Jeg smilte visst. De tok meg ikke alvorlig.

Jeg fortalte om ting jeg opplevde alvorlig og vondt. De s ikke ut til synes det samme.

Responsen deres fikk meg til fle meg dum. Litt slik som nr du forteller en god vits samtidig som du forsker skjule at du egentlig har latterkrampe - - - og s er de ingen som ler.

Jeg vurderte hver mimikk, hvert tonefall, hvert blikk. Vi pvirket hverandre. De tok ikke meg alvorlig. Jeg tok ikke dem alvorlig. Men jeg fortalte alt, selv om jeg gjemte meg i skallet mitt som en livredd skilpadde. Det skar meg i hjertet at alt jeg sa, som jeg selv flte var alvorlig, ble tatt s lett p.

Det var... en uforglemmelig opplevelse. Jeg sliter fortsatt. Det vonde halvret p sykehuset var blitt forlenget av et tilsvarende vondt halvr p DPSen. Om jeg skulle rangere dem, vil jeg nok si at DPSen var vrst. Min sure leder hadde sagt at jeg var en vanskelig ansatt - men da hadde mine kolleger forsvart meg. I hvert fall i det skjulte. Da DPSen begynte gi meg gale diagnoser, var det ingen som ville eller kunne forsvare meg. Jeg ga dem telefonnummeret til en venninne - men de var ikke interessert i hre hva jeg eller hun hadde si. Nr de frst hadde bestemt seg, var det visst skrevet i stein. Og den steinen traff meg hardt. Tung var den ogs...

Har man ikke vrt syk fr, s blir man det i hvert fall av vre pasient i psykiatrien...

Flelsene mine ble avfeid og delegitimert. Slik hadde det vrt da jeg var liten, og slik var det nr jeg gikk inn i min hittil strste krise. Opplevelsen og tankene mine ble avfeid og motsagt. Problemene mine ble ignorert. Bde min fortid og min ntid ble omskrevet. De insisterte p behandle meg for problemer jeg aldri hadde hatt. Hadde de bare hrt p hva jeg sa, ville de neppe endt opp med et slikt prosjekt. Men det nyttet ikke hva jeg sa. Slik hadde det vrt da jeg var i arbeidskonflikten, og slik var det n.

Jeg hadde ingen snakke med. Vennene mine satte sin lit til psykiatrien, og maste p meg om hvorfor jeg ikke ville ha hjelp. Men jeg ville jo ha hjelp. Jeg hadde spurt dem. "Mayday! Mayday!" Men de hadde ikke respondert. De hadde satt sin lit til psykiatrien. Men den ville ikke hre p meg.

"Mayday! Mayday!"

"Lag deg en kopp med te!" var svaret. Jeg tror psykologer ofte sier slikt til mennesker som fler de holder p miste kontrollen. Det hjalp lite. Jeg hadde ikke lyst p te. Ikke hadde jeg te i huset heller - jeg har jo aldri vrt srlig glad i det..

Kanskje var det derfor jeg heller ikke ble bedre - jeg droppet jo denne penbart essensielle koppen med te...

Jeg trengte ikke at noen skulle fortelle meg at jeg skulle lage en kopp med te. Jeg trengte hjelp til samle noen kaotiske tanker. Alle lgnene hadde gjort meg forvirret; jeg flte meg verdils og alene, utslitt og uten hp. Jeg hadde mistet troen p livet.

Hadde jeg hatt lyst p te, skulle jeg alltids klart brygge en kopp. Men jeg flte jeg manglet noe mer grunnleggende.

S hva hadde jeg egentlig igjen annet enn min gamle venn Selvskading?

I begynnelsen hadde det handlet om f kontroll p flelser, hindre grt nr det ikke passet seg. Etter hvert ble det en uttryksform. Jeg holdt p sprenges, det var ikke noen snakke med. Jeg trengte en uttryksform. Jeg snakket derfor med meg selv gjennom selvskadingen. Det hjalp. Men det var ingen god id.

Etter hvert ble det en merkelig form for sadisme. Jo mer jeg var p DPSen, jo mer lrte jeg hate meg selv. Jeg forskte gjentatte ganger forklare ting de hadde misforsttt,men som likevel ble brukt som grunnlag for diagnoser og problemer de forskte hjelpe meg med. Men det hjalp ikke. Det eneste jeg fikk med meg var frustrasjonen over hvor slem jeg var mot dem og andre som selvskadet og som ikke ville flge deres opplegg. Men hvordan kunne jeg det? Det var jo ikke meg de hadde funnet fram til...

Jeg begynte kende grad skade meg selv mer omfattende og p andre mter enn tidligere. Jeg hatet meg selv og ville delegge meg selv. Det var det eneste jeg hadde ftt ut av behandlingsopplegget deres.

Jeg flte meg som en slakter, som skulle slakte et dyr som var meg selv. Selvskadingen dempet som regel aggresjonen. Det hjalp. Men det var ingen god id.

Frst etter at jeg sluttet p DPSen, lettet det verste trykket. Jeg flte at jeg fikk puste igjen, at jeg vant friheten tilbake.

Men problemet var ikke borte. Jeg var fortsatt et synkende skip. Hullene var flere og strre enn noen gang fr. Og selvskadingen kom stadig tilbake som en ubuden gjest. En uvane. Som ta seg en ryk nr man blir stressa eller satt under for sterkt press.

Selvskading hadde fungert som en midlertidig lsning. Men det var aldri noen god id. Men det var det jeg hadde for hnden, der og da.

N gjelder det danne nye vaner. Finne nye mestringsstrategier. Bygge opp, i stedet for rive ned.

Selvskading er ikke noe pent emne skrive om. Men jeg gjr det likevel. Jeg hper at flere vil forst at den gamle myten ikke er sann: Det er svrt sjelden noen selvskader for f oppmerksomhet. Det gir drlig gevinst. Det er skambelagt, deleggende og vondt. Det kan gi evige vitner og pminnelser om personlig svakhet, som ikke kan skjules bak maskara, smil og vitser. Likevel er det en del av mange menneskers liv. bli mtt med pstander om at man gjr det for f oppmerksomhet, er like meningslst som pst at unge jenter i miniskjrt ber om bli voldtatt. Det kan kanskje virke slik for noen, men i de aller, aller fleste tilfellene er det s langt fra sannheten som man kan komme.


#psykiskhelse #psykiatri #selvskading #suicidal #angst #depresjon #villetegenskade #sr #arr #psykolog #dps #psykiater #hjelp #vondtverre #alene #ensom #arbeidskonflikt #likegyldighet #flelser #emosjonell #myteromselvskading #oppmerksomhet #oppmerksomhetssyk #manipulasjon #psykiskhelsevern #traumer #omsorgssvikt #mobbing #diagnoser

6 kommentarer

allyouneednowislove

13.09.2017 kl.17:24

Fint innlegg :) jeg har/ driver med litt selvskading selv og ingen forstr hvorfor jeg gjr det:(

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.10:12

allyouneednowislove: <3
Vi er alle forskjellige og har ulike historier, tanker, flelser og motiver... Men ofte kan man forst mer om hvor skoen trykker hvis man selv har prvd den. Hvis du trenger noen snakke med, s bare skriv en mld. <3

James Madison

13.09.2017 kl.22:18

Igjen s skriver du s sabla bra. Misunner deg denne egenskapen.

Det er forferdelig mte veggen p den mten du har gjort. Det er visst ikke s rent sjeldent det er slik man fr psykiske lidelser i utgangspunktet. Man brer p flere og flere vonde ting, og til slutt klarer man ikke bre det lenger.

Jeg har ogs opplevd denne arrogansen fra det psykiatriske helsevesenet, og hrt mange tilsvarende historier. Tro hva som skal til for fikse opp i denne system-svakheten.

*stor klem*

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.12:36

James Madison: takk <3

Ei_heks

13.09.2017 kl.23:50

Noen ganger har jeg ikke ord nr jeg leser det du skriver. :'(

Man trenger ikke forst for ta sine medmennesker p alvor og vise empati. Og nr ikke "hjelpeapparatet" gjr det er det et stort svik. De burde sitte med kompetansen som gjr det mulig!

Stor <3 - klemmmmmmmm til deg, vakre.

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.12:37

Ei_heks: Takk! <3

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker trene, lre nye ting og vre sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man m gjre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primrt om fysisk og psykisk helse - basert p egne erfaringer bde som helsepersonell, som prrende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits