5 råd for å overleve som pasient i psykiatrien

Alle kan vi bli psykisk syke - på samme måte som vi alle kan bli fysisk syke eller utsatt for en ulykke. For ca 2 år siden gikk jeg fra å være ansatt i helsevesenet til å bli pasient. I psykiatrien. Dette innlegget inneholder 5 råd om hvordan man best kan overleve som pasient i psykisk helsevern. Det er basert på egen og andres erfaring, men er ikke utfyllende! Dvs. det gjelder ikke for alle situasjoner og alle diagnoser (spes. ikke tyngste diagnoser). Rådene vil kanskje ikke stemme med de forventninger og forhåpninger mange har til psykiatrien og psykisk helsehjelp, men det er faktisk hovedgrunnen til at jeg velger å skrive dem. Er man ikke oppmerksom kan man - dersom man har ikke har flaks - ende opp med å bli mye verre av å få "hjelp" fra psykiatrisk helsepersonell i stedet for å bli bedre. Det er alltid viktig å vite hvordan man best skal overleve i vanskelige situasjoner.
 


 

1. IKKE TA DET PERSONLIG HVIS DU BLIR AVVIST

Psykiske vansker og lidelser er ikke uvanlig. Men ikke alle får hjelp. Noen kan ha slitt lenge før de endelig ber om hjelp, men opplever at problemene de presenterer bagatelliseres og ikke tas alvorlig. Ofte vil du bli bedt om å ringe når du føler det kritisk, men når du ringer kan du likevel bli møtt på en måte som får deg til å føle at du virkelig forstyrrer noe viktig. Alt dette er imidlertid normalt. Det er mange som har opplevd det, og i de aller, aller fleste tilfellene er det ikke ondt ment fra helsepersonellets side. Uprofesjonelt, ja, men ikke ondt ment.

Dersom du ber om hjelp og opplever at du blir avvist, er det viktig at du ikke tar det personlig. Forsøk heller å tenke at 'slik er systemet', det er ikke deg det er noe i veien med. La det ikke ta motet fra deg. Selv om du ble avvist denne gangen, betyr ikke det at alt håp er ute. Du kan kontakte dem på nytt og forsøke å forklare problemstillingen for dem, du kan be om å få en ny behandler, du kan ta det opp med fastlegen din og du kan forsøke å få hjelp et annet sted.
 


2. HUSK AT DET ER DU SOM MÅ GJØRE MESTEPARTEN AV JOBBEN

Det kan være lett - særlig når man er veldig sliten, demotivert og nedstemt - å ønsket at noen andre kan komme inn i ens liv og gjøre det bedre. Det kan skje, men det er veldig sjelden. Det er derfor lurt å ikke ha for store forventninger til hjelpeapparatet, enten det er poliklinisk behandling, privatpraktiserende psykolog eller døgninnleggelse. Det er du som må gjøre mesteparten av jobben med å hjelpe deg selv. Er du heldig, får du en god profesjonell hjelper på veien som kan støtte deg, gi deg en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått, og gi deg lure innspill til hva du kan gjøre for å komme videre. Dessverre er det ikke alle profesjonelle hjelpere som er så gode. Hvis du da overlater deg fullstendig i deres makt, kan du risikere å bli dårligere. Det kan derfor være lurt å ta med seg den holdning at det er du som har en jobb å gjøre, men at andre vil hjelpe deg på veien.
 


 

3. PSYKOLOGER ER HJELPERE, IKKE ORAKLER

Psykologer og psykiatere har lang utdanning. Er du heldig, har de også lang erfaring. Det er derfor helt naturlig å tillegge deres ord stor autoritet. Men de er likevel bare mennesker. De kan ta feil. Det er lurt å tenke på dem som hjelpere, som skal hjelpe deg med å finne ut av ting og få orden på livet ditt. De er ikke orakler - alt de sier er ikke nødvendigvis sant og riktig. De kan misforstå deg, problemene dine, historien din. Hvis du føler du blir misforstått eller de begynner å behandle problemer du aldri har hatt, er det lurt å ta det opp med dem.

Noen ganger er vi alle "blinde" fore enkelte sider ved oss selv, så du bør ha muligheten åpen for at de kan ha rett. Men hvis de begynner å tilskrive deg tanker, følelser og problemer du aldri har hatt, kan det være de er på feil vei. Det er lurt å ta det opp tidelig, slik at du ikke ender opp med en gal diagnose og en behandling som gjør vondt verre for deg. Vil de ikke høre på deg, er det lurt å finne seg en ny behandler. De skal bygge sine vurderinger og konklusjoner om deg på det du sier, og det er grunnleggende viktig å ha en behandler som lytter til det du faktisk sier.
 


 

4. BE OM NY BEHANDLER OM KJEMIEN IKKE STEMMER

Alle vet at gjensidig tillit er en forutsetning for et godt utrednings- og behandlingsresultat. I praksis blir det ikke alltid tatt hensyn til. Det kan være nødvendig å gi nye behandlere både en og to sjanser, selv om de virker teite, usympatiske eller udugelige. Men det er unødvendig å utsette seg selv for den belastning det er å gå igjen og igjen til en behandler der kjemien ikke stemmer. Det er bortkastet tid for begge parter. Men konsekvensene er værst for deg. Behandleren får betalt uansett, men du mister den hjelpen du antakelig både trenger og har krav på. I verste fall kan du risikere at du ikke får en ny sjanse hos en annen behandler fordi du allerede er blitt "utredet" hos den første (selv om resultatet er feil). Om du ikke tør ta det opp med behandleren din, kan du snakke med fastlegen (eventuelt Fylkesmannen hvis du ikke får behandling du har rett på).
 


 

5. FORSØK Å GJØRE MEST MULIG SOM VANLIG

Det gjelder for psykisk sykdom som for fysisk sykdom. Hvis man tilpasser seg sykdommen og anlegger en sykdomsatferd, vil dette bidra til at man føler seg mer syk. Å ikke stå opp om morgenen, ikke vaske håret, ikke ta på sminke, gå rundt i skitne klær, osv, vil alltid kunne virke negativt inn på selvbildet, og hvis man i tillegg sliter med vonde følelser i forhold til seg selv, mestring, mening og liknende, vil følelsen av håpløshet og verdiløshet forsterkes. Det ligger i mange psykiske lidelsers natur at slike hverdagslige ting som å stelle seg, pusse tennene og ta på sminke og rene klær, oppleves som en ekstremt tung byrde. Den byrden må man bære selv, og man risikerer at behandlere anser en som friskere enn man egentlig er dersom man ser nogenlunde grei ut på utsiden.

Mange gir opp fordi de ikke orker mer, andre fordi de føler det må til for å få hjelp. Men i det lange løp er det bare en selv som taper på det. Jo mer du gir slipp på av deg selv, og jo flere "dårlige vaner" du tillegger deg, jo vanskeligere er det å komme seg på bena igjen. Og det er ikke sikkert at noen vil hjelpe deg, selv om du skulle bli innlagt for en kortere eller lengere periode. Forsøk heller å fortelle psykologen eller psykiateren med ord hvordan du har det, eventuelt skriv det ned mellom timene eller illustrer det med en tegning. Du trenger deg selv - det er din viktigste ressurs for å bli bra. Det er som med styrketrening - det må begynne forsiktig og økes gradvis. Å ivareta egenomsorgen er det viktigste du kan gjøre for å hjelpe deg selv. Dernest kommer aktiviteter, som trening, turer i skogen eller møte med venner. Det vil koste, men det kan bli bedre! "No pain, no gain!"


 

#psykiskhelse #psykisk #pasient #psykiatri #psykolog #psykiater #overleve #råd #selvhjelp #hjelptilselvhjelp #stamina #behandling #DPS #sykehus #innleggelse #poliklinisk #hjelp #alene #håp #ikkegiopp #liv

8 kommentarer

eiheks

12.10.2017 kl.19:46

<3 <3 <3

Kloke Sarah!

Sarah Nazeem

12.10.2017 kl.19:55

eiheks: <3

James Madison

12.10.2017 kl.20:03

Råd 2 skulle jeg gjerne ha visst om før jeg støtte på psykiatrien i tenårene. Men ja, viktige poenger.

Sarah Nazeem

12.10.2017 kl.20:34

James Madison: :)

Jannicke

12.10.2017 kl.22:18

<3 veldig viktige poenger ja!

Sarah Nazeem

13.10.2017 kl.12:18

Jannicke: <3

Elisabeth

01.11.2017 kl.14:33

Jeg synes du legger veldig mye ansvar på pasienten,til å overvåke sin egen behandling. Og du stiller nærmest ingen kvalitetskrav til det psykiske helsevern.Det er fristende å sammenligne med somatiske helsetilbud.Dersom jeg brekker beinet,og vedkommende behandler gjør en dårlig jobb,er det likevel greit, dersom det ikke er vondt ment?

Sarah Nazeem

01.11.2017 kl.15:46

Elisabeth: Du har helt rett, og det er derfor jeg skrev det. Det handler ikke om pasientens behov, men om hvordan man faktisk blir møtt. Mange har forventninger til at man vil bli godt møtt og godt ivaretatt fra den offentlige psykiatrien, og noen vil også oppleve dette, men mange vil det ikke. Hvis man da slipper opp kontrollen over seg selv, risikerer man å miste seg selv fullstendig. Det betyr ikke at man ikke trenger hjelp; det betyr bare at man i mange tilfeller ikke vil få det. Jeg har lest og hørt mange fortellinger om skuffede forventninger, og disse "overlevelsesrådene" er ment nettopp som det: råd for å overleve.
Det er ikke greit om en kirurg gjør en dårlig jobb, men om det ikke var ondt ment eller uforsvarlighet som lå bak, skjer det ingenting med ham/henne (dvs det får ingen konsekvenser). Det er heller ikke greit om en psykolog/psykiater gjør en dårlig jobb, men det får heller ingen konsekvenser. Jeg skulle gjerne endret på dette (og jeg skriver mye i håp om å påvirke dette), men enn så lenge er det slik samfunnet fungerer. Dessverre for mange pasienter.
Jeg mener altså ikke at det er ideelt (eller riktig) at det er slik, men rådene er skrevet f-o-r-d-i det er slik. Som sagt i innlegget, gjelder de ikke for de tyngste diagnosene, og heller ikke for alle. Men mange ville nok få det bedre - som pasient i psykiatrien - om de ikke ga fullstendig slipp på seg selv i håp om at terapeuten skal ordne opp, men så skjer ikke det likevel...

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits