Jeg trodde faren min skulle drepe meg...

Det er en dramatisk overskrift, men det er helt sant. Jeg tror jeg var 12 år eller der omkring. Det er den eneste gangen i mitt liv at jeg har vært reellt paranoid.

Jeg satt på rommet mitt og holdt på med noe. Jeg husker ikke hva. Jeg husker bare at jeg var totalt uinteressert da faren min plutselig kom inn og sa at vi skulle se på "Ondskapens hotel". Jeg var ikke særlig begeistret for skrekkfilmer i utgangspunktet, og der og da hadde jeg ikke lyst til å se på TV i det hele tatt.

Jeg oppfattet også at moren min var skeptisk til forslaget. Likevel var det noe i normene, den uuttalte kommunikasjonen og spillereglene, som tilsa at "jo, det skulle vi". Hva jeg og min mor mente om saken, var egentlig irrelevant.

Det var en ekkel film. Jeg mislikte hele seansen. Jack Nicholson skal ha credit for å være flink til å spille skummel, slem og gal. Men utover det har jeg ikke noe positivt å si om filmen. Men skremt ble jeg. Ikke merkbart, men hodet mitt hadde tydeligvis ikke godt av den begivenheten.

Da jeg skulle legge meg noen timer senere, fant jeg frem en tykk stokk jeg hadde liggende i klesskapet. Jeg smøg den under dyna og holdt den tett inntil meg da moren min kom inn og sa god natt. Jeg smilte så pent jeg kunne og lot som ingenting. Men inni meg var jeg overbevist om at faren min kom til å drepe meg. Stokken var det eneste jeg hadde å forsvare meg med.

Det skjedde ingenting den natten. Min stakkars far satt nok resten av kvelden foran TVn, uvitende om hva jeg følte og trodde, og han gjorde ingen flue fortred den natta.

Men følelsen var grusom. Jeg trodde på det. Jeg var forberedt på å slå løs på min egen far med en trestokk. Fordi jeg var sikker på at han ville forsøke å drepe meg...

Jeg konkluderte siden med at "Ondskapens hotel" ikke er egnet for barn og unge, og at det trolig var den som hadde gjort meg paranoid. Temaet lignet jo litt... Om det også var andre mekanismer involvert, er jeg ikke sikker på. Men jeg var på den tiden litt redd for faren min, siden han så ofte kunne bli sint og rasende, selv for småting. Nå er han en rolig og hyggelig mann, jeg liker ham. Så alt kan forandre seg. Men den gang da var det veldig skremmende...
 

Fedre skal trøste, ikke skremme.... Er det ikke så?
 

#psykiskhelse #paranoid #livredd #drap #mord #far #oppvekst #ondskapenshotel #skrekkfilm #paranoia #selvforsvar #sinne #redd #mistenksom #omsorgssvikt #pappa #barn #barndom #minner

6 kommentarer

James Madison

23.10.2017 kl.19:36

<3

Fint å høre at faren din har blitt bedre igjen. Han hadde nok sitt å slite med ... det skal allikevel, selvfølgelig, aldri gå utover barn. Har du konfrontert ham med dette i senere tid? Har han bedt om unnskyldning for sin væremåte? Vet han hva han gjorde med deg mentalt?

Er kanskje ikke alle kamper som er verdt å ta opp, hvis det nå er en begravet sak fra begge parter ...

Sarah Nazeem

24.10.2017 kl.10:25

James Madison: Han er ikke en sånn snakke-med-om-følelser-og-vanskelige-ting person... men kanskje det ville vært en god ting... Vil faktsik tenke på det! :)

Ei_heks

23.10.2017 kl.20:32

*sender lille-Sarah en stor trøsteklemmmmmm* <3

Sarah Nazeem

24.10.2017 kl.10:25

Ei_heks: stor takk fra det lille harehjertet <3

James Madison

24.10.2017 kl.10:49

Jeg er bare redd for at det skal ende dårlig. Kanskje han kommer i forsvarsposisjon, og nekter for at det har skjedd? Eller nekter for hvor negativt det kan ha vært for deg? Hvordan skal du gå videre da? Hmmm.

Sarah Nazeem

24.10.2017 kl.15:34

James Madison: Kanskje... Før ville det vært umulig å snakke om noe som helst, han ville bare blitt sint. Men nå er det annerledes, veldig annerledes... Jeg får tenke nøye på det, men likevel vil jeg ikke gi slipp på tanken som en muligens god idé ennå... Kanskje han bare blir stille, og sier ingenting..... så blir jeg gående som et stort spørsmålstegn og lure.........

Skriv en ny kommentar

Sarah Nazeem

Sarah Nazeem

30, Oslo

Sykepleier og sosiologistudent. Elsker å trene, lære nye ting og være sammen med venner. Hater urettferdighet i et hvert format, men mener dette ikke er nok - man må gjøre noe. "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!" Blogger primært om fysisk og psykisk helse - basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient.

Kategorier

Arkiv

hits