Gruer du deg til jul? Er det pga dårlig økonomi bør du lese dette!

Leste nylig om en undersøkelse som viste at 80% av nordmenn aldri har gruet seg til jul. Wow, det tilsvarer 4 av 5. Aldri gruet seg til jul… Jeg skjønner det nesten ikke… Har julen alltid vært flott, fin, hyggelig og kos for så mange?

I denne undersøkelsen var det ikke 1 av 5 som gruet seg, men bare 4 %, altså 1 av 25. Det er en lav andel, men i antall personer er det likevel mange. En annen undersøkelse, som jeg tror var gjort av Unicef Norge, viste at 19% gruet seg. Da nærmer vi oss 1 av 5. 

Hvorfor gruer man seg? 

Det ble nevnt økonomiske utfordringer – foreldre som føler de ikke får gitt barna så fine gaver som de ønsker eller kjøpt så mye god mat de gjerne skulle gjort. Jeg likte den ene kommentaren fra hun i Unicef (tror jeg det var): hun hadde følt på dette selv, og senere (dessverre…) innsett at det ikke var gavene og den dyre kosen som var viktigst, men samværet med familien.

Jeg tror dette er det viktigste fokuset – og et fokus man aktivt bør forsøke å få, før barna vokser opp og det blir for sent…

En annen grunn til å grue seg til jul, er nemlig det motsatte: Ensomheten. Man kan være sammen med familien og få mange gaver og spise god mat, men likevel er det ikke noe hyggelig. Det er bare falskt, et slags skuespill. Man følger noen ytre rammer, noen ritualer, spiser sammen og åpner gaver… Men det er ikke hyggelig. Det kan bli ødelagt av overdrevet alkoholforbruk, eller ganske enkelt av dårlige relasjoner.

Dette er grunnen til at jeg gruer meg. Jeg likte jula som barn, men jo eldre jeg ble (da jeg tippet over i tenårene), jo mindre trivelig ble det. Vi var ikke så mye sammen heller, men familien splitta seg og noen av oss reiste stadig bort på selve julaften. Men vi kom oss gjennom den tradisjonelle feiringa på annet vis. God mat og mange gaver. Ja, jeg fikk mange flotte gaver. Det eneste som kom ut av det, var med tiden at gaver ikke betyr noe for meg. Jeg klarer ikke føle glede lenger over å motta det. Alt var så kunstig, så falskt. Det var ingen relasjonelle bånd. Vi bare lot som. 

Hvis du føler at dårlig økonomi kan ødelegge julefeiringa, håper jeg du vil tenke på dette. Jeg mener ikke at økonomien er ubetydelig, men det er viktig å ikke la dette komme i veien for det som virkelig betyr noe: Å være sammen, å være glad i noen, og å vise det… Selv har jeg i alle år bare ønsket meg en ting til jul: En klem. Men ikke fra foreldrene mine… Selv om jeg er glad i dem, er den relasjonen ødelagt for lenge siden. 

Har du en familie som du er glad i, forsøk å fokusere på å være sammen med dem og være glad i dem. Skiene som ble gitt i gave i fjor, er kanskje allerede glemt. Og om ti år er de kanskje på dynga. Men de gode stundene dere får sammen, kan bli til varige, gode minner som ingen vil kunne ta fra dere!

#psykiskhelse #jul #grueseg #gledeseg #julefeiring #økonomi #feiring #familie #oppvekst #sorg #samvær #kjærlighet

Ny rekord :)

Note to self:

Ny rekord i går kveld – 46 1/2 push ups :)))

(ok, hvordan gjør man egentlig en halv push ups? Njæ…. Det føles bra å skrive det likevel) ;p

Det er like mye mental styrketrening i dette som fysisk muskeltrening.
 

#trening #rekord #pushups #stahet #smerter #mentalstyrke #muskler #trene #ikkegiopp

Drømmen om de perfekte foreldre…

Troen på at foreldrene er perfekte, eller i det minste en type heltefigurer, har nok mange av oss vært innom som barn. I større eller mindre grad, selvsagt. De er uansett de voksne som vi tilbringer mest tid med, ser opp til og kanskje forsøker å etterligne.

Barn er veldig tolerante – mamma og pappa kan fortsatt være helter, selv om de gjør og sier ting som er helt på kanten noen ganger, kanskje også langt over grensen. Glansbildet begynner ofte å slå sprekker når man blir eldre og legger merke til det avviket som finnes mellom idealtypen (heltefigurene) og virkeligheten. For mange tenåringer blir foreldrenes ufullkommenhet ofte en unnskyldning for egne “synder”. Sånn sett kan man si at foreldrene fortsatt er forbilder, men nå på en helt annen måte…

Noen er heldige og vokser opp i gode familier. Andre vokser opp uten foreldre og har kun drømmer om hvor annerledes ting kunne vært dersom de hadde hatt… Atter andre vokser opp i tilsynelatende velfungerende familier, der en fin overflate skjuler den mer utrivelige sannheten. Disse har sjelden noe å drømme om, fordi illusjonen om ‘det perfekte’ så til de grader er slått tilbake av virkeligheten.

Og når vi selv blir voksne, ser vi kanskje enda mer tydelig at våre foreldre bare var mennesker – slik som oss…

Det er mange historier og drømmer. Vi er alle forskjellige. Men mange av oss kan kanskje kjenne oss igjen i Sasha Sloans sang “Older“? Teksten er i hvert fall veldig fin:

I used to shut my door while my mother screamed in the kitchen
I’d turn the music up, get high and try not to listen
To every little fight, ’cause neither one was right

I swore I’d never be like them
But I was just a kid back then

The older I get the more that I see
My parents aren’t heroes, they’re just like me
And loving is hard, it don’t always work
You just try your best not to get hurt
I used to be mad but now I know
Sometimes it’s better to let someone go
It just hadn’t hit me yet
The older I get

I used to wonder why, why they could never be happy
I used to close my eyes and pray for a whole ‘nother family
Where everything was fine, one that felt like mine

I swore I’d never be like them
But I was just a kid back then

The older I get the more that I see
My parents aren’t heroes, they’re just like me
And loving is hard, it don’t always work
You just try your best not to get hurt
I used to be mad but now I know
Sometimes it’s better to let someone go
It just hadn’t hit me yet
The older I get

#familie #oppvekst #foreldre #helter #sashasloan #sasha #sloan #older #omsorgssvikt #barn #barndom #drømmer #trygghet #relasjoner #relasjonstraumer #mennesker #human #menneskelig #kjærlighet

Hva i all verden skal jeg hos en psykiater??

“Hvordan har du det?”

“Helt fint!”

“Eh… så bra. Det  var hyggelig å høre. Har alle delene av deg det fint?”

– Og så lang ble den forestillingen. Jeg synes jeg så mange ganger nå har sagt at ting ikke går fint, det går ikke bra, jeg har det pjuk, alt er bare dritt. Men det har ikke hjulpet en millimeter. Nå skal det sies at mesteparten av den erfaringen ligger hos DPSen som jeg var på for ca 2 år siden, og ikke hos han psykiateren jeg går til i dag. Men historien har likevel ikke blitt noe annerledes.

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om da jeg skulle lære italiensk på videregående. Dette var ett av de første spørsmålene i leseboka. I øvelsesheftet fulgte et lite harem av alternative svar: Bra – Veldig bra – Dårlig – Sånn passe… Her kunne vi velge og vrake – og stort sett valgte jeg det ordet som var mest vanskelig å uttale, slik at jeg fikk øvelse…

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om amerikanerne jeg var sammen med for et tiår siden. De kom oss alltid hjertelig i møte og utbrøt strålende: “Hi Sarah! How are you?!” Sammenliknet med vår norske stil, var det en direkte hjertelig start på dagen. Men før jeg fikk summet meg og sagt noe som helst, hadde de vendt seg til nestemann: “Hi…! How are you?!” Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det amerikanske “How are you?” fungerte på samme måte som vårt norske “Morn, du!”

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om de utallige innleggene jeg har lest om masker. Forfatteren har ofte selv gått lei av å bære sin maske av “alt-går-fint-med-meg” – GLIIIS – eller kanskje hen slår et slag for åpenheten: “Vi må våge å snakke med hverandre, våge å fortelle hvordan vi egentlig har det, våge å bære hverandres svakheter og prøvelser…” Jeg har for så vidt alltid beundret idealisme, og i prinsippet støtter jeg saken. Men jeg har aldri kommet forbi “Bare bra”-stadiet i dette spillet, og de fleste av mine venner ser også ut til å ha strandet på samme nivå.

Vi snakker ikke med hverandre. Så da må vi oppsøke psykolog eller psykiater i stedet. Det har i hvert fall mange av mine venner funnet ut…

“Hvordan har du det?”

Jeg ser på psykiateren. I nesten to uker har jeg grublet over hva jeg skulle svare. Denne gangen. Jeg endte opp med “Helt fint!”, samt en gnagende uro som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg var hos psykiater hvis alt gikk “helt fint”.

“Har alle delene av deg det fint?” spurte han. “Vel… ikke helt,” innrømmet jeg, og med det begynte planen å slå sprekker. Sannheten var at ingen deler av meg hadde det fint, men “vi” var blitt enige om å late som. Ganske enkelt fordi erfaringen hadde lært meg at det ikke hjalp noe å fortelle det til noen.

Det hjalp ingenting å fortelle om vonde opplevelser i nær eller fjern fortid; det hjalp ingenting å fortelle om følelser av bunnløs håpløshet, overveldende sorg eller knugende angst; det hjalp ingenting å fortelle om kontrolltap, selvskading eller selvmordsforsøk. Hvorfor skulle det da hjelpe å si noe nå?

På samme måte som med amerikaneren hadde jeg lært meg at spørsmålet var av liten verdi; det var like greit å overse det og gå videre. På samme måte som med italienskboka hadde jeg lært meg at jeg kunne velge et hvilket som helst svar; alle svar var like verdiløse. Maske eller ikke – hva hjelper det å ta den av?

Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å få formidlet dette til psykiateren, at ingen av meg egentlig har det bra. Så nå endte han vel opp med å se på meg som en løk – en splittet greie med fin overflate som går rundt og tror hun har det bra, mens de øvrige delene som ikke har det bra ligger sammenpresset med sine bitre smaker under den glattpolerte utsiden…

Min geniale plan om å fremlegge det perfekte liv – “Helt fint, altså!” – fikk meg til å ende opp som løken. En person som har det fint, som ikke er klar over hva som skjuler seg under overflaten, og som undertrykker sine egentlige følelser… Fillern – det er jo ikke dette som er meg!

“Hvordan har du det i dag?”

Jeg tror det eneste jeg virkelig fikk ut av dagens time, var en viktig lærdom om ærlighet. Det lønner seg ikke å lyve for en psykiater. Og – bare for å ha sagt det – det hjelper ikke, det heller…

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #traume #dissosiasjon #cptsd #kompleksptsd #lei #løk #maske #lyve #psykisk #pasient #liveterdritt #hvordanhardudet #bryseg

 

“Fakkeltog: Stopp voldtektene – døm overgriperne!”

I dag er det FNs internasjonale dag for å bekjempe vold mot kvinner. I krig og konflikter er voldtekt en vanlig form for vold mot kvinner: I tillegg til at det kan oppleves traumatiserende i seg selv, fører det mange steder til varig stigmatisering som kan følge og ødelegge både kvinnen og hennes barn resten av livet.

I dag arrangeres det fakkeltog i Oslo for bedre rettssikkerhet for kvinner – bl.a. i form av raskere etterforskning og bedre oppfølging etter voldtekt. Fakkeltoget retter seg mot problemer både nasjonalt og internasjonalt – du kan lese mer om et her.

Bli med, da vel!

Toget starter på Jernbanetorget kl.17.00 og ender opp på Stortinget. Det er m.a.o. ikke lange strekningen å gå – men det er en viktig markering.

For noen år siden, fortalte en venninnes venninne (som jobba på legevakta) at de nesten daglig fikk inn jenter/damer på voldtektsmottaket her i Oslo. I hele Norge anmeldes det ca 1500 voldtekter årlig – noe som tilsvarer at det skjer i snitt ca 4 voldtekter hver dag. I tillegg kommer mørketallene – de som aldri blir anmeldt. Jeg vil tippe at det her skjer mye i ekteskap og samlivsrelasjoner. Jeg har lest om x-menn som er blitt dømt for voldtekt av sin kone (sex uten hennes samtykke) – men jeg vet også at mange damer som har opplevd å bli tvunget til sex mot sin vilje, ikke anmelder dette.

Ett av kravene til dagens samtykke er lovendring som klart definerer sex uten bevisst samtykke som voldtekt. Ektefeller kan jo bruke fysisk vold mot hverandre, og det er ikke greit. Så hvorfor skulle det da være greit med seksuell vold?

Et annet krav er bedre rettssikkerhet for kvinnene, inkludert domsfellelse av seksualforbrytere. Av de 1500 voldtektene som faktisk anmeldes i Norge, blir det sak av under 1/3 (under 500). Under 10% (ca 15) blir dømt…

Jeg snakket med en advokat for noen måneder siden, og han forklarte at årsaken er det strenge rettsprinsippet i Norge om at “tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist”. Dette er et viktig prinsipp! Og det bør også gjelde ved voldtektsanklager (for det forekommer også at uskyldige menn blir anklaget – jeg leste nylig om en hvit dame i USA som var avslørt for rasistisk motiverte løgnanklager mot en svart ung mann…). Kan dette dilemmaet løses, altså, kan man ivareta begge disse hensynene? Jeg tror det, hvis man får en mer effektiv etterforskning av sakene. Som kjent tar de nå altfor lang tid…

Advokaten forklarte også at det at saker blir henlagt eller anklagede blir frikjent, er ikke det samme som at ‘offeret’ ikke blir trodd. Men det handler om bevisets stilling. Igjen, det er fint at man ikke dømmer noen – uansett kjønn – på dårlig bevisgrunnlag. Justismord kan ikke forsvares for alt i verden. Men med en raskerer oppstart av etterforskningen vil man nok lettere finne bedre beviser. Og hvis hele landet får bedre voldtektsmottak for kvinner, vil nok også de kunne sikre bevis. I tillegg er det viktig at samfunnet har lett tilgjengelig informasjon om hva man bør gjøre ved voldtekt – ikke minst at man tidlig bør oppsøke voldtektsmottaket slik at de kan sikre beviser (spor etter overgriperen).

Kan vi – du og jeg – gjøre noe? Vel, vi kan støtte opp om holdningsenringer generelt, og vi kan delta i kveldens fakkeltog. Selv er jeg redd for ild og kommer garantert til å holde meg litt på avstand fra faklene, men toget vil jeg ikke gå glipp av.

Vi ses kanskje?

——————————————————————————————

Har du blitt utsatt for overgrep eller seksuelle krenkelser?

Da kan du kontakte voldtektsmottaket eller din lokale legevakt. Ta gjerne kontakt så tidlig som mulig – de vil hjelpe deg videre og gi deg råd om hva du skal gjøre. Du kan også henvende deg til fastlegen, politiet, en helsestasjon eller et krisesenter. Du har også rett for en time med gratis veiledning hos en bistandsadvokat. Å snakke med helsepersonell, politi eller advokat er ikke det samme som å anmelde, men de kan gi deg råd om hva du kan gjøre videre.

——————————————————————————————–

#voldtekt #demonstrasjon #fakkeltog #stoppvoldtektene #overgriper #offer #rettssikkerhet #anmeldelse #helsehjelp #justismord #seksualforbryterer #sex #sexutensamtykke #samtykke #advokat #kjønn #kvinner #menn #sikkersex #voldtektsmottak #legevakta

“Du skulle aldri vært på en DPS…”

Så sa han det, mannen i det offentlige byrokratiet: “Du skulle aldri vært på en DPS…”

Jeg må innrømmet at det utløste en rekke ulike og nesten litt motstridende følelser. For det første var det jo det jeg hadde følt selv: Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt opp! Det er ingenting jeg har angret mer på i hele mitt liv enn at jeg dro til DPSen den dagen. Joda, jeg var i krise og hadde nettopp (TW!) forsøkt å ta livet mitt – noe jeg aldri før hadde gjort. Jeg hadde det ikke akkurat bra, og jeg vekslet stadig mellom tanken på at jeg var skremt, men glad for at det likevel gikk bra, og tanken på å gjøre et nytt forsøk, ting var jo fortsatt helt dritt.

Men DPSen møtte meg på helt feil måte. Så feil at krisen ble 100 ganger verre, og jeg ble så psykisk dårlig at jeg ikke lenger klarte å fungere normalt som tidligere. “Det var helt feil,” sa han, byrokraten. Jeg følte meg enig. Jeg har vært sint på DPSen i ettertid (men har forsøkt å skrive det ut her på bloggen fremfor å kjefte på dem eller gjøre noe ufint mot dem). Men jeg har vært mest sint på meg selv som var så dum å møte opp.

Men hvilket valg hadde jeg egentlig? Jeg leste nylig i legevaktshåndboka. Hvis en person kommer med selvmordstanker eller annen selvmordsatferd, er det typisk å enten legge inn frivillig (så sant det er første gang – og det var det jo for meg), eller så henviser man til nettopp DPS for en selvmordsvurdring og ev. oppfølging der.

Byrokraten forsøkte vennlig å forklare hvorfor han mente DPSen handlet som de gjorde. De hadde strenge retningslinjer som ga dem et smalt handlingsrom: De måtte finne ut av ting, for det var forventet. Derfor startet de alltid med kartlegging (etter 6-8 uker ventetid uten noe hjelp), selv om pasientene kanskje ikke fant det særlig nyttig. – Det var jeg enig i. Det var veldig lite hjelpsomt, og det gjorde alt bare verre at de på et tidspunkt jeg allerede hadde mistet kontrollen, skulle begynne å trekke frem alt mulig dritt fra nær og fjern fortid som jeg etter beste evne hadde fortrengt. 

Byrokraten så ut til å være enig i det. “Du hadde trengt noen som snakket med deg,” sa han. Og jeg tror det hadde vært en god idé. “Hvis man har et stabilt liv – velfungerende eller ei – kan man godt drive på med litt kartlegging på siden, og så fortsetter man ellers i hverdagen,” sa jeg til ham. “Men når alt går skeis, funker det ikke på den måten…”

Han var enig, sa han. Men DPSene hadde tidligere opplevd at folk klaget fordi de hadde pasienter i kanskje 4-5 år uten å oppdage at de hadde Asperger. “Jeg skal ikke forsvare dem, men det kan forklare at det er slik,” sa han.

Jeg nikket forståelsesfullt. “Men de har likevel ansvar for å gjøre en vurdering om en slik kartlegging er på sin plass eller bør vente,” la jeg til. Jeg tror han var enig. I hvert fall håper jeg det. Når jeg har jobbet som sykepleier på kirurgisk sengepost, har det vært en viktig oppgave å få pasientene på beina igjen så fort som mulig. De fleste hater det, men det er viktig for å unngå komplikasjoner som trykksår, blodpropp, lungebetennelse og lungevevskollaps. Vi vet at det er viktig å få pasienten opp – og vi kan risikere å bli så blendet av dette målet at vi overser symptomer og tegn på at pasienten kanskje ikke er klar til å komme opp ennå. Går vi for raskt frem, kan det ende med oppkast utover hele gulvet (og oss) eller besvimelse, med alvorlige følgeskader. Vår yrkesprofesjon skal ikke bare gjøre oss i stand til å vite at vi må få pasienten i bevegelse, men også gjøre at vi klarer å velge riktig tid, sted og tiltak. Blind oppfølging av prosedyrer uten individuell tilpasning er bare halve jobben. Det er (etter min mening) ikke god faglig praksis…

Det samme også for psykiatrien. De har ansvar for å tilpasse tiltakene til pasientens situasjon og behov. Og det ansvaret kan de ikke legge på en bunke generelle retningslinjer eller en klage fra 1997 på at en pasient ikke fikk oppdaget sin Asperger før det var gått fire år…

“Du skulle aldri vært på en DPS… Du hadde trengt noen som snakket med deg…”

Jeg ble glad for at han så det samme som meg, men også trist. Trist på egne vegne – fordi ting skjedde som det skjedde. Og trist på vegne av andre pasienter med tilsvarende problematikk. For hvilket tilbud finnes egentlig til suicidale pasienter i dette systemet? Hvor skal de egentlig henvende seg? Og hvor kan de få hjelp – til krisen går over og livet kan fortsette som normalt igjen?

Når det sivile nettverk blir for bekymret og overgir personen til det offentlige helsevesenet, og legevakta henviser til DPS, men DPS ikke har rutiner for akutt psykisk førstehjelp… Hvor skal personen da finne noen å snakke med?

#psykiskhelse #dps #helsehjelp #pasient #psykiatri #psykiater #psykolog #traume #krise #selvmord #selvmordsforsøk #selvmordsatferd #suicidal #suicidforsøk #depresjon #ptsd #cptsd #vurdering #kartlegging #helsevesen #offentligpsykiatri #hjelp #krisehjelp

Historien om Preben, offentlig psykiatri og selvmord (tw)

På lørdag sendte NRK kveldsnyheter et sterkt innlegg om 28 år gamle Preben som var tvangsinnlagt pga psykose og paranoide vrangforestillinger. Mens han var på Vår Frues hospital (Lovisenberg diakonale sykehus) tok han livet sitt…

Jeg tror ikke man trenger å ha helsefaglig utdanning en gang for å se at de diagnosene Preben var innlagt for, innebærer kontrolltap og manglende forståelse for virkeligheten. Hvis det skjedde med oss, ville vi antakelig satt pris på at noen passet på oss så ikke vi skadet oss – i hvert fall i ettertid når vi kom til oss selv igjen.

Noe av det verste med historien er at moren så lenge og så tydelig hadde forsøkt å få sykehuset til å forstå at de måtte gjøre mer siden Peder ble dårligere og dårligere. Men hun ble ikke tatt på alvor. I en artikkel publisert på nrk.no i går, sier pasientombudet i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen, noe viktig:

” Det er pårørende som kjenner pasienten best. De har selvfølgelig ikke innsikt i sykdommen, men de observerer endringer hos den de er glad i på en annen måte enn personalet kan gjøre, sier Kristensen.”

Når personalet treffer en psykisk syk pasient, kan det være lett å overse endringer fordi de ikke har noe friskt bilde å sammenlikne med. Preben hadde helt tydelig en annen side. Han hadde studert på BI med toppkarakterer, og han var et godt og viktig medlem i familien. Han var ikke seg selv lenger da han kom inn på sykehuset…

Det jeg synes er skremmende, er at de ansatte ikke tok det mer alvorlig når han trakk seg mer unna, sluttet å spise og drikke. Han fikk tilsyn hver time. Men hvorfor skal man egentlig ha tilsyn hver time? Er man redd for at pasienten skal gjøre seg noe, er det ikke særlig effektivt…

Jeg synes fryktelig synd på familien. Jeg synes synd på personalet også, for slikt er det ingen som ønsker å oppleve. Alt helsepersonell ønsker (med mindre de drives av statusbegjær) å redde liv og hjelpe dem som ikke klarer seg selv. Men min egen erfaring fra psykiatrien gjør at jeg tenker at det er mer galt med systemet og helsehjelpen som tilbys enn bare “tilfeldigheter” og “uforutsigbarhet” når det gjelder hvem som kan ta livet sitt.

Jeg har selv hatt kontrolltap som har gjort at jeg kunne tatt livet mitt. Det er grusomt der og da, og det er traumatiserende for ettertiden. Men det som gjør det enda verre, er at jeg vet at dette ikke ville skjedd hvis ikke behandleren min på DPSen hadde gjort feil og spredt disse feilene utover i helsevesenet slik at jeg ikke har fått hjelp. Om de ikke bryr seg om meg, kunne de i hvert fall tenkt på utgiftene: Det er faktisk ganske kostbart…

Jeg leste nettopp gjennom alle brevene jeg har skrevet til DPSen og Fylkesmannen. Hadde jeg tatt livet mitt, ville det ikke sett bra ut i ettertid. Ting jeg skrev jeg fryktet ville skje for 1-2 år siden, har siden skjedd. Utrolig hvor mye jeg har måttet “krangle” med dem for at de skulle rette opp feilene…uten hell… noe andre institusjoner har klart med enkelhet… Men jeg er “heldig”. Jeg har bare et splittet sinn – en del av meg vil ta livet mitt, en annen forsøker å stanse den. Jeg sloss med andre ord med meg selv. Men for noen som er psykotisk, eller dissosierer fullstendig, kan kontrolltapet være så fullstendig at det går galt. Slik det gjorde for Preben.

Jeg skjønner fortvilelsen som Prebens familie føler overfor helsevesenet. Ut fra min egen erfaring kan jeg heller ikke forsvare psykiatrien. Tilbudet og holdningene er faktisk ikke godt nok…

Det som har skjedd vil aldri kunne gjøres ugjort. Men jeg håper Prebens historie vil kunne påvirke helsepersonell og institusjonene til å tenke annerledes, ikke minst når det gjelder behandling av og tilbud til mennesker med kontrolltap og psykiske problemer. Preben beskrev innleggelsen som et fengsel. Jeg har bare to netter på akuttpsykiatrisk mottakspost å sammenlikne med – og ‘fengsel’ er en god beskrivelse. Du blir isolert – og (fra min erfaring) er det noe som reduserer sjansen for å gjenvinne kontrollen og koble seg tilbake på virkeligheten, så er det at du blir sittende isolert i ingenting og ikke har noen å snakke med. (Personalet satt på stoler i korridoren og snakket med hverandre…)

Det er nok mye som kan endres i psykiatrien. Men kanskje må man først oppleve det fra pasient- eller pårørendesiden for å forstå det…

Du kan lese historien om Preben her.
 

#psykiskhelse #selvmord #suicidal #Preben #nrk #reportasje #alvorlig #helsehjelp #norskhelsevesen #helsevesen #Lovisenberg #lds #lovisenbergdiakonalesykehus #vårfrueshospital #innlagt #tvangsinnlagt #psykiatri #pasient #suicid #psykiater #tvang #medisiner #medikamenter

Heldige studenter på Blindern!

Studentene på Blindern er så heldige om dagen! Fra og med denne uka er det utvida åpningstider på UB (universitetsbiblioteket). “Langåpent i eksamensperioden”, heter det på fint. Og det er ikke småtterier heller. Mandag til fredag er det åpent fra 08.00 til midnatt! Og lørdager og søndager er åpent fra 10.00-22.00. Det er et utrolig godt tilbud for studenter som vil (og må) gjøre en ekstra innsats før eksamen.

Husker for noen år tilbake, da jeg studerte sykepleie. Jeg bodde på studenthybel med felles kjøkken og bad med 6 andre. La meg si det slik: Det var ingen åpne lesesaler på kveldene i helgene. Jeg gjorde så godt jeg kunne på den 12 kvm store hybelen min, men det var umulig å fokusere når de to jentene fra Nederland satt på kjøkkenet og skravla som om de stod på hver sin side av Aker brygge og skulle føre en samtale. Bedre ble det ikke da han fyren fra Kenya skulle ha party. Det hørtes ut som et vekkelsesmøte i en andedam! Jeg ble nesten kokt i øra, tross ørepropper og pannebånd. Da de skulle gå, ble jeg overrasket over hvor mange de faktisk hadde klart å få inn på det lille rommet hans. Må ha vært minst 30-40 stykker. Det kunne i hvert fall forklare støynivået…

Det er færre studenter her enn ellers i uka, men likevel ser det ut som mange setter pris på tilbudet. Selv er jeg lykkelig. Ikke minst fordi det gir meg muligheten til å dra et sted, komme ut fra hybelen. Hverdagene pleier jeg bare stå opp og stikke – men om søndagene er jeg daff som en potetsekk, orker ikke stå opp, det føles så meningsløst. Så da ligger jeg bare i senga og prøver å sove, noe som aldri skjer da jeg som regel bare begynner å gråte i stedet. Heldigvis (for meg) er ting bedre enn tidligere i høst, så jeg trenger ikke skade meg selv for å bli rolig igjen.

Nå har jeg flyktet til UB. Skulle gjerne ha sovet, for jeg er trøtt som en strømpebukse. Men den muligheten finnes ikke, så da tyr vi til det nest beste, som er å tilbringe dagen her. Og så en tur på trening senere, tipper jeg.

God helg, alle sammen!

#UiO #UB #universitetsbiblioteket #eksamen #eksamenslesing #bibliotek #åpent #åpningstider #eksamensperioden #Georg #Sverdrup #student #glad #flykter #ut #hjelptilselvhjelp #studentliv #hybel #roomies #lifeislife #konsentrasjon

Går alle til psykolog?

I går skjedde det igjen. Jeg møtte to venninner jeg ikke har sett på en stund. Etter som samtalen dreide inn på en felles bekjent med høstdepresjon, var vi plutselig inne på psykiatrifeltet. Og like plutselig kom det fra hun ene at hun gikk til psykolog, og det gjorde visst hun andre også. Og begge la til og nikket anerkjennende til hverandre: Det var da helt normalt, og der var ingenting å skamme seg over.

Selv gikk jeg inn i en filosofisk modus. Statistisk sett er jeg ikke overrasket, men det er likevel overraskende hvor mange av mine venner og bekjente som har oppsøkt eller oppsøker psykolog. Ofte er det dagliglivets utfordringer eller heftige skuffelser eller noen som har vært slemme, som har vært årsaken.

Ja, hvorfor ikke søke råd hos en psykolog eller psykiater når ting blir vanskelig?

Inntrykket jeg får fra venner og bekjente, og en del ukjente for den saks skyld, er at dette blir mer og mer normalisert. Og det er bra at denne muligheten finnes. Men samtidig er det trist at vi ikke kan gi hverandre tilstrekkelig støtte og hjelp på vennskapsnivå….

Men la gå. Psykologer og psykiatere har ofte mange smarte råd å gi. Så hvorfor ikke bruke dem? “Det er da helt normalt! Det er ingenting å skamme seg over.”

Det er denne biten som blir litt underlig. At så mange stadig velger å føye til at det er normalt og ikke noe man trenger føle skam for. Der er som om det fortsatt finnes fordommer her som svever i luften, slik at man føler seg nødt til å føye til disse tingene. Som et motangrep mot fordommene.

Jeg har aldri hørt det samme om tannlegen. Jeg har hørt mange si (og har sagt selv): “Jeg skal til tannlegen.” Men jeg har aldri hørt noen føye til: “Det er helt normalt. Det er ingenting å skamme seg over.”

Det å gå til tannlegen er så normalisert i vårt samfunn at vi ikke trenger legge til en setning om det. Det er noe “alle” gjør, så vi trenger ikke skamme oss over det – og derfor heller ikke si at man ikke trenger skamme seg.

Så selv om vi lever i et samfunn der det blir stadig mer åpenhet om psykisk helse og uhelse, ser det ut som om skammen fortsatt lever videre i veggene.

#psykiskhelse #psykiskelidelser #psykolog #psykiater #psykiatri #skam #fordommer #stigma #psykisk #venner

BMM 2018 – To blå øyne

To blå øyne

Stirrende

I spenning

Første skoledag

Lurer på hva som venter

Føler seg stor nå

 

To blå øyne

Stirrende

I frykt

Enda en skoledag

Vet hva som venter

Føler seg lei nå

 

To blå øyne

Stirrer

Ikke lenger

Lukker seg inne

Venter ikke lenger

Føler seg alene

 

#bloggingmotmobbing #bmm #bmm2018 #dikt #mobbing #mobbeoffer #alene #ensom #oppvekst #skole #stoppmobbing