Derfor kjøper jeg aldri bussbillett… (TW: selvskading)

Selvskading har ulike årsaker, men handler i de aller fleste tilfeller om psykisk smerte eller intenst ubehag. Selvskadingen kan hjelpe der og da – men den løser ikke et eneste problem… og noen ganger fører den til flere problemer, slik som infeksjon, stygge arr eller behov for å sy på legevakta…

Jeg har snakket med og lest historiene til mange som har følt seg krenket på legevakta når de har bedt om hjelp til å sy sår fra selvskading. Personale kan være direkte ufine og ikke sjelden kan pasienten bli sydd uten bedøvelse – med kommentaren: “Du liker jo smerte, gjør du ikke?”

Den kommentaren er noe av det dummeste jeg vet. Det er like idiotisk som om jeg skulle dytte en mann som kommer inn med brukket arm fordi han har tatt seg noen øl for mye og falt, og si: “Du liker jo å miste kontrollen, gjør du ikke?”

Like dum er en annen kommentar som helsepersonell ofte klarer å lire av seg: “Slutt med dette tullet” – Implisitt: “Du gjør det bare for å få oppmerksomhet!”

Mange som selvskader skjuler det for venner og bekjente. Kan det være de er så gira på å få oppmerksomhet fra helsepersonell? La meg slå det fast med det samme: For noen er dette faktisk den eneste måten de klarer å si fra på at det trenger hjelp. Det fortjener respekt, ikke frekke kommentarer, avvisning og smertefull reparasjon.

Men ikke aller bruker selvskading som indirekte kommunikasjon (selv om helsepersonell mer enn ofte trekker alle under en kam og behandler alle som om de gjør det). Jeg lurer på om helsepersonellet selv klarer å se hvor rar tankegangen deres faktisk er. Hør på dette:

Jeg kjøper aldri bussbillett! Jeg tar daglig bussen – uten billett – og sitter der og håper at det vil komme en kontrollør og se meg!

Jeg tror ingen ville mistenke meg for dette hvis de fant meg på bussen uten billett. Men kommer man til legevakta med selvpåførte sår, blir det plutselig så lett å konkludere på den måten. Jo, jeg skjønner at helsepersonell blir påvirket av de som faktisk opptrer på denne måten (skader seg og så drar ned på legevakta for å bli sett). Men de har likevel ingen rett til å tolke alle på samme måte.

Og dessuten – hvis noen skader seg så alvorlig at de føler de må oppsøke hjelp, så kan man være ganske sikker på at de også har behov for det! Legevakta skal redde liv, ikke ødelegge dem! De ansatte bør derfor behandle pasientene slik de selv skulle ønske å bli møtt om det var de som hadde fått et sår (eller en brukket arm), eller som om det var deres sønn/datter det gjaldt.

Ingenting å gjøre i sommer? Du kan få det fint likevel!

Jeg føler meg nesten overveldet av alle de eksotiske feriebildene som tikker inn over alt. Venner og bekjente som skal reise halve jorda rundt, eller farte travelt rundt fra den ene spennende turen til den andre, med velfortjente hviler på noen av verdens vakreste strender innomellom.

Selv har jeg vel mer enn nok med å redde verden – og lommeboka. “Feriepress er en sosial konstruksjon,” sier jeg til meg selv i et forsøk på ikke å bli deprimert igjen. “Men… jeg skulle jo ønske…” sier min innerste tanke. Så da er det bare å brette opp armene, glise til speilbildet på badet og finne på noe bra å gjøre – for det mangler ikke på tiltak som kan gjøre livet om sommeren fint likevel. Kortreist ferie er tingen! Og Norge byr på mange gode muligheter, dersom vi er villige til å ta oss selv med på tur for å få det litt hyggelig.

Bare fantasien setter grenser. Her er årets stalltips:

    • Gå turer i marka. Norske skoger er minst like flotte som Amazonas, og vi slipper å frykte for malaria og giftige slanger.
    • Heng deg på en turistgruppe og lat som du er på tur i den store vide verden. Skulle du gjerne vært på storbyferie i Europa? – Finn en fransk-, italiensk- eller spansktalende gruppe! Skulle du gjerne vært på andre siden av kloden? – Finn en gruppe kinesere! Nyt språket, nyt solen og nyt skulpturene 😉
    • Ta båten ut til øyene i Oslofjorden (eller noe tilsvarende). Hva skal man med egen seilbåt når man kan få skute med egen skipper inkludert i månedskortet til Ruter?
    • Finn en plen og legg deg ned. Se på skyene (eller slikk regndråper). Skap en ‘event’. Det er faktisk ganske givende.(Men passer best på solfylte dager, jeg ser den.)
    • Sett på en kul sang og dans med solstrålene –

God sommer!

Bedre å skjule psykiske lidelser?

Om noen skulle lure, er jeg veldig for åpenhet om psykiske lidelser. Likevel hørte jeg nettopp en historie som – på toppen av en rekke andre historier – fikk meg til å tenke over dette. Igjen…

Jeg tror det er BRA og LURT å snakke med noen hvis man sliter psykisk. Men jeg tror det er like lurt å tenke seg godt om før man velger hvem man ev. snakker med…

Prisen for å være åpen og/eller be om hjelp kan noen ganger være større enn det man får igjen for det. Typiske uønskede virkninger kan være:

  • Man mister venner.
    (Jeg tror de fleste ekte vennskap tåler det meste, men mange vennskap er basert på “What’s in it for me?” Noen mennesker vil gjerne være vennen din så lenge du gir dem glede og velvære, hjelp og fordeler – men når du ikke lenger klarer dette, eller kanskje trenger noe tilbake, så stikker de…. Selv slike venner kan være kjipt å miste, så det kan være verd å tenke gjennom om man helst vil beholde ‘overfladiske vennskap’ eller ta sjansen på å miste dem...)
  • Man mister respekt.
    (Noen får masse ros og komplimenter fordi de våger å stå frem og våger å dele. Men det er ingen selvfølge. Og selv om noen gir komplimenter, betyr ikke det nødvendigvis at de mener det. Noen ganger kan man ved å stå frem bli stemplet som “han som alltid er deprimert” eller “hun som vi egentlig ikke kan stole på” for livet...)
  • Man mister helsehjelp.
    (Du tror det kanskje ikke, men helsepersonell er ofte like fordomsfulle som andre. Mange behandler mennesker med psykiske lidelser bra! Men det skjer dessverre ofte at man for all fremtid vil få dårligere behandling om man har en psykisk diagnoselapp heftet på navnet sitt. Det gjelder både fra psykiatrien og fra somatikken).
  • Man mister seg selv.
    (Dette er satt litt på spissen, men i noen tilfeller kan åpenheten bli så oppslukende at den overtar hele ens egenidentitet. Snakker man for mye om det vanskelige og syke, mister man kanskje andre deler av seg selv av syne: det man klarer, det man kan være stolt av, det man kan være fornøyd med eller takknemlig for, osv.)

Hvis du lurer på om jeg fraråder å oppsøke hjelp ved psykiske vansker eller lidelser, er svaret nei. Men når jeg hører slike triste historier om hvordan folk blir behandlet i helsevesenet (eller av venner), så hender det at jeg lurer på hva som egentlig er best…

Jeg tror det er både riktig og viktig å søke hjelp. Men man bør samtidig være obs på at slike ting kan forekomme. Den gode nyheten er at det ikke skjer for alle. Det hender at man blir tatt godt imot, får god hjelp på et tidlig tidspunkt og får det mye bedre! Men de fleste historiene jeg har hørt, har ikke gått slik.

Vi bør ta sjanser. Og er man forberedt på at glansbilder stort sett bare eksisterer på film, kan det hende skuffelsen, sjokket og krenkelsen blir mindre. Så får man heller bli gledelig overrasket…

 

Trenger psykiatrien HOLDNINGsendring eller HANDLINGsendring?

I det siste har jeg sett litt på statistikk – og det er skremmende hvor mange som opplever seg krenket og ødelagt etter å ha vært i kontakt med psykiatrien. Jeg tror de fleste “vanlige folk” ville bli skremt også hvis de visste hvordan en del pasienter blir behandlet – ofte ikke på grunn av noe galt de har gjort eller sagt, men på grunn av en diagnose de har fått…

Mine helsepersonellkolleger er delt her. Noen blir skremt. Andre nærmest rister på hodet fordi disse pasientene ER jo bare håpløse. – Og det konkluderer de med uten å ha møtt en eneste en av dem! Det eneste de kjenner er diagnosen… Den fordømte fordomsfulle diagnosen…

Noen mener det trengs en HOLDNINGsendring i psykiatrien: De ansatte må endre måten de tenker på.

Andre mener det er en HANDLINGsendring som må til: De ansatte må begynne å behandle ALLE pasienter med lik respekt og på en god måte.

Men hva kommer egentlig først? Er det endrede holdninger eller endrede handlinger som kan forandre måten pasienter blir behandlet på i psykiatrien?

Selvsagt hjelper det ikke med gode holdninger hvis de ikke følges av gode handlinger. Men jeg er personlig overbevist om at gode holdninger vil påvirke måten helsepersonell handler på. Det er jo det vi ser i dag!

Det er nettopp dårlige holdninger (stigma og fordommer mot visse diagnoser og visse problemstillinger, f.eks. selvskading) som fører til at disse pasientene blir dårlig behandlet!

Jeg tror også at man ved å innføre standardiserte retningslinjer (gode handlinger) som sikrer god behandling av ALLE pasienter, også vil påvirke holdningene slik at de blir bedre. Men jeg tror likevel at den viktigste endringen må skje i holdningene, slik at dette naturlig vil bære frukter i form av gode (be)handlinger.

Helsepersonell bør slutte å tenke på pasienter som en egen kategori med veldig annerledes mennesker. Faktum er at det er ganske mange med egne diagnoser som jobber i psykiatrien! De burde være de første til å vite hvor viktig det er å møte folk i krise med vennlighet og respekt. Men det er et skille mellom “ansatt” og “pasient” som gjør at man av en eller annen grunn møter “pasientene” på en hard og respektløs måte – helt annerledes enn de “ansatte” behandler hverandre i tilsvarende situasjoner…

Og det er et godt sted å starte – med den gylne regel! “Gjør det samme mot andre som du skulle ønske de gjorde mot deg, dersom du var i deres sko og de i dine!” Hadde alle etterlevd dette, tror jeg mange liv ville bli reddet og mange satt i stand til å leve gode liv i samfunnet 🙂

 

#psykiskhelse #offentligpsykiatri #psykiatri #helsevesen #pasient #diagnose #stigma #fordommer #holdninger #handlinger #holdningsendring #handlingsendring

Samfunnet er galt…

Det er noe sykt galt med samfunnet når en voksen person som kaller en annen voksen person for ETT stygt ord, får bot og fengselsstraff………samtidig som…

  • barn kan mobbe andre barn daglig uten at noen voksne reagerer
  • ungdom daglig kan utsette klassekamerater for fysisk, psykisk og sosial vold uten at noen løfter en finger
  • voksne arbeidstakere kan fryse ut en kollega uten at det skjer noe som helst
  • godt betalte ledere kan trakassere sine ansatte uten at det får noen konsekvenser
  • barn kan vokse opp i dysfunksjonelle familier uten at noen bryr seg
  • menn og kvinner kan voldta andre uten at politiet gjør noe
  • nettroll kan plage tilfeldige folk uten at de blir stoppet

Politiet og samfunnet bør prioritere annerledes når det gjelder HVILKE saker som skal slås ned på. ETT stygt ord bør alle voksne tåle. Også TI stygge ord. Men vedvarende mobbing, misbruk og trakassering er ikke greit. Det kan ødelegge folk. Varig. Men slik samfunnet nå fungerer, sier de med makt og myndighet at dette er helt greit……

“Vær så snill, vend i tide! Det er ingen skam å snu!”

“Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Det var et vanskelig spørsmål. Min venn F hadde nettopp sendt meg melding. Hun forsøkte å hjelpe en bekjent som den siste tiden var blitt økende depressiv. Så hadde han spurt henne: “Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Jeg og F har ofte diskutert det psykiatriske tilbudet her i landet. Ingen av oss er særlig imponert, særlig ikke når det står om ‘liv og død’. Jeg hadde aldri – ALDRI – trodd at ansatte i psykiatrien ville behandle pasienter som var så deprimerte at de ville ta livet sitt, på en så likegyldig og til tider ufin måte.

Da jeg utdannet meg til sykepleier, trodde jeg at psykiatrien handlet om å hjelpe folk som hadde det vanskelig, inkludert å hjelpe dem med å finne løsninger på problemer de selv ikke klarte å finne ut av og håp når alt føltes fullstendig mørkelagt. Selvsagt ble jeg overrasket over det jeg så i psykiatripraksis, de 8 ukene jeg var på en DPS døgn institusjon. Men jeg tror ikke jeg skjønte alvoret eller la merke til hvordan pasientene egentlig ble behandlet. Noen av de ansatte sykepleierne pleide å latterliggjøre psykiateren (bak hans rygg, selvsagt). De var morsomme, men nå i ettertid har jeg forstått at det nok lå mer i det enn bare noen barnslige vitser…

“Jeg ble plutselig så usikker,” skrev F. “På en måte vil jeg jo at han skal få hjelp. Men samtidig så er jeg ikke sikker på hva han ender opp med. Tenk om rådet mitt gjør alt mye verre for ham?”

Jeg skjønte godt hva hun mente. Jeg har stått overfor det samme dilemmaet selv. For eksempel den gangen jeg skulle hjelpe en suicidal venninne. Jeg valgte å råde henne til å snakke med DPSen – og jeg tror mye av årsaken var at jeg ikke ville ta sjansen på å fraråde henne det. For hva om hun tok livet av seg? Da ville jeg føle meg skyldig… Nei, det var bedre å la DPSen få bære ansvaret…

Samtidig følte jeg meg urolig. Fra egen erfaring hadde jeg null tillit til offentlig psykiatri. De hadde gjort en vondt situasjon så mye verre for meg. Feil behandling og medisiner jeg ikke tålte hadde holdt på å ta livet av meg. Og ingen ville høre når jeg ba om hjelp – for jeg ble jo fulgt opp av offentlig psykiatri! De passet vel på meg!

Men de passet ikke på, og de ødela så utrolig mye. Derfor klarte jeg heller aldri å overgi venninnen min helt i deres hender. Jeg passet på, og det til min egen utmattelse.

Så hva skulle jeg si til F?

Selv om jeg føler jeg aldri ville anbefale noen å kontakte offentlig psykiatri eller DPS, er det likevel vanskelig å la være. Det er et ansvar jeg ikke vil bære…

F var enig, og hun rådet sin venn til å be om hjelp fra offentlig psykiatri. Han er nå henvist, og vi sitter spent på sidelinjen og venter. Engstelige for hva som kan skje. Og klare til å ta ham imot dersom de skulle dytte ham utfor stupet…

 

#offentligpsykiatri #psykiatri #pasient #dps #helsehjelp #depresjon #selvmord #suicidal #skremmende

Hva er psykofarmaka?

Psykofarmaka er en betegnelse for de legemidlene som brukes ved psykiske lidelser.

Psyko- kommer fra det greske “psykhe”, som beskrev sjelen, sinnet, ånden, eller ‘det usynlige’ som fantes i den fysiske kroppen. Farmaka kommer fra det greske “farmakon” (flertall: “farmaka”), som nå viser til medikamenter.

Effekten fra psykofarmaka kommer gjennom direkte påvirkning på biokjemiske prosesser i sentralnervesystemet (hjernen). Det finnes teorier om hvorfor de virker for noen mennesker – og hvorfor de ikke virker for andre – men den fullstendige virkningsmekanismen er ikke kjent.

Psykofarmaka er laget for å påvirke kommunikasjonen mellom nervecellene: Når en nervecelle skal kommunisere med en annen, skjer det ved at den slipper ut visse signalstoffer (nevrotransmittere), som så binder seg til en reseptor på den neste nervecellen. Slik blir nevrotransmitteren enten et “klarsignal” til den neste nervecellen om at den skal sende signalet videre, eller den vil virke dempende på den neste nervecellen slik at den ikke så lett sender signaler videre.

Psykofarmaka påvirker balansen mellom nevrotransmittere og reseptorer. Det kan f.eks. skje ved at de forsterker effekten til nevrotransmitteren, eller ved at de hemmer nedbrytningen av nevrotransmittere slik at de kan virke lenger.

Det finnes ulike typer psykofarmaka – avhengig av hvilket psykisk problem de forsøker å løse. Noen medikamenter kan ha effekt på flere ulike problemer, men det er vanlig å snakke om følgende undergrupper:

 

1. Antidepressiva
Dette er medikamenter som brukes ved depresjon. Man vet ikke helt hvordan eller hvorfor disse fungerer, men teorien sier at det er for lite av to nevrotransmittere (noradrenalin og serotonin) i kommunikasjonsområdet mellom visse nerveceller i hjernen. De fleste antidepressiva som brukes, søker å rette opp dette ved å øke konsentrasjonen av noradrenalin eller serotonin her. Ut ifra virkemåten deles antidepressiva i ulike undergrupper:

  1. Trisykliske antidepressiva – Disse blokkerer reopptaket av både noradrenalin og serotonin i den første nervecellen (dvs. den nervecellen som skiller ut de signalstoffene som skal påvirke neste celle, vil etter en liten stund ta tilbake signalstoffene. Medikamentet hindrer cellen i å ta signalstoffene tilbake, slik at de får lenger tid til å påvirke den neste cellen).
  2. Selektive serotoninreopptakshemmere – Disse blokkerer kun reopptaket av serotonin (se ellers over for forklaring). Det er disse – best kjent som SSRI – som nå er mest brukt i Norge, bl.a. pga mindre bivirkninger. Det er også disse som har blitt kalt “lykkepiller”.
  3. Monoaminoksidasehemmere – Disse virker på et enzym (MAO), og hindrer at dette bryter ned noradrenaling og serotonin. Også dette øker mengden signalstoffer og dermed påvirkningen av neste celle.
  4. Atypiske antidepressiva – som da har andre virkningsmekanismer enn de overnevnte.

 

2. Anxiolytika
Anxiolytika brukes for å dempe uro og angst (eng. anxiety). Disse medikamentene har også generelt dempende og sederende (søvndyssende) effekt på sentralnervesystemet, noe man bør være oppmerksom på f.eks. hvis man skal kjøre bil. Det finnes ulike typer anxiolytika:

  1. Benzodiazepiner – Disse påvirker effekten av en nevrotransmitter som kalles GABA, og som virker ved å hemme impulsoverføringen i neste nervecelle. Benzodiazepiner forsterker bindingen av GABA til reseptoren i den neste nervecellen, slik at GABA får lenger påvirkningstid. Effekten er reduksjon av angst.
    Benzodiazepiner er avhengighetsskapende og gir derfor potensielt fare for misbruk.
  2. Antihistaminer – Antihistaminer brukes ved allergier, men hydroxyzine (Atarax) har også effekt mot angst. Effekten kan være like bra som ved benzodiazepiner, men bivirkningene er færre.
  3. Andre – Det finnes også andre medikamenter som kan ha effekt ved angst, slik som barbituater, opioider, antipsykotika og sypatolytica (f.eks. betablokkere, som påvirker hjertefrekvesen). I tillegg vil også antidepressiva kunne brukes, spesielt SSRI.

 

3. Hypnotika/sedativa
Dette er medikamenter som brukes ved søvnproblemer, et vanlig problem ved psykiske lidelser. Hvilket medikament man velger, vil avhenge av hva problemet er: Innsovningsvansker, dårlig søvnkvalitet eller for tidlig oppvåkning? Det er i prinsippet de samme medikamentene som brukes mot angst, som også brukes mot søvnproblemer ettersom disse også fremkaller trøtthet. Graden av trøtthet varierer imidlertid fra medikament til medikament. Derfor velger man gjerne de medikamentene som har langsomt innsettende effekt og lang varighet mot angst, og de som ahr rask effekt og kortere varighet ved søvnproblemer. I tillegg til de overnevnte grupper, finnes innsovningstabletter som Stilnoct (zolpidem) og Imovane (zopiklon).

 

4. Antipsykotika
Disse medikamentene brukes for å dempe psykotiske symptomer, og dermed øke evnen til å fungere i dagliglivet. Antipsykoika virker ved å blokkere virkningen av nevrotransmitteren dopamin. Noen medikamenter hemmer også serotoninreseptorer. Virkningen er antipsykotisk (mindre hallusinasjoner, vrangforestillinger og tenkningsforstyrrelser), uspesifikk sedativ (tretthet) og spesifikk hemmende (mindre hyperaktivitet, aggresjon og agitasjon). Basert på den dosen som må til for å få terapeutisk effekt, kan antipsykotika deles inn i:

  1. Lavdosepreparater
  2. Overgangspreparater
  3. Høydosepreparater

 

5. Stemningsstabiliserende midler
Dette er legemidler som har effekt mot humørsvingninger, f.eks. ved bipolar lidelse. Disse hjelper da både mot mani og depresjon.

 

6. Sentralstimulerende/psykostimulerende legemidler
Psykostimulantia stimulerer psykiske funksjoner og virker oppkvikkende, mens de demper trøtthet, aggresjon, sult og tørst. Disse medikamentene har vært mye brukt i behandlingen av ADHD.

 

Innlegget er basert på boken “Illustrert farmakologi”, bind 2 (red. Terje Simonsen m.fl.); samt artikler på nhi.no, snl.no og wikipedia. 

#psykiskhelse #psykofarmaka #legemidler #medikamenter #medisiner #psykiskelidelser #depresjon #antidepressiva #ssri #serotonin #noradrenalin #transmittere #nevrotransmittere #hjernen #angst #anxiolytika #behandling #benzodiazepiner #antihistaminer #betablokkere #hypnotika #sedativa #søvnproblemer #søvnløshet #søvn #sovetabletter #innsovningstabletter #antipsykotika #hallusinasjoner #psykose #psykisk #psykiatri #stemningsstabiliserende #bipolar #manisk #depressiv #maniskdepressiv #humørsvingninger #sentralstimulerende #psykostimulerende #adhd #trøtthet #bivirkninger #helsehjelp #dps #lege #pasient

Fastlåst? – Prøv et annet perspektiv!

Står du i en situasjon som føles helt fastlåst? Eller føler du at du selv er låst fast i et mønster av tunge, vanskelige eller irriterende tanker? Ønsker du å komme videre, men vet ikke hvordan?

La meg få vise deg – ved noen enkle illustrasjoner – hvordan du kan begynne!

Bli med på en enkel øvelse. Den vil virkelig vise deg prinsippet, og så skal jeg etterpå gi noen konkrete tips om hvordan du kan få til dette i hverdagen også! Er du klar? La oss begynne!

Ta en titt på dette bildet! Hva ser du?

Det er ikke noe triks her. Du ser et tre ved siden av en søyle. Forsøk å legge merke til størrelsen på stammen, fargen på bladene osv.

Ok, når du har lagt merke til detaljene, er du klar for neste bilde. Se nøye på dette bildet og merk deg hva du ser:

Er du en god observatør, vil du antakelig se at det er nøyaktig det samme bildet! Enkelt og greit! Men veldig grunnleggende. Her er hvorfor:

Så lenge du ser en sak fra samme perspektiv, vil den se helt lik ut!

Det er logisk, men i hverdagslivet – med dets sorger og gleder, stress og press – er det lett å glemme. Så la meg understreke poenget: Så lenge du beholder det samme perspektivet, vil du se tingene helt likt! Da er det vanskelig å bryte vonde mønstre, løse fastlåste konflikter eller rive seg løs fra vanskelige følelser.

Det er så enkelt, men samtidig så vanskelig. Tror du meg ikke? Ta en titt igjen!

Ser det ikke helt likt ut? – Selvsagt. Perspektivet er det samme, så ingenting har endret seg.

Men la oss prøve et annet perspektiv. Hva ser du nå?

Objektet (dvs. situasjonen, problemet, følelsene, osv.) er det samme, ikke sant? Men legg merke til størrelsen på stammen, fargene på bladene, omgivelsene m.m. Har ikke alt forandret seg noe?

Eller hva med dette?

Du kan nok se at det er det samme treet – men alt ser annerledes ut fra dette perpektivet. Ikke minst størrelsen, eller hva?

Slik er det også med hverdagslivet vårt. Noen ganger kan problemer synes store og uløselige. Vi ser på dem igjen og igjen, og kan i noen tilfeller bli overveldet av fortvilelse, angst og desperasjon. Men la du merke til hvor lite treet ble når vi fikk det på litt avstand?

Det er slik med dagliglivets utfordringer også. Klarer vi å skifte perspektiv, og ikke minst se det fra litt avstand, kan det bli lettere å få oversikt og finne gode, hensiktsmessige løsninger.

Står du med hodet inne i en busk, kan det være vanskelig å få et godt bilde av helheten. Forsøk å ta et par skritt tilbake og se det hele utenifra. Det blir ganske annerledes, blir det ikke?

Står du i en situasjon som føles helt fastlåst? Eller føler du at du selv er låst fast i et mønster av tunge, vanskelige eller irriterende tanker?

Det er ikke alltid lett å innta et nytt perspektiv på egenhånd, men her er noen tips om hva du kan gjøre for å klare dette i hverdagen:

  •  Forsøk å forestille deg at du skal gi råd til en venn som er i samme situasjon: Du står på sidelinjen og betrakter det hele. Hvilke råd vil du gi til din venn?
  • Spør andre hva de tenker om situasjonen. De trenger ikke løse problemet for deg – men det de sier kan gi deg ideer om hvordan saken kan ses fra andre perspektiver.
  • Snakk med profesjonelle veiledere (f.eks. coach, psykolog, rådgiver osv.). Disse har (ofte) kompetanse i å stille spørsmål som leder til nye perspektiver og løsninger.
  • Forsøk å få et overblikk over situasjonen, f.eks. ved å lage lister, mind-map, tegninger osv. Når du ser det foran deg på papiret, kan det gi deg bedre oversikt og nye ideer.
  • Lær fra hva andre har gjort i tilsvarende situasjoner (enten du snakker med noen eller leser noe de har skrevet etc). Smarte løsninger kan med fordel prøves ut.
  • Prøv noe nytt! Har du gjort noe mange ganger, kan det være lurt å prøve noe nytt. Er du fastlåst i et mønster? Forsøk å kartlegge dette og bryte med det. Kanskje føles det “trygt”, men det kan også være det som holder deg fanget og hindrer deg i å få det bedre.

Lykke til! 🙂

Er du fanget i den mørke hulen?

Livet er en reise. Hver dag, hver time, hvert sekund tar vi et nytt skritt. Vi må velge hvilken sti vi skal følge.

Noen stier er lyse og vi ser klart hvor vi går. Andre er mørkere – og det er ikke godt å vite hvor vi ender eller hva som vil møte oss…

Hvordan havnet vi på en slik mørk sti? Kanskje var det noe som skremte oss. Et mystisk, ufyselig dyr som stilte seg i veien slik at vi ikke så noen annen mulighet enn å velge en av de mørke stiene. Der og da var det eneste løsning…

Kanskje hører vi det pese bak oss. Derfor fortsetter vi å vandre på den mørke stien. Selv om det blir mørkere, kaldere og mer utrivelig rundt oss. Frykten driver oss videre. Eller kanskje er det desperasjonen. Eller håpet – om at vi snart vil komme til en lysning?

Men så ender vi i stedet opp i hulen. Den mørke hulen, der vi knapt ser noenting klart. Men reisen fortsetter. Plutselig er vi inni et stummende mørke, et rom med iskalde vegger og dryppende takstein. Det virker umulig å komme seg ut igjen – ja, for hvor er nå utgangen?

Vi kan være fanget i denne hulen i lange tider. Vi kan miste alt håp. Det er ensomt, og kreftene er i ferd med å tappers ut fullstendig.

Er du der? I den mørke hulen nå? Det kan være angst, depresjon, overveldende sorg…

Mange mennesker er fanget i den mørke hulen. Noen er så heldige at andre kommer inn til dem med et varmt teppe og en lykt. Andre forblir alene. Kanskje hører de stemmer – enten gode stemmer som oppmuntrer dem til å holde ut og kjempe videre… eller harde stemmer som oppfordrer til å gi opp…

Er du fanget i den mørke hulen? Uten varme tepper, gode stemmer og lykter som kan hjelpe deg ut igjen? Føler du deg tynget av mørket og ensomheten, i ferd med å miste håpet?

I så fall er dette skrevet til deg!

Den mørke hulen er et grusomt sted. Det er et fangehull. Men forsøk å huske på at det var en sti, en vei og en tunnell som fikk deg inn dit i utgangspunktet. Når du kjemper alene, kan det hjelpe å holde fast ved dette bildet.

Det beste ville vært om noen kunne sprenge bort hele fjellet – slik at du kom ut i dagslys, sol og varme med det samme. Men hvis denne superhelten ikke finnes i ditt liv, og du er nødt til å kjempe alene, må du i stedet prøve å finne veien ut igjen.

På samme måte som du gradvis, skritt for skritt, kom inn i hulene, kan og må du forsøke å komme ut igjen. Vær tålmodig med deg selv. Begynn med de små tingene – de første skrittene.

Husk: Har du kommet inn dit, kan du også komme ut igjen! Gi aldri slipp på den tanken!

Hva de første skrittene er for deg, vet bare du. Men det kan være så enkelt – og samtidig så vanskelig – som å ta en dusj, ta på rene klær og litt sminke. Eller lage en struktur på dagen – med regelmessige tider for søvn og mat. Eller fysisk aktivitet. Vi er alle forskjellige. Men det handler om å bryte de mønstrene som bidrar til å holde oss fanget i den mørke hulen.

Husk: Du skal ikke dytte bort fjellet med et kraftig slag. Det vil du mest sannsynlig ikke klare. Men du skal krabbe gradvis ut igjen.

Du kan klare det – hvis du velger å tro på det, velger å prøve, og velger å ta de første skrittene. Alt som ble brutt ned da du ble ødelagt, kan du bygge gradvis opp igjen. Det kan ta tid. Men du må aldri miste troen på at du faktisk kan komme deg ut igjen.

Hva i all verden skal jeg hos en psykiater??

“Hvordan har du det?”

“Helt fint!”

“Eh… så bra. Det  var hyggelig å høre. Har alle delene av deg det fint?”

– Og så lang ble den forestillingen. Jeg synes jeg så mange ganger nå har sagt at ting ikke går fint, det går ikke bra, jeg har det pjuk, alt er bare dritt. Men det har ikke hjulpet en millimeter. Nå skal det sies at mesteparten av den erfaringen ligger hos DPSen som jeg var på for ca 2 år siden, og ikke hos han psykiateren jeg går til i dag. Men historien har likevel ikke blitt noe annerledes.

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om da jeg skulle lære italiensk på videregående. Dette var ett av de første spørsmålene i leseboka. I øvelsesheftet fulgte et lite harem av alternative svar: Bra – Veldig bra – Dårlig – Sånn passe… Her kunne vi velge og vrake – og stort sett valgte jeg det ordet som var mest vanskelig å uttale, slik at jeg fikk øvelse…

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om amerikanerne jeg var sammen med for et tiår siden. De kom oss alltid hjertelig i møte og utbrøt strålende: “Hi Sarah! How are you?!” Sammenliknet med vår norske stil, var det en direkte hjertelig start på dagen. Men før jeg fikk summet meg og sagt noe som helst, hadde de vendt seg til nestemann: “Hi…! How are you?!” Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det amerikanske “How are you?” fungerte på samme måte som vårt norske “Morn, du!”

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om de utallige innleggene jeg har lest om masker. Forfatteren har ofte selv gått lei av å bære sin maske av “alt-går-fint-med-meg” – GLIIIS – eller kanskje hen slår et slag for åpenheten: “Vi må våge å snakke med hverandre, våge å fortelle hvordan vi egentlig har det, våge å bære hverandres svakheter og prøvelser…” Jeg har for så vidt alltid beundret idealisme, og i prinsippet støtter jeg saken. Men jeg har aldri kommet forbi “Bare bra”-stadiet i dette spillet, og de fleste av mine venner ser også ut til å ha strandet på samme nivå.

Vi snakker ikke med hverandre. Så da må vi oppsøke psykolog eller psykiater i stedet. Det har i hvert fall mange av mine venner funnet ut…

“Hvordan har du det?”

Jeg ser på psykiateren. I nesten to uker har jeg grublet over hva jeg skulle svare. Denne gangen. Jeg endte opp med “Helt fint!”, samt en gnagende uro som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg var hos psykiater hvis alt gikk “helt fint”.

“Har alle delene av deg det fint?” spurte han. “Vel… ikke helt,” innrømmet jeg, og med det begynte planen å slå sprekker. Sannheten var at ingen deler av meg hadde det fint, men “vi” var blitt enige om å late som. Ganske enkelt fordi erfaringen hadde lært meg at det ikke hjalp noe å fortelle det til noen.

Det hjalp ingenting å fortelle om vonde opplevelser i nær eller fjern fortid; det hjalp ingenting å fortelle om følelser av bunnløs håpløshet, overveldende sorg eller knugende angst; det hjalp ingenting å fortelle om kontrolltap, selvskading eller selvmordsforsøk. Hvorfor skulle det da hjelpe å si noe nå?

På samme måte som med amerikaneren hadde jeg lært meg at spørsmålet var av liten verdi; det var like greit å overse det og gå videre. På samme måte som med italienskboka hadde jeg lært meg at jeg kunne velge et hvilket som helst svar; alle svar var like verdiløse. Maske eller ikke – hva hjelper det å ta den av?

Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å få formidlet dette til psykiateren, at ingen av meg egentlig har det bra. Så nå endte han vel opp med å se på meg som en løk – en splittet greie med fin overflate som går rundt og tror hun har det bra, mens de øvrige delene som ikke har det bra ligger sammenpresset med sine bitre smaker under den glattpolerte utsiden…

Min geniale plan om å fremlegge det perfekte liv – “Helt fint, altså!” – fikk meg til å ende opp som løken. En person som har det fint, som ikke er klar over hva som skjuler seg under overflaten, og som undertrykker sine egentlige følelser… Fillern – det er jo ikke dette som er meg!

“Hvordan har du det i dag?”

Jeg tror det eneste jeg virkelig fikk ut av dagens time, var en viktig lærdom om ærlighet. Det lønner seg ikke å lyve for en psykiater. Og – bare for å ha sagt det – det hjelper ikke, det heller…

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #traume #dissosiasjon #cptsd #kompleksptsd #lei #løk #maske #lyve #psykisk #pasient #liveterdritt #hvordanhardudet #bryseg