Historien om Preben, offentlig psykiatri og selvmord (tw)

På lørdag sendte NRK kveldsnyheter et sterkt innlegg om 28 år gamle Preben som var tvangsinnlagt pga psykose og paranoide vrangforestillinger. Mens han var på Vår Frues hospital (Lovisenberg diakonale sykehus) tok han livet sitt…

Jeg tror ikke man trenger å ha helsefaglig utdanning en gang for å se at de diagnosene Preben var innlagt for, innebærer kontrolltap og manglende forståelse for virkeligheten. Hvis det skjedde med oss, ville vi antakelig satt pris på at noen passet på oss så ikke vi skadet oss – i hvert fall i ettertid når vi kom til oss selv igjen.

Noe av det verste med historien er at moren så lenge og så tydelig hadde forsøkt å få sykehuset til å forstå at de måtte gjøre mer siden Peder ble dårligere og dårligere. Men hun ble ikke tatt på alvor. I en artikkel publisert på nrk.no i går, sier pasientombudet i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen, noe viktig:

” Det er pårørende som kjenner pasienten best. De har selvfølgelig ikke innsikt i sykdommen, men de observerer endringer hos den de er glad i på en annen måte enn personalet kan gjøre, sier Kristensen.”

Når personalet treffer en psykisk syk pasient, kan det være lett å overse endringer fordi de ikke har noe friskt bilde å sammenlikne med. Preben hadde helt tydelig en annen side. Han hadde studert på BI med toppkarakterer, og han var et godt og viktig medlem i familien. Han var ikke seg selv lenger da han kom inn på sykehuset…

Det jeg synes er skremmende, er at de ansatte ikke tok det mer alvorlig når han trakk seg mer unna, sluttet å spise og drikke. Han fikk tilsyn hver time. Men hvorfor skal man egentlig ha tilsyn hver time? Er man redd for at pasienten skal gjøre seg noe, er det ikke særlig effektivt…

Jeg synes fryktelig synd på familien. Jeg synes synd på personalet også, for slikt er det ingen som ønsker å oppleve. Alt helsepersonell ønsker (med mindre de drives av statusbegjær) å redde liv og hjelpe dem som ikke klarer seg selv. Men min egen erfaring fra psykiatrien gjør at jeg tenker at det er mer galt med systemet og helsehjelpen som tilbys enn bare “tilfeldigheter” og “uforutsigbarhet” når det gjelder hvem som kan ta livet sitt.

Jeg skjønner fortvilelsen som Prebens familie føler overfor helsevesenet. Ut fra min egen erfaring kan jeg heller ikke forsvare psykiatrien. Tilbudet og holdningene er faktisk ikke godt nok…

Det som har skjedd vil aldri kunne gjøres ugjort. Men jeg håper Prebens historie vil kunne påvirke helsepersonell og institusjonene til å tenke annerledes, ikke minst når det gjelder behandling av og tilbud til mennesker med kontrolltap og psykiske problemer. Preben beskrev innleggelsen som et fengsel. Jeg har bare to netter på akuttpsykiatrisk mottakspost å sammenlikne med – men’fengsel’ er en god beskrivelse. Du blir isolert – og (fra min erfaring) er det noe som reduserer sjansen for å gjenvinne kontrollen og koble seg tilbake på virkeligheten, så er det at du blir sittende isolert i ingenting og ikke har noen å snakke med. (Personalet satt på stoler i korridoren og snakket med hverandre…)

Det er nok mye som kan endres i psykiatrien. Men kanskje må man først oppleve det fra pasient- eller pårørendesiden for å forstå det…

Du kan lese historien om Preben her.
#psykiskhelse #selvmord #suicidal #Preben #nrk #reportasje #alvorlig #helsehjelp #norskhelsevesen #helsevesen #Lovisenberg #lds #lovisenbergdiakonalesykehus #vårfrueshospital #innlagt #tvangsinnlagt #psykiatri #pasient #suicid #psykiater #tvang #medisiner #medikamenter

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg