Sterke piker gråter ikke…

“Du er bare så utrolig sterk!”

“Hadde det vært meg, ville jeg vært helt knust.”

“Jeg heier på deg.”

Jeg lærte mye da jeg var i konflikt med min tidligere arbeidsgiver. Ok, så fikk jeg en slags beklagelse fra øverste leder. Men jeg jobber der ikke lenger, og jeg savner noen av mine gode kolleger.

Jeg savner de gode kollegene som diskret trakk meg til side og spurte hvordan det gikk de lange ukene konflikten stod på. Jeg savner de gode kollegene som forsøkte å oppmuntre meg med å fortelle meg hvor flink og sterk jeg var.

Men det jeg savnet mest da det hele stod på, var kollegene som ville trøste meg når jeg gråt.

Sterke piker gråter ikke, det er klart. Men det gjør ikke nødvendigvis de svake heller. Ikke slik at du ser det, i hvert fall.

Det er mørkt. Den eneste i hele verden som vil trøste meg, er bamsen. Den gamle, slitte bamsen som jeg har hatt siden jeg var tre måneder. Bamsen er der. Bamsen forstår. Bamsen vil trøste.

Det beste med bamsen er at han er totalt likeglad enten jeg klemmer ham eller kaster ham i veggen. Ikke slik å forstå at jeg slenger ham rundt. Det trenger jeg ikke. Men jeg trenger noen som kan trøste meg når jeg gråter.

Sterke piker er selvsagt modige. Men jeg var redd. Jeg har skjønt at mange blir det i den typen konflikter. De hadde makt. Jeg var alene. Det er lille David mot den godt bevæpnede kjempen Goliat.

I Bibelen vant David. Siden ble han konge. Men vanligvis vinner ikke David. Hvis han i det hele tatt overlever kampen, må han ofte finne seg et annet sted i denne verden. Men selv ute av syne, kan frykten dukke opp igjen – frykten for skyggen av Goliat.

Jeg savner mine gode kolleger. De sa de ville savne meg også. Men likevel – jeg var grenen som ble hogget av. Og det gjør vondt for grener å bli hogget av og bli liggende alene.

Sterke piker bryr seg riktignok ikke om smerte. Derfor gråter de heller ikke når noe gjør vondt. De er som bamsen – bryr seg ikke mer om de blir kastet i veggen av en fiende enn om de får en klem fra en venn.

“Hadde det vært meg, ville jeg ha sykemeldt meg!” Ok, jeg stod der hele veien. På mine egne ben. Men hadde jeg noe annet valg?

Kanskje. Jeg kunne ha sunket sammen, krøpet langt inn under bordet, gjemt hodet godt i armene og… grått?

Det var ingen som så meg under bordet. Men jeg smilte når jeg så dem, og de smilte tilbake. “Hvordan går det?” – Takk! Det er slitsomt, det er vondt – men det går greit.

“Hvordan går det?” Jeg satte så utrolig stor pris på spørsmålet. De var snille mot meg, og jeg ga aldri opp.

Men av og til savnet jeg bamsen. Jeg savnet at noen ville klemme meg. Derfor har jeg bestemt meg for å bli som bamsen – jeg vil klemme dem som trenger det. Også de sterke pikene.

Jeg lærte mye fra konflikten med min tidligere arbeidsgiver. Mange forsøkte å fortelle meg at jeg er flink og sterk. Men det jeg egentlig lærte fra det hele var:

Jeg er ikke sterk – jeg er ensom.

Jeg står ikke stødig – jeg står alene.

Det er derfor jeg vil si til alle som ser lille David stå ansikt til ansikt med mektige Goliat, enten det handler om konflikter med arbeidsgivere, mobbing, tilfeldige fysiske angrep eller korrupte statsledere i andre deler av verden:

Våg å bry dere!

Våg å trøste!

Også de sterke pikene trenger nemlig en skulder å gråte på iblant – selv om du ikke ser deres tårer!
 

#helse #psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #sorg #gråt #arbeidskonflikt #sykepleier #mobbing #blindvold #vold #ytringsfrihet #bryseg #trøst #vennskap

Greit å bli banket opp…


 

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg …

Med jevne mellomrom blir jeg eksponert for korte filmer på sosiale medier som forsøker å ha fokus på hvor få som bryr seg når noen utsettes for vold, blir mobbet eller trenger hjelp. Noen ganger har den moralske leksjonen vært hvor fantastisk det er når noen går mot strømmen og griper inn. Jeg har av og til lurt på hvorfor så mange ikke bryr seg? Behovet for inngripende hjelp kan da ikke være så vanskelig å forstå?

En amerikaner fortalte en gang om en dame som ble banket i hjel i New York mens en stor folkemengde sto og så på. Amerikaneren mente at lært passivitet fra timevis med tv-titting daglig kunne forklare at ingen grep inn. Virker ikke usannsynlig i mine ører, men …

For litt siden ble jeg utsatt for diskriminering på arbeidsplassen. (Det er ikke noe jeg finner på. Jeg fikk faktisk beklagelse fra øverste leder. Omsider …) Det var mange som var snille og sa de sympatiserte med meg. Men de gjorde det aldri offentlig. Jeg tror de var redde.

En venn av meg ble mobbet i grunnskolen. Vi var selvsagt snille mot ham. Forsøkte å få ham til å forstå at de eldre guttene var teite, at han egentlig ikke trengte å bry seg om dem. Men vi støttet ham bare i det skjulte. Vi var redde for at bøllene også skulle begynne å plage oss.

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg. Å bli banket opp uten slik sympati, må være den mest miserable situasjon man kan tenke seg. Min venn klarte seg gjennom skoletida, og jeg vet at vennskapet vårt betydde mye for ham. For min egen del så jeg på støtten fra gode kolleger som uunnværlig for å overleve en konflikt med mennesker hvis maktposisjon gjorde dem mye sterkere enn meg. Den sympatiske vennlighet er mer verd enn gull. Så bare bank meg opp, jeg har det jeg trenger!

Eller – har jeg det?

Amerikaneren fortalte en annen historie. Om den er sann, vet jeg ikke. Men jeg likte den. En mann hadde havnet fastklemt under et stort kjøretøy. Tilskuerne samlet seg raskt og stirret medlidende på den livredde stakkaren som ikke var i stand til å bevege seg en centimeter. Plutselig la en dresskledd mann seg ned på den sølte bakken og ålte seg inn under kjøretøyet, helt til han kom ved siden av mannen. Han la hånda på skuldra hans og sa rolig: «Ikke vær redd! Jeg blir her sammen med deg til de får deg løs!»

Stakkars mannen i dress! Den dressen var sikkert dyr! Men noe var tydeligvis av større verdi for ham enn hans eget velvære og rykte den dagen …

Den som blir banket opp trenger all den sympati han kan få – men det hjelper ikke nødvendigvis mot smertene. Det han trenger, er at noen bryr seg. Åpenlyst. Han trenger at noen tør stå der og ta slagene sammen med ham. Først da er det greit å bli banket opp på åpen gate.

Kort sagt: Våg å bry deg!
 

(Opprinnelig publisert i Dagbladet 20. mai 2016)
http://www.dagbladet.no/2016/05/20/kultur/meninger/debatt/kommentar/kronikk/44294132/

#mobbing #arbeidskonflikt #blindvold #sympati #hjelp #bryseg #vold #diskriminering #konflikt #depresjon #angst #apati #psykiskhelse