Et avbrudd… En ny start… Godt nytt år!

Pek, Svart, Kran, Kjøkken, Vask

En psykiater fortalte meg en gang at det kan være nyttig å skape et avbrekk når vonde følelser blir for ille. I stedet for å skade seg selv – dersom det er en strategi man har tillagt seg – kan man dyppe hodet ned i en bolle med isvann…

Jeg har for så vidt aldri forsøkt det. Jeg har verken boller eller isbiter… Men jeg forsøkte en gang å putte ansiktet under springen – med rennende, kaldt vann – samtidig som jeg holdt pusten. Det skjedde i grunn ikke noe magisk. Men jeg følte meg våt, og det skapte faktisk et lite avbrekk der jeg fikk tid til å hente meg inn igjen. Bli rolig. Samle tankene. Fortsette livet som normalt.

Overgangen fra 2016 til 2017 er en ren konstruksjon. Likevel representerer det et brudd. Et brudd i tiden. Vi kan legge det gamle bak oss, samle tankene og møte fremtiden med optimisme, drømmer og planer om endring.

Mye er opp til oss selv. Det hjelper sjelden å tenke eller drømme eller ville oss i en ny og bedre situasjon. Men det kan være et godt utgangspunkt. Så må vi ta det første skrittet. Det er helt opp til oss – vi må velge å gå igang.

Det kan hende det blir mange skritt å gå. Da må vi gå dem alle, ett etter ett. Ingen av oss klarer å ‘hoppe’ 60 meter i ett steg. Men vi kan komme dit ved å gå ett skritt av gangen.

Det er slik jeg tenker når jeg trener. Jeg klarer ikke alltid det jeg ønsker med første forsøk. Men jeg drømmer om det og bestemmer meg for det. Så begynner jeg, det første skrittet, mitt første forsøk på å komme videre. Så fortsetter jeg og bygger det gradvis opp. Så klarer jeg det til slutt. Armhevninger. Pullups. Ting jeg aldri hadde trodd jeg ville klare pga skulderskaden min. Men jeg drømte, og jeg ville. Så forsøkte jeg.

Et kinesisk ordspråk sier:

“En hver lang reise begynner med et lite skritt.”

Overgangen til 2017 gir oss et mentalt brudd. Vi føler at vi får en ny sjanse til å nullstille oss. – Det er bra! La oss derfor bruke denne sjansen til å gjøre det beste ut av de kommende dagene, ukene og månedene!

Godt nytt år til alle! – Stå på!!

#psykiskhelse #nyttår #drømmer #depresjon #angst #helse #trening #optimisme #fremtid #endring #strategier

Klem noen som gruer seg til jul


 

Kjære julenissen. Det eneste jeg ønsker meg, er en klem. En lang klem. Og at noen er glad i meg.

Da jeg var liten, gledet jeg meg til jul. Hver dag i desember var en ny luke med sjokolade og morsomme aktiviteter på skolen. Alt ledet frem mot den 24., som nok dessverre handlet mer om gaver og godteri enn om fred på jord og håp for menneskeheten.

Etter hvert lærte jeg at lykke ikke består av gaver, glansengler og marsipangriser. Jeg fikk mye fint og var takknemlig. Men det jeg ønsket meg mer, var at foreldrene mine skulle være glad i hverandre. Og i meg.

Selvfølgelig var de glad i meg. Og de kranglet ikke mer på julaften enn de gjorde resten av året. Men «lykkelig familie»-leken var mer slitsom hver gang samfunnsnormene tilsa at lykkenivået skulle økes. Da jeg var 16, fant jeg en genial fluktrute i veldedighetsarrangementer; Gjør julekvelden hyggelig for dem som ikke har noen å feire sammen med…

Jeg vet jeg skuffet foreldrene mine. Jeg har skuffet dem siden, år etter år. De ønsket seg en lykkelig familie. Det gjorde jeg også, men jeg orket ikke leke.

Det var aldri fyllebråk hjemme. Og foreldrene mine tilhører de 50% hvis ekteskap ikke går i oppløsning. De var glad i meg. Men når de ikke var glad i hverandre, var det vanskelig å tro det. De kranglet stadig. Jeg måtte megle. Jeg måtte trøste. Jeg fikk kjeft og måtte gå på puter.

Fra jeg var tenåring, var det én ting jeg ønsket meg mer enn noe annet: en klem. Jeg ønsket meg en voksen som var glad i meg, trøstet meg og støttet meg ? slik at det ble lettere å være i min egen familie.

I årenes løp har jeg fått mange fine gaver og marsipangriser. Men julenissen ga meg aldri det jeg ønsket meg mest…

Jeg gleder meg ikke til jul. Tross venner, familie og grei inntekt, vil jeg helst å forbigå alt i stillhet. Som sykepleier fant jeg en ny fluktrute. Jeg melder meg gjerne til å jobbe. Jeg vet jeg skuffer foreldrene mine, men jeg orker ikke leke.

Nylig leste jeg noe som viste at det jeg ønsket meg som liten, var sant: Lykke finnes i mellommenneskelig nærhet og omsorg. Forskning har nemlig vist at en god klem (gjerne over 20 sek) utløser hormoner som gir opplevelse av glede og velvære. Så enkelt. Og dessuten gratis.

Kjære julenissen. Jeg skulle ønske alle mennesker forstod at lykke ikke består i gaver, glitter og marsipangriser. Jeg skulle ønske de forstod at ulykkelighet og indre smerte ikke nødvendigvis skyldes mangel på disse tingene. Jeg skulle ønske de forstod verdien av en klem.

Opprinnelig på trykk i Vårt Land 20.12.16. http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670993-klem-noen-som-gruer-seg-til-jul

#psykiskhelse #klem #ensomhet #omsorg #depresjon #angst #familie #jul #julefeiring #vennskap

“Det er slitsomt å være ambivalent…”

Italia, Tuscany, Veien, Tåke, Tåkete

Til alle som føler seg ensomme, slitne og usikre på om livet er verd å leve,

Det er sen kveld. Jeg er sliten nå. Jeg er usikker på om jeg orker å våkne opp til flere dager etter denne. Det krever mye å gjøre noe med det. Det krever også mye å la være.

Det har ikke bare vært en slik kveld. Det er blitt mange nå. Det har ikke bare vært kvelder, men også morgener, netter og dager.

På sykehuset der jeg jobbet, utnevnte de såkalte “superbrukere” på ulike IT/tekniske utfordringer vi som helsepersonell møtte i vår hverdag; disse skulle være ressurspersoner for oss andre når vi støtte på problemer som gjorde vi ikke kom videre med det vi holdt på med, og som hos enkelte fikk frustrasjonsnivået til å slå ut 4,6 på Richters skala. Og vi trengte dem. De hjalp oss over den aktuelle krisen, og vi kunne gå videre i livet. Det var en lettelse.

Det fine med “superbrukerne” var ikke bare at vi kunne flyte videre på deres kompetanse uten å måtte bruke masse tid på å sette oss inn i tekniske problemstillinger vi egentlig interesserte oss null for. Det var godt å møte noen som kunne hjelpe i de øyeblikkene vi ikke strakk til. Jeg skriver “øyeblikkene” fordi det var små glimt av tid hvor vi ikke klarte oss – men det satte oss likevel ikke ut av spill eller ødela vårt selvbilde som kvalifisert og erfarent helsepersonell.

Vi møter på liknende vis utfordringer i livet generelt; hjemme, på jobb, blant venner, på trening… De fleste utfordringer klarer vi faktisk å løse selv (selv om vi av og til kan glemme det). Andre ganger står vi fast. Jeg tenker ikke nå på praktiske ting, som at bilverkstedet er lagt ned og vi ikke kan kjøre til jobben, eller at vi har mistet husnøkkelen og ikke kommer inn. Jeg tenker på psykiske utfordringer. Vonde, vanskelig og utfordrende ting som gjør at vi ikke kommer videre.

Det er da vi trenger “superbrukerne”. Dette er mennesker som har lært av egen eller andres erfaring, og som kan gi oss det lille “puffet” vi trenger for å komme i gang, holde ut eller gjøre nye valg. Ofte skal det ikke så mye til. Det kan være et smil fra en venn – helt uten at vi har sagt at vi sliter. Andre ganger trengs det mer.

Det finnes mange hjelpetiltak i helsevesenet. Utdanning og erfaring har gjort disse til superbrukere som kan hjelpe oss videre. Det er fortsatt vi selv som må ta skrittene, men de støtter oss på veien f.eks. med råd, veiledning, støttende samtaler e.l.

Jeg var usikker på om jeg orket mer, usikker på hva jeg skulle gjøre. Det var tanker og hensyn som talte for å prøve videre, om ikke gi opp. Men jeg var så sliten… Følte at ingen forstod…

Jeg ringte legevakta. Det har jeg gjort et par ganger, og de fleste jeg har snakket med, har vært veldig alrighte. Denne sene kvelden satte jeg ekstra stor pris på samtalen. Hun gav uttrykk for å forstå – at det var slitsomt å vakle sånn i denne ambivalensen.

Det var alt som skulle til. Jeg kom videre.

Helsevesenet og støttetelefoner er “superbrukere” som er der for oss. De ønsker å hjelpe.

I forhold til ambivalensen er jeg selv “superbruker”, og til alle som strever med tilsvarende ambivalente følelser og tanker vil jeg si: Ring legevakta eller de andre støttetelefonene som finnes der ute! De ønsker å hjelpe, og fortell dem gjerne hvordan! Det kalles samarbeid – arbeid mot felles mål 🙂

#psykiskhelse #depresjon #selvmord #angst #ensomhet #ambivalens #brydeg #hjelp

En burkini skader ingen, men en sosialt påført skamfølelse kan


 

Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Det ville vært lettere å søke hjelp om fysisk og psykisk helse var likestilt i samfunnet.

Kvinners religiøse hodeplagg har fått mye oppmerksomhet i den norske samfunnsdebatten. Verst er plagg som også dekker ansiktet. Noen kaller det kvinneundertrykkende. Andre opplever det som skremmende ? man vet jo ikke hvem som skjuler seg bak dekket.

Men det finnes et dekke som er kulturelt mer stuerent i Norge. Samfunnet ikke bare aksepterer det, men bidrar også til å konstruere det. Jeg snakker om det dekket som stadig legges over psykiske problemer, som depresjon og angst ? problemer som er langt mer vanlige enn det mange av oss tror.

Ifølge Folkehelseinstituttet har 6 til 12 prosent av befolkningen til enhver tid depresjon, og mange vil trenge profesjonell hjelp. Dette anslaget kan i praksis tilsvare én av ti jeg møter på gata. Likevel gjør samfunnets oppfatning av «normalen» det hele til noe skambelagt som må skjules for andre.

De heftige debattene til tross ? en burkini skader faktisk ingen. En sosialt påført skamfølelse kan derimot gjøre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker den eller lar være å ta den imot.

Jeg har selv store deler av livet gått rundt i en depressiv tilstand. Jeg har aldri sagt det til noen, knapt nok erkjent det selv. I hvert fall ikke akseptert det. Hvorfor? Fordi jeg skammet meg.

Foreldrene mine kranglet ofte. Faren min ble sint for småting. Moren min ble deprimert. Hun var bekymret for mye, ikke minst knyttet til meg. Kom jeg for sent hjem, fikk hun angst. Det var min skyld. Hadde jeg det vondt, led hun ikke bare med meg, men på grunn av meg. Det var min skyld.

Vi lekte familie-leken. Mor, far og barn. Lykkelige, selvsagt. Fasaden var skrøpelig, men den holdt. Feriene var kranglete. Jeg gruet meg. På juleaften stakk jeg av; hjalp altruistisk til på et veldedig arrangement. Men egentlig forsøkte jeg å redde meg selv. Jeg var 16 år og lei av å leke.

«Endelig helg!» Jeg nikket og smilte. Det var normen. Men jeg gruet meg. Verden der ute var stengt på søndager, så vi måtte pent gå oppå hverandre på innsiden av fasaden. Hverdagene, derimot, var befriende. Jeg traff venner, var speider, drev idrett, spilte piano og sang i kor. Det var legitime fluktruter.

Samtidig lette jeg etter oppmerksomhet fra voksenpersoner, en slags «reservemor», noen som kunne støtte meg ? slik at det ble lettere å være i min egen familie. Jeg lengtet, men turte ikke vise det, selvsagt. Jeg skammet meg.

Fra jeg var elleve var jeg økende nedstemt og etter hvert periodevis depressiv. Jeg gråt mye når ingen så det. Jeg skammet meg. Jeg begynte å skade meg selv ? håpet innerst inne at noen ville se det og forstå. Jeg ønsket at noen ville trøste meg, men jeg turte ikke si det med ord. Jeg skammet meg.

Etter en langvarig arbeidskonflikt tippet det over. Jeg følte meg karakterdrept, og som den svakeste part var det jeg som måtte finne et annet sted å jobbe. Det var vondt, men samtidig godt: Jeg hadde aldri opplevd så mye vennlighet før. Kollegene mine støttet meg, og de knyttet meg til psykisk helsehjelp. Jeg hadde selv jobbet med å ivareta pasienter, nå ble jeg pasienten.

Jeg var motvillig og skeptisk. Ville ikke være psykiatrisk pasient. Følte jeg burde klare meg selv. De sa jeg hadde fått depresjon og angst. Jeg skammet meg.

Som sykepleier har jeg sett mennesker åpne seg. Noen ganger langt over det sosialt akseptable. Som sykepleier har jeg sett mennesker lukke seg. Pasienter. Pårørende. Kolleger. Ofte har jeg lest mellom linjene at de har skammet seg.

Jeg var deprimert nok til å bli medisinert. Men jeg ville ikke. Jeg skammet meg. Mens jeg nølte, fortalte to gode kolleger at de selv brukte medikamentet. Den ene ba meg holde det hemmelig, den andre sa ingenting. Men selvsagt ville jeg ikke røpe noe. Jeg ville ikke gjøre at de måtte skamme seg.

«Når du har vondt i magen, trenger du behandling for det. Når det er kaos i hodet, trenger du profesjonell hjelp til å rydde opp». Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Om samfunnet bare ville likestille fysisk og psykisk helse. Det ville gjort det mye lettere ? både å søke og motta nødvendig hjelp.

Jeg tror ikke piller kan løse alle problemer. Men jeg startet med medisinsk behandling fordi jeg omsider skjønte at jeg trengte det. I tillegg ? og kanskje viktigere ? var det samtaler med mennesker som har valgt å utdanne seg for å hjelpe til med denne typen problemer. I tillegg var det fysisk aktivitet, stabil døgnrytme og sunt kosthold. I tillegg var det vennlighet, oppmuntring og støtte fra vennligsinnede mennesker. Ut fra det vonde hadde det kommet noe godt; jeg hadde funnet den hjelpen jeg lengtet etter i så mange år.

Jeg fortalte om en kollegas engasjement for å hjelpe meg. «Var det godt?» spurte psykologen. Jeg nikket. Det var omsorg.

Opprinnelig i Dagbladet 04.10.16
http://www.dagbladet.no/kultur/en-burkini-skader-ingen-men-en-sosialt-pafort-skamfolelse-kan/63942436

#psykiskhelse #selvskading #depresjon #skam #angst #psykiatri #omsorg #arbeidskonflikt #mobbing

Selvfølgelig er det ingen som forstår…

File:Lonely boy.jpg

Det var i grunn et nederlag når jeg etter 1/2 år med spørreskjemaer og gjentatte spørsmål fikk høre fra psykologen: “Du har jo alt. God jobb og utdanning, du har venner, du er flink. Det er ingen som forstår hvorfor du selvskader.”

Jeg som trodde jeg hadde vært flink til å svare. Forsøkt å forklare. Fortalt om skadene og hvor tungt det er å leve. Svart på spørsmål. Undret meg hvorfor psykologen ofte bare sa “aha, ja”, før hun gikk videre til neste. Forsøkt å forklare. Lurt på hva psykologen egentlig skulle med svarene. Fortalt om skadene og hvor tungt det er å leve.

Da jeg først kom dit, virket det som de syntes jeg var dum som ikke ville ha hjelp. Men selvsagt ville jeg ha hjelp, det var jo derfor jeg kom dit! Ellers ville jeg blitt hjemme. Men det var kanskje et språk de ikke skjønte. Jeg var usikker på om de kunne hjelpe. Men de spurte: “Vil du ha hjelp? Tror du andre kan få hjelp? Tror du du også kan få hjelp?” Selvsagt ville jeg ha hjelp, det var jo derfor jeg kom dit.

Men jeg skjønte aldri når hjelpen startet. Det var mye utredning. De spurte og grov for å finne ut alt mulig som gjorde og hadde gjort livet miserabelt. I tillegg til den aktuelle konflikten ble det et sammensurium av tanker og vonde følelser. De forsterket hverandre. Au….

Månedene gikk. Jeg lurte på når denne hjelpen skulle starte…

Jeg fikk en ny behandler. Etter noen uker – fylt med tapre forsøk på å rette opp mine egne tanker, en del selvskading og det som verre er, nye spørsmål, nye svar og forklaringer – så kom utsagnet: “Det er ingen som forstår hvorfor du selvskader.”

Når ikke en gang de som er utdannet for å hjelpe, og som sa de ville gjøre det, forstår – hvilket håp er det da? For det store ønsket er ikke millioner eller gratis godteri, men at noen forstår…

Men jeg er sykepleier. Jeg har sett pasienter lide. Fysisk og psykisk. Familie og venner har ikke alltid forstått. Legene har ikke alltid forstått. Jeg har ikke alltid forstått.

Og selvsagt kan vi ikke forstå de reaksjoner som alle har på ulike ting. Så mange reagerer så ulikt på de samme tingene. Vi reagerer ulikt på de samme tingene. Selvsagt kan vi ikke forstå.

Men det vi kan forstå, og som vi MÅ forstå hvis vi skal hjelpe (hver)andre, er at:

FØLELSER KOMMER AV HVA TING BETYR!

Ting betyr forskjellig for oss. Derfor føler vi forskjellig. Du kan bli knust av noe jeg ikke bryr meg om – men det jeg må forstå, er at du følelser som du gjør fordi dette ‘noe’ betyr noe annet for deg enn for meg.

Jeg skulle ønske psykologen også kunne forstå. I hvert fall late som. Jeg har forsøkt å fortelle, men det er et språk de ikke skjønner. Men jeg klandrer dem ikke. Jeg bare ønsker…

Foto: Arief Rahman Saan (Ezagren) (wikimedia commons)

#helse #psykiskhelse #bryseg #angst #depresjon #psykolog #ensomhet #forstå #følelser #selvskading #vennskap