Utfordringer? – Ja, takk!

“Livet er fullt av utfordringer,” sa noen en gang, og utallige har gjentatt det siden.

Hva som er en utfordring, er imidlertid forskjellig fra person til person. For meg har det aldri vært en utfordring å pusse tennene. Eller kanskje, da jeg var veldig liten. Men da jeg først hadde fått innøvd teknikken, gikk det rimelig greit. Jeg gjør det – fordi jeg har tro på det – men jeg føler ikke at det koster meg noe særlig. Da jeg jobbet i psykiatrien, møtte jeg derimot mennesker som virkelig måtte legge en innsats i tannpussen for i det hele tatt å få fullført oppgaven. Eller kanskje snarere for å få startet den. Det var særlig depresjon som var den store skurken; eller en eller annen sykdom som gjorde virkeligheten fjern og behoved for tannpuss uforståelig.

Jeg liker utfordringer når jeg trener. Jeg forsøker stadig å presse det – i grunn alt jeg klarer. Da jeg fikk skade, trodde jeg lenge at jeg aldri ville klare pull-ups eller push-ups. Jeg ble etter litt bedre, selv om jeg fortsatt kjente ubehag. Det var mye jeg kunne trene – men jeg så hva de andre gjorde. De gjorde ting jeg ikke klarte. Jeg ville også klare det. Jeg ville i hvert fall forsøke. Og det gjorde jeg.

Det var utfordringer – på mitt nivå. De første armhevningene mine så trolig ut som en blanding av en kamel og en blekksprut som forsøkte å komme opp av en sakkosekk. Men det gikk bedre etter hvert. I dag klarte jeg 20 push-ups. Det er gøy. Det er gøy å klare utfordringer som man i utgangspunktet ikke har forutsetning for å klare. Og da må man forsøke. Igjen. Og igjen.

Jeg har måttet trene meg opp igjen flere ganger når jeg har hatt vonde perioder. Selvsagt er det et nederlag å miste det jeg har arbeidet så hardt for. Men samtidig ligger det i det en dobbelt utfordring: 1) Å trene seg opp på nytt. 2) Å takle nederlaget på en godt måte.

“Livet er fullt av utfordringer.” Ofte holder vi oss unna nettopp fordi vi opplever det som utfordringer. Tannpussen fikser vi enkelt, så den gjør vi. Dag etter dag. Andre ting kan gnisse mer mot selvtilliten. Vil jeg klare det? Er jeg god nok?

Det går an å gjøre et forsøk. Bare det i seg selv er en utfordring noen ganger. Og vi bør bli flinkere til å rose oss selv for å forsøke.

Jeg har sett andre gjøre push-ups med 20 kg vekt på ryggen. Hm, det trodde jeg nesten ikke var mulig. Så da begynte jeg med 2,5 kg og 5 kg. Jeg klarer noen vaklende repetisjoner, litt slik som bambi på isen. Og der stagnerte det. Ok, det er verd et forsøk; nå legger jeg på 10 kg og tar den øvre delen av bevegelsesbanen. Om jeg noen gang kommer helt ned –  og opp igjen (!) – er jeg ikke sikker på. Men det er verdt å gjøre et forsøk. For det er veldig morsomt hvis jeg skulle klare det.

Jeg bruker styrketreningen som modell for mental trening også. – Til å pushe mine egne psykiske grenser når jeg føler jeg ikke kan, ikke tør, ikke er god nok, ikke er sterk nok, ikke er NOK. Det handler om å ikke gi opp, uansett hva man føler. Men å forsøke. Igjen og igjen, om så skal være.

“Livet er fullt av utfordringer.” – Ja, takk!

#psykiskhelse #helse #trening #depresjon #angst #psykisk #styrke #utfordring #livet #psykiatri #ikkegiopp

“Vil du ha hjelp?”

Vi fødes som hjelpetrengende, og de fleste av oss avslutter også livet som hjelpetrengende. I mellomsjiktet skal vi helst klare oss selv, og jo bredere dette mellomsjiktet er, jo bedre.

Som nyfødte er vi i behov for å lære alt. Vi må lære å spise og etter hvert også å lage mat, handle mat og lage budsjetter for å betale for maten. Vi må lære å kle på oss, ta hensyn til vær og vind og skaffe oss nye klær når de gamle blir ødelagt. Vi må lære å forflytte oss selv, fra ett sted til et annet, gå på egne ben, reise oss opp igjen når vi faller. Vi må lære oss regler for sosial fungering, og å håndtere på en god måte at andre bryter disse reglene. Vi må lære å gjenkjenne egne følelser og behov, gi uttrykk for dem, ta imot det andre gir for å imøtekomme dem, og etter hvert håndtere og dekke dem selv. Vi må lære å uttrykke følelser, og vi må lære å kontrollere dem, dempe dem og skjule dem. Vi må lære oss samfunnsnormene, hva som forventes av oss og hvordan vi skal innfri forventningene. Vi må prøve og feile, og vi må lære hva som er akseptabelt å prøve-feile med. Vi må lære å snakke, å tie stille, å lytte, å svare og å vurdere – kjapt – hvilke svar som er egnet i ulike situasjoner. Vi må lære andre språk, og vi må lære non-værbal kommunikasjon, både å gi og å tolke. Vi må lære å telle, regne, tegne, skrive, snekre, lese og pugge. Vi må lære å jobbe hardt for å oppnå ting, og vi må lære å takle nederlag – samt å prøve igjen, og igjen, og igjen dersom situasjonen skulle tilsi det. Vi må lære masse kunnskap, hvordan vi best kan huske den, hvordan vi best kan bruke den, og hvordan vi kan få mest mulig betalt for den. Kort sagt: Vi må lære å klare oss selv.

Flertallet av pasientene jeg har møtt som sykepleier, har vært eldre. Eldre og hjelpetrengede. De fleste av dem var en gang selvstendige og selvhjulpne. Men med årene skjedde det endringer i de fysiologiske prosessene, i anatomien og i cellefunksjonen. Det var den naturlige aldringsprosessen, og de trengte hjelp for å få ivaretatt de behovene de selv hadde lært å ivareta og som de selv hadde ivaretatt i mange år. For noen var det nederlag, men hjelpen var likevel kjærkommen. De er fortsatt den samme personen, men det må litt ytre støtte til for å få ting til å fungere. Har de tapt seg i verdi? Noen ganger føler jeg at samfunnet har den holdningen at de har gjort det, selv om man snakker om verdighet, kjærlighet og omsorg. Men egentlig er verdien uendret! De eldre er helt de samme som de var! Verdien er uendret, helt uendret!

Behovet for hjelp kan komme før også. Ved fysiske skader eller vansker er det ofte – men ikke alltid – lettere å akseptere det enn når problemene er psykiske. Forventningene om at man skal klare seg selv, føles sterkere når det ikke er synlige problemer som legitimerer hjelpebehovet. En brukken arm ser vondt ut; et knust hjerte er ikke synlig. En brukken arm er forståelig nok vanskelig å bruke til å ivareta egne grunnleggende behov; vanskelighetene som kommer fra et kaotiske sinn eller et ødelagt selvbilde er ikke like lette å forstå. Dermed blir det mer legitimt å si “ja takk” når man tilbys hjelp ved synlige fysiske skader eller problemer, eller å oppsøke det selv.

Jeg drømte helt siden jeg var liten om noe som het “hjelp” der ute. Jeg var ikke sikker på om det fantes, men jeg så det på film, leste om det i bøker og så hvordan andre hjalp hverandre. Men jeg turte aldri spørre om det, heller ikke de gangene jeg følte at jeg holdt på brenne opp innvendig av depressiv smerte og destruktive tanker. Jeg sluttet etter hvert å tro på det, selv etter at jeg begynte i helsevesenet og selv ble en del av denne “hjelpen”. Men det var ulike roller. Den ene (“hjelperen”) var legitim, den andre (“pasienten”) var ikke det. I hvert fall føltes det ikke slik.

Da de på DPSen første gang spurte “Vil du ha hjelp?”, var jeg ikke sikker på hva jeg skulle svare, tro eller tenke. Jo, jeg ville det… men jeg hadde sluttet å tro på det, så jeg var ikke sikker på hva jeg bega meg ut på hvis jeg valgte å overgi meg selv til deres hjelpende omsorg.

“Vil du ha hjelp?” Det virket som de tvilte på om jeg ville ha det, siden jeg nølte så fælt. Men jeg var mest redd – redd for at hjelpen ikke skulle være annet enn et falskt håp, en glandbilde-idé som kanskje skapte mer smerte enn lindring, en skuffelse som ville såre meg – enda mer.

“Vil du ha hjelp?”

Det heter seg det at hvis man ikke prøver noe, får man heller aldri vite svaret. Og dessuten – når man virkelig trenger hjelp, hva har man å tape på å gi det et forsøk? Det skader jo ikke å prøve…gjør det vel? Kanskje, men kanskje ikke – og det kan være verdt forsøket.

“Vil du ha hjelp?”

“Ja takk, jeg vil prøve.” – Og jeg anbefaler alle andre å gjøre det også; gi både seg selv og hjelperen en sjanse. Din verdi forblir uendret!

#psykiskhelse #depresjon #psykiatri #hjelp #angst #verdi #redd #avhengig #selvstendig #sykepleier #pasient

Selvskading – Hvert arr forteller en historie…

Første gang jeg så en venninne selvskade, var jeg 14 år. Jeg må innrømme at jeg virkelig ikke skjønte poenget med det. Det skjedde etter en “ærteepisode” på skolen, der en av de kuleste guttene var involvert. Jeg skjønte at hun hadde det vondt. Men hvorfor rispe sår i sin egen hud? Det var jo “duste-gutten” hun burde gått løs på, ikke seg selv…

Det gikk nesten ti år før jeg begynte å selvskade selv. Jeg vet hvorfor jeg gjorde det, og jeg vet hvorfor jeg har gjort det siden. Men jeg har merket at det for mange andre er en underlig og uforståelig handling. Jeg skjønner at de ikke skjønner – for jeg har vært der selv også. Og det er absolutt ulogisk å skulle gå løs på seg selv og påføre sin egen kropp smerter, sår og arr. Og det kan synes skremmende – synlige sår, blod, stygge arr, blåmerker…

Når vi ser en skade, er det naturlig å tenke “Hva har skjedd?” En ulykke? Eller et overfall? Begge deler gir næring til sympati. Men når noen har laget skadene selv? I stedet for sympati kan det utløse tanker om galskap, manipulering, svakhet, sykdom eller selvmordsatferd. Slik kan ett arr fremkalle ulike følelser og reaksjoner fra omverdene avhengig av dets historie. Skyldes det tilfeldigheter, “bad luck” eller andre, skaper det sympati; er man selv årsaken, skaper det antipati.

De som selvskader har gjerne ulike grunner til det. Ulike historie, ulike ønsker, ulike motiver, ulike hensikter. Sårene og arrene kommuniserer derfor ulike ting. Noen vet ikke hvorfor de skader seg eller om de ønsker hjelp. For andre er det nettopp et rop om hjelp. Det er et rop uten verbale uttrykk – enten fordi ordene mangler, fordi de blir for vanskelige å uttale eller fordi det ikke er noen å dele dem med.

Selvskading har altså mange mulige aspekter. Jeg synes det kan minne litt om tårer. Man gråter (vanligvis) fordi man har det vondt inni seg. Det er et uttrykk for smerte, indre smerte.

Når et lite barn gråter, ser foreldrene – eller andre voksenpersoner – det; de tar opp barnet og trøster det. Det skjer dessverre ikke med alle barn, men sånn i teorien er det slik det vil foregå. Etter hvert lærer barnet å regulere sine egne følelser. Det vil nok fortsatt komme til mor og far for å få trøst og støtte når det blir lei seg; det skaper trygghet. Etter som et vokser opp, vil det kanskje gråte enda mer sjeldent og i større grad klare å trøste seg selv. Som voksen møter man flere problemer, utfordringer og sorger, men før det skal man ideelt sett ha lært seg både selvregulering og hensiktsmessige strategiere for å håndtere det hele – og samtidig fremstå som voksne og selvstendige.

Men hva når barnet vokser opp i en dysfunksjonell familie. Ja, det har både mor og far, men de krangler stadig. Far får raseriutbrudd for ingenting, og sier stygge ord, ber barnet stadig “holde kjeft” selv om det ikke mente å si noe galt, men bare ville ha litt oppmerksomhet eller trodde det var morsomt. Mor er mye nedfor og angrer at hun giftet seg med denne “monstermannen”. Hun finner sin beste psykiske støtte i sitt eget barn. Hun er sårbar, så barnet må være veldig forsiktig når det skal leke psykolog. Barnet klarer seg bra på skolen, har venner og deltar i fritidsaktiviteter. Det gjør det lettere. Men hjemme må det gå på puter, det føles utrygt, og det begynner å tro at “kjærlighet” kun er skiltet som henger på toalettdøra. Etter hvert synes barnet det er lite trivelig å være hjemme, det gråter mye, men passer på at foreldrene ikke skal se det – far kan jo bli sint; mor kan bli enda mer deprimert – og som vanlig er det barnets skyld. Barnet blir tenåring. Gråten har blitt mer og mer kraftig, og smerten så vondt at barnet ikke orker den mer. Men det hjelper ikke å gråte alene i mørket. Bamsen trøster litt, men han kan ikke gi den ytre bekreftelsen som barnet lengter etter om at det har verdi og er elsket av noen. Jo, foreldrene er glade i det, det vet det, men det er en ensom gladhet, og barnet har lært å hate seg selv. Så slutter det å gråte. Kapsler inn smerten og går videre i livet. Later som om det blir voksen, som om det ikke trenger å gråte, som om det er selvstendig og i stand til å håndtere alle utfordringer. Det klarer å lure alle utenom seg selv. Derfor begynner det å gråte igjen. Alene i mørket. Sammen med bamsen. Men det hjelper ikke. Hvordan skal det da kontrollere følelsene? Det prøver seg frem. Rispingen hjelper. Selv om det er slik man ikke skal gjøre, må det gjøres igjen. For det hjelper. Der og da. Så blir det sår og arr som må skjules. Tårer kan nemlig tørkes bort på et sekund, men sårene i huden trenger mange dager på å gro. I mellomtiden må de skjules – slik at ikke andre ser at man “gråter”, selv om man innerst inne kanskje skulle ønske nettopp det – at noen så, forstod og ville trøste. Men det var barndomsdrømmen man burde ha vokst ifra. Man vil kanskje aldri bli sett, forstått eller trøstet. Man får bare arr. Og på samme måte som arrene i sjelen, blir også noen av arrene i huden værende. Så står de der, som evige minner om det som var vonde innslag i en ellers så normal barndom…

Alle arr har en historie. Dette var min…


#psykiskhelse #selvskading #ensomhet #depresjon #angst #barndom #familie #oppvekst #psykologi #speiling #tårer #sorg #smerte #kommunikasjon #sår #arr

I dag tapte jeg en psykologisk rettssak…

Det var en av disse dagene da negative følelser begynte å fylle hodet mitt så alle gode, konstruktive, fornuftige og effektive tanker ble presset inn i et hjørne. Der ble de liggende, uten at jeg klarte å tak i dem igjen.

Jeg forsøkte virkelig å gjøre de tingene jeg har fått beskjed om: Ta ansvar for å fylle eget liv med gode opplevelser; Ikke tro på de negative følelsene og tankene; Gjøre noe annet for å distrahere meg selv.

Jeg satt på lesesalen og forsøkte å lese – ingen konsentrasjon å oppdrive.

Jeg møtte en venn for å få et lunsjfellesskap – ingen glede å spore.

Jeg forsøkte å trene – ingen krefter igjen.

Jeg ringte psykologen. Hun var veldig hyggelig, og forsøkte etter litt å ta tak i det som var problemet her og nå. Løgntankene.

Jeg slet med å konkretisere det, men klarte å få sagt at jeg følte at jeg ikke kunne noe, og at jeg ikke hadde noen verdi.

Dermed startet rettssaken.

Hun var både aktor og dommer, og gikk systematisk inn for å bevise at tankene mine ikke var riktige. “Jeg kan ikke noe”? Hun la bevisene på bordet: Jeg har fullført videregående, jeg har utdannelse og arbeidserfaring som sykepleier, jeg har snart en grad i sosiologi. Jeg har det ryddig, jeg kler meg ordentlig, jeg steller ansiktet mitt morgen og kveld, osv. – “Du tapte,” konkluderte hun, før hun gikk videre på neste punkt – “jeg har ikke verdi”. Hun viste til venner og familie som var glade i meg, og til at jeg neppe ville dømme noen som verdiløse hvis de opplevde en ‘krise’ slik jeg hadde gjort. Jeg var enig i det. “Du tapte igjen,” ble konklusjonen.

Jeg trodde jeg var en dårlig taper, men denne gangen ble jeg glad. Det hjalp at hun minnet meg på det, og jeg likte måten hun gjorde det på. Hun oppfordret meg til ikke å stole på de løgnaktige tankene og følelsene når de blusset opp, noe jeg måtte regne med at de vil gjøre innimellom, i hvert fall en stund fremover. Hvis jeg ikke klarte å tro på min egen fornuft som sa noe annet enn løgntankene, måtte jeg heller tro på det andre sa.

Så her står jeg. Jeg tapte rettssaken mot psykologen…..men jeg ble frikjent fra mine egne løgntanker!

#psykiskhelse #helse #depresjon #angst #psykolog #støtte #løgn #løgntanker #verdi #menneskeverd #ensomhet #mestring

Devaluering – å redusere verdien…

Devaluering. Det betyr å nedskrive eller redusere verdien av en pengeenhet i forhold til et annets lands valuta. Det styres av sentralbanken. Det er altså viljestyrt. De økonomiske eller politiske prosessene og faktorene forøvrig skjønner jeg ingenting av. Men jeg skjønner hva devaluering medfører – det handler om en tenkt verdi som settes lavere, slik at det som devalueres generelt blir sett på som å ha laverer verdi.

Kanskje ble det en noe komplisert innledning, men devaluering har mye å lære oss.

Ofte devaluerer vi oss selv. Vi nedskriver eller reduserer vår egen verdi, gjerne i forhold til andre. Det kan skje i en strøm av tanker som sier “jeg klarer aldri noe”, “jeg er dum”, “jeg er så teit”, “jeg er ikke verd noe”, “ingen er glad i meg”, “alle andre får det til, bare ikke jeg”, “alle de andre er pene, jeg er så stygg”, “alle andre mennesker har verdi, men ikke jeg”. Slike tanker har en tendens til å forsterke hverandre og føre til flere negative tanker. De spinner rundt i hodet, og det skjer en reell devaluering der vi ender opp med å tro på det negative som blir sagt. Det gjør det selvsagt ikke bedre, og tankestrømmen blir enda større, samtidig som følelsen av ensomhet og sorg vokser.

Jeg har tatt mange slike runder opp gjennom årenes løp. Når jeg er i “godt humør” tenker jeg ikke så mye over det. Jeg åpner ikke opp krana som lar de negative tankene slippe ut. Men så kan det skje noe, eller humøret kan synke, litt av den depressive sorten. Krana begynner å lekke, og presset øker. Snart flommer det ut en rekke negative tanker. Jeg tror dem, og jeg føler meg dårlig, mislykket, ensom, svak, hatet, stygg og verdiløs. Jeg har devaluert meg selv, helt på egenhånd.

Andre ganger kan vi få hjelp fra andre. Ufine eller ubetenksomme kommentarer, mobbing, løgner, baksnakking, kjefting, syndebukkformidling… Det er ytre krefter som kan skru opp krana. Så flommer det ut… Negative tanker. Og alt blir mørkt, vondt og ensomt. Vi har devaluert oss selv med andres hjelp.

Atter andre ganger kan devalueringen skje utelukkende fra andre. De anser oss som ingenting, ser ned på oss, undervurderer oss, hater oss. Men vi lar det ikke gå innpå oss. Vi vet at vi har verdi som menneske. Vi vet at andre er glad i oss. Vi vet at det teite vi sa ikke gjør oss teite. Vi vet at det vi ikke får til, ikke gjør oss til dårlige mennesker eller verdiløse. Det kan regne så mye det bare vil rundt oss. Vi har en paraply.

Det siste er selvsagt det ideelle. Noen er der, men mange sliter med selv-devaluering eller assistert devaluering. Jeg vet at jeg er sårbar for begge deler.

Her om dagen følte jeg at jeg måtte innrømme for psykologen hvor “teit” jeg var som hadde avsluttet behandlingen fordi jeg følte jeg ikke ble tatt på alvor. Det gikk selvsagt ikke så bra, og jeg ble henvist på nytt. Psykologen var veldig overbærende. Jeg var redd for at hun ville bli sur. Jeg følte meg teit, og regnet med at hun også så det slik. Men hun var snill. “Ikke devaluer deg selv,” sa hun.

Min egen beskrivelse av meg selv som teit, var en devaluering av meg selv. Hun hadde rett, det var unødvendig. At hun var overbærende og at hun sa det, hjalp meg til å korrigere meg selv. Skru igjen krana som var begynt å renne. Hun hjalp til med å re-valuere meg, gjenopprette min egen verdi.

På samme måte som vi kan få hjelp fra andre til å devaluere oss, kan vi få hjelp fra andre til å re-valuere oss. Noen ganger trenger vi virkelig denne hjelpen fra andre for i det hele tatt å bli re-valuert. Og det vi trenger selv, kan vi også regne med at andre trenger.

Det ligger mye makt i dette. Vi har makt til å ødelegge, og makt til å fremme tilheling. Vi bør derfor bruke vår innflytelse – i ord og handling – til å re-valuere andre – minne dem på at de har en verdi i seg selv, at de er elsket, at de kan mestre, at de er flotte mennesker. Alle er unike – det gir hver og en en høy verdi.

#psykiskhelse #devaluering #ensomhet #selvbilde #depresjon #angst #mestring #omsorg #vennskap #verdi #menneskeverd

 

“When I am down I get real down”

Er det forskjell på å “get down” og å “get real down”?

Når jeg trener pleier treningshallen å bli fylt med musikk fra NRK MP3. Det er ikke nødvendigvis sanger jeg ville valgt selv, men etter at jeg for noen år siden ble “tvunget” til å trene sammen med noen skikkelig body-build’ende karer som insisterte på å høre på sin medbrakte darling med Heavy Metal på temmelig høyt volum, har jeg slått meg til ro med MP3-tilbudet.

I dag spilte de “Issues” med Julia Michaels. Ok, jeg innrømmer at sangen er litt morsom å høre på. Men den er også interessant på flere måter. I dag bet jeg meg særlig merke i setningen “When I am down I get real down”. – Er det forskjell på å “get down” og å “get real down”?

Hva Julia Michaels tenkte da hun skrev dette, vet jeg ikke. Men jeg synes dette var en veldig god illustrasjon på vanlige følelser/reaksjoner og når disse følelsene/reaksjonene får en diagnose. La meg ta et par eksempler…

Trist vs Deprimert
Det er normalt å være trist. Det er en av grunnfølelsene våre. Livet går opp og ned for oss alle (-jeg nekter å tro at noen bare opplever oppturer). Når håp eller forventninger ikke blir innfridd, er det normalt å bli trist. Når vi mister noe som betyr noe for oss, er det normalt å bli trist. Er betydningen av det vi mistet sterk nok, kan vi føle sorg. Det er normalt å føle sorg når vi har mistet noen vi er glad i – et familiemedlem, en venn, et dyr – eller om vi mister noe som betyr veldig mye for oss – f.eks. en jobb vi liker eller huset vi bor i. Det er normalt å være “down” når vi opplever en nedtur.

Når nedstemtheten vedvarer over tid og er så sterk og energikrevende at den går ut over hverdagslivet, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om en depresjon, som kan inntreffe i ulik grad – mild/moderat/alvorlig – hvorav alle oppleves helt forferdelig. I tillegg følger gjerne kroppslige symptomer (utmattelse, smerter, vekttap/vektøkning etc) og psykiske symptomer (pessimisme, negativt selvbilde, ensomhet, angst etc). Da er man virkelig langt nede – “real down”.

Redd vs Angst
Det er normalt å bli redd (oppleve frykt) når man står overfor noe som er farlig – f.eks. hvis man møter en bjørn når man går på tur i skogen, eller om et kommer en væpnet raner inn i banken der man står i kø. Det er normalt at kroppens alarmsystem aktiveres: Hjertet slår fortere, vi puster raskere, kroppen svetter og skjelver. Vi blir satt i beredskap til å flykte eller til å kjempe (såkalt flight/fright-reaksjon). Alternativt kan vi “fryse fast” (freeze), vi blir stående ubevegelig på stedet uten at vi klarer foreta oss noe. Vi er “down” – men det er helt normale rekaksjoner.

Når disse reaksjonene inntreffer som reaksjon på ting eller situasjoner som normalt ikke er farlige, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om angst, fobi eller panikk. Det kan være relatert til ulike ting eller situasjoner – mus, trange rom, åpne områder, sosiale sammenhenger – og alt kan oppleves like ille for den det gjelder. Nettopp derfor kan bare tanken på det som utløser angsten, også gjøre at angsten øker og blir opprettholdt. Sammen med angsten kan det følge svimmelhet, kvalme, nummenhet, prikking for øynene, en følelse av at det hele er uvirkelig. Det kan oppleves så overveldende og katastrofalt at man føler man mister kontrollen. Man føler at man ikke mestrer situasjonen i det hele tatt – man er “real down”.

Karaktertrekk vs Personlighetsforstyrrelse
Det er normalt at vi er forskjellige – noen er utadvendte, andre innadvendte; noen er trygge på seg selv, andre er mer engstelige; noen er optimister, andre er pessimister. Vi har ulike karaktertrekk, eller personligheter. Det er også normalt et en og samme person reagerer ulikt iulike situasjoner. For eksempel, blant venner kan vi slappe av og være utadvendte og åpne; sammen med mennesker vi vet ikke liker oss kan vi bli mer lukkede, utrygge og innadvendte. Det siste er selvsagt ikke så trivelig. Vi er “down” – men det er helt normalt, og det går over.

Når personligheten over tid avviker betydelig fra det som er forventet i den kulturen man lever i, og gjør at man fungerer dårlig psykososialt, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om personlighetsforstyrrelser, som finnes i ulike varianter. Man kan typisk ha problemer med å regulere egne følelser – de kan bli utrolig intense, eller de kan bli så diffuse at man knapt skjønner hva de forsøker fortelle. Man kan typisk ha dårlig/svingende selvfølelse – at man ikke er verd noe, eller at man rett og slett er best. Man kan typisk ha problemer med å se seg selv utenifra og å forstå hvordan andre har det – man kan lett tolke andre på feil måte, eller man kan være uvitende om hvordan ens egen atferd påvirker andre. Hverdagen blir vond og vanskelig – man er “real down”.

Forskjellen mellom “down” og “real down” er viktig. Det er når denne forskjellen ikke blir forstått, at de som er “real down” føler at verden der ute ikke forstår dem. Mange som bare har vært “down” tror at de har nådd bunnen. Men det finnes en bunn enda dypere nede. Den heter “real down”, og den kan være svært vanskelig å komme seg ut. I morsetning til “down” går den ikke over av seg selv. Det er derfor den har fått en plass i diagnosesystemet, derfor den blir kalt en psykisk lidelse. For det er psyken som lider, og den lidelsen trenger hjelp, støtte og sympati.

Jeg vet som sagt ikke hva Julia Michaels tenkte da hun skrev “Issues”. Men det beste med sangen, synes jeg, er hvordan den får frem betydningen av  overbærenhet. Vi trenger nettopp det – å være overbærende med hverandres problemer og svakheter.

#psykiskhelse #trist #depresjon #psykologi #redd #angst #personlighetsforstyrrelse #issues #juliamichaels #overbærenhet #down #realdown #kjærlighet

Følelser kommer av hva ting betyr


 

En hendelse som for noen virket nærmest bagatellmessig, fremkalte en sterk reaksjon hos en annen.

Skuffelse.

Sorg.

Nederlag.

Knust håp.

Mislykket.

Verden kan rase sammen uten at andre ser ut til å forstå. Men det vi føler, handler aldri om hva som skjer. Det handler om hva det som skjer betyr for oss.

La meg illustrere. Jeg jobbet en gang på en ortopedisk avdeling, som sykepleier. De begynte å gi rapport på mitt rom. Den eldre mannen i den ene senga hadde vært så uheldig å amputere begge bena. Det var grusomt, men jeg var vant til å jobbe med denne typen pasienter, så jeg noterte flittig det jeg følte jeg trengte for å gi ham en god pleie den dagen. Da de kom til mannen i neste seng, skvatt jeg til i forferdelse. Det var en tidligere lærer av meg, og jeg syntes det var helt grusomt å høre at han hadde amputert en del av forfoten. Jeg hadde riktignok ikke sett ham på mange år, men jeg hadde en viss kjennskap til ham. Selv om mannen i nabosenga hadde en mye verre skjebne, hadde jeg ingen relasjon til ham, og det gikk derfor ikke like mye inn på meg.

Et annet, litt mildere eksempel er da jeg mistet en bunke med gamle brev. Det var et par brev fra Ina, som jeg hadde brevvekslet med et par måneder før vi mistet kontakten. Hun betød lite for meg, så jeg brydde meg knapt om at brevene hennes forsvant. Derimot ble jeg veldig lei meg fordi jeg mistet noen av de hyggelige kortene fra bestemoren min. Hun er død for over 10 år siden, og kortene var gode minner om hennes ekte kjærlighet og varme. Jeg savner henne, og selv om kortene bare var papir med litt blekk på, betydde de noe for meg, og tapet fremkalte sorg.

Vi forstår ikke nødvendigvis hvorfor andre reagerer som de gjør, og de forstår ikke nødvendigvis hvorfor vi reagerer som vi gjør. Men vi trenger å være romslige med hverandre – både med hverandres reaksjoner og med hverandres manglende forståelse. Når andre ikke forstår vår reaksjon, kan det lett føre til destruktive tanker rettet mot oss selv som dum og rar og teit og dum. Men at vi reagerer som vi gjør – selv om ingen andre forstår det – trenger ikke skape denne negative tankeflommen. Følelser kommer av hva ting betyr, og vi reagerer som vi gjør fordi ting betyr det de gjør for oss. Det er greit. Og andre skjønner ikke fordi de kanskje ikke vet hva ting betyr for oss. Og det er også greit.

I tillegg kan depressjon, angst og andre forhold virke inn på måten vi reagerer på. Igjen handler det om skjulte strukturer som andre ikke nødvendigvis kjenner til. Men det trenger ikke vippe oss av pinnen for det. Vi må være overbærende med oss selv og våre reaksjoner, og vi må være overbærende med andre og deres reaksjoner. Kanskje vil de forstå når vi forklarer. Kanskje ikke. Kanskje kan vi hjelpe dem til å se ting på en annen måte. Kanskje kan de hjelpe oss med å se ting på en annen måte.

Jeg har vært der mange ganger, og det hjelper å tenke på at følelser kommer av hva ting betyr. Følelser har en grunn, og den grunnen er personlig – helt til vi velger eller får anledning til å dele 😉

#psykiskhelse #følelser #depresjon #angst #sorg #sinne #empati #sympati #forståmeg

Våg å gå litt lenger! Ikke gi slipp!


 

Å bli avvist kan være vanskelig og noen ganger vondt. Veldig vondt. Vår egen sårbarhet kan gjøre at vi – bevisst eller ubevisst – forsøker å beskytte oss selv nettopp mot det. Vi velger ord og handlinger som garderer oss; unngår å trå på usikker grunn; beskytter oss bak et usynlig skjold.

Noen ganger kan vi se på andre at de har det vanskelig. De har det vondt, og de forsøker å beskytte seg mot mer smerte ved å bygge en mur mot verden omkring. Det kan oppleves som en avvisning fra dem som står rundt og ønsker å hjelpe. For det står som regel noen der ute som vil hjelpe. Verden der ute er kanskje ikke så vondt som den på innsiden av muren tror. Men tidligere erfaringer eller langvarig kamp kan ha gjort verden mørk. Og i mørket er som kjent alle katter grå.

For den som står der ute og ser inn over muren, som ser hvor vondt den der inne har det, kan det oppleves både fortvilende og frustrerende å ikke komme til. Denne avvistningen kan også oppleves vond – så vond eller vanskelig at man velger å holde seg unna.

RVTS Sør (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en minifilm som viser hvor viktig det er å ikke gi opp, selv om man ser ut til å bli avvist. Filmen tittel – “Gutten som falt og mannen som hjalp han opp igjen” – illustrerer godt hva det handler om. Det kan være nødvendig at noen der ute tar tak i den som faller og som selv ikke klarer å komme seg opp.

Vi står alle utenfor noen. Det handler om å være oppmerksom, selv på de minste signaler om at noe ikke er som det skal. Det handler om å våge å bry seg; tørre å bryte gjennom muren; tørre å gå på utrygg grunn.

Det er også budskapet til RVTS Sør: Våg å gå litt lenger! Ikke gi slipp!

#psykiskhelse #psykologi #helse #hjelpekunst #guttensomfalt #rvtssør #depresjon #angst #mobbing #selvskading #omsorg #bryseg

Medisinering mot skam?

Det finnes medisiner mot så mye. Som sykepleier fikk jeg hilse på utallige tabletter. Noen ble jeg etter hvert godt kjent med. Andre måtte jeg stadig inn i Felleskatalogen for å identifisere. Det var mange – og tykkelsen på Felleskatalogen er i seg selv et vitnesbyrd om det.

Tabletter kommer i mange former og farger. Litt slik som mennesker.

De er elsket og hatet. Litt slik som mennesker.

Noen er skeptiske mot å putte disse små objektene i munnen. Det er kanskje ikke så rart. Selv om de er små, kan de utrette veldig mye. Andre ønsker dem hjertelig velkommen, og forsøker gjerne å få tak i mer enn hva de egentlig trenger eller har godt av.

Som sykepleier måtte jeg møte begge grupper og forsøke peke på den gyldne middelvei – den som handlet om “behov”, “effekt” og “godt av”.

Det finnes medisiner mot mye. Men det er ikke alle som bør ha alt. Og det er ikke alt som kan medisineres.

Jeg skulle egentlig lese nå. Men det er mer fristende å se ut av vinduet. Ut på snøen. Jeg skulle ønske jeg kunne føle meg like ren som den.

Men jeg skammer meg. Skammer meg over dumme ting jeg har gjort og sagt, selv om mye var på grunn av psykiske problemer jeg bare delvis var skyld i selv. Jeg har skammet meg mye opp gjennom årene over sånne psykiske ting, og det ble ikke bedre da jeg på grunn av en ‘krise’ mistet kontrollen og ikke klarte skjule det bak “smile-masken” lenger.

Så da skammer jeg meg.

Og skammer meg.

Og skammer meg.

Og skulle ønske det fanges en medisin mot skam.

Men det gjør det ikke…

Eller gjør det?

Når jeg tenker etter, tror jeg faktisk jeg har sett noen medisiner mot skam.

En type kalles Aksept og kan fås uten resept. En annen kalles Vennlighet. Sammen med Smil og Åpenhet kan den inntas opptil flere ganger daglig, ved behov. Medikamentet Tilgivelse bør tas en time før sengetid, og svelges med masse Overbærenhets-vann. Og hver morgen kan det være fordelaktig å ta 1-2 tabletter med Optimisme, Tillit og Pågangsmot. Og til sist, for den som trenger det, kan man smøre et tynt lag med Vennskap utenpå huden, der det måtte være behov. Det kan lege mange sår.

Effekten er, så vidt jeg vet, empirisk bevist 😉
#psykiskhelse #depresjon #skam #angst #ensomhet #vennskap #toleranse #helse #medisiner

“Jeg heier på deg!”

Jeg hadde lovet å være sterk pike, gjøre mitt beste for å skaffe gode opplevelser og ta ansvar for å gjøre mitt eget liv alright å leve. Jeg arrangerte lunsj-dates med venner i to dager. Det var hyggelig, selv om følelsene mine fortsatt var litt avflatet. Men det var hyggelig.

Dag tre begynte det å bli verre igjen. En vondt tanke trigget vonde følelser som igjen trigget nye vonde tanker og nye vonde følelser. Snart følte jeg meg igjen der jeg var uken før – “bedre for alle om jeg ikke var her mer, meg selv inkludert”.

Jeg hørte på Sia’s “The Greatest”. Det hjalp, men bare en stund.

Jeg dro til fastlegen for at han skulle se på såret jeg laget uken før og som jeg var redd for at var blitt infisert. Det var for sent å sy, men han renset det. Han var hyggelig da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det hjalp litt, men bare en stund.

På vei til lesesalen så jeg skyggen av de vonde tankene omringe meg. På utsiden var jeg som alle de andre studentene som gikk ut og inn, til og fra, alene, i grupper, smilende, grublende. På innsiden var det full krig.

Jeg kjempet mot de vonde tankene, og de kjempet mot meg. De vokste, jeg ble svakere. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. Hva trengte jeg? Hva ønsket jeg?

Bildet som hjalp meg var idrettsutøvere på høyt nivå. Jeg så for meg de tre ingrediensene til suksess:

For det første er det det vi ser og som vi ofte beundre, det fysiske. Mye handler om trening, evner/talenter og hard egeninnsats. Man må investere.

Men mye handler også om psykisk styrke og mental besluttsomhet. Man må ha tro på seg selv, og man må være innstilt på å kjempe, yte, gi alt, ikke gi opp. Man må ville.

Det tredje – som av og til kan være avgjørende når millisekunder eller millimetre teller – er støtten fra andre mennesker. Heiaropene. Publikum som har tro på deg. Som ønsker at du skal klare det. Og som står der for å vise nettopp det; at de støtter deg og heier på deg.

Jeg hadde tenkt tanken tidligere om morgenen, og det var dette jeg ønsket meg nå, slik at jeg kunne få ny giv og kjempe videre, slik at jeg igjen kunne få overtaket over de vonde følelsene som bare ville skade meg.

Jeg var usikker på om jeg kunne og om jeg turte å ringe psykologen. Men jeg klarte å overbevise meg selv om at det var bedre å være føre var – mens jeg ennå hadde krefter til å kjempe. Jeg ringte. Og samtalen gjorde utrolig godt. Jeg følte at hun forstod meg – at hun forstod den kampen jeg holdt på å kjempe.

Og så sa hun – uten at jeg hadde nevt noe om det jeg innerst inne gikk rundt og ønsket meg – “Vi heier på deg!”

Det hjalp.

–  Vi ser sjelden på utsiden hvordan andre har det. Det kan hende vi i løpet av en dag møter mange fler enn vi tror som trenger den lille, eksterne støtten for å kjempe seg videre. Det skal kanskje ikke så mye til. Et smil, en vennlig hilsen, et kompliment, en hjelpsom handling – ulike måter å si “Jeg heier på deg!”

 

#psykiskhelse #helse #depresjon #angst #ensomhet #støtte #trening #vennskap #psykolog #sia #thegreatest