Tror du at du kan lese andres tanker?

Å forstå den verden man befinner seg i, kan være en vanskelig prosess. Det er ikke så rart at ting av og til mistolkes… Noen ganger til det rent katastrofale.

For det første må sansingen være i orden; vi må kunne se, høre, føle. En blind har ikke mye glede av et smil; en døv får ikke med seg et kompliment i telefonen; et følelsesløst hudområde merker ikke en vennlig berøring.

Hvis vi oppfatter det som blir kommunisert, blir neste utfordring å forstå det. Her kommer den klassiske kommunikasjonsutfordringen: Vil det budskapet som oppfattes av mottaker(ne), være det samme som avsender(ne) ønsker å formidle?

Kjennskap til språk, normer, historie, religion, tradisjon, gester, tegn, osv. osv. er biter i det puslespillet som omsider skal danne et bilde. For eksempel: Vi ser at han blunker. Det er det antropologen Clifford Geertz kaller “thin description” (tynn beskrivelse). Men for å forstå hva denne handlingen egentlig betyr, må den ses i kontekst – i sosiokulturell, historisk kontekst. Blunker han fordi han fikk en flue i øyet? Eller fordi denne handlingen symboliserer at han formidler noe hemmelig? En slik forklaring kaller Geertz for “thick description” (tykk beskrivelse) – den rommer mye, mye mer.

Når mottaker tenker likt som avsender, er det mer sannsynlig at budskapet blir oppfattet slik det var ment. Men vi mennesker har ulike erfaringer, kunnskaper og oppfatninger av ting. Derfor vil vi naturlig nok misoppfatte i blant. Hvis avviket er lite, kan man bære over med det. Er avstanden mellom intensjon og oppfatning av budskapet stor, kan det derimot by på problemer. Ingen liker jo å bli misforstått; eller å ha misforstått, for den saks skyld. Er man vennligsinnet mot hverandre, kan man få ordnet opp, avklart og oppklart. I andre tilfeller kan misforståelser skape store relasjonelle problemer. I stedet for å komme nærmere hverandre, vil avstanden da bli større – noen ganger uttrykt som direkte fiendskap.

Jeg synes det er typisk psykologer å si “Tror du at du kan lese tankene mine?” eller “Nå tillegger du meg tanker”, når en pasient har trukket konklusjoner om budskap som psykologen ikke direkte har uttrykt. Hensikten er nok å stimulere til refleksjon. Kanskje du rett og slett bare innbiller deg at andre går rundt og sier stygge ting om deg? Kanskje de ikke overså deg med vilje? Kanskje det skjeve smilet var et forsiktig forsøk på å være hyggelig, ikke virke syrlig eller nedlatende?

Noen ganger kan vi nok alle være mer eller mindre paranoide. Kanskje har vi opplevd det så mange ganger før at mennesker har vært negative på en eller annen måte, at når vi møter det samme fenomenet igjen, tolker vi det på samme måte. Det kan kanskje beskrives som en slags “paranoia”, men det handler i grunn like mye om kommunikasjon.

Når jeg ser en sort skyggetegning av en hund, så tenker jeg “hund”. Men tegningen ER IKKE en hund. Ikke i det hele tatt! Men den ligner, og jeg har lært meg at den kommuniserer ord og assosiasjoner til “hund”.

Slik tenker jeg det også er i vanlig kommunikasjon, enten den er verbal eller non-verbal. Vi har assosiasjoner til det vi opplever. Det kan være noe så enkelt som en type blikk, et toneleie eller et fysisk objekt – når vi ser eller hører noe som minner om det, vil vi tolke det som minnene våre. De er basert på våre erfaringer, vår historie, vår kontekst – og ikke nødvendigvis det samme som avsenderens kontekst og intensjon.

Jeg tror vi kan bruke utsagn som “tror du at du kan lese tankene mine/deres?” på en konstruktiv måte noen ganger, for å hjelpe andre til å se at de muligens er litt raske med å fortolke eller trekke konklusjoner om hva andre tror, mener eller føler. Men vi bør bruke det med forsiktighet, ettersom vi ofte vet lite om de fortolkningsrammer som ligger til grunn for den andres oppfatning av det som skjer eller blir sagt.

#psykiskhelse #kommunikasjon #tankelesing #tanker #fortolkning #budskap #psykolog #fortolkningsrammer #toleranse #forståelse #nonverbalkommunikasjon #cliffordgeertz

Vi blir det vi tenker

Jeg lurer på hvor mange tanker jeg tenker i løpet av en dag…. Eller en uke… Eller et liv….

I dag er jeg i det filosofiske hjørnet. Skal egentlig lese… men vil heller sitte og se ut av vinduet, ut på sol, glinsende bilder, nakne trær og små mennesker.

“Cogito, ergo sum” – “Jeg tenker, altså er jeg,” sa René Descartes, en fransk filosof og matematiker som levde på 1600-tallet. Den setningen har han fått mye berømmelse for. Tross stor innsats fra universitetets side, har jeg i grunn aldri forstått hva han mente med den. Som sykepleier er min beste forklaring at “jeg tenker, og derfor kan jeg vite at jeg er til” – jeg trenger nemlig hjernecellene mine for å tenke; uten hjerne, ingen meg, ingen tanke… “Jeg er, derfor tenker jeg…”

Ok, filosofi er kanskje ikke min sterkeste side. Men jeg vet at tanker har stor betydning for hvem vi er, eller hvem vi tror vi er.

Vi kan ha store tanker om oss selv, våre evner og muligheter. Det hjelper en selvsagt et skritt videre, noen ganger mange skritt videre. Men det er ikke sikkert jeg er rette person til å være president, bare fordi jeg går rundt og tenker det selv… Det kan være et misforhold mellom tankene mine om meg selv og mitt faktiske ‘jeg’.

Vi kan også tenke oss selv nedenom og hjem. Ydmykhet er både en dyd og noe å beundre. Men alt som minner om ydmykhet er det ikke nødvendigvis. Ydmykhet er beskjeden, men ikke utrygg på seg selv. Å tenke devaluerende tanker om seg selv eller tro at man ikke kan noe, klarer noe, orker noe, er verd noe, er derimot ikke godt for noe som helst. Det kan i seg selv dessuten være nok til at man mislykkes. Man psyker ut seg selv, rett og slett.

Slik løper tanker forut for handling. Det positive fremmer, det negative hemmer. Vi blir det vi tenker.

Jeg tror det er ett av Salomos ordspråk som sier: “Som en mann tenker i sin sjel, slik er han.” Det er et enkelt utsagn, men når man tenker nøye gjennom det, rommer det mye. Vi formes av det vi tenker om oss selv.

Selvsagt kan vi “fake” noe (late som) – men vi gjør det ikke uten at vi først tror (tenker) at vi kan “fake” det. 

Og her ligger også motsatsen – vår tanke blir på sin side påvirket av det vi gjør og sier. Derfor sier også noen “Fake it till you make it!” Og i forlengelsen av det: “Fake it till you become it!” Og vi tviler på oss selv – om vi vil klare noe, om vi tør være sosiale, om vi orker å smile – så kan vi starte med å late som… og etter hvert vil det påvirke oss. Det blir lettere å gjøre neste gang, og kan etter hvert bli helt naturlig – slik som å skrive thouch, spille piano eller holde foredrag.

#tanke #filosofi #student #tenkpositivt #tankensmakt #psykiskhelse

 

Hva er forskjellen på psykolog og psykiater?

I psykisk helsevern kan man møte både psykologer og psykiatere. Begge yrkesgrupper kan f.eks. bli behandleren din hvis du følges opp på en DPS poliklinikk. De jobber med samme pasientgruppe – psykiatriske pasienter – men har ulik utdanning.

En psykolog er en person som har gjennomført profesjonsstudiet i psykologi. Studiet er seksårig, og gir så rett til å arbeide som autorisert psykolog. Å bli autorisert vil si at man har en yrkestittel som er beskyttet; kun de som har bestått studiet og er blitt offentlig godkjent, kan kalle seg psykolog. I Norge tilbys psykologiutdanning ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Alle steder tilbys også årsstudium (1 år), bachelor (3 år) og mastergrad i psykologi (5 år), men dette gir ikke rett til å kalle seg psykolog. Etter profesjonsstudiet kan en psykolog videreutdanne seg innen forskning (doktorgrad/Ph.D.), eller spesialisere seg innen bestemte fagormåder: voksenpsykologi, nevropsykologi, psykologisk arbeid med rus- og avhengighetsproblemer, samfunnspsykologi, eldrepsykologi, familiepsykologi, habilitering, barne- og ungdomspsykologi, psykologi med psykoterapi, arbeidspsykologi og organisasjonspsykologi. Spesialiseringen tar 5 år, og inneholder bl.a. kurs, praksis og veiledning. Som ferdig spesialisert kalles man psykologspesialist. Psykologer har kompetanse både på normalutvikling og på psykiske lidelser

En psykiater er en lege (med 6 årig medisinstudie + 1 1/2 år turnus) som så har spesialisert seg innen psykiatri for å jobbe med psykiske lidelser, enten det er forebygging, utredning eller behandling. Spesialiseringen kan skje enten innen voksenpsykiatri eller innen barne- og ungdomspsykiatri, og tar minst 5 år. Spesialiseringen skjer mens legen er i arbeid, og han/hun kalles da LIS-lege (Lege I Spesialisering). LIS-legen må arbeide minst 2 år ved en psykiatrisk sykehusavdeling og minst 1 år i en åpen allmennpsykiatrisk poliklinikk. Spesialiseringen inkluderer også kurs og veiledning. I motsetning til psykologen, kan psykiateren bruke medikamenter i behandlingen av pasienter.

Hvis man søker etter psykisk helsehjelp, kan man også støte på såkalte psykoterapeuter. Dette er ikke en beskyttet tilttel, dvs. det kreves ingen offentlig godkjenning eller formell kompetanse for at noen skal kalle seg psykoterapeut. Hvem som helst kan med andre ord gjøre det. Psykoterapeuter tilbyr bl.a. samtaleterapi og jobber ut fra et helhetlig menneskesyn. De kan jobbe innen ulike retninger: getaltterapi, psykodrama, kunst- og uttrykksterapi, psykosyntese, integrativ terapi, analytisk psykologi og danseterapi.

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #psykoterapeut #psykiatri #psykiskelidelser #utdanning #DPS

Kull og medisiner – ingen lur kombinasjon…

Kull er et enkelt og naturlig “legemiddel” som kan brukes ved forgiftninger eller på infiserte sår. Det er imidlertid ikke lurt å knaske kull fra peisen. Det bør helst være bearbeidet på en bestemt måte. Etter en slik prosess omtales kullet gjerne som “medisinsk kull”, og kan kjøpes på apoteket i form av kulltabletter eller mikstur. Det finnes også kullbandasjer.

Ved fare for forgiftning – f.eks. med legemidler, soppgifter, plantegifter, kjemikalier eller rottegift – kan man bruke medisinsk kull som motgift. Kullet binder seg til giftstoffene og hindrer at de blir absorbert i kroppen. Det er derfor viktig å gi det raskt etter inntak av giftstoffet, men noen ganger vil dette ikke være nok til å forhindre forgiftning. Ved alvorlige symptomer/stort inntak: kontakt legevakta eller ring 113!

Helsebiblioteket forslår som tommelfingerregel å gi 10 ganger så mye kull som giftstoffer.

Apotek1 anbefaler ikke å gi medisinsk kull hvis en person har nedsatt bevissthet eller kramper (-da kan han/hun kveles!); er kvalm/kaster opp; har svelget etsende/irriterende stoffer; har svelget tennveske, white spirit, bensin o.l.; eller har spist stoffer som ikke bindes til kull (jern, litium, fluor, bordsalt, alkohol). Kull bør heller ikke brukes over for lang tid siden det kan binde næringsstoffer og vitaminer – og medisiner som man trenger.

Det er lenge siden jeg har spist medisinsk kull, men her om dagen tok jeg det etter å ha spist noe mat jeg var redd for å bli dårlig av. Det er vanskelig å si hvor nødvendig det var, men kull er uansett ikke farlig, så jeg tenkte ikke så mye mer over det. Da jeg våknet i morgest følte jeg meg uvanlig svimmel. Det begynte i går, men i dag var det vanskelig å komme opp av senga. Jeg skjønte ikke hva det kunne være, før jeg kom på at jeg opplevde en liknende sterk svimmelhet da jeg for et par månedersiden bråsluttet med Cipralex 20 mg – da hadde jeg våknet i 4-tida på morgenen og følt at rommet gikk rundt. (Cipralex må trappes ned gradvis). Men denne gangen var det ikke jeg som hadde sluntra unna, men kulltablettene som hadde stukket av med Cipralexen. Jepp, kulltabletter binder Cipralex

Medisinsk kull er fantastisk! Men hvis man bruker viktige medisiner, bør man tenke seg om to ganger før man spiser det. Noen ganger kan det være nødvendig; andre ganger kan det være best å la være.

(Ved usikkerhet – ring Giftinformasjonssentralen: 22 59 13 00)

#kull #medisinskkull #cipralex #forgiftning #medisiner

Kan jeg få den lille til å smile?

Jeg satt på t-banen, på vei til biblioteket. Trøtt. Litt nedstemt. I alle fall ikke i humør til å snakke med noen.

En far kom på med barnevogn. Han satte seg rett ovenfor meg, med vogna litt til side for seg. “Hvorfor setter han ikke vogna slik at han kan se den lille jenta si?” tenkte jeg med meg selv. Jeg syntes han virket litt alvorlig, og jeg lurte på hvorfor han ikke i stedet bare lente seg over henne og godsnakket litt, slik man gjør med små barn. Det ville jeg ha gjort hvis jeg hadde hatt en datter på et par år, tenkte jeg, selv om det var alt jeg følte for ikke å gjøre akkurat nå. Kanskje det var slik han følte han også, faren, der han satt og så alvorlig ned på gulvet.

Jenta tittet rundt seg. Hun var søt. “I hate cute,” tenkte jeg med assosiasjon til en Garfield-plakat jeg en gang hadde hatt. Men det var for så vidt ikke sant det heller. Jeg hatet ikke det søte, men det søte kommuniserte noe som utfordret mitt dårlige humør. Noe uskyldig og åpent, nærmest tillitsfullt.

De små øynene tittet rundt i t-banen. Ansiktet var alvorlig, men mildt. Blikket hennes møtte mitt.

Jeg tenkte på hvor viktig det er at barn møtes med vennlighet, slik at de opplever at det finnes en ok verden der ute, en verden som gjengjelder deres tillit med trygghet, som gjengjelder deres barnslighet med anerkjennelse, som gjengjelder deres søken etter en idé om at det finnes noe som heter kjærlighet.

Jeg klarte selvsagt ikke la være å smile. Jeg har jobbet med barn før. Jeg liker det. Jeg pleier å sette meg på knærne for å komme på deres nivå, se dem inn i ansiktet, forsøke å kommunisere alt dette med blikket: anerkjennelse, vennlighet, trygghet, kjærlighet…

Etter litt smilte hun. Det var gøy. Det føltes nesten som en barnslig lek: Jeg, en totalt fremmed, hadde klart å fremkalle et smil hos den lille. Ett poeng! Hun tittet litt rundt seg mens smilet forsvant. Jeg gjorde det samme. Så møttes blikkene våre igjen. Jeg fortsatte å smile og møte henne med hele ansiktet. Etter litt smilte hun igjen. Jeg kunne skimte en liten tann.

Plutselig oppdaget jeg at også far satt og smilte. Det var gøy.

Da jeg gikk av, sendte jeg henne et siste smil. Hun smilte igjen. Raskt sendte jeg også far et lite smil. Han smilte tilbake.

Det var gøy. Smil er gøy!

#barn #barndom #smil #kjærlighet #omsorg #vennlighet #smågleder #oppvekst

Hva er angst?

Angst er et vanlig, men alvorlig helseproblem i den vestlige verden. Ifølge Mental Health America vil over 21 % av den voksne befolkningen i USA bli rammet av angst i løpet av et år. Dette vil i praksis si rundt 42 500 000 mennesker! I Norge antas det at ca 15 % av befolkningen rammes årlig.

Angst er en stressreaksjon, og kan involvere fysiologiske reaksjoner som hjertebank, økt puls, muskelspenninger, skjelving, hyperventilering, svetting, svimmelhet, kvalme, nummenhet og brystsmerter. Selv om den kroppslige aktiveringen i seg selv er normal, vil den ved angstlidelser kunne virke hemmende for hverdagslige aktiviteter, sosial fungering og mestring. Det kan gi en følelse av at man har mistet kontrollen eller vil bli ødelagt. Det man tenker, vil både kunne utløse, opprettholde og forsterke en angstlidelse.

Ved generalisert angstlidelse er man stadig bekymret for negative ting eller hendelser som kan inntreffe, selv om sannsynligheten for det faktisk skjer kan være svært liten. Ofte handler det om dagligdagse aktiviteter og hendelser. Man er urolig, rastløs og anspent, og kan oppleve søvnproblemer, muskelsmerter, tretthet, skjelvinger, irritabilitet, hodepine, kvalme og mageproblemer. Mange har også depresjon.

Ved fobier er angsten knyttet til bestemte objekter eller situasjoner, og kan være sterk, hemmende og irrasjonell. Det kan for eksempel handle om angst for små og/eller lukkede rom (klaustrofobi). Ved agorafobi kan man oppleve angst for å forlate hjemmet og/eller for menneskemengder, for offentlige steder eller for å ferdes alene. Sosial angstlidelse (sosial fobi) medfører sterk frykt i sosiale situasjoner, og kan derfor begrense en persons sosiale liv.  Det kan være frykt for å møte fremmede mennesker, delta eller snakke i større forsamlinger, spise mens andre ser på eller bli kritisert av andre, for eksempel i forbindelse med prestasjoner eller på grunn av utseende. En typisk respons kan være å unngå situasjonen eller objektet som skaper angst. Dette kan bidra til å forsterke angsten.

Personer som har obsessiv-kompulsiv lidelse (tvangslidelse) plages av ubehagelige tvangstanker (f.eks. frykt for smitte, brann eller at noen skal dø). De kan forsøke å kontrollere ubehaget med tvangshandlinger (f.eks. overdreven vasking eller sjekking av elektriske apparater). Løsningen gir bare midlertidig effekt. Andre kan utføre tvangshandlinger uten noen klar grunn, men fordi de føler de må.

Ved alle formene for angstlidelser, kan man få panikkanfall, en intens fryktfølelse som kan inntre uten forvarsel, og som gir sterkt kroppslig ubehag. Opplevelsen kan i seg selv skape frykt, for eksempel for ikke å få puste, for å besvime eller for å få hjerteinfarkt. Man kan føle at man mister kontrollen, og gå rundt med engstelse for å få nye anfall – som man forsøker å forhindre ved å unngå steder eller situasjoner der man tidligere har opplevd det.

Angst kan behandles, både medikamentelt og med psykoterapi. For å overvinne angsten, er det viktig å bryte med tanke- og atferdsmønstre som er uhensiktsmessige, og heller møte det man frykter, fremfor å unngå det (eksponeringsterapi). Behandlingen kan ta ulik tid. Særlig hvis angsten er blitt en del av livet, kan det ta lang tid.

#psykiskhelse #helse #angst #klaustrofobi #tvangslidelse #obsessivkompulsivlidelse #panikk #panikkanfall #eksponeringsterapi #generalisertangst #angstlidelser

Så viktig å bli forstått…

Jeg tror det er noe av det viktigste vi kan oppleve i møte med andre. Å bli forstått. Bare tenk på det motsatte – å bli misforstått. Det kan føre til ubehagelige situasjoner, pinlige øyeblikk, ødelagte relasjoner, høylitt krangel, bitre følelser, sinte blikk, sjalu blikk… listen kan i grunn gjøres veldig lang.

Det er viktig å føle seg forstått når man forsøker å formidle ting. Og jo mer sensitive tingene er, jo viktigere blir det.

Når man ikke forstår hverandre, er det som å se på hverandre gjennom en sotete glassvegg, eller i noen tilfeller en isvegg. Vi verken ser eller hører hverandre klart. Ordene blir diffuse, tonefalle forvrengt, den kroppslige kommunikasjonen utydelig. – – – Idet forståelsen inntreffer, er det som om glassveggen raser sammen, som om isveggen smelter. Alt blir mer tydelig – og ofte veldig annerledes enn vi først hadde trodd.

– Hva er det som kan smelte denne isveggen? Kanskje åpenhet, ærlighet, tålmodighet, spørrende lytting, toleranse, empati, vennlighet, kjærlighet…

“Vær så snill å tro meg! Vær så snill å forstå!”

Vi trenger å bli forstått. Da går alt så mye bedre.

Vi trenger også å forstå andre. Også da går alt så mye bedre.
#psykiskhelse #åpenhet #forstå #relasjoner #psykolog #optimist #toleranse #empati

Mot er ikke fravær av frykt…

“Mot er ikke fravær av frykt, men det å bestemme seg for at noe annet er viktigere enn frykten.”

(James Neil Hollingsworth)

Dagens sitat! 🙂
Utdrag fra No Peaceful Warriors! (1991), Gnosis #21.
“Courage is not the absence of fear, but rather the judgment that something else is more important than one?s fear. The timid presume it is lack of fear that allows the brave to act when the timid do not. But to take action when one is not afraid is easy. To refrain when afraid is also easy. To take action regardless of fear is brave.”
#mot #frykt #bryseg #ikkegiopp

Tør du stole på at noen vil ta deg imot?

Bygningen brenner. Rommet er snart overtent. Din eneste mulighet til å overleve er å hoppe ut av vinduet. Det står noen der nede med åpne armer. De roper til deg at de vil ta deg imot. – Tør du stole på dem?

Å ha tillit til andre mennesker er viktig for å oppleve trygghet. Når vi er små, trenger vi foreldre eller andre voksenpersoner som kan trøste oss, berolige oss og beskytte oss når vi blir redde. Uten vil vi fortsette å være redde – redde for det mørke, det ukjente, det skremmende, det vanskelige.

For å lære trenger vi å føle oss trygge. Vi trenger å ha tillit til at lærere og medelever ikke vil oss vondt, men at de vil hjelpe oss videre i livet og til å utvikle oss kunnskapsmessig og sosialt. Uten denne tillit vil vi føles oss ensomme, utrygge, tilbaketrukne. Det vil gå ut over læringen. Vi føler vi blir hengende etter. Det blir en vond spiral.

I partnerrelasjonen trenger vi å ha tillit til at den andre personen elsker, vil stille opp, vil sikte mot samme mål, vil være trofast. Uten slik tillit vil vi føle oss ensomme og utrygge. Det blir vanskelig å elske tilbake. Det blir en dysfunksjonell relasjon som kan gi mer smerte enn glede og støtte.

For å gjøre en god jobb trenger vi å føle at vi blir verdsatt. Vi trenger å ha tillit til at ledere og medarbeidere stoler på oss, vil oss vel, ivaretar oss, samarbeider med oss. Uten dette blir situasjonen destruktiv. Arbeidsgleden og kapasiteten minker, sykdom kan bli resultatet.

Tillit kommer ikke av seg selv. Noen ganger vil det ta lang tid å bygge den opp. Særlig hvis man som barn og ung har opplevd manglende trygghet, omsorgssvikt eller ulike former for mishandling, kan det være vanskelig å stole på andre senere i livet.

Det kan ta lang tid å bygge opp tillit, og den kan lenge være skjør, så skjør at selv små ting kan få den til å rase sammen. I noen tilfeller vil man ikke ha tid til å bygge opp tillit. Det kan være akutte kriser. Da kan den som sliter være nødt til å bestemme seg for å gi tillit til den som står der og åpner armene for å hjelpe, selv om han/hun ikke kjenner vedkommende. Det blir som når huset brenner – vi må bestemme oss raskt, vi må velge å stole på den der nede. Og hvorfor ikke? Når vi er i ferd med å miste alt, har vi ingenting å tape.

Slik kan det også være når vi føler vi er i ferd med å brenne opp innvendig. Smerten er overveldende. Alt kan virke mørkt og kaotisk. Ingenting virker trygt. Men det er en liten stemme der ute, en stemme som sier at den ønsker å hjelpe. Vi må velge å stole på den, velge å gi den en sjanse. Slik som en skilpadde som velger å titte ut av det harde skallet sitt. – Og hvorfor ikke? Når vi er i ferd med å miste alt, har vi lite å tape.

#psykiskhelse #hjelp #DPS #depresjon #psykiatri #angst #tillit #barndom #omsorg #omsorgssvikt #oppvekst #mobbing #psykiskhelsevern

Hvem gir vi makt over våre liv?

I dag leste var jeg på forelesning om makt og autoritet. Kan ikke si annet enn at jeg syntes det var veldig interessant. Makt er involvert i så mye, og nok mer enn vi tenker over.

Hva er egentlig makt?
En fin definisjon er: å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan man jo gjøre på flere måter – overtalelse, inspirasjon, belønning/fristelse, hypnose, tvang, trussel, direkte vold… Dette hørtes negativt ut – og det er sant, makt kan brukes til mye negativt. Vi kaller det da gjerne maktmisbruk. Men det kan også brukes positivt – f.eks. for å hindre kriminalitet eller annen skadelig atferd.

Hva er så autoritet?
Sagt enkelt: makt i praksis – å gi en ordre som andre adlyder uten å stille spørsmål. Dvs. andre adlyder fordi de mener det er riktig (legitimt) å gjøre det. Det hjelper ikke bare å ha en maktstilling – f.eks. politi, statsleder, lærer – hvis ingen gjør det man sier. Et godt eksempel er president Trump. Han innehar en viktig maktstilling, og sammen med den også en viss grad av autoritet. Likevel er det så mange som protesterer og nekter å høre på ham, at han blir et sørgelig eksempel på svekket autoritet. Når man gir en ordre, og andre ikke adlyder, blir man stående som en tulling. Og da er sannsynligheten stor for at de ikke vil adlyde neste gang…

Selv om noen har formell makt over oss, trenger vi ikke lyde dem. Det kan gi konsekvenser – f.eks. hvis vi ikke betaler skatt eller bryter trafikkreglene. Vi kan havne i fengsel. Men hvis mange nok gjør opprør, vil autoriteten svekkes og maktbalansen forskyves.

Maktstrukturer og autoriteter er viktige i et samfunn – et sosialt system der mennesker med ulike syn og karaktertrekk skal leve sammen. Så sant det er fundert på gode prinsipper, bør vi derfor respektere og adlyde.

Men det finnes andre maktrelasjoner som ikke er gode. Vi kan la andre ha makt over oss som ikke fortjener det. Vi kan – av en eller annen grunn – tro at de har legitim rett til det, at det er riktig å tro dem. Men kanskje bør vi stille spørsmålstegn ved deres makt og autoritet. Hvis mobbere (eller andre) forsøker å ødelegge oss – bør vi da tillate at de har makt over oss? Enten det er direkte gjennom det de sier, eller indirekte gjennom tanker de får oss til å tenke om oss selv, bør vi ikke gi dem autoritet.

Løgntankene kan si til oss: “Du er dum… Du er verdiløs… Du er stygg… Du kan ingenting…” Så forsøker de å utøve autoritet over oss: “Bare gi opp… Slutt å håpe… Slutt å tro på kjærlighet… Slutt å tro på vennlighet… Bare gi opp…”

Løgntanker får ofte stor autoritet… De gjør mye skade og skaper mye smerte. Mange nederlag. Men på samme måte som man kan motstå og gjøre opprør mot urettferdig politisk, sosial eller religiøs autoritet, kan man gjøre opprør mot løgntankene i sitt eget hode. Det kan være vanskelig, men vi må ikke tro dem! Vi må nekte å høre dem, og være ulydig. Noen ganger kan vi trenge hjelp fra andre. Men det er greit. Det viktigste er at løgntankene blir bekjempet.