Selvskadingsabstinenser, men jeg vant første slag!


Ja, jeg har selvskadingsabstinenser… Noe er nok psykologisk, og noe er fysiologisk… Slik som ved røyking. Kroppen frigjør endorfiner (smertestillende/beroligende signalsubstanser) når den blir skadet, og disse kan man bli avhengig av slik som man kan bli fra rusmidler…

En venninne av meg skulle slutte å røyke. Hun brukte en app som regnet ut hvor mye penger hun sparte på ikke å røyde den dagen, den uka, den måneden, det året… Innimellom postet hun resultatet på Facebook. Slik fikk “resten av verden” også følge med. Men det var interessant. Det var ganske store summer hun etter hvert sparte opp – samtidig som hun opprettholdt sitt forsett om ikke å røyke. Det var en vinn-vinn situasjon for å ivareta sin egen helse.

Hadde vært gøy om noen hadde laget en liknende app for avvenning av selvskading. Men det koster som regel ingenting å selvskade, og ingen vil nok heller betale en for å la være…

Men mitt eget “gulrot-prosjekt” fungerer foreløpig bra. Jeg er for tiden så frustrert på DPSen og på de som “banka meg opp”, men den eneste jeg kan la det gå ut over er meg selv. Jeg hater meg selv og har lyst til å ødelegge meg selv. – Det er som om jeg har lyst til å ta en røyk…eller ti…selv om jeg vet at det er skadelig. Og det løser ingen problemer, bare letter litt på trykket. Der og da. Roer de vonde følelsene litt, slik at fornuften igjen klarer å ta tak i roret på skuta.

Men jeg har likevel ikke selvskadet siden jeg igangsatte “gulrot-prosjektet”, så nå blir første “gulrot” – H&M hårspenna – min! Hvis jeg holder ut til kvelden, da. Men jeg får besøk av en venninne etterpå, så da har jeg hyggelige ting å tenke på. Så jeg er optimist, og synes dette prosjektet fungerer bra. Vanskelig, ja, men det fungerer. Og for de fleste av oss er det heller ingenting som kommer av seg selv her i livet ;p

#psykiskhelse #selvskading #suicidal #abstinenser #rus #endorfiner #ikkegiopp

Kan du få slettet journalen din?


 

Gale opplysninger i helsejournalen din kan by på problemer dersom du senere trenger hjelp. Det skrives dessverre mye feil, og helsepersonell er dessverre ofte lite villige til å korrigere feilene. Hvor ulogisk det enn måtte høres ut, så er tilliten til annet helsepersonell ofte større enn tilliten til pasienten – selv om det er pasienten opplysningene gjelder og angivelig stammer fra.

Gale opplysninger kan føre til feil diagnose og feil behandling. Det er derfor viktig at du vet at du faktisk har lovfestet rett til å gjøre noe med dette.

Pasientrettighetsloven og Helsepersonelloven gir deg rett til å få slike feilaktige eller mangelfulle opplysninger rettet opp. Dette har jeg skrevet om i et annet innlegg som kan leses her. Videre gir disse to lovene deg rett til å få journalopplysninger slettet:

“Pasienten, brukeren eller den som opplysningene gjelder, kan kreve at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter reglene i helsepersonelloven § 42 til § 44.” (Pasientrettighetsloven §5-2).

I Helsepersonelloven er det §43 som tar for seg sletting av journalopplysninger. Den lyder som følger:

“Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelsene i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18 og:

1. opplysningene er feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder eller
2. opplysningene åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp.

Dersom krav om sletting avslås, skal kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen. Avslag på krav om sletting kan påklages til Fylkesmannen. Dersom Fylkesmannen mener at sletting kan være i strid med arkivlova §§ 9 eller 18, skal det innhentes uttalelse fra Riksarkivaren.”

Du kan altså kreve at journalopplysninger eller utsagn blir slettet på visse betingelser. Et slikt krav må legges frem skriftlig, og dersom du får avslag – noe det dessverre kan være stor sannsynlighet for – har du mulighet til å anke til Fylkesmannen (og du har rett på informasjon om hvordan du gjør dette).

Den første betingelsen for å få opplysninger slettet, er det ikke er “ubetenkelig ut fra allmenne hensyn” å slette dem. Ifølge kommentarene til loven viser dette til at det også finnes lover som påkrever dokumentasjon (dokumentasjonsplikt) slik at tilsynsmyndighetene kan føre kontroll med helse- og omsorgstjenesten. Kommentaren sier også at man skal være betenkelig med å slette journalopplysninger som “objektivt sett er riktige” av hensynet til pasientens mulighet til å fremme erstatningskrav. Det ironiske i dette blir de tilfellene der journalopplysningene er gale. Da er naturlig nok retting et førstevalg, men hvis feilene er omfattende, kan det være mer i pasientens interesse – og til hans/hennes beste – å få dem fjerne. Men om systemet vil ta hensyn til dette, er et annet spørsmål. Derimot viser kommentaren til at det ikke bør være uproblematisk å slette opplysninger som ikke har hatt betydning for dokumentasjonen av helsehjelpen, slik som etnisk opprinnelse eller politisk tilhørighet.

Den andre betingelsen er at sletting ikke bryter med Arkivloven. Den kan leses her. Arkivlovens § 9 krever samtykke fra Riksarkivaren (eller hjemmel i arkivloven § 12) for å kassere offentlig arkivmateriale (f.eks. sykehusjournaler), mens § 18 forbyr ødeleggelse (inkl. retting og sletting) av privat arkiv som er spesielt verneverdige (kommentaren gir ikke eksempler på dette, utover å presisere at det handler om arkvi som ikke er statlige eller kommunale).

Den tredje betingelsen er at de aktuelle opplysningene enten er (1) feilaktige eller misvisende, og at de føles belastende for den de gjelder, eller at (2) de ikke åpenbart er nødvendige for å gi deg helsehjelp. Loven setter her opp eller, noe som betyr at kun en av disse trenger å være oppfylt.

Hva gjelder punkt 1, skal det altså handle om opplysninger som ikke bare er feilaktige eller misvisende, men som også føles belastende for pasienten. Det må altså begrunnes. Kommentaren føyer her til en viktig informasjon: “Sletting av hele eller deler av journal vil kunne være aktuelt der journalen inneholder fakta eller diagnoser som er feil.” Loven åpner med andre ord for at man kan få slettet hele journalen dersom denne inneholder slike feil som kan føre til gale diagnoser og behandlingstilbud senere.

Det trenger imidlertid ikke handle om feilaktige opplysnigner. Det kan, etter punkt 2, bare handle om opplysninger som åpenbart ikke er nødvendige for å gi deg helsehjelp. Dersom opplysningene kan være til nytte i videre helsehjelp, skal de ikke slettes. Kommentaren til loven legger likevel til at “Et mulig behov for opplysningene i forbindelse med fremtidig helsehjelp må imidlertid ikke fremstå som alt for hypotetisk”. Det må med andre ord være realitisk og ikke ubegrunent fra helsepersonellets side dersom de ikke vil slette opplysningene.

Kommentaren legger også til at dersom kravet om sletting ikke blir etterkommet, bør det undersøkes om man i stedet kan rette opplysningene og om pasienten ønsker dette. Du må med andre ord ikke gi opp – men heller bruke lovverket. Det er der for å beskytte deg mot feil eller dårlig behandling senere.

Dersom du får avslag, skal likevel kravet ditt nedtegnes i journalen sammen med en begrunnelse av hvorfor det ikke kan slettes.

#helse #psykiskhelse #psykiatri #sykehus #lege #psykolog #psykiater #journal #sletting #slettingavjournal #diagnose #sykdom #feilbehandling #pasientrettigheter #pasient #pasientrettighetsloven #helsepersonelloven #fastlege

Avvenning fra selvskading – Prosjekt 1: En “gulrot”…

Selvskading minner på mange måter om rusmisbruk og andre former for avhengighet.

“Jeg må drikke – NÅ!”

“Jeg må ha en røyk – NÅ!”

“Jeg må kutte meg selv – NÅ!”

Jeg har satt pris på oppmuntrende kommentarer fra blogglesere etter de siste dagers “tilbakefall”; en god påminnelse om at det går an å reise seg igjen etter en sprekk. For det er som en sprekk. Man forsøke et nytt og bedre liv – men så skjer det noe som gjør at man vender tilbake til de dårlige, destruktive vanene. “Poff” så sprakk det gode liv og de gode forsetter. Så skjer det…

Man drikker…

Man tar en røyk…

Man finner frem pilleesken…

Man spiser den ekstra sjokoladen…

Man kutter seg..

Og ingenting av det hjelper på det som egentlig er problemet. Men der og da kan det føles som den eneste og kanskje beste løsningen…

Men greit, nå ser jeg ut som en zebra igjen, og det er bare å ta tiden til hjelp og håpe at det ikke blir synlige arr. Denne gangen.

Og så var det å bryte sirkelen. Det er som noen sa om røyking: “Det er enkelt å slutte å røyke; jeg har gjort det hundrevis av ganger…” – Nettopp…

I går føyk jeg innom jeg-vet-ikke-hvor-mange butikker og så etter et tradisjonelt, gammeldags barberblad. Absolutt ikke bra, men heldigvis var det ingen som hadde det lenger. Da jeg kom inn på H&M fikk jeg plutselig et innfall av at jeg kunne kjøpe klær i stedet for barberblad. Jeg trenger det egentlig ikke, jeg er ikke fattig og naken. Men jeg fant et skjørt jeg gjerne skulle hatt, en bukse og en hårspenne. Alt på tilbud, selvsagt, ellers hadde jeg aldri tatt fingrene borti det.

Og her fant jeg min “gulrot”. Nå ligger alle tre tingene på kjøkkenbordet. På rekke og rad. Hvis jeg ikke selvskader t.o.m. søndag, blir spenna mi. Hvis ikke må jeg levere den tilbake til butikken. (Og tro meg, jeg har sterk nok samvittighet hva gjelder pengebruk til at jeg kommer til å gjøre det!). Skjørtet vil koste meg de neste 8 dagene uten selvskading, og buksa får jeg beholde hvis jeg ikke skalder meg selv t.o.m. 17.mai.

En barnslig lek, kanskje, men den har funket før – da jeg kjøpte en cd. Jeg har ikke cd’er i budsjettet mitt – men prosjektet fungerte da, og jeg har tro på at det vil fungere nå også. Det hjelper ikke hvis ikke tingene ligger på bordet. Men når de ligger, kan jeg se på dem, friste meg med dem, og – om ikke annet så for bedagelighetens skyld – motivere meg selv med at jeg ikke orker å dra tilbake til den butikken 😉

And I won’t let you get me down
I’ll keep gettin’ up when I hit the ground
Oh, never give up, no, never give up no, no, oh
I won’t let you get me down
I’ll keep gettin’ up when I hit the ground
Oh, never give up, no, never give up no, no, oh

(Sia, “Never Give Up”)

#selvskading #psykiskhelse #avvenning #avhengighet #psykisksmerte #depresjon #selvforakt #fighter #ikkegiopp #gulrot #sia #nevergiveup

Kjære Selvskading… – Deg igjen?

Kjære Selvskading,

Noen ganger lurer jeg på om du er litt treg. Jeg syntes jeg hadde sagt å så klart ifra at du skulle holde deg unna. Hvorfor måtte du komme nå? La meg være i fred. Jeg ville ikke ha flere striper, Jeg ville ikke ha mer vondt.

Jeg vet at du utnytter situasjonen. Den idiotiske vennen din, Mismot, har fortalt at jeg nå er ekstra sårbar fordi jeg ikke har noen som vil hjelpe meg. Og da er du rask til å komme. Men du bryr deg ikke om meg ellers. Men når du får sjansen til å være – til å være det du er, en drittsekk, ja da kommer du farende. Full fart. Tar tak i hva som helst, bare det kan gjøre meg vondt.

Du skylder på at jeg har dårlige venner; Gråt, Bitterhet og Sinne. Greit, så har jeg kanskje vært uheldig i mitt valg av venner i det siste. Men de var de eneste som var der når alle andre dro sin vei, når alle andre gikk hjem til sitt. Og jeg skal si deg en ting; Disse er ikke ekte venner. Og jeg har tenkt å bryte med dem.

Du sier jeg bare later som, du sier jeg ikke vil klare å bryte med dem – fordi jeg ikke har noen andre steder å gå. Men jeg kan fortelle deg, Selvskading, at jeg skal bryte med dem. Du sier jeg er for svak, for usikker, for opptatt av å lengte etter andres anerkjennelse. Men jeg kan fortelle deg, Selvskading, at jeg tør bryte med dem. Jeg skal vise deg at jeg er sterk nok!

Du sier at det ikke er noen vei tilbake. At de dårlige vennene mine har fått meg til å gjøre dumme ting, brenne broer og ødelegge andre vennskap. Du har kanskje delvis rett i det… Men hvilken rett har du likevel til å blande deg? Du sier du kommer for å redde meg, at du vil banke opp de tre, skremme dem bort. Men du er ingen helt, selv om du later som.

Jeg kan ikke benekte at du har klart å skremme dem bort noen ganger. Men hva hjelper det når du også banker opp meg? Du kommer der og slår løs på oss alle, nærmest i blinde. De stikker av og jeg blir liggende alene, like såret som dem. Trodde du virkelig jeg skulle føle meg takknemlig? Trode du virkelig jeg fikk lyst til å være sammen med deg?

Du trenger ikke tro på Mismot. Han lyver. Jeg er snemlig terk nok til å klare meg selv, og jeg skal bevise det. Greit, så gjorde jeg en feil ved å åpne døren for deg. Men nå ber jeg deg om å gå! – Gå din vei, og kom aldri mer tilbake!

hilsen
meg

#selvskading #psykiskhelse #depresjon #arr #behandlingsløs #sterk #ikkegiopp #sår

Kan gale opplysninger i journalen din rettes?


 

Blir du syk – fysisk eller psykisk – og kommer i kontakt med helsevesenet, er de som behandler deg pliktig til å føre journal (Helsepersonelloven § 39). Loven sier at det som skrives i journalen, skal være “i samsvar med god yrkesetikk” og at den skal inneholde “relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen” (§ 40).

Som pasient har du rett til å se hva som står skrevet i journalen din (§ 41). Jeg vil skrive mer om dette i et annet innlegg (lenke kommer). Å lese sin egen journal kan være utfordrende både når det gjelder å forstå det som står skrevet, og når man faktisk får se hva helsepersonell har tenkt og skrevet. Det kan by på mange overraskelser. Kanskje har de skrevet noe som er direkte feil, og som kan ha den kjedelige konsekvens at det gir grunnlag for feil diagnose og/eller feil behandling. Kanskje har de skrevet noe som blir misvisende. Kanskje har de skrevet noe som oppleves krenkende.

Du vil kanskje ønske å få rettet opp disse opplysningene. Har du noen mulighet til dette?

Ja. Ifølge Pasientrettighetsloven har du rett til å kreve at disse opplysningene blir rettet. Lovens § 5-2 sier: “Pasienten, brukeren eller den som opplysningene gjelder, kan kreve at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter reglene i helsepersonelloven § 42 til § 44”.

Det vises her til Helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44. Det er § 42 som er relevant i vår sammenheng. Den kalles “Retting av journal” og lyder slik:

“Helsepersonell som nevnt i § 39 skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen føres på nytt, eller ved at en datert rettelse tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje ved at opplysninger eller utsagn slettes. Dersom krav om retting avslås, skal kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen. Avslag på krav om retting kan påklages til Fylkesmannen som avgjør om retting kan foretas.”

Ifølge loven har du altså rett til å kreve at opplysninger eller usagn som er feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige, blir rettet. Slike krav skal fremmes skriftlig.

Dette er en lov laget for å beskytte pasienten. Journalen vil følge pasienten resten av livet, og gale opplysninger kan få alvorlige konsekvenser. Dessverre kan systemet være vanskelig likevel, men det er mulig å klage videre til Fylkesmannen dersom man får avslag på sitt krav om retting.

Hvis kravet om retting blir innvilget, kan det skje på to måter. Journalen kan føres på nytt, eller det kan legges ved en rettelse i eget notat. Innvilget krav om rettting gjør ikke at de gamle og gale opplysningene slettes – sletting omfattes nemlig av en egen paragraf, §43 (denne har jeg skrevet om i eget innlegg – klikk her).

Den magre trøsten, dersom du får avslag, er at både ditt krav om retting og begrunnelsen for avslaget skal bli nedtegnet i journalen. Da blir det i hvert fall dokumentert at du er uenig og at det finnes forhold i journalen som kan være feil.

#helse #psykiskhelse #psykiatri #sykehus #lege #psykolog #psykiater #journal #rettingavjournal #diagnose #sykdom #feilbehandling #pasientrettigheter #pasient #pasientrettighetsloven #helsepersonelloven #fastlege

 

Eksamen? Det BESTE – og MORSOMSTE – tipset!


 

Det er eksamenstid. Mange gode – og mindre gode – tips virrer i luften, og jeg kan gjerne dele noen av dem en gang. Men her vil jeg dele det “tipset” som mer enn noe annet har fått meg til å smile, ja, nesten le høyt. Det stod skrevet på veggen til en av toalettbåsene på Blindern (Universitetet i Oslo). En liten dialog – med to innspill – fra to litt ulike studenter.

Student A hadde tydligvis følt behov for å formidle sin frustrasjon mot eksamen og eksamensordningen, og hadde derfor skriblet ned sine tanker på veggen:

“Eksamen måler ikke hvor smart du er, bare hvor mye du har lest”

Svaret fra student B, var genialt:

“Er du smart, leser du til eksamen”

Enkelt og greit, hehe. Sånn er det bare noen ganger. Vi kan ikke forandre på alle systemer vi ikke liker, og da er det  bare å gjøre sitt beste og hoppe i det.

Det finnes mange kjedelige fag i denne verden, men det er som regel en grunn til at vi skal gjennom dem. Pensum settes opp av en grunn – det kan være noe det er kjekt å kunne (selv om vi ikke nødvendigvis ser det der og da – – – og ja, jeg angrer nå at jeg ikke la mer innsats i økonomitimene på vgs…men det var bare såååå kjedelig. Men nå ser jeg jo at jeg kunne hatt bruk for både det ene og det andre…).

Eksamen er garantiordningen som viser at vi faktisk har kommet oss gjennom det skolen skulle lære oss – slik at når vi søker jobb, vil skolen (vitnemålet) gå god for at vi faktisk kan noe om noe. Eksamen er også en god anledning til å “presse seg selv” til å lære noe (jeg ville nok aldri orket å lese de økonomibøkene om det ikke hadde vært for at jeg skulle ha prøver om dem).

Så til alle som i disse tider har en eller flere eksamener å se frem til:

Kast dere i det og gjør så godt dere kan! Hvis dere uansett MÅ ta de prøvene – forsøk å gjøre det så hyggelig og “morsomt” som mulig for dere selv! Finn på noe kos på eksamensdagen! Gi dere selv belønning for god innsats!

Vi kan ikke alltid styre omgivelsene, men vi kan (til en viss grad) styre hvordan vi ser på dem. So, go in there and have fun! 😉

LYKKE TIL!!!!!!

#eksamen #lesing #skole #studier #eksamensnerver #tips #eksamenstips #student #elev #utdanning #pensum #framing #reframing

Den som ikke smiler, intet vinner…


 

De fleste av oss har ulike roller vi veksler mellom, noen ganger gjennom et helt liv, noen ganger i løpet av en vanlig dag. En og samme person vil i ulike settinger være mor/far, datter/sønn, søster/bror, venn/venninne, kollega, ansatt, helsepersonell, pasient, nabo, selger, kjøper, sjåfør, passasjer, syklist, turgåer… Listen kan gjøres gangske lang hvis vitar oss tid til å tenke gjennom vårt liv og vår relasjon til andre.

Vi har alle ulike roller, og vi er de aller fleste av dem. Men uansett hvilken rolle vi måtte befinne oss i, vil vi utspille noe for andre. Hvis jeg tenker gjennom dagen i dag – hva har jeg egentlig gjort? Jeg har jobbet noen år som sykepleier, nå er jeg student (sosiologi). Jeg savner å kunne gjøre noe for andre, slik jeg kunne på sykehuset – enten det gjaldet å hjelpe pasienter eller pårørende, leger eller kolleger. Men nå, hva gjør jeg nå? Hva gjorde jeg f.eks. i går?

Jeg våknet opp alene, spiste frokost alene, tok t-banen alene, gikk på lesesalen alene, leste et par artikler alene, smugspiste lunsjen min på biblioteket alene, dro på trening alene, gikk på butikken alene, tok bussen hjem alene, jeg tok heisen opp alene, jeg spiste middag alene, jeg gikk til sengs alene.

Det kan gå dager hvor jeg knapt sier et ord. Selvsagt kan det føles litt ensomt innimellom, men det var ikke poenget mitt nå. Jeg tenker på at jeg likevel, selv om jeg knapt sa et ord til noen… likevel kommuniserte jeg med mange mennesker.

Noen mener at ordene man sier kun utgjør 7% av kommunikasjonen. Uavhengig av om det stemmer eller ei, så vet man at ordene kun utgjør en liten del. Det meste skjer non-verbalt: tonefall, blikk, ansiktsuttrykk, kroppsspråk, osv. Det er umulig å ikke kommunisere. Noe.

Da jeg gikk bortover t-baneperrongen, passerte jeg mange mennesker, de fleste studenter. Selvsagt ville jeg ikke smile og hilse på dem alle – etter gjeldende normer i Oslo ville nok det virke mer skremmende enn hyggelig på de fleste. Jeg ville kanskje også fått en haug tentative diagnoser… Men det er mye jeg kan kommunisere – f.eks. gjennom å brøyte meg inn først gjennom døra, eller å vente og slippe andre inn før meg.

Jeg husker at jeg smilte til bibliotekaren, at jeg smilte til hun som satte seg på plassen ved siden av meg, at jeg smilte til ham som spurte om jeg var ferdig med 10 kilos-vektene, at jeg smilte til bussjåføren. Jeg husker at de smilte igjen.

Uansett hvilken hva vi gjør eller hvor vi er, spiller vi en rolle for noen – i dobbel forstand. Det er egentlig et morsomt eksperiment å tenke ut hvordan vi kan være små lysskinn på andres sti.

Jeg husker at jeg ga. Og jeg husker at jeg fikk.

Det er en naturlov. Når vi gir, vil vi alltid få noe igjen. Jo, det hender at vi møter både utakknemlighet og uforutsette reaksjoner. Men så bør vi heller ikke motiveres av “belønningen”. Gjør vi det rette – selv om andre gjengjelder det gode med urettferdighet – så vil vi alltid få en god samvittighet tilbake. Og det er det viktigste – det er tross alt den vi skal leve videre med. Så husk: “Det er en større glede å gi enn å få!” 😉

#psykiskhelse #glede #oppmuntring #samfunn #roller #kommunikasjon #smil #vennskap #hensyn #kroppsspråk #vennlighet #hjelp #selvhjelp

Hva hjelper å si til en som er psykisk syk?


 

“Du må legge det bak deg!”

“Gå videre i livet!”

“Ikke tenk mer på det nå! Er det ikke godt at det hører fortiden til?”

“Du har fått et nytt og bedre liv nå! Er ikke det bra?”

“Ikke grav deg ned i den gamle dritten! Se fremover! Fokuser på her og nå!”

Noen ting kan sies på mange måter. Alt dette handler om det samme – om ikke å la seg ødelegge av noe vondt som har skjedd, noe negativt noen har sagt eller gjort. Og det er for så vidt et veldig godt poeng. Fremtiden begynner her og nå. Vi trenger ikke ta med oss “dritt” fra fortiden videre. Det som var “dritt” den gang da, trenger ikke fortsette å være “dritt” for oss i dag, forsure hverdagen for oss, gjøre livet mer til en byrde enn noe man kan glede seg over. Det er det samme som uttrykkes i det gamle ordtaket: “Ikke gråt over spilt melk.” (selv om det der kan handle mer over hva man har tapt – men poenget er at man ikke skal la seg knekke av det).

Slike oppmuntringer kan være nødvendige. Men – det er ikke alle måter man kan si dette på, som fungerer slik innholdet i setningen tilsier. “Skjerp deg! Glem nå alt det der! Gå videre!” Poenget er det samme, men resultatet blir neppe noe godt. Det fungerer nok heller som salt i såret; bensin på bålet; stein til byrden; hindringer på veien – slik at man risikerer å falle og bli liggende, i stedet for å reise seg og virkelig komme til hektene igjen slik at man kan gå videre. Tenk bare hvor annerledes det samme budskapet ville bli oppfattet dersom ordene som ble valgt, f.eks. var: “Kjære venn! Ikke la dette ødelegge deg. Dette skal du klare! Og jeg skal støtte deg på veien!”

Det er dessuten en tid for alt. Dersom en person henger seg sykelig opp i en fornærmelse eller i å ha blitt forbigått, vil bitterhet både forsure vedkommendes eget liv og andres – og etter litt vil de kanskje ikke orke å ha noe med ham/henne å gøre. Bare negativt vil komme ut av det. Da kan personen trenge et lite “puff” for å komme seg videre. I et slikt tilfelle – når problemet er selve fornærmelsen eller handlingen – kan det kanskje være på sin plass med både “skjerp deg” og “nå må du slutte”.

Men dersom problemet er konsekvensen av de sårende ordene eller handlingen – slik som psykisk sykdom (depresjon, angst, PTSD, dissosiasjon, etc) – så hjelper det ikke med slike ord og setninger, uansett hvor velmente de måtte være. Ikke bare er de uten nytteverdi, men de kan også være direkte skadelige – slik at den som er blitt syk, i stedet for å komme til hektene igjen, blir verre og mer ødelagt.

Utsagn som “Du må legge dette bak deg!” plasserer hele ansvaret på den som er blitt utsatt for det vonde. Og det er sant, vi har alle ansvar for eget liv og egne valg. Er man frisk, vil man også kunne ta dette ansvaret. Men er man blitt psykisk syk, ligger det i sykdommens natur at dette blir ekstra vanskelig. Det er jo derfor det kalles “psykiske lidelser” – det er psyken, selve kontrollorganet, som lider og er svekket. Det kan da være nødvendig med ytre hjelp, enten fra venner, familie eller profesjonelle. Det sier seg selv at utsagn av typen “Gå videre!” og “Du må legge dette bak deg!” ikke kan gjøre samme nytte som hos en som er psykisk frisk, men nok i stedet vil kunne gjøre vedkommende dårligere.

Det er ikke så lett å se dette når det handler om psykiske lidelser. Men det kan enkelt sammenliknes med somatiske skader (kroppslige skader). Hvis en person snubler i fortauskanten og blir liggende og furte, kan det være greit å hjelpe vedkommende på bena etter en stund og si at hun heller bør komme seg videre – ellers mister hun bussen. Det hjelper ikke å sitte der og sørge i lange tider over det som har skjedd. Det gjør kanskje vondt i begynnelsen, men så snart smertene tillater det, er det bedre å komme seg opp og videre. Det er ikke verd å la resten av dagen – eller livet – bli ødelagt og forsuret av denne hendelsen. “Kom deg opp! Gå videre i livet! Legg det bak deg!” – Absolutt! Dette er ikke noe man trenger å ta med seg videre!

Hvis personen som snublet er så uheldig å brekke benet, er situasjonen en annen. En ting er at smertene er større og mer vedvarende, men hun klarer ganske enkelt ikke å legge vekt på benet – skjelettet er delt, bitene har flyttet på seg, benet klarer ikke bære kroppsvekten slik som før. I denne situasjonen blir det meningsløst å si det samme. “Kom deg opp! Gå videre i livet! Legg det bak deg!” Selv om personen skulle gjøre noen kavete forsøk, vil det ikke gå. I stedet vil skaden bli større. Det er konsekvensene av hendelsen, ikke selve hendelsen, som nå utgjør problemet, og som hindrer vedkommende å komme seg videre i livet. Det er smertefullt, og funksjonen er nedsatt. Hun vil alltid kunne refererer til den ulykkelige hedelsen som førte til dette, men det er konsekvensene som er hovedproblemet.

Det er neppe noen som ville bedt en person med brukket ben å komme seg videre på den måten. Men når det gjelder psykiske skader, skjer det derimot ofte. Veldig ofte. Og resultatet er det samme. Det fører ikke til bedring/fremgang, men gjør oftere lidelsen større. Det handler om konsekvensene av noe negativt, ikke det negative i seg selv.

Noen vil brekke benet av å snuble i fortauskanten; andre vil ikke gjøre det. Slik er det også med psykiske lidelser. Av en bestemt type hendelse, vil noen bli syke, mens andre ikke blir det. Det er et komplekst sammensurium av ulike faktorer som avgjør hvem som blir syke eller ei. Men uansett resultatet – å si at noen som sliter psykisk skal skjerpe seg, ta seg sammen, legge det vonde bak seg og gå videre i livet, er ikke bra. Forsøk heller å hjelpe ham/henne – slik du ville gjor med en som hadde brukket benet etter å ha snublet i fortauskanten.

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #psykisksyk #psykisklidelse #depresjon #dissosiasjon #angst #traume #PTSD #relasjoner #hjelp #omsorg #brydeg #støtte #vennskap #råd

“13 REASONS WHY” – farlig eller bra?

Netflix-serien “13 Reasons Why” er både blitt ønsket velkommen og møtt med skepsis. Den ønskes velkommen fordi den tar opp viktige temaer – selvmord, mobbing, utstøting. Den er møtt med skepsis fordi den kan gi en “glorifiserende” idé om selvmord. For dem som ikke kjenner til serien, kan VG’s beskrivelse gi en kort introduksjon:

«13 Reasons Why» handler om 17 år gamle Hannah Baker (spilt av Katherine Langford), som tar sitt eget liv etter å ha følt seg mobbet, oversett og utestengt. Jenta etterlater seg nemlig 13 kassettopptak, hvert av dem ment for ungdommer hun mener må ta sin del av skylden for at hun nå er død.

Jeg sitter nå og hører på noen av klippene som ligger på YouTube. Der ligger også en nokså detaljert filmscene av selve selvmordet hennes. Personlig vil jeg IKKE anbefale noen å se dette. Selvmord er dramatisk. Det er smertefullt – både for den som gjennomfører det, og for de etterlatte. Det er grusomt. Alt dette illustreres i filmscenen – – – og det er en trend av vår tid at fantasifilmer og dokumentarer, nyhetsklipp og fotografier skal være dramatiske, avbilde mer og mer detaljert det grusomme, forferdelig scener, slikt man i “gamle dager” var forsiktig med å vise offentlig. Men gradvis har grensene blitt flyttet. Mer og mer blir tillat og akseptert – og grensene må flyttes lenger for at man skal få oppmerksomhet. Scenen med Hannah Bakers selvmord er for detaljert, og det er reell fare for at den vil kunne inspirere noen til å begå selvmord, særlig hvis de vakler på kanten av ambivalens og psykisk utmattelse.

De som har laget serien, har hatt en hensikt med å gjøre det slik. VG skriver: Brian Yorkey, som er blant produsentene av «13 Reasons Why», forklarer på sin side at de med vilje har forsøkt å gjøre serien «smertefull å se på». ? For oss har det vært veldig viktig å være tydelige på at det absolutt ikke er noe som er verdt å ta livet sitt for, sier han.

På den andre siden hevder kritikere at det problematiske med serien, er at den ikke gir noe alternativ for den som vurderer å ta livet sitt. Og det er et godt poeng. Mange mennesker opplever liknende problemer som Hannah Baker, ofte verre, og selvmord er ingen god løsning. Det er derimot en handling som avskjærer alle muligheter for å finne en løsning og å gjennomføre den.

Men serien må også ses i lys av samfunnet vi lever i; verden i dag. I Norge begår over 500 mennesker selvmord årlig. I USA er tallet atskillig høyere, og det er en av de viktigste dødsårsakene for unge mennesker. Over 40.000 mennesker begår selvmord i USA hvert år, noe som tilsvarer 121 selvmord daglig! Det er svært alvorlige tall. For hvert selvmord regner man med at det skjer 25 forsøk. Det er med andre ord et alvorlig samfunnsproblem. Det er noe man trenger å gjøre noe med, snakke om slik at flere blir oppmerksomme på hva dette egentlig handler om.

Serien om Hannah Bakers selvmord kan ses fra to perspektiver. Hvis man fokuserer på Hannahs handling, kan man få inntrykk av selvmord som (a) en løsning, en vei ut av smerten, eller som (b) hevnhandling, en måte å straffe andre på. Med dette fokuset blir filmen negativ, og den kan gjøre mer skade enn nytte. Sannsynligvis vil også noen oppfatte den slik, og kanskje også bli inspirert av den. (Har du selvmordstanker? – les her)

Det andre perspektivet retter fokus på hva våre handlinger har å si for andres liv. Dette retter seg mot oss alle, enten vi selv har det vondt eller vi har det bra. Vi er alle sårbare, på ulike måter, og vår sårbarhet vil variere. Noen av oss vil være født med en større sårbarhet enn andre – akkurat som noen kan være født med en fysisk svakhet, slik som blindhet, en defekt arm, døvhet. Vi går alle gjennom livet, og noen vil ha større utfordringer enn andre. Men alt vi gjør og sier – enten vi er svake eller sterke – vil kunne ha betydning for noens liv.

Jeg tror dette er det poenget som serieprodusenten ønsker å få frem; de ønsker å stimulere til refleksjon over våre ord og handlinger. Å mobbe, latterliggjøre, motarbeide eller utestenge et annet menneske, kan virke som en liten ting for den det gjelder. Men det kan være det som ødelegger en annens håp, mot, tillit og selvbilde. Noen ganger kan det også være dråpen som får et allerede fullt beger til å renne over.

Sagt med andre ord: Vi kan alle være den som fikk et annet menneske til å gi opp…

Vi kan også være den som får dem til å reise seg igjen. Den som gir håp. Det vi velger å si og gjøre, hvordan vi behandler andre, vil ha mye å si for deres liv. Vi ser kanskje ikke konsekvensene av våre handlinger – og det er dette som fremheves i serien. Den viser den ytterste konsekvens (Hannahs selvmord), og viser så hvordan ulike negative “hverdagslige” ting var årsaken til det (i form av Hannahs forklaringer på kassettopptakene).

Vil jeg anbefale serien? Jeg vet ikke…. Kanskje ikke for dem som sliter selv. Serien får nå medias oppmerksomhet, så det sannsynligheten for at man får med seg omtaler av den, er større enn om den gikk ubemerket hen. Jeg tar derfor også sjansen på å skrive om den – selv om jeg ikke vil anbefale alle å se på den. Hvis du sliter psykisk, blir mobbet, er deprimert eller sliter med selvmordstanker, vil jeg ikke anbefale deg å bruke tiden din på denne serien. Du trenger å fylle livet ditt med positive ting som gir håp, mot, styrke og glede.

De som virkelig trenger å se serien, er de som behandler andre “som dritt”, de som er likegyldige til sin innflytelse på andre, de som trenger å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning, de som trenger å forandre atferd – slik at ikke flere skal ende opp som Hannah.

Når noen er død, vil mange tenke på ting de kunne gjort annerledes. Men da er det for sent… Men for dem som ennå ikke er blitt en del av statistikken, er det fortsatt håp. Vi vil alle bety noe for andre – både på godt og vondt. Det er opp til oss å velge hva vi vil være…

#psykiskhelse #hannahbaker #13reasonswhy #selvmord #selvskading #mobbing #utfrysning #ensomhet #hat #vennskap #alene #ensom #skole #suicid #suicidal #vågåbrydeg #bryseg #

Ny dokumentarserie om selvmord!


 

I morgen starter en ny svensk dokumentarserie på SVT som tar for seg selvmord og psykisk helse. Det er med andre ord et viktig tema, som forhåpentligvis også vil få mer fokus i Norge.

I 2016 tok ca 1600 mennesker livet sitt i Sverige – noe som tilsvarer 30 selvmord i uka. Det er dette tallet som gjenspeiles i dokumentarseriens tittel, “30 liv i veckan”. Les mer om serien her.

For de etterlatte kan selvmordet komme som et sjokk. Det var den smilende, pliktoppfyllende, arbeidsomme, sosiale, omtenksomme, humoristiske… som man var så glad i. Men så var det kanskje ikke slik han eller hun så seg selv…

Andre ganger har man sett av at vedkommende har slitt. Lenge. Kjempet. Kanskje så man tegnene, men turte ikke si noe. Så var det for sent…

Selvmord er ingen god løsning – det etterlater ingen mulighet til å forsøke igjen. Men for mange er det den eneste løsningen de ser.

Det er derfor kjempeviktig at samfunnet snakker om selvmord. Mange er usikre, vet ikke hva de skal si eller gjøre når de ser eller hører at noen sliter. Men dette er en type kunnskap som er viktig å ha – like viktig som hjerte/lungeredning eller bruk av brannslukningsapparater. Når noen står på kanten av selvmord, er det like mye en nødsituasjon som når noen har falt om på gata, eller når det brenner i en sofa. Forskjellen ligger i at ‘katastrofen’ ikke er like synlig.

Men hva du gjør – eller ikke gjør – kan bli avgjørende for å redde et liv.

Du kan lese mer om dokumentarserien og innholdet her og her.
 

#psykiskhelse #selvmord #selvskading #omsorg #hjelp #svensktv #dokumentar #30liviveckan #SVT