Mitt liv som Sarah – DEL 2: Håp og liv spirer frem fra det døde

Det var overskyet ute. Bakken hadde fortsatt mørke flekker etter nattens regn. Enkelte steder mellom skyene så det heldigvis ut til å lysne. “Bra,” sa jeg til meg selv. Paraplyen hadde jeg glemt hjemme. Igjen. Sånn sett var jeg ganske sårbar der jeg beveget meg ut i den nye dagen.

Verden var begynt å bli grønn nå. Lysegrønn. Egentlig elsket jeg denne tidlige delen av sommeren. Alt virket så ferskt og nytt. Gress, trær, blomster. Det lysegrønne gjorde spesielt inntrykk. Selv om jeg bare var på vei til t-banen, følte jeg at jeg vandret i en seiersmars. Jeg sendte et glis mot den grå himmelen. Den årlige gleden over å ha overlevd nok en vinter.

Jeg tenkte tilbake. Da dagene ble mørkere og luften ble kaldere, hadde jeg ikke gitt fullstendig opp. Jeg levde videre i håpet. Hele vinteren. Det var et håp om at dette ubehagelige en gang ville gå over. Det var et håp fordi jeg trodde på at det fantes en mulighet for at det ville bli bra igjen, selv om jeg må innrømme at jeg noen ganger var i tvil om at naturen noen gang ville våkne til liv igjen.

Jeg håpet fordi jeg hadde lært. Det hadde jo skjedd år etter år. Men likevel hadde jeg en årlig tvil. En usikkerhet som bredte seg utover snøen som en mørk skygge. Stolte jeg ikke på årssyklusene? Eller var jeg bare så blendet av mørket og tilstivnet av kulden at jeg ikke klarte å tro det?

“Er det så vanskelig å tro at det vonde kan bli bedre mens det står på?” Jeg stoppet opp ved en liten busk. Så nøye på bladene. La hodet på skakke og ventet. Som om den ville svare meg. Selvsagt ville den ikke det. Eller – var det kanskje det den gjorde?

Jeg så rundt meg. Lysegrønne trær. Blomster som var i ferd med å spire frem. Jeg kunne høre fuglesang. Jeg kjente at den lille pausen gjorde noe med meg. Det var nesten som om jeg kunne kjenne på håpet, føle på livet.

Jeg hørte t-banen i det fjerne. Det var på tide å løpe. Alt det vakre forsvant i de neste sekunders kamp mot tiden. Jeg ville rope til dem foran meg at de måtte holde dørene. Men selvsagt hjalp det ikke. Vi var to-tre stykker som var så heldige å få med oss scenariet “dørene lukkes” idet vi pesende entret plattformen.

Banene forsvant. “Supert,” tenkte jeg. “I just lost another train! En flott metafor på livet mitt…” Jeg sendte sjåføren noen uvennlige tanker, før jeg angret meg og sendte meg selv de samme tankene fordi jeg hadde tillatt så ufine ord å komme inn i vokabularet mitt.

Jeg satte meg i trappa med ryggen mot murveggen. Jeg kom til å komme for sent til forelesningen. Jeg kom til å gjøre et dårlig inntrykk. Kanskje ødelegge dagen til foreleseren. Ingenting jeg gjorde var riktig. Hvorfor hadde jeg i det hele tatt stått opp i dag?

Et lysglimt lurte seg frem over asfalten ved siden av meg. Jeg så opp. Sola var i ferd med å bryte gjennom skydekket. Jeg lot blikket gli over de lysegrønne trærne nok en gang. Lot det stanse ved det store treet med de små, hvite blomstene. For noen måneder siden hadde det vært nakent. Tilsynelatende dødt. Ikke fordi det i seg selv var ødelagt, men fordi omgivelsene rundt forandret seg. Det ble kaldere. Derfor trakk treet seg inn i seg selv. Gikk i dvale.

Men livskraften var der. Nå kom det frem igjen. Vakrere enn noen gang.

Kanskje var det det busken hadde forsøkt å fortelle meg i stad. De siste månedene hadde jeg opplevd livet mer som en byrde enn som en glede. Jeg hadde lyst til å gi opp. Det var kaldt og mørkt rundt meg. Derfor trakk jeg meg inn i meg selv, i mitt eget mørke. Jeg følte meg ødelagt og verdiløs.

Men kanskje var det ikke så ille likevel. Kanskje kunne jeg gripe tak i håpet om at det ville bli bedre. Hvorfor ikke? Det hadde jo vært bedre før. Kanskje jeg ville kunne blomstre igjen, slik som treet?

Det lysegrønne dekket og de vakre blomstene hadde ikke kommet tilbake over en natt. Det hadde skjedd gradvis, over flere uker. Kanskje hadde jeg mer å lære her. Tålmodighet. Gradvis arbeid. Først en knopp, så en spire, så en vakker blomst…

Jeg lukket øynene. Kanskje ting en gang ville bli bedre. Jeg forsøkte å gripe fast i håpet. Kanskje en gang. Kanskje. Jo, jeg ville tro på det.

Jeg lukket øynene, men åpnet dem raskt igjen. Ville ikke miste naturen av syne. Jeg ville holde fast på livet. Det var bra jeg hadde mistet t-banen. Nå fikk jeg nyte det litt lenger. Håpet.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 3 (“En fange i en gammel kropp“) her.

DEL 1 (“Morgenens kamper og speilbildets glis”) kan du lese her.

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #natur #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #vår #håp

Mitt liv som Sarah – DEL 1: Morgenens kamper og speilbildets glis


 

“Den neste som sier at mennesket har verdi, biter jeg hodet av!” Jeg snerret til speilbildet der inne. Det snerret tilbake. Presset sammen øyenbrynene. Myste mot meg som om jeg representerte dagens store fiende.

Det var omtrent slik jeg følte meg. Sånn sett var vi ganske like, speilbildet og jeg. Men av og til ønsket jeg at det som møtte meg der inne, kunne vise litt mer forståelse. Kanskje komme med et oppmuntrende smil. Særlig på en dag som denne.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Hermet etter alle de sure grimasene jeg gjorde. “Dust,” mumlet jeg. Speilbildet beveget på munnen som om det forsøkte å si det samme til meg.

Jeg snudde meg og gikk ut på kjøkkenet. Det var jo slik jeg følte meg. Som en dust. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere ble ordene som kunne beskrive meg. Negative alle sammen.

Jeg puttet matpakken i sekken. “Jada, alle mennesker er verdifulle,” mumlet jeg til den. “Yeah, right!” svarte jeg på dens vegne.

Jeg gikk tilbake på badet. Tok på meg eyeliner og maskara mens jeg myste på personen der inne. Hun så skeptisk ut. Jeg tok leppestiften – leppestiften som jeg aldri brukte – og tegnet en diger monstermunn på hun der inne. “Ha! Ta den, du!” Jeg sendte henne en siste grimase. Hun så overrasket ut. Jeg smilte. Monstermunnen fikk henne til å se komisk ut. “Smil til verden, og den smiler igjen,” sa jeg idet jeg nikket farvel. Hun var høflig nok til å nikke tilbake.

Jeg var ikke sikker på hvorfor jeg valgte å gjennomføre disse morgenritualene til stadighet. Hver dag var en kamp. Eller, det var ikke helt riktig. Det fantes også gode dager også. Innimellom. Men det siste året hadde de fleste dagene vært en kamp.

Det var kanskje mer riktig å beskrive det hele som en slagmark. Først det sedvanlige basketaket mellom meg og vekkerklokken, som vanligvis endte med at en av oss falt pladask ned på gulvet. Det forundret meg stadig at ingen av oss hadde pådratt oss større skader. Jeg måtte sloss med dyna for å komme meg ut av senga. Den var sterk og tung. – Hvorfor skulle jeg i det hele tatt stå opp?

Det var den følelsen. Hvorfor… Hvorfor stå opp? Hvorfor spise frokost? Hvorfor gidde å stelle seg? Hvorfor gå ut av huset?

Dette var de tunge dagene. Dagene hvor drømmeland virket som det eneste forlokkende stedet å reise – men hvor billetten allerede var gått ut på dato.

Men det var bare kaste seg ut i striden. Finne frem rene klær, helst jeans og t-shorte. Sette sminke og smil på riktig plass. Så var vi klar for en ny dag, speilbildet og jeg.

Jeg lukket døren hardt igjen og vred nøkkelen omhyggelig igjen. Forsøkte å la tungsinnet bli igjen der inne. Håpet at det ikke hadde klart å snike seg med. Det hadde skjedd før. Men forhåpentligvis ikke i dag.

Med sekken slengt over skulderen gikk jeg mot heisen. “I dag blir en god dag,” mumlet jeg i håp om at gode utsagn kunne virke selvoppfyllende.

Heisdøren åpnet seg. Jeg gikk inn. Heisdøren lukket seg. Et nytt speilbilde møtte meg der inne. Jeg gliste og hilste høflig. Det smilte muntert hilste vennlig tilbake. “Jo, dette er lovende,” tenkte jeg med meg selv idet jeg forlot heisen og gikk ut på gaten. Nå gjenstod det bare å se hva dagen ville bringe.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 2 (“Håp og liv spirer frem fra det døde”) her.

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #morgen #speilbilde #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer

Jeg hater deg, men jeg er glad i deg…


 

Det er bare i sjakk at verden er sort – hvitt. I det virkelige liv rommer den mange farger og nyanser. Vi kan selvsagt oppfatte den som sort-hvitt og dele den inn i: venner/fiender, de som likner meg/ de som ikke likner meg, de som liker meg/ de som ikke liker meg, de som mener det samme som meg/ de som ikke mener det samme som meg… osv.

Sorg-hvitt-tenkningen gjør oss unyansert i vår omgang med hverandre… Det påvirker måten vi tenker om andre på, og det påvirker måten vi tror andre tenker om oss på.

Hvis jeg ser på en person som “fiende” eller som “en som ikke liker meg” etc (sort), så er sannsynligheten relativt stor for at jeg vil oppfatte et utsagn eller en handling fra vedkommende som mer negativ enn om et samme utsagnet eller handlingen hadde kommet fra en som jeg regnet som “venn” eller “en som liker meg” etc (hvitt). Slik males kontrastene sterkere… Verden blir sort-hvitt.

Men kan man elske en person samtidig som man er sur på vedkommende?

Det kan være lett å blande sak og person… Men man kan fortsatt elske et menneske som gjør eller sier noe galt. Det er mulig å skille sak og person.

Jeg snakker ikke om Yin-Yan filosofi, om at det er noe godt i alt ondt og noe ondt i alt godt. Jeg er ikke Yin-Yan-tilhenger. Men jeg mener at vi både kan og bør skille sak og person, og være glad i mennesker, selv om de gjør oss urett eller hater oss. Det kan kanskje virke ulogisk både å rose og å rise en og samme person. Men ikke hvis man fortsetter å ha en god grunnholdning (“du er verdifull, jeg er glad i deg uansett”) samtidig som man kun forholder seg til ‘saken’, ikke personen som sådan.

“Du såret meg, jeg er skuffet over det du gjorde, jeg ble sint fordi du løy… Men jeg er fortsatt glad i deg!”

Vi trenger ofte å få utløp for våre følelser; men vi trenger ikke male verden sort-hvitt for det. “Unconditional love”… Verden trenger det!

#psykiskhelse #tilgivelse #unconditionallove #kjærlighet #vennskap #vennlighet #overbærenhet #følelser #mennesker #sorthvitt #sjakk #unyansert #verdi #menneskeverd

 

Hvorfor arr ikke bør utsettes for sol…


 

Jeg har sagt det til nyopererte pasienter hundrevis av ganger, så jeg vet det så godt. Arr bør beskyttes mot sollys ett års tid; i hvert fall til huden ser normal ut. Ellers risikerer man å få “tatoveringer”: Arrene blir ekstra pigmenterte og derfor gjerne mørkere (hyperpigmentering). Dessverre er risikoen for silke arr større hos oss med mørk hud eller lys/rosa hud.

Det er særlig den første tiden solskinn øker faren for tatoveringsarr. Det er da viktig å beskytte med solkrem eller dekke til med plaster/tape.

Et hvert sår kan være utfordrende på dager som dette – når sola endelig skinner og temperaturen kryper opp mot 26’C. Det siste året har jeg fått arrstriper over mesteparten av armene, brystet og lårene. Jeg føler meg faktisk som en sebra. Jeg skammer meg, selvsagt – hvis noen skulle lure på hvordan det føles. Men samtidig vil jeg bare glemme alt sammen og leve som vanlig, som om ingen ting har skjedd. Jeg orker ikke pakke meg inn som en annen julegave når det er så varmt…

Jeg har tegnet et bilde over de to værste arrene med penn (“self made” – the tattoo for poor people). Sånn sett er det greit at tatoveringer er blitt så vanlig at det er helt sosialt akseptert å ha det. Så da slipper jeg å tenke på akkurat de arrene… Hva jeg gjør resten av sommeren, er jeg ikke sikker på… Men jeg vil i hvert fall kjøpe meg en solkrem!

Nyt solen, dere – med eller uten parasoll, tape & tykke kremlag!

#arr #selvskading #sol #pigmentering #tatovering #solkrem #hyperpigmentering #unngåarr #beskyttemotsol #sommer #hud

“13 REASONS WHY” = “13 gode grunner”??


 

“Netflix-serien, “13 gode grunner”, som omhandler selvmord, kan føre til at noen unge som ser den velger å ta livet sitt, mener to seniorrådgivere ved RVTS Sør.”

RVTS Sør – eller Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Sør-Norge – er et ledende fagmiljø innen psykiske traumer. Sitatet over er fra ett av deres nylige innlegg, der de fraråder barn mot å se Netflix-serien “13 Reasons Why”. Det RVTS Sør er spesielt bekymret for, er scenen der hovedpersonen, Hannah Baker, tar sitt eget liv. Selvmordet vises her i detalj. Jeg er enig i deres bekymring, og jeg synes advarselen deres er på sin plass. Jeg vil selv fraråde de som sliter med depresjon, selvskading og selvmordstanker fra å se serien – jeg har skrevet litt om hvorfor her: “13 REASONS WHY” – farlig eller bra?.

Likevel mener jeg også at serien har mange gode poeng! En god ting er at den setter fokus på problematikk knyttet til selvmord og ikke minst årsakene til at det skjer. Det er en sørgelig side ved samfunnet vårt at så mange mennesker, ikke minst unge, begår selvmord. Årlig. Ofte blir de etterlatte sittende igjen med spørsmål om hvorfor. Det fine med serien er at den får frem at det alltid finnes et derfor. Jeg skal ikke skrive mer om dette akkurat nå, men du kan lese innlegget mitt “13 REASONS WHY” – Hannah Bakers selvmord… Nå advares også Norge… hvis du er interessert i dette.

Det jeg nå vil ta tak i, er imidlertid hvordan seriens navn er blitt oversatt til norsk. Som sitatet fra RVTS Sør over viser, er “13 Reasons Why” blitt til “13 gode grunner”. Her stusser jeg virkelig. Hvor i seriens opprinnelige navn finner vi antydniner til at dette handler om GODE grunner? Jeg er heller ikke enig i at den skulle bli oversatt med GRUNNER. En mer korrekt oversettelse, som ville være mer i tråd med produsentenes budskap, ville vært “13 årsaker til hvorfor”, eventuelt bare “13 årsaker”.

I det forrige innlegget mitt om serien (se her) forklarer jeg ganske grundig hvordan serien kan misforstås. Det er denne misforståelsen som ligger til grunn for at tittelen blir oversatt med “gode grunner” – enda det ikke finnes antydning til dette på originalspråket. De som advarer mot serien, vet hva de gjør. Jeg vet flere som er blitt negativt påvirket av selvmordssenen, om ikke nødvendigvis til selv å forsøke, så har de blitt presset i den retning. Denne senen er åpenbart ikke beregnet på dem, men på de som mobber, sprer falske rykter, fryser ut andre, etc. Det er de som trenger å se hva som kan bli konsekvensene av sine handlinger. Den er nok også beregnet på den tredje gruppen av involverte – de som tilsynelatende likegyldig står og ser på hva som skjer, men som velger å ikke gjøre noe. Serien henvender seg nemlig til begge grupper og formidler hvordan det “slemme” man gjør (både med og uten vilje) OG det “gode” man lar være å gjøre, vil kunne påvirke et annet menneskes liv.

Taushet og likegyldighet er ondskapens lillebrødre. Man er aldri nøytrale når man lar være å gripe inn mot urett. Man er deltakere, på urettens side, fordi man kunne ha gjort noe, kunne ha protestert, men i stedet bidrar man til at uretten skjer, fordi man tillater den å gjøre det.

Jeg tror selvmordssenen med fordel kunne vært mer sensurert uten at seriens budskap ville blitt forringet av den grunn. Men serien er ute – alle kan se den, uansett alder, uansett psykisk styrke eller svakhet, uansett om man er mobber, offer eller tilskuer. Voksne kan advare, men de kan ikke hindre at den blir sett. Den gjør inntrykk, både på unge og eldre. Lærere, foreldre, helsefolk, medier, politikere eller hvem det måtte være, burde hive seg på dette toget og bruke anledningen til å snakke med barn og unge om tematikken. Den vil bli snakket om uansett, men det er ikke sikkert at unge mennesker klarer å fange opp sine venner som sliter like godt.

Jeg vil selv føye til en liten advarsel, og det er mot å oversette seriens tittel til “13 gode grunner” – nettopp fordi en slik oversettelse vil være med på å formidle den ideen, eller holdningen som man er så redd for at barn og unge skal snappe opp, nemlig at det finnes grunner – gode eller ei – til å begå selvmord. Men det gjør ikke det. Kjære fagpersoner, lærere, rektorer eller hvem du måtte være; advar gjerne mot serien, men ikke begå den store feilen å omtale den som “gode grunner”.

Kjære du som leser, hvem du enn måtte være. Det finnes ingen grunner til å begå selvmord. Det finnes utallige årsaker til at livet føles tungt og vanskelig, ja, noen ganger meningsløst. Det finnes utallige grunner til at vi kan, eller kanskje bør ønske at livet var annerledes. Men selvmord er en dårlig løsning. Det er en blindvei som ikke fører noen steder. Hvis du har det vondt og vanskelig, bør du snakke med noen. Ikke la det vonde bli værende på innsiden og spise deg opp. Noe går over av seg selv; andre ting vokser seg større med tiden og blir bare mer og mer vanskelig å bli kvitt. Hvis du sliter med selvmordstanker eller trenger noen å snakke med fordi du har det vanskelig, ta kontakt med noen – venner, familie, lærere, helsesøster, fastlegen eller en hjelpetelefon (se her). Husk at du ikke er alene, verken i smertens mørke skygge eller i denne verden. Noen vil bry seg, og det vonde kan forandre seg til det bedre. Noen har kjent på det samme, noen vil forstå deg, noen vil hjelpe deg. Ta sjansen! Aldri gi opp!

Pink: “Perfect” – Vi kan alle gjøre feil og føle oss mislykket, utenfor og uten verdi. Men ikke gi opp. DU HAR VERDI! Ikke bry deg om andre, vær snill mot deg selv, gå inn for drømmene dine! “You are perfect!”

#psykiskhelse #selvmord #depresjon #angst #utenfor #mobbing #ungdom #oppvekst #perfekt #prefect #pink #13reasonswhy #hannahbaker #selvskading #verdi #menneskeverd #13godegrunner #ikkegiopp #talivetsitt #ensom #deppa #liv #død

Kjære psykolog, kjære psykiater – #1: Det første møtet – kan bli det siste…


 

Kjære psykolog, kjære psykiater,

Du var en fremmed da jeg møtte deg første gang. I løpet av få minutter begynte du å spørre om de største hemmelighetene i mitt liv, om de vanskeligste følelsene, om de vondeste minnene, om de mørkeste tankene. Jeg hadde lest spillereglene. Du skulle spørre, jeg skulle svare. Og du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne. Der og da.

Jeg hadde nettopp opplevd mitt livs største krise. Selvsagt var jeg alltid klar over de vonde tingene som tidligere hadde skjedd og som fortsatt verket, som fortsatt preget meg og plaget meg med jevne mellomrom. Men jeg fungerte bra i hverdagen. Klarte meg selv på alle måter. Men da den siste krisen kom, ble det for mye. Det var som om en diger kjempe hadde satt seg på tårnet i Pisa: Nå veltet det; traff bakken med et brak. Den hvite marmoren knuste og steinene sprutet utover.

De som så det, gikk bare videre. Jeg ble liggende der alene, knust i biter som ikke klarte samle seg igjen på egenhånd. Da jeg ennå stod oppreist, hvor skjev jeg enn var, hadde jeg lenge håpet at noe skulle skje så jeg kunne bli rett igjen; nå var jeg i stedet blitt mer ødelagt enn noen gang. Jeg hadde klart meg lenge; nå klarte jeg meg ikke mer. Håpet var like knust som hjertet mitt. Jeg hadde mistet troen på livet.

Det var slik jeg kom til deg. Det første møtet. Du var et fremmed menneske for meg. Jeg burde vært et fremmed menneske for deg. Men det var jeg ikke. Jeg var en pasient. Bare en pasient. Noe mer ble jeg aldri i løpet av de månedene jeg snakket med deg. Jeg hadde håpet du ville hjelpe meg å bli hel igjen. Det ble jeg heller aldri. Du klarte ikke se meg som noe annet enn en haug med grus og sprukne marmorsteiner. Du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært et tårn.

Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg var klønete da jeg traff deg. Jeg var redd. Jeg var forvirret. Jeg var knust. Jeg hadde mistet troen på livet. Du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne. Der og da. Men du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært annerledes. Det var heller ikke så mange måneder siden. Det var likevel fortid. Du spurte, og jeg svarte. Men du trodde meg ikke.

Jeg forsøkte å fortelle hvordan jeg følte meg. At jeg ikke orket mer nå. Du smilte. Trodde ikke på det. Du forsøkte å fortelle meg at jeg egentlig ikke følte det heller, det var bare noe jeg trodde. Jeg hadde jo klart meg så fint tidligere, der jeg hadde ligget på samme plass i alle år. Men du ville ikke tro meg når jeg fortalte at jeg en gang hadde vært et tårn. Det du så var bare en haug med grus og sprukken marmor.

Kjære psykolog, kjære psykiater. Du sitter med nøkkelen til liv og håp for mange. Tenker du noen gang over at den måten du møter dem på, både kan åpne og lukke døren? Du fortjener all ros og vil nok glede deg ovar å ha gjort en god jobb når pasienten din blir bedre. Men hva når pasienten din blir verre? Har du noen gang tenkt på at du kan være den siste instans av håp som noen møter på en lang, vond og ensom vandring? At ditt sure ansikt, dine irriterte kommentarer, dine ledende spørsmål, din manglende interesse eller dine bagatelliserende holdning kan være det som slukker den siste gnist av håp om at noe kan bli bedre, om at det kan være et liv verd å kjempe for?

Kjære psykolog, kjære psykiater. Du kan vaske hendene og riste støvet av føttene dine. Du trenger ikke bry deg, selv om du får betalt for det. Du kan planlegge neste middag, tenke på neste ferie, stirre på den lille flua der borte på veggen. Du kan nikke forståelsesfult og mumle “uhum” og “jeg skjønner” – selv om tankene dine kretser rundt siste episode av Paradise Beach. Du kan glede deg til timen er over, slik at du endelig kan få gått en tur ut og tatt en røyk. Veksle noen hyggelige ord med en kollega.

For det var derfor du kom på jobb i dag, var det ikke?

Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se pasienten din og at du ville lytte til hva pasienten din sa. Eller, forresten, det er ikke det jeg skulle ønske. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se det mennesket som sitter halvannen meter foran deg, og at du ville lytte til det han eller hun forsøker å fortelle deg. Du lengter kanskje etter den røyken eller etter kjøttkakene du skal spise til middag. Men foran deg sitter en som kanskje lengter etter livet. Etter trygghet, etter forståelse, etter noen som bryr seg. Du kan være den som redde ham/henne. Men du kan også være den som velter ham/henne over kanten på stupet.

Er dette noe du tenker over?

En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller…

mvh
meg


 

#psykiskhelse #psykiatri #psykisksyk #psykolog #psykiater #galehus #pasient #psykiskpasient #psykiskhelsevern #DPS #omsorg #verdighet #menneskeverd #menneske #livet #depresjon #angst #selvmord #selvordstanker #selvmordsplaner #selvskading #krise #ødelagtlive #ensom #bryseg #kjærepsykolog #kjærepsykiater #yrkesetikk 

Jeg SLÅR, men jeg MENER DET IKKE! – – – “Please, don’t leave me…”


Hva er årsaken til vold? Til at noen slår eller sparker andre? Noen ganger også helt tilfeldige mennesker som kun gjorde den store feilen å være i nærheten da noen følte behov for å la den negativt ladede energien løpe ut over noen andre?

Vold kan være både fysisk og verbal. Selv om det bare er fysisk vold som kan gi fysiske skader, kan begge disser formene for vold gi psykiske skader.

Jeg husker at faren min en gang skulle hjelpe meg på med strømpebuksa før jeg skulle parkeres i barnehagen. Han glapp taket, og jeg fikk albuen hans i nesa så jeg begynte å blø neseblod. Det var kjempevondt, og det tok nok et minutt før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Men når jeg først forstod det, så var det “greit” – i den forstand at jeg aldri har båret nag til ham for det. Det var utilsiktet fysisk vold. Den skadet meg fysisk, men ikke psykisk – siden jeg forstod at han ikke mente det.

Også verbal vold kan være utilsiktet. Vi kan “trampe andre på tærne” ved å slenge ut et utsagn uten at vi har tenkt særlig igjennom det, eller uten å mene noe galt med det. Vi kan skade andre psykisk med ordene våre uten at vi mener det. Får vi snakket ut og oppklart det hele, kan den psykiske skaden begrenses, ja kanskje også forsvinne helt. Alternativt kan den bli værende, vokse seg større og virke svært ødeleggende…

Både fysisk og verbal vold kan være tilsiktet. Planlagt. Utført med vitende og vilje. Mobbing er et godt eksempel, særlig blant unge, men også i arbeidslivet. Dessverre er ikke evnen til mobbing noe man vokser av seg, og normene fra voksenlivet er heller ikke tilstrekkelige til at man lar være å mobbe, utfryse eller karakterdrepe andre. Selv  noen av verdens mektigste personer driver karakterdrap til den store gullmedaljen. – Og disse skal liksom styre en hel nasjon, en viktig organisasjon eller et innflytelsesrikt firma?

Mellom utilsiktet vold og tilsiktet vold finnes en egen kategori: Den vold – fysisk eller verbal – som kommer til uttrykk når et menneske mister besinnelsen, tålmodigheten eller kontrollen over sine ord og handlinger. Det er da man dasker til sin lille datter på 3 år, eller stanser bilen for å kjefte den andre sjåføren huden full. Det er da man banner i kirka, kaster TV-kontrollen inn i bokhylla, vrir hodet av bamsen, slår til dama eller kaster ut både henne og bikkja. Det er da man slenger igjen døra og ber om å få være i fred. Ber alle holde seg unna, eller reise til steder som egentlig ikke finnes på kartet…

Men mener man det?

Bak denne kategorien vold, ikke minst den verbale, ligger ofte mye smerte. Skuffelser, frustrasjon, ensomhet, sorg… Alt kanaliseres om til noe som kan minne om et sinneutbrudd, og som kan påføre omgivelsene små og store skader. Derfor trekker de seg også unna. Man blir sittende alene i mørket, med sorgen, med smerten, med følelsen av å være mislykket eller et dårlig menneske. Man har støtt bort det man virkelig trengte – nærhet, trøst, vennlighet, forståelse, overbærenhet. Man står i stedet igjen alene. Sorgfull. Uten forståelse. Uten overbærenhet. Man har kastet bort mynten som kunne blitt noe godt dersom den i stedet var blitt investert i “ønskebrønnen”.

Bak “La meg være i fred!”, kan det ligge et ønske om at noen skal være nær. Bak “Ikke bry deg!”, kan det ligge et håp om at noen vil spørre og trøste. Bak sinte ord, kan det ligge et ønske om å bli forstått. Kanskje prøver man å gjenoppta kontakten med en ny diskusjon. Kanskje gir man opp.

Jeg tror den beste illustrasjonen jeg har funnet på dette temaet, er musikkvideoen “Please, Don’t Leave Me” av Pink. Den får på en god måte frem motsetningen mellom det harde ytre som støter bort, og det mye indre som ønsker nærhet. I videoen lar Pink den stakkars mannen få gjennomgå. Han forsøker å rømme fra henne, mens hun for en hver pris forsøker å holde fast på ham og tigger ham om ikke å forlate seg. “Please, don’t leave me…” De fysiske skadene den etter hvert vettskremte mannen påføres, er en veldig god illustrasjon på hvordan utålmodig kjefting og “slemme handligner” kan påføre andre mennesker psykisk smerte (psykiske skader). Vi støter dem bort, samtidig som vi kanskje ønsker det motsatte, innerst inne. Jeg vil derfor anbefale dere å se denne videoen, og jeg håper at dere vil få like mye ut av den som meg hva gjelder “lærdom” – både i forhold til hvordan andre behandler oss, og i forhold til hvordan vi er mot andre. Stikkordet er: “It’s about human beings; we’re all fragile. So, please, handle with care!” <3

#psykiskhelse #vold #slag #oppvekst #vennskap #kjærlighet #frustrasjon #sinne #kjefting #livet #pleasedontleaveme #pink #nærhet #avstand #krangling #behov #ensomhet #tålmodighet #overbærenhet #komplimenter #blindvold #psykiskvold #emosjonellmishandling #fysiskmishandling #mishandling #fryktforavvisning #avvisning #selvforakt #brydeg

 

Kjære Selvskading, – Kan vi ta farvel nå?


 

Kjære Selvskading,

Jeg skal ikke benekte at du hadde rett. Jeg klarte meg ikke uten deg. Du myser mot meg, smiler lurt, nesten humrer idet du sier: “Hva var det jeg sa? Du trenger meg!” Greit, jeg ser det du ser. Jeg trengte deg. Og ja, du var der og stilte trofast opp som alltid. Ja, du var der når alle andre forsvant. Ja, du hjalp meg med å komme meg gjennom dagen. Ja, du hjalp meg å overleve.

Nå forventer du kanskje at jeg skal takke deg? At jeg skal be om unnskyldning for alt det kjipe jeg har sagt til deg, for alle ganger jeg har avvist deg, for alle ganger jeg har latt som jeg ikke hørte deg når du stod og ropte på meg.

Jeg er ikke blind. Jeg er ikke glemsk. Jeg vet at du er den eneste som vil hjelpe meg når livet er på sitt værste. Jeg har hørt hva du sier. Jeg har følt hva du gjør. Jeg skal ikke si at det ikke hjelper. For det gjør det.

Men du og jeg har likevel ingen fremtid sammen. Jeg vet du er blitt avvist av mange andre også, men det er et hensyn jeg ikke kan ta. Metodene dine er bare ikke gode. De kan se ut til å være vellykkede, men egentlig hjelper de ingenting. Egentlig gjør de det verre for meg.

De gjør at jeg må forsvare meg. Uansett hvor hardt jeg jobbet for å holde relasjonen vår hemmelig, ble den likevel kjent. Jeg fikk skylden. Selvsagt. Og ingen ville tro på meg når jeg fortalte hvordan du var; når jeg sa du var manipulerende, syk og farlig for dine omgivelser. I stedet trodde de jeg var manipulerende, syk og en plage for mine omgivelser. Jeg hater deg for det du har gjort, både mot meg og mot vennene mine.

Du sier til dem at vi har det fint sammen og at jeg ønsker å være sammen med deg. Men jeg har forsøkt å avslutte forholdet flere ganger. Det vet du. Jeg har sagt til deg hva jeg mener. Du vet det. Du vet at jeg ikke vil ha noe med deg å gjøre. Kan vi ta farvel nå?

Du prøver å gjøre deg bemerket. Og jeg skal ikke benekte at du har klart det. Men kan du finne noe annet å sette merkene dine på? Jeg hater deg. Jeg prøver å gjemme deg. Men du dukket opp så mange steder at det var vanskelig. Jeg forsøkte å gjemme meg. Men det var heller ikke mulig.

Atter en gang vil jeg si farvel; la meg være i fred. Jeg vil ikke en gang ønske deg en god helg. Farvel nå!

hilsen
meg

#selvskading #psykiskhelse #depresjon #psykiskstyrke #ikkegiopp #aldrigiopp #angst

Å hate sitt speilbilde

Jeg vet jeg ikke er alene om det, men noen ganger bare hater jeg den personen jeg ser i speilet. Det er som om jeg må klype meg i både armen og nesa, og spørre meg selv om dette virkelig representerer virkeligheten eller om jeg kanskje sover. Derfor klyper jeg noen ganger ekstra hard, slik at jeg øker sannsynligheten for å våkne. Så langt har jeg imidlertid ikke lyktes med det. Det er stadig det samme ansiktet som stirrer tilbake på meg og hermer etter alt jeg gjør, hver minste bevegelse.

Fra gresk mytologi lever fortsatt levningene etter Narkissos, den unge, vakre mannen som var så stolt av sin egen skjønnehet. Samtidig foraktet han dem som ble forelsket i ham. Hevngudinnen Nemesis, som hadde ansvar for å straffe dem som ble hovmodige eller arrogante mot gudene, straffet da Narkissos med å gjøre ham forelsket i sitt eget speilbilde. Narkissos klarte ikke å forlate det vakre han så. Han mistet derfor livslysten og stirret seg inn i døden. Myten har gitt opphav til psykiatriens begrep narsissisme, som betegner personer som er sykelig selvopptatt, selvbeundrende og selvnytende.

Å hate sitt eget speilbilde, blir det motsatte av stakkars Narkissos skjebne. Men det føles kanskje ikke så mye bedre… I kjølvannet følger jo også det motsatte av Narkissos selvforelskelse, nemlig selvforakt, frustrasjon og andre destruktive tanker og følelser.

Kan man gjøre noe mot det? Selvsagt – det finnes alltid mulige løsninger:

1) Ikke gjøre noe, men fortsette på samme måte og slenge hatefulle bemerkninger og sure grimaser til speilet hver gang man møter det

2) Rive ned speilet, kaste det ut av vinduet eller hoppe på det til det bærer preg av likhet med Sahara

3) Forandre på sitt utseendet med f.eks. plastiske operasjoner (men det er ikke alltid lurt med tanke på at kroppen – og ansiktet – likevel utvikler seg, og det skjer ikke nødvendigvis i samsvar med kunstig anlagte anretninger)

4) Forandre på tankemønsteret; lære seg å godta seg selv (øvelse gjør mester!); pynte på det hele med et smil.

Det ligger kanskje i kortene at alternativ nr. 4 er det mest fornuftige. Men samtidig er det kanskje også det vanskeligste. Vi sammenlikner oss gjerne med andre, men da som regel kun med et begrenset utvalg personer. Dette er gjerne de som  oppfyller visse kriterier (f.eks. blond, store øyevipper, myk og ren hud, etc). De andre overser vi. Eller kanskje vi forsøker å fortrenge det faktum at verden er mer mangfoldig enn det vi selv beundrer og ønsker å likne. – Så kanskje første skritt på veien til å akseptere seg selv, er å akseptere andre?

Å forandre holdnigner, ideer og tankemønstre er ofte vanskelig. Men det betyr ikke at det er umulig. Tanker er gjerne utgangspunktet for ord, men ord påvirker også tanker. Ved å innlede dagen med en hyggelig hilsen til den supertrøtte personen som titter ut av speilet med bustete hår og mørke ringer under øynene, burde derfor være en god start. “Morn du, så hyggelig å se deg! Du ser fortreffelig ut i dag!” – Mange mennesker snakker med seg selv, så hvorfor ikke?

Når vi repeterer negative utsagn og tanker – “Du er så stygg! Jeg hater deg!” – vil disse tankebanene bli sterkere. Vi vil i større grad tro på dem; vi blir vår egen mobber. Slike tanker og utsagn må derfor forbys. Det er jo også in i disse dager å forby hatytringer. Så hver gang vi fristes til å si noe negativt til den der inne i speilet, bør vi heller slenge på noe positivt. “Jeg hater deg! Du er så…. Du er så kul og vakker! Jeg bare elsker å være sammen med deg!”

Det du vil at andre skal gjøre mot deg (og si til deg), bør du også gjøre mot dem – – – og du bør også gjøre det mot deg selv!


 

#psykiskhelse #ikkegiopp #strategierforpsykiskhelse #speilbilde #selvbilde #selvforakt #narkissos #narsissist #narsissistiskpersonlighetsforstyrrelse #tanker #selvbeundring #komplimenter #selvrespekt

Hvorfor likte jeg høsten best?

Av alle årstider har jeg alltid likt høsten best. Den grå, regntunge høsten hvor trærne blir nakne og gresset dekket av våte blader. Hva i all verden så jeg egentlig i den?

Det må ha vært fargene. Da jeg var liten, var jeg nærmest forelsket i grønt. I gressgrønt. Likevel, at trærne skifter farge – til gule, røde, orange, brune, noen nesten sorge – var alltid spennende og vakkert. Jeg likte at bladene dalte ned over meg. Jeg elsket å vasse i dem. Kaste dem opp i luften. Danse under dem mens de klistret seg fast i klærne. Det var rett og slett sjarmerende.

Men det var også regnet. Hvor grått og mørkt det enn ble rundt meg – jeg likte det. Jeg kunne sitte inne og følge med på regndråpene som seilte nedover vindusruta, laga lange striper etter seg. Når en annen dråpe traff en stripe, rant den straks mye raskere. Det var som om de hjalp hverandre videre. Den ene ofret litt av seg selv for å gjøre det lettere for den andre. Jeg elsket regnet.

Det var koselig å være inne når det regnet der ute. Men jeg likte også å leke i regnet. Slenge paraplyen i været og hoppe ut i sølepyttene slik at det regnet like mye oppover som det regnet nedover. Og hva skulle man da med paraply uansett? Jeg ville heller titte opp mot den grå himmelen, få ansiktet fullt av dråper. Dråper som snart rant videre nedover haka – og oppi gensern hvis jeg var riktig uheldig. Men det gjorde ikke noe, jeg elsket regnet. Jeg elsket høsten.

Jeg elsket regnet. Jeg følte noen ganger at det var et uttrykk for regnet på innsiden. Det regnet kunne jeg ikke se, bare føle. Men det andre regnet, det som fylte høsten med små dråper som glitret i lampelyset, det kunne jeg se – og det var vakkert. Det var meg. Og det var verden.

Jeg var ikke alene i regnet. Selv om jeg danset alene på løvet. Det var bare himmelen som var grå. Her nede var det mange farger, mange flere enn det var ellers i året. Naturen døde. Men regnet kom alltid med liv. Det var et vakkert bilde.

Derfor likte jeg alltid høsten best.


#høst #årstider #regn #paraply #trist #tristhet #vakkert #optimisme