Hva er schizotyp lidelse? (schizotyp personlighetsforstyrrelse)


 

En personlighetsfortyrrelse innebærer at man har karaktertrekk, eller vedvarende atferdsmønstre, som kan gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen eller i relasjon til andre. Du kan lese mer om personlighetsforstyrrelser generelt her. Dette innlegget handler om schizotyp lidelse eller personlighetsforstyrrelse.

I Den amerikanske psykiaterforeningens klassifikasjonssystem DSM-V (Diagnostic and Statistical Manual of mental disorders, 5.utg.) er schizoid lidelse klassifisert som en personlighetsforstyrrelse. Her knyttes lidelsen til trekk ved personligheten som virker inn på daglig og sosial fungering.

Andre mener imidlertid at schizoid lidelse er en mildere form for schizofreni. I det internasjonale klassifikasjons- og diagnosesystemet ICD-10, som utgis av Verdens helseorganisasjon (WHO), er derfor lidelsen plassert i samme avsnitt som schizofreni, vedvarende paranoide lidelser og ulike akutte, forbigående psykotiske lidelser.

Følgende beskrivelse av shizotyp lidelse er hentet fra ICD-10:

“Lidelse kjennetegnet av eksentrisk atferd og forstyrrelser i tanke- og følelsesliv, som ligner de man ser ved schizofreni, men uten klare eller typiske schizofrenisymptomer på noe tidspunkt. Symptomene kan omfatte følelseskulde eller upassende følelser, rar eller eksentrisk atferd, tilbøyelighet til sosial tilbaketrekning, paranoide eller bisarre idéer som ikke utvikler seg til klare vrangforestillinger, tvangspreget grubling, tankeforstyrrelser og sansemessige forstyrrelser, periodevis forbigående nærpsykotiske episoder med intense illusjoner, hørsels- eller andre hallusinasjoner og idéer på grensen av vrangforestillinger, som vanligvis inntreffer uten ytre provokasjon. Det er ingen klar debut, og utvikling og forløp er vanligvis som ved personlighetsforstyrrelser.” (ICD-10, F.21).

 Ca 5% av befolkningen antas å ha en schizotyp lidelse. Diagnosen stilles vanligvis i ung voksen alder og varer ofte livet ut, selv om symptomene kan bedres av medisiner og terapi. Alvorlighetsgraden varierer, og en person med shizotyp lidelse kan ha underlig atferd eller fremstå som rar.

Mer vanlig er imidlertid å ha underlige ideer og forestillinger (f.eks. romvesner, magi, klarsynthet). Utsagn og ordbruk kan virke uforståelige, stereotype eller upassende, og tankegangen kan være vanskelig å følge. Også upassende og avflatede følelser er vanlig.

Personer med schizotyp lidelse har ofte få nære relasjoner, om noen. Vanligvis forstår de ikke hvordan man danner relasjoner eller hvordan deres atferd påvirker andre. De kan også feiltolke andres motiver og handlinger og utvikle mistillit og paranoia. Sosial isolasjon og innesluttethet er derfor vanlig, og sosiale situasjoner kan skape sterkt ubehag.

Schizoid lidelse kan ledsages av angst og depresjon. Noen pasienter vil ha nytte av medikamenter for dette, eventuelt også antipsykotika (ved psykotiske episoder). Langvarig psykoterapi er imidlertid å foretrekke som behandling. Profesjonell hjelp i form av kognitiv atferdsterapi kan bidra til å redusere bisarre tanker og atferdsmønstre. Også videoopptak og terapi for å bedre talevaner kan hjelpe.

Denne videoen gir en koft og grei oversikt over schizotyp lidelse/personlighetsforstyrrelse, samt viser likheter og ulikheter med schizofreni:

 

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #schizotyp #schizotyppersonlighetsforstyrrelse #ICD-10 #sosial #isolasjon

Kjære Vennligheten,

Kjære Vennligheten,

Da jeg våknet opp i dag, tenkte jeg på deg. Jeg lurte på hvordan du har det. Hvordan du har hatt det den siste tiden.

Det er så mange som sier de er bekymret for deg. De har ikke sett deg på lenge. De lurer på om alt er bra med deg.

Har du det bra?

Det er så mange som sier de savner deg. De har ikke sett deg på lenge. Jeg begynner også å bli bekymret. Lurer på hvordan du har det. Lurer på hvor du har tatt veien.

Noen sa du ikke er interessert i å være sammen med oss lenger. At det er derfor du holder deg på avstand. Andre sa noe så tåpelig som at du aldri har eksistert. Men jeg sa til dem at det ikke er sant. For jeg husker deg.

Ja, jeg husker godt da jeg traff deg. Det var et hyggelig øyeblikk. Eller, det var ikke bare ett øyeblikk, det var mange. Og de var hyggelige alle sammen.

Uansett hvor du er i denne verden… Jeg håper du får brevet mitt. Jeg vil bare fortelle deg at vi savner deg. Jeg vil bare du skal vite at vi er glad i deg. Jeg vil du skal huske på at du alltid er velkommen tilbake.

Så please, kom tilbake! Vi trenger deg!

beste hilsner fra
meg

 

#vennlighet #ensomhet #mennesker #psykiskhelse #verden #liten #hat #ondskap

På forsiden av Klassekampen!

I går kveld fikk jeg svarmail om at Klassekampen vil trykke en kronikk jeg har skrevet – i dag! Det var selvsagt en hyggelig nyhet!

Det jeg ikke visste, var at man ved slike anledninger kan havne på forsiden med bilde og sitatutdrag! Wow – det er første gang jeg er på forsiden av en avis. Litt morsomt – sånn som i russetida (da man nesten fikk følelsen av å være kjendis når alle de små barna kom løpende etter deg på gata for å få DITT kort…). Men også litt “skummelt”… Men jeg kan like godt bare godta det – jeg kommer meg ikke bort derifra uansett!

Kronikken min heter “Dokumentasjonstyrraniet” og handler om hvordan dokumentering har inntatt samfunnet som et ugjendrivelig bevis på “sannhet”. Vi finner det i skolen, i arbeidslivet, i helsevesenet…. Det er ment å sikre den svake part, men dessverre slår det ut motsatt: Det blir “det sterkeste kort på hånden” for de som ellers er den sterkeste part i en uenighet – f.eks. helsevesenets “sannhetsbevis” på at slik-og-slik VAR det, selv om pasient og pårørende måtte hevde noe annet… En skummel utvikling, og jeg er derfor veldig glad for at Klassekampen ville trykke den. 🙂

Håper vi nå sammen kan bidra til å redde verden! ;))

#dokumentasjon #klassekampen #kronikk #avis #debatt #samfunnet #samfunnsdebatt #psykiskhelse #pasient #skole #mobbing #arbeidskonflikt #diskriminering #arbeidstilsynet #pasientskadeerstatning #pasientsikkerhet #helsevesenet #dokumentasjonstyrraniet #berømt #bryseg #behandling #arbeidsgiver #politikk

“Jeg er bare et menneske…”


 

“Jeg er bare et menneske…”

Det er så lett å si det når man vil bortforklare ting man har gjort eller sagt som har hatt en negativ effekt på andre.

“Jeg er bare et menneske…”

Og så er det påfallende hvordan de som sier det mest, også ser ut til å være de som glemmer at den andre parten også bare er et menneske. At den andre parten også kan bli såret. At den andre parten også kan misforstå. At den andre parten også kan ha behov for den samme forståelsen og overbærenheten som man så raskt etterspør selv.

“Du må ikke ta alt som kritikk bare fordi noen ser annerledes på ting enn deg…”

Så hvorfor forsvare seg med en slik setning? I stedet for bare å ta den andre partens syn som annerledes og akseptere det som sådan? Slik man selv ønsker å bli akseptert? Slik man selv etterspør med en gang man føler seg misforstått….og kanskje kritisert?

Mennesker er sårbare. Mennesker ønsker å bli forstått. Mennesker ønsker å bli båret over med. Mennesker ønsker å bli elsket, selv om de sier eller gjør noe feil eller noe som har en negativ effekt på andre.

“Vi er bare mennesker…”

Gi….og du skal få….

 

#psykiskhelse #kjærlighet #overbærenhet #mennesker #vennskap #fiender #fornærmet #såretstolthet #sårbarhet #likegyldighet #trygghet #toleranse #krav #gi #ta #bryseg

Mitt liv som Sarah – DEL 6: På innsiden


 

“Supert,” tenkte jeg. Det var få ledige plasser i klasserommet utenom lengst foran ved vinduet. “Egoistiske studenter!” Jeg lot blikket gå raskt over gjengen som satt der med notatbøker, bærbare pc’er og mobiltelefoner. Blikket mitt stanset ved foreleseren. Idet blikket hennes møtte mitt, følte jeg at hun plutselig ble fem meter høy, fikk store horn og hoggtenner. Det varte heldigvis bare ett sekund før hun igjen vendte seg mot klassen og pratet videre som om ingenting hadde skjedd.

“Beklager,” hvisket jeg lavt ut i luften mens jeg gikk fort mot den ledige plassen ved vinduet. Underveis kastet jeg et par stygge blikk på noen av mine medstudenter som tydeligvis syntes det var mer interessant å følge med på meg enn på powerpointpresentasjonen. “Get yourself a life!” forsøkte jeg å overføre telepatisk til en av de unge damene som mest liknet en frue fra Hollywood. Hun snudde seg til venninna si og smilte lurt, før hun tittet ned igjen på mobilen. “Yeah, great life, girl!”

Jeg satte meg ned, kanskje litt bråere enn jeg hadde planlagt, og forsøkte å finne papir og blyant. “Great!” Jeg hadde glemt notatboka hjemme. Jeg grep fatt i noen halvt sammenkrølla ark nederst i sekken. Det var kopier av en artikkel, men det var fortsatt mulig å skrive noe på baksiden. Her gjaldt det å holde fokus. Tenk positivt! Verden trenger ikke falle sammen på grunn av en notatbok. Ikke på grunn av en dårlig morgen heller, for den saks skyld. “Dette går så bra!”

Jeg vekslet mellom å se på powerpointen og foreleseren. Hun var vel i 40-åra, mørkt hår, mørkt skjørt og blazer, hvit bluse, mørkerød lebestift. Jeg var ikke sikker på om ansiktet var strengt eller uttryksløst. Egentlig brydde jeg meg ikke. Jeg lente meg tilbake på stolen og tittet ut av vinduet. Hva i all verden var det hun egentlig snakket om? Jeg følte for å gi blaffen i alt.

Det var dråper på vindusglasset. Men det hadde sluttet å regne. Solen var i ferd med å bryte frem igjen. “Verden der ute er like ustabil som følelseslivet ditt,” sa jeg til meg selv i tankene.

“Hva i all verden mener du med det?” svarte en annen tanke, åpenbart klar til å forsvare meg med nebb og klør.

“Jo,” fortsatte den første, “når det er skyer og regn, grått og trist, mørkt og kaldt, så tror du at verden er slik og at den aldri vil bli annerledes. Med en gang det slutter å regne og du ser en solstråle, blir du superoptimistisk og tror at alt skal bli bra. Hvis det så blir sol, glemmer du alt som har vært negativt og løper rundt i høygir og tror du kan erobre verden. Men hvis det derimot ikke blir sol, men begynner å regne igjen, gir du opp. Og neste gang det blir opphold og du ser et solglimt, furter du og sier at du ikke tror på det.”

“Jeg furter da aldri!” protesterte den andre tanken.

“Joda, du furter til stadighet! Men det er fordi du er så treg til å forstå hva det handler om.”

“Så hva er det jeg liksom ikke forstår?”

“Du forstår ikke det viktigste.”

“Ja, det var informativt,” sa den andre tanken hånlig.

“Du forstår ikke at verden forandrer seg til stadighet.”

“Hæ?” Den andre tanken var tydelig irritert. “Hvem er det som ikke forstår det?”

“Du,” sa den første tanken kort.

“Så forklar meg det!”

“Greit,” sa den første tanken tålmodig. “Slik er verden. Det er ikke bare regn og så sol. Det er ikke bare skyer eller ikke skyer. Det skifter gradvis, og det er ikke alltid lett å vite hva som skjer. Da du så skyene i morgest, ble du redd for at det skulle begynne å regne slik at du ble våt. Da solen tittet frem, ble du glad og tenkte at det ville bli en fin dag. Da det senere begynte å regne, ble du igjen mismodig. Nå ser du ut – og du vet ikke om du vil tro på solglimtene du ser der ute.”

“Og hva har det med følelseslivet mitt å gjøre?” avbrøt den andre tanken.

“Du lar deg styre for mye av omstendighetene,” sa den første tanken bestemt. “Når det skjer noe negativt, begynner du å tenke negativt, både om deg selv og om livet generelt. Hvis det så skjer noe positivt, blir du optimistisk og tenker at nå vil alt bli bra. Er du heldig, får du en emosjonell opptur og blir full av energi, glede og initiativ. Hvis det derimot ikke blir så bra likevel, mister du motet. Du tror at ingenting kan bli bra igjen. Selv om nye lysglimt skinner på din vei, tør du ikke tro på dem. Fordi du er redd for å bli såret igjen.”

Den andre tanken hadde ikke mer å si. Jeg så på de små solflekkene som sakte spredte seg på den våte plenen utenfor. Okey, selv om ting hadde vært kjipe, ikke minst det siste året, trengte ikke det bety at det alltid ville være slik. Selv om jeg hadde følt meg mye nedstemt i det siste og nærmest hadde gitt opp… Det kunne hende at det ville forandre seg.

Jeg hadde tenkt tanken før. Mange ganger. Det var blitt meg fortalt også av andre. Mange ganger. Men nye nedturer hadde gjort at jeg sluttet å tro på det. Redd for å bli skuffet? Og skuffet igjen? Og igjen? Kanskje.

Men kanskje jeg skulle se annerledes på det. At nedturer og skuffelser på veien ikke nødvendigvis betød at veien mot det bedre ble blokkert eller at alt håp ble ødelagt, men heller at det bare er en naturlig del av det hele. Ting kan bli bedre, selv om det veksler underveis.

Ok, jeg var villig til å gi det et forsøk.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 7 – her!

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

DEL 5 – “På utsiden”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser

Til alle som føler seg utenfor, mislykket, nedtrykt, annerledes eller ensom…


Kjære deg,

Kanskje føler du at ingen forstår deg, hvordan du har det eller hva du har opplevd. Kanskje føler du at du ikke er verd noe, at du ikke har mer å kjempe for eller at du ikke har mer krefter å kjempe med. Kanskje føler du at ingen bryr seg. Selv om de vet. Selv om de kunne hjulpet.

Men husk: Du er ikke alene! Mange der ute har opplevd akkurat det samme. Mange der ute vil forstå deg, mange vil støtte deg, og mange vil føle seg styrket gjennom deg. “People like us, we’ve gotta stick together, Keep your head up, nothing lasts forever!”

På samme måte som himmelen endrer seg etter hvert som skyene svever forbi, vil også omstendighetene rundt oss forandre seg. Selv om det gjør vondt nå, vil ting forandre seg. Ja, “nothing lasts for ever!” Så ikke gi opp.

Uansett hvordan dagen din er, hvordan gårsdagen var og hvordan morgendagen blir – husk at verden omkring deg er ikke så perfekt og ensartet som den noen ganger kan virke. Det er rom for mangfold; det er rom for deg!

“Just wait, everything will be okay, Even when you’re feeling like it’s going down in flames!”

Ikke hør på løgntanker som sier at du ikke er god nok, at du ikke passer inn eller hører til, at du ikke er verd noe, at du er mislykket, at du ikke klarer noe, at du vil gi opp… Lytt i stedet til de gode tankene, som sier at du er god nok, du er verdifull, du kan, du skal klare det!

“You’ve just got to turn it up loud when the flames get higher!”

Så ikke gi opp! Du er ikke alene! Om andre synes du er rar eller ikke kan forstå deg – ikke bry deg om det! “They can’t do nothing to you, they can’t do nothing to me!”

Her er dagens musikkvideo til deg:

yWbMz_aBlMU

We come into this world unknown
But know that we are not alone
They try and knock us down
But change is coming, it’s our time now

Hey… everybody loses it,
Everybody wants to throw it all away sometimes
And hey… yeah I know what you’re going through
Don’t let it get the best of you, you’ll make it out alive

People like us, we’ve gotta stick together
Keep your head up, nothing lasts forever
Here’s to the damned, to the lost and forgotten
It’s hard to get high when you’re living on the bottom

We are all misfits living in a world on fire
Sing it for the people like us, the people like us

Hey, this is not a funeral
It’s a revolution, after all your tears have turned to rage
Just wait, everything will be okay
Even when you’re feeling like it’s going down in flames

People like us, we’ve gotta stick together
Keep your head up nothing lasts forever
Here’s to the damned, to the lost and forgotten
It’s hard to get high when you’re living on the bottom

We are all misfits living in a world on fire
Sing it for the people like us, the people like us

You’ve just gotta turn it up loud when the flames get higher
Sing it for the people like us, the people like us

They can’t do nothing to you, they can’t do nothing to me
This is the life that we choose, this is the life that we bleed
So throw your fists in the air, come out, come out if you dare
Tonight we’re gonna change forever

Everybody loses it, everybody wants to throw it all away sometimes

People like us, we’ve gotta stick together
Keep your head up nothing lasts forever
Here’s to the damned, to the lost and forgotten
It’s hard to get high when you’re living on the bottom

We are all misfits living in a world on fire
Sing it for the people like us, the people like us

You’ve just got to turn it up loud when the flames get higher
Sing it for the people like us, the people like us

(Kelly Clarkson, “People Like Us”)

#psykiskhelse #annerledes #peoplelikeus #kellyclarkson #deprimert #ikkegiopp #angst #personlighetsforstyrrelse #ensom #mobbing #hjelp #arbeidskonflikt #perfekt #mislykket #trist #utenfor #press #gruppepress #samfunn #fellesskap #mangfold #toleranse #vennskap #utslitt #tankekaos #rar #kritikk #mennesker #livet

Hva er selvskading? – DEL 1: Formelle klassifiseringer (ICD-10)


 

Hva vil det egentlig si at noen driver med selvskading?

Fenomenet har fått en plass i ICD-10Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer (the International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems). Dette er et klassifikasjons- og diagnosesystem utgitt av World Health Organization (WHO). Det er nå den tiende utgaven, publisert i 1994, som gjelder (derav navnet ICD-10).

ICD ble utviklet på midten av 1800-tallet som et kodeverk for registrering av dødsårsaker. Siden ble det også brukt for registrering av sykdommer. WHO overtok eierskap og oppdateringsansvar fra 1946. Norge innførte ICD-10 for psykiatrien i 1997 og for somatisk spesialisthelsetjeneste fra 1999.

Den norske utgaven har 21 kapitler som rommer både somatiske og psykiatriske diagnoer. To av disse kapitlene inneholder koder som kun gjelder for Norge. Det er i en av disse særnorske kapitlene vi finner diagnosekoden for selvskading (Kap. XX).

Hensikten med å inkludere de to kapitlene, var å få en bedre oversikt over skader i befolkningen. Kap. XIX, som heter Skader, forgiftninger og visse andre konsekvenser av ytre årsaker, beskriver ulike former for fysiske og medisinske skader (f.eks. hodeskade, brudd, brannskade etc). Kapittelet sier imidlertid lite om årsaker. Kapittel XX, som heter Ytre årsaker til sykdommer, skader og dødsfall, forteller mer om mekanismen bak skaden (f.eks. transportulykke, drukningsulykke etc), men sier ikke noe direkte om årsaken (f.eks. glatt vei). Kodene er ment å brukes sammen med andre koder som sier mer om konsekvensen av den ytre skaden (f.eks. koma eller blødning).

Kapittel XX innholder fem kategoriblokker. Under “Andre årsaker” finner vi bl.a. “villet egenskade”. Denne diagnosen handler om f.eks. forgiftning, hengning, drukning, skyting, brann, skarpe gjenstander, hopp, krasjing osv. Det blir her ikke sagt noe om konsekvensen av handlingen – slik som lett skade, alvorlig skade eller død. “Villet egenskade” er derfor en betegnelse som brukes om alle handlinger som en person har gjort med vilje for å skade seg selv. “Villet egenskade” som utføres uten suicidal intensjon, kalles selvskading.

Skillet trekkes altså ut ifra hva som er intensjonen til den som utfører handlingen. En felles betegnelse (“villet egenskade”) er en fordel siden det ikke alltid like lett å vite hva det dreier seg om. Handlinger som kan ha vært ment som selvskading, kan i noen tilfeller medføre døden. Tilsvarende kan handlinger som har vært utført av suicid hensikt, kun føre til små eller store skader. Ofte kan den som utfører handlingen også være ambivalent, dvs. usikker på hva han/hun egentlig ønsker. Flere som driver med selvskading har også selvmordstanker.

Det er altså vanskelig å gi en klar, tydelig formell definisjon på “selvskading” – slik man kan med f.eks. “benbrudd” eller “leverbetennelse”. I ICD-10 står i hvert fall “villet egenskade” som en overordnet kategori for handlinger en person har utført for å påføre seg selv skade med vilje. Selvskading er imidlertid mer et symptom enn en egentlig diagnose. Jeg vil skrive mer om årsaker og bakenforliggende grunner i innlegg som kommer snart!

#psykiskhelse #selvskading #ICD-10 #helse #psykisksyk #villetegenskade #egenskade #diagnose

670 arr på en natt…


 

Hvordan ender man opp slik? 670 arr på en natt. På mage, bryst, lår og skuldre. De fleste 3-10 cm lange. Stygt? Gjett om! Og det verste av alt – jeg gjorde det selv!

Det er dagen derpå. Hvorfor gjorde jeg det? Det vet jeg godt. Hvorfor velger jeg å skrive det her? Fordi jeg vet at det er noe mange ikke forstår.

Jeg har sett mennesker på gata, unge flotte jenter, med stygge arr på armer og/eller ben. Jeg må innrømme at jeg har lurt på hvorfor. Hvorfor skal man skade seg selv? Ødelegge den fine huden sin? Jeg må innrømme at jeg har tenkt at “de må være gale!” Og jeg kan innrømme at jeg samtidig har drevet på med det samme selv.

Jeg har sett filmopptak av mennesker fra andre, eksotiske kulturer som i nærmest ekstaseliknende tilstander har påført seg selv smerte. Slag, kutt, head-banging… Hvorfor? Det kan være en del av et anerkjent rituale. Det kan være et resultat av den manglende kontrollen som følger av en rituell transe. Jeg vet at mange vestlige mennesker ser på dette som heller primitivt. Og jeg synes ikke alltid det ser så smart ut selv. Ja, for hvorfor skal man ødelegge seg selv? Sin egen kropp?

Vi har i vesten flere hundre år med overlegenhetstradisjon; vår egen livsstil, våre normer og verdier, vårt utdanningsnivå, vår kunnskap og vårt politiske styresett – dette var viktige byggestener som måtte spres til resten av verden. “Sivilisasjon” var det noen som kalte det. Og for noen handlet det om å redde andre fra en primitiv tilværelse.

Men hvor smarte og overlegne er vi egentlig i vesten? Jeg har sett mange mennesker påføre både seg selv og andre skade gjennom tobakksrøyking. Selv om det de siste tiårene er blitt økende opplysning og flere kampanjer om røykingens skadevirkning, er det likevel mange som fortsetter. Jeg skriver IKKE dette for å rakke ned på røykere. Jeg ønsker bare å vise hvordan sosiale normer – som er sterkt knyttet til kulturer og subkulturer – danner grunnlag for hva et samfunn aksepterer og hva som ses på som avvik eller “galskap”.

Det er så lett å se ned på kulturer og praksiser som er annerledes enn våre egne, dvs. det vi er vant til å se.

Jeg vet at mange som røyker kan føle seg støtt når man snakker om røyking som noe negativt. Derfor vil jeg bare understreke igjen at det ikke er poenget mitt her. Men vi kommer uansett ikke unna at røyking er skadelig. Poenget mitt er at det likevel er sosialt akseptabelt, innenfor dette samfunnets rammer, å gjøre det. Jeg kunne også nevne godteri – det er ikke bra, men mange spiser det for det. Ofte i store kvanta.

Det som likevel skiller selvskading fra disse tingene, er at det handler om å påføre kroppen smerte. Motivasjonen vil variere, men i mange tilfeller handler det om en nødløsning for å dempe andre former for smerte. Sorg, angst, selvforakt, ensomhet…

Tidligere trodde man at røyking var et godt medisinsk legemiddel, særlig mot lungesykdommer. Man trodde også at sår hadde behov for å luftes for å gro. Men dette er ting som vitenskapen og forskning har tilbakevist. Også selvskading har sine myter. En av dem er at det handler om å få oppmerksomhet. De færreste som selvskader har dette som mål. De fleste forsøker å skjule det, og de skjuler det ofte i mange år før de eventuelt sier det til noen. Motivet for å si ifra kan være at man ønsker å slutte med selvskadingen eller å få hjelp til å takle den emosjonelle smerten på andre måter enn ved å skade seg selv.

670 arr. På mage, bryst, lår og skuldre. Med vilje unngikk jeg armene, selv om de er lettere tilgjengelig og huden der er tykkere. Men jeg kuttet ikke for at noen skulle se det. Ingen skulle vite om det.

Så hvorfor skriver jeg det her? Fordi jeg vet at det er mange andre der ute som påfører seg skade på liknende vis. Jeg håper at de vil ta kontakt med noen og be om hjelp. Ofte hjelper det bare å snakke om det. Andre ganger kan det være behov for profesjonell hjelp. Men jeg vet også at det er så mange der ute som ikke forstår hva selvskading handler om. Som kanskje tenker at det handler om selvmordsforsøk eller oppmerksomhet.

Det er en kjent sak at manglende kunnskap fører med seg fordommer, avvisning og avstand. Fremmedfrykt – man frykter for det som oppleves fremmed, for det man ikke er vant til å se. Det som oppleves som ‘avvik’ eller ‘galskap’. Men slik kan man gjøre vondt verre for den som har problemer.

Det er alltid et spørsmål om hvem som er offer og hvem som trenger sympati. Mange vil nok føle seg som offer idet de blir innviet i andres selvskadingsproblematikk og emosjonelle smerte. Men la oss heller lage et bilde: Det er den som står på stranden som er best rustet til å hjelpe den som er i ferd med å drukne der ute. Fremgangsmåten bør være den samme: Ivareta egen sikkerhet, samtidig som man gjør noe – enten direkte selv, eller ved hjelp av andre (profesjonell hjelp).

Det er ikke verd å påføre seg selv skade. Men det kan være ganske vanskelig å slutte hvis man først har begynt. Slik som med røyking. Eller sukkersug og kaffe, for den saks skyld. Vi har ulik sårbarhet og ulik avhengighet. Men så lenge vi alle er del av hverandres verden, har vi alle en mulighet til å hjelpe hverandre.

Det var vel derfor jeg valgte å skrive om dette nå. Jeg håper at flere vil forstå. Ikke for min egen del – meg vil dere aldri se. Men det kan hende dere kjenner noen. Noen som trenger deres hjelp. Kanskje skal det ikke så mye til. Kanskje kan du redde et liv.


 

Se også dette innlegget “Vær forsiktig… Jeg trenger hjelp!” som jeg hadde på trykk i Dagbladet for 1/2 år siden.

#psykiskhelse #selvskading #smerte #emosjonellsmerte #ensomhet #ensom #støtte #sympati #medmenneske #trøst #hjelp #depresjon #angst #arr #sår #redning #ikkegiopp #vågåbrydeg

Alle har vi en mørk side…


Vi har alle en mørk side, en side som sjelden kommer frem i lyset. Derfor er den ofte hemmelig. Og som regel jobber vi hard for at det skal forbli slik. For hvem vet hvordan omgivelsene vil reagere om de får vite om det?

I klasserommet sitter hun og ser opp mot tavla som alle de andre syttenåringene i rommet. Håret er langt og velstelt, surret sammen i nakken i dag. Jeans og t-shorte. Øredobber som dingler forsiktig når hun beveger på hodet. Hun smiler når de andre smiler til henne. Ler når de andre ler. Er den som alltid deler ut tyggis til de andre når hun har en pakke i lomma. Alltid kommer med trøstende kommentarer når noen er nedfor, skuffet over dårlige karakterer eller oppgitt over kjæresten. Men på den mørke siden ligger en hemmelighet hun er redd for at andre skal oppdage. For hva vil de tenke om henne om de fant ut at hun ble seksuelt misbrukt av pappa frem til hun fylte elleve?

Den mørke siden vår kan skremme oss, nettopp fordi den er så mørk. Og vi vet at den kan skremme andre også. Det skumleste er kanskje at vi vet at den kan skremme dem bort fra oss. Så blir vi stående der alene. I mørket…

Ingen av kollegene tenker at noe kanskje ikke er som det skal. De vet at hun er gift, at hun har to barn i tenårene og at de bor i et fint hus. Hun er alltid smilende og jobber hardt, ofte lange ettermiddager og kvelder. Hun forteller vitser ved lunsjbordet, så sant hun tar seg tid til å ha pause, da. I tillegg til jobben hjelper hun sine gamle foreldre som bor i nabohuset. Hun kan virke som et supermenneske til tider. Men når hun ikke har på seg superman-drakten, kommer den mørke siden frem, den siden ingen vet noe om. Farens langtkommende kreft; morens begynnende demens og stadige spørsmål; ekteskapet som er i ferd med å ryke; den eldste sønnens rusproblemer; sin egen angst. Hun vil ikke at kollegene skal vite noe. For hva ville de da tenke og gjøre? Kanskje hun vil miste dem, den siste trygge havnen hun har igjen?

Det er den mørke siden som trenger hjelp og støtte. Samtidig så er det den mørke siden som støter bort nettopp den hjelpen og støtten vi trenger. Løsningen blir derfor å holde den skjult, holde det vonde hemmelig. En maske. En perfekt fasade. Et smil. En munter kommentar. Det er mer tiltrekkende. Kanskje slipper man å bli stående alene. Alene i mørket.

Han smiler og hilser høflig på naboene når han møter dem ved postkassestativet eller i oppkjørselen til garasjen. De ser en ung, pen mann. Hjelpsom med små og store ting. Vellykket med bil og hus. Likevel alene. De ser ham aldri sammen med noen. Han er alltid hjemme om kveldene. De vet ingenting om alle årene han ble mobbet som barn og tenåring. Om foreldrenes stadige krangling. Om lengselen etter et trygt sted. Om ensomheten og den tilbakevendende depresjonen. Pillemisbruken. Vil de fortsette å hilse på ham om de får vite det?

Vi har alle en mørk side. Ulik bakgrunn, ulik personlighet og ulike erfaringer gir oss ulike grader og ulike opplevelser av mørket. Men den er der. Og vi må lære å leve med den. Men den mørke byrden ville blitt lettere dersom vi ville hjelpe hverandre å bære den.

Vi har alle en mørk side. Den erkjennelsen burde gjøre det mindre skummelt å forholde seg til den. Vi burde ikke la oss skremme av andres mørke sider. Vi burde møte den med åpent sinn og vennlighet. Og bli værende. Alle mennesker, særlig de som holder på å slites i stykker av den mørke siden, trenger kjærlighet, støtte og sympati. Det må være trygt å spørre om hjelp. Og det må være naturlig å hjelpe.

Oh oh oh, there’s a place that I know
It’s not pretty there and few have ever gone
If I show it to you now
Will it make you run away?

Everybody’s got a dark side
Do you love me?
Can you love mine?
Nobody’s a picture perfect
But we’re worth it
You know that we’re worth it
Will you love me?
Even with my dark side?

(Kelly Clarkson, “Dark Side”)

#psykiskhelse #livet #hjelp #depresjon #angst #overgrep #ensomhet #omsorg #oppvekst #familie #rus #darkside #hemmeligliv #hemmelighet #ikkegiopp #maske #fasade #sykdom #kellyclarkson

 

Mitt liv som Sarah – DEL 5: På utsiden

Jeg nærmet meg døra. Den døra jeg burde ha åpnet for et kvarter siden. Den døra jeg følte for ikke å åpne fordi jeg fryktet for… Noe.

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var det jeg egentlig var redd? At foreleseren skulle tenke at jeg var en sløv og sleip student og gi meg dårlig karakter? Jeg ville ikke bli stemplet. Jeg hadde faktisk kjempet hard for å komme meg hit. At jeg likevel ikke klarte det innenfor tiden, var et uhell. Selvsagt var det min skyld, men… Argh!

Hva var jeg redd for? At jeg skulle forstyrre hele forelesningen til irritasjon for både foreleser og medstudenter? Jeg ville ikke at noen skulle bli irritert på meg. Jeg ville ha venner, ikke fiender. Det var jo ikke med vilje, men… Argh!

Hva var jeg redd for? At foreleseren skulle miste fokus og ikke klarte å hente seg inn igjen, slik at at jeg kom til å ødelegge hele forelesningen? Supert – hele verden kom til å hate meg.

Jeg smilte til meg selv. Selvsagt ville jeg ikke bli mislikt, men tankene mine fikk det til å høres ut som om jeg så for meg en krigsscene. Som om studentene der inne hadde veltet alle bordene og stilt dem opp i hestesko vendt mot døra; som om de hadde tatt på seg kamuflasjedrakt og bevæpnet seg med maskingevær og håndgranater, klare til å fyre løs mot meg idet jeg åpnet døra og foreleseren ropte ut: “Der er hun! Drep henne!!!!!” Sjanseløs falt jeg sammen i døråpningen, hulletet som en sveitserost, mens stygge ord og tanker surret rundt meg…

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var egentlig det verste som kunne skje? At jeg ble kastet ut igjen? Stengt ute på livstid?

Det fikk meg til å tenke på en av mine største tabber i arbeidslivet. Nettopp ferdig med videregående, hadde jeg ønsket en deltidsjobb ved siden av videre studier. Jeg valgte å prøve lykken som lærervikar. Det var virkelig å sette lykken på prøve… Jeg har ofte spurt meg selv hvordan de kunne sette så unge mennesker uten erfaring til å ha ansvar for en hel skoleklasse – uten instruksjoner, uten tid til å forberede seg.

Jeg husker lærerpulten som de viste meg til. Der lå en bunke med bøker og et brev fra klasseforstanderen som forklarte hvilke kapitler som skulle gjennomgås i de ulike timene. Jeg rakk så vidt å åpne bøkene og bevisstgjøre meg hvilke fag det faktisk var snakk om, før det ringte inn til første time. Så var vi igang. Jeg følte at jeg levde meg inn i “Humlens flukt” av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Jeg overlevde dagen, men skammet meg lenge over dens største tabbe.

“Det er ein flott klasse,” hadde en av lærerne sagt. Det gikk ikke lenge før jeg lurte på hvordan resten av skolen kunne være. Elevene var høyt og lavt, særlig noen av dem. Stemmevolumet på sin side var bare høyt. Jeg syntes det var uhyre pinlig. Dagens største og viktigste prosjekt ble derfor å få dem til å bli litt mer stille, slik at ikke lærerne i naborommene ville høre at jeg ikke hadde kontroll på klassen min. Jeg måtte skyve støvdottene under gulvteppet. Og det hastet!

På ett eller annet vis klarte en av de mer alrighte elevene å slepe den mest bråkete gutten ut på gangen. Uten egentlig å tenke på det, låste jeg døren, og snart fikk jeg roet ned klassen. Så gikk jeg ut for å hente ham.

Han hadde satt seg i et hjørne av korridoren, armne holdt rundt de bøyde knærne. Han sippet. Ok, jeg innså at han nok var traumatisert for livet. Jeg satte meg ved siden av ham, og vi hadde en grei samtale. Han syntes livet var urettferdig. “Alltid får jeg all skylda,” klaget han. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, samtidig som jeg undret meg over at han var så totalt blottet for selvinnsikt. Men han var 10 år. Kanskje slikt ikke utviklet seg før man ble eldre.

Han var rolig resten av timen. Resten av dagen gjenopptok han sin vanlige, overaktive interaksjon med de andre guttene. Han som hadde slept ham ut på gangen, syntes visst jeg var kul. Han ga meg en gave, et perlesnøfnugg, og et kort: “Til vikaren! Du er kul! Hilsen A…”

Jeg var i den klassen to dager – de to dagene som var avtalt på forhånd. Jeg angret selvsagt veldig på de sekundene jeg hadde låst gutten ute på gangen. Men det var tydeligvis ikke første gang han hadde møtt negative sanksjoner. Han var virkelig bøllete, også mot noen av de andre elevene. Han var sterkere enn de fleset av dem. Men noe inni ham var nok mer sårbart enn omgivelsene kunne få inntrykk av. Jeg har av og til lurt på hvordan det gikk med ham videre. Og om han noen gang kom over det som skjedde den dagen…

Jeg så på dørhåndtaket. Kanskje de hadde låst døren. “Du fortjener det,” sa tankene til meg selv. Ikke bare var jeg en sleip og sløv student som kom for sent til forelesningen, men jeg var en barnemishandler. Ingenting hadde vært med vilje, selvsagt. Men jeg følte meg ond. Hele verden kom til å hate meg, om den ikke hadde lært å gjøre det allerede. Og jeg fortjente det.

Jeg måtte kaste et raskt blikk ned på klærne mine for å forsikre meg om at jeg ikke gikk i orange fengselsdrakt eller hadde lenker rundt føttene. Heldigvis ble jeg  realitetsorientert fra synet av mine gode, gamle jeans, som riktignok var preget etter min ufrivillige tur i sølepytten litt tidligere. “Du kan droppe forelesningen,” sa jeg til meg selv. Men den var viktig, og jeg ønsket å delta. Hvorfor skulle jeg ellers ha kjempet meg ut av sengen i morgest? 

Jeg så på dørhåndtaket. Hvor sleip og sløv og ond og slem og dum og stygg og teit og fæl og mislykket jeg enn var, så hadde jeg i hvert fall ikke tenkt å gi opp kampen mot et dørhåndtak. Et dørhåndtak! Jeg hadde overvunnet dyna og vekkerklokka, jeg hadde beseiret mitt eget speilbilde, jeg hadde unnsluppet t-banens jerngrep og knust en sølepytt. Jeg var klar for å møte neste fiende. Ansikt til ansikt. Med rak rygg og mysende blikk.

Jeg tok tak i dørhåntaket med fast grep og vred til. Døren åpnet seg. Jeg trakk pusten dypt og satte smilet på plass.

Så gikk jeg inn.
 

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 6 (“På innsiden”) her.

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #psykiskhelse #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer