Observasjonen #3: FLINK — Hun ville bare bli elsket…


 

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skjedde med andre. I barnehagen, på lekeplassen, på skolen. Hun hadde sett det skjedde, så hun trodde det var mulig. Hun måtte bare finne ut hvordan hun skulle få det til.

Ting gikk ofte ikke så bra. Hvis hun ikke gjorde som mamma og pappa sa, ble de sinte. Særlig pappa. Hvis hun gikk på feil sted, hvis hun tok på feil sokker, hvis hun sa noe galt. Han kunne bli sint for så mye. Det var ikke lett å finne noe mønster. Men hun lærte å passe seg. Forsøkte å lese kroppsspråket. Forsøkte å forstå når hun ikke skulle si noe mer, når hun skulle løpe og gjemme seg, når hun skulle bli liten og si unnskyld.

Hvis hun slo seg, var trist eller sa noe som mamma ikke likte, ble mamma lei seg. Hun lærte seg å lese ansiktet til mamma. Når mamma var redd, når mamma var trist, når mamma var fortvilet, når mamma var sint. Ofte ble mamma lei seg på grunn av pappa. Derfor måtte hun også lære seg å passe på mamma, beskytte henne mot pappa.

Mamma hjalp henne med å lære. “Ikke gjør sånn… Ikke si sånn… Da blir pappa sint…” Og når pappa ble sint, ble mamma lei seg. Og alt var hennes skyld. Hun lærte derfor at hun måtte passe seg. “Ikke gjør sånn… Ikke si sånn…”

Hun lærte.

Mamma og pappa var snille. De ga fine gaver. De laget matpakke. De fulgte til og fra skoleavslutninger, fotballtrening og bursdagsfester. De sa hyggelige ting. De smilte og lo. De fortalte henne hvor flink hun var.

– Når hun var snill jente…

– Når hun sa eller gjorde morsomme ting…

– Når hun laget fine tegninger til dem…

– Når hun fikk gode karakterer på skolen…

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skjedde med andre, og hun hadde lært seg hvordan det skjedde.

Hun jobbet hardt. Lot dem aldri se at hun var redd eller lei seg. Lot dem aldri få vite om de vonde tingene som skjedde på skolen eller med venner. Hun smilte og lo, fortalte morsomheter og fant på ablegøyer. De likte det, smilte og lo. Hun følte seg elsket. Hun trengte det.

Hun jobbet hardt. Lot dem aldri få vite det hvis hun fikk kjeft fra læreren eller fikk dårlige karakterer. Men som regel gikk det veldig bra på skolen. Hun gjorde lekser og leste mye til prøvene. Hun var nøye med oppgaver. Hun var flink pike på skolen. Foreldrene fikk gode tilbakemeldigner fra læreren. Det gledet dem. De så karkterboken og det gledet dem å se at hun klarte det. De roste henne. Hun følte seg elsket. Hun trengte det.

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skje med andre, og hun hadde klart å få det til selv.
 

#observasjonen #psykiskhelse #flinkpike #kjærlighet #foreldre #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg
 

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

#2: ISKALD — Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

#4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

Noen ganger takler jeg, andre ganger ikke… Hva med deg?


 

Jeg har hørt det mange ganger, og jeg tror det er en kjerne av sannhet i det: “Det som teller er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.” Det handler om mye av det samme som “ikke å gråte over spilt melk”. Det hjelper sjelden. Tapet kan være reellt, og det samme kan sorgen. Men å gå rundt og sørge eller ergre seg i lange tider, gjør bare hverdagen surerer og livet vanskeligere for en selv.

En gang mistet jeg en flaske med olivenolje på gulvet. Jeg skulle skyndte meg å lage middag og hadde i grunn lite tid til ekstra prosjekter. Plutselig glapp jeg flaska. Den knuste, og gulv og bordbein ble med ett dekket av gulaktig, illeluktende olje. Som bittesmå øyer i det klissete havet, lå små og store biter av mørkt glass. “Æsj,” sa jeg og betraktet kunstverket et øyeblikk. Så trakk jeg lett på skuldrene. “Jaja.” Det var bare å tørke det opp, og det gjorde jeg. Så var problemet over.

Jeg tok det med andre ord pent. Men det var ingen selvfølge. Jeg kunne blitt både stressa og fortvila, kanskje irritert eller kjempesint. Jeg kunne tilbrakt resten av kvelden med å kjefte på den stakkars flaska og ergre meg over at jeg måtte bruke tid på å rydde opp. For olje tar ganske lang tid å rydde opp…

En og samme situasjon. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kunne reagert på begge måter. Hva avgjør hvordan jeg ender opp med å reagere? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tipper på grunnhumøret.

Er jeg sliten eller nedstemt skal det mindre til for at jeg blir stresset, fortvilet eller frustrert. På en god dag kunne samme situasjon avvises med et lett “pytt, det gjør ikke noe”.

Noen ganger kan det hjelpe med ytre stemmer – venner, veiledere etc. – som kommer med det lille “pytt, det gjør ikke noe”, hvis jeg selv opplever at det nettopp har inntruffet en katastrofe. Ja, noen ganger kan det hjelpe med denne lille eksterne realitetsorienteringen. Min egen indre stemme forsøker å overbevise meg om at verden nettopp har rast sammen. Men så kommer et motargument – fra en god hjelper – som får meg til å se at det kanskje ikke er tilfellet allikevel.

Andre ganger kan disse eksterne hjelperne gjøre vondt verre. Jeg er genuint lei meg – mine egne tanker, de interne stemmer, er i ferd med å knuse meg. Så kommer den ytre hjelperen og sier: “Skjerp deg! Du må da tåle såpass! Legg det bak deg og gå videre!”

Men så hjelper det ingenting. I stedet blir jeg bare enda mer fortvilet over at jeg ikke takler det som har skjedd. Jeg føler meg ensom, og jeg opplever at følelsene mine ikke er legitime.

Det er vel dette som er den store kunsten, både for foreldre som skal lære barn hvordan det er å leve, og for hjelpere som dukker opp i alle livets faser. Man må både bekrefte – og legitimere – følelsene som er knyttet til det vonde som har skjedd, enten det er små eller store nederlag, tap og urettferdigheter. Man må bekrefte, og så gi det lille puffet som skal til for å komme seg videre.

Slik som den lille gutten som løp glad rundt med sin blå ballong – til den sprakk og han ble stående og vræle, som om lufta var i ferd med å gå ut av ham på samme vis. Mor kommer bort og trøster. Jo, det var trist at ballongen sprakk, men vi kan få tak i en ny. Alt håp er ikke ute. Livet går videre. Kom, så går vi hjem.

Eller som tenåringsjenta som hadde lest dag og natt, men likevel fikk for dårlig karakter til å komme inn på drømmestudiet. Den gode hjelperen anerkjenner sorgen og skuffelsen; følelsene er helt legitime i forhold til skuffelsen og mulighetene som er gått tapt. Men livet ender ikke der. Det er mulig å gå videre for det. Det vil komme nye anledninger, eller det kan være andre dører som allerede er åpne. Fatt mot! Ikke gi opp!

Som barn og unge skal vi ideelt sett lære dette av foreldre eller andre omsorgspersoner. Familie, lærere, venner, naboer, trenere… Alle kan spille en viktig rolle – slik at vi med årene lærer å trøste, anerkjenne og “puffe” oss selv videre. Men hvis vi ikke fikk denne støtten i barne- og tenårene, men måtte klare oss selv – da kan evnen til å regulere seg være mangelfull også i voksen alder. Da kan “liten tønne velte stort lass”

Flaska med olivenolje treffer gulvet med et brak. Olje og glass spruter utover. Jeg stirrer på det hele med forferdelse. Ser for meg hvor mye tid som vil gå med på å rydde det opp. Hvor vanskelig det vil bli å få bort den seige, sleipe oljen. Det handler om tid jeg ikke har. Hjertet dunker fortere, pusten går raskere. Jeg er stresset. Jeg kan kjenne hvordan frustrasjonen øker,og gradvis går den over i sinne. Det rettes utover mot den knuste flaska og ytrer seg i form av stygge ord om hvor teit den er. Det rettes innover mot meg selv. Det hele var jo min skyld! Det er så typisk meg! Alltid skal alt gå galt med meg! Livet er med andre ord fullstendig urettferdig! Jeg synker sammen på gulvet foran den illeluktende oljedammen. Tårene presser seg frem. Jeg skjuler ansiktet i hendene og gråter. Høyt. Jeg orker ikke mer. Jeg vil bare dø…

 

#psykiskhelser #regulering #selvregulering #følelser #depresjon #angst #omsorg #oppvekst #omsorgspersoner #emosjonellomsorgssvikt #omsorgssvikt #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvmedlidenhet #giopp #ikkegiopp

Nytt svar fra en psykolog!


 

Det har vært stille en stund, men nå har jeg fått svar fra enda en av psykologene jeg kontaktet fra lista jeg fikk fra fastlegen. – – – Dessverre var det nok et negativt pust: Også denne mannen hadde visst gått av med pensjon.

– Hvis det fortsetter slik, har vi snart ikke flere psykologer igjen her i landet…

Jeg begynner å lure på om jeg gjorde feil yrkesvalg. Kanskje jeg burde ha blitt psykolog. Ikke bare kunne jeg ha behandlet meg selv. Det ser også ut til å være et skrikende marked der ute; jeg ville garantert fått noe å gjøre, og jeg kunne gjort noe godt for samfunnet. (Dette er kanskje de vanligste motivene her…)

Jaja, det er fortsatt 9 potensielle navn fra lista som ikke har svart… Så dette er spennende! Er e-postadressene deres fortsatt i bruk? Er de virkelig psykologer? Og er de fortsatt i arbeid?

Jeg lurer på hva som skjer hvis ingen av dem gir positiv respons… Det er som om apoteket skulle gå tom for en livsnødvendig medisin…


 

Jo, det var nok psykolog jeg skulle blitt…

 

#psykiskhelse #psykolog #finnenpsykolog #psykiatri #psykologliste #depresjon #angst #psykologfobi #venteliste #avvisning #behandling

 

TILLIT – Alle vet det er viktig, men det er ikke lett å være pasient i psykoterapi

Alle sier det. Alle vet det. For at psykoterapi skal fungere, må det være TILLIT. Mye tillit.

For det første: Pasienten må ha TILLIT til terapeuten: Hvordan skal man ellers tørre å fortelle om livets små og store hemmeligheter, dele følelser som man knapt tør dele med seg selv selv og overvinne sin ubevisste frykt for ryktespredning og medieoppslag?


Det er viktig at terapeuten fremstår som profesjonell og pålitelig. For å hjelpe ham/henne på veien, har lovgiverne laget regler som sier at pasientens opplysninger ikke kan spres til venner og bekjente, postes på facebook eller selges til Dagbladet for 1000 kr. På fagspråket kalles det “taushetsplikt”. Den pleier å fungere – det er derfor svært sjelden konfidensiell informasjon om pasienter blir lekket ut i offentligheten…


For det andre: Pasienten må ha TILLIT til behandlingen. Det er viktig både for å få til det samarbeidet som er nødvendig for at behandlingen faktisk skal ha effekt, og for i det hele tatt å oppnå effekt (jf. placebo). Dette henger sammen med opplevelsen av terapeuten som profesjonell og pålitelig. I tillegg må det gjerne en god dose informasjon til – slik at pasienten forstår hvorfor han/hun skal gjøre det ene eller det andre.


Her er vi riktignok forskjellig. Noen pasienter vil ha så stor tillit til behandlers profesjonalitet og pålitelighet at de gjør nærmest hva som helst, bare de blir bedt om det.


Andre – slik som meg – er mer skeptiske…


Da kan vi ha behov for mer informasjon og forklaring. Så går det som regel bra.

Tilliten til behandlingen henger altså mye sammen med tilliten til terapeuten. Men tilliten til terapeuten vil også henge sammen med effekten av behandlingen. Som pasient trenger man noe som fungerer. Og hvis løsningen kommer fra terapeuten, blir han/hun dagens helt!


Hvis det ikke fungerer, kan det derimot være lett å klandre den stakkars terapeut…


Det kan nok noen ganger være berettiget. Andre ganger ikke. Pasienten kan da ha lett for å klandre seg selv for den mislykkede terapiforsøket…


Men det er i alle fall sikkert at TILLIT spiller en viktig rolle, både for relasjonen og for resultatet. Og, ikke minst, for pasientens velvære!


Et tredje moment er at terapeuten må ha TILLIT til pasienten. Uten slik tillit vil pasienten snakke for døve ører…


Hvis terapeuten ikke hører på eller tror på pasienten, kan det medføre ganske underlige konklusjoner, til tider også føre til uheldige og farlige situasjoner…


Når terapeuten ikke hører på pasienten, er det kanskje ikke så rart om behandlingen ikke virker. Tiltaket blir rettet mot feil problem, og det reelle problemet slipper unna. Litt slik som når man arresterer feil person i en kriminalsak…


Det er kanskje lettere å oppdage når slike feil skjer innen somatikken, siden det der ofte handler om synlige ting… Sånn som kroppsdeler og liknende ting…



Feil kan riktignok skje i somatikken også. Men det er lettere for pasienten når han/hun kan legge frem objektive bevis på sin lidelse og sine problemer…


Det sier seg selv at det ikke er lett å være psykiatrisk pasient. Hvordan kan man egentlig overbevise en terapeut om hvordan man har det?


Det skal visst være bra for psyken å forsøke å fortsette hverdagslivet mest mulig, forsøke å unngå å bli fanget i et mønster av pasientatferd. Men hvis det eneste man oppnår med dette er at hjelpen forsvinner – hvilket håp har pasienten da om ekte bedring?


I noen kulturer er det faktisk slik at de som lider mest høylydt får først helsehjelp. Dette bryter med norske normer. I norsk helsevesen har dette av og til ført til “kulturkræsj” idet leger og annet personale i fortvilelse og irritasjon har forsøkt å roe ned en pasient som hyler og skriker mer enn tilstanden skulle tilsi. Dette handler i stor grad om kulturelle faktorer. I Norge skal vi nemlig ikke hyle, rope og skrike. Vi uttrykker smerte på en mer anstendig måte. Alle får jo hjelp uansett. Alle havner vi i samme kø, uavhengig av status og støynivå.

Men den kulturelle standarden for anstendig pasientatferd som vi har i Norge, gir et problem for pasienter som sliter psykisk. Nettopp fordi den kan gi inntrykk av velfungerenhet, når man egentlig ikke har det bra i det hele tatt.

Resultatet blir avvisning…


Og de pasientene som av ulike grunner ikke følger normen for lydløshet, blir stemplet som ekstra vanskelige. Kanskje blir de innlagt… Eller kanskje blir de avvist… De også.

Det er med andre ord ikke lett å få hjelp med psykiske problemer i Norge…


Jeg har snakket med mange som har stor tillit til norsk helsevesen, også til psykisk helsevern. De tror det finnes noen der ute som vil ta dem imot – hvis de en gang skulle falle. 

Til sammenlikning er det påfallende mange av dem som selv har vært pasient eller pårørende, som ikke lenger har denne tilliten til psykiatrien. De har sin egen erfaring å vise til…

Det er lett å avvise en psykiatrisk pasient som protesterer. Men denne erfaringsbaserte tillitsmangelen bør være en øyevekker. Til lærdom for hele folket, og for psykiatrien i sær.

 

#psykiskhelse #psykolog #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #psykiatri #psykiskhelsevern #avvisning #helsevesen #helsepersonell #psykiater #behov #pasient #terapeut #pårørende #norge #tabu #tabutema

DET FALSKE SELVET — Min nye psykolog har funnet ut at vi må finne meg igjen

Så var mitt tredje møte med min nye psykolog overstått. Jeg forberedte meg så godt jeg kunne også denne gang: Lå våken mesteparten av natten, gikk rundt med skuldrene oppunder ørene, og pustet litt ekstra raskt og overfladisk i et forsøk på å opprettholde oksygentilførselen til hjernen.

“Dette kommer til å gå sååååååå bra!!! Hva i all verden har jeg å være redd for???”


 

Vi snakket om motivasjon og konsentrasjon – to ting jeg hadde mistet ett sted på veien og ikke klart å finne igjen.


 

Psykologen snakket om selvmedfølelse – å være vennlig mot seg selv; å anerkjenne seg selv på linje med andre mennesker; å være til stedet i nuet. Det handler om å behandle seg selv slik man ville behandlet en god venn. Ofte rakker vi ned på oss selv, sier stygge og karakternedbrytende ting, som ikke fører til annet enn at vi blir stresset, demotivert og nedtrykt. Vi kan virkelig bryte ned vårt eget selvbilde på denne måten…


 

Psykologen foreslo jeg kunne begynne å si gode ting til meg selv. Kanskje motivasjonen da ville komme tilbake. Jeg tenkte etter noen sekunder før jeg svarte. Jeg hadde hørt om dette før; jeg hadde til og med anbefalt andre å gjøre det samme. Men å gjøre det selv? No way at jeg ville si noe positivt til den dusten, meg selv!


 

Min manglende vilje til å samarbeide forvansket situasjonen en smule. Hun lurte på hvorfor…

“Njæ… Jeg tror det er noe som sitter litt dypt,” svarte jeg. “Fra jeg var liten.”

Vi hadde snakket litt om dette før. Om foreldre som hadde mer enn nok med sine egne problemer til å bære barnets følelser i tillegg. Om barnet som vil beskytte sine allerede sårede foreldre. Om følelsene som derfor blir gjemt og undertrykt.


 

De fleste barn vil at foreldrene skal være glad i dem og ta vare på dem. Når et barn opplever at foreldrene ikke gjør det (som ved emosjonell omsorgssvikt), kan det forsøke å bli et slikt barn som det tror foreldrene vil være glad i. Barnet skjuler følelser som det tror kan gjøre at dets behov ikke blir møtt. Det blir dannet et falskt selv.


 

Barnet presenterer seg for verden rundt som den person det tror det må være for å få dekket sitt behov for kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet. Det dannes en maske – f.eks. den glade, morsomme gutten som får alle til å smile og le, eller den flinke, pliktoppfyllende jenta som er så snill og avlaster mor i hjemmet og får gode tilbakemeldinger på skolen.

Jeg husker da jeg var liten. Jeg forsøkte å være alt dette. Jeg tullet, vitset og fant på morsomme ting – det fikk foreldrene mine til å smile, og det skaffet meg venner. Jeg jobbet så hardt jeg kunne med leksene mine – det gledet foreldrene mine, og jeg fikk oppmerksomhet fra en annen voksenperson (læreren). Slik skaffet jeg meg bekreftelse – jeg var god nok.


 

Men det var sjelden noe mer enn det. Selv om jeg fikk beste karakter – jeg var bare god nok. Jeg brydde meg lite om “karakterkonkurranse” med andre i klassen. Jeg ville bare ha en bekreftelse på at jeg var god nok. Og de få gangene jeg ikke klarte det… Ja, da ble det bare nok en bekreftelse på det jeg allerde visste: Jeg var egentlig ikke god nok.

Jeg mislyktes. Jeg skuffet mine foreldre og lærere. Ingen var glad i meg lenger. Det hadde de ingen grunn til…


 

Jeg ville ikke bekymre foreldrene mine med mine sorger og redsler. Moren min hadde nok med sine egne sorger og bekymringer; jeg forsøkte så godt jeg kunne å trøste henne og være en god lytter, kanskje gi noen råd og oppmuntrende ord en gang i blant. Som barn syntes jeg det var gøy; jeg følte meg stor og ansvarlig.

Faren min var jeg mer usikker på. Han ble så sint for så mye, også småting. “Måtte du ødelegge!!!” ropte han rasende da jeg hadde begynt å leke med nabokatten en gang han hadde forsøkt å filme den. Jeg antok at jeg ‘måtte vel’ det… Han ble også sint på moren min da hun som 40-åring mistet faren sin uventet. “Ikke gråt, du skremmer ungen!” kjeftet han på henne. Nei, der var følelser ikke velkomne.

Mine negative følelser – sorg, frykt, utrygghet – passet ikke inn i verdensbildet – i hvert fall ikke i familiebildet. Jeg ville selvsagt ikke at moren min skulle bli trist eller redd, eller at faren min skulle bli sint. De stakkars følelsene måtte derfor gjemmes…


 

Jeg var nok mer opptatt av å få tilfresstilt mitt ønske om å bli elsket og trøstet, sett og forstått, enn jeg nok var klar over. Men jeg synes jeg fortjener credit for kreativitet og iherdig innsats – slik at jeg likevel klarte å få det ivaretatt på sett og vis.


 

Problemet med denne typen strategier, der følelsene skjules og/eller undertrykkes, er at man skaper et falskt selv. Når vi mister våre følelser, mister vi nemlig en del av oss selv. Det vi sitter igjen med, er masken… Masken som skjuler vår sårbarhet, men som samtidig sikrer at denne sårbarheten blir ivaretatt…

Det handler om overlevelse!


 

Men strategien kan være uheldig dersom den ikke blir endret. Den kan skape problemer når barnet blir voksent dersom det ikke har lært seg å anerkjenne og uttrykke følelsene sine på en hensiktsmessig måte.

Jeg har aldri følt det har vært umulig å uttrykke følelser og behov. Men alt skulle være så hemmelig. Vi skulle være den perfekte familie. Og jeg skulle være den perfekte datter. Derfor måtte de skjules.

Men effekten er den samme.

Så nå sitter jeg her og nekter å gi meg selv så mye som et lite kompliment.


 

Jeg ser at vi her har et langt lerret å bleke… Men vi har i alle fall funnet et sted å begynne…

 

#psykiskhelse #psykolog #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #psykiatri #psykiskhelsevern #avvisning #tenkpositivt #omsorgssvikt #emosjonellomsorgssvikt #traume #sårbarhet #barndom #oppvekst #falskselv #selv #selvmedfølelse #selvbilde

Fastlegen min er kriminell, og det er fortsatt like vanskelig å finne en psykolog…

Etter to måneder med intens og nytteløs stirring på en liste med navn på psykologer som jeg hadde fått av fastlegen min, innså jeg at denne listen ikke var den gode hjelpen jeg opprinnelig hadde håpet og trodd at den var. Den hadde ikke hjulpet meg videre i livet…


 

Jeg gjorde derfor tidenes innsats på mandag og skrev til de 27 psykologene på lista som også hadde sin mailadresse oppført.

I går begynte svarene å strømme inn: Fulle lister, ikke aktuelle fagområder og avsluttet praksis… De 27 potensielle ble raskt redusert til 13 (se her for detaljer). Men om noen lurer: Jeg holder fortsatt motet oppe!


 

I formiddag fikk jeg tre nye svar. Til min store overraskelse informerte den ene meg om at fastlegen min hadde gjort noe ulovlig: Han har nemlig IKKE LOV til å dele ut psykologenes mailadresser. Denne psykologen var for øvrig heller ikke psykolog, men psykiater. Dermed følte jeg meg også bedratt: Jeg trodde jeg hadde fått en liste over psykologer, men der hadde han lurt meg grundig, den skurken. Jeg var dessuten blitt ufrivillig delaktig i en kriminell handling, idet jeg nå var i besittelse av ulovlig informasjon…


 

Jeg trodde fastlegen skulle hjelpe meg ut av mine problemer. I stedet hadde han nå trukket meg inn i nye vanskeligheter…


 

Men det gjelder å tenke positivt. Forsøke å se muligheter i stedet for umuligheter…

– Kanskje jeg kan selge mail-adressene på det sorte markedet? Det er nok mange der ute som ønsker seg kontakt med psykolog!


 

– Og det er neimen ikke enkelt å få tak i dem…

I et av dagens svar forklarte terapeuten at han ikke hadde “spesielt uttalte erfaringer med traumebehandling”. Jeg lurer veldig på hva han mente med det… Kanskje like greit at han ikke hadde ledig kapasitet…

Det hadde ikke de to andre heller. I hvert fall ikke før til neste år, sånn i januar/februar…

Ja, ho-ho… Jeg tror ikke jeg trenger en psykolog om 1/2 år…. Skal jeg være sånn jeg er nå 1/2 år til, kommer jeg til å bli fullstendig gal! Og hva skal jeg da med psykolog??


 

Jeg har fortsatt et par samtaler igjen med min midlertidige psykolog. Det er bare 23 timer igjen til den neste timen… Min psykologfobi har allerede slått inn igjen; jeg gruer meg. Men så langt har det gått bra hos henne, så jeg får bite tenna sammen og satse på at jeg også overlever morgendagens kamp!


 

I mellomtiden får jeg trofast og forventningsfullt sjekke e-posten min. Det er fortsatt 10 potensielle psykologer igjen fra lista… Dersom disse da i det hele tatt er psykologer… Jeg har nok begynt å miste trua på den psykologlista… Men, om ikke annet kan jeg – når uka er omme – kanskje bruke den til å tørke litt tårer…

 

#psykiskhelse #psykolog #liste #psykologliste #fastlege #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #finnenpsykolog #psykiatri #psykiskhelsevern #venteliste #kriminell #avvisning #tenkpositivt

Jeg leter og leter…. (Prosjekt “Finn en psykolog” fortsetter!)


 

I går klarte jeg omsider å få sendt ut en mail til alle psykologene på lista jeg fikk av fastlegen for ca 2 måneder siden. Det føltes som 100 navn, men egentlig var det bare 29. To av dem manglet mailadresse, men alle de andre fikk sin plass i blindkopi-feltet i en standardmail utarbeidet for anledningen. Det mest relevante å finne ut var hvor lang ventetid de hadde og om de hadde relevant erfaring ift det jeg trengte dem til.

Nå har svarene begynt å komme inn.

Dette har faktisk vært ganske morsomt. Omtrent som da vi fisket ender på 17.mai fra et lite oppblåsbart badebasseng i skolegården. Psykologlista fra fastlegen er fiskestanga; posen med “premie” er svarene jeg får.

Jeg åpner posen og tar en titt…

Av de 27 utvalgte hadde fem e-postadresser som ikke lenger var i bruk (“delivery failed”). Ok, fortsatt 22 igjen…

Av disse har fire fulle lister eller “ikke kapasitet i beskuelig fremtid”, slik en av dem så fint uttrykte det. Greit, fortsatt 18 igjen…

Av disse arbeidet én som barnepsykolog, og jeg er for så vidt enig i at jeg faller utenfor målgruppen der. En annen avsluttet visst sin praksis i januar (noe som forsterket min mistanke om at fastlegen har en litt gammel liste…). En annen hadde ca 6 mnd venteliste, så der er det håp – over nyttår…

To av de allerede omtalte anbefalte min lokale DPS… Men jeg har fullstendig fobi for min lokale DPS, og føler at halve traumet mitt er relatert til møtet med dem. Det er derfor uaktuelt. Dessverre var også den ene psykologen jeg fikk svar fra – om at jeg måtte sende en skriftlig forespørsel sammen med legehenvisningen pr post – lokalisert like i nærheten av denne DPSen… Jeg tror jeg vil bli retraumatisert om jeg skal gå dit igjen… Så da blir også hun utelukket, sammen med en av de andre på lista som jeg oppdaget hadde kontor på samme sted.

Men, optimismen blomstrer stadig: Det er fortsatt 13 igjen. Og de er sikkert på ferie. Jeg fikk en automatisk-svar-melding fra den ene: “hei. ikke til stede.” Det hørtes ut som en trivelig kar. Og hvem vet, kanskje det ender opp med ham og meg til slutt? Jeg vil i så fall anta at jeg får ganske mye taletid…
 

#psykiskhelse #psykolog #liste #psykologliste #fastlege #depresjon #selvskading #traume #hjelp #psykologhjelp #dps #angst #hjelpdegselv #behandling #terapi #ikkegiopp #finnenpsykolog #psykiatri #psykiskhelsevern #venteliste

Velg en psykolog, finn en psykiater! (Det første – og største – skrittet må du dessverre ta selv…)

Så sitter jeg her med lista jeg fikk av fastlegen for et par måneder siden. En liste over psykologer som på ett eller annet vis er knyttet til hans legekontor. Jeg har sett på den et par ganger før. Mange svarte bokstaver og tall på et par hvite ark. De ser ut til å danne ulike mønstre: Navn, adresser, telefonnumre – og en hel del andre numre som jeg ikke skjønner noe av.


 

Jeg har lurt litt på hva jeg skal gjøre med arkene…

Kanskje jeg kan henge dem på veggen? Og ordne dem litt? Slikt kan med tiden få stor verdi…


 

Kanskje jeg kan bruke dem til litt kreativ utfoldelse? Det skal være sunt for psyken, har jeg hørt…


 

Eller kanskje jeg skal grille litt soyapølser? Det er tross alt bare sommer en gang i året!


 

Ja, hva gjør man egentlig med en halv meter lang liste med psykologer?

Det er et kjent fenomen: Pasienten som kommer til legen fordi han/hun ikke lenger klarer å gjennomføre hverdagslige gjøremål. Alt føles tungt, håpløst og meningsløst. Orker ikke jobbe, orker ikke snakke med noen. Vil bare isolere seg og grave seg ned i tunge, vonde tanker som bare gjør det hele mørkere og mørkere…


 

“Er det alvorlig doktor?”

“Hm… Det kan se ut som du har en depresjon…”

“Er det håp for meg doktor?”

“Selvsagt! Man kan få hjelp for slik! Det er bare å snakke med en psykolog! Her har du en liste med 70 stykker. Se om du finner en som passer for deg…”


 

Ok, det er tross alt et bedre utgangspunkt enn telefonkatalogen eller Google…


 

Så sitter jeg da her med lista mi. Slik jeg har gjort i ca to måneder nå. Ikke for det – jeg har gjort andre ting også. Men noe særlig lenger med psykolog-lista mi har jeg ikke kommet.

Jeg har riktignok en midlertidig psykolog. Men den holder neppe ut tiden jeg må stå på venteliste. Så nå kan jeg angre meg at jeg ikke kastet meg over pc og telefon med en gang jeg kom hjem fra fastlegen og kontaktet hele gjengen… Ja, nå kan jeg angre meg… Angre meg… Angre meg… Angre meg…


 

Kanskje jeg var så dum at jeg trodde listen ville være til hjelp i seg selv. At det vonde ville gå over bare jeg stirret lenge nok på de svarte tallene og bokstavene…


 

At jeg bare må ta tiden til hjelp…


 

Og stirre videre…


 

[DUNK!]


 

Man sier at depresjon går over etter et halvt år. I Norge. I Danmark sier man 3-12 måneder… Det gir med andre ord to muligheter: Man kan kan gjøre et iherdig forsøk på å komme seg på venteliste hos en psykolog….


 

…eller man kan bli i sengen eller være sykemeldt i 3-12 måneder (eller kanskje 6 hvis man følger den norske varianten av depresjon)…

Hva virker mest appellerende til en person med depresjon, mon tro?


 

Blir pasienten sittende med psykologlista i to måneder – slik enkelte personer gjør – før han/hun får tak i en psykolog, kan han/hun ende på en venteliste som varer alt fra 4-6 uker til ett år. Har man ikke vært deprimert fra før, blir man det i hvert fall da…


 

Men kanskje det virkelig går over av seg selv. Helt av seg selv! – – – Hva skal man da med psykologtimen som man omsider får?

Kanskje det er derfor fastleger deler ut lister til pasientene og ber dem finne seg en psykolog på egenhånd? Erfaringsmessig vil de fleste ha blitt bra innen de har fått sin første time hos psykolog. Slik vil man både frigjøre tid hos psykologene (og det er et stort behov i dette landet!) OG pasienten vil få en følelse av at det skjer noe. Et tiltak. Er man riktig heldig, kan man også håpe på litt placebo-effekt: Man blir bra fordi man tror at noe hjelper. – I dette tilfellet psykologlista fra fastlegen.


 

Ja, jeg tror virkelig jeg har funnet ut meningen med psykologlista!

Det viktigste er at jeg føler at noen bryr seg – i dette tilfellet han som ga meg lista: Fastlegen!

#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #tiltaksløs #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #fastlege #psykologliste #finnenpsykolog #kontaktepsykolog #psykoterapi #venteliste #hjelpdegselv #legehjejlp #bliisenga #klardegselv

Selvmedfølsle vs Selvtillit

Selvtillit handler om den verdien vi tillegger oss selv. Mangel på selvtillit – selvhat – kan føre til ulike psykologiske vansker og lidelser, som depresjon og angst. Men å ha selvtillit er ikke nødvendigvis bare et gode. Ofte bygger vi vår selvtillit på hvor vidt vi er bedre enn andre. Det kan bli en kamp der vi forsøker å fremheve oss selv (f.eks. utseende, karakterer, karriere, eiendeler).

Dersom vi ikke klarer å heve oss selv over gjennomsnittet, kan vi øke vår egen selvtillit ved å senke snittet, dvs. ved å redusere de andres verdi (f.eks. gjennom mobbing eller utestenging). Det sier seg selv at dette ikke er noen god løsning, verken for oss selv eller andre.

Selvmedfølelse, derimot, vil verken rakke ned på seg selv (slik man gjør ved mangel på selvillit) eller på andre (slik man kan gjøre for å øke sin egen selvtillit). Selvmedlidenhet handler om å være snill mot seg selv. Dette er ikke narcissisme. Det handler ikke om å være bedre enn andre. Det handler om å behandle seg selv på en god måte.

Ofte kan vi være mye strengere mot oss selv enn vi ville vært mot andre – dersom de befant seg i vår situasjon. Vi kan si til oss selv: “Du får aldri til noe!” – “Du er ikke verd noe!” – “Ingen liker deg!” – “Du er stygg!” – – – Listen kan gjøres lang. Men til hvem av våre venner ville vi sagt det samme?

Selfmedfølelse handler om å være vennlig med seg selv, ikke rakke seg selv ned. Oppmuntre oss selv, vise forståelse, empati, tålmodighet.

Selvmedfølelse handler om å anerkjenne seg på lik linje med andre mennesker. Man må godta at man gjør feil og har mangler, slik som alle andre mennesker. Selv om man har feilet, er man ikke unormal.

Selvmedfølelset handler om å være til stede i nuet. Man må anerkjenne at man har det vondt, slik at man kan vise seg selv medfølelse. Når vi kjefter på oss selv, har vi lett for å overse hva denne kjeftingen gjør med oss. Men ved å anerkjenne den smerte vi føler, kan vi også bli i stand til å trøste oss selv.

Vi presterer aldri bedre ved å være selvkritiske. Vi bryter kun ned oss selv. Selvmedfølelset, derimot, vil bygge oss selv opp – slik at vi blir i stand til å ivareta både oss selv og andre.

Vil du vite mer – ta en titt på dette foredraget ved Krisin Neff på TED Talks (ca 19 min):

 

#psykiskhelse #selvmedlidenhet #selvtillit #selvbilde #ensomhet #depresjon #angst #tålmodighet #endring #kortisol #stress #kirsinneff #TEDtalks #selfesteem #selfcompassion #barneoppdragelse #barndom #oppdragelse #motivasjon #mål #ikkegiopp

Slik bekjemper jeg min psykologfobi! ——- Dette er EKSPONERINGSTERAPI; Enkelt forklart, enkelt illustrert

I går møtte jeg min nye psykolog for andre gang. Første møte gikk jo så bra.  Hun verken sparket eller beit, kloret eller spyttet. Hun var faktisk ganske snill. Jeg gikk ut fra første møte med en følelse av triumf.


 

Ikke det at jeg hadde utrettet noe stort. Sånn rent bortsett fra at jeg hadde funnet frem til riktig venterom og ikke stukket av underveis. Ja, og så hadde jeg ikke siklet eller laget upassende lyder. – Man må ta med seg alt som er positivt!


 

Men mitt første møte med den nye psykologen hadde vært en fin opplevelse. Jeg likte henne. Jeg burde derfor gledet meg til møte nummer to. Kanskje laget en appelsin med nellikspikre – og hatt nedtelling.


 

Jeg burde vært kurert for psykologfobien min nå. Burde… Men har man fobi, så lar den seg ikke så lett kurere… Selv ikke når alle rasjonelle tanker slutter seg sammen og forsøker å si at DETTE ER IKKE FARLIG!!!!!!!


 

Fobien ligger der og lurer. Og plutselig dukker den opp! Igjen…


 

Det ligger nemlig i fobiers natur å gjøre slik. Og gir du den en finger, tar den ikke bare en hånd, men sluker hele deg!


 

Det er derfor viktig å ikke gi etter. Ikke gi etter for angsten. Hvis man forsøker å unngå det man er redd for, blir det bare verre. En slik løsning har nemlig bare midlertidig virkning…

Så hva skal man da gjøre? Jo, man må møte fienden! Gi ham inn! Knock him out! Show him who’s the boss!


 

På fagspråket kalles det eksponeringsterapi. Det handler om å avlære kroppen at det man frykter – (i mitt tilfelle: psykologer) – er farlig. Det er det nemlig ikke når det handler om fobier. Men kroppen trenger å lære dette. Den har fra før – basert på tidligere erfaringer – lært seg at noe er farlig. Så generaliserer den. En blir til alle – alle blir til en.


 

Men for å overkomme fobien kan man ikke bare utsette seg for det man er redd for. Da trener man kun sin egen mentale styrke, evnen til å tåle smerte. Men angstreaksjonen forbli uendret og kommer siden tilbake. Man vandrer med andre ord bare videre i livet sammen med angsten…


 

Det er ikke meningen… Skal det være terapi må man våge å kjenne på angsten.

Man må eksponere seg for det man frykter på en måte som gjør at man klarer å håndtere angsten. Det er kanskje ikke så godt til å begynne med… Angst er sjelden det… Men man må ikke rømme fra angsten. Man må bli værende. Kjenne på angsten: Hvordan føles det nå?


 

Og når man har stått i situasjonen en stund, vil man merke at angsten blir svakere. Føl hvordan den avtar! Kjenn på forskjellen! Bli den bevisst!

På den måten lærer kroppen at det ikke er noe å være redd for. Den lærer å håndtere angsten. Sagt med andre ord: Kroppen får overtaket i situasjonen!


 

Når angsten så går over eller er tilstrekkelig redusert, kan man gå videre. Neste gang bør man utsette seg for det man frykter ved å gå enda litt nærmere fobi-objektet. Jeg, for min del, må altså vurdere å flytte stolen min nærmere psykologen. Gradvis. Og til slutt sette meg på fanget hennes… – Og krysse fingrene og håpe at frykten min virkelig var ubegrunnet…

Uansett, det handler om å øke eksponeringsstyrken sakte, men sikkert. Så gjennomfører man samme prosessen: Bli stående – kjenn på angsten – kjenn at den minsker.

Det vil kreve både konsentrasjon, målrettede anstrengelser og tid. Eller som Sir Winston Leonard Spencer-Churchill så fint sa det: “I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat.”

Men det kan være verd det. Med gradvis eksponering, bevisstgjøring og mestring vil man kunne overvinne angsten. Det man har fryktet kan således bli like ufarlig som man innerst inne vet at det er, selv når man får sitt n’te panikkanfall.


 

I går møtte jeg altså min nye psykolog for andre gang. Jeg burde ha gledet meg. Men var jeg redd? Gjett om!

Men jeg stod i det! Hele de-førtifem-minuttene-timen-varte!

Nok en gang gikk jeg triumferende ut!

Og nok en gang lurte jeg på om jeg kanskje var blitt kurert for min psykologfobi… For alltid…

Say cheese! (—or, when it comes to you, just keep your mouth still…)

 

#psykiskhelse #psykisksyk #sykemeldt #deprimert #depresjon #psykolog #psykiater #psykiatri #DPS #psykiskhelsevern #samtaleterapi #fobi #angst #overlevelsesstrategi #generalisering #redd #fobiforpsykologer #eksponeringsterapi #eksponering #terapi