Den som unnskylder seg, anklager seg!

Det er sikkert over ti år siden nå. Jeg gikk i en sportsbutikk og stoppet foran ett eller annet stativ. Plutselig var det en litt kraftig dame som støtte borti meg. Hun så med en gang temmelig forskrekket ut, og av ren og kjær høflighet sa jeg fort: “Unnskyld!” Hun så et øyeblikk enda mer forvirret ut, før hele ansiktet skiftet fasong og hun fikk et mørkt preg over øynene. Den forskrekkede damen var med ett blitt den sure damen. Hun gryntet fornærmet før hun gikk videre.

Den dagen lærte jeg en viktig lekse. Idet jeg sa “unnskyld” hadde jeg plantet en idé i hennes sinn om at jeg også hadde noe å si unnskyld for. Sammenstøtet var med andre ord min feil. Selvsagt følte jeg meg litt skyldig idet hun så surt på meg og gikk videre som om jeg hadde ærekrenket henne. Men egentlig var det hun som hadde gått på meg. Jeg hadde jo stått stille…

Noen år senere tok jeg et kurs i italiensk. “Chi si scusa, si accusa!” lærte jeg meg etter hvert å si. Det betyr “Den som unnskylder seg, anklager seg!” Jeg kom med en gang til å tenke på episoden med den sure damen i sportsbutikken. Der hadde jeg fått en praktisk illustrasjon av hva dette ordtaket betydde. Idet jeg unnskyldte meg, hadde jeg anklaget meg. Og hun trodde på det.

Slik er det nok ofte ellers i livet også. Moren min har en tendens til å diske opp til den store gullmedaljen når hun får gjester. Det ser flott ut. Likevel starter hun ofte med å unnkylde seg. “Jeg måtte gjøre det enkelt i dag…” Ingen ville nok komme inn på tanken om at denne serveringen var enkel dersom hun ikke hadde plantet den i deres sinn.

Vi unnskylder oss nok oftere enn vi trenger. Både i forhold til egen svakhet og for feil vi er redd for at andre skal legge merke til. Da øker vi imidlertid sannsynligheten for at de faktisk “oppdager” det. Litt slik som utsagn av typen: “Ikke tenkt på den hvite elefanten!”

(Prøv nå å ikke tenke på en hvit elefant! Jeg kan love at det byr på utfordringer!)

Å si unnkyld er både riktig og viktig. I hvert fall hvis man har gjort noe galt. Men når det ikke er tilfellet, kan en slik unnskyldning i stedet bidra til at vi får (og føler) skyld for ting vi ikke har gjort eller blir mistenkt som syndebukken.

Det italienke ordtaket har uten tvil mange aspekter. Men det inneholder også en del visdom. Det er viktig og riktig å si unnskyld når situasjonen tilsier det. Utover det bør vi kanskje tenke oss om en gang til først, slik at vi ikke uforvarende tilstår “forbrytelser” vi aldri har begått. Vi trenger nemlig ikke gå rundt som syndebukker og bære skylden for feil vi egentlig ikke har gjort…

#unnskyld #unnskyldeseg #samvittighet #anklage #ordspråk #livsvisdom #karakterstyrke #sint #fiendskap #vennskap #skyld #skam #tanke #selvbilde

Kan nesten ikke tro det – men jeg har fått en god psykiater!

Jeg må innrømme at jeg sjelden har vært så lettet som da døren til kontoret hans åpnet seg og jeg så inn i et vennlig, smilende ansikt som ønsket meg velkommen. Min psykologfobi, som tydeligvis også omfatter psykiatere, har virkelig ligget som et tungt teppe over meg de siste dagene. Jeg var så redd for at det skulle bli en ny negativ erfaring, slik som på DPSen…

Men i dag gikk det heldigvis bra.

Jeg hadde forsøkt å forberede meg så godt jeg kunne og gjort litt øvelser på forhånd. Slik som å si alfabetet forlengs og bakleng, og telle til ti med tunga lengst mulig bak i ganen. Man føler seg nemlig alltid bedre dersom man har trent litt på forhånd.

Det var en mannlig psykiater, så jeg forsøkte å skru på min kvinnelige sjarm.

“Hei jeg heter Sarah!” [bredt glis] “Kan du redde meg?” [dådyrøyne] “Please?!??”

Det var selvsagt en alvorstung stund. Han sa han var noe usikker på om han ville utrede meg nå, siden jeg er litt ustabil for tiden… Slik utredning gjør seg nemlig best i stabile faser. Men jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noe å tape.

Da jeg kom til DPSen, var jeg i krise. De startet med en gang med å grave i alle negative tanker, minner og opplevelser fra nær og fjern fortid, samt alle andre problemer i nåtid man kunne komme på. Det var svært uheldig, og jeg opplevde at krisen bare ble forstørret…

Sånn sett har jeg forståelse for at psykiateren var skeptisk til å igangsette et slikt prosjekt nå. Bearbeiding av traumer kan være en tøff prosess. Men jeg har kommet over den fasen nå. Jeg følte meg fullstendig knust og ødelagt etter møtet med DPSen – og jeg ble bare enda mer fortvilet over at de ikke ville hjelpe meg med å samle sammen restene igjen.

Men nå har jeg stor tro på at jeg kan ha funnet en virkelig god psykiater! Han vil hjelpe meg med å utrede hva som er problemet mitt, slik at jeg kanskje kan få riktig hjelp fra en psykolog i neste omgang. Det antas at utredningen vil ta 4-6 uker. Vi bør med andre ord bli ferdig i god tid før jul…

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #selvskading #suicidal #deprimert #angst #psykologfobi #behandling #terapi #utredning #psykolog #hjelp #optimisme #pasient #psykiatrisk #psykiatriskpasient #sykepleier

Wish me luck! – I morgen møter jeg en psykiater

I morgen skal jeg få hilse på enda en. Jeg er antakelig like redd for psykiatere som jeg er for psykologer. Jeg har allerede vurdert å stikke av, forskanse meg i Oskarsborg festning, eller kamuflere meg som en naturlig del av Vigelandsparken.

Jeg vet så godt at dette er frivillig. Men det er tannleger og skoleeksamener også. Jeg er rett og slett kjempenervøs, selv om jeg har forsøkt å minne meg selv på det sikkert tusen ganger nå: “Husk at du gjør dette frivillig! Husk at du gjør dette frivillig! Husk at du gjør dette….” – – – – Jeg kan knapt tro AT jeg gjør det! At jeg – JEG – går til psykologer og psykiatere, og at jeg attpå til er livredd for dem!

Jeg må forsøke å roe meg ned. Syng en sang! Det må da hjelpe!- Vi tar den første og beste…

Din tanke er fri, hvem tror du den finner.
Den flykter forbi, slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes, av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli: Din tanke er fri!

Mulig den har rett. Min tanke er fullstendig fri; faktisk så virrer flere tanker rundt i hodet mitt nå, fullstendig hulter til bulter. Små og store tanker, rare og logiske tanker, viktige og uviktige tanker. Det eneste de har til felles er nok at de er i fritt fall.

Ja, de flykter forbi, slik skyggene forsvinner. Jeg føler meg nokså ukonsentrert om dagen. Jeg blir bare enda mer nedfor av å tenke på alle bøkene jeg kunne ha lest på denne tiden som jeg ikke har brukt til noe som helst fornuftig. Men øynene klarer ikke å fokusere, og tankene bare fyker til siden, opp og ned, frem og tilbake. Og puff, så er de borte, slik som skygger forsvinner – når vi skrur på alt lyset.

Ja, min tanke er skikkelig fri. Hvem tror jeg den finner?

I morgen regner jeg med at det blir JEG som angir den. Til psykiateren. Mine innerste, hemmeligste tanker – som ingen kan se, føle eller høre… I morgen skal jeg selv angi dem. Til en fremmed mann.

Men hva er jeg ikke vilig til å gjøre for å berge mitt eget liv? Selv mine kjæreste tanker vil jeg angi.

Det jeg antakelig frykter mest, er om de vil angi meg tilbake……..

Jeg tror ikke jeg orker flere psykologer eller psykiatere som misforstår, omskriver fortiden min eller tilskriver meg tanker, følelser og problemer jeg aldri har hatt. Jeg håper han ikke får meg til å tro at jeg egentlig er Ludvig den fjortende, eller at det var min skyld at Berlin-muren falt….

Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli: Vår tanke er fri!

Jeg håper bare det går bra denne gangen! At ALT går bra! At han klarer å finne MEG, slik at jeg også klarer å finne MEG SELV igjen…

Kanskje. Kanskje. Kanskje.

I morgen får vi se. Jeg gruer meg. Men jeg er – tross alt – glad for at jeg får muligheten til å komme dit. Jeg har jo ingen andre. Og jeg får ikke helt orden på dette livet selv. Så kanskje han kan gi meg et puff i riktig retning.

Kanskje. Kanskje. Kanskje….

Wish me luck!

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #psykologfobi #psykolog #angst #fobi #nervøs #depresjon #suicidal #selvmordstanker #ikkegiopp #hjelp

Noe vakkert

I dag vil jeg bare dele noe vakkert.

Jeg forsøker å fokusere på positive ting. – Det er jo logisk. Det vi tenker, påvirker oss. Jeg skulle noen ganger også ønske jeg kunne snakke med noen om det som var vondt og vanskelig – – – men når jeg klarer å fokusere på positive ting, så forsvinner også det behovet.

Jeg har ikke sett så mange hvitveis i det siste, men disse er gode minner. Og gode minner kan være godt å ta med seg videre på ferden.

Det er som å gå gjennom en blomstereng. Vi kan plukke med oss strå og ugress, eller vi kan plukke med oss vakre blomster – som vi senere kan nyte på ferden. Noen ganger følger det med ugress når vi forsøker å plukke det gode – slik vonde minner vil forsøke å innhente oss til tider. Men det gjelder å kaste dem fra seg, slik man plukker ugresset ut av buketten, slipper det ned og lar det bli liggende igjen på stien… Fortid er fortid…

Jeg elsker vannliljer! Fra gjørme og opp gjennom det mørke vannet kommer en vakker blomst som pryder vannflaten, gjerne sammen med store, grønne blader. Den får sin næring, dypt der nede, og det mørke vannet skader den ikke. Den er like vakker for det. Får vi vår næring fra rette sted, kan vi også være vakre som den – vakre for omgivelsene våre. Det kan ligge mye grums under overflaten; men vi kan likevel bringe vakker glede til andres liv.

Løfter vi blikket og ser rundt oss, kan vi få øye på mye vakkert. På dette bildet, kunne vi valgt å fokusere på den harde, gråe steinen nederst i venstre hjørne. Men tar vi et skritt tilbake og betrakter det hele i et større perspektiv, kan vi få et nytt syn på verden. Det er noe vakkert og harmonisk ved det hele. Selv den harde, gråe steinen passer inn og spiller en rolle for den vakre helheten. Slik kan også mørke, tunge kapitler i våre liv bidra til et vakkert bilde og et mer harmoisk hele. Vi ser det kanskje ikke mens det står på. Men når det kommer litt på avstand, vil vi kanskje få et nytt perspektiv på alt som har skjedd.

Ønsker alle en god helg! <3

#psykiskhelse #vakkert #natur #harmoni #perspektiv #lærfranaturen #vannliljer #sinn #rekreasjon #fokus #tenkpositivt #hvitveis #livet

Gode nyheter: Psykiater! :D

Etter forrige ukes litt mer uheldige hendelse, har jeg endelig funnet en god nyhet. Det er mulig det var den som fant meg… I hvert fall har vi nå funnet hverandre!

Jeg har fått vite at jeg vil få hjelp til utredning hos en dyktig psykiater med erfaring innen traumer og dissosiasjon!

En slik har jeg ønsket meg lenge!

Det ble vurdert litt frem og tilbake om han ville ha meg – – – dvs. om han turte å ta meg… Nå…

Jeg ble litt redd da de sa det. Men jeg skjønner dem godt. Jeg føler meg fortsatt litt ustabil…

Det var visst fullt på akuttpsykiatrisk avdeling forrige uke, og DPSen hadde heller ikke kapasitet. Derfor må mine stakkars foreldre passe på meg. De er selvsagt engstelige og veldig slitne, så jeg blir nødt til å passe litt på dem også. Ikke akkurat den beste situasjoen for noen av oss, men det var den eneste muligheten vi hadde…

Men nå har det endelig dukket opp en som vil hjelpe meg! Hjelpe meg til å hjelpe meg selv!

Det er bare utredning over noen få uker, ikke behandlig, men jeg er kjempeglad! Finner vi ut av ting, kan han kanskje også hjelpe meg til å finne en psykolog med relevant erfaring!

– Så kanskje det finnes en vei ut av dette, tross alt??

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #suicidal #depresjon #dissosiasjon #traume #øynerhåp #ikkegiopp #selvskading #behandling #hjelp

Det handler ikke nødvendigvis om å ville dø…

Advarsel: Dette innlegget handler om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Jeg har ofte hørt folk si de ikke skjønner at noen kan ta sitt eget liv. Jeg forstår utsagnet – livet vårt er tross alt det eneste vi har. Men jeg forstår også at noen kan gjøre det, ikke fordi jeg kjenner dem eller deres historie, men fordi jeg kjenner noen av de følelsene og tankene som kan ligge bak. Jeg velger nå å dele mine egne erfaringer i håp om at de som ikke forstår, vil kunne få en idé for hva det handler om – slik at de bedre kan forstå, hjelpe og støtte de som sliter med selvmordstanker og/eller har gjort et selvmordsforsøk. Hvis du som leser dette sliter psykisk eller vurderer selvmord: Vær så snill og be om hjelp! Snakk med venner, familie, lærere, fastlegen, helsesøster eller andre du stoler på; ev. kontakt noen her.
Del gjerne innlegget hvis du ønsker å bidra til økt åpenhet og forståelse for psykisk helse, selvskading og selvmord.

———————————————————————————————————–

“Du må selv bestemme deg for om du vil leve eller dø,” sa psykologen. Jeg ble litt overrasket. Ikke så mye over hva hun sa, som at hun sa det. Trodde hun virkelig at jeg trodde noe annet? Jeg var da fullt klar over at dette handlet om mitt eget valg.

Jeg hadde kommet i kontakt med henne etter et selvmordsforsøk. Det hadde vært nokså mislykket, så mislykket at de nesten ikke tok det seriøst. Men jeg hadde virkelig trodd det skulle fungere. Derfor hadde det også skremt meg.

Jeg hadde gitt opp. Jeg hadde forsøkt. Det kunne ha sluttet der.

Forskjellen lå nettopp i forsøket. Det var ikke først gang jeg tenkte tanken om at selvmord kunne være en løsning. Den hadde kommet og gått utallige ganger siden jeg var tenåring.

Det er heller ikke unormalt å tenke på selvmord. Ifølge en psykolog har over halvparten av befolkningen hatt selvmordstanker av ett eller annet slag. Og selvmordstanker i seg selv er ikke farlig – like lite som det er farlig å tenke at man setter fyr på huset eller stenger naboens katt inne i hundeburet.

Man skal likevel ta selvmordstanker alvorlig, særlig hvis de kommer ofte og/eller over lengre tid.

– Hvis man stadig går rundt og tenker på at man vil sette fyr på huset, kan det hende at man også kommer til å gjøre det en vakker dag. Særlig hvis man er i en presset situasjon.

Vi mennesker kan psyke oss selv opp ved å si positive ting til oss selv:

“Dette klarer jeg!

“Dette går bra!”

“Jaja, så prøver vi igjen! Jeg gir ikke opp!”

Tilsvarende kan andre psyke oss opp ved å si positive ting til oss:

“Dette klarer du!”

“Dette går bra!”

“Prøv igjen! Ikke gi deg!”

Begge disse positive input-kildene bidrar til å styrke vårt selvbilde og vår tro på oss selv. Vi yter bedre. Over tid kan det utvikles et tankemønster som også vil slås på i vonde, vanskelige og utfordrende situasjoner.

Vi mennesker kan også psyke oss selv ut ved å si negative ting til oss selv:

“Jeg klarer ingenting!”

Alle hater meg!”

“Det er ikke noe poeng å prøve lenger…”

Dessverre kan også negative utsagn fra andre psyke oss ut:

“Du er en taper!”

“Du er ikke verd noe!”

“Du får ikke til noen ting!”

Begge disse negative input-kildene kan bryte ned vårt selvbilde og vår tro på oss selv. Vi orker ikke yte så mye – for hvorfor skal vi det? Over tid vil det dannes et negativ tankemønster som også vil slås på i vonde, vanskelige og utfordrende situasjoner.

De mentale forberedelsene vi gjør, bestemmer ofte hvordan vi reagerer i krisesituasjoner.

Da jeg jobbet som sykepleier på sykehus, måtte vi årlig øve oss på hjerte-lunge-redning (HLR). Det handlet selvsagt om å innøve den rette teknikken, men den mentale forberedelsen ville også gjøre oss bedre i stand til å handle dersom vi plutselig stod overfor en pasient med hjertestans.

Tilsvarende måtte vi også øve på brannslokking og ha kjennskap til utstyr og rømningsveier. Hvis det først skulle bli brann, måtte vi vite hva vi skulle gjøre. – Har hjernen gått gjennom situasjonen på forhånd, er det nemlig større sannsynlighet for at vi handler rasjonelt når vi først står i en stressende og farlig situasjon.

I en stressende eller livstruende situasjon kan tankene gå fullstendig i spinn. Har vi tidligere fått visshet om at vi skal følge det grønne skiltet med den hvite mannen, vil vi nok også gjøre det når situasjonen krever det. Handlingen har blitt vår innarbeidede problemløsning – særlig hvis vi også har gjennomført praktiske øvelser, f.eks. brannøvelser….

….slik vi ofte hadde på barneskolen. Jeg kan se for meg at det kunne blitt et skikkelig kaos hvis brannalarmen hadde gått uten at vi visste hva vi skulle gjøre. Vi klarte jo knapt å gå riktig vei i 17.mai-toget…. 

Jeg overdriver litt… Vi øvde alltid før 17.mai-toget også. Antakelig var det derfor ingen heller ble borte på veien…

Poenget er at den mentale foberedelsen – der man sier til seg selv hva man skal gjøre, hvordan man skal løse et gitt problem – bidrar til at man gjør nettopp det.

Å tenke på selvmord som en mulig løsning på vonde, vanskelige og stressende situasjoner, kan på tilsvarende vis bidra til at man går et skritt videre og faktisk forsøker – dersom man skulle komme i en situasjon som er så vond, vanskelig og stressende at man ikke klarer å tenke ut andre alternativer.

Det handler ikke om reflekser, men om løsninger. Og det er slik det ofte er når man bestemmer seg for å gjøre slutt på livet: Man ser ofte ikke noen andre løsninger...

Kanskje har man forsøkt så mye… Kanskje har man forsøkt så lenge… Men nå orker man ikke mer… Man gir opp…

Det handler ikke nødvendigvis om at man vil dø. Eller om at man ikke vil leve. Det handler ikke nødvendigis om at man ikke har drømmer. Eller at man ikke kan snakke om positive ting. Jeg kunne godt rose både himmel og hav, blomster og bier – selv om jeg hadde gitt opp… Jeg kunne godt snakke om det gode, oppmuntre andre med det… Men det betydde ikke lenger noe for meg. Det var ikke verd smerten.

Man sier kanskje: “Jeg vil ta livet mitt…” Men det handler ikke nødvendigvis om at man vil dø. Det handler om at man ikke orker å leve mer.

“Jeg orket ikke tanken på en dag til,” fortalte jeg psykologen ved en senere anledning, etter at jeg hadde gjort et nytt forsøk. Nok en gang mislykket. Psykologen lurte på om jeg ville forsøke igjen. Jeg var ikke sikker, men jeg fortalte at jeg vurderte det. “Kan du utsette det et par dager?” spurte hun. Jeg nikket.

Et par dager senere møttes vi nemlig igjen.

Hun snakket nå om frivillig innleggelse på noe som for meg hørtes ut som et hvilehjem. Det var personale der, men man ville ikke få noe behandling. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre der. Å stirre i vegger er ikke min greie; jeg vil heller ut og trene, ta en tur på biblioteket, møte venner, gå en tur i skogen. Jeg er sjelden hjemme – da blir jeg bare rastløs. “Nå” var ikke tiden for å introdusere en ny vane eller overvinne årevis med rastløshet. På egenhånd.

Jeg kom frem til at det eneste jeg ville gjøre på hvilehjemmet var å sove – og til det var nok min egen seng bedre.

“Det går bra, det er bare et tilbud,” svarte psykologen da jeg delte tankene mine. De 45 minuttene samtalen varte, gikk raskt. Vi avtalte nytt møte om en uke. Før den tid kom, hadde jeg gjort et nytt forsøk. Jeg var i grunn ikke så overrasket… Jeg hadde vært lydig og utsatt det… Men hva var poenget med å utsette det mer når det uansett ikke ble gjort noe med det? Hva kunne en psykolog egentlig gjøre? Og hva ville hun egentlig gjøre?

Jeg tror faktisk det hadde hjulpet å få snakke om det. Om det som var vanskelig. Hadde vi gjort det den første gangen, er jeg temmelig sikker på at forløpet ville vært over på et par dager eller uker.

Mange reaksjoner på kriser er normale. Noen reaksjoner kan riktignok være mer uhensiktsmessige enn andre… Men det betyr ikke at de ikke kan overvinnes på “normalt” vis.

Det ville nok hjulpet. Helt normale reaksjoner; helt normale responser fra omgivelsene. I hvert fall i sunne omgivelser.

Men psykologen var mer opptatt av å finne ut hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. I stedet for å snakke med meg, ble det bestemt at jeg kunne henvises til poliklinisk utredning et par måneder senere (dersom jeg ønsket det – det var selvsagt bare et tilbud).

Jeg takket ja.

Seks uker senere startet vi med kartlegging, mens problemet fortsatt satt på “vent”…

Det er selvsagt viktig med kartlegging og utredning, både på første møte og før en eventuell lengere behandlingsrelasjon. Jeg har drevet med kartlegging selv – det handler om å finne problemet, forstå det og få en idé om hvordan man best kan hjelpe.

Men når jeg har kommet til pasienter som har besvimt, har jeg aldri brydd meg om han/hun har podagra eller alvorlig slitasjegikt i hoftene. Det handler om å sikre vitale funksjoner. Puster han/hun? Er han/hun bevisst? Må vi starte med hjerte-lunge-redning? Må vi tilkalle mer avansert hjelp?

Jeg har heldigvis aldri vært med på hjertestans. Som regel har det vært nyopererte pasienter som har besvimt, og det skjer relativt hyppig. Vanligvis har de kommet seg raskt hvis vi har hulpet dem tilbake i sengen, hevet fotenden og eventuelt gitt dem litt ekstra surstoff.

Det ville aldri falle meg inn å undersøke leddstatusen, for eksempel. Det kunne godt være at pasienten falt om pga dårlig kondis pga lite aktivitetsnivå pga podagra eller alvorlig slitasjegikt i hoftene. På sikt kunne det være nødvendig å gjøre noe med dette for å bedre pasientens livskvalitet og ivareta vedkommendes liv og helse. På sikt.

Men i den akutte situasjonen er det andre ting som er viktig. Livreddende førstehjelp. Her og nå. Ikke utsett hevingen av føttene (eller hjertekompresjonen!) til vi har fått rekvirert røntgen av hoftene om et par uker….

I somatikken ser man det så tydelig. I psykiatrien føler jeg det hele faller bort i en slags underlig form for psykeliggjøring. Akutte kriser forsvinner i kroniske problemer. Normale reaksjoner blir antatt å være permanente personlighetstrekk. Hvis reaksjonen i den aktuelle situasjonen ikke var så heldige (som ved selvmordsforsøk), blir personligheten lett tolket til å være forstyrret.

Som pasient fikk jeg tilskrevet problemer jeg aldri hadde hatt. Fortiden min ble omskrevet. Jeg ble for eksempel fremstilt som uten seksuell og relasjonell evne fordi jeg fortalte at jeg ikke hadde kjæreste. Men for meg var det poenget så totalt irrelevant i situasjonen at jeg knapt orket snakke om det.

Men for psykologen var det visst viktig. “Du er interessant,” fortalte hun. “Det er interessant for meg å forstå hvorfor du reagerte som du gjorde.”

Jeg kan ikke motsi det. Ulike mennesker har ulike interesser… Men hvor interessant dette enn måtte være for psykologen, hjalp det ikke meg, pasienten.

Jeg var så tålmodig jeg bare kunne. Svarte på spørsmål og fylte ut skjemaer. Men mitt uhensiktsmessige reaksjonsmønster, min løsning, min vei ut, var bare satt på vent. Jeg ventet tålmodig. I flere uker. Men psykologen var mest opptatt av sine interesser.

Jeg klarte ikke vente stort lenger. Jeg ble verre. Begynte å skade meg. Begynte å skade meg mer.

Orket ikke mer.

Så forsøkte jeg igjen… Og igjen… Og igjen…

Men psykologen så ikke ut til å forstå det. Krisen burde jo vært over for lenge siden. Problemene måtte definitivt henge sammen med en forstyrret personlighet fra fordums tid. Fra før jeg egentlig forsøkte å ta livet mitt, ja, endog fra før jeg hadde tenkt tanken på å gjøre det. Fortiden min ble omskrevet. Jeg ble tilskrevet problemer jeg aldri hadde hatt.

Jeg ble verre. Men psykologen så ikke ut til å forstå. Alt var jo bare satt på vent – men hvor lenge skulle jeg vente? Hvor lenge orket jeg å vente?

Så kom ordene. Like uventet som når nabokatta hopper opp i middagsgryta på verandaen.

“Du må selv bestemme deg for om du vil leve eller dø.”

Jeg ble overrasket. Vi hadde jo knapt snakket om min lyst til å leve eller dø, selv om jeg hadde sagt at jeg hadde planer om det sistnevnte, selv om jeg hadde sagt at jeg var usikker på om jeg ville leve om noen uker. Psykologen hadde krysset av på skjemaet sitt. Men noe mer ble det ikke snakket om den saken.

Nei, psykologen så virkelig ikke ut til å forstå.

Nylig forsøkte jeg igjen…

Det handlet ikke om at jeg ville dø.

Det handlet om at jeg ikke orket leve mer… Og om at jeg ikke kunne se andre løsninger…

Jeg gråt og ville ikke. Jeg hadde bedt om hjelp, men ikke funnet den. Derfor måtte jeg….

Selv om det var fint være ute…

 

#psykiskhelse #depresjon #angst #suicid #selvmord #selvmordstanker #selvmordsplaner #liv #død #ensom #alene #psykolog #psykiatri #forståelse #hjelp #psykiskhelsehjelp #psykiatri #psykologi #desperat #flukt #giopp #forstå #sympati #støtte #trøst #normal #psyk #syk #psykisksyk #stigma #fordommer #farlig #skam #åpenhet #mentalhelse #psykiskeproblemer

Det skulle vært en ny start…

Jeg elsker å lære nye ting. Jeg elsker å studere. Jeg elsker å jobbe hardt. I hvert fall under normale omstendigheter.

Forrige studieår gikk ikke så helt bra. Jeg klarte ikke fokusere nok til verken å jobbe hardt, studere eller lære nye ting. Og ikke fikk jeg tatt alle eksamener jeg skulle heller.

Men det går alltid et tog! (-takk til Marve Fleksnes for den betryggelsen…) Så jeg tenkte at jeg skulle gjør det bra igjen dette semesteret. En ny start. Et nytt og bedre liv, liksom.

Denne uka var åpningsuke for nye studenter på Universitetet i Oslo. Jeg er ikke ny, så jeg har ingenting med verken dem eller fadderlekene å gjøre. Men jeg synes det er morsomt å se hvordan universitetsområdet flommer over av unge mennesker etter en heller øde sommer. Jeg husker jo selv hvor spent jeg var første gang jeg begynte der, rett etter videregående. Tok noe historie, engelsk og idéhistorie, sånn litt hulter til bulter. Men det var gøy for det.

Jeg hadde virkelig forsøkt å forberede meg, og nok også lese litt mer enn jeg egentlig hadde godt av. Og det føles så rart, for jeg har normalt veldig høy arbeidskapasitet. Doble vakter, lite søvn og eksamen neste morgen? Ikke noe problem. En gang i tiden.

Men et par dager med noen timers intens lesing var altså nok til å slå meg helt ut. Så mye ut at jeg ikke ville mer. Og så kom en krangel med en venn på toppen av det hele. Du verden, så lite som var igjen av livslysten da….

Så da ble det en tur på legevakta og deretter hjem til foreldrene mine (siden de ikke hadde plass på akuttpsykiatrisk avdeling). Er for så vidt glad for ikke å være lagt inn, men noen ganger tror jeg vanlige familier trenger litt profesjonell hjelp for å ta seg av psyke medlemmer.

Jeg er voksen, men jeg har lest og hørt historier som viser at alder ikke trenger spille noen rolle her. Skulle gjerne vært erfaringen foruten, men det har likevel vært nyttig, interessant og lærerikt å oppleve helsevesenet som pasient. Personalet får en forunderlig stor rolle. Noen fantastiske mennesker, noen man mer enn gjerne skulle unnvært. Som i livet generelt, men i rollen som pasient – særlig i psykiatrien – blir man ekstra sårbar for slikt….

Mitt nye og bedre liv som liksom skulle starte denne uka, er nå utsatt på ubestemt tid. Men jeg traff faktisk noen veldig trivelige mennesker som gjorde at jeg fikk en liten tro på at verden kanskje ikke var så vondt og fæl som jeg hadde konkludert med allikevel…

– So, just for the record: I’m still here! Og en vakker dag skal jeg få startet mitt nye og bedre liv!

>>>>> BEEEEEEEEEP! Press “restart”! <<<<<

#psykiskhelse #psykisksyk #psykiatri #depresjon #selvskading #suicid #selvmordstanker #nystart #ikkegiopp

Så var vi i gang igjen, Selvskading og jeg… :(

I dag stod han ved sengekanten min da jeg våknet. Stirret på meg med store, vennlige øyne og et lurt smil. Jeg var trøtt, klarte nesten ikke å kjenne ham igjen. Så begynte han å hviske til meg. Minnet meg på alt som hadde skjedd. Jeg ble frustrert, særlig overfor hun som hadde sagt hun var venn og hjelper, men som løy til meg og ødela så mye…

Han minnet meg på detaljene. Han brettet ut alle konsekvensene av det. Hvor mye rot det hadde ført til. Hvor mye kjipt. Ikke minst, hvor mange arr og ødelagte dager.

Så rakte han ut hånden. Jeg skimtet den så vidt mellom tårene. Bak den så jeg smilet hans. Hvite tenner som vanlig.

Hånden var åpen, håndflaten vendt oppover. Innbydende. Sakte strakte jeg ut armen og plasserte min hånd i hans.

Han tok et fast grep og dro meg mot seg. Så omfavnet han meg. Holdt meg godt fast. Lenge. Lenge.

Så var vi i gang igjen, vi to. Selvskading og jeg.

Han ønsket meg en god dag da jeg omsider kom meg løs. Hurtig pakket jeg inn sårene med plaster og tørkepapir. Tørket opp blodet på gulvet. Så tok jeg på meg klærne og skyndte meg avgårde for å rekke første forelesning, vel vitende om at jeg også hadde ødelagt en annens dag gjennom meldingene jeg hadde sendt til hun som hadde løyet for meg.

Så var vi i gang igjen, Selvskading og jeg…

#psykiskhelse #selvskading #selvhat #svik #løgn #depresjon #angst #suicid #selvforakt #sår #arr #psykisk #psykiatri

ANGST og FOBI – – Min kamp mot psykologfobi og om fobier generelt

I dag støtte jeg tilfeldigvis på en av psykologene jeg hadde på DPSen for en tid tilbake. Jeg trodde kanskje jeg var kurert for psykologfobien min, men nå kjenner jeg at den lever og ånder i beste velgående.

“Hei,” sa hun, litt stivt.

“Hei,” sa jeg tilbake, fullstendig forfrosset.

Hele seansen varte bare noen få sekunder. Men rekasjonen min… Jeg følte at jeg fikk flash-backs for flere måneder og år tilbake. Jeg ville stikke av. Gjemme meg. Gjøre hva som helst for at hun ikke skulle se meg!

– Og for at jeg ikke skulle se henne…

“Dette er en helt ordinær, normal og naturlig angst-reaksjon,” forsøkte jeg å si til meg selv, uten at jeg følte meg særlig oppmuntret av den grunn. Jeg stirret etter psykologen idet hun forsvant inn i folkemengden. Alene stod jeg nå skrekkslagen tilbake…

Jeg fortsatte mine bestrebelser på å bearbeide situasjonen. Jeg fikk uventet hjelp av en hyggelig kar som plutselig dukket opp ved siden av meg.

Fobier er irrasjonell og intens frykt for bestemte situasjoner, gjenstander eller aktiviteter.” sa helsenorge.no til meg. “Det er vanlig å dele inn fobier i tre hovedtyper: sosial fobi, spesifikke fobier og agorafobi.”

Jo, nikket jeg anerkjennende. Jeg var for så vidt klar over dette.

“Ved sosial fobi er du redd for omgang med andre mennesker,” fortsatte helsenorge.no. “Det kan være andre mennesker generelt eller bestemte grupper mennesker, eventuelt i bestemte situasjoner. Sosial fobi kan innebære en overdreven redsel for å dumme deg ut eller bli ydmyket.”

Tja, jeg var jo redd for en bestemt gruppe mennesker: psykologer. Men diagnosen føltes ikke helt riktig likevel.

Helsenorge.no fortsatte: “Spesifikke fobier dreier seg om helt bestemte gjenstander eller situasjoner, som edderkopper, hunder, høyder eller flyreiser.”

Jo, dette var beskrivende. Det handlet definitivt om en helt bestemt gjenstand: psykologer!

Helsenorge.no så ikke ut til å legge merke til at jeg var tilfreds med den beskrivelsen. “Agorafobi er frykt for å forlate hjemmet og begi seg ut på områder som oppfattes som usikre,” fortsatte han. “Denne fobien er særlig knyttet til åpne plasser og steder med mange mennesker, for eksempel butikker, offentlige transportmidler etc.”

“Nei, nei,” protesterte jeg. “Jeg er riktignok redd for psykologkontorer og DPSer… Men det er psykologer – psykologer som fenomen som er problemet! Sånn som edderkopper! Eller mus! Eller slanger! Ja, definitivt som slanger!”

Jeg har også fobi for slanger. Bare jeg tenker på det, begynner hjertet å slå fortere, pusten låser seg, jeg får gåsehud. Ved nærmere ettertanke må jeg innrømme at jeg foretrekker å møte hundre psykologer fremfor en slange. De ser i det minste litt mer tiltalende ut…

Helsenorge.no trakk på skuldrene. Jeg var usikker på om han ville signalisere at han var lei samtalen eller om han forsøkte å uttrykke sympati. Han la i hvert fall ikke bånd på sin egen taletrang.

“Angst innebærer ofte en rekke fysiske symptomer,” forklarte han og begynte å ramse opp eksemplene: “Tretthet, uro​, hodepine, kvalme​​, nummenhet i hender og føtter, muskelspenninger og/eller muskelsmerter, problemer med å svelge, pustevansker, konsentrasjonsvansker, skjelvinger og rykninger, irritabilitet, svetting, rastløshet, søvnløshet/søvnproblemer, svimmelhet, hjertebank, redd for å dø, tristhet…

“Jeg vet godt hva angst er!” avbrøt jeg. “Jeg har kjent det mange ganger! Jeg har ligget våken hele netter fordi jeg har vært så redd… Hele kroppen har ristet og jeg har hakket tenner…”

“Hvis du kjenner igjen noen av disse symptomene kan du ha utviklet en angstlidelse,” fortsatte helsenorge.no upåvirket.

Jeg slo hånden mot panna. – Var det ikke mulig å få forståelse og sympati noe sted?

Jeg stønnet oppgitt og så på ham med bestemt blikk. “Jeg vet at jeg har psykolog-fobi,” sa jeg lettere irritert. Han smilte, som om han dro kjensel på ett av symptomene. Jeg stønnet igjen. “Jeg trenger ikke hjelp til å påvise det! Jeg trenger hjelp til å bli kvitt det!”

Han nikket, og jeg fikk en følelse av at budskapet mitt endelig hadde gått inn.

“Informasjon og veiledning er viktig for å lære seg å mestre angst. Ved at du får en forståelse for hva som skjer i kroppen og i tankene under et angstanfall, kan angsten oppleves som langt mindre plagsom,” forklarte han høytidelig.

Jeg smilte oppgitt uten at han så ut til å legge merke til det. Han løftet armene vennlig og fortsatte: “Kunnskap og informasjon om angst kan også gjøre det lettere å oppsøke behandling, og øke forståelsen av hvorfor behandlingen er som den er.”

“Aha…”

Jeg nikket i et forsøk på å virke takknemlig. “Jeg skjønner at kroppen min reagerer på en helt naturlig måte ut ifra noe jeg opplever skremmende og truende,” sa jeg mens jeg forsiktig forsøkte å få armene hans ned igjen. “Jeg skjønner at kroppens respons er helt naturlig… Og jeg skjønner at den er i en unormal beredskap i forhold til hva situasjonen skulle tilsi… Den er irrasjonell… Men…”

Han fikk plutselig et glimt i øynene. Armene spratt raskt opp igjen mens han smilende ropte ut: “Hvis du føler at angsten går ut over livskvaliteten din, og for eksempel stopper deg fra å gjøre det du pleier eller har lyst til å gjøre, kan det være lurt å oppsøke hjelp for å bli kvitt den.”

“Altså…” Jeg anstrengte meg for å smile. “Psykologer går ikke direkte ut over livskvaliteten min… Men jeg har andre problemer…”

Han la hodet på skakke og så på meg med spørrende blikk.

“Nei, nei…” Jeg viftet skremt med hendene. “Jeg vil ikke at du skal begynne å se på dem nå… Men jeg tror jeg trenger hjelp fra en psykolog til å komme over dem… Og så er jeg livredd for å møte psykologer… Jeg blir uvel bare på tanken… Jeg får hjertebank, skjelvinger, pustebesvær…”

Han beveget hodet fra den ene skulderen mot den andre, fortsatt med en viss undring i blikket.

“Problemet er at jeg er livredd for den som skal hjelpe meg!” utbrød jeg frustrert. “Jeg trenger hjelp… Men jeg er redd for…”

Jeg begynte å føle meg desperat. Med fast grep tok jeg tak i slipset hans og trakk ham mot meg. “Jeg trenger hjelp for å komme over psykologfobien min slik at jeg kan gå til en psykolog og få hjelp med andre ting jeg trenger hjelp med…”

Han blunket raskt og virket noe forvirret. Om ikke annet så hadde han i hvert fall senket armene igjen. Jeg slapp slipset.

Han kremtet.”Snakk med familie og med venner du har tillit til. Å sette ord på egne følelser og få tilbakemelding fra andre, kan gjøre det lettere å komme videre.”

Jeg angret øyeblikkelig at jeg hadde sluppet slipset og grep fatt i det igjen. Før jeg fikk sagt noe løftet han smilende pekefingeren foran ansiktet mitt og fortsatte: “Det er imidlertid ikke bestandig at dette er nok. Da kan det være hensiktsmessig å oppsøke profesjonell hjelp.”

Jeg var ikke sikker på om jeg skulle le eller gråte. Jeg kjente tårene presset seg på. Heldigvis hadde jeg fortsatt slipset. Jeg tørket øynene med det, og klappet det forsiktig tilbake mot brystet hans. Han rettet litt på det og gliste.

“Det første skrittet er gjerne å ta kontakt med fastlegen din…”

“Slutt!” avbrøt jeg. “Jeg orker ikke mer…”

“Allmennpraktiserende leger skal ha kunnskap om psykiske lidelser, og bør kunne gi råd om hvordan du kan gå videre.” Igjen løftet han pekefingeren med et muntert smil. “Stadig flere allmennleger har dessuten tatt utdanning i kognitiv terapi, og kan gi råd basert på en slik tilnærming ved angstlidelser og depresjon. Du kan også få hjelp til å finne et passende tilbud i kommunen, eller henvisning til for eksempel psykiatrisk poliklinikk eller privat-praktiserende psykolog/psykiater for videre behandling.”

Jeg hørte et hyl. Det gikk noen sekunder før jeg innså at det var mitt eget. Helsenorge.no hadde puttet fingrene i ørene. Idet jeg lukket munnen, tok han dem ut igjen.

“Unnskyld,” mumlet jeg. “Men du skjønner ingenting… Jeg trenger å vite hva jeg skal gjøre… Jeg må vite hvordan jeg kan hjelpe meg selv!”

Han nikket forståelsesfullt og for første gang så det ut som han virkelig tenkte etter.

“Legemidler gir ofte gode resultater på kort tid,” forklarte han alvorlig. “En ulempe ved slik behandling er at unngåelsesatferden som er med å opprettholde angsten, som regel ikke endres. Medikamentene gir dessuten bivirkninger, risiko for avhengighet og fare for tilbakefall etter avsluttet behandling.”

“Ja, jeg skjønner det… Har du noe annet?”

“Gruppeterapi!” Smilet begynte så vidt å komme til syne igjen. “Her får du mulighet til å se din egen livssituasjon i sammenheng med andres, få innblikk i hvorfor andre gjør som de gjør, og du ser at du ikke er alene om å ha disse plagene…”

“Men hvor og hvordan finner jeg andre som har psykologfobi?” spurte jeg oppgitt. “Jeg føler meg veldig alene med disse plagene…”

Han trakk på skuldrene.

“Har du ikke noe annet?” spurte jeg.

“Kognitiv terapi er en strukturert form for samtaleterapi, som forener elementer fra atferdsterapi og mer tradisjonell psykoterapi…” Han avbrøt seg selv. Antakelig var det noe med blikket mitt som signaliserte at det nok var det beste.

“Det må da være noe jeg kan gjøre selv?” Jeg falt ned på knærne foran ham og stirret bedende opp i det nå noe forvirrede ansiktet. Så brøt smilet frem igjen.

“Eksponeringsbehandling er godt vitenskapelig dokumentert og gir ofte god og relativt rask symptomlindring.” Han tok tak i skuldrene mine og hjalp meg opp på bena igjen.”Den overordnede ideen ved denne terapiformen er at man gjennom ulike pedagogiske teknikker og treningsprogram forsøker å bryte dysfunksjonelle atferdsmønstre.”

“Dysfunksjonelle atferdsmønstre?” mumlet jeg. Bena føltes som gele under meg.

“Ved hjelp og veiledning fra en kompetent behandler lærer du deg til gradvis å nærme deg det som gir deg angst, og angsten vil da gradvis reduseres,” fortsatte han med et digert glis. “Denne behandlingsformen kan være krevende, men gir god effekt.”

Antakelig var det noe med blikket mitt også denne gangen som fikk ham til å huske at han egentlig hadde dårlig tid. Han småløp bortover fortauet og krysset gata før jeg rakk å si farvel.

Jeg satte meg på fortauskanten og forsøkte å tenke konstruktivt på det han hadde sagt. Jeg kunne alltids være min egen kompetente behandler… Men eksponeringen?

Uansett hvordan jeg vinklet det så kom jeg ikke unna psykologen. Jeg var nødt til å ta grep om min egen situasjon…

Jeg reiste meg og skuet bortover folkemengden som beveget seg i solskinnet. Hvor hadde hun tatt veien? – Jeg måtte finne henne!

Jeg begynte å løpe i den retningen jeg sist hadde sett henne. Jeg passerte en gammel mann på en benk og bråstanset. Kanskje han hadde sett noe. Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg:

“Du har ikke tilfeldigvis sett en psykolog? Du skjønner, jeg må finne eksponeringsobjektet mitt… Og jeg tror hun forsvant denne veien…”

Han så på meg en stund før han nikket anerjennende og sa med et digert, tannløst glis:

“Så fine tenner du har, jenta mi… Så fine tenner…”

 

#psykologfobi #angst #fobi #psykiskhelse #psykolog #psykiatri #psykiskhelsehjelp #psykiskelidelser #spesifikkfobi #hjelp #eksponeringsterapi #alene #ikkegiopp #hjelp

Det man ikke tar tak i med en gang, kan stivne og bli sittende fast…

Jeg husker en gang jeg trampet rett i en nylagt fotgjengerovergang-stripe. Det anbefales for så vidt ikke, men det var likevel en interessant opplevelse.

Jeg var sent ute og skulle løpe til banen på Grorud. Ikke så jeg at løp rett ut i de ferske, hvite stripene før jeg plutselig så rett opp i ansiktet på en kraftig veiarbeider som stod foran meg. Han så noe oppgitt ut, og sa på svensk: “Nå ble du hvit under foten…”

Forvirret snudde jeg meg og så på fotavtrykket som lyste opp fra den glinsende hvite stripen bak meg. “Åja,” sa jeg forfjamset og forsøkte å få frem et smil for å late som jeg ikke tok meg nær av det inntrufne. “Jeg må rekke banen… Hvor er den?”

Før han rakk å svare, hadde jeg løpt videre. Jeg rakk akkurat å hoppe inn dørene før de ble lukket. Så sank jeg ned på et sete og forsøkte å ta inn over meg hva som egentlig hadde skjedd. Jeg satt et par minutter og tenkte med meg selv at dette skulle jeg takle fint.

– Det var pinlig… Men jeg skulle ikke gå under av den grunn.

– Ikke var det spesielt gøy å ha blitt hvit under foten… Men jeg skulle ikke gå under av den grunn heller.

Hvit under foten? Plutselig slo det meg at det kanskje kunne være en idé å fjerne de hvite greiene. Den var begynt å bli ganske seig, men jeg rakk å ta bort litt før jeg kom frem dit jeg skulle. Jeg gikk noen hundre meter før jeg fortsatte prosessen.

Den dagen lærte jeg at hvite fotgjengerovergangstriper er laget av et materiale som stivner relativt raskt. Og da mener jeg STIVNER.

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok, men jeg måtte bruke både pinner og småstein og fikk flere sår på knokene før jeg omsider klarte å fjerne siste rest. Det var med andre ord en dårlig dag – selv om jeg innimellom morer meg med ideen om at jeg kanskje satte varige spor etter meg på Grorud…

Jeg kom til å tenke på denne episoden igjen i dag. Egentlig satt jeg og filosoferte over hvorfor jeg fortsatt er lei meg for ting som har skjedd for over lenge siden. Jeg har tenkt at det har hatt sammenheng med at det førte til konsekvenser som var negative i flere måneder og førte til enda flere negative konsekvenser som jeg fortsatt sliter med.

Men jeg har også vært sånn før. Da jeg var rundt åtte, snek jeg og et par venninner oss inn i guttegarderoben. Det ble selvsagt både kjeft og sure kommentarer å få, samt tårer og uvennskap. Jeg følte meg råtten i flere timer etterpå. Jeg var alene hjemme med faren min, og lå under sofaen og gråt – slik at han ikke skulle se det. Da han ropte at det var middag, tørket jeg tårer og satte på meg smilet. Som om ingenting hadde skjedd.

Små barn lærer å regulerer seg selv via omsorgspersonenens respons. Jeg lærte en del da jeg var liten, men jeg gikk sjelden til foreldrene mine for å søke trøst og få lærdom da jeg ble større. Jeg måtte derfor lære meg å regulere meg selv – og det var ikke alltid like suksessfult…

Ting ble derfor bare værende – slik som den hvite massen under skosålen min. Dersom det var blitt tatt tak i med en gang, ville det vært lett å fjerne det. I hvert fall lettere. Men når det forble urørt, stivnet det i stedet. Det ble til en hard masse, som jeg ikke klarte å få bort – selv om jeg lenge kjempet mot den.

Slik knokene mine ble oppskrapet og blodige, har det vært like vondt og vanskelig å fjerne de vonde tingene alene.

Jeg har kommet over episoden med guttegarderoben for lenge siden. Men jeg lærte ikke den nødvendige reaksjonsmåten, mestringsstrategien for hvordan jeg skulle forholde meg til problemer og vonde hendelser senere i livet.

Den hvite massen under føttene gjør det nå vanskelig å gå. Jeg har lenge forsøkt å overse den. Men til slutt ble det for vanskelig å komme seg videre. Jeg har forsøkt å skrape den bort – men det virker som den virkelig sitter godt fast nå…

#psykiskhelse #mestring #mestringsstrategi #oppvekst #andreregulering #selvregulering #reaksjoner #depresjon #selvskading #suicid #ikkegiopp #gåvidere #mentalhelse #psykisk