Rolig av naturlyder…

Å være ute i naturen gjør godt både for “kropp og sjel”. Jeg tror ingen vil betvile det. Å være ute i skogen og lytte til lyden av fuglesang, vind som suser i tretoppene og klukkingen fra en liten bekk – det gjør noe med en. Jeg tror ordet “RO” er det som best beskriver det som skjer. I hvert fall i meg. Å gå nedover Carl Johan med lyden av biler, mennesker som snakker og et par gatemusikanter som med fordel kunne stått litt lenger fra hverandre, skaper en helt annen stemning. Selv om jeg ikke har det travelt eller er stresset, så oppleves det likevel som stress…

Jeg har slitt veldig med konsentrasjonen det siste året, og det har vært vanskelig å lese eller gjennomføre ting. Jeg forsøker likevel å være en flink student… selv om ambisjonsnivået er senket litt for dette semesteret.

MEN – og dette er de gode nyhetene – jeg har funnet noe som faktisk hjelper meg til å lese og konsentrere meg! Det finnes mange videoer på YouTube med timesvis med opptak av naturlyder. Jeg sitter derfor foran en pc selv om jeg leser artikler på papir, og så hører jeg på naturlydene med headset. Jeg er fullt klar over at jeg sitter på et bibliotek… Men jeg merker at lydene gjør noe med meg. Ikke helt, men likevel NESTEN som om jeg skulle være ute i skogen. Jeg blir ROLIG. Jeg klarer til og med å fokusere bedre!

Jll0yqdQclw

Jeg måtte bare dele de gode nyhetene! Kanskje det ikke frister å prøve, men jeg vil anbefale det likevel. Enten du studerer eller gjør husarbeid eller bare vil slappe av. Vi setter ofte på radio og/eller TV – men det påvirker bare hormonene våre til mer stress og gir hjernen mange stimuli å arbeide med. Naturlydene, derimot, gjør noe helt annet med oss. De skaper RO.

8myYyMg1fFE

Jeg legger ved noen eksempler her – hvis du har lyst til å forsøke. Ellers finnes det mange ulike varianter på YouTube – vi kan velge og vrake i det vi opplever best for oss selv individuelt 😉

Ha en fin dag!

xC5n8f0fTeE

 

#psykiskhelse #ro #mental #psykisk #balanse #rolig #stress #angst #depresjon #selvskading #konsentrasjon #syk #psykisksyk #hjelp #selvhjelp #natur #naturlyder #skog #frihet #frisk #fuglesang

Jeg har visst blitt aggressiv…

I går rev jeg i stykker skjemaet jeg hadde fått fra den nye DPSen, og som jeg nok heller skulle ha fylt ut og levert når jeg kommer dit….

Så hvordan tror dere jeg nå føler meg?

Egentlig er jeg en ganske fredelig person. Antakelig ville jeg vært pasifist hvis noen hadde foreslått at jeg skulle gå inn i hæren. Jeg ville ganske enkelt ikke klart å drepe noen. Vegetarianer er jeg også. Og fluer forsøker jeg å kaste ut uten å brekke bena på dem. Jeg for til og med vondt i hjertet hvis jeg dreper en mygg! Eller tråkker på en brunsnegle!

Likevel. De siste par årenes hendelser har virkelig satt sitt preg på meg. For et år siden lot jeg ting gå ut over meg selv i form av selvskading. Det er jo for så vidt også en ganske aggressiv handling. Men jeg ville aldri drømt om å gjøre noe liknende på andre! Verken mennesker eller dyr!

Det siste halvåret har jeg begynt å bli mer verbalt sint mot andre. Jeg eksploderer ikke. Men jeg krangler mer. Tid og sted og personer smelter sammen og jeg begynner å forsvare meg. Verbalt. Mot alt og alle på en gang. Psykiateren nevnte noe om at det var en vanlig traumereaksjon. Det var et lite plaster på såret – jeg liker virkelig ikke tanken på å være aggressiv.

Men i går gikk jeg visst lenger. Jeg gikk løs på arket jeg hadde fått fra den nye DPSen. Krøllet det sammen og rev det i stykker så brutalt jeg bare kunne før jeg skjulte levningene i papirkontaineren…

Å krølle sammen et ark er selvsagt ikke kriminelt. Men jeg var virkelig aggressiv. Jeg hatet det arket. Akkurat DET arket. Det lå nemlig mange ark på bordet mitt, og det var akkurat DET jeg ville ha. Det stakkars arket, intetanende om den motviljeg jeg plutselig hadde fått mot det, fikk en tragisk skjebne.

Og etterpå angrer jeg, selvsagt.

Det er imidlertid ikke første gang. For noen måneder siden rev jeg i stykker alle kortene jeg hadde fått av noen gamle venner som ikke hjalp meg i en alvorlig krise, selv om de så hva som skjedde.

Greit, de trengte ikke bry seg, men jeg ville i hvert fall ikke late som de var vennene mine (slik de gjorde). Nei, da måtte kortene bøte med livet. De ble revet i sikkert hundre biter til Sia’s “Move Your Body” (ikke spør hvorfor, det er ingen sammenheng her).

Kortene hadde symbolverdi. De hadde jo ikke gjort meg noe. Men de jeg trodde var mine “venner” hadde sviktet. Selv om jeg hadde hjulpet dem mange ganger. Og så ble jeg sur på kortene. De symboliserte vennene som hadde sviktet. Eller, kanskje ikke akkurat vennene… Men de symboliserte selve sviket. Det var det jeg rev i stykker og kastet.

I går var det arket fra DPSen som gikk dukken. Også nå handlet det om symbolverdi. Det var min bitterhet mot den forrige DPSen som fikk fritt utløp. Det stakkars, uskyldige arket ble et symbol på mitt veldig uheldige møte med den offentlige psykiatrien. Det var derfor jeg tok akkurat DET arket. Det var ikke aggresjon for aggresjonens skyld. Nei, den var åpenbart veldig målrettet. Rettet mot min fiende – DPSen….

Så sitter jeg her og lurer litt på hva jeg skal gjøre når jeg møter opp på min nye DPS… Jeg ser for meg at det kan bli en nokså pinlig situasjon når jeg forteller allerede på første møte at jeg har revet kartleggingsarket deres i fillebiter og stappet det ned i papirkontaineren. Jeg ser for meg at det neppe vil gi noe godt førsteinntrykk…

“Hei! Jeg heter Sarah! ….. Ark? Hvilket ark? ….. Åjo, det, ja….. Eh… Jo, jeg fikk det, men…. Eh… Jeg rev det visst i stykker, tror jeg…. Men det var ikke med overlegg, altså! Jeg var bare ikke helt tilregnelig i øyeblikket… Jeg var visst litt sur, tror jeg… kanskje… muligens… Men, eh…. Kan jeg få et nytt?… En ny sjanse? …. Pliiiiiis!!!!!”

 

#psykiskhelse #kartlegging #aggressiv #agering #utagerende #bitterhet #bitter #sinne #uttrykk #DPS #oppgitt #hvagjørjegnå

Nytt brev i posten – ny time hos ny DPS!

I dag fikk jeg et brev i posten. Jeg vet ikke om jeg skal juble eller gråte. Jeg føler jeg har grunn til begge deler.

Etter episoden for noen uker siden, ble jeg henvist til en ny DPS. Jeg fikk inntrykk av at psykiateren på sykehuset trodde hun måtte overtale meg til å bli med på det. Men jeg hadde bare fortalt henne at jeg var redd… Redd for at det skulle bli slik som på den gamle DPSen… Skrekk og gru, da ville jeg heller klare meg på egenhånd.

Men jeg tror ikke alle psykologer og psykiatere har forståelse for at pasienter faktisk kan ha psykologfobi. I stedet ser de på pasientene som vrange og vanskelige, noen merkelige vesener – trolig fra Mars – som mangler selvinnsikt siden de ikke med en gang hopper i taket med jubel og begeistring fordi det blir foreslått noe.

Men brent barn skyr som kjent ilden. Det vet nok også psykiatrien, innerst inne. Men det bryter med selvbildet deres. Jeg mener ikke at dette er noe galt. Det er bare…. psykologiske prosesser.

Vi tenker gjerne på oss selv som rasjoenne mennesker som gjør gode, riktige og fornuftige valg. Når noe indikerer noe motsatt, opplever vi det som kan kalles kognitiv dissonans (eller “erkjennelsesmessig uoverensstemmelse”). Du kan lese mer om dette her, men kort sagt handler det om vår opplevelse av oss selv, vår atferd og våre omgivelser. Vi søker indre konsistens i hvordan vi ser oss selv. Hvis det kommer ytre utfordringer til kunnskap, verdier og tro som betyr noe for oss, vil dette kunne utfordre selvbildet vårt. “Hvordan kan jeg – en smart/god/kompetent person – tro på noe som er feil eller tullete, eller gjøre noe som er galt?”

Slik inkonsistens, eller dissonans, skaper sterkt emosjonelt ubehag. Dette ubehaget er noe vi ønsker å unngå. En måte å klare det på, er å skifte mening eller akseptere nye holdninger. En annen måte er å rasjonalisere, eller rettferdiggjøre sine gamle holdninger og handligner.

Dette er normalpsykologi. I likhet med tyngdekraften omfatter det også psykologer og psykiatere. Jeg kan derfor forstå at min gamle DPS var totalt uinteressert i å høre på meg da jeg forsøkte å forklare dem at de hadde tatt feil, og at den tilnærmingen de hadde valgt (basert på disse feilene) hadde hatt veldig skadelige konsekvenser for meg.

Jeg skjønner jo at dette ikke var intensjonen deres. De ville jo hjelpe. Det var nok derfor de kom på jobb. Og så kommer jeg, den vanskelige pasienten, og sier at de ikke hjelper meg, men heller gjør problemene mine større – ikke minst fordi de ikke vil høre på meg. Dette bryter med stereotypibildet av psykologer – de er gode hjelpere, gode lyttere, gode problemløsere. Ikke problemskapere, dårlige lyttere, nytteløse hjelpere, slik jeg kom til å hevde. Her var det tydelig dissonans. Men løsningen deres var ikke å endre oppfatning av meg (kanskje jeg ikke hadde de problemene de hevdet likevel) og av seg selv (kanskje de kunne ta feil, de også), men de forsøkte heller å rasjonalisere, eller rettferdiggjøre seg selv og sine handligner. Dermed ble jeg den vanskelige pasienten som ikke ville ha hjelp, og som like godt kunne slutte å gå til behandling (slik lød anbefalingen).

“Men jeg føler at jeg blir verre…”

“Neida, det gjør du ikke! Du bare tror det… Men det tror ikke jeg!”

“Ok, når dere sier det, så…”

Faktisk ble jeg bedre da jeg slutta på DPSen. Men langt ifra bra… Sånn sett er jeg jo glad for å ha fått plass på en annen DPS nå. Det er jo utrolig vanskelig har jeg forstått. Mange ønsker slike plasser… jeg måtte være et utrolig utakknemlig og kynisk menneske om jeg ikke var takknemlig for den muligheten jeg har fått.

Så derfor er jeg glad… Jublende glad…

Men psykologfobi er psykologfobi… Da jeg åpnet brevet, følte jeg at fortiden innhentet meg. Tenk-om-den-nye-DPSen-er-likedan-som-den-forrige?-Tenk-om-de-bare-fortsetter-der-de-forrige-slapp?-Tenk-om-de-heller-ikke-hører-på-meg?-Tenk-om-det-blir-en-ny-runde-med-trigging-og-fare-for-liv-og-helse?-Tenk-om-de-virkelig-tar-knekken-på-meg-denne-gangen?

Jeg har ikke tatt til tårene ennå… Jeg er bare redd. Jeg er dog rimelig sikker på at jeg ikke er paranoid – da ville jeg sendt brevet til analyse for å finne ut om det kanskje også inneholdt miltbrannpulver… Nei, jeg er bare redd for at det skal bli en ny runde med det samme som forrige gang. Sannsynligheten er stor hvis de henter fram den gamle journalen og bygger videre på den. Det var dette jeg var redd for og som jeg forsøkte å forklare psykiateren på sykehuset…

Det er imidlertid noen uker til første time. Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist for det heller… Det føles så lenge, så lenge… Så lenge før man får mulighet til å snakke om en krise – en krise som var for lenge siden, og som bure vært over for lenge siden… Men….

“Hvordan har du det i dag?” blir erstattet av “Hvordan har du hatt det de siste månedene?” Og da er det neimen ikke lett å vite hva man skal svare…eller hvordan man i det hele tatt skal klare å få presset ut et svar…

“I just lost my half my nose… How do you think I feel?”

 

#psykiskhelse  #psykiatri #psykolog #psykologfobi #psykiater #sykehus #pasient #psykiatriskpasient #venteliste #ventetid #time #DPS #nervøs #angst #depresjon #suicidal #selvskading #selvmordsforsøk #følelser #helsehjelp #kognitivdissonans #dissonans #psykologi #selvbilde #hjelp

Selvskading – en dårlig elsker…

Kjære Selvskading,

Takk for sist! Det er en stund siden nå… Jeg har ikke savnet deg, akkurat, men jeg anter at jeg må følge de sedvanlige høflighetsfrasene og si “Velkommen tilbake!”

“Bare hyggelig,” svarer du. Smilende som vanlig spør du: “Hva kan jeg gjøre for deg i dag?”

Jeg lar blikket gli oppover veggen og videre langs taklisten. Jeg vet du er tålmodig med svaret mitt. Du pleier ikke gå så fort. Ja, du er en av de få jeg virkelig kan stole på at blir der når du først har kommet. Du holder alltid ord. “Jeg er her for deg,” sier du. Og det er sant, du svikter aldri.

Sånn sett er du en bedre venn enn noen. De fleste går når man har det vaskelig. Jeg skjønner jo det. Vi vil alle leve gode, bekymringsløse liv. Hvorfor skal man ville ha noe å gjøre med noen som kaster en skygge utover det vakre? Da er det bedre å snu seg bort og late som ingenting – slik vi på julaften skrur av nyhetssendingen slik at vi kan nyte vår velstand og lykke i ro og mak, uforstyrret av verdens mange ulykker og tragedier. Ja, hvorfor skal man ville ha noe å gjøre med noe som kaster en skygge over det vakre. – Ute av syne, ute av sinn…

Det er interessant å se hvordan venner ikke lenger orker å være det fordi du blir en vandrende skyggekaster. De sier det samme som deg – “Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!” Så går de. Jeg skjønner jo det. Det er viktig å ha et godt selvbilde. Vi vil alle være gode, omtenksomme og hjelpsomme mennesker. Disse replikkene er derfor viktige for oss. For selvbildet vårt. “Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!” Så går de. Da har de gjort sitt.

Du er annerledes. Du er stygg som natten, men du er likevel den ene som gjør det man en gang trodde venner ville gjøre. “Jeg bryr meg om deg! Jeg er her for deg!” sier du. Og du blir værende. Ja, gjett om du blir. Jeg vet ikke om jeg er glad for det, men jeg kan ikke kjefte på deg heller. Du er jo ikke sånn som de andre. Du går ikke når jeg får det vanskelig. Du kommer, og du blir, helt til det går over. Du er som en dårlig elsker. Og kanskje er det akkurat det du er. En dårlig elsker…

Jeg klarer meg kanskje ikke uten deg. Jeg har jo alltid drømt om at noen skulle være glad i meg. Og der kommer du… Som en elsker, en hemmelig elsker. En hemmelig relasjon. Jeg tror det føles godt, men jeg er ikke sikker på om det virkelig gjør det. Etterpå gjør det bare vondt. Men du er lysten på mer. Det er vanskelig å rive seg løs. Jeg har prøvd mange ganger. Men når jeg var helt alene, visste jeg ikke om noen andre steder å gå enn til deg. Og så var vi igang igjen. Du vil ha mer. Jeg vet ikke hva jeg vil… Jeg tror jeg bare vil bort. Helt bort…

“Hva kan jeg gjøre for deg i dag?” spurte du. Jeg svarte ikke. Men du visste hva du kunne gjøre. Og du gjorde det.

Dagen har begynt. Jeg forsøker å late som ingenting. Men sporene etter morgenens affære er følbare. Det svir både her og der. Jeg smiler til dem jeg møter. Ingen vet hva vi gjorde sammen, at vi hadde et nytt møte.

Jeg forsøker å glemme deg. Men du har allerede forsøkt å få kontakt igjen. Kjære Selvskading, ikke ta kontakt mer! Slutt å sende meg meldinger! Slutt å ringe! Du er sjarmerende… Du har mye som ingen andre har. Men jeg kan ikke holde på slik lenger. Vi har ikke godt av hverandre. Vi må bryte kontakten! Nå!

Du har påpekt mange ganger at min ambivalens tyder på at jeg vil ha deg. Jeg vil bare bli fri… Du har rett i at jeg trenger noen. Men jeg tror ikke du er den rette for meg. Jeg kan ikke holde på slik lenger. Jeg orker ikke mer. Du sier du vil hjelpe meg å holde ut. Men jeg tror ikke du forstår hva jeg mener…

Jeg ber deg derfor om å repektere mitt ønske om å bryte all kontakt denne gangen. Ikke send flere melginger! Ikke ring! Ikke kom! La meg være i fred!

Please…

mvh
meg

 

#psykiskhelse #selvskading #suicidal #ensom #alene #depresjon #deprimert #angst #psykiatri #elsker #dårligelsker #kjærlighet #smerte #sår #arr #ikkegiopp

Holocaust kunne skjedd i dag også…

Hvordan kunne det skje? Millioner av mennesker drept i gasskamre og på andre grusomme måter. Samtidig stod millioner av andre på siden og så på.

Hvordan kunne det skje?

Det skjedde fordi enda flere millioner stod og så på. Hadde de våget å bry seg, ville det ikke ha skjedd. Det er jeg overbevist om. I hvert fall til et visst punkt så er nasjonale ledere avhengige av å ha folkeopinionen på sin side.

Hitler kom da heller ikke til makta på grunn av en politikk der han ville slakte mennesker som de var skadedyr. Hadde han foreslått dette første gang han stod på talerstolen, ville han kanskje heller ha havnet i et sinnsykehus. Men endringen skjedde gradvis. Små skritt. Gradvis.

Noen burde nok ha protestert på et tidlig tidspunkt. Og det var det nok også noen som gjorde. Men de fleste brydde seg ikke. De talte ikke mens det ennå var trygt å tale. Så ble det farlig å si noe. Da var det enda flere som tidde. Og enda flere som bare stod og så på.

Hvordan kunne det skje?

Den afroamerikanske borgerrettighetsforkjemperen Vernon Johns sa: “Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!”

Enten vi er de undertrykte (slik tilfellet var med de afroamerikanske tilhørerne til Vernon Johns) eller vi er vitner til det som skjer – når vi står og ser på urett uten å gripe inn, gir vi samtidig vårt samtykke til den. Vi gir urettferdigheten fritt leide.

Hvordan kunne det skje?

Frykt. Det er en viktig drivkraft. Andre drives nok like mye av utsikten til privilegier – slik eliten i Nord-Korea. Apati er nok også en faktor. Men hensynet til sitt eget beste og frykt for å miste privilegier eller oppleve negative sanksjoner er nok de viktigste årsakene. Det er derfor det kan skje.

Kunne det også skjedd i dag?

Jeg tror det. Da jeg for en tid tilbake var i en arbeidskonflikt, oppdaget jeg hvor feige kollegene mine var. De støttet meg riktignok i det skjulte, men det var så hemmelig at det knapt var merkbart. Lederne mine ble sure på meg. Jeg forsøkte å stå imot – som ‘gutta på skauen’ – men jeg var ikke sterk nok. Jeg var bare alene. Og jeg ble gradvis mer og mer ødelagt. Og kollegene mine, selv de jeg hadde trodd var vennene mine, stod bare og så på det hele.

Det fikk meg til å tenke på hvordan det må ha vært under 2. verdenskrig. Plutselig blir du arrestert av brutale vaktmenn – ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi du er etnisk jødisk. De to vaktmennene er sterkere enn deg og du vet at de kommer til å føre deg til et sted hvor du mest sannsynlig vil miste livet. Rundt på gata står venner og bekjente, menn og kvinner. Du ser på dem med fortvilet blikk og forsøker å formidle at du trenger hjelp. Men ingen gjør tegn til å ville hjelpe. De bare står og ser på. Så mye var vennskap verd. Så mye var du verd.

Jeg tror ingen har problemer md å forstå den frykt som nok fyller tilskuerskaren i en slik situasjon. Men hva er vennskap og rettferdighet om man ikke står opp for det?

Arbeidskonflikten jeg var i, var til sammenlikning en liten ting. Men den lærte meg noe. Når mine ‘venner’ ikke ville stille opp for meg i en slik (til sammenlikning) liten situasjon, ville de i hvert fall ikke stilt opp for meg hvis jeg virkelig trengte hjelp. Om det stod om livet.

“Den som er trofast i smått, vil også være trofast i stort.”

Slik mennesker reagerer i hverdagens små anliggender, vil de også reagere i større og mer utfordrende situasjoner. De små hverdagslige hendelsene er derfor mer viktige enn vi kanskje forestiller oss. Om Holokaust fant sted i dag, på hvilken side ville vi egentlig stå?

La oss derfor bruke de små situasjonene til å utvikle gode og sunne prinsipper – slik at vi tør stå opp for det som er godt, sant og rettferdig når det virkelig gjelder!

—- Se nøye på dette bildet? Se på ansiktstrekkene? Se på øynene? Hvem tror du dette er? Ofre? Overgripere? Tilskuere? Etterlatte? Soldater? Fotballspillere? Advokater? Lærere?

SVAR: De er vanlige mennesker, som deg og meg, som dem vi møter på gata i dag. Vi kan ikke se noe på dem… Men ifølge fotografen var de også tyske gestapoagenter som ble arrestert etter frigjøringen av Liege, Beligia…

Vi er alle mennesker… Hvor vi ender opp, er ikke godt å si på forhånd – med mindre vi bevisst går inn for å dyrke de riktige og gode verdiene i dagliglivets små episoder.
(foto: By Signal Corps Photographs of American Military Activity – NARA National Archives and Records Administration, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2000141)

#urettferdighet #feighet #mobbing #krig #andreverdenskrig #holocaust #jøde #arbeidskonflikt #mot #vennskap #liv #angiver #kjærlighet #redd #frykt #egoisme #prinsippfasthet #rettferdighet #vågåbryseg #brydeg

(Intro-foto: By Bundesarchiv, Bild 102-16180 / CC-BY-SA 3.0, CC BY-SA 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5415559)

Observasjonen #4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

Han så på føttene som gikk forbi. Han orket ikke løfte blikket lenger. Derfor så han bare føttene. Føtter med slitte og nye sko. Føtter med skitne og rene sko. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Ingen stanset. Ingen hånd strakte seg ned for å legge noe i koppen. Det var bare føtter. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Han trengte hjelp nå. Det hadde han gjort lenge. Men det var aldri noen som hadde sett det. Og det var det ikke nå heller. Det var ingen som stanset opp. Det var bare føtter som hastet av gårde.

Han orket ikke rope. Han orket ikke si noe. Det hadde aldri hjulpet før. Det hadde aldri vært noen som ville høre. Og det var det ikke nå heller. Han hvisket noen ord. Men det var ingen som stanset for å lytte.

Han hadde skrevet en lapp. Der fortalte han at han trengte hjelp. Der ba han om hjelp. Det var mange som så den. Men de gikk bare videre. Det hadde de alltid gjort.

Han var liten da forldrene drakk seg fulle i Syden. Da de kranglet på hotellet, så alle kunne høre det, så alle kunne se det. Han var liten da de kjeftet på ham fordi han hadde sølt is på skjorta. Han fikk kjeft og ble slått. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var tretten da han ble banket opp i skolegården. Da han ble dyttet i elva. Da han naken ble stengt ute av guttegarderoben. Han gråt. Mange hørte det. Mange så det. Men ingen sa noe. Heller ikke de voksne.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var sytten da han droppet ut av skolen. Han ble fortsatt mobbet. Hjemme kranglet de fortsatt. Han klarte ikke konsentrere seg. Han forstod ikke hva de snakket om i timene. Samtidig ønsket han at noen skulle forstå ham. Han laget bråk. Forstyrret undervisningen og skulket. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Så ble han borte. Årene gikk. Det var ingen som hørte noe mer til ham. Ingen som så ham mer.

Nå satt han på gata og håpet at noen kunne hjelpe. Men det var ingen som stanset.

Han følte seg verdiløs. Det hadde han gjort mange ganger før. Som liten gutt. Som tenåring. Som ung mann. Han hadde ikke tall på hvor mange som hadde sett at han trengte hjelp, hvor mange som hadde hørt at han hadde det vanskelig. De burde ha forstått. Men det var ingen som sa noe.

Nå satt han her igjen og håpet at noen kunne hjelpe. Men han så bare føtter, føtter som hastet av sted foran ham.

Det var ingen som stanset.

Han var verdiløs.
 

#observasjonen #psykiskhelse #kjærlighet #verdi #verdiløs #menneskeverd #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg
 

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

#2: ISKALD — Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

#3: FLINK – Hun ville bare bli elsket…

Hvorfor begynte jeg med selvskading…

Jeg skrapet meg første gang med en skarp gjenstand da jeg var i begynnelsen av 20-åra. Det var bare overfladisk, men det var en veldig bevisst handling for å skape et smertefokus. Jeg hadde lært om nerver og smertesignaler på sykepleieskolen, og jeg hadde lært at hjernen ofte ikke kunne klare å konsentrere seg om mange stimuli på en gang. Det er derfor man f.eks. etter en ulykke først kan ha kjempestore smerter i et ben, og etter hvert som de smertene avtar, oppdager man plutselig at man også har smerter i armen – og så avdekkes det en skade der også.

Det var med andre ord nøye kalkuleringer og kalde beregninger som lå bak min første reelle selvskading. Det fungerte – jeg klarte å distrahere meg selv slik at jeg i den gitte situasjonen ikke begynte å gråte. Men det var ingen god idé.

Det gikk flere år før jeg gjorde det igjen. Motivet var det samme. Jeg ville distrahere meg selv fra å begynne å gråte. Det svidde. Det fungerte. Men det var ingen god idé.

Som mestringsstrategi var det en like dårlig idé som å forsøke å tette hullet i en synkende båt med et stykke tre skåret ut litt lenger bak i båten. Det løste et problem, der og da, men bidro på sikt ikke til å løse hovedproblemet. Jeg kunne fortsatt synke. Og sank gjorde jeg… Litt mer for hver gang de vonde følelsene innhentet meg, litt mer for hver gang jeg løste problemet med å skade meg selv…

Da jeg for noen år siden fikk en stoffskiftesykdom, ble jeg veldig labil (lett for å gråte). Jeg hadde grått mye før, og mistenkte derfor ikke at noe var galt, selv om jeg gråt mer og mer. Det var ubehagelig, og jeg følte at jeg hadde lite kontroll. Tidligere hadde jeg grått mye hjemme og alene, på rommet mitt og under dyna. Hver tåre var en dypt bevart hemmelighet.

Nå tok jeg for første gang siden jeg var tenåring, til tårene i full offentlighet. Typisk nok på jobb, når det ble for mye stress, og særlig når kolleger toppet det hele med en eller annen ufin kommentar. Det gikk ikke akkurat ubemerket hen. Gråten var voldsom, og jeg følte meg knust, mislykket og forvirret.

Det bedret seg etter at stoffskiftet kom under kontroll. Men utover det ble ikke livet akkurat bedre.

Båten hadde tatt inn vann over lang tid, kanskje helt fra mine første leveår. Nå følte jeg at det begynte å bli kritisk. Presset ble bare sterkere og sterkere, byrden tyngre og tyngre. Men jeg var likevel på jobb, jeg trente, studerte og møtte venner. Jeg smilte, lo og vitset, og brukte i perioder mer tid på å hjelpe andre med deres lekser og oppgaver enn jeg brukte på mine egne.

Alt var bra, alt var ok, alt var flott, alt var fint, alt var greit, alt var fantastisk.

På liksom.

Noe vondt fra fortiden lå alltid der og gnaget. Det hadde gnaget seg igjennom for lenge siden. Mer og mer vann kom inn nå.

Så skjedde det.

Det kom en diger stein flyvende. En akutt krise og en håndfull slemme mennesker. Steinen traff båten på sitt svakeste punkt. Treverket gikk i splinter. Nye steiner fulgte. Ingen brydde seg om hva jeg sa. Vannet fosset inn. Jeg klarte ikke lenger å holde meg oppe på egenhånd.

“Mayday! Mayday!”

Det hjalp lite. Ingen så ut til å skjønne at jeg trengte hjelp.

Samtidig forsøkte jeg å opprettholde et så normalt liv som mulig. Det perfekte livet mitt, husker du. Det som var så fint og flott. Der jeg danset på roser og smilende sang vakre sanger.

Kanskje var det lyden av den vakre melodien som gjorde at ingen hørte mayday-signalene mine.

Og jeg var nok redd. Redd for at de skulle se at jeg var et vrak. Redd for at de skulle finne rust fra mange år tilbake. Redd for at de ville tro jeg var svak, sliten, såret og redd. Mitt eneste redskap for hånden til å opprettholde fasaden var strategien jeg hadde lært meg da jeg hadde stoffskiftesykdommen: Selvskading.

Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Jeg følte meg temmelig vrak da jeg kom til DPSen. Jeg var redd da jeg kom dit – jeg hadde jo forsøkt å skade meg alvorlig, jeg orket bare ikke mer. Men jeg måtte svi for effekten av min egen fasadebygging. Jeg smilte visst. De tok meg ikke alvorlig.

Jeg fortalte om ting jeg opplevde alvorlig og vondt. De så ikke ut til å synes det samme.

Responsen deres fikk meg til å føle meg dum. Litt slik som når du forteller en god vits samtidig som du forsøker å skjule at du egentlig har latterkrampe – – – og så er de ingen som ler.

Jeg vurderte hver mimikk, hvert tonefall, hvert blikk. Vi påvirket hverandre. De tok ikke meg alvorlig. Jeg tok ikke dem alvorlig. Men jeg fortalte alt, selv om jeg gjemte meg i skallet mitt som en livredd skilpadde. Det skar meg i hjertet at alt jeg sa, som jeg selv følte var alvorlig, ble tatt så lett på.

Det var… en uforglemmelig opplevelse. Jeg sliter fortsatt. Den opprinnelige krisen ble forlenget og forsterket av møtet med DPSen. Om jeg skulle rangere det hele, vil jeg nok si at DPSen var verst. Da DPSen begynte å male med gale diagnoser, var det ingen som ville eller kunne forsvare meg. Jeg ga dem telefonnummeret til en venninne – kanskje de i det minste ville høre på henne? Men de var ikke interessert i å høre på noen. Når de først hadde bestemt seg, var det visst skrevet i stein. Og den steinen traff meg hardt. Tung var den også…

Har man ikke vært syk før, så blir man det i hvert fall av å være pasient i psykiatrien…

Følelsene mine ble avfeid og delegitimert. Slik hadde det vært da jeg var liten, og slik var det når jeg gikk inn i min hittil største krise. Opplevelsen og tankene mine ble avfeid og motsagt. Problemene mine ble ignorert. Både min fortid og min nåtid ble omskrevet. De insisterte på å behandle meg for problemer jeg aldri hadde hatt. Hadde de bare hørt på hva jeg sa, ville de neppe endt opp med et slikt prosjekt. Men det nyttet ikke hva jeg sa. Slik hadde det vært da jeg var i arbeidskonflikten, og slik var det nå.

Jeg hadde ingen å snakke med. Vennene mine satte sin lit til psykiatrien, og maste på meg om hvorfor jeg ikke ville ha hjelp. Men jeg ville jo ha hjelp. Jeg hadde spurt dem. “Mayday! Mayday!” Men de hadde ikke respondert. De hadde satt sin lit til psykiatrien. Men den ville ikke høre på meg.

“Mayday! Mayday!”

“Lag deg en kopp med te!” var svaret. Jeg tror psykologer ofte sier slikt til mennesker som føler de holder på å miste kontrollen. Det hjalp lite. Jeg hadde ikke lyst på te. Ikke hadde jeg te i huset heller – jeg har jo aldri vært særlig glad i det..

Kanskje var det derfor jeg heller ikke ble bedre – jeg droppet jo denne åpenbart essensielle koppen med te…

Jeg trengte ikke at noen skulle fortelle meg at jeg skulle lage en kopp med te. Jeg trengte hjelp til å samle noen kaotiske tanker. Alle løgnene hadde gjort meg forvirret; jeg følte meg verdiløs og alene, utslitt og uten håp. Jeg hadde mistet troen på livet.

Hadde jeg hatt lyst på te, skulle jeg alltids klart å brygge en kopp. Men jeg følte jeg manglet noe mer grunnleggende.

Så hva hadde jeg egentlig igjen annet enn min gamle venn Selvskading?

I begynnelsen hadde det handlet om å få kontroll på følelser, hindre gråt når det ikke passet seg. Etter hvert ble det en uttryksform. Jeg holdt på å sprenges, det var ikke noen å snakke med. Jeg trengte en uttryksform. Jeg snakket derfor med meg selv gjennom selvskadingen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Etter hvert ble det en merkelig form for sadisme. Jo mer jeg var på DPSen, jo mer lærte jeg å hate meg selv. Jeg forsøkte gjentatte ganger å forklare ting de hadde misforstått,men som likevel ble brukt som grunnlag for diagnoser og problemer de forsøkte å hjelpe meg med. Men det hjalp ikke. Det eneste jeg fikk med meg var frustrasjonen over hvor slem jeg var mot dem og andre som selvskadet og som ikke ville følge deres opplegg. Men hvordan kunne jeg det? Det var jo ikke meg de hadde funnet fram til…

Jeg begynte å økende grad å skade meg selv mer omfattende og på andre måter enn tidligere. Jeg hatet meg selv og ville ødelegge meg selv. Det var det eneste jeg hadde fått ut av behandlingsopplegget deres.

Jeg følte meg som en slakter, som skulle slakte et dyr som var meg selv. Selvskadingen dempet som regel aggresjonen. Det hjalp. Men det var ingen god idé.

Først etter at jeg sluttet på DPSen, lettet det verste trykket. Jeg følte at jeg fikk puste igjen, at jeg vant friheten tilbake.

Men problemet var ikke borte. Jeg var fortsatt et synkende skip. Hullene var flere og større enn noen gang før. Og selvskadingen kom stadig tilbake som en ubuden gjest. En uvane. Som å ta seg en røyk når man blir stressa eller satt under for sterkt press.

Selvskading hadde fungert som en midlertidig løsning. Men det var aldri noen god idé. Men det var det jeg hadde for hånden, der og da.

Nå gjelder det å danne nye vaner. Finne nye mestringsstrategier. Bygge opp, i stedet for å rive ned.

Selvskading er ikke noe pent emne å skrive om. Men jeg gjør det likevel. Jeg håper at flere vil forstå at den gamle myten ikke er sann: Det er sjelden noen selvskader for å få oppmerksomhet. Det gir dårlig gevinst. Det er skambelagt, ødeleggende og vondt. Det kan gi evige vitner og påminnelser om personlig svakhet, som ikke kan skjules bak maskara, smil og vitser. Likevel er det en del av mange menneskers liv. Å bli møtt med påstander om at man gjør det for å få oppmerksomhet, er like meningsløst som å påstå at unge jenter i miniskjørt ber om å bli voldtatt. Det kan kanskje virke slik for noen, men i de aller, aller fleste tilfellene er det så langt fra sannheten som man kan komme.

#psykiskhelse #psykiatri #selvskading #suicidal #angst #depresjon #villetegenskade #sår #arr #psykolog #dps #psykiater #hjelp #vondtverre #alene #ensom #arbeidskonflikt #likegyldighet #følelser #emosjonell #myteromselvskading #oppmerksomhet #oppmerksomhetssyk #manipulasjon #psykiskhelsevern #traumer #omsorgssvikt #mobbing #diagnoser

Utafor…

Så skulle vi forsøke oss på et gruppearbeid. Greit nok. Det har aldri vært min favoritt, men man lærer da å samarbeide.

Å samarbeide…. I dag føler jeg at det eneste jeg har gjort har vært å øve opp tålmodigheten min i å bære over med at de andre på gruppa skravler og skravler om felles venninneting. Ok, så kjente de hverandre. Jeg har jo vært borte noen uker nå. Men likevel…

Ingen god start for meg nå. Spesielt ikke nå. Men jeg forsøker… Biter tenna sammen og observerer som en ivrig observatør…

Og sånn holdt det på i to timer…

Kanskje er det en sunn erfaring for meg. Jeg har aldri blitt fullstendig utestengt. Eller på sett og vis har jeg jo det, men ikke så fullstendig som mange andre. Men nå får jeg smake på det…

Æsj!

Men jeg velger å ta til meg den fulle lærdom fra dette gruppearbeid: Hvor fælt er det ikke for barn og unge (og hvem som helst ellers) som blir utestengt fra vennegjengen eller skoleklassen…

Jeg suger til meg lærdom her jeg sitter og later som jeg også studerer sosiologi. Eller… kanskje det var nettopp dette lærerern ville lære oss? Om dynamikken i et gruppearbeid? Om utenfor/innenfor? Oss/dere?

Til alle som har opplevd det samme, og det over lengere tid enn et par ukers gruppearbeid: DERE HAR MIN FULLE SYMPATI!

#psykisk helse #utafor #ensom #alene #venner #studie #student #sosiologi #gruppearbeid #ekskludert #teamwork #team #outsider

Verdensdagen for selvmordsforebygging

I dag – 10. september – er det verdensdagen for selvmordsforebygging. Slike internasjonale dagsmarkeringer har til hensikt å skape et ekstra fokus på viktige emner, i dette tilfellet et alvorlig globalt problem.

Ifølge WHO dør ca 800.000 mennesker fra selvmord hvert år, noe som tilsvarer et selvmord hvert 40. sekund. Det betyr at jeg kan sitte og se på den gamle veggklokka mi. Idet sekundviseren passerer 12-tallet er det et menneske ett eller annet sted i verden som ikke orker å leve mer, og som derfor tar sitt eget liv. Det har ikke gått et minutt en gang før et annet menneske gjør det samme. Slik fortsetter det.

Verdensdagen forsøkerå sette fokus på betydningen av forebygging – nettopp fordi forebygging fungerer!

I Norge har Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging laget et faktaark om forebygging på individnivå og samfunnsnivå. Det kan du lese her. Her kommer de blant annet inn på hverdagsmenneskenes rolle, din og min rolle.

For pårørende kan det være tøft å se noen slite med selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Man kan føle at man blir offer for den andres problemer, og man kan føle sterk frykt for å miste en man er glad i. Det er en situasjon man ikke kan kontrollere. Det kan i så måte minne om alvorlig sykdom og ulykker; brått kan man miste den man elsker uten at man har mulighet til å påvirke situasjonen.

Likevel har man som pårørende til mennesker om vurderer å ta livet sitt, en spesiell mulighet til nettopp å påvirke utfallet. Det er kanskje det som gjør det hele så skremmende. Man kan påvirke utfallet dersom man engasjerer seg, men det koster, og prisen vil for mange kunne oppleves urimelig høy.

De fleste, om ikke alle mennesker ønsker å leve et normalt og fredelig liv. Det typiske idealet er å få seg utdanning og en jobb man trives med, stifte familie, få barn og se disse vokse opp, dra på ferie sammen, feire høytider sammen, finne på morsomme ting sammen… Kort sagt, ha et fint, behagelig, normalt og fredelig liv.

Om et menneske i omgangskretsen – et familiemedlem, en venn, en kollega – skulle vise seg å slite med selvmordstanker, blir det et forstyrrende element i tilværelsen. Det kaster en mørk skygge over det vakre, over det livet man ønsker at skal være ideelt og bekymringsløst. På samme måte som vi forsøker å begrense inntrykk fra sultkatastrofer og problemer i andre deler av verden, kan vi forsøke å skåne oss selv ved å skyve den som sliter bort fra tankene.

Kanskje vi forsøker å unngå ham – “ute av syne, ute av sinn”. På den måten kan vi skåne oss selv og kanskje forhindre at vi selv begynner å slite psykisk. Men kanskje gir det bare midlertidig gevinst. For den som har funnet livet så vanskelig og håpløst at døden synes å være eneste utvei, kan avvisningen ikke bare forsterke, men også bekrefte følelsen av ensomhet, verdiløshet og håpløshet. Om vedkommende så ender opp med å ta sitt liv, vil det da være rett av oss som avviste ham å klandre ham for det som skjedde?

Så hva skal vi da gjøre?

“Familie og venner kan gi god hjelp ved å være et medmenneske, være til stede, lytte og vise omsorg. Mange personer som ønsker å ta sitt eget liv føler voldsom håpløshet og ensomhet, og dette kan pårørende hjelpe til med å lindre ved å være til stede for personen. Det å ha gode relasjoner til andre beskytter mot selvmord, og særlig kan det å få støtte og empati være viktig. Å få snakket om et så vanskelig og dypt personlig tema vil oppleves som lindrende og som en lettelse for de fleste.” (Faktaark om selvmordsforebygging, NSSF).

Det er et problem her. Det som hjelper den som vurderer å ta selvmord, kan være det som oppleves belastende for den som er glad i ham – nemlig å engasjere seg; nemlig å lytte og høre på ubehageligheter; nemlig å fortsette å være i en relasjon som ikke passer inn i det gode livet vi egentlig ønsker oss. Det kan være enkelt å si: “Jeg er glad i deg!” eller “Jeg vil ikke miste deg!” Det kan være mye vankeligere å vise det i praksis.

Du får ikke en fin hage uten å investere i den. Lar du den vokse på egenhånd, vil den snart være preget av ugress og uorden. Jo lenger tid som går, jo mer arbeid må til for å få orden på den. Men du får aldri en vakker hage uten å investere tid og krefter på den. Det hjelper ikke å lukke øynene, for så å klage på hvordan hagen ser ut. Naturen går sin gang.

Den som sliter med selvmordstanker, kan føle lettelse og støtte ved å få snakke om det som er vondt og vanskelig. Det kan også de som er pårørende. Kanskje er løsningen at man generelt må snakke mer om det. Jo mindre det snakkes, jo mer ensomt blir det – både for pasient og for pårørende.

De som vurderer selvmord trenger ofte profesjonell hjelp. Men denne hjelpen er ofte ikke tilgjengelig. Da blir det opp til deg og meg, hverdagsmenneskene, å gjøre noe.

Vi kan aldri få en vakker hage dersom vi ikke investerer i den. Hvis vi ikke vil miste et menneske, er vi nødt til å investere i det. Vi verken kan eller skal ta på oss ansvaret for den andres valg og handlinger. Det er en urimelig forventning, enten det kommer fra oss selv eller andre. Vi trenger ikke gjøre det. Vi kan ikke gjøre det. Men det vi kan gjøre, er å utgjøre en forskjell.

Slik en blid eller sur bussjåfør kan bidra til å gi oss en god eller dårlig start på dagen, kan – og bør – vi forsøke å påvirke den andres liv, og da i positiv retning. Du viktigste er kanskje at du tør – våger – å bli stående. At du ikke flykter som om den som sliter er en skitten rotte og du er redd for å bli smittet av den ødeleggende pesten. Den som sliter, har kanskje allerede gitt opp. Hva mer har han å håpe på når de som har sagt de var venner, ikke blir der den dagen vanskelighetene kommer?

Den som sliter, føler kanskje at han ikke har noe valg. Men det har du!

Du kan ikke lastes dersom det skulle gå galt. Men du kan være den som redder et liv.

Du kan være den som planter en rose.

#psykiskhelse #selvmord #selvmordstanker #suicid #suicidal #selvmordsforebygging #depresjon #angst #selvskading #feighet #vennskap #hjelp #psykiatri #profesjonellhjelp #medmenneske #verdensdag #verdensdagenforselvmordsforebygging #forebygging #who #menneskeverd #verdifull #brydeg

Så kommer angsten snikende… igjen…

I morgen skal jeg møte psykiateren igjen. Han som var så vennlig, lyttende og smilende. Jeg forbereder meg tydeligvis så godt jeg kan – kroppen blir i høyspenn, jeg kjenner det sitre i musklene, det spenner seg i brystet. Jeg er redd. Kjemperedd.

Han skal bare hjelpe meg – og jeg er redd for ham. Ikke fordi han har gjort meg noe eller skadet meg. Jeg likte ham jo. Jeg vet det så godt! Men psykologfobien sitter så godt i. Det er helt utrolig, egentlig. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier sett for meg at jeg skulle få angst for psykologer og psykiatere. Men flere måneder med negativ erfaring på DPSen har tydeligvis satt sine spor. — Argh!

Han skal bare utrede meg, ikke behandle meg. Jeg er derfor usikker på hva jeg skal si hvis han spør hvordan det går. Vil han ha den høflige varianten? Den kjedelige varianten? Den morsomme varianten? Den alvorlige varianten? Den dramatiske varianten? Den politisk korrekte varianten?

Alle er jo sanne – det kommer bare an på hvilket perspektiv vi tar. Siden vi bare har 45 minutter, bør jeg kanskje velge den korte varianten.

“Bra!”

Eller “Ok!” Den er enda kortere. Slikt fungerer vanligvis veldig bra i en travel hverdag, så hvorfor ikke?

Men det går an å snu det hele på hodet. Hvis jeg var hjelperen, hva ville jeg at pasienten skulle sagt til meg?

“Jo, Sarah, nå skal du høre her… Egentlig går det ikke så bra… Jeg får disse vonde tankene som presser seg på og sier at det eneste riktige å gjøre, er…. Jeg vet ikke om jeg klarer å stå imot særlig lenger…”

Jeg ser at dette gir et bedre utgangspunkt for å hjelpe enn “Bra!” eller “Ok!” – de to hverdagsfrasende er lite dekkende. Men hva blir så oppfølgingen? Kanskje jeg ville svart slik den ene psykologen jeg traff på DPSen svarte meg: “Aha? Jaha? Ok….. Eh… Da ses vi igjen om en uke. Ha det bra!”

Nei, det er ikke alltid lett å være pasient. Man må virkelig velge sinen ord med omhu…

Tenk, her går jeg og oppfører meg som om jeg skulle opp i muntlig eksamen. Nervene er på plass, og jeg går rundt og grubler på hva jeg skal si…

Jaja, wish me luck! I might need it – so that I won’t fail. Again…

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #dps #pasient #nervøs #angst #suicid #selvskading #depresjon #hjelper #psykologfobi #hvordangårdet #hjelp #usikker #føleler