Hva er foreldrefiendtlighetssyndrom? (Parental Alienation Syndrom)

Noen barn kan vise sterkt fiendskap mot, frykt for eller nedvurdering av en forelder som følge av manipulasjon fra den andre forelderen. Denne formen for manipulasjon rammer altså både barnet og den aktuelle forelderen (målforelderen), og fenomenet er ikke uvanlig i skilsmissesaker. Begrepet foreldrefiendtlighetssyndrom (“parental alienation syndrom”) ble til på 80-tallet basert en teori av Richard Alan Gardner om hvordan moren forsøkte å skade barnets relasjon til faren. Ifølge Gardner var dette årsak til mange falske anklager om seksuelt misbruk.

Fremmedgjøring kan skje som en naturlig respons, f.eks. hvis en forelder er voldelig eller rusmisbruker. Det er da ikke unormalt at barnet ikke ønsker å møte denne forelderen; det er derimot veldig forståelig. Fremmedgjøring er derimot patologisk hvis den skyldes patologiske forhold i familierelasjonen.

Ved patologisk fremmedgjøring vil barnet mangler tilknytning til målforelderen, og kan i stedet være arrogant, ufølsomt, fiendskaplig innstilt, kritisk og se ned på den aktuelle forelderen. Barnet kan også ha fått den oppfatningen at den ene forelderen bare er god mens den andre bare er ond.

Barn er normalt ambivalente overfor sine foreldre. Ved patologisk fremmedgjøring avviser barnet målforelderen og tar parti for den andre forelderen uten at det egentlig er noe i relasjonene til målforelderen som skulle tilsi det. Barnet kan en gang hatt en naturlig kjærlighet til målforelderen, men denne kjærligheten er blitt ødelagt under påvirkning fra den andre forelderen.

Prosessen der barnet manipuleres kan være både bevisst og ubevisst fra den voksnes side. Det kan handle om bevisst manipulering for å få foreldreretten, få barnets sympati eller krenke den andre, eller det kan være ubevisste forsvarsmekanismer som benektelse eller projektiv identifisering. I noen tilfeller kan den manipulerende foreldren være psykisk syk, f.eks. narsissistisk eller paranoid personlighetsforstyrrelse.

Også andre kan manipulere eller bidra til å fremmedgjøring, slik som besteforeldre, slektninger, steforeldre, venner av familien, terapeuter, osv. Ofte vil den manipulerende forelderen få støtte, eller hjelp fra andre som også tror barnet må beskyttes fra målforelderen.

Graden av fremmedgjøring varierer. Ved milde tilfeller vil ikke barnets relasjon til målforelderen være truet. Det kan være så enkelt som at den ene forelderen fra tid til annen kaller den andre for noe nedverdigende. Slike utsagn kan barnet ofte avfeie som kun et frustrasjonsutbrudd. Ved mer moderat fremmedgjøring er relasjonen til målforelderen fortsatt intakt, men samvær er vanskelig. I alvorlige tilfeller er barnets hat så sterkt at det kan nekte samvær og komme med falske beskyldninger (f.eks. om overgrep).

Slik manipulasjon kan på mange måter være skadelig for barnet. Det kan utvikle en paranoid frykt for målforelderen, få sosiale/emosjonelle problemer og ulike psykiske vansker senere i livet.

Denne videoen gir en kort innføring i Parent Alienation Syndrom:

 

#psykiskhelse #parentalienationsyndrom #fremmedgjøring #foreldrefremmendgjøringssyndrom #foreldre #foreldrefremmedgjøring #manipulasjon #manipulering #barn #omsorgssvikt #omsorg #parental #alienation #syndrom #skilsmisser #våpen #sverting #samlivsbrudd #

HUMAN TRAFFICKING – Vil vi noen gang skjønne hvor grusomt det er?

I natt var en sånn natt jeg ikke fikk sove. Det var en slags diffus angst som gjorde at jeg stadig våknet igjen med kvalme de gangene jeg duppet av. For å få tankene over på noe annet, valgte jeg å se en film på mobilen. Jeg holder meg stort sett til filmer som er basert på virkeligheten. Jeg liker å lære om livet…

Denne gangen var det en film om human trafficking (menneskehandel) som dukket opp. Jeg trykket på play, og selv om det var helt forferdelig, er jeg glad jeg så den. Det er en grusom ting, moderne slaveri. I filmen møter vi barn og unge damer som selges på markedet til skyhøy fortjeneste for bakmennene, og som brukes som sexslaver til glede for tusenvis av perverse menn.

Jeg trengte å se dette, for jeg trengte å forstå mer om hvor forferdelig det er. Filmen gir fenomenet et ansikt. Eller, det gir oss mange ansikter. Tusenvis av mennesker over hele verden lider daglig under denne makabre formen for pengejag. Jeg vil derfor anbefale filmen – for vi trenger å forstå mer av hva det handler om, og vi trenger å forstå at vi alle faktisk har et ansvar for at dette skal ta slutt.

Filmen: Human Trafficking (2005), tilgjengelig på YouTube.
 

#humantrafficking #menneskehandel #sexslaver #penger #bigmoney #bigbusiness #moderneslaveri #slaveri #slaver #trafficking #seksbaserttrafficking #prostitusjon #griser #bakmenn #bryseg

Når døden synes å være eneste utvei…

Advarsel: Dette innlegget handler om selvmordstanker. Det handler om de vanskelige tankene og følelsene som til tider kan virke overmannende, og for noen også bli enden. Hvis du selv sliter og føler du ikke orker mer, bør du kontakte noen – ring Mental Helses hjelpetelefon (116 123), Kirkens SOS (22 40 00 40) eller si ifra til fastlegen, familie, venner, kolleger, en lærer, helsesøster eller noen andre du stoler på. Det kan føles tungt – men det finnes en vei ut! Noen ganger trenger vi bare hjelp til å finne den…

Da jeg var liten elsket jeg dyrebøker. Særlig de med dyr fra eksotiske land. Jeg kunne sitte i timesvis og drømme meg bort. Bla sakte fra side til side. Helt til jeg kom til den ekle slangen… Den så ufyselig ut. Jeg fikk gåsehud. Følte ubehag, nesten kvalme. Det var likevel enkelt å løse problemet. Enten klappet jeg igjen boka og dyttet den langt inn i bokhylla igjen, eller så bladde jeg raskt over til neste side. Det var godt å komme videre.

Som tenåring hørte jeg gjerne på radio mens jeg gjorde lekser. Det var greit å slå to fluer i en smekk: være flink pike på skolen og få oppdatert seg på hvilke sanger som var in. Det var imidlertid ikke alle sangene jeg likte. Noe var rett og slett distraherende, støyende, ubehagelige, grusomme. Noen ganger virket det mer fristende å putte hodet i en tørketrommel. Heldigvis var det enkelt å løse problemet. Jeg bare trykket på av-knappen. Deretter fulgte en behagelig følelse av fred, ro og stillhet.

Slik kunne det være med TV-apparatet også. Når leksene var unnagjort og jeg ikke hadde noe spesielt å gjøre, var veien kort til skinnsofaen og fjernkontrollen. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt foran relativt uinteressante programmer og egentlig nokså meningsløse serier. Men det hadde en appell i kjedsomheten. Likevel var det noe jeg virkelig mislikte. Ekle sener, makabre scener, skumle scener, groteske scener. Det er lett å bli sittende fast foran skjermen i en slik situasjon, men det var likevel mulig å løse problemet. Muligehetene var mange. Jeg kunne skifte kanal – til flere kanaler, faktisk. Jeg kunne skru av apparatet og finne frem en bok. Eller jeg kunne forlate rommet.

Det var godt å ha muligheten til å komme seg bort.

Mange ganger skulle jeg ønske det var like enkelt å forandre på livets omstendigheter som det var å skifte kanal. Eller hva…?

– All krangling og sinne… Tenk så deilig det hadde vært å skifte til en kanal med bekkebrus, fuglesang og biesumming? Eller kanskje bare skrudd av hele greia, slik at det ble stille?

– All mobbing, mishandling og trakassering… Tenk så dagen kunne bli om vi kunne skifte til en kanal med berg- og dalbane, picknick i en blomstereng, eller et sted der alle er hyggelige mot hverandre?

– Alle løgner, skuespill og svik… Tenk så fantastisk om man kunne slå på den kanalen der mekte? Der alle er glade i hverandre og støtter hverandre. Jeg har sett det på TV – så jeg vet at den kanalen finnes!

– Kjipe kommentarer fra tilfeldige, venner og bekjente… Tenk om man kunne skifte til en kanal der de sa noe hyggelig i stedet? Tenk så fin dagen ville bli!

Tja, vi har alle vårt, vi har alle vår historie, vi har alle ting vi skulle ønske hadde vært annerledes. Ting vi gjerne skulle ha endret. Men som vi vet det ikke er like enkelt å gjøre noe med…

Vonde og vanskelige ting skjer. Noen gagner klarer vi kanskje å bla videre til neste side. Andre ganger blir vi hengende fast ved det vonde, og det vonde blir hengende fast ved oss…

Da er det vanskelig å komme seg videre til neste side. Det er som å gå opp en lang trapp med en tung fotlenke. En veldig tung fotlenke. Vi går kanskje videre fordi vi må, slik er jo livet. Men hvert skritt er smertefullt og krever mer energi enn en normal trappegange skulle tilsi.

Fotlenken kan noen ganger virke som en magnet. Den suger til seg alt dritt den kommer i nærheten av. Det vonde blir verre, det tunge blir tyngre.

Er det rart man noen ganger føler at man vil gi opp?

Hvordan kan man bli fri fra denne fotlenka som stadig henger på og gjør hverdagen til en lidelse?

Noen ganger skulle man kanskje bare ønske at andre forstod… Forstod hvor slitsomt det er å klatre opp trappen med hundre kilo hengende rundt ankelen… Forstod hvorfor man ikke klarer å løpe like raskt som alle andre… Hvorfor man ikke smiler like bredt… Hvorfor man er så sliten… Hvorfor man ikke orker mer…

Om noen skjønte hvor tung den var, ville de kanskje hjelpe til. Hjelpe til med å skyve den opp et trinn. Eller kanskje hjelpe til med å få den av.

For man kan bli kvitt den. Men det er ikke så lett på egenhånd. Særlig ikke når alle kreftene brukes opp på slepe den bortover – og man er jo nødt til å gå videre, siden det er den veien livet går. Men man lengter etter en pause. Og når man har forsøkt lenge nok, kan det synes som om døden er eneste utvei…

Men det er en sliten hjerne som tenker slik, sliten etter langvarig smerte, langvarig kamp, uten håp om at det kan bli bedre…

Men det kan bli bedre. Det er bare slik at den som bærer fotlenken ikke ser det selv. Ikke der og da.

Jeg ser det ikke alltid selv. Derfor tror jeg noen ganger på løgnen: Løgnen om at døden er eneste utvei.

Jeg vet jeg er sliten når jeg tenker slik. Jeg føler meg ensom. Og fotlenken har fått altfor mye oppmerksomhet. Livet handler om den. Og den handler om livet.

Løgnen sier at døden er eneste utvei. Men slike løgner er skurr på linja. Når man bærer fotlenka, høres det ut som en løsning. Men det løser likevel ingenting. Det eneste som skjer, er at man mister det eneste man har. Livet.

Det er en høy pris å betale for en pause.

Vi har alle vårt, vi har alle vår historie, vi har alle ting vi skulle ønske hadde vært annerledes. Vi har alle en fotlenke å bære. Den er ikke like tung for alle. Men alle kan havne i den situasjonen at den en dag blir for tung.

Det er da man trenger hjelp. Enten noen som kan hjelpe til med å bære byrden, eller noen som kan hjelpe til med å bli kvitt den. Man trenger hjelp til å bli fri.

Det siste man trenger er negative kommentarer som gjør byrden tyngre.

En person som ber om hjelp, kan ha slept fotlenken med seg lenge på egenhånd. Å be om hjelp kan være det største skrittet han/hun har tatt på lenge. Om han/hun så møtes med bagatellisering, avvisning, irettesettelse eller likegyldighet, kan det være nok til å vippe ham/henne over kanten. Den som blir spurt om hjelp kan være det siste halmstrå for et menneske.

Og et menneske med stor fotlenke vil falle fort og synke raskt…

Enten du jobber i psykiatrien eller er en ‘mannen i gata’, enten du er en nær venn eller en tilfeldig forbipasserende – du kan være den som er så uheldig å stå overfor et menneske som ikke orker mer. Men om det er noen trøst, så kan du nok være sikker på at hans/hennes skjebne i øyeblikket er verre enn din.

Selv om du ikke forstår hvorfor fotlenken hans/hennes er så tung, eller hvordan han/hun kan tenke på døden som enneste løsning, så kan du være den som redder et liv.

Du trenger ikke forstå hvorfor fotlenken er så tung – bare se at den er der og utgjør en grusom byrde.

Du trenger ikke forstå hvordan døden kan ses på som en mulig løsning – bare vit at det er noe man tyr til når man ikke ser andre løsninger, når man ikke orker mer, når man føler seg helt alene om å bære den tunge fotlenken.

Noen ganger skal det ikke så mye til. Andre ganger skal det ganske mye til. Slik er livet. Noen fotlenker er mer solide enn andre, noen er vanskeligere å bli kvitt.

Men det er mulig.

Vi kan alle havne i den situasjonen hvor fotlenken blir for tung. Men så lenge du ikke er i den situasjonen, håper jeg at du – enten du er ansatt i psykiatrien eller en “mannen i gate” – vil ta deg tid til å stoppe opp og spørre: Hvordan har du det – sånn egentlig?

Stoppe opp og se: Er det en fotlenke der?

Stoppe opp og hjelpe: Det finnes en annen løsning enn døden!

 

#psykiskhelse #selvmord #selvmordstanker #selvmordsplaner #selvmordsforsøk #død #depresjon #angst #selvskading #psykiatri #psykolog #psykiater #forebygging #selvmordsforebygging #liv #giopp #mobbing #ikkegiopp #håp #omsorg #bryseg #vågåbrydeg

“SELVMORDSPROBLEMET” – NRK belyser denne viktige problematikken

Det antas at mellom 500-600 mennesker tar livet sitt i Norge årlig. Tallet kan være høyere idet selvmord kan være skjult som ulykker – i trafikken, drukning, fall o.l. Det antas videre at antall selvmordsforsøk er 10 ganger så høyt som det antallet som lykkes – dvs. 5000-6000 forsøk årlig.

Hva man enn kan si om denne situasjonen, så er det i hvert fall ikke slik den skulle være.

Hos unge mennesker, er selvmord vanligste dødsårsak. Dette er tragisk. Hva er det som gjør unge mennesker, som egentlig har livet foran seg, så fortvilet at de ikke orker å leve mer?

De fleste som begår selvmord, er under 50 år, og de fleste er menn. Tre ganger så mange kvinner som menn gjør forsøk.

Forut for et selvmord eller selvmordsforsøk ligger mye smerte. Og etter et selvmord følger også mye smerte. Forut for selvmord eller selvmordsforsøk er det ofte et menneske som lider i ensomhet. Og etter et selvmord kan lidelsen ramme mange.

Det er derfor positivt at NRK-serien P3 sjekker ut nå har fokusert på selvmordsproblemet. Episoden varer i 12 minutter og kan ses her. Programlederen Silje Ese har selv mistet to venner i selvmord, og et naturlig spørsmål er: Kunne jeg gjort noe mer?

I programmet besøker hun Mental Helse, som gjennom frivillig arbeid er med på å redde mange menneskelig årlig. Hun møter en ung mann som har overlevd selvmordsforsøk, og vi får se et eksempel på hvor viktig det er å stille opp for mennesker som sliter og ikke orker leve mer. Venner og familie kan være de som avgjør forskjellen mellom liv og død. Sist møter Silje en ung dame som mistet en av sine beste venner i selvmord. Sammen reiser de til Oslo for å tenne lys til minne om de som fikk forkortet livet fordi de ikke orket leve lenger.

Fra møtet med Mental Helse:

Psykisk smerte, ensomhet, opplevelse av håpløshet og verdiløshet… Det er grunner til at mennesker ikke orker leve mer. Men alt det er faktorer som kan påvirkes – av oss. Vi vet ikke hvordan andre egentlig har det, men vi kan vite at vi kan gjøre en forskjell ved å vise dem at de har verdi, ved å lytte til dem, ved å vise at vi bryr oss.

—————————————————————————————————————————

Sliter du med selvmordstanker eller trenger noen å snakke med? Du kan ringe Mental Helses hjelpetelefon på 116 123 eller Kirkens SOS krisetelefon på 22 40 00 40. Begge tjenestene er bemannet 24/7. Du kan også kontakte dem pr mail eller chat.

—————————————————————————————————————————

#psykiskhelse #mentalhelse #selvmord #selvmordsforsøk #suicidal #suicid #selvmordstanker #selvmordsplaner #ensomhet #alene #mobbing #depresjon #nrk #dokumentar #sorg #psykisksmerte #smerte #leve #orkerikkemer #verdi #verdiløs #venn #bryseg

Hvordan møte noen med borderline personlighetsforstyrrelse?

Psykiske lidelser og vansker har knyttet mange fordommer og stigma til seg. En av de diagnosene som i så måte har det mest vanskelig, er borderline personlighetsforstyrrelse. I Norge brukes ikke dette ordet så ofte lenger. I stedet sier man gjerne emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

De som har denne personlighetsforstyrrelsen har ofte hatt en veldig vond og vanskelig barndom. Som små barn har de stått overfor situasjoner og utfordringer som selv voksne, stabile mennesker ville funnet vanskelige. Det som skulle være deres største trygghet, har i mange tilfeller vært deres største fiende. De kan ha vært nødt til å klare seg alene, blitt utsatt for fysisk og psykisk vold, og kan ha tatt ansvar for foreldre med psykisk sykdom og/eller rusproblemer.

Fra en tøff barndom og ungdom går de ofte videre i livet og møter utfordringer som gjør hverdagen vond og vanskelig. Å få diagnosen borderline kan være nyttig i forhold til å få hjelp som fungerer og som gjør dagliglivet enklere. Samtidig er det så mange fordommer knyttet til denne diagnosen at dagliglivet i stedet kan bli verre. Et menneske som har gått gjennom ild og vann fra tidlig barndom, uten noen til å hjelpe seg, møter etter mange år et hjelpeapparat som kan oppføre seg på måter man ikke hadde forventet at voksne folk oppførte seg. Det kan virke som om både helsepersonell, venner og bekjente klandrer og tar avstand fra den personen som egentlig trenger hjelp, når dagens tilgjengelige kunnskap skulle tilsi at denne personen skulle bli møtt med den største medlidenhet og vennlighet.

Hvorfor skal en vond barndom uten vennlighet, forståelse og støtte fortsette i et vondt voksent liv uten vennlighet, forståelse og støtte?

I videoen “The 5 Faces of Borderline Personality Disorder” (ca 13 min) forteller Bas hvordan man kan forholde seg til mennesker med borderline på en god og hensiktsmessig måte. Både helsepersonell, venner og tilfeldige kan få en følelse av å bli avvist av irritasjon eller likegyldighet når de snakker med en som har borderline. Humøret kan skifte raskt, fra sinne det ene øyeblikket til gråt det neste. Men hvis man går frem på rette måten, kan man komme i kontakt med mennesket bak denne “masken”. Videoen kan også være nyttig for dem som har borderline i forhold til å forstå hva som skjer inni dem når de reagerer som de gjør.
 

Det er viktig å forstå slik at man kan være en god hjelper! Det kan være vanskelig å forholde seg til mennesker med borderline, men det er enda mer vanskelig å være den personen som har borderline.

#psykiskhelse #borderline #emosjoneltustabil #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #personlighetsforstyrrelse #borderlinepersonlighetsforstyrrelse #samtale #psykisk #psykiatri #forståelse #hjelp #overbærenhet #omsorgssvikt #oppvekst #barndom #psykologi #psykolog #psykiater #misbruk #personlighet #psyke #mentalhelse

Dritt psykiatri!!!!! :((((

Beklager overskriften, men det er fortsatt ytringsfrihet i dette landet, og dette er min ærlige og oppriktige mening om den saken. Greit, kanskje jeg tok litt hardt i. Men jeg vil i hvert fall si:

Dritt DPS!!!!!!!!!!!!!!

Så hvis noen lurer – ja, jeg hadde min første time hos ny DPS i dag. Og hva jeg synes om den saken, har dere sikkert gjettet…

Jeg snakket med en LIS-lege, dvs en lege som holder på å videreutdanne seg til psykiater. Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg likte henne IKKE. I denne bransjen kan det være nok til å avbryte en relasjon. Men det handlet like mye om de mer formelle tingene – som hva skal jeg egentlig gjøre der…

(For den som ikke har snakket med psykologer/psykiatere, er det slik man gjerne føler seg. Man blotter sine dypeste hemmeligheter og vondeste følelser… og så sitter man der… og lurer på “what’s next?”)

Jeg ble henvist dit etter at jeg forsøkte å ta livet mitt. De var fullt på akuttpsykiatrisk avdeling, og den DPSen jeg egentlig hører til, ville heller ikke ha meg. Det var for så vidt helt greit. Jeg vil ikke for alt i verden ha dem heller.

De tok ingenting seriøst da jeg hadde forsøkt å ta livet mitt pga en krise halvannet år tidligere. Jeg følte at jeg hadde mistet forfestet fullstendig. Men det så ikke ut til å være av særlig interesse. De skulle bare utrede for ditt og datt – og hang seg opp i ting som overhode ikke var relevant (eller sant).

Selvsagt ble jeg bare verre. Og verre. Men de nekta å ta noe alvorlig siden jeg smilte iblant. Da ble jeg jo bare enda mer utrygg på dem, og selvskada mye mer enn noen gang. Også alvorlig. Men samme hvem jeg snakka med, så begynte de å forholde seg til meg etter det min psykolog hadde skrevet (som jeg mener var bare tull).

Jeg tror ikke den DPSen bare har ansatte med lav intelligens. Jeg tror det handler om kultur (ukultur), med lite respekt for pasienten og fullstendig tillit til det skrevne ord (journalen) og den aktuelle behandlers vurderinger. Så da hjelper det lite at pasienten sitter rett foran dem og forsøker (for 15. gang) å forklare at de har misforstått, og at de vurderingene psykologen har gjort er basert på den misforståelsen som er basert på den misforståelsen, som er… etc etc.

Hun jeg snakka med på den nye DPSen sa hun ikke var sikker på hva jeg gjorde der, siden jeg hadde jo blitt utredet av den gamle DPSen og jeg blir også traumevurdert. Og jeg ble jo utredet av en psykolog i sommer… (Eh…ble jeg?)

“Vel, den gamle DPSen gjorde bare feil…” forsøkte jeg å forklare, og fikk en sterk følelse av at det var et svar som ikke stod i manualen. Hun ville gjerne lese epikrisen fra den gamle DPSen for å kunne gjøre noen vurdering i forhold til om de skulle gjøre noe. “Men den er feil,” fortsatte jeg. Jeg tror at det å komme med slike utsagn i psykiatrien, er det samme som å banne i kirka. Uansett så det ikke ut til at det gjorde særlig inntrykk, for hun viftet fortsatt litt med signeringsarket foran nesa mi og spurte om jeg ikke ville de skulle lese epikrisen min fra den gamle DPSen? “Nei, jeg vil ikke at du skal lese den,” sa jeg så høflig jeg bare kunne. Men da hadde jeg bestemt meg. Dette var ikke noen blivende plass for meg.

Det er vanskelig å komme på DPSer, så man blir ansett som heldig når man får plass. Men jeg vil med hånden på hjertet si at jeg har fått mer enn nok av ALT som heter DPS nå!!!

Hun tenkte jeg kunne komme tilbake om noen uker for at de eventuelt kunne vurdere hva de skulle gjøre….

Dette virker for meg som en ekstremt tungrodd bedrift. Jeg var i krise for et par år siden. Jeg endte opp hos en DPS som henviste meg til utredning etter et par måneder, og det ble bare katastrofe. Tenk så enkelt om de bare hadde snakket litt med meg med en gang, da det var krise og kaos i hodet. Men i stedet blir man gående i ukevis, og man blir henvist – ((av noen som åpenbart tror at det finnes noe hjelpsomt som man kan henvises til)) – til noe som trekker ut i flere måneder uten å gjøre noe godt, bare forverre hele situasjonen.

Så blir man henvist på nytt, lenge over ett år etter den opprinnelige krisen (som fortsatt ingen har gjort noe med), bare for å settes på en ny venteliste på 8 uker. Og så…?

– – – Jo, jeg lurer også på hva jeg gjorde der!

AAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRGGGGGGGHHHHHHHHH!!!!!!!!

Er jeg i dårlig humør nå? – Eh… ja. :((

Men jeg har så langt oppført meg pent, da. Jeg har ikke noe behov for å knuse ruter eller kutte dekkene på tilfeldig forbipasserende biler. Jeg har ikke noe behov for å hylskrike eller skade meg selv. Det eneste jeg føler for, er å sette ord på det hele. Så da gjør jeg det igjen (og beklager nok en gang for at det ikke er så pent):

DRITT-PSYCHO-STUPID DPS!!!!!!!

 

#psykiskhelse #DPS #psykiatri #psykolog #psykiater #LIS-lege #oslo #pasient #leiavpsykiatrien #selvskading #selvmordsforsøk #selvmord #lei #trist #furter #klardegselv

 

“God kveld! Mitt navn er Angst…”

Det banket på døren. Først litt forsiktig, så mye hardere. Jeg forsøkte å smugtitte bak gardinen for å finne ut hvem det var. Der ute var det mørkt. Jeg kunne skimte fullmånen bak noen mørke skyer. Siluetten av nakne trær som vaiet i vinden skapte en utrivelig stemning mellom alle regndråpene.

Det banket igjen.

“Kanskje det er noen som trenger hjelp?” tenkte jeg med meg selv og gikk sakte mot døren. Idet jeg åpnet fikk jeg øye på en mørk skikkelse. Han tok et skritt mot meg og ble ståene i lyset fra døråpningen. Jeg kunne likevel ikke se hvem det var ettersom frakken var brettet opp over ørene og hatten var trukket langt frem i pannen.

“Kan jeg hjelpe deg med noe?” Jeg kjente hvordan den iskalde vinden presset seg på.

“Kan jeg komme inn?” spurte han. Jeg hadde mest lyst til å lukke døren, men han hadde allerede fått en fot innafor. “Jo, stig på,” mumlet jeg idet han lukket døren bak seg og låste den. Han tørket høflig av seg på føttene. Små hauger av vissent løv ble liggende på dørmatten da han gikk videre.

Den iskalde vinden fulgte etter. Den tok et godt tak i skuldrene mine. Jeg begynte å skjelve.

“Hvem er du?” spurte jeg idet jeg plukket opp et pledd og pakket det rundt meg. Han hadde allerede lagt fra seg frakken og hatten på stuebordet og satt seg i sofaen med den venstre foten hvilende på det høyre kneet. Han foldet hendene bak hodet og lente seg bakover.

“Vet du ikke det?” spurte han. Jeg ristet på hodet.

“Slå deg ned!” sa han rolig og nikket mot lenestolen på andre siden av bordet. Jeg satte meg forsiktig og trakk knærne mot brystet. Kulden gjorde fortsatt at jeg ristet, og det begynte å bli ubehagelig å puste. Jeg kunne se ham mer tydelig nå. Han virket kjent. Måten han satt på. Måten han myste mot meg. Jo, han hadde vært her før.

“Mitt navn er Angst,” sa han alvorlig. Det mørke håret hans lå flatt ned mot pannen, og store dråper rant nedover ansiktet hans. “Vi har hilst på hverandre før…”

“Kan du gå?” hvisket jeg.

“Jeg har jo nettopp kommet!” Han lente seg smilende frem og tok en neve popcorn fra skåla på bordet. “Vil du ha?”

“Nei takk, jeg er ikke sulten.” Den kalde vinden kom i regelmessige byks mot meg. Jeg lot blikket gli fra tærne mine, over gulvet og oppover den mørke dressbuksen hans. Hadde han tenkt å bli her hele kvelden?

“Jeg hadde egentlig andre planer…” begynte jeg. Han avbrøt meg med en latter jeg hadde hørt så mange ganger før. Jeg lukket øynene. Det var ensomt der, i mørket. Da jeg åpnet dem igjen, satt han der fortsatt.

“Hvorfor er du her?” spurte jeg. “Jeg trodde jeg sa fra tydelig nok forrige gang…”

“Hvorfor er jeg her?” sa han og puttet et par popcorn i munnen. Han tygde demonstrativt lenge på det. “Hvorfor er jeg her? Vet du ikke det?”

Jeg ristet på hodet. Men jeg hadde en mistanke.

“Du gruer deg til i morgen, ikke sant?” sa han, preget av at munnen fortsatt var full av popcorn.

“Ja,” innrømmet jeg. “Men du trenger ikke være her for det…”

“Ikke sant.” Han virket fornøyd.

“Men jeg trenger deg ikke…” protesterte jeg.

“Ikke?” Han lente seg mot meg. Et kuldegyfs fôr gjennom rommet. “Hva har du tenkt å gjøre? Kaste meg ut?”

“Hvis jeg klarer…”

Han så på meg med hån i blikket før han igjen puttet neven ned i popcornskåla. Jeg forsøkte å krype dypere inn i pleddet. Jeg visste det jo fra tidligere. Når Angst først hadde kommet inn, ville han ikke så lett la seg overtale til å gå igjen. I hvert fall ikke i kveld som det var så mørkt, kaldt og vått der ute…

#psykiskhelse #angst #grueseg #dps #psykologfobi #redd #ensom #allegori #frykt

Hva er dyssosial peronslighetsforstyrrelse?

En personlighetsfortyrrelse innebærer at man har karaktertrekk, eller vedvarende atferdsmønstre, som kan gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen eller i relasjon til andre. Du kan lese mer om personlighetsforstyrrelser generelt her. Dette innlegget handler om dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse.

I det internasjonale klassifikasjons- og diagnosesystemet ICD blir dyssosial personlighetsforstyrrelse beskrevet som følger:

“Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved likegyldighet for sosiale forpliktelser og uttalt mangel på forståelse for andres følelser. Det foreligger stor diskrepans mellom atferd og gjeldende sosiale normer. Atferden er ikke særlig påvirkelig av negative erfaringer, herunder straff. Pasienten har lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd, herunder voldshandlinger. Det er en tendens til å bebreide andre, eller til å gi plausible rasjonaliseringer for den atferden som bringer pasienten i konflikt med samfunnet.” (ICD-10, F.60.2).

Innenfor denne kategorien finner vi amoralsk, asosial, antisosial, psykopatisk og sosiopatisk personlighetsforstyrrelse. Det typiske er at personen mangler samvittighet i forhold til hvordan egne handlinger påvirker andre og i mange tilfeller også ens eget liv. Frustrasjonsterskelen er lav, og vedkommende kan lett bli aggressiv. I tillegg til direkte vold mot andre mennesker, kan aggressiv atferd rettes mot dyr, ting og regler. Personen tar sjelden lærdom av sine erfaringer, og negative handlinger blir derfor ofte gjentatt, uten hensyn til hvilke konsekvenser de gir.

Personen er ofte egosentrisk, bryr seg lite om andres følelser og mangler evne til å føle skyld. Han/hun har ikke vansker med å etablere nye relasjoner, men har store problemer med å bli værende i dem. Impulsivitet, løgner og uansvarlig atferd er vanlig. Vedkommende skylder gjerne på andre og finner rasjonelle forklaringer på hvorfor han/hun bryter sosiale normer. I tillegg misbruker vedkommende ofte også alkohol og narkotika, og det er heller ikke uvanlig at med samtidig depresjon og angst.

Personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse har ofte hatt en barndom med store konflikter mellom foreldrene eller opplevd alvorlig omsorgssvikt, gjerne med vold og misbruk. Vedkommende har derfor mangelfullt utviklede sosiale ferdigheter. Personlighetsforstyrrelsen kommer ofte til uttrykk i tenårene, selv om diagnosen kanskje ikke stilles før tidlig voksen alder.

Personlighetsforstyrrelsen kan behandles med psykoterapi (f.eks. kognitiv atferdsterapi eller mentaliseringsbasert terapi), men det kan være vanskelig å oppnå resultater hvis personen har psykopatiske trekk. Behandlingen sikter mot å øke forståelsen for konsekvensene av uhensiktsmessig atferd, samt å bedre evnen til å forholde seg til andre mennesker. Sosial trening kan være nødvendig. I tillegg kan medikamenter være nyttig, f.eks. ved depresjon.

Denne filmen gir en kort oversikt over dyssosial (antisosial) personlighetsforstyrrelse:

#psykiskhelse #psykiatri #psykologi #dyssosial #psykopat #personlighet #personlighetsforstyrrelse #dyssosialpersonlighetsforstyrrelse #antisosialpersonlighetsforstyrerlse #antisosial #amoralsk #psykopatisk #sosiopatisk #sosiopat #aggresjon #vold #oppvekst #pasient #behandling #omsorgssvikt #misbruk #alkohol #narkotika #kriminalitet #depresjon #angst #sosialenormer #normbrudd

 

Tre dager igjen og jeg står på kanten av full panikk…

Det er tre dager igjen til jeg skal på den nye DPSen. Det føles som om jeg skal opp i muntlig eksamen. I et fag jeg ikke har peiling på, men som jeg likevel må bestå med glans for å ikke bli sperret inne i en mørk, kald, fuktig hule der det eneste jeg får til å slukke tørsten er olivenolje, og der det eneste selskapet jeg har er kakkerlakker og forvokste meitemark. Jeg føler nesten jeg kan høre vokteren rasle med nøklene. Det kribler i armene, og jeg tror hver eneste muskel i kroppen er i høyspenning.

Jeg står på kanten av full panikk fordi jeg har vært så utrolig heldig å få en ny sjanse hos en ny DPS! Jeg vet det ikke er alle som får det. Jeg vet det er mange som ønsker det, men som likevel må se langt etter det…

Selvsagt bør man være glad for at man ikke er “syk nok” – for “syk nok” til en DPS er ikke gøy på noen måte. Det er derfor man får time der. For at man skal bli bedre…

Det føles likevel som en berg og dalbane, der man sitter på vaklende stoler uten sikkerhetsbelte. Det føles som om vi er i ferd med å runde toppen av høyeste punkt, og som om vi i neste øyeblikk vil aksellerere i full fart nedover en sylbratt bakke. Rett foran en loop….

Jeg tror det er der problemet ligger. -Jeg er livredd for å falle ut!

Jeg har nemlig falt ut før. Og det var utrolig vondt. Dessuten er det farlig. Og jeg vet ikke hva som vil skje dersom jeg nok en gang skulle falle ut… 

Så her går jeg og gruer meg. Livredd, faktisk.

Jeg forsøker å tenke optimistisk. “Tenk på de stakkars barna i Afrika,” var en klassiker fra da jeg var liten. “Tenk på de stakkars menneskene i Norge,” sier jeg til meg selv nå, “…på de stakkars menneskene som ikke har noe psykiatritilbud, selv om de føler de trenger hjelp…”

Jeg vet jo godt også hvordan det kan være (å ikke få hjelp). Det er ikke morsomt det heller. Så jeg er heldig.

“Jeg-er-heldig-jeg-er-heldig-jeg-er-heldig-jeg-er……. JEG ER NERVØØØØØS!”

Det er nesten vanskelig å puste. Så jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg faktisk har psykologfobi. Selvsagt blir det en form for skyggeboksing… Men som det heter i det gamle egyptisk ordtaket:

“Den som er blitt bitt av en slange, er redd for et sammenkveilet tau.”

Jeg håper det hjelper å skrive av seg litt frykt. Men det hjelper ikke å si “Hva skade kan en psykolog/psykiater egentlig gjøre meg?” – – – for jeg vet at de faktisk kan gjøre ganske mye. En gal diagnose (eller to) og noen påfølgende uheldige tilnærminger kan faktisk gjøre stor skade. Det var slangen som beit meg, og det bittet inneholdt dødelig gift. Det høres dramatisk ut, men det var faktisk slik det var….
 

Ok, jeg forsøker å puste rolig. Teller til 10….
Måtte hell og lykke stå meg bi!
Jeg vet ikke hva mer jeg nå skal si…
Så jeg avslutter med litt daff poesi…

 

((Om dere ikke har trodd meg før – tror dere nå på at jeg er nervevrak??))

#psykiskhelse #psykologfobi #angst #depresjon #psykolog #psykiater #dps #nervøs #redd #bekymret #tenkpositivt #pasient #hjelp

5 råd for å overleve som pasient i psykiatrien

Alle kan vi bli psykisk syke – på samme måte som vi alle kan bli fysisk syke eller utsatt for en ulykke. For et par år siden gikk jeg fra å være ansatt i helsevesenet til å bli pasient. I psykiatrien. Dette innlegget inneholder 5 råd om hvordan man best kan overleve som pasient i psykisk helsevern. Det er basert på egen og andres erfaring, men er ikke utfyllende! Dvs. det gjelder ikke for alle situasjoner og alle diagnoser (spes. ikke tyngste diagnoser). Rådene vil kanskje ikke stemme med de forventninger og forhåpninger mange har til psykiatrien og psykisk helsehjelp, men det er faktisk hovedgrunnen til at jeg velger å skrive dem. Er man ikke oppmerksom kan man – dersom man har ikke har flaks – ende opp med å bli mye verre av å få “hjelp” fra psykiatrisk helsepersonell i stedet for å bli bedre. Det er alltid viktig å vite hvordan man best skal overleve i vanskelige situasjoner.

1. IKKE TA DET PERSONLIG HVIS DU BLIR AVVIST

Psykiske vansker og lidelser er ikke uvanlig. Men ikke alle får hjelp. Noen kan ha slitt lenge før de endelig ber om hjelp, men opplever at problemene de presenterer bagatelliseres og ikke tas alvorlig. Ofte vil du bli bedt om å ringe når du føler det kritisk, men når du ringer kan du likevel bli møtt på en måte som får deg til å føle at du virkelig forstyrrer noe viktig. Alt dette er imidlertid normalt. Det er mange som har opplevd det, og i de aller, aller fleste tilfellene er det ikke ondt ment fra helsepersonellets side. Uprofesjonelt, ja, men ikke ondt ment.

Dersom du ber om hjelp og opplever at du blir avvist, er det viktig at du ikke tar det personlig. Forsøk heller å tenke at ‘slik er systemet’, det er ikke deg det er noe i veien med. La det ikke ta motet fra deg. Selv om du ble avvist denne gangen, betyr ikke det at alt håp er ute. Du kan kontakte dem på nytt og forsøke å forklare problemstillingen for dem, du kan be om å få en ny behandler, du kan ta det opp med fastlegen din og du kan forsøke å få hjelp et annet sted.

2. HUSK AT DET ER DU SOM MÅ GJØRE MESTEPARTEN AV JOBBEN

Det kan være lett – særlig når man er veldig sliten, demotivert og nedstemt – å ønsket at noen andre kan komme inn i ens liv og gjøre det bedre. Det kan skje, men det er veldig sjelden. Det er derfor lurt å ikke ha for store forventninger til hjelpeapparatet, enten det er poliklinisk behandling, privatpraktiserende psykolog eller døgninnleggelse. Det er du som må gjøre mesteparten av jobben med å hjelpe deg selv. Er du heldig, får du en god profesjonell hjelper på veien som kan støtte deg, gi deg en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått, og gi deg lure innspill til hva du kan gjøre for å komme videre. Dessverre er det ikke alle profesjonelle hjelpere som er så gode. Hvis du da overlater deg fullstendig i deres makt, kan du risikere å bli dårligere. Det kan derfor være lurt å ta med seg den holdning at det er du som har en jobb å gjøre, men at andre vil hjelpe deg på veien.

3. PSYKOLOGER ER HJELPERE, IKKE ORAKLER

Psykologer og psykiatere har lang utdanning. Er du heldig, har de også lang erfaring. Det er derfor helt naturlig å tillegge deres ord stor autoritet. Men de er likevel bare mennesker. De kan ta feil. Det er lurt å tenke på dem som hjelpere, som skal hjelpe deg med å finne ut av ting og få orden på livet ditt. De er ikke orakler – alt de sier er ikke nødvendigvis sant og riktig. De kan misforstå deg, problemene dine, historien din. Hvis du føler du blir misforstått eller de begynner å behandle problemer du aldri har hatt, er det lurt å ta det opp med dem.

Noen ganger er vi alle “blinde” fore enkelte sider ved oss selv, så du bør ha muligheten åpen for at de kan ha rett. Men hvis de begynner å tilskrive deg tanker, følelser og problemer du aldri har hatt, kan det være de er på feil vei. Det er lurt å ta det opp tidelig, slik at du ikke ender opp med en gal diagnose og en behandling som gjør vondt verre for deg. Vil de ikke høre på deg, er det lurt å finne seg en ny behandler. De skal bygge sine vurderinger og konklusjoner om deg på det du sier, og det er grunnleggende viktig å ha en behandler som lytter til det du faktisk sier.

4. BE OM NY BEHANDLER OM KJEMIEN IKKE STEMMER

Alle vet at gjensidig tillit er en forutsetning for et godt utrednings- og behandlingsresultat. I praksis blir det ikke alltid tatt hensyn til. Det kan være nødvendig å gi nye behandlere både en og to sjanser, selv om de virker teite, usympatiske eller udugelige. Men det er unødvendig å utsette seg selv for den belastning det er å gå igjen og igjen til en behandler der kjemien ikke stemmer. Det er bortkastet tid for begge parter. Men konsekvensene er værst for deg. Behandleren får betalt uansett, men du mister den hjelpen du antakelig både trenger og har krav på. I verste fall kan du risikere at du ikke får en ny sjanse hos en annen behandler fordi du allerede er blitt “utredet” hos den første (selv om resultatet er feil). Om du ikke tør ta det opp med behandleren din, kan du snakke med fastlegen (eventuelt Fylkesmannen hvis du ikke får behandling du har rett på).

5. FORSØK Å GJØRE MEST MULIG SOM VANLIG

Det gjelder for psykisk sykdom som for fysisk sykdom. Hvis man tilpasser seg sykdommen og anlegger en sykdomsatferd, vil dette bidra til at man føler seg mer syk. Å ikke stå opp om morgenen, ikke vaske håret, ikke ta på sminke, gå rundt i skitne klær, osv, vil alltid kunne virke negativt inn på selvbildet, og hvis man i tillegg sliter med vonde følelser i forhold til seg selv, mestring, mening og liknende, vil følelsen av håpløshet og verdiløshet forsterkes. Det ligger i mange psykiske lidelsers natur at slike hverdagslige ting som å stelle seg, pusse tennene og ta på sminke og rene klær, oppleves som en ekstremt tung byrde. Den byrden må man bære selv, og man risikerer at behandlere anser en som friskere enn man egentlig er dersom man ser nogenlunde grei ut på utsiden.

Mange gir opp fordi de ikke orker mer, andre fordi de føler det må til for å få hjelp. Men i det lange løp er det bare en selv som taper på det. Jo mer du gir slipp på av deg selv, og jo flere “dårlige vaner” du tillegger deg, jo vanskeligere er det å komme seg på bena igjen. Og det er ikke sikkert at noen vil hjelpe deg, selv om du skulle bli innlagt for en kortere eller lengere periode. Forsøk heller å fortelle psykologen eller psykiateren med ord hvordan du har det, eventuelt skriv det ned mellom timene eller illustrer det med en tegning. Du trenger deg selv – det er din viktigste ressurs for å bli bra. Det er som med styrketrening – det må begynne forsiktig og økes gradvis. Å ivareta egenomsorgen er det viktigste du kan gjøre for å hjelpe deg selv. Dernest kommer aktiviteter, som trening, turer i skogen eller møte med venner. Det vil koste, men det kan bli bedre! “No pain, no gain!”

 

#psykiskhelse #psykisk #pasient #psykiatri #psykolog #psykiater #overleve #råd #selvhjelp #hjelptilselvhjelp #stamina #behandling #DPS #sykehus #innleggelse #poliklinisk #hjelp #alene #håp #ikkegiopp #liv