Her sitter jeg og kutter… (TW:selvskading)

Her sitter jeg og kutter og vet ikke min arme råd. Det er virkelig et ensomt vakum.

Der ute eksisterer en verden hvor mennesker er slemme mot andre. Og det er visst helt greit. Så lenge noen har det bra, kan de fortsette slik. For noen bryr seg ikke om andre.

Det er ingen som hjelper deg når du trenger hjelp. Likevel sier alle at hjelpen finnes.

Jeg tror det kan sammenliknes med julenissen. Noen tror på ham, andre tror ikke på ham. Det er særlig de uerfarne som tror. De som bare ser masken, nissemasken. De tror det er han som kommer med gode gaver, og at de vil få det de ønsker seg.

Bare vær snill og grei, så ordner livet seg! Ønsk deg noe flott, og det blir ditt! Takk, Julenissen!

De med mer erfaring skjønner at det ikke er slik det henger sammen. – Vil du ha noe, må du kjøpe det selv!

Samme hvor høyt de ønsker seg noe, kommer ikke nissen med det. Samme hvor snille de har vært, blir de stående alene. Det var en trivelig tanke… Men nissen finnes ikke. Han er avslørt.

Jeg føler jeg de siste årene har lært det samme om psykiatrien. Da jeg gikk på skolen (*sykepleierutdanningen) lærte vi at nissen finnes. Det vil si, vi lærte at mennesker har en fysisk helse og en psykisk helse. I tillegg snakket de om de sosiale og åndelige aspektene ved livet.

Å være menneske inkluderer alle deler. Og som sykepleiere måtte vi alltid huske å ha fokus på dem alle.

Dette var menneskene vi skulle møte. Dette var menneskene vi skulle hjelpe.

Etter å ha lært om det friske mennesket (det som hadde alle sine funksjoner i behold), fikk vi en grundig innføring i det syke mennesket. Hva som enn hadde gått galt, så stod grunnfjellet uendret: Det handlet fortsatt om mennesker.

Vi skulle ikke bare plastre sår, vaske rumper og dele ut piller. Vi skulle forholde oss til hele mennesket.

Jeg tror frøken (*foreleseren) snakket om “menneskeverd”. Tror det betydde at hele mennesket hadde verdi.

Har gamle fru Larsen brukket lårhalsen, er det ikke sikkert hun bare trenger hjelp til å kle på seg buksene og til å varme opp en pakke Fjordland risgrøt. Fru Larsen hadde også en psykisk side, en åndelig side og en sosial side som må ivaretas.

Enhver idealistisk sykepleier kan bli skuffet over det virkelige liv. Selvsagt er vi godt utrustet til å ivareta hele fru Larsen. Men rammene gir sjelden anledning. Så snart buksene er på plass, må vi løpe videre for å dryppe øynene til Hr Lie, tre støttestrømpene på fru Haukebø og putte Hr Ottesen i dusjen. Og alt må være ferdig før lunsj.

På skolen (*sykepleierutdanningen) lærte vi også å vise respekt for mennesker som var syke i den psykiske delen. Vi lærte om hvordan hjernen fungerer – og hvorfor vonde ting i verden kan gjøre vondt i livet i mange, mange år etterpå.

På skolen (*sykepleierutdanningen) lærte vi å vise omsorg. Vi lærte å vise forståelse. Vi lærte å vise at vi så hele mennesket.

Men enhver idealistisk sykepleier kan bli skuffet over det virkelige liv. Vi tror kanskje vi er med på noe stort og viktig, at vi er med på å redde verden. Men hvordan opplever verden det vi gjør?

Vi tror kanskje vi er med på noen flott og meningsfylt, at vi er med på å hjelpe mennesker. Men hvordan opplever mennesket det?

Enhver idealistisk sykepleier kan bli skuffet når hun selv får kjenne på det virkelige liv, livet som pasient.

Det er da man legger merke til de små detaljene. Det dype, irriterte sukket når pleieren ikke klarer å få deg ut av senga på egenhånd. De himlende øynene når du forsøker å fortelle om den vonde historien som ingen før har villet høre på. Det harde grepet rundt overarmen idet du strekker hånden ut for å få hjelp til å reise deg.

Det jeg lærte fra livet i psykiatrien, skremte meg. Her var jeg ikke lenger menneske. Jeg var pasient. Ikke noe annet. Det jeg sa, betød ingenting. Men de kunne si hva de ville til meg, også slemme ting – det betød heller ingenting.

Da jeg strakte ut hånden for å få hjelp til å reise meg, var det ingen som ville ta tak i den.

Så da ble jeg liggende.

Alene.

Julenissen er avslørt. Han finnes ikke.

Men fortsatt er det mange som tror på ham. Særlig de som ikke har egen erfaring med psykiatrien.

Det er ikke alle som liker å høre sannheten om nissen. Og det er heller ikke alle som liker å høre sannheten om psykiatrien.

I stedet får pasienten skylda. Slik som det slemme barnet. For det er jo bare de snille som får gave. Så hvis nissen ikke dukker opp, må det jo være din egen feil!

Slik er det også i psykiatrien. Får du ikke hjelp, er det din egen feil. Selv om terapeuten gjør feil. Selv om behandlingen er mangelfull.

– For det er jo bare de snille som får gave.

Så her sitter jeg og vet ikke helt hva jeg skal finne på. Rådvill er nok ordet jeg leter etter… 

Det er ingen å snakke med. Eller jo, jeg kan selvsagt ta en tur i kantina og snakke om været, om grønnsaksbuffeten eller om eksamen som nærmer seg. Jo, snakke kan jeg. – Men det hjelper liksom ikke…

Så da er det bare å finne frem kniven. Det er jo også en måte å snakke på:

“Jeg hater meg selv. Jeg hater verden. Jeg vil bort herifra. Eller… Jeg skulle egentlig bare ønske at ting kunne bli annerledes. Men det skjer ikke. Ikke når man først har forsøkt seg som psykiatrisk pasient én gang. For det har jeg i hvert fall lært, at i denne bransjen får man bare én sjanse. Og om de behandler deg feil så du blir verre, så er det helt greit. Det er ingen som hjelper deg med det. For det er jo bare de snille barne som får gave…”

#psykiskhelse #psykiatri #pasient #julenissen #psykiskhelsevern #dps #psykolog #psykiater #depresjon #ptsd #cptsd #selvskading #suicidal #selvmordstanker #hjelp #alene #ensom #sykepleier #sykepleie #helsevesen #tw

Du vet du kan bli den neste (B.M.M.)


Du vet du kan bli den neste

Derfor går du stille i dørene

Lister deg bortover

Tier

Du vet at hver minste lyd

Kan gjøre mobberen oppmerksom på deg

Derfor holder du avstand

Later som du ikke ser

Du vet det er tilfeldig hvem som er offer

Du vet det ikke er fortjent

Det er ikke rettferdig

Du vet

Det kunne likegodt vært deg

Du vet det så godt

Du tier, snur deg bort

Går en annen vei

Alle er slik som deg

Derfor får mobberen fortsette

Alle vet de kan bli den neste

Alle tier

Når det så er din tur

Er det ingen som sier noe

De vil ikke bli den neste

De er som deg

De tier

Det er derfor du burde si noe

Nå, mens du kan

Fordi de andre trenger et forbilde

En som våger

De redde trenger et forbilde på mot

De trenger å se at andre tør

Slik at de tør følge etter

Slik at de tør bry seg

Hvis du ikke gir dem dette forbildet

Kan du ha grunn til å være redd

For da er det ingen som vil si noe

Når det blir deg
 

 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #menneskeverd #likegyldighet #ikkegiopp #vennskap #utenfor  #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

Kom igjen, folkens – støtt BLOGGING MOT MOBBING-kampanjen!

November er snart over! Men det er fortsatt tid og anledning til å skrive innlegg mot mobbing! Det kan man selvsagt gjøre hele året, men siden november er kampanjemåned, hadde det vært fint om enda flere ville bli med på å understreke budskapet.

MOBBING ER IKKE GREIT!

Det er ikke greit på barneskolen.

Det er ikke greit på ungdsomsskolen.

Det er ikke greit på videregående.

Det er ikke greit i arbeidslivet.

Det er ikke greit i familien.

Det er ikke greit i nabolaget.

Det er ikke greit i idrettslag eller andre organisasjoner.

Det er ikke greit i media.

Det er ikke greit i sosiale medier.

Du kan lese mer om BLOGGING MOT MOBBING-kampanjen her, og innlegget ditt kan du legge ut på kvitteringslisten som du finner her. Det du skriver vil alltids kunne påvirke noen… og disse igjen kan påvirke noen… osv. Det er som ringer i vann. Du vet aldri hvor det vil ende når du velger å gjøre noe for en god sak 🙂

 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #menneskeverd #likegyldighet #ikkegiopp #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

“Det angår ikke meg…” – BLOGGING MOT MOBBING

Det er alltid lett å gå forbi
Å lukke øynene
Å putte fingrene i ørene
Å presse leppene sammen

Det angår nemlig ikke meg
Når andre lider
Når andre trenger hjelp
Når andre står alene mot de mange

Jeg ser nok hva som skjer
Og hører det som sies
Men det føles tryggere å tie
Jeg må nemlig tenke på meg selv

Det angår nemlig ikke meg
Når andre lider
Når andre trenger hjelp
Når andre står alene mot de mange

Men jeg håper likevel
Den dagen det skjer med meg
At noen vil ha mot og vilje nok
Til å bry seg

 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #menneskeverd #likegyldighet #ikkegiopp #vennskap #utenfor  #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

Når det vonde som skjedde før, skjer igjen… Og igjen… Og igjen…

Har du noen gang følt at fortiden hjemsøker deg? Gode ting som har skjedd, kommer gjerne tilbake som “gode minner” og gir oss en god følelse – selv om de er over for lenge siden. Men vi kan likevel bli både lykkelige og oppmuntret av å tenke på dem.

Vonde ting kan også komme tilbake. De kan eksistere som “vonde minner”, eller de kan komme i mer levende varianter, som mareritt og flashbacks. Det føles da som om den vonde hendelsen finner sted på nytt eller som om man virkelig befinner seg i midt i den vonde situasjonen, uten mulighet til å slippe unna.

Det sier seg selv at det da blir vanskelig å legge vonde bak seg, gå videre og fokusere på andre ting.

Mange velmenende mennesker kommer gjerne med slike råd: “Legg den ballen død!” – “Legg det bak deg og gå videre!” – “Skjerp deg! Det er jo lenge siden…” – “Glem nå det, det hører fortiden til! Fokuser på fremtiden! Du har fremtiden foran deg!”

Hvor godt ment det enn måtte være, så hjelper det lite når fortiden faktisk ikke hører fortiden til, men dukker opp til stadighet, i noen tilfeller også daglig. Eller nattlig.

Det er litt som Sisyfos’ ulykkelige skjebne. Ifølge greks mytologi ble kong Sisyfos straffet av gudene med å måtte rulle en stor stein opp på et fjell i all evighet: Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen, og han måtte begynne på nytt.

Traumatiske opplevelser fungerer på liknende vis som steinen. Ikke bare gjør de det tungt å gå videre i livet. Men de vender stadig tilbake til nullpunktet: Som om de finner sted på nytt, og man må begynne forfra igjen. Og igjen. Og igjen.

Man kan bli like sliten av et mareritt, et flashback eller et tankeskjør som man var da man hadde opplevd hendelsen for første gang. Selv om både tid og sted skiller en fra det vonde, er opplevelsen, tankene og følelsene fortsatt til stede.

Sliter du med dette selv?

Eller kjenner du andre som gjør det?

Enten det handler om deg selv eller andre, er det lite nyttig å repetere utsagn som “Legg det bak deg!” eller “Skjerp deg og se fremover!” Det sentrale i møtet med slike gjenopplevelser er å finne tilbake til ‘her og nå’, få fotfeste i den trygge nåtiden. Dette oppnås sjelden med negative eller potensielt klandrende utsagn. Vennlige ord kan derimot hjelpe, eller man kan stimulere sansene på andre måter slik at kroppen kan “våkne opp” igjen og forstå at den egentlig er trygg nå.

Eksempler:

– Fest blikket på et par gjenstander i rommet og fokuser på det du ser: Form, farge, gjentakelser i mønster, osv. Det er også mulig å telle (f.eks. rutene i taket eller brosteinene i gata).

– Spis noe, f.eks. et drops eller et chips-flak, og fokuser på smaken, formen, konsistensen osv.

– Snakk med noen. Lyden av stemmen deres kan få deg tilbake i nuet.

– Kjenn på noe, f.eks. en stein eller en liten figur. Fokuser på det du føler med fingrene: Er den hard/myk? Glatt/ruglete? Rund/kantet? Kald/varm? osv. Du kan også beskrive det du ser (form, farge o.l.).

– Plasser føttene godt mot gulvet/bakken. Kjenn at du har kontakt. Du står stødig. Her og nå.

Vonde hendelser som stadig vender tilbake, kan indikere behov for profesjonell traumebehandling. Disse eksemplene kan imidlertid være nyttige råd i hverdagen.

#psykiskhelse #PTSD #CPTSD #traume #minner #mareritt #flashback #psykisk #psykiatri #psykiater #psykolog #traumebehandling #traumatisk #posttraumatisk #posttraumatiskstresssyndrom #trygghet #gjenopplevelse #tankekjør #herognå #ikkegiopp #brydeg

Henvisning til psykolog på mail fungerer ikke…

Det sies jo at man ikke skal sende sensitive opplysninger på mail. Jeg tok likevel sjansen og sendte mail til 3 av psykologene fra psykologlista jeg fikk fra fastlegen før sommerferien. De øvrige 26 på lista var ikke aktuelle. Av de 3, hadde 2 minst 6 mnd lang venteliste – så jeg tenkte at det kanskje var greit å hive seg på den lista nå. Den siste svarte ikke på ventetid, men ba meg sende henvisningen i posten. Så langt kom jeg imidlertid aldri…

Men jeg tenkte jeg skulle gjøre en siste innsats på å redde meg selv fra dette mentale kaoset. Så jeg skrev mail og understreket at jeg på eget ansvar sendte henvisningen som vedlegg. Og trodde det funket…

…helt til svarene kom. Ingen av dem virket særlig fornøyd med løsningen min, og ba meg i stedet sende den i posten…

—- MEN DERE HAR JO ALLEREDE FÅTT DEN!!!!!!!

Skaden har jo allerde skjedd – jeg har sendt henvisningen ut i den store vide verdenswebben… Det er jo ikke virus! Det er jo ikke farlig å åpne den!!

Men dog… Den ene fortalte at hun hadde slettet den med en gang siden det var faglig uforsvarlig å motta henvisning på mail.

Det er kanskje ikke helt lov, men jeg ville selv ikke kalt det faglig uforsvarlig. Og når skaden allerede har skjedd…

Kanskje de trodde jeg var spion fra helsetilsynet eller noe slikt, som var ute etter å ta dem? De lot seg i hvert fall ikke lure…

Sukk, jeg synes likevel de kunne ha åpnet den før de slettet den.

– Om ikke annet, så for miljøets skyld…..

#psykiskhelse #psykolog #psykiater #henvisning #fastlegen #helsehjelp #pasient #elektronisk #sensitiveopplysninger

Kjære fastlege – – – Kiss My Ass!!!!!

Fastleger som gir sykemelding eller henvisning når du ber om det, er i grunn fantastiske vesener. Problemet oppstår når du ikke lenger vet hva du skal gjøre… og følgelig ikke vet hva du skal be om. Og det føles ekstra kjipt når “alle” rundt deg tror (og kommer med kommentarer om) at fastlegen er aktivt engasjert med å hjelpe deg.

Eh……. Er han?

Hadde jeg hatt mulighet, kunne jeg skrevet mine egne attester, henvisninger og sykemeldinger. Men siden jeg ikke får lov, må jeg be ham gjøre det for meg. En slags automat som tar kr 152,- for en Cola eller en pakke med nøtter. Eller for en sykemelding eller henvisning.

Etter de siste ukers “hærverk” ble jeg enig med en rådgiver om å spørre fastlegen om tips. Det er jo ikke akkurat en fin utvikling, dette her… Men han har så langt ikke vært særlig behjelpelig, så dette kunne bli spennende…

Vi innledet som vanlig med 20 min forsinkelse, og stresset beklaget han som vanlig. Jeg sa jeg trengte en ny sykemelding. “Hvor lenge skal du holde på med dette?” spurte han. Jeg trodde det var min replikk, men la gå. “Til dette er over,” svarte jeg.

Da jeg spurte om tips til hva jeg kunne gjøre, viste han bare til til at jeg var under utredning. “Det hjelper ikke akkurat,” sa jeg, og forsøkte å forklare at det ikke akkurat var det samme som behandling. Men han konkluderte med at da var jeg i hvert fall inne i et system. Og den nye DPSen skal jo muligens begynne en utredning over nyttår de også. Så han avsluttet med å poengtere at jeg måtte da skjønne at det var nødvendig med utredning før man kunne starte behandling.

Jo, jeg kunne for så vidt se den. (Så et par år med utredning etter en akutt krise….det høres bra ut…)

Så “hvor lenge skal jeg holde på med dette?”

– Tja, det har han vel egentlig besvart selv…

(Og den konstruktive samtalen ble for øvrig en dyr liten fornøyelse på statens bekostning…)

#psykiskhelse #fastlege #lege #psykiatri #utredning #helsehjelp #behandling #hjelp #hvaiallverdenskalmanfinnepånåda

7 grunner til at jeg HATER alkohol og er totalavholds

1. Sympatiavhold
Dette er min viktigste grunn. Jeg er ikke alkoholiker, men det er mange som er det (og ikke alle er heller klar over det). I mange situasjoner er det drikkepress, ja, det er nesten umulig å være sosial uten å drikke. For dem som har alkoholproblemer (dvs. ikke klarer å stoppe hvis de først smaker alkohol) kan det sosiale presset enten føre til at de kommer “på kjøret” eller til at de må isolere seg. Sympatiavhold handler om at jeg velger å si NEI til alkohol i en hver setting, slik at det vil bli lettere også for andre å si nei. Det handler ikke primært om meg, men om dem – eller om oss!

2. Alkohol ødelegger liv
Både direkte og indirekte blir menneskers liv ødelagt av alkohol. Det reduserer verdigheten og lykken i mange liv mens de leves, og fører i mange tilfeller også til forkortede liv. I tillegg til psykisk ulykke, fører det til fysiske plager, som skrumplever og skader pga unødvendige ulykker.

3. Alkohol gjør fantastiske mennesker til drittsekker
Jeg vil ikke på noen måte si at dette gjelder alle, men noen flotte, fantastiske mennesker forvandles til å bli noen skikkelige drittsekker når de drikker. Grenser krysses som aldri burde vært krysset – både seksuelt, verbalt og fysisk. I familier går det særlig ut over barn og ektefeller. Fysisk og psykisk mishandling. Etterpå kommer angeren, skammen og smerten – og vissheten om sår som kanskje aldri vil heles. Alt kunne vært unngått om det ikke var for alkoholen.

4. Det gode oppveier ikke det vonde
Jeg vet at mange koser seg med alkohol og har det direkte morsomt. Likevel mener jeg bestemt at alt det gode alkoholen fører med seg aldri kan oppveie alt det vonde. Familier og individer som blir ødelagt, enten pga eget forbruk eller pga andres, direkte og indirekte. Jeg husker en ung pasient jeg møtte på sykehuset. Han hadde kjørt i fylla. Den lille helgeturen førte til en ulykke og det kostet ham det ene benet (leggamputasjon). Var det virkelig verd det?
Dette er bare ett eksempel av mange tusen årlig!

5. Jeg vil ikke støtte en slik business
Ikke under noen omstendighet ønsker jeg å støtte en slik business. Noen mennesker tjener store penger på andres ulykke. Jo, jeg ser at det er noen som koser seg og morer seg. Men jeg ser også at det er enda flere som lider, direkte eller indirekte. Få andre steder passer ordtaket om at “en manns død er en annen manns brød” bedre enn her. Jeg mener at de som produserer og selger alkohol også burde ta ansvar for de negative konsekvensene av produktene de beriker seg på.

6. Bortkasta penger
Egentlig er det ganske bortkasta penger. Igjen, jeg har ingen problemer med å se “en gang iblant må vi da få lov til å kose oss”-argumentet. Men alkohol er faktisk dyrt, og det er mer av kosen som ligger i sosialt samvær enn i selve drikken. Alkohol er i grunn unødvendig, og i mange andre tilfeller er det svært skadelig. Pengene burde derfor heller brukes på noe nyttig, slik som å dekke de grunnleggende behov hos mennesker som ikke har vært så heldige som oss å bli født i et rikt land der staten tar seg av mange av våre egne behov. Det mangler ikke på muligheter – det finnes utallige hjelpeorganisasjoner som vil utføre jobben dersom vi er villige til å “ofre” litt av vår dyre (og egentlig unødvendige) glede.

7. Det personlige
Jeg har snakket om etiske/moralske, psykososiale og helsemessige forhold så langt. Men selvsagt spiller det personlige også inn. Jeg syntes det var utrygt når folk endret personlighet da jeg var liten, enten det var alkohol i bildet eller ei. Og de assosiasjoner jeg har til alkohol er heller ikke positive. Men jeg ble ikke avholds – av prinsipp – før jeg gikk på videregående og tenkte gjennom de andre forholdene (de andre punktene). Jeg rører ikke alkohol. Men – og her er kanskje en liten TW!! – det siste året har jeg brukt det et par ganger i forsøk på å ta livet mitt. Utover det rører jeg det ikke. Men jeg har fått enda en personlig grunn til å hate det. Jeg vil helst bare holde meg langt, langt unna over alt det finnes – fordi det gir meg minner og assosiasjoner til det vonde.

Igjen, det betyr ikke at jeg ikke kan forstå dem som ser på alkohol som noe positivt, og det betyr ikke at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det betyr bare at vi ser ulikt på disse tingene. Og dette er mine grunner til at jeg hater alkohol og fortsatt er totalavholds.

#alkohol #drikke #avholds #totalavhold #prinsippavhold #sosial #drikkepress #fyll #fyllaharskylda #ulykker #psykiskhelse #selvmordsforsøk #vinmonopolet #oppvekst #barndom #misbruk #rusmisbruk

Det hjelper ikke å si “beklager”…

Å innrømme feil er kanskje noe av det vanskeligste mange kan gjøre. Jeg husker godt hvordan flere av mine sykepleierkolleger forsøkte å dekke over sine feil: Pasienter som ikke hadde fått medisinene de skulle ha, eller som hadde fått feil medisiner – “Hysj, ikke si noe!!! Å, bare ikke legen finner det ut!”…

Jeg skjønte aldri den greia. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv dumpet ut med setningen: “Oi, det var min skyld!” på previsitten eller visitten dersom det ble oppdaget en feil – og jeg så at jeg var skyld i den. Det var jo ikke gøy – jeg hadde ikke mer lyst til å gjøre feil enn de andre. Men det ville jo ikke hjelpe pasienten hvis jeg skjulte det, særlig ikke hvis han/hun også fikk komplikasjoner.
(Det skjedde heldigvis sjelden.)

Nei, det er ikke lett å si “unnskyld” eller “beklager”.

Andre ganger kan det virke nesten for lett. Som om ordene er magiske: Hvis man bare uttaler dem, blir alt greit igjen.

Man skal selvsagt ha credit for å innrømme feil, eller i det minste beklage. Men dersom man har påført et annet menneske en mer alvorlig skade, bør man ikke også forsøke å gjøre det godt igjen?

Hvis jeg mobber, trakasserer og karakterdreper noen slik at de forsøker å ta livet sitt eller blir psykisk syke – kan jeg bare si “Beklager!” og så sette på meg et pent glis og tro at alt er bra igjen? Bør jeg ikke også innrømme løgnene mine (konkret), rette opp igjen det jeg har ødelagt, og korrigere mine feil også overfor andre som er involvert?

For hva hjelper det egentlig å si “beklager”?

Kanskje kan det gi ‘overgriperen’ god samvittighet, og kanskje kan det gjøre det lettere for ham/henne å avvise ‘offeret’ og dets vedvarende problemer som svakheter ved ‘offeret’ selv. “La oss legge dette bak oss! … La oss gå videre! … Det er på høy tid å gå videre nå!”

Det blir noe grunnleggende galt når ordet “beklager” ikke lenger fungerer som uttrykk for at man er genuint lei seg for noe man har gjort galt, men i stedet blir en legetimering for det man har gjort: Det var ikke så farlig likevel, man har jo sagt unnskyld.

Hadde det bare vært like enkelt når man forbrøt seg mot samfunnet som når man gjør det mot enkeltpersoner! Jeg kjører på rødt lys eller parkerer der jeg ikke har lov – men jeg sier “Beklager!”, bør da ikke politiet slette boten? Jeg jukser med skatten eller lar være å betale for varene i butikken – men jeg sier “Beklager!”, bør de da ikke ettergi meg gjelden? Jeg smugler noe ulovlig inn i landet – men jeg sier “Beklager!”, bør jeg ikke da få beholde det?

Det kan være vanskelig å innrømme feil, men lett å si beklager – i hvert fall når man er oppdaget og ikke lenger kan bortforklare sine feil. Men ordet er ikke magisk. Et menneske har blitt ødelagt. Du vet du er skyld i det. Men du bryr deg ikke. Da hjelper det ikke å late som. Det hjelper ikke å si “beklager”.

#beklage #innrømmefeil #unnskyld #psykiskhelse #mobbing #trakassering #karakterdrap #arbeidskonflikt #lover #overgrep #overgriper #gjøregodtigjen #angre

Hva kan hjelpe unge som sliter?

Å være ung i overgangen mellom barn og voksen byr på en rekke utfordringer. Mange unge vil i tillegg ha ekstra byrder å bære gjennom f.eks. foreldre med rus og psykisk sykdom, sosiale problemer, lærevansker, skolevegring, sykdom eller egne rusproblemer. Hva kan bidra til å gjøre livet lettere i slike situasjoner?

Basert på intervjuer med barn, ungdom, foresatte og ansatte, har forskning nå vist at følgende tiltak (faktorer) er mest effektive:

1) Å bli hørt (brukermedvirkning).

2) Mulighet for å prate med en voksen man stoler på uten å ha avtalt tid på forhånd.

3) Kontinuitet i tilbudet.

Tilbud som omfatter disse faktorene, kan forebygge at barn og unge utvikler større og mer kompliserte problemer, som på sikt også vil kreve mer ressurser. Det er derfor viktig at det offentlige tilrettelegger for at lokalsamfunn kan tilby barn og unge slike tilbud. Men kunnskap om dette, kan også være nyttig for “alle voksne” som bryr seg, enten de jobber på skolen, er nabo til eller på annet vis omgås barn og unge som har ekstra byrder å bære i hverdagen.

(Kilde: Voksenprat er viktigst for ungdom som sliter)

#psykiskhelse #barn #ungdom #oppvekst #tenåring #problemer #psykiskevansker #sosialeproblemer #ensomhet #rus #psykisksykdom #skolevegring #mobbing #lærevansker #voksenkontakt #noenåsnakkemed #forebygging #helsefremmende #tiltak #bryseg