Nå er jeg utslitt…

Denne uka har vært kjempeslitsom. Og det værste av alt er at jeg ikke har gjort noe!

Jeg skulle liksom lese til eksamen. Men jeg har ikke kommet en side lenger enn forrige uke. Men jeg har brukt masse energi hver dag likevel. Energi på å være redd, energi på å gruble over hva i all verden jeg egentlig er redd for, energi på å være sur, energi på å glemme dem jeg er sur på, energi på å forsøke å roe meg ned, og – ikke minst – energi på å gjøre (små)hærverk. Samt energi på å rydde opp igjen etter meg. Jeg er litt lei av dette nå, både rotingen og ryddingen.

Skulle ønske jeg heller kunne ringe “hjelpetelefonen for psykisk ustabilitet” – – – – om bare noen kunne finne opp denne! På sikt tror jeg man ville spare mye tid og penger mtp all smått og stort hærverk man kunne unngått, og alvorlige psykiske lidelser som kanskje kunne blitt bedre.

Men i mangel på gode hjelpere står jeg igjen med to alternativer:

1) fortsette på den negative spiralen jeg nå har kommet inn i: Gjøre hærverk på meg selv og tilfeldig passerende ytre omgivelser (som offentlige toaletter og korktavler)

eller

2) kjempe for livet for å komme ut av den.

Det føles som et dragsug, der jeg suges lenger og lenger ned. Og det er frustrerende og bittert å tenke på at den første gangen i mitt liv at jeg turte å be noen om hjelp, så fikk jeg den ikke. Det var som om noen strakte ut hånda, men idet jeg skulle gripe den, trakk de den tilbake med et hånlig flir. “Haha, du trodde, liksom…”

Nei, jeg må forsøke å komme meg opp på ett eller annet vis! Det er fristende å gi opp. Men jeg må gi det en sjanse til. Om ikke annet, så EN sjanse til…

God helg til alle gode mennesker der ute! 🙂

#psykiskhelse #hjelpetelefon #hjelp #aggresjon #frustrasjon #hærverk #selvskading #psykisk #psykiatri #ensomhet #alene #ikkegiopp

Mobbing fungerer fordi offeret isoleres fra de andre (BLOGGING MOT MOBBING)

Det er ikke lett å stå alene.
Mobberne vet det.
De som står og ser på vet det også.
Og den som blir mobbet er smertelig klar over det.

Når en blir mobbet, er det som om et dyr blir skjøvet ut av flokken.
En gruppe løver sirkler rundt en tilfeldig utvalgt antilope.
Kanskje var det den som løp litt sakte.
Den som var sliten fordi den var skadet av livet for øvrig.

Når løvene sirkler rundt den, blir den stående alene.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.
Selv om løvene er få og antilopene mange,
står den likevel alene nå. Alle de andre har løpt.

Løvene har sikret sitt bytte.
De er i flertall nå.
De er de sterkeste.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.

Slik er det med mobbing.
Den som er så uheldig å bli offer, blir isolert fra resten av flokken.
Kanskje var det en som var skadet av livet for øvrig.
Nå står det stakkars offeret alene igjen mens rovdyrene sirkler rundt.

Alle løper sin vei.
Når de står tilstrekkelig på avstand, stanser de.
Så blir de stående og se på.
De vet de er trygge – så lenge de holder seg unna og lar løvene fortære den utvalgte.

Det er ingen som sier noe, ingen som griper inn.
Kanskje de er redde for å bli det neste offeret.
Den som isoleres fra resten av flokken.
Den som blir stående alene.

Mobberne isoloerer offeret fra resten av flokken.
De er redde, de holder seg på avstand.
De sier ikke fra, de lar det vonde skje.
Det er derfor mobbing fungerer så bra.
 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #selvbilde #ikkegiopp #vennskap #godnok #utenfor #depresjon #ensomhet #ensom #selvtillit #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

Hvordan lære emosjonell regulering?

Emosjonell regulering handler om å ha kontroll over sine emosjoner når man reagerer på emosjonelle erfaringer, som sorg, sinne og frykt (les mer her). Ved emosjonell dysregulering mangler denne kontrollen – noe som gjør at følelsene kan bli vanskelige å håndtere eller at man reagerer på uhensiktsmessige måter.

Et godt eksempel: Du blir irritert på sjefen under et møte. Har du god emosjonell regulering opptrer du likevel høflig til du har forlatt rommet, og etterpå lufter du kanskje de vonde tankene og følelsene med en god kollega eller venn. Hvis du derimot mangler emosjonell kontroll, kan du ende opp med å gi sjefen en skyllebøtte der alt du har på hjertet øses ut uten filter; eller du kan rive ned oppslag på veggen når du kommer ut samtidig som du banner uhemmet; eller kanskje du sniker deg inn på badet i pausen og skader deg selv med en binders.

Mennesker som sliter med emosjonell dysregulering, tyr ofte til usunne reguleringsmekanismer for å få kontroll over de voldsomme emosjonene. Eksempler her er alkohol, rus, mental flukt, selvskading og aggresjon. (Du kan lese mer om emosjonell dysregulering her.)

Emosjonell regulering kan heldigvis læres.

Vanligvis er dette noe som skjer under oppveksten, og omsorgspersonen(e) spiller her en viktig rolle idet de hjelper det lille barnet til å forstå hvordan det kan regulere seg selv. Under vanskelige oppvekstkår, som omsorgssvikt og mishandling, kan barnet være uten slike viktige “reguleringspersoner”. Det må da lære seg selvregulering på egenhånd, noe som øker sannsynligheten for å ende opp med usunne reguleringsmekanismer. Det kan sammenliknes med et barn som ikke har noen til å hjelpe seg med å lære språk – det må da selv finne på lyder og andre metoder til å kommunisere det det ønsker på. Eller et barn som ikke får fysisk stimulering gjennom lek og ulike utfordringer (f.eks. hopping, hinking, kasting av ball etc); dette barnet vil slite mer med motorikken enn andre barn som er så heldige å få denne typen stimulering.

Emosjonell dysregulering er altså ikke et skummelt, mystisk fenomen, men en naturlig reaksjon på barnets oppvekstvillkår og hjelp fra omgivelsene.

På samme måte som språk og fysiske ferdigheter også kan tilegnes i voksen alder, kan man også lære seg emosjonell regulering med sunne reguleringsmekanismer. Det er selvsagt noen ting man kan gjøre på egenhånd, men ofte kan man trenge hjelp fra en andre-part til å komme ut av det uheldige mønsteret.

En person som er emosjonelt dysretulert kan trenge hjelp til å forstå sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd. Dette kan man få f.eks. gjennom kognitiv atferdsterapi. Andre er kanskje klar over hvordan de reagerer, men trenger hjelp til å innarbeide nye reaksjonsmønstre. Hva som hjelper, kan variere fra person til person. Sentrale spørsmål er i alle tilfeller:

– Hvilke konkrete tanker utløser de mest negative emosjonene for deg?

– Hvilke emosjoner er vanskeligst for deg å tolerere?

– Hvilke emosjoner er enklest for deg å tolerere?

– Hva slags atferd (strategier) pleier jeg å bruke for å roe ned følelsene?

– Hvordan fungerer disse strategiene på kort sikt? Og på lang sikt? Er dette atferd jeg ønsker å bruke?

– Hvilke underliggende tanker om meg selv, om andre og om livet generelt pleier sterkest å utløse de negative sirklene?

– Hvilke tanker og holdninger hjelper meg best til å få frem positive følelser?

De fleste mennesker bruker ulike strategier til å håndtere emosjoner. Det er imidlertid slik at gode strategier ikke alltid brukes i alle situasjoner. Du kan f.eks. avlede stress i forbindelse med eksamen med å gå en tur, mens du ikke takler stress i familien og da tyr til rus eller selvskader for å dempe emosjonene. Usunne mestringsstrategier kan gi midlertidig lette, men samtidig øke følelsen av mislykkethet og ødelegge kreativ tenkning i forhold til å finne bedre strategier i tilsvarende situasjoner. Råd utenifra kan da hjelpe – mens fordømmelser og utsagn som “skjerp deg” bare vil forsterke det negative mønsteret ytterligere.

Gode råd for bedre emosjonell regulering:

1) Ivareta dine fysiske behov. Regelmessig søvn og hvile, sunt kosthold og fysisk aktivitet gir økt velvære og øker motstandsmekanismen mot emosjonelle stormer.

2) Delta i aktiviteter som gir mestringsfølelse. Positive aktiviteter kan gi en følelse av mestring og tilfredshet, noe som igjen reduserer de negative emosjonene og øker de gode.

3) Det er lettere å endre tanker enn følelser. Hva vi tenker påvirker hvordan vi opplever situasjonen. Det kan være nyttig å analysere seg selv, ikke minst hvordan man tenker: Hva var det som utløste reaksjonen min her? Hvorfor reagerer jeg så sterkt? Hva er det værste (eller beste) som kan skje? Hvor viktig vil dette være i morgen – neste uke – neste måned?

4. Stressmestring. Sunne strategier kan være avslapning (f.eks. en tur eller et bad), fysisk helse (se pkt. 1) og mental helse (f.eks. identifisering av mål, prioritering og timeplan).

Forsøk å erstatte negative tanker med positive! Og husk – det kan ta tid å endre dårlige vaner på samme måte som det kan ta tid å lære et språk eller en fysisk ferdighet. Men det er mulig, og det er viktig å være tålmodig med seg selv! 

(Mesteparten av informasjonen for dette innlegget er hentet fra Cornell Research Program on Self-Injury and Recovery).

#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hva er emosjonell dysregulering?

Noen mennesker føler emosjoner sterkere enn andre. De kan komme raskere og være mer intense, og det kan ta lenger tid før de går over. For dem som har det slik, kan det være vanskelig å komme over noe negativt som har skjedd og gå videre.

Emosjonell regulering handler om vår evne til å velge og kontrollere hvordan vi respondere på og modulerer intensiteten på emosjonene våre. Du kan lese mer om dette her.

La oss si at vi tar en tur med bussen. Der blir vi vitne til hvordan en ung mann skyver en eldre dame til side og dumper ned på det siste ledige setet foran henne. Der blir han sittende og stirre tomt ned på mobiltelefonen sin. La oss si at denne situasjonen gjør oss oppbrakt. Vi føler sinne. Hvordan reagerer vi?

Emosjonell regulering gir oss muligheten til å velge mellom ulike handlingsalternativer. Kanskje velger vi å riste litt forsiktig på hodet før vi reiser oss og gir plassen til den gamle damen. Eller kanskje velger vi å påpeke høflig til den unge mannen av den slags oppførsel ikke hører hjemme på bussen. Vi har i disse tilfellene kontroll over våre emosjoner; det er ikke de som har kontrollen over oss.

Ved emosjonell dysregulering, derimot, er emosjonene ikke under kontroll. I det gitte eksempelet kunne det for eksempel føre til at vi overøste den unge mannen med en skyllebøtte av hissige ord, eller kanskje enda verre, at vi gikk bort og dro ham ut av setet slik at den gamle damen skulle få plassen. Vi har ikke de samme handlingsalternativene – de samme mulighetene til å velge en respons – når emosjonene er for sterke til at vi får kontroll over dem.

Ulike former for utbrudd er vanlig ved emosjonell dysregulering. Følelsen av lykke kan bli intens, og det kan også følelsen av frykt, sinne og frustrasjon. Dette kan føre til at man sier ting man ellers ville unngått å si, for eksempel til venner, familiemedlemmer eller til sjefen. Konsekvensen av utbruddet kan være like vond i etterkant som vissheten om at det skjedde.

De som har det slik vil derfor ofte søke å få kontroll over de intense, negative følelsene ved hjelp av reguleringsstrategier som gjerne er usunne. Eksempler kan være selvskading, alkohol, rus eller fortrenging av følelsene.

Emosjonell dysregulering handler altså ikke om å være ‘sint’, men om at emosjonen ‘sinne’ kommer ut av kontroll slik at man ikke klarer å tenke klart i forhold til hvordan man bør reagere på en adekvat måte. Reaksjonen blir derfor impulsiv, og konsekvensene bidrar til å opprettholde det skadelige mønsteret man befinner seg i:

La oss si du blir kritisert på jobben. Denne situasjonen påvirker tankene dine, og du ender med å tenke at du ikke er god nok. Dette fremkaller emosjoner, som verdiløshet og engstelse, som videre påvirker din respons: Kanskje ender du opp med å isolere deg fra de andre. Dette vil, sammen med emosjonene, påvirke kroppens fysiologiske respons: Du føler deg sliten, nedstemt og mister matlysten. Den fysiologiske responsen vil, sammen med emosjonene og din respons, påvirke tankene dine – mest sannsynlig vil du få opplevelser som bekrefter at du ikke er god nok. Og slik fortsetter det i en ond sirkel.

Noen ganger kan det også handle om mer alvorlige hendelser, som overgrep, mobbing, karakterdrap eller andre traumatiske opplevelser. Sirkelen kan være vanskelig å bryte, men det er mulig! Du kan lese mer om dette her.

#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hva er emosjonell regulering?

Emosjoner er en naturlig del av dagliglivet. Vi fødes med de grunnleggende emosjonene (sinne, sorg, glede, frykt og overraskelse), og etter hvert som vi vokser opp, lærer vi oss ulike nyanser av grunnemosjonene (f.eks. sinne, aggresjon, frustrasjon, irritasjon).

For små barn føles emosjonene overveldende. Det er da omsorgspersonen kommer inn i bildet og hjelper det lille barnet med å regulere emosjonene. Barnet kan for eksempel se en katt og skrike høyt av frykt, hvorpå mor setter seg ned ved siden av og forklarer rolig at katten ikke er farlig. Barnet roer seg så ned igjen. Neste gang barnet møter katten, vil det kanskje skvette litt, men så roer det seg på egenhånd. Det har lært selvregulering (å regulere seg selv).

Emosjonell regulering handler om evnen en person har til å håndtere og respondere emosjonelle erfaringer. De fleste gjør bevisst og ubevisst bruk av en rekke ulike reguleringsstrategier i møte med vanskelige situasjoner i dagliglivet. Det kan eksempelvis handle om å gå en tur eller dra på trening for å håndtere stress. Dette er sunne strategier.

Andre eksempler på sunne reguleringsstrategier er:
– snakke med venner
– skrive (dagbok, blogg, avisinnlegg, o.l.)
– meditere
– gå i terapi
– opprettholde gode vaner, som sunn mat og tilstrekkelig søvn
– kartlegge eget reaksjonsmønster på sterke emosjoner (hvilke negative tanker kommer forut for emosjonene?)
– ta en pause når man trenger det

Dessverre finnes det også usunne reguleringsstrategier. Dette er typisk strategier som medfører skade (f.eks. sår/arr) eller innebærer flukt fra situasjonen. Eksempler her er:
– alkohol eller andre rusmidler
– selvskading
– unngå vanskelige situasjoner
– fortreninge av følelser
– fysisk eller verbal aggresjon
– overdreven bruk av sosiale medier på bekostning av annet ansvar

Vi kan alle til tider bruke mer eller mindre usunne reguleringsstrategier. Personer som ofte føler de negative emosjonene ekstra intenst, har imidlertid større sannsynlighet for å ty til usunne strategier. Det handler da om emosjonell dysregulering, og du kan lese mer om dette her.

#psykiskhelse #psykiatri #emosjonell #emosjoner #emosjonellregulering #regulering #selvregulering #følelser #strategier #psyke #emosjonelldysregulering #dysregulering #selvskading #suicidal #suicidalatferd #selvmordstanker #selvskading #ukontrollert #intens #rus #alkohol #selvmordsforsøk #selvmord #mobbing #overgrep #traume #borderline #bpd #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabil #bevisstgjøring #selvhjelp #hjelp

Hvorfor er folk så redde for borderline?

Det er få ord innen psykiatrien som har så mange negative fordommer knyttet til seg som “borderline”. Det er nok ikke uten grunn at man i Norge ikke bruker ordet noe særlig som diagnose lenger, men heller sier “emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse” (EUP).

Jeg har lest flere utsagn fra pasienter som forteller hvordan borderline-diagnosen har stengt alle fører for hjelp. Noen har kommentert at de har vært så “heldige” å få en annen diagnose i tillegg, og da var plutselig hjelpen der igjen.

Hva er det egentlig som gjør at ordet borderline fører til så mye negativt for en pasient straks det har kommet inn i journalen?

Jeg fikk nylig publisert et innlegg på NRK Ytring om selvskading og avvisning i helsevesenet. I kommentarfeltet var det (kanskje ikke så overraskende) noen som trakk inn ‘borderline’. Innlegget startet med et sitat fra Wikipedia om at det lenge har vært en kjent sammenheng mellom selvskading, selvmordsforsøk og personlighetsforstyrrelse. (Så var det vitenskapelig slått fast). Borderline trekkes frem som et særeksempel, og kommentarskriveren omtaler så denne pasientgruppen som “den type manipulerende pasienter” – noe som gir en virkelig god illustrasjon på de fordommer som finnes mot borderline/EUP.

Det jeg tar opp i innlegget, er hvordan pasienter i psykiatrien som selvskader nærmest kan ende opp uten behandlingstilbud fordi de selvskader. Det ble sagt til meg på DPSen: De tolererte ikke selvskading på døgnenheten av hensyn til personalet. Også andre behandlingssteder avviser pasienter fordi de selvskader, selv om problemene ellers ville kvalifisert til en innleggelse. Jeg trakk i innlegget mitt særlig frem suicidalproblematikken, ettersom den er den mest prekære.

Etter å ha sitert Wikipedia-artikkelen om borderline, fortsatte kommentarskriveren med å si:

“Om årsaken f.eks. viser seg å være en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse, Så har psykiatrien mange dårlige erfaringer med å blande den type manipulerende pasienter med andre som har andre behov. Kanskje spesielt grunnet den smitteeffekt selvskading som oppmerksomhets-trigger har vist seg å være når selvskadere blir innlagt på sengepost.”

“Den type manipulerende pasienter” (altså de med borderline) blir nærmest svartmalt som spedalske i psykiatrien, som om de skulle være målrettet ute etter å ødelegge andre. Jeg vet ikke hvem han tenker skal bli smittet – om det er andre med borderline eller folk som selvskader uten borderline – men dette utsagnet illustrerer bare de fordommer og den uvitenhet som finnes angående borderline/EUP.

Diagnosen henger ofte sammen med en vond og vanskelig barndom/oppvekst – og det er så unødvendig at de som har opplevd så mye svikt i ung alder (inkludert fra de voksne/hjelpeinstansene) også må fortsette å oppleve slikt i voksen alder. Jeg synes det er fryktelig urettferdig, og mener at de som har vært så heldige og ha en flott barndom/oppvekst og samfunnet som helhet faktisk skylder disse menneskene noe.

Så langt har det vært mye avvisende og nedverdigende behandling; jeg håper at dette vil endres og at mer kunnskap om diagnosen/problematikken kan hjelpe flere til å forstå og møte de som sliter med borderline/EUP.

PS. Kommentatorskriveren forsøkte selvsagt å indikere at jeg har borderline, så for den som lurer kan jeg si at jeg ganske bestemt mener at jeg ikke har det. Jeg sliter med selvskading og har de siste 2 åra gjort noen selvmordsforsøk, så jeg er emosjonelt dysregulert. Men jeg har lite av de andre symptomene. Men jeg har opplevd hvor avvisende helsevesenet kan være når man kjemper for livet, og det er helt grusomt! Derfor er jeg veldig for at det må skje en holdningsendring både innenfor og utenfor helsevesenet ift disse tingene!

– Join me! 😉 
 

#psykiskhelse #borderline #borderlinepersonlighetsforstyrrelse #emosjoneltustabilpersonlighetsforstyrrelse #personlighetsforstyrrelse #fordommer #psykiatri #psykisk #psykolog #psykiater #oppvekst #traumer #diagnose #manipulasjon #selvskading #selvmordsforsøk #selvmordstanker #suicidal #selvmordsatferd

Sannheten er….

“Har du selvskadet noe de siste ukene?”
“Ikke så mye.”
(Sannhenten er: Jeg har sår både her og der… men det er mye bedre enn for 1/2 – 1 år siden!)

“Har du venner du kan møte?”
“Ja, jeg har noen jeg kan møte…”
(Sannheten er: Jeg skal møte et par gamle venninner denne uka. Og ut over det… Tja, nye muligheter neste uke!)

“Sover du om natten?”
“Ja, jeg sover…”
(Sannheten er: Jeg har mareritt hver natt. Og sover ikke alle netter. Men sovemedisinen fungerer ganske bra. Jeg er trøtt hele tiden, også om dagen…)

“Hvordan er matlysten?”
“Eh…”
“Du har kanskje ikke så stor matlyst?”
“Nei…”
“Men spiser du?”
“Ja…”
(Sannheten er: Jeg er vant til å spise på tvang. Matlyst – hva er egentlig det?)

“Bra! Du er i hvert fall ikke særlig deprimert.”
“Uhum…”
“Vi kan eventuelt gjøre en utredning neste år…”
“Uhum…”
“Høres det greit ut?”
“Uhum…”
(Sannheten er: Jeg synes psykiateren er en gjøk… og jeg tilbrakte de neste 5 timene med å gjøre (små)hærverk både her og der, samt kutte opp armene mine med en tegnestift… Det fører selvsagt ikke noe godt med seg, men det gjør det heller ikke ved å la være…)

#psykiskhelse #psykiater #selvskading #suicidal #oppføgling #DPS #hjelp #psykolog #littleinå #hærverk #pasient #jegelskerutredninger

Innlegg NRK Ytring: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg er veldig takknemlig for at NRK Ytring ville trykke innlegget mitt om hvordan pasienter som selvskader, ofte blir møtt i psykiatrien. Jeg håper det kan bidra til å gi økt fokus på denne problemstillingen som angår veldig mange mennesker i dette landet. Vi har ikke flere å miste!

———————————————————————————————

Pasientene ingen vil hjelpe

Som helsepersonell har jeg plastret mange sår. Men som pasient opplever jeg at personalet flykter når de hører om mine

Selvskading kan virke skremmende ? så skremmende at selv helsepersonell ikke tør hjelpe. Hva er det som gjør disse sårene så mye skumlere enn for eksempel et amputert ben eller en åpen buk?

Det fins mennesker som skader seg selv med vilje. Årsakene varierer, men ofte handler det om psykisk smerte som blir så sterk at man må ty til annen smerte for å klare seg.

Trenger hjelp

En psykolog kalte det «umodent». Og selvskading er vanligst blant ungdom som mangler språk til å beskrive vonde følelser, samt evne til å håndtere dem.

Men også voksne selvskader. I USA selvskader rundt fire prosent av den voksne befolkningen, noe som tilsvarer flere millioner mennesker.

Selv om selvskading har en funksjon for individet, gjør det lite nytte som problemløser. Men det hjelper heller ikke å informere vedkommende om at det er «umodent», dersom man ikke også informerer om hva man skal gjøre i stedet.

Selvskading fremkaller endorfiner. Man kan bli avhengig ? slik som av røyking. Den som selvskader trenger derfor ikke bare lære nye, gode mestringsstrategier; hen må også avvennes. Siden selvskadingen som regel henger sammen med psykisk smerte, kan det også være behov for hjelp til bearbeiding av traumer og lignende.

Jeg sliter ennå med selvskading, og jeg har ennå ikke funnet noen som vil hjelpe.

Det er med andre ord ikke nok å si til en person som selvskader, at det er «umodent» og at hen må ta seg sammen.

Selvskading er en risikofaktor for selvmordsforsøk, og mange som selvskader sliter også med selvmordstanker. Mange av risikofaktorene for selvskading disponerer også for selvmordsforsøk.

Sånn sett skulle man tro dette var en pasientgruppe det var viktig og riktig å hjelpe. Mange har hatt det vondt lenge, og trenger hjelp for å mestre livet, kanskje for å overleve.

Status og prioritering

På førstehjelpskurs ble vi drillet i å vurdere alvorlighetsgraden før vi avgjorde hvem vi hjalp først. Det var den med størst problemer. Som sykepleier på somatisk sengepost var jeg med på liknende prioriteringer: De friskest pasientene ble utskrevet først. De dårligste fikk bli.

Slik fungerer det ikke alltid i psykiatrien. Alvorlig psykose eller fare for seg selv og andre kvalifiserer oftest til innleggelse. Men det gjelder ikke nødvendigvis pasienter som selvskader, selv om disse også er suicidale.

Helsepersonell bør tåle å se sår og arr, også i psykiatrien.

Det er noe paradoksalt med systemet når en dypt deprimert pasient blir lagt inn til døgnbehandling, mens en dypt deprimert pasient som selvskader, ikke blir det. For hvem av de to skulle man tro hadde størst behov for døgntilsyn og hjelp?

Når begrunnelsen for å avvise selvskadingspasienten er hensynet til personalet, slik jeg opplevde å bli fortalt, lurer jeg på hvilket håp det er for denne pasientgruppen.

I somatikken klarer vi det jo. Jeg har jobbet med pasienter som har fått begge bena skåret av på grunn av kjøttetende bakterier; jeg har hjulpet og trøstet pasienter med åpen buk; jeg har stelt pasienter med hudløs kropp. Hadde hensynet til personalets velbehag veid tyngst, er det vanskelig å se hvor vi skulle gjort av disse pasientene.

Ignorerer selvskaderne

Helsepersonell bør tåle å se sår og arr, også i psykiatrien.

Om såret skyldes nabokatta, er det ingen som bryr seg om det. Om det skyldes overfall eller operasjon, får man straks sympati. Men om noen har påført seg sår selv, blir det noe annet, noe skummelt, noe man ikke vil forholde seg til.

Men om noen burde vært egnet til å forholde seg til denne typen sår, så er det psykiatrisk helsepersonell. Om noen burde vite noe om årsaken til selvskading, så er det disse. Om noen burde forstå virkningen av avvisning og harde ord, så er det disse.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg.

Likevel blir pasienter som selvskader ofte møtt med nettopp avvisning og harde ord fra psykiatrisk helsepersonell. Men dette hjelper like lite som å påpeke at det er «umodent».

Jeg har selv jobbet i psykiatrien og fikk beskjed om å overse pasienters selvskading. De siste årene har jeg selv fått kjenne hvordan det er å være pasient ? en voksen pasient med dyp depresjon og selvskading.

Ingen vil ha deg

Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte ? og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet. Men det er ikke det verste.

Det verste er at så mange der ute som tror man får hjelp. Når man likevel ikke får det, får man skylda for det også. Jeg sliter ennå med selvskading, og jeg har ennå ikke funnet noen som vil hjelpe. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt ordene: «Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil ha hjelp?»

Det er derfor jeg skriver dette innlegget. I håp om at noen vil skjønne.

Som helsepersonell har jeg plastret mange sår. Men som pasient opplevde jeg at personalet bare flyktet da de hørte om mine.


Selve innlegget ligger her.

Sliter du med vonde tanker, er det lurt å ta kontakt med noen – det kan være venner, familie og andre du stoler på, fastlegen eller andre hjelpetjenester (du finner en oversikt her). På mange av disse tjenestene kan du også være anonym hvis du ønsker det. Det viktigste er at du ikke blir sittende alene med det, men heller snakker med noen om det som er vanskelig.

#psykiskhelse #selvskading #psykiatri #selvmordstanker #suicidal #selvmordsforsøk #selvmord #helsehjelp #pasient #psykiater #psykolog #sår #arr #innleggelse #medmenneske #bryseg #vågåbrydeg

Byryoratiske løgnere!!!!

Hva er poenget med å snakke om det når man ikke gjør noe med det?

“Det er behov for å styrke det selvmordsforebyggende arbeidet. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet, i samarbeid med [diverse andre], utarbeidet en ny handlingsplan for å forebygge selvmord og selvskading i perioden 2014?2017.”

Fantastisk! En handlingsplan må ha vært akkurat det vi trengte! Det burde kanskje ha skjedd en reduksjon i antall selvmord og selvmordsforsøk – ikke minst når man tenker på at de som tok livet av seg i 2013 ikke kom til å gjøre det igjen i 2015. Men nei, tallet holder seg fortsatt høyt.

Blant unge voksne (15-49 år) i Norden er selvmord vanligste dødsårsak – vanligere enn trafikkulykker, overdoser og kreft. Helsedirektoratet skal derfor ha kredit for å peke på behovet for å “styrke det selvmordsforebyggende arbeidet” her i landet. Men hva skjer egentlig i praksis?

Når et menneske forsøker å ta livet av seg, blir hen kanskje bare henvist til utredning ved en poliklinikk om 6-8 uker. Det er lang tid når man har kommet til det punkt at man ikke orker ett minutt lenger. Den påfølgende tiden med utfylling av skjemaer oppleves muligens heller ikke så nyttig. For pasienten. Men kanskje det kan være interessant i forskningsøyemed – slik at man kan si mer om hva slags type mennesker som forsøker å ta livet av seg. Så kan man kanskje hjelpe noen andre en gang i fremtiden som passer med de samme kriteriene… Kanskje…

Er det dette Helsedirektoratet mente med “styrket selvmordsforebyggende arbeid”?

Kanskje ikke helt. Selv sier de: “Det overordnede målet med handlingsplanen er å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen.”

Jeg kunne nok ikke sagt det bedre selv. Det høres bra ut. Tenk så bra verden hadde blitt dersom også de ansatte i psykiatrien hadde sluttet seg til det? Og om de også hadde innsett at det viktigste for en suicidal pasient er ikke å få en diagnose og fylle ut et bestemt antall skjemaer, men å bli sett og ivaretatt som menneske? Gjenvinne litt håp og mening?  – – – Kanskje statestikken da virkelig hadde gått ned? Og kanskje noen som nå er døde, i stedet ville vært i live?

Helsedirektoratet oppgir følgende resultatmål: “God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte, et kunnskapsbasert tjenesteapparat og kunnskapsbaserte strategier og tiltak.”

Jeg bøyer meg i støvet! Det høres så bra ut! Tenk om dette ikke bare var ord, men også virkeligheten! Tenk så bra verden ville vært! Ikke minst hvis ordene “god oppfølging og ivaretakelse” også ble brukt om dem som befinner seg i risikogruppene!

Handlingsplanen omfattet perioden 2014-2017. Vi burde kanskje se resulateter snart?

Likevel er det nok flere i risikogruppene som også dette året har lurt på hvor “god oppfølging og ivaretakelse” er blitt av i den psykiske delen av helsevesenet. Jeg snakker om de selvskaderne som ble sydd uten bedøvelse på legevakta eller ble tiltalt på nedverdigende måter; om de suicidale som fikk beskjed av vakthavende lege om at de like godt bare kunne hoppe neste gang; om de mislykkede selvmordsforsøk som ble sendt ut alene straks overvåkingen på medisinsk avdeling var over.

Noen ganger får jeg lyst til å snyte meg i slipset på alle disse byrokratene!

Det hjelper nemlig ikke å lage fine handlingsplaner hvis dere ikke klarer å påvirke holdningen og kunnskapsnivået (både faglig og sosialt) hos dem som står nærmest pasientene!

Hører dere det, dere byrokrater?

Eller vil dere først lytte når statistikken taler? Igjen…

#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforsøk #selvmordstanker #suicid #suicidal #frustrert #selvskading #villetegenskade #død #statistikk #helsedirektoratet #helse #psykisk #psykolog #psykiatri #psykiater #pasient #DPS #pasientrettigheter #byrokrati #løgn

BLOGGING MOT MOBBING – Mobbeminne fra barneskolen

En av mine beste barndomsvenner var “Kim”. Kim var liten og rødhåret, kanskje den spinkleste gutten i klassen. Han kom fra en enkel familie, men han var stort sett vennlig mot alle han møtte. Kim var gutten som kom på skolen i de samme skitne klærne dag etter dag, som hadde ørene fulle av ørevoks, og som ikke hadde varmere jakke enn olajakka si. Han var den som alltid hadde gymklærne i gamle plastposer, og som ofte hadde glemt matpakka hjemme.

Kim hadde også en god venn. Teddy, het han. En bamse som med årene ble ganske så loslitt.

Det hendte ofte at jeg og Kim leket sammen da vi var på den alderen da bamser var helt legitimt å ha med i sekken. I hvert fall for oss jenter.

Jeg husker den dagen Kim hadde tatt med Teddy og en rød kurv. Vi satt i vestibylen, langt fra hverandre, og sendte Teddy frem og tilbake i full fart. Det var faktisk ganske morsomt, til og med litt mer utfordrende enn å bruke en fotball.

Et par av de større guttene kom inn uten at vi la merke til det. Vi var alt for opptatt av å sende Teddy på tur. Plutselig tok en av dem tak i kurven og slang Teddy bortetter veggen. Kim ropte ut i frustrasjon. De store guttene syntes det var morsomt. De likte å plage ham – særlig fordi han aldri gjorde motstand, samtidig som han ropte så høyt av fortvilelse.

Jeg husker jeg satt helt stille i hjørnet mitt. De store guttene var skumle. De sparket til Teddy, og nærmet seg Kim på en truende måte. Han protesterte mot måten de behandet Teddy på, men trakk seg unna når de nærmet seg. Etter å ha plaget ham en stund, gikk de igjen. Kim satt igjen gråtende. Det syntes de var morsomt.

Jeg tror det var siste gang Teddy fikk være med på skolen.

I alle fall var det siste gang jeg så ham.

#mobbing #bloggingmotmobbing #stoppmobbing #ikkemobbkameratenmin #vennskap #oppvekst #barndom