Kirkens SOS har ikke ferie! – Anbefales hvis du er ensom eller har det vanskelig i påsken.

Det er mange som føler ekstra på det vonde, vanskelige og ensomme i påsken. Det kan gjøre det lettere å snakke litt med andre, enten muntlig eller skriftlig. Jeg vil i så fall anbefale Kirkens SOS!

Telefonen er døgnbemannet av frivillige som ønsker å være der. Er det opptatt? Bare prøv igjen om en liten stund. Du finner dem her: 22 40 00 40

På nettsiden deres er også link til mail, som besvares innen 24 timer og hvor du skriver helt anonymt, og til chat, som er åpen hver kveld fra 18.30-22.30.

#kirkenssos #ensomhet #vanskelig #påske #påskeferie #utenforskap #ekskludering #spedalskisamfunnet #kontakt #støtte #krisetelefon #chat #mail #frivillige #hjelp #psykisk #psykiskelidelser #depresjon #angst #ptsd #cptsd #medmenneskelighet

Hva er amygdala? Og hvilken rolle spiller den ved f.eks. angst og PTSD?

Amygdala er en mandelformet struktur i hjernen som består av flere små ansamlinger av nerveceller. Amygdala har en viktig rolle i emosjonelle responser, og antas ha betydning for hukommelse, innlæring og beslutningstaken.

Amygdala regnes som en del av det limbiske system, den del av hjernen som av og til kalles for følelseshjernen. Enkelt forklart kan man si at hjernen består av tre deler: 1) Reptilhjernen, eller den autonome hjernen – som regulerer grunnleggene kroppsfunksjoner (f.eks. temperatur, hjerterytme, pust, osv.); 2) Følelseshjernen – som jobber med bl.a. følelser, hukommelse, konsentrasjon og tilknytning; 3) Tenkehjernen – som bl.a. bearbeider informasjon, planlegger og tar beslutninger.

Amygdala fungerer som kroppens alarmsystem. Hvis vi blir utsatt for fare, sendes nervesignaler til amygdala, som så utløser en fryktrespons, f.eks. fight (kamp) eller flight (flukt). Dette er en overlevelsesmekanisme, som gjør at kroppen kan handle raskt uten å tenke gjennom og evaluere ulike handlingsalternativer.

I en krisesituasjon kan dette være en god løsning. Informasjon om faren kommer først til amygdala, og siden til tenkehjernen. Ved angst eller posttraumatisk stresslidelse kan imidlertid amygdala utløse responser før tenkehjernen får gjort en vurdering av om situasjonen virkelig er farlig eller ei. Amygdala kan huske godt, selv om minnene ikke ligger lagret i bevisstheten. Lukter, lyder og liknende som kan minne om det traumatiske eller skremmende som en gang skjedde, kan derfor være nok til å utløse alarmen. Amygdala er nemlig dårlig til å skille mellom reelle farer og farer vi tenker på (minner/ bekymring).

Ved traumatiske hendelser fungerer den delen av hjernen som er ansvarlig for at det dannes minner (hippocampus), dårlig. Minnet om hendelsen blir da lagret uten informasjon omg tid og sted. Når minnet vekkes til live – f.eks. av en lukt eller lyd – kan det oppleves som om hendelsen finner sted på nytt.

Ved gjentatt psykososialt stress i oppveksten, f.eks. overgrep, omsorgssvikt eller mobbing, vil strukturene i hjernen bli påvirket. Hippocampus og deler av tenkehjernen kan krympe, mens amygdala vil vokse for siden å krympe. Dette kan forklare emosjonelle reguleringsproblemer senere i livet. Og det kan forklare hvorfor fysisk aktivitet har god innvirkning ved depressive problemer: Trening øker blodgjennomstrømningen til hippocampus og stimulerer vekst.

Også vedvarende stress i voksen alder vil påvirke størrelsen på hippocampus (krymper) og amygdala (vokser). Liten hippocampus gjør informasjon om bekymringer, frykt og sinne mindre spesifikke og kan føre til angst. En forstørret amygdala gjør problemet større.

Ved depresjon kan både hippocampus og amygdala krympe, noe som kan gå ut over evnen til å regulere humøret, lære og huske nye ting, osv.

Ved å innføre positive innslag i hverdagen og trene regelmessig, kan man heldigvis stimulere både hippocampus til å vokse og amygdala til å krympe. Vi kan med andre ord gjøre noe for å påvirke hvordan vi har det og hvordan vi reagerer på våre omgivelser.

#psykisk #psykiskhelse #omsorgssvikt #mobbing #hippocampus #traume #depresjon #deprimert #ptsd #posttraumatiskstress #traumatisk #posttraumatiskstresslidelse #cptsd #aktivitet #fysiskaktivitet #amygdala #alarmsystem #stress #vedvarendestess #læring #toleransevindu #tilrettelegge #hjelptilselvhjelp

Jeg har lært å kjøre hest!

I dag fikk jeg anledning til å ta en tur ute – på en hest! Det var faktisk en veldig fin opplevelse. Sola skinner nemlig i Oslo, isen er i ferd med å smelte og det var mildt nok til at jeg ikke merket at jeg hadde glemt å ta på meg hansker.

Ute ble jeg leid, dvs. hesten ble leid. Men da vi kom inn igjen, fikk jeg ri litt på egenhånd. Vel, hesten merket nok ikke noe forskjell – men jeg rei alene! Haha! I did it! I did it! 😀

Jeg har nok fortsatt mye å lære om hester, og det føles av og til som om jeg får prolaps (i ryggen) når det humper som verst. Men jeg tror jeg begynner å like dette.

Og gjett hva? Jeg har lært hvor bremsene er! Man gjør som når man skal stoppe (drar i tøylene og presser inn med lårene), bare ikke like voldsomt.

Og så starter man med å presse inn føttene – inn i buken på det stakkars dyret! (Hvis noen hadde gjort det mot meg og bedt meg gå, ville jeg også gjort det! Så det er et effektivt triks…)

Dessuten jeg har lært at hvis hesten er irritert (f.eks. hvis noen kommer for nært bak) snur den seg og legger ørene bakover… Da er det lurt å bremse (for den som er bak).

I begynnelsen av timen fant hesten ut at den skulle klø seg på meg, og brått fikk jeg et digert hode i magen. (Ser jeg virkelig ut som en kløpinne??) Etter rideturen fant hesten ut at den skulle snyte seg på meg… (Ser jeg også ut som et lommetørkle??) Uansett, nå har jeg en jakke som KUN brukes i nærvær av hest… (tro meg, den lukter tilsvarende!)

#hest #riding #ri #terapiriding #psykiskhelse #dyr #hesterbest

Føler du deg annerledes og utenfor?

Vi organiserer veldig lett verden rundt oss i “oss/de andre”, “innenfor/utenfor”, “tilhørende/ikke tilhørende”. Ikke alle, men de fleste av oss har nok både behov og ønske om å høre til et sted. En vennegjeng, en klasse, en familie, et arbeidskollegium, et idrettslag, en by, en nasjon…

Noen får det til, andre føler stadig på savnet.

Hva er det egentlig man lengter ikke? Kanskje det er å være en del av noe: Av et samfunn, en familie, et kollegium, en vennegruppe. Man har jo sett det på film – mennesker som har det fint, sammen.

Nå sitter jeg og hører på “Aliens” med Emilie Adams. De spilte den der jeg trente – og ordene appellerte… Vi er alle mennesker, men likevel er det så mange som føler seg ‘fremmedgjort’ – fremmedgjort fra idealene og det perfekte, det gode, det trygge.

Yeah, we look like you and we talk like you
But we’ll never be like you

Vi er alle mennesker. Vi er så like på så mange måter. Men likevel føler så mange seg utenfor, alene, fremmede. Noen ganger er det så fryktelig vondt, så vondt at man bare ønsker seg bort. Litt ironisk – man lengter etter nærhet, men når den ikke er å finne i omgivelsene, lengter man seg bort. Kanskje det finnes noe godt der ute et sted likevel?

Det er lett å føle seg som en “alien” til tider i denne verden…

We, we’ve always felt like aliens
We, play the part but we’re not fitting in
Yeah, we look like you and we talk like you
But we’ll never be like you
See we, yeah, we’ve always felt like aliens

#psykiskhelse #psykisk #stigma #samfunn #fordommer #alene #ensom #aliens #fremmed #romvesen #tilhørighet #sosiologi #fremmedgjøring #frykt #desperasjon #depresjon #angst #cptsd #ptsd #dissosiasjon #følelser #vondt #utenfor #gjeng #venner #alien #emilieadams #familie #drømmer #mislykkes #livet #wannagetoutofhere

Hvordan kan helsepersonell påføre sine pasienter skader og mene at det er forsvarlig?

“Helsepersonell, helsemyndigheter og politikere har et stort ansvar for det som i realiteten er mishandling og helseskader forkledd som behandling.”

Jeg vil anbefale et debattinnlegg i Aftenposten (online): “Hvordan kan helsepersonell påføre sine pasienter skader og mene at det er forsvarlig?” av Bjørg Njaa.

Ja, hvordan kan helsepersonell påføre sine pasienter skader og mene at det er forsvarlig? Det er et viktig spørsmål å stille, og enda viktigere å diskutere. Jeg fikk selv medisiner pga depresjon, og de holdt på å ta livet av meg – uten at de som hadde satt meg på dem, gjorde noe for å følge opp den biten.

Njaa peker på noe viktig i artikkelen. Mange bivirkninger er godt dokumentert. Flere av dem er også ganske farlige. Likevel blir ofte ikke medikamentene trappet ned selv om pasienten blir bedre, eller om han/hun blir verre. Da blir typisk nok enten dosen økt, eller man legger til ett eller flere nye medikamenter.

Så hvorfor er det slik? Njaa peker på to ting:

“En profittdrevet legemiddelindustri med tette bånd til psykiatrien er en del av forklaringen. Den psykiatrifaglige definisjonsmakt en annen.”

Og så kommer setningen jeg siterte innledningsvis, og som sier noe svært viktig:

“Helsepersonell, helsemyndigheter og politikere har et stort ansvar for det som i realiteten er mishandling og helseskader forkledd som behandling.”

At noe kalles “behandling”, gjør det ikke nødvendigvis til behandling. Kanskje burde man innføre et nytt begrep i helsevesenet: “helseskadelig behandling”. Dette vil være veldig dekkende for det som blir dokumentert som behandling, men som i virkeligheten gjør pasienten mer skade enn nytte. Og kanskje ville et slik begrep også bidra til at en pasient som har vært så uheldig å bli utsatt for dette, også vil få hjelp til å komme seg til hektene igjen. Et lite plaster på såret, liksom…

#psykiskhelse #psykiatri #dps #psykiskhelsevern #offentligpsykiatri #legemidler #tvangsbehandling #tvangsmedisinering #psykolog #psykiater #helseskade #helseskadeligbehandling #behandling #terapi #legemiddelindustrien #profitt #dårligpasientbehandling #pasient #sos #reform

Klager du på været? Noen har ekte problemer!

Noe det første en av sykepleievenninnene mine sa til meg da hun fikk høre at jeg hadde vært på medisinsk overvåking på grunn av et selvmordsforsøk, var: “Jeg vil gjerne være vennninnen din… Men jeg må først og fremst beskytte meg selv. Du kan godt komme til meg med små problemer, sånn som kjærestesnakk eller klesvalg og sånn. Jeg vil være venninnen din, ikke psykologen din.”

Jeg ble ganske overrasket. Jeg har aldri sagt noe til henne om hva jeg føler. Jeg har ikke den tilliten til henne. Men vi kom inn på episoden, og jeg tok sjansen på å fortelle. Hun jobber i psykiatrien og ønsker å bli lege, psykiater. Jeg tenkte hun kunne ha godt av å lære litt om livet…

Jeg tror mange, kanskje de fleste, tenker som henne. Men de er smarte nok til ikke å si det høyt.

Da vi senere møtte en felles venninne, sa hun høyt: “Du må bare ringe meg hvis det er noe, altså! Det er bare å ringe hvis du trenger å snakke!” Jeg smilte bredt og takket pent… og tenkte: “Kiss my ass…” Hun er nok den siste jeg vil ringe.

Folk klager på så mye. En sommer jobbet jeg på et sykehus utenfor Oslo. En av de jeg var blitt godt kjent med, var en dag kjempesur og lei seg fordi hun ikke fikk ferie alle ukene hun ønsket. Jeg forsøkte å gi litt tilgjort sympati, men inni meg tenkte jeg: “Hvis jeg hadde hatt mann, barn, hus og fast jobb – slik som henne – ville jeg fint kunne bære over med den ene uka jeg ikke fikk etter ønske…”

Vi har så lett for å glemme alt det gode vi har, fordi vi vil ha mer! Jeg har siden ofte sagt til meg selv: “Sarah, det er mange mennesker som hvis de hadde hatt det du har, aldri ville klaget over de tingene du klager over…” Og det tror jeg på. Det hjelper litt, selv om mye ellers føles vondt.

Jeg var i en gruppesamtale en gang. En av de andre følte for å dele. Hun hadde en kjæreste som var altfor hjelpsom, som forsøkte å ta for mye hensyn, som forholdt seg til at hun faktisk ikke var frisk lenger. Jeg skjønner henne – følelsen av å klare seg selv, er viktig. Men i mitt ensomme hjerte hørtes han ut som en “dream guy”. Hele timen gikk med til å diskutere hennes problemstilling. For meg føltes det ikke å relevant; mine tanker gikk kun til hva jeg skulle gjøre etterpå, når timen var over. Jeg følte jeg ikke orket leve mer, men at jeg måtte prøve. Men hvordan skulle jeg holde ut? Jeg skulle ønske jeg hadde en “dream guy” jeg kunne gå til. Men utenfor ventet bare ensomheten…

Jeg liker sangene til Sia Furler. Hun synger om livet, slike ting som sykepleiervenninnen min ikke ser ut til å forstå. I et intervju forteller Sia hvordan hun kom på tittelen til en av sine cd-plater, Some People Have Real Problems. Mens de holdt på med opptak, hendte det at folk kom inn og klaget på trafikken. Sia svarte med å si: “Some People Have Real Problems” – slik som at de venter på en ny lunge eller vokser opp uten foreldre…

Mange problemer kunne nok bli forsvinnende små hvis vi klarte å ha med oss de rette perspektivene. Og hvis vi la bort våre egne “små” problemer – de som tapper oss for krefter, men som egentlig ikke fortjener at vi bruker energi på dem – ville vi kanskje ha mer å gi til dem som virkelig har problemer. For det er de som trenger oss.

#psykiskhelse #problemer #klage #vær #sia #furler #somepeoplehaverealproblems #empati #sympati #vennlighet #selvskading #selvmord #selvmordsproblematikk #forebygging #ensomhet #ensom #suicidal #helsehjelp #vanskelig #overklasseproblemer #livet #ekteproblemer #reframing #mindset #tenkpositivt #vågåbrydeg

Føler du deg krenket, Støre?

Ja, det var både barnslig og hardt det innlegget som ble postet av selveste justisministeren for litt siden. Jeg kan forstå at det virker krenkende. Det er ikke godt å bli tillagt meninger man ikke har.

Det synes sikkert ikke justisministeren heller. Så vidt jeg har fått med meg, har hun sagt unnskyld flere ganger – ikke minst fordi innlegget ble oppfattet annerledes enn hun hadde tenkt. Men det er ikke godt nok.

Kjære politikere – kan dere slutte å krangle så mye om egne krenkelser og heller fokusere på å styre landet?

Jeg vil ikke forsvare Listhaug – jeg stemte Helsepartiet ved forrige valg. Nettopp fordi det finnes grunnleggende svakheter i helsevesenet som i mye større grad fortjener politikernes tid og oppmerksomhet enn at de fornærmer hverandre.

Hvis alle politikere som direkte eller indirekte fremstiller andre partiers meninger og politikk i et uriktig eller misvisende lys måtte gå av, ville vi trolig bli nødt til å skrive ut nyvalg på nyvalg – og vi ville antakelig hatt en mer ustabil regjering enn Italia.

Kanskje handler dette mer om sakens innhold enn om en uriktig fremstilling av motparten? Men da karikaturtegnerne krenket det som var hellig for mange muslimer, ropte de store massene “ytringsfrihet”. Nå er også viktige verdier krenket – men vi snakker ikke om ytringsfrihet, bare om en uforskammet justisminister som på grunn av sin bruk av sosiale medier bør trekke seg. Javel, for så mye tåler vår ytringsfrihet her i landet. I hvert fall på Stortinget.

Jeg skjønner deg om du føler deg krenket, Støre. Men det er det så mange andre som også gjør. Tusenvis av borgere i den nasjonen som du får betalt for å tjene, lider daglig under krenkelser. Uten at de får så mye som en liten unnskyldning.

Tusenvis av unge mennesker blir mobbet på skolen, og tusenvis av voksne sliter i dag fordi de opplevde det samme i oppveksten. Men hvem krevde at mobberne skulle si unnskyld? Eller bli utvist fra skolen?

I arbeidslivet blir mange syke på grunn av mobbing og trakassering fra kolleger og ledere. Det har vært mye fokus på #metoo-varsling de siste månedene. Men arbeidstakere som varsler om andre forhold på sine arbeidsplasser, blir ofte straffet med sanksjoner fra sine ledere – som ikke sjelden presser dem ut av arbeidslivet og skaper store psykiske problemer. Men hvem krevde at lederne skulle si unnskyld? Eller trekke seg fra ledervervet?

Jeg skjønner at du føler deg krenket, Støre. Det hun sa var barnslig og ufint. Men jeg ber deg så vel som alle de andre folkevalgte om å rette fokus på det dere får betalt for å gjøre: Ta vare på befolkningen – de som selv ikke har mulighet til å påvirke sin skjebne. De som blir mobbet. De som blir trakassert. De som blir ødelagt av arbeidsgivere som ikke takler kritikk. De som har blitt krenket store deler av livet, og som så blir krenket igjen og igjen av et psykisk helsevesen som ikke fungerer.

Kjære alle politikere! Kan dere slutte å krangle med hverandre om skygger og stråmenn, og heller fokusere på å styre landet?
 

#politikk #krenkelser #psykiskhelse #mobbing #trakassering #arbeidskonflikt #ledere #krenkelse #støre #listhaug #justisminister #helsevesen #offentligpsykiatri #sosialemedier #barnsligepolitikere

Hva er selvskading – DEL 2: Mange måter

Den formelle definisjonen av selvskading viser til at dette handler om “villet egenskade”, altså skade eller smerte som påføres egen kropp med vilje uten at man har til hensikt å dø (se DEL 1: Formelle klassifiseringer). Ofte tenker man på selvskading som kutting og risping, men selvskading kan skje på mange flere måter enn det.

Den følgende oversikten er basert på en studie av 3069 amerikanske collegestudenter fra 2006. Rekkefølgen viser de vanligste formene for selvskading som ble oppgitt av studentene (med antall prosent av dem som selvskadet i parantes):

  • Kloring/klyping med negler eller gjenstander slik at det blir merker i huden eller begynner å blø (51,6%)
  • Slå til eller dytte gjenstander slik at det oppstår blåmerker eller begynner å blø (37,6%)
  • Kutting (33,7%)
  • Slå seg selv til det blir blåmerker eller begynner å blø (24,5%)
  • Avrivning av hud (15,9%)
  • Gravering, dvs. risse ord eller symboler inn i huden (14,9%)
  • Plukking på skorper (forstyrring av sårtilhelning) (13,5%)
  • Brenning av hud (12,9%)
  • Gnikking av glass eller skarpe gjenstander mot huden (12,0%)
  • Trichotillomani, dvs. plukking av hår (11,0%)

Selvskading var vanligst på armene og hendene, og de fleste som selvskadet, brukte mer enn en metode. Kutting var mest vanlig blant jenter/kvinner.

Andre kan velge å påføre seg selv skade/smerte gjennom negativ seksuell kontakt eller andre ydmykende handlinger. Det kan også skje ved medikamentbruk, inntak av alkohol eller ved å bite seg selv. Alvorlighetsgraden kan variere. Svært alvorlig selvskading – f.eks. avskjæring av kjønnsorganet – kan skje ved psykose eller under påvirkning av rus.

Sliter du med selvskading? Eller kjenner du noen som gjør det? Snakk om det! Det finnes flere hjelpetjenester som kan kontaktes, via mail, chat eller telefon, f.eks. Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, Mental Helse eller Kirkens SOS. Du kan også snakke med fastlegen, helsesøster eller andre du har tillit til. Det er mange som ikke forstår – men husk, det finnes alltid noen der ute som forstår og ønsker å hjelpe!

#selvskading #villetegenskade #kutting #brenning #hud #sår #arr #hvaerselvskading #hjelp #psykiskhelse #psykisk #symptom #psykisklidelse #ptsd #bpd #emosjonellsmerte #emosjonelldysregulering #gravering #psykose #rus #forebygging #kunnskap #vågåbrydeg

Sykepleier og nattevakter – sjarm eller skrekk?

Mange sykepleierstillinger innebærer at du må jobbe i tredelt turnus – dvs. arbeidsukene dine veksler mellom dagvakter, kveldsvakter og nattevakter. For noen passer nattevakter ypperlig, og de søker seg kanskje en stilling som består av bare nattevakter (de finnes nemlig). For andre er nattevakter et gjentakende mareritt. Det finnes stillinger hvor man kan unngå dem, men ofte må man bare bite i det sure eple og minne seg selv på at dette var noe av det man utdannet seg til…

Nattevakter – en skrekk?
Nattevakter kan faktisk være slitsomt. Man blir trøtt i kroppen, frossen og uklar i hodet – samtidig som man trenger å være max skjerpet: Det er alltid en rekke detaljerte opplysninger man må huske og sørge for at blir dokumentert riktig (f.eks. tall – blodtrykk, puls, temperatur, antall liter urin på kateterposen, antall smertestillende gitt, osv.). Og ikke minst må man klare å skille pasientene fra hverandre, noe som kan være særlig utfordrende hvis man ikke kjenner dem fra før.

Bemanningen er mer sparsom om natten, naturlig nok. Men det betyr ikke at det ikke finnes enkelte netter hvor det bare ER for mye å gjøre – ti timer med kontinuerlig stress, med andre ord. Sånn rent bortsett fra disse (forhåpentligvis) unntakstilstandene, er det veldig greit å ha noe å gjøre på natten. Det gjør det lettere å holde seg våken.

Noen steder går man også alene, ev. med potensiell assistanse på naboavdelingen. Det kan være litt ensomt. Og hvis man er mørkeredd er det kanskje heller ikke den store opplevelsen. Det kan også føles litt stressende med alt ansvaret. Man har jo aldri noen garanti for at det ikke vil skje noe i natt…

Nattevakter – en sjarm?
Det er faktisk sjarmerende med nattevakter. Det å gå våken hele natta, og vite at man også gjør det for en god grunn, skaper en spesiell stemning. Det er så rolig om natta (som regel, da). Som sykepleier våker du over mennesker som sover og som trenger deg. Du gjør faktisk en utrolig viktig jobb!

Noen liker nattevakter også fordi det innebærer mindre stell og prosedyrer. Men det avhenger av hvor man jobber og hva slags pasienter det er der. Noen kan ha behov for mye hjelp, mens andre knapt vil bli lagt merke til.

For dem som trenger å tjene penger, er det en fordel med nattevakter at man også får høyere lønn. Noen steder er det en ypperlig kombinasjon med studier, hvis det er rolig nok til at man kan lese litt underveis.

Hvordan overleve?
Uansett hva man i utgangspunktet synes om nattevakter, kan det være lurt å følge en enkel regel: “If you can’t beat it, join it!” Dvs. hvis du ikke kan unngå det (f.eks. ved å finne en dagstilling eller en stilling med todelt turnus), og hvis du derfor MÅ jobbe netter, er det like godt å gjøre det beste ut av det. Her er et par tips du kan bruke:

  • Si til deg selv at du elsker nattevakter. Du kan se på dette som “frivillig hjernevasking” om du vil, men det er faktisk nyttig. Si det til deg selv igjen og igjen, lat som om du tror det, og oppfør deg som om du tror det. Det vil kanskje ta litt tid, og du vil kanskje måtte gjenta det ved senere anledninger, men det er utrolig hvor stor forskjell det kan gjør. (Du kan sammenlikne det med å løpe 100 m så fort du kan: Hvis du liker å løpe, vil du løpe mye raskere enn om du hele tiden hater det og minner deg selv på hvor fælt dette er.)
     
  • Bestem deg for å gjøre ditt beste. Gi max i de oppgavene du har, enten det handler om å snu en person i sengen, følge noen til toalettet eller skifte en bleie. Det gjør jobben mer sjarmerende, og du vil oppleve mer tilfredshet.
     
  • Gjør det hyggelig for deg selv. Ta med noe du har lyst på eller finn på en form for belønning. Det kan f.eks. være å ha med en smoothie eller en type god te som du ellers ikke bruker.
     
  • Jobber du sammen med noen, snakk med dem. Man kan få gode venner på nattevakt – “felles skjebne, felles trøst”. I tillegg blir man ofte godt kjent. Og – noe av det mest miserable som finnes, er å jobbe nattevakt med en som bare sitter med mobil eller brettspill…
     
  • Noen spiser ett måltid om natten, andre spiser sen middag før vakt og tidlig frokost mot slutten av vakta, og andre spiser noe hele tiden. Sultfølelsen (eller sug etter noe) kan fort bli stimulert om natten, særlig når man er trøtt, kald og kjeder seg. For noen gir dette problemer med overvekt (skjønt sykepleiere går ofte veldig mye på sine nattevakter, da). Men det kan uansett være lurt å lage smarte rutiner som er tilpasset deg og din situasjon.
     
  • Husk å få tilstrekkelig hvile utenom vaktene. Her er vi veldig ulike. Noen sover både før og etter vakter, andre sover etter og noen får ikke sove på dagtid. Her må du nesten prøve deg frem, og det kan være lurt å høre med andre hva de gjør og få flere tips. Hvis du ikke får sove, kan du ev. supplere med en innsovningstablett (f.eks. 5 mg Imovane) – du blir ikke avhengig av å bruke det 1-2 ganger i uka! Og søvn er svært viktig, så moderat bruk kan være riktig i slike tilfeller.
     

 

#sykepleie #sykepleier #nattevakt #nattevakter #nattearbeid #turnus #tredeltturnus #

Hva er hippocampus? Og hvilken rolle spiller den ved depresjon, demens og PTSD?

Hippocampus er en struktur i hjernen som har betydning for lagring av minner og informasjon (f.eks. hvor ting eller personer befinner seg). Det er hippocampus som gjør deg i stand til å svare på det klassiske spørsmålet: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Hippocampus skaper sammenhenger i hukommelsen mellom hvor du var og hva du gjorde da noe bestemt inntraff.

Hvis hippocampus blir skadet, kan man miste evnen til å danne nye minner. Fortidens minner, derimot, vil bli bevart. Dette ser man f.eks. ved demenssykdommer: Degenerasjon eller svinn av hippocampus gjør at personen kan glemme hva som ble servert til middag, mens minner fra barndommen og tidlig voksenliv sitter klinkende klart.

Hippocampus er altså ansvarlig for at det dannes nye minner, mens gamle minner ligger lagret andre steder i hjernen.

Ved alvorlig depresjon og vedvarende stress vet man at hippocampus krymper. Som en del av nervesystemet, består hippocampus av nervevceller. Disse blir forbundet med hverandre via forgreninger. Når hippocampus krymper skjer det som følge av nervecellene her blir mindre forgrenet og grenene kortere. Heldigvis er endringene reversible, dvs. det mulig å trene strukturen opp igjen, slik at den blir større.

Under traumatiske hendelser blir kroppens alarmsystem (amygdala) aktivert, og vi reagerer med kamp eller flukt, nærmest ubevisst for å overleve. når kroppens alarmsystem er aktivert, fungerer imidlertid hippocampus dårlig. Dette gjør at den traumatiske hendelsen blir lagret på “feil sted”, dvs. hendelsen blir lagret i hjernen uten prosessering (bearbeiding) og uten tilkobling til fornufsdelen av hjernen. Dette ser man f.eks. ved posttraumatisk streslidelse. Minnet om traumet ligger da lagret i hjernen utenfor bevisstheten, og kan komme til overflaten igjen i form av påtrengende tanker, flash-backs og mareritt. Siden traumeminnene ikke korrekt prosessert (mangler merking med tid og sted), vil personen oppleve det som om de finner sted på nytt, her og nå.

Det kan høres dramatisk ut at stress kan få hippocampus til å krympe. Heldigvis går det an å “trene opp” hippocampus igjen, dvs. vi har mulighet til å påvirke hippocampus slik at forgreningene blir strekere. Forskning har vist at fysisk aktivitet virker positivt inn og øker blodgjennomstrømningen til området, kanskje spesielt utholdenhetstrening (sykling, svømming, jogging, dansing). De nye hjernecellene må imidlertid brukes hvis de skal forbli der, og det er mulig å stimulere dem f.eks. ved å lese en bok eller få nye utfordringer (f.eks. kryssord, lære et nytt instrument, lære et nytt språk osv.).

Vi kan også påvirke systemet ved å tilrettelegge for å skape nye gode minner. Vi kan kanskje ikke bestemme oss for at “Nå skal vi føle lykke!”, men vi kan forsøke å legge til rette for at dette kan skje, f.eks. ved å introdusere positive innslag i hverdagen. Kanskje føler vi ikke noe de første gangene, men vi kan være bevisst at vi gjøre gode ting for oss selv. Gjentakelse gir gjentatt stimulering av hippocampus slik at det kan dannes nye forbindelse mellom nervecellene.

For mer info om hippocampus og dens betydning for lagring av minner, kan du se denne filmen.

#psykisk #psykiskhelse #hippocampus #hukommelse #traume #depresjon #deprimert #demens #alzheimer #ptsd #posttraumatiskstress #traumatisk #posttraumatiskstresslidelse #cptsd #aktivitet #fysiskaktivitet #amygdala #alarmsystem #stress #vedvarendestess #læring #toleransevindu #huske #glemme #tilrettelegge #hjelptilselvhjelp