På gata traff jeg en person som trengte hjelp…

Kanskje var det skjebnen som ville det slik – at jeg skulle gå forbi der akkurat da, og at det var der det skulle skje. En ung dame, kanskje rundt 20, satt på fortauet og venninnen hennes satt på huk ved siden av, tydelig engstelig. Som sykepleier stopper jeg alltid når jeg ser noe som kanskje ikke er som det skal – jeg går ikke videre før jeg er sikker på at situasjonen er under kontroll. Det er en samfunnsplikt som hviler over alt helsepersonell.

Jeg spurte venninnen om alt var ok. Det var det visst ikke. Jeg stanset. Det gjorde også en annen sykepleier.

Normalt ville vi nok startet en rekke undersøkelser og spørsmål for å finne ut hva som var galt. Men da jeg satte meg på huk ved siden av henne, så jeg at den unge dama hadde et lilla “egg” i den ene hånden. Et slikt klemmeegg har jeg selv også. Det er et redskap man bruker når man dissosierer og skal forsøke å koble seg selv tilbake til “her og nå” igjen.

Bare synet av egget var nok til å stille en “diagnose”. Hun var heldigvis kontaktbar, og jeg fikk ganske snart bekreftet at hun dissosierte. Ganske mye heftigere enn jeg gjør selv. Men det jeg har erfart selg og lest om dette det siste året, gjorde at jeg forstod hva som skjedde med henne. Det gjorde ikke den andre sykepleieren (vi snakket sammen etterpå). Jeg ville nok heller ikke forstått det for ett år siden eller to.

Hun var temmelig dissosiert, og det var ikke lett å få koblet henne inn igjen. Det tok lang tid – men selvsagt må vi ta den tid det trenger. Det er ikke pent å bare gå forbi… selv om det ikke står om liv eller død. Og venninna var temmelig glad for at vi kom, noe jeg skjønner godt. Det var første gang hun så henne koble ut så fullstendig, og hun falt nesten sammen der på fortauskanten. Blek var hun også, og klarte nesten ikke snakke.

Så sånn sett føltes det nesten som om det var skjebnen som ville det slik i dag. Jeg skjønte hva som skjedde med henne og i henne. Jeg skjønte hva hun snakket om når hun sa hun var 10 år, at bena ikke ville lystre eller hun ikke klarte ta avgjørelser. Sånn sett kan ens egen vonde erfaringer komme godt med…

#psykiskhelse #dissosiasjon #dissosiere #sykepleier #hjelp #ansvar #erfaring #traume #bryseg

Rumpevonde stoler på biblioteket…

Noen ganger lurer jeg på hvem som stod bak innkjøpet av stoler på Sophus Bugge biblioteket? De er jo rett og slett mannevonde… eller rumpevonde.

Før de pusset opp, var det litt mer humane stoler her. Eller… de hadde sine svakheter de også. De var myke, ja, men også litt i overkant myke i “ryggfestet”. Hvis man lente seg litt bakover, glapp det slik at man fikk en liten hurtigtur bak… alltid like overraskende. Ikke minst når man sovnet. Kanskje det var det som var meningen – en slags “vekkerklokke” for trøtte studenter? Det funka i hvert fall bra!

Og de harde setene de har investert i nå? Kanskje for at man ikke skal bli for komfortabel og sovne når man sitter og leser. Ja, det er nok gjennomtenkt. Dette også.

#universitetetioslo #universitetet #eksamenstid #lesesal #bibliotek #sophus #bugge #hf #humaniora #stoler #rumpevondt #ubehag #jaja #gjennomtenkt #student

“Dissosiasjon og relasjonstraumer” – – – Anbefalt bok for alle som ønsker å forstå PTSD, CPTSD, DID osv.

I går gjorde jeg et innkjøp som egentlig sprengte budsjettet mitt – men det er verd det! Boken “Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg” ble utgitt første gang i 2006 og var da den første norske boken om traumer og dissosiasjon. Boken er skrevet av en faggruppe som har tatt traumeproblematikken på alvor, og tar utgangspunkt i at “man ikke kan arbeide med traumer uten å arbeide med dissosiasjon” (s. 17).

Mange mennesker som har opplevd ulike traumer i oppveksten, har blitt ytterligere traumatisert i møte med offentlig psykiatri. Dessverre blir man sjelden hørt som pasienter – men heldigvis finnes dyktige og forståelsesfulle fagpersoner slik som de som har skrevet denne boken. Det er interessant å lese hvorfor de gikk i gang med å undersøke dette fagfeltet:

“I vårt arbeid i psykiatrien på 1980-tallet møtte vi for første gang sterke beretninger om seksuelle overgrep og maktmisbruk. Den gang ønsket vi å gå inn i denne problematikken for å motvirke krenkende og sykeliggjørende teorier og terapiformer.” (s. 17-18).

“Krenkende og sykeliggjørende” er nok en god beskrivelse for den opplevelsen mange mennesker har hatt av sitt møte med offentlig psykiatri. Og fortsatt henger gamle fordommer fast i en del institusjoner og miljøer innen psykiatrien. Forfatterne fortsetter:

“Vi opplevde at psykiatriens omfattende bruk av diagnostisering, sammen med mye dårlig og direkte feil behandling, gjorde terapi undertrykkende og bidro til å gjøre livet vanskeligere for mange.” (s.18).

Det var akkurat det jeg selv følte da jeg fikk mitt første møte med offentlig psykiatri for et par år siden. Siden har jeg lest utallige utsagn og historier som forteller om det samme.

Dersom man er misfornøyd med fastlegen, blir man ofte anbefalt å skifte fastlege. Det er ikke like enkelt å finne nye hjelpere når man trenger profesjonell psykiatrisk hjelp, men det er likevel mulig. Noen steder kan man be om ny behandler. I andre tilfeller kan det være lurt å rive seg løs fra et system man merker ikke fungere, men som tvert imot gjør at man blir verre. Dersom man har opplevd traumer (f.eks. ulike former for overgrep, mobbing, omsorgssvikt etc.), kan det være lurt å søke seg til et miljø der man er oppdatert på traumeforskning og traumebehandling. DPSer er dessverre ikke så gode her, men tyr lett (og noen ganger svært forhastet) til en rekke andre diagnoser som fører til feil behandling og skadelige tilnærminger.

“Krenkende og sykeliggjørende” er dessverre en beskrivelse som fortsatt gjelder store deler av den offentlige psykiatrien. Uriktige diagnoser gjør at man som pasient ikke får den nødvendige forståelsen av seg selv og sine reaksjoner, som man kan bygge videre på for å få det bedre.

Min egen bedring startet ikke før jeg (frivillig) sluttet på DPSen,  sluttet med medikamenter jeg ikke tålte, og ble henvist til traumeterapeut for utredning. Det var imidlertid ingen andre som tenkte disse tankene for meg – jeg måtte finne dem selv. Jeg måtte selv tigge fastlegen om å henvise meg – jeg følte jeg måtte innhente hjelp fra noen med erfaring med traumer og, ikke minst, dissosiasjon.

Jeg har nok en liten fordel ved å være sykepleier. Jeg er vant til å bruke fagkunnskapen til å ta vare på meg selv. Derfor har jeg nå investert i denne boken. Jeg kommer nok til å dele mer fra den i senere blogginnlegg. Akkurat nå vil jeg bare gi den mine sterkeste anbefalinger. Den kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og/eller andre som sliter med f.eks. PTSD, CPTSD, DID, osv.

Og hvis du allerede nå vil lese mer om dissosiasjon, anbefaler jeg dette innlegget (med linker).

#psykiskhelse #dissosiasjon #traume #relasjonstraumer #integrering #jeg #bok #anbefaling #psykiatri #psykolog #psykiater #dps #modum #modumbad #traumepoliklinikk #pasient #hjelp #psykiskhelsehjelp #helsehjelp #helsevesen #fagpersoner #psykologistudiet #ptsd #cptsd #bpd #borderline #did #identitetsforstyrrelse #sekundær #sekundærdissosiasjon #dissosiere #posttraumatisk #stress #psykiskelidelser #hjelptilselvhjelp

Det er bare urfrustrerernde!

Det er kjempefrustrerende…

…at alle snakker om at du må få hjelp hvis du blir syk, men så er det ingen hjelp å få.

…at alle spør “Hvorfor vil du ikke ha hjelp?”, når det likevel ikke er noen hjelp å få selv om du ber om den.

…at små problemer kunne vært løs med litt hensiktsmessig hjelp, men at systemet ikke har rom for praktiske løsninger, kun visse fastlagte rammer som gjør alt hundre ganger mer komplisert.

…at alle ønsker du skal komme igang med studier eller arbeid, men det likevel ikke er lagt til rette for at man skal kunne gjøre det.

…at samme hvor mye du prøver selv å få orden på ting, så funker det ikke fordi det er så mange som stiller seg i veien.

Det går faktisk å klare seg fint på egen hånd, uten hjelp, men når omgivelsene skaper mer motvind og motbakke enn de gir medvind, har det lett for å stoppe opp. Uansett hvor hardt man prøver, hvor mye man gjør, og hva man gjør.

#frustrerende #samfunnet #nav #studier #arbeid #sykemeldt #arbeidskonflikt #psykisksyk #psykisk #psykiatri #helsehjelp #dps #psykolog #psykiater #muligheter #hindringer #ikkegiopp

Det gjelder å fokusere på de gode menneskene, ikke de slemme…

I går kveld traff jeg tilfeldigvis en lege jeg har jobbet med tidligere. Det er vel et års tid siden jeg sist så ham, også tilfeldigvis på gata. Vi vekslet noen ord. Og det var en rar opplevelse. Det var som om jeg plutselig var ‘den gamle meg’ igjen. Som om ‘den gamle meg’ ikke var fullstendig tapt likevel. Det var faktisk en fin opplevelse.

Det hjelper å treffe mennesker som forholder seg til deg som et helt alminnelig menneske. Og ikke minst å bli minnet om at det finnes mange alrigte mennesker i denne verden også, selv om det ikke mangler på “drittsekker”. Så det gjelder å holde fokus – akkurat som i naturen. Ser vi på de avknekte grenene, de visne bladene og all søpla som ligger strødd rundt, vil vi bli mismodige og nedstemt. Men hvis vi flytter blikket til det vakre – solskinnet i det grønne gresset, den lyseblå himmelen med små hvite dotter, fuglesangen, den klukkende bekken eller blomstene som begynner å spire – vil det påvirke våde tanker og følelser i positiv retning.

Så dagens motto blir: KEEP YOUR FOCUS!

#psykiskhelse #selvbilde #selvfølelse #identitet #pasient #sykepleie #lege #menneskelighet #natur #vakkert #destruktivt #positivitet #tenkpositivt #hjelptilselvhjelp

Gamle arr erstattes med nye…

Uff, jeg som var så stolt over at arrene mine fra de siste ukene var begynt å blekne…. Og så, whoooops, så skjer det noe, verden faller sammen og brått kommer mr.Selvskading på besøk. Så er det gjort. Nye striper, og jeg er fullverdig zebra igjen!

Psykiateren sa jeg måtte forsøke å snakke med den delen av meg som skader meg. Men det er neimen ikke lett å få til noen samtale der i gården…

Ok, sånn gikk det denne gangen. Jeg regner med at jeg får nye anledninger senere – og da SKAL jeg gjøre det bedre!

#psykiskhelse #selvskading #cptsd #sekundærdissosiasjon #dissosiasjon #depresjon #vondt #smerte #trist #smertelingdring #sår #angrer #nederlag #ikkegiopp

Sykepleiehistorie #1: “Jeg vil dø,” skrev hun med fingeren

Jeg var ferdig med første året på sykepleiestudiet og hadde fått sommerjobb på en medisinsk avdeling. Vi var delt opp i team, og jeg hadde ingen kjennskap til pasientene på den andre gruppa. Jeg hadde imidlertid litt tid til overs, og en av sykepleierne spurte om jeg kunne gå en runde med en av de eldre damene på rommet hennes. “Mobilisering” kaller vi det på fint.

Selvsagt kunne jeg det. Det var et enkelt oppdrag. Trodde jeg.

Den gamle damen satt på sengekanten da jeg kom inn. Jeg smilte bredt og presenterte meg med et håndtrykk. Hun stirret på meg med tomt blikk. Jeg hadde så vidt fått med meg at hun ikke kunne snakke, så det var for så vidt greit at hun ikke sa noe tilbake.

Jeg forklarte kort hva som var planen: En liten runde på det store firemannsrommet. Hun fortsatte å stirre på meg, og jeg fikk en følelse av at hun ikke var særlig begeistret for den ideen. Jeg forsøkte meg derfor med noen klassiske motivasjonsanektoter. De ga lite gjenklang. I stedet lente hun seg mot “prekestolen” (gåbordet) som stod foran henne og begynte å skrive med fingeren. Jeg bøyde meg nysgjerrig over for å se hva hun skrev.

“Jeg vil dø.”

På en måte kunne jeg forstå henne, men jeg følte meg likevel i fullstendig villrede over hva jeg skulle si. Jeg kunne i hvert fall ikke svare: “Det forstår jeg godt, fru Hansen, men nå går vi en liten runde bort til vinduet og tilbake…”

Den gamle damen stirret på meg. To triste øyne omgitt av rynker som fikk meg til å tenke på Sad Sam. Jeg følte at tankene gikk i spinn. Hva sier man til noe slikt?

Det var nok ikke dagen for gode svar. Inspirert av sola som lyste inn gjennom vinduet, klarte jeg å lire av meg noe om blomster og bier, eller i hvert fall noe om det vakre i naturen. Øynene hennes var upåvirket. Jeg må innrømme at jeg heller ikke følte at en vakker blåveis hadde særlig nytte i denne sammenheng.

Den gamle damen var likevel lydig, og vi fikk gått den planlagte runden til vinduet og tilbake. Jeg ga henne noen rosende ord før jeg takket for meg og forlot rommet. Igjen satt en gammel dame på sengekanten med store, triste øyne og rynker som fortalte en helt annen historie enn sola der ute.

#sykepleie #sykepleier #sykehus #pasient #minner #historie #død #liv #gammel #sykdom #alderdom #trist #sorg #smerte #menneske #menneskemøte

Uten regn, ingen vekst – uten lidelse, ingen…

Det regner ute. Jeg sitter på lesesalen inne. Jeg savner solen, men er likevel glad for regnet. Erfaring tilsier nemlig at det nå kan bli grønt og fint ute! Naturen blir vakker, med andre ord!

Slik er det også med livet og oss som mennesker.

Hvis vi bare har det bra og har liten erfaring med vanskeligheter (utover hvilke sko vi skal ha på oss i dag o.l.), vil vi bli som den delen av naturen som bare opplever solskinn og varme: Våre erfaringer gjør oss like tørre som ørkenen – vi har lite å gi til andre og liten forståelse for hva de sliter med. Vi er vant til å ta imot, ta imot og ta imot. Men vi gir lite tilbake fordi vi ikke har noe å gi. Ikke særlig nyttig for andre, med andre ord – og kanskje heller ikke så godt for oss selv?

De vonde erfaringene våre er som grå skyer og regnvær. Det er trist mens det står på, men det gjør at vi kan blomstre. Vi har noe vi kan gi til andre, og vi vil også gjøre det, nesten helt naturlig. For mye regn kan riktignok drepe det gode i oss fullstendig, slik en flom vil ødelegge all fruktbar og fin natur… Men så lenge vi også klarer å ta tak i solstrålene innimellom, gjør regnet at vi bærer frem gode ting som kan glede andre rundt oss. Det vonde gjør at vi kan bli vakre som mennesker.

Det regner ute. Jeg sitter på lesesalen inne. Jeg gleder meg til det slutter å regne og solen kommer frem igjen. Jeg gleder meg til å se det vakre i naturen.

#natur #psykiskhelse #erfaringer #vond #vanskelig #hjelpeandre #lærdom #regn #sol #sympati #empati #vennlighet #omsorg #nytte #gi #få #dele #bryseg

KLAGE PÅ barnevernet? – helsevesenet? – NAV? – kollektivtransporten?

Jeg vet at jeg av og til fornærmer folk når jeg klager på hvordan offentlig psykiatri behandler mennesker – eller hvordan de ikke vil gi dem behandling i det hele tatt. De som i sin tur klager på meg, er oftest folk som jobber i psykiatrien selv (og mener de gjør en god jobb) eller folk som har fått god hjelp fra psykiatrien.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har forståelse for at noen ansatte ikke synes særlig om det. Men dersom disse gjør en god jobb, så er det jo heller ikke dem klagen er myntet på. Sammenlign bare med politiet i USA: Det har kommet mange klager de siste årene på hvordan amerikansk politi behandler svarte, og disse klagene er i høyeste grad berettiget. Det finnes nok også mange gode politifolk som daglig gjør en fantastisk jobb. Men dette forandrer ikke det faktum at det foregår noe som er kritikkverdig i politiet. Man kan ikke fortie kritikken og late som om alt er fint av hensyn til de som gjør en god jobb, når så mange mennesker blir skadelidende på grunn av politiets feilgrep.

Slik er det også med psykiatrien. Mange gjør en god jobb. Men det forandrer ikke det faktum at mye av det som skjer er uverdig, skadelig og sterkt krenkende for mange pasienter. Jeg roser gjerne dem som gjør en god jobb. Men jeg synes ikke det er greit at den psykiatriske delen av helsevesenet påfører andre mennesker så mye smerte og problemer.

Jeg har forståelse for at de som har fått god hjelp, både er takknemlige og fornøyde. Men jeg har liten forståelse for at de som har vært så heldige, velger å lukke øynene for, irritere seg over eller kritisere dem som ikke har vært like heldige (og som snakker om det).  Jeg liker godt å lese solskinnshistorier både fra psykiatrien og fra somatikken. Jeg har også mine solskinnshistorier jeg kunne fortelle, men jeg forsøker å ikke glemme hva det vil si å være i skyggen – eller dem som fortsatt er der.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har jobbet der selv, og jeg synes vi bør tåle kritikk. Mye blir ikke tatt seriøst, det vet jeg. Folk klager på alt mulig, og det meste er ting vi uansett ikke kan få gjort noe med. “Slik er det bare…” og da blir klagene tilsvarende meningsløse for oss. Men vi SKAL behandle alle som klager med respekt likevel. Og ikke gjøre som legevaktlegen som rev i stykker klagebrevet foran alle sykepleierne og sa “for noe tull!” Det kalles disrespect!

Noen klager på barnevernet fordi de har vonde opplevelser med dem. Det må de få lov til. Jeg har ikke noen egne vonde opplevelser med dem, og er glad for at de griper inn og redder barn fra vonde oppvekstvillkår. Men jeg vet at ikke alt er som det skal – og da er det nødvendig å lytte til de stemmene som formidler det som ikke er bra også.

Noen klager på NAV fordi de opplever systemet tungrodd og håpløst. Det må de få lov til. Jeg har aldri opplevd et eneste problem med NAV, og er glad for at de finnes og kan hjelpe oss når vi faller utenfor arbeidsliv og liknende. Men jeg vet at ting ikke alltid går på skinner – og også her er det nødvendig å lytte til de stemmene som forsøker å si ifra. Bare da kan man gjøre forholdene bedre.

Noen klager på kollektivtransporten, ikke minst på NSB. Det må da også være lov. Jeg kan ikke skryte på meg å aldri ha vært berørt her, men jeg gidder sjelden å klage – annet enn i øyeblikket der og da. Jeg er glad for at kollektivtransporten finnes og hjelper meg til å komme raskt fra en side av byen til en annen. Men til tider går det ikke bare bra her heller – og de stemmene som sier ifra kan være det som må til for å få bedret problemet.

Hvorfor skulle det da ikke ha samme effekt på psykiatrien?

Så lenge min buss er i rute, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke kommer av gårde til jobb. Så lenge jeg får god hjelp med mine problemer, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke får det. Men psykisk helsevern handler om mennesker – og det er kun tilfeldigheter som bestemmer at ‘jeg’ får hjelp og ikke ‘hun’. Det er derfor viktig å stå sammen for å endre systemet til det bedre – og ikke minst, å stå opp for dem som selv ikke orker å kjempe for sin sak.

#psykiskhelse #barnevernet #helsevesenet #helsevesen #nav #kollektivtransport #nsb #forsinkelse #helsehjelp #klage #urettferdig #politiet #blacklivesmatter #reform #pasient #omsorg #brydeg #bryseg #vågåbrydeg #aktivise #engasjerdeg

“Sterke gutter gråter ikke” – – – Men hva med de sterke jentene?

Vi skylder gjerne på samfunnet og de uskrevne regler om hvordan gutter og jenter skal oppføre seg: Guttene skal være sterke, litt slik som Tarzan, og de skal i hvert fall ikke vise følelser. Når gutter og menn likevel sliter, blir det pekt på hvordan samfunnets harde normkrav bidrar til å undertrykke deres naturlige følelsesliv, ikke minst når det gjelder å gi uttrykk for sorg, savn og smerte.

Mange bygger en mur rundt seg, slik artisten Ruben synger i sangen “Walls“:

I’ve always been a part of those cool kids 
I don’t know pain the way that you know it now
Just hear me out

Born as a boy I’m taught to not feel, so
I only found a way to suppress it all
My walls are tall

Heldigvis har nå mange forsøkt å problematisere denne holdningen og ta avstand fra den. Voksne menn kan også gråte! Ikke noe galt med det!

Helsevesen, media og samfunnet generelt tar nå mer hensyn til at mange gutter og menn har hatt en slik tøff bakgrunn der de ble sosialisert til å undertrykke vonde og vanskelige følelser. De måtte bære mye inni seg. Det er ikke rart at veggene plutselig slår sprekker.

Men hva da med de jenter og damer som har blitt oppdratt på samme måte? Eller som av andre grunner har måttet bygge tilsvarende vegger som de “sterke gutta”?

De “sterke jentene” opplever ikke bare de samme problemene som de “sterke guttene” når det gjelder undertrykte følelser og fortrengt smerte. De mangler den forståelse som samfunnet og helsepersonellet gir de “sterke guttene” fordi normene tilsier at jenter jo har lov til å være følsomme, sensitive, svake og åpne.

Fordommene taler imot de “sterke jentene” slik at de ikke får de samme muligheter som de “sterke guttene” til å komme ut av skallet sitt. Fordommene tror jo at de “sterke jentene” har alt de trenger – for “vær sterk”-normene retter seg jo bare mot gutter, eller hva?

“Sterke gutter gråter ikke” – ikke de “sterke jentene” heller. Bør da ikke de “sterke jentene” møtes på samme måte som de “sterke guttene” når veggene deres slår sprekker? Har ikke de også de samme behov – som alle andre?

Born as a girl I learned to not feel, so
I only found a way to suppress it all
My walls are tall…

#psykiskhelse #jenter #gutter #sosialisering #følelser #visefølelser #innestengt #undertrykke #åpenhet #psykisk #fordommer #kjønnsroller #helsehjelp #walls #ruden #normer #hjelp #sympati #empati