Seriøst? Mener du det er greit å be noen ta livet sitt?

Jeg synes ikke det er greit at leger, psykologer eller andre sier til noen som har det vondt, at de like godt kan ta livet sitt. Jeg skrev om det i et innlegg for litt siden (her), og publiserte det like godt på verdidebatt.no også.

En av dem som svarte, mente imidlertid at det var helt greit i noen tilfeller å si til folk som søker hjelp (f.eks. på legevakta) at de kan ta livet sitt. Han presiserte at det kom helt an på konteksten, og – slik jeg forstod ham – gjaldt det da særlig dem som var “fast kunde” på legevakta. (Du kan lese hans kommentarer her).

Jeg klarer ikke forstå at noen kan si at det er helt greit å be andre ta livet sitt. Tenk om jeg, når gamle, demente fru Hansen ringte på klokka uten noe egentlig  behov for hjelp, satte i gang med å kjefte på den gamle damen og be henne ta livet sitt? Hun hadde jo ikke noe egentlig behov for hjelp, så da måtte vel det være helt greit, eller hva?

Nei.

Nei.

Og atter nei.

For er det noen gang greit å be noen ta livet sitt?

Mobbing er utbredt, men samfunnet godtar det ikke. Det anses ikke som greit å mobbe noen, verken på skole eller i arbeidslivet, og be dem ta livet sitt. Selv om de lukter hest, har ansiktet fullt av overmodne kviser eller går i t-skjorte og slips på en vanlig tirsdag. Det er ikke greit å be noen ta livet sitt – selv om de er fryktelig irriterende, kommer med perverse vitser eller ikke skjønner hvorfor de må vente på sin tur i køen. – Så hvorfor skulle det da være greit å be personer med psykiske lidelser om å ta livet sitt?

Det er ikke greit å be en person som er deprimert om å ta livet sitt.

Det er ikke greit å be en person som har vokst opp under mobbing, misbruk eller omsorgssvikt, om å ta livet sitt fordi han eller hun sliter som voksen.

Det er ikke greit å be en person som føler seg som en byrde for verden og alle i nærheten, om å ta livet sitt.

Det er ikke greit å be en person som føler ensomheten så overveldende smertefull at han eller hun ikke orker leve lenger, om å ta livet sitt.

Det er ikke greit å be en person som har slitt i flere år med psykisk smerte, om å ta livet sitt.

Det er ikke greit å be en person som ber om hjelp, om å ta livet sitt.

Det er faktisk ikke det. Hvis naboen ber det om hjelp til å klippe plena, ber du ham ikke om då finne seg et tre og henge seg. Eller hvis noen har mistet et kjært familiemedlem eller en god venn, så ber du ikke vedkommende om å ta livet sitt. – Du gjør det ganske enkelt ikke, fordi du anerkjenner den smerten som ligger bak et slikt tap. Å be dem ta livet sitt, ville være absurd.

Det er like absurd å be noen ta livet sitt, selv om de har slitt med selvmordstanker i flere år, ja, kanskje siden barndommen. Tror du ikke de har hatt flere smertefulle dager enn gode? Hvorfor da lire av seg en så tåpelig kommentar som kun egner seg til rå mobbing, trakassering og utpsyking?

De som mener man bare bør få én sjanse ved selvmordstanker/forsøk, aner ikke hva de snakker om. De har i hvert fall ikke greie på hvor dårlig tilbud som finnes innen psykiatrien – selv ved første forsøk. Dersom de som forsøkte å ta livet sitt for første gang, hadde fått god oppfølging, ville det nok blitt både færre gjennomførte selvmord og færre forespørsler om hjelp på legevakta…

Er du lege, psykolog eller annet helsepersonell og har to minutter til rådighet med en pasient – ikke vær så ufornuftig at du sier noe så meningsløst og destruktivt til vedkommende, som at han eller hun like godt kan ta livet sitt. En person som har det psykisk vondt, trenger håp og støtte – ikke flere erfaringer med drittsekker. Ikke bruk de få minuttene dere er sammen til å gjøre vondt verre. Det lønner seg nemlig ikke i lengden – for stygge ord gir bare næring til håpløshet, ensomhet og smerte. Og det er jo det som er roten til problemet, er det ikke?

Kanskje møter du én person eller to som later som de vil ta livet sitt for å få hjelp. Men ikke gi slipp på de gode prinsippene av den grunn. Det koster deg ikke mer å være hyggelig i to minutter enn det gjør å være arrogant og frekk. Det koster kanskje litt selvkontroll – men såpass bør man kunne forvente av autorisert helsepersonell som får betalt for å hjelpe…

#psykiskhelse #psykisksmerte #psykiatri #selvmord #suicidal #selvmordstanker #selvmordsplaner #selvmordsforsøk #selvmordsforebygging #legevakt #lege #psykolog #psykiater #dps #krenkelse #mobbing #arrogant #thinktwice #helsehjelp #pasient #trakassering #bryseg

Turist i egen by – RIS! HER KAN MAN SPASERE EN TUR I DRØMMELAND!

Jeg trodde nesten ikke at dette fantes! Eller… selvsagt vet jeg at det finnes gigantiske og superflotte villaer i denne verden, og nok også i dette landet… og i denne byen. Men det er likevel en nesten surrealistisk opplevelse å se det!

Sol og varmegrader kler alle steder med sommersjarm. Men jeg må si at det var en helt spesiell opplevelse å gå på tur på Ris.

Ris, ja, hva er det?

Kort sagt – en del av Oslos beste vestkant.

Og flott var det! Gigantiske hus med gigantiske hager. For en som har vokst opp på blokk i Groruddalen kan det være vanskelig å ikke få hakeslepp. Men det var også veldig fint. Flotte trær og syriner både her og der. Det var rett og slett så koselig at jeg vil anbefale turen til andre!

Så, hvis du ikke vet hva du skal finne på i sommer?

Ta en spasertur på Ris! Du kan ta t-banen til Vinderen stasjon, og derfra går du oppover mot Ris kirke. Villaområdet på høyre siden av bakken er et utmerket sted for sansestimulering. En spennende verden å titte på fra utsiden, en verden man ikke er del av… og hvem vet, kanskje det er like greit? Det skal nok mye til å holde det rent i et så stort hus og holde orden i en så stor hage…. Men det har man kanskje au pair’er til? ;p

God tur i alle fall!

#turistiegenby #turist #ferie #oslo #ris #risalleen #luksus #villaer #hager #drømmesteder

“Det er ikke forbudt å ta livet sitt…” – – – sa legen…

Nå har jeg hørt flere fortelle at de har hørt denne eller liknende kommentarer fra leger på legevakta eller psykologer på institusjoner. “Det er ikke forbudt å ta livet sitt…”

Og det er det heller ikke. Men for over 100 år siden, var det faktisk straffbart! Det kan høres rart ut, men en person som hadde tatt livet sitt, ble faktisk straffet etter sin død. Straffen bestod i at han eller hun ble begravet utenfor kirkegården. Dette var i tråd med datidens religiøse overbevisning en alvorlig straff: Å bli begravet i uvigslet jord, ville gjøre at man ikke kom til Paradiset, men til evig straff i helvete. Selvmord ble regnet som en alvorlig synd…

I andre land kunne liket til den som hadde begått selvmord, bli utsatt for ydmykende handlinger. I Nederland kunne kroppen bli hengt opp i en galge for å bli spist av ravnene; i Sverige kunne den bli brent; og i Frankrike kunne liket bli slept gjennom gatene før det ble hengt opp og siden slengt på dynga.

Årsakene til selvmord i tidligere tider var nok mange, da som nå. Men at det nok var en god porsjon psykisk smerte involvert, har jeg ingen tvil om. Omgivelsene, derimot, så ikke ut til å ha særlig mye forståelse for denne smerten. Og medlidenheten med de etterlatte var nok heller ikke mye å skryte av…

Heldigvis har helsepersonell i dag mye kunnskap om både psykiske lidelser og årsaker til selvmord. Men økt kunnskap er dessverre ikke nok når det fortsatt kommer krenkelser og nedverdigende kommentarer som “Det er ikke forbudt å ta livet sitt…”, “Hvis du virkelig ønsker å ta livet ditt, vil du klare det…” eller “Neste gang bør du finne en høyere bro…”

I Norge ble selvmordsforbudet opphevet i 1902. De ble nå tillat å gi de som tok sitt eget liv, en anstendig begravelse.

Så legen hadde helt rett der han stod og sa til den pårørende til hun som nettopp hadde forsøkt å begå selvmord: “Det er ikke forbudt å ta livet sitt…”

Men kjære lege, og også dere andre som finner denne typen kommentarer betimelig når noen føler at livet er så vanskelig at de ikke lenger orker å leve det: Alt helsepersonell er forpliktet av lov til å yte forsvarlig helsehjelp. Hadde jeg stått der sammen med den pårørende, ville jeg sagt til deg: “Nei, det er ikke forbudt å ta livet sitt. Men du er forpliktet til å hjelpe!”

Det er ikke forbudt å dø av sprukken blindtarm heller. Eller å ødelegge lungene sine med røyking eller inhalering av asbest. Det er ikke forbudt å brekke benet i en sykkelulykke, eller å sovne inn under et hjerteinfarkt. – Men det er ikke med informasjon om hva loven ikke forbyr at du som lege eller annet helsepersonell møter mennesker som opplever dette, er det vel? Du hjelper, kanskje fordi du har medlidenhet, og i hvert fall fordi du har lovfestet plikt til å hjelpe.

Nei, doktor, det er ikke forbudt å ta livet sitt. Men du er forpliktet til å hjelpe dem som trenger det.

#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforebygging #suicidal #krenkelser #legevakt #lege #psykiater #psykolog #depresjon #selvmordstanker #selvmordsproblematikk #selvmordsforbud #liv #død #sort #smerte #psykiskelidelser #psykisk #psykiatri #helserhjelp #pasient #hjelp

Ta suicidalitet på alvor! – Det må ikke avvises som “skuespill”… Det kan være et splittet sinn! La meg forklare (TW!)

TW: Dette innlegget handler om selvmordstanker/forsøk. Det kan være mange grunner til at man har det, og et spesielt problemområde er når man har en “oppsplittet personlighet” (dissosierer). Det kan lett bli misforstått – fordi en og samme person både kan skade seg og be om hjelp… Det kan bli tolket som skuespill, manipulasjon, eller ønske om oppmerksomhet. – Dessverre er det også mange helsepersonell (i psykiatrien) som tolker det slik… Dette innlegget er et ønske om å illustrere hvordan selvmordstanker ved dissosiasjon kan fungere i praksis, basert på en av mine egne erfaringer.  
Innlegget er primært beregnet på dem som ønsker å forstå problematikken om dissosiering/selvmordsatferd bedre og som ikke sliter alvorlig selv. Hvis du har selvmordstanker eller trenger noen å snakke med fordi du har det vanskelig, ta kontakt med noen – venner, familie, lærere, helsesøster, fastlegen eller en hjelpetelefon (se
her).

Jeg sitter på en benk på universitetsplassen. Gråter. Alt virker ute av kontroll. Jeg ser ikke noe håp, ikke noe mening i noe som helst. Jeg begynner å bli sliten nå, har forsøkt så lenge. Det nytter ikke. Det er ingen steder å gå. Ingen steder jeg passer inn. Ingen steder som vil ha meg. Det er like godt å gjøre det… Men jeg vil ikke at foreldrene mine skal bli lei seg. Det finnes ikke andre motargumenter. Jeg må gjøre det! Hjelp… Jeg må gjøre noe for å stanse det… Jeg kan ringe… Men jeg tør ikke. De blir sikkert bare sure. De tror ikke på meg. Ingen tror på meg. Det er ikke håp igjen. Det føles uutholdelig. Jeg må gjøre det nå…

Jeg finner frem den lånte telefonen. Nødtelefonen som en venninne har vært så snill å låne meg. Psykiateren har sagt jeg skal ringe før jeg gjør meg selv noe. Det husker jeg. Men jeg er så redd for å ringe likevel. Jeg føler for å gi opp alt, men jeg vil jo ikke… Jeg tar sjansen og ringer. Forsøker å forklare. Føler det blir mer rotete enn informativt. De sier de skal ringe tilbake.

Jeg venter. Det føles uutholdelig. Jeg tenker at jeg må gjøre noe. Jeg går inn på Bunnpris. Skapet med medisiner er åpent, jeg tar ut to esker og forsøker å registrere dem i kassa. Det går ikke, jeg må påkalle hjelp for å komme videre. “Du får bare kjøpe én sånn,” sier han. “Åja,” sier jeg og later som jeg er overrasket. Jeg tar med meg den ene og går ut. Tar på meg jakka, går inn igjen og kjøpe en til.

Solbrillene på plass. Tårene på vei nedover kinnet og halsen. Hva gjør jeg nå? Jeg tenker å gå et sted for å spise dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe meg selv. Det føles uutholdelig.

Jeg går forbi studentprestenes kontor. Kanskje…? Jeg vil jo ikke at noen skal bli lei seg… Jeg går inn. En hyggelig dame i resepsjonen. Vi prater litt. Det er ingen prester til stedet. Jeg er rådvill. Hva nå? Hun prater litt, jeg svarer litt. Telefonen ringer. Jeg blir forvirret, men går utenfor og tar den.

Det har allerede begynt å skje noe i hodet mitt. Jeg er i ferd meg å koble inn igjen. Jeg gjenvinner kontrollen. Gradvis. Jeg forklarer det til hun i telefonen og sier at nå vil jeg bare bli kvitt medisinene. Og jeg mener det. Jeg vil ikke ha dem lenger. De er farlige. Det vet jeg. Vi blir enige om at jeg skal gå tilbake til butikken, og hun skal ringe meg opp igjen etterpå.

Det går bra. Den vennlige mannen gir meg pengene tilbake. Han smiler ikke… men det er kanskje ikke så rart. Jeg lurte ham jo, tross alt, og kjøpte 2 pakker…

Etterpå stikker jeg innom studentprestkontoret og sier takk. Jeg mener det. Jeg føler meg koblet inn igjen nå. Jeg har kontroll. Jeg skjønner nesten ikke hva som skjedde, men jeg har begynt å bli vant til det nå. Og jeg er så takknemlig for at hun bidro til å stanse meg.

Etter en liten stund ringer telefonen igjen. Det er den samme damen som ringte i stad. Jeg forklarer at jeg har kontroll igjen og takker for hjelpen. Hun sier jeg var flink som klarte å gjøre noe med situasjonen. Jeg takker for at hun sier det.

Noe av det verste i denne situasjonen er nemlig å få “kjeft” (eller nedlatende kommentarer) for å ha latet som. Det er faktisk ikke det som skjer. Det er ikke fnugg av skuespill. Jeg mener det jeg gjør, hele veien. Men jeg vil egentlig ikke dø – ikke når jeg er meg selv. Det er bare en del av meg – en del av personligheten min – som ikke er helt koblet sammen med fornuften. Og noen ganger blir denne delen litt for sterk og egenrådig, den tar kontrollen. Jeg får ikke stoppet den. Selv om en annen del av personligheten min kan hylgråte fordi den ikke vil dø, kan det være vanskelig å få gjort noe med det. Jeg begynner å lære nå. Ulike teknikker som gjør at jeg kobler inn igjen (f.eks. snakke med noen, grounding, spise krydder, klappe meg på brystet eller på hodet… joda, jeg føler meg litt dum, men det funker!)

Etter en slik hendelse, føles det som en fullstendig energiutladning. Jeg blir kjempesliten, piffen går helt ut. Det er rart, i grunn. Men jeg begynner vel å bli vant til den biten også.

Det gikk bra denne gangen, og jeg er lettet. Jeg håper at jeg snart vil bli helt bra. For det kan man, faktisk! Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene som forstår problematikken og forholder seg til den på en måte som hjelper! Jeg har kjent på begge deler – både dårlige hjelpere og gode hjelpere. Jeg håper at mer kunnskap vil gjøre flere til gode hjelpere, og at fenomenet blir tatt alvorlig. Det er veldig trist om noen ikke får hjelp i en slik situasjon, for man kan risikere å handle på affekt (bokstavelig talt) og gjøre noe man egentlig ikke ønsker…

#dissosiasjon #psykiskhelse #sekundærdissosiasjon #suicidal #selvmordstanker #selvmordsforsøk #selvmordsatferd #manipulasjon #kompleksptsd #ptsd #cptds #hjelp #helsehjelp #støtte #takknemlig #død #liv #forstå

“Personlighetsforstyrrelsene er verst…”

Jeg traff nettopp en gammel kollega, som jobber deltid på psykiatrisk sengepost. Vi endte opp med å snakke om psykiatri. Hun sa noe om at folk med personlighetsforstyrrelser ikke vil ha hjelp og heller ikke mener det når de sier de er suicidale – at de bare faker det. Selvsagt aktiverte det debattlysten i meg. Jeg har ikke personlighetsforstyrrelse selv, men jeg har et inntrykk av at fordommene florerer i helsevesenet mot dem. Og hun trakk inn de to klassiske punktene: (1) De vil ikke ha hjelp – og – (2) de bare later som de er suicidale for å få oppmerksomhet.

Jeg vet jo også at dette forekommer, og det er som med det meste annet (nav’ere, asylsøkere, sterkt konservative muslimer osv.): Det finnes alltid noen få som ødelegger for mange!

Men jeg mener bestemt at man ikke kan ta fordommene som utgangspunkt! Det blir jo helt tullete – særlig med tanke på hvor vanlig det er med feildiagnostisering i psykiatrien. Hun fortalte at hun nesten tenkte “å nei” når hun fikk en pasient med personlighetsforstyrrelse. Hun hadde opplevd det – simulering av selvmordsforsøk (med feil symptomer i forhold til medikamentet det ble tatt overdose i). Så jeg SKJØNNER at hun får fordommer. Men det en eller to eller hundre gjør, kan ikke danne grunnlaget for hvordan man evaluerer en annen – særlig når man ikke har møtt dem ennå, men bare sett at det står “PF” på arket!

Hvis noen simulerer selvmordsforsøk, så har de vel en grunn til det, da! Jeg skulle ønske de ikke gjorde det, for det ødelegger for andre (som virkelig trenger hjelp). Hvis noen simulerer selvmordsforsøk, så forsøk heller å finne ut hvorfor, da. Og ikke overfør skuffelsen, frustrasjonen og fordommene på andre pasienter. La dem få sin egen sjanse – og bli vurdert ut ifra seg selv, ikke din tidligere erfaring med andre.

Jeg har hørt så mange som sliter psykisk si at de ønsker hjelp, men ikke får det. Jeg synes det er pjuk å høre ansatte i psykiatrien si at pasienten vil ikke ha hjelp. Jeg vet at noen ikke har innsikt i egen tilstand, og ikke vil ha hjelp selv om de burde få det. Men igjen, dette kan ikke bli brukt til å bedømme alle. Noen er også ambivalente rett og slett fordi det tilbudet som gis, er ganske dårlig. Det er ikke nødvendigvis så kult å bli overlatt til seg selv på en nitrist institusjon uten noen å snakke med, når man føler seg dødstrist og ensom. Da kan man like godt gå ut – ut i sola, ut blant mennesker, ut i naturen. Men samtidig ønsker man jo hjelp… Jeg skjønner godt hvorfor noen er ambivalente.

Skulle ønske de sluttet å gi hele ansvaret til pasienten når et opplegg ikke fungerer. Det kan jo like godt være at innholdet i tilbudet er for dårlig eller at de som skal utføre det, ikke er tilstrekkelig kompetente.

Jeg sa ikke alt dette til x-kollegaen min, da, men jeg følte sterkt for å si det nå.

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #innleggelse #behandling #fordommer #psykiater #psykolog #sykepleier #tilbud #hjelp #stigma

Æsj, som folk stirrer, da…. (Om arr fra selvskading)

Jeg orker ikke gå med lang genser i disse varme dagene vi nå har i Oslo. Jeg har brukt t-skjorte når jeg trener også, rett og slett fordi jeg tolererer varme dårlig (noe få tror…). Men på trening er de fleste opptatt av seg og sitt. Annerledes er det visst i verden her ute, har jeg merket.

Med solbriller føler jeg at jeg kan stirre på folk så mye jeg vil. Jeg legger derfor merke til når de ser på meg – og det er påfallende hvor lite opptatt de er av hodet mitt eller bena. Blikket går mot armene mine… Nesten så jeg får lyst til å si høyt: “Har dere aldri sett en zebra før??”

Noen har nok aldri det. Men jeg sier til meg selv, så høyt tankene mine bare klarer: “Hvis de ikke liker det de ser, får de se en annen vei!” Jeg orker ikke å pakke meg inn mer, i hvert fall ikke i denne varmen. Hvis jeg skulle skjule alt jeg skammet meg over, måtte jeg nok ta på meg burka. Jeg tenker at jeg er stygg og at alle synes det samme – flott, da må jeg vel tre en pappose ned over hodet også, eller hva?

Selvsagt ikke… Så hvorfor skal jeg skjule armene mine? De er de eneste armene jeg har…

Jeg står på Majorstuekrysset, på vei til psykiateren. Et par står ved siden av meg. Hun ser på armene mine. Snur seg mot kjæresten og hvisker noe. Han lener seg frem og ser mot armene mine. Jeg føler meg usikker. Er det verre enn jeg selv tror? Jeg som var så glad for at arrene ble blekere… Bilene suser forbi… Hvor blir det av supermann? Den grønne mannen som skal redde meg nå? Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Har mest lyst til å danse fugledansen. Men noe jeg lærte om skikk og bruk i barndommen sier meg at dette ikke er riktig løsning akkurat nå…

Jeg har hørt folk som sitter i rullestol snakke om hvor plagsomt det er at folk stirrer. Vi blir jo litt ekstra sårbare og oppmerksomme på stirring når det er noe ved oss vi skammer oss over eller føler er annerledes. Jeg stirrer på folk hele tiden (når jeg har solbriller), uansett hvordan de er.

Det er bare gøy å se på menneskeheten. Men å bli sett på er derimot ganske ubehagelig… Særlig når det gjelder selvskading, siden det er så mye stigma og fordommer knyttet til det.

I går traff jeg en gammel venninne på biblioteket. Fysj, hun stirra… på armene mine. Hun sa ikke noe, men det gjør de færreste. Bestevenninna mi, som jeg traff noen dager tidligere, stirra ikke. Ikke psykiateren heller. Men jeg spurte ham, og han hadde sett det. Så det å stirre uten at noen merker det, er en kunst som noen åpenbart mestrer. (Selv har jeg aldri vært særlig kunstnerisk anlagt, så jeg beundrer dem som klarer det.)

Psykiateren sa han forstod jeg ikke orket gå i langermet i varmen, og spurte meg om dette kanskje også var en slags frigjøringskamp for meg – å slutte å skjule meg selv hele tiden for andre?

Han ba meg tenke på det. Men jeg tror det allerede er klart for meg. Det er en frigjøringskamp. “Hvis de ikke liker det de ser, får de se en annen vei!”

#psykiskhelse #selvskading #arr #fordommer #stigma #tabu #hud #sår #cptsd #dissosiasjon #sekundærdissosiasjon #frigjøring #armer #stirring #frykt #jaja

“Jeg mot meg” – – – Slik er faktisk livet ofte, og for min egen del svært bokstavelig…

For et par år siden laget NRK en dokumentarserie hvor åtte unge mennesker delte og dokumenterte sine psykiske utfordringer med videoopptak, samt deltok i samtalegruppe med psykolog Peder Kjøs. Serien fikk Tabuprisen 2016 fra Rådet for psykisk helse for å ha utfordret tabuer og vist hvordan det er å leve med psykiske problemer.

I natt klarte jeg ikke å sove, så jeg tok like godt og så på hele serien. Det var for så vidt interessant, og det fine var at mange av dem fikk det bedre etterpå.

Generalsekretæren i Rådet for psykisk helse sa om serien: “Ungdommene har vært utrolig rause og modige. Det er en del tabu knytt til psykiske problemer, mange forbinder det med skam og skyld. «Jeg mot meg» viser tydelig at vi alle er vår strengeste dommer.”

Det er kanskje dette som ligger i tittelen på serien, “Jeg mot meg”. Vi kan være så harde eller strenge mot oss selv at vi får store problemer i hverdagen. Vi kan snakke oss selv ned, psyke oss selv ut og isolere oss selv fra resten av verden og alle kilder til glede. Vi er ikke gode nok. Vi begrenser oss eller presser oss selv over evne til det sier stopp. På mange måter er det vi selv som lager problemer for hvordan vi har det i hverdagen…

“Jeg mot meg” blir den kampen vi kjemper mot disse “trollene” i oss selv. Og det er en kamp vi kan vinne, slik flere av deltakerne i serien viste.

For min egen del gir tittelen “Jeg mot meg” en veldig god beskrivelse av hva som skjer i hodet for tiden. Ulike deler av personligheten min lever sine egne liv og forsøker å trumfe gjennom med sine egne viljer og planer. En del av meg forsøker å skade meg, mens en annen del hylgråter av redsel og fortvilelse fordi den ikke vil bli skadet, samtidig som en tredje del forsøker å redde meg og roe ned situasjonen. Kanskje blander en fjerde del seg også og stikker av i full panikk – uten at jeg kan kontrollere reaksjonen. Det kan være nokså kaotisk til tider – og det verste er: Det er meg alt sammen!

Det er bokstavelig talt en “jeg mot meg”-kamp.

Det er “jeg” mot “meg” mot “meg” mot “meg”…

Målet er at de alle skal bli integrert. Det skal ikke være “jeg mot meg”, men “jeg og meg” på lag. Eller kanskje enda bedre: “Jeg er meg!”
 

– Har du ikke sett serien? Den er tilgjengelig her i 7 måneder til!

#psykiskhelse #cptsd #dissosiasjon #sekundærdissosiasjon #jegmotmeg #tabuprisen #nrk #psykisk #psykisksyk #tabu #skam #sykdom #skyld #identitet #splittet #kaos #suicidal #selvskading #hjelp #psykiater #psykolog #traume

Jeg taper aldri – enten vinner jeg, eller så lærer jeg

Nelson Mandela skal visst ha sagt mye smart. Historien hans gjør at sitatene får ekstra tyngde. En mann som har hatt det veldig tøft, blitt frarøvet store deler av sitt liv i frihet, men som likevel har reist seg til store høyder. Fra fange til nasjonens øverste leder – litt slik som Josef i Egypt (for dem som kjenner den historien).

En bekjent fant det passelig å sitere Mandela for meg her om dagen. Det var for så vidt et godt sitat, så da deler jeg det videre:

“I never lose. I either win or learn.”

Det er et livsmotto som kan være veldig nyttig å ha med seg. Særlig når man blir dårlig behandlet av andre. I stedet for å henge seg opp i nederlag og egen smerte, kan man rette blikket fremover og gå videre. Enten så vinner jeg – eller så tar jeg det negative som skjedde og vender det til noe positivt, nemlig en nyttig lærdom. Det vonde vil jo fortsatt ha skjedd, men det er skal ikke få ødelegge meg eller påføre meg enda mer lidelse.

Jeg forsøker å tygge litt ekstra på denne setningen i disse dager. En ting jeg lurer på, er om Mandela sa dette mens han var i fengsel eller etterpå. Ja, for det er alltid mye mer vanskelig å tenke positivt når man står midt oppi det vonde enn etterpå. Når det er over, vil nok de fleste av oss kunne tenke at det var jo ikke så ille – jeg er sterk, og jeg velger å se på det som en styrkeøvelse. Da er det lett å gi gode råd til andre om å se fremover. Men når man står midt i det, ser man knapt sin egen nesetipp på grunn av mørket…

Det kan være lurt å adoptere slike ordspråk når man har det bra – slik at man har et nyttig redskap å møte motgangen med. Litt som å ta med seg et sverd eller skjold når man skal ut i krig. Ikke så dumt å ha noe å forsvare seg med, liksom.

Men hva hvis man er midt i det? Er det da for sent å ta slike gode ordtak i bruk? Det er nok mer vanskelig, men slettes ikke umulig. Jeg har stor tro på at man kan hjernevaske seg selv. Vi klarer jo så bra å snakke oss selv nedenom og under – vi gjentar disse negative setningene til oss selv, og jammen tror vi ikke også på dem etter hvert. Så hvorfor ikke gjenta det positive? I begynnelsen vil det nok bare være ord, tomme ord, ord som må sloss med de andre (negative) ordene som finnes der inne. Men på sikt… – Jeg har stor tro på at det er mulig!

#psykiskhelse #nelson #mandela #taper #vinner #mentalitet #innstilling #holdning #positiv #optimistisk #psykisk #cptsd #depresjon #angst #dissosiasjon #trist #ikkegiopp

Suksess og beundring beskytter ikke mot psykisk smerte (TW: selvmord)

For noen uker siden ble det kjent at Avicii var død. Det skjedde mens han var på ferie i Midtøsten, og etter noen dager valgte foreldrene å dele det de visste med resten av verden: Han orket ikke mer.

Mange sliter med psykisk smerte og selvmordstanker fordi de føler seg mislykket, ensomme og utilstrekkelige. En person som Avicii, derimot, hadde det mange andre bare kunne drømme om. Kanskje trodde mange de ville bli lykkelige og få det bra hvis de bare kunne få det han hadde. Talent, karriere, beundring, supportere, verdensarena.

At Avicii begikk selvmord, kom nok som en overraskelse på mange. Noe av det viktigste dette viser oss, er det store mangfoldet som finnes bak psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker/forsøk.

Psykisk smerte, selvskading og selvmordstanker/forsøk er ikke som tørste. Når man er tørst, betyr det bare en ting – kroppen trenger å få tilført væske. Og det er bare en måte å løse problemet på – man må drikke (eller få intravenøs tilførsel).

Men psykisk smerte, selvskading eller selvmordstanker/forsøk handler ikke bare om én ting, eller om én bestemt type mennesker. Nei, hvert individ har sine spesielle historier, erfaringer og behov. Det er derfor ikke bare én bestemt måte å møte et menneske på som sliter. Det finnes ikke én fasit. Ikke én løsning. Ikke én behandling eller tilnærming som hjelper for absolutt alle.

Alle fordommer må derfor legges til sides og tilnærmingen må derfor individualiseres. Hva trenger akkurat den personen nå? Det er imidlertid noen ting alle har behov for, nemlig:

  •  å bli sett
  •  å bli hørt
  •  å bli ivaretatt
  •  å bli møtt med respekt

Det er derfor viktig at ingen blir oversett eller ignorert, uansett om de er rike eller fattige, berømte eller uansette, beundret eller forhatt. Det er viktig at ingen blir overlatt til seg selv – noen kamper er bare for harde å kjempe alene. Og det er viktig at ingen opplever å bli krenket – det kan nemlig være nok til å dytte dem den siste biten over kanten.

NB! Ikke vær så redd for å gjøre noe galt at du lar være å bry deg. Med krenkelser tenker jeg særlig på den kulde og sarkasme som mange ansatte i helsevesenet viser mot mennesker som sliter psykisk, særlig med selvskading og selvmordsatferd. Dette gjør det aldri bedre – for noen. Å ikke bry seg er også en form for krenkende kommunikasjon – det viser at du ikke finner den andre tilstrekkelig verdifull til at du vil se, høre og bry deg om ham/henne. Bare vær rolig, høflig, lyttende og imøtekommende, så går det som regel bra – i hvert fall har du gjort hva du kunne, og det er det viktigste.

#psykiskhelse #selvmord #selvskading #psykiskelidelser #psykisk #lidelse #sykdom #pasient #suicidal #suicid #selvmordstanker #selvmordsforebygging #helsehjelp #psykolog #psykiater #dps #menneskeverd #respekt #omsorg #avicii #trist

Selvskading – Er denne forskningen bra eller farlig, nyttig eller skadelig?

“Å skade kroppen sin kan være en måte å kontrollere negative følelser på. Ny forskning viser at unge også bruker selvskading for å kommunisere vanskelige følelser, som de ikke får uttrykt med ord.”

For noen dager siden publiserte forskning.no en artikkel om arbeidet til psykologspesialist Line Indrevoll Stänicke (ved UiO), der hun har sett nærmere på ungdoms bruk av selvskading. Artikkelen har tittelen “Ungdom bruker selvskading til å dele følelser”.

Sitatet over viser at det kan være ulike årsaker til selvskading. Kontroll av negative følelser har fått økende fokus de siste tiårene. Selvskading som kommunikasjon har også vært kjent, men dette er et problematisk ord å operere med i helsemiljøet.

Mange helsepersonell har store fordommer mot mennesker som selvskader – ikke minst fordi de tror de bruker selvskadingen for å få oppmerksomhet. I noen tilfeller vil det være riktig: Noen mennesker har det så vondt og vanskelig at de ikke ser andre utveier for å bli sett og hørt; de har bedt om hjelp, men blir avvist gang på gang. Bare ved å skade seg selv – kanskje alvorlig – kan de oppleve å få hjelp. Men det er et risikabelt forsøk: Ofte får man ikke hjelp da heller. Man risikerer med andre ord å sitte igjen med vonde skader og en vane som kan bli vanskelig å bli kvitt.

Kunne dette vært løst på en bedre måte? Kanskje – ved at helsevesenet tar det på alvor når noen ber om hjelp.

Hvis noen er så desperat etter hjelp at de er villige til å skade seg selv for å få det, er det nok også en grunn til det. Helsepersonell tenker derimot annerledes på det: Denne typen atferd skal ikke lønne seg. De finner derfor “faglige” begrunnelser for å være enda mer avvisende, harde og krenkende. Ja, for det er utrolig frekt når en lege eller psykolog ber en pasient bare ta livet sitt eller liknende. Man skulle kanskje ikke tro det skjedde, men det gjør det – alt for ofte. Og det er faktisk ikke greit!

Men for helsepersonellet ligger det altså en grunn til denne avvisende og krenkende atferden de viser overfor mennesker som har det vondt og ber om hjelp. Det er som om de skal “skremme dem vekk” fra å ty til slike destruktive mekanismer. Det er jo mye bedre at de snakker om det! – Og det er her problemet ligger: Pasientene har jo ingen å snakke med når de blir avvist eller henvist til sin egen ensomhet.

Det er bra at det forskers på selvskading. Det er bra at ungdommen selv blir spurt. Men det kan likevel være farlig med denne typen artikler. Ved å si at ungdom bruker selvskading som kommunikasjon, bygger den nemlig opp under de fordommer som allerede finnes blant helsepersonell.

Artikkelen sier riktignok:

“Hvis selvskading er en måte å uttrykke og dele vanskelige opplevelser på, er det avgjørende at vi voksne skaper muligheter for og blir mindre redde for å snakke om det vanskelige som kan ligge bak selvskadingen.”

Det pekes på at ungdommen må ivaretas, ses og høres. Alt dette er kjempebra, riktig og viktig. Men når artikkelen likevel får i tittelen at ungdom bruker selvskading for å DELE følelser, altså at de bruker det for å kommunisere/formidle til andre, så er man tilbake til det som gjør at helsepersonellet velger å blir avvisende, harde og krenkende. Akkurat det motsatte av det forskeren sier at de trenger.

En mangel – i helsevesenet – er å skille mellom kommunikasjon som et behov for å uttrykke noe man ikke får uttrykt på andre måter (enten fordi man mangler språk, slik det ofte sies at ungdom gjør, eller fordi man ikke har noen å snakke med, slik livet er for veldig mange), og kommunikasjon som en måte å dele (formidle) til andre at man har det vondt.

Begge disse variantene forekommer nok. Og begge har det nok veldig vanskelig. Men den siste kan av helsepersonell bli brukt for å rettferdiggjøre og faglig begrunne den avvisende og krenkende atferden de allerede viser overfor mange selvskadingspasienter. Og det største problemet er at de velger samme fremgangsmåte for begge grupper – dvs. også de som ikke bevisst skader seg i et forsøk på å formidle til omverdenen at de har det vondt, blir behandlet på samme måte: Med avvisning, hardhet og ufine krenkelser.

Det er nemlig slik fordommer fungerer.

Det er bra og nyttig at det forskes på selvskading. Det er viktig å kartlegge og vise at det handler om et mangfold. For det er nettopp det det er – et mangfold. Og minst like viktig er det å formidle til hjelpeapparatet – de som får penger fra det offentlige for å hjelpe – at de ikke kan basere sin vurdering av et enkeltindivid på hva andre individer har sagt eller på hva en forskningsartikkel (med 20 intervjuer) sier. Det kan være tilstrekkelig til å gi både feil og skadelig behandling, dersom det gis noen behandling i det hele tatt.

#psykiskhelse #selvskading #fordommer #helsepersonell #helsehjelp #hjelp #pasient #psykisksmerter #psykisksyk #cptsd #bpd #ptsd #emosjonelldysregulering #dysregulering #dårligehjelpere #selvmordstanker #suicidal #selvskader #sår #kutt #håp #hjelp #dps #psykiater #psykolog #legevakt #kommunikasjon #manipulasjon #oppmerksomhet #omsorg