5 ting du BØR si og 5 ting du IKKE BØR si til venner med depresjon og selvmordstanker

Alle opplever vi sorg, ensomhet og psykisk smerte til tider – slik vi alle også vil oppleve smerter i kroppen f.eks. hodepine, ryggsmerter eller et ømt kne. Dette er normalt. Vi er følende mennesker. Noen ganger kan likevel den kroppslige smerten være uttrykk for sykdom (migrene, prolaps osv) – og på samme måten kan de psykiske smertene være noe mer enn bare normalen.

Depresjon, angst og selvmordstanker er ikke uvanlig, og det er ikke usannsynlig at en eller flere i vennekretsen eller på jobben sliter med dette uten at du er klar over det. Men hva gjør du den dagen du finner ut av det?

Mange er usikre på hva de skal si, kanskje fordi de er redd for å si noe galt. Både taushet og ubeleilige utsagn kan gjøre situasjonen verre for den det gjelder, og er det noe vi ikke vil, så er det jo det. Dersom vi virkelig bryr oss, kan det være greit å ha noen “fyrtårn” å navigere etter. Det er viktig å huske at alle er forskjellige og kan reagere ulikt på forskjellige utsagn og handlinger. Noen ting er i hvert fall relativt universelle, og her kommer noen av dem:
 

FEM TING DU BØR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) “Jeg er her hvis du trenger det, det er bare å ta kontakt hvis det er noe.”
Det kan bety mye å vite at noen bryr seg og er der. Noen ganger kan selvmordstankene bli påtrengende og vanskelige å motstå, og det kan da hjelpe å ha en “rømningsplan”. Noen ganger kan bare det å vite at det er noen man kan kontakte hvis det blir for vanskelig, være nok til å roe ned de vonde tankene.
Dette betyr ikke nødvendigvis at personen vil ta kontakt. Mange deprimerte klarer ikke, orker ikke, våger ikke. Men det er likevel viktig å vise at man ønsker å stille opp og at man faktisk er der.

2) “Jeg er glad i deg!”
Dette kan sies på mange måter. Det viktigste er at den som har det vondt, får en følelse av at han/hun er verdt noe. Ved depresjon vil man som regel føle seg verdiløs, ensom og til bry for andre. Dette er en av hovedgrunnene til at selvmordstanker oppstår – man føler seg som en byrde for seg selv og andre, og ofte tenker man at verden vil få det bedre dersom man blir borte. Bruk fantasien – det er mange fine måter man kan si til den som har det vondt, at han/hun er verd noe. Men det som er like viktig, er at ordene ikke blir stående alene. Mange fine ord mister sin kraft dersom de ikke følges opp i handling. Husk at non-verbal kommunikasjon og praktiske handlinger er vel så viktig når det gjelder å si “jeg er glad i deg” til noen.

3) “Vil du snakke om det?”
Igjen, dette kan sies på mange måter, og det er viktig å føle seg litt frem slik at det ikke blir for påtrengende. Men de fleste som sliter med vonde tanker og følelser, vil ha god nytte av å snakke om det vonde. Det heter jo at “Delt glede er dobbel glede, og delt sorg er dobbel sorg.” Ved å snakke sammen, oppnår man begge effekter. Det hjelper å sette ord på det vonde, og det kan gjøre at man ikke tyr til andre løsninger (som selvskading og selvmordsatferd) for å løse det som føles som et uutholdelig problem.
Når man åpner for samtale, er det viktig å være en god lytter. Ikke tenkt at du skal komme med fantastiske løsninger på alle problemer eller fungere som diplomat i vanskelige konflikter. Gode råd kan du komme med siden (eller når han/hun spør om det). I første omgang er det viktigst at du bare lytter. Aktiv lytting er bekreftende – du bekrefter den andres følelser og tanker. Husk at du ikke kjenner hele situasjonen, du får bare noen små glimt fra det som er vanskelig. Du kan derfor ikke fullt ut evaluere situasjonen og finne løsninger, men du kan være en god og viktig støttespiller for den som har det tøft.

4) “Tenker du på å skade deg selv?”
Mange tror de kan plante selvmordsideer i hodet på deprimerte mennesker hvis de snakker om det. Det er ikke tilfellet! De som sliter med selvmordstanker, vil i de aller, aller fleste tilfeller oppleve det som en lettelse å få snakke om det til noen. Det kan faktisk være det som skal til for å redde livet deres! Depressive tanker kjører vanligvis i en nedadgående spiral. Alt kjennes mørkt og tankene fungerer ikke som vanlig. Det er vanskelig å finne konstruktive løsninger, og man kan bli fristet til å gi opp. Ved å snakke om selvmordstanker, kan man få hjelp til å se at selvmord ikke er en god løsning, og man kan få hjelp til å se alternative løsninger i stedet. Ikke minst så vil en slik samtale vise den som sliter, at han/hun har tilstrekkelig verdi til at noen vil ta denne alvorlige samtalen med ham/henne – og det er viktig.
Kanskje vil den som sliter, ta kontakt og fortelle at han/hun har kvittet seg med materiale/redskaper som han/hun hadde planer om å skade seg med. Ikke bli redd hvis du får slik informasjon. Motivet kan variere, men ofte vil dette være et gledesbudskap som han/hun vil dele fordi han/hun har truffet en beslutning om å stå imot selvmordstankene og velge livet. Det kan bli flere slike runder, for veien til bedring går sjelden i strak linje. Men ikke vær redd for å få høre slike beskjeder – det viser at han/hun har tillit til deg. Hvis du er usikker på hva du skal si, kan du f.eks. svare: “Så bra! Nå har du vunnet en viktig seier!” e.l.

5) “Er det noen som hjelper deg med dette?”
Å være alene med depressive tanker, er svært vondt. Hvis man i tillegg har selvmordstanker, kan det være direkte farlig. Som venn eller kollega har du en viktig rolle, men det kan være nødvendig med profesjonell hjelp. Kanskje virker den som sliter, umotivert til å søke hjelp. Men det betyr ikke det samme som at han/hun ikke ønsker hjelp. Depresjon gjør at man ofte føler seg verdiløs, til byrde, håpløs og hjelpeløs. I tillegg er viljestyrke og handlingskraften svekket. Han/hun vil derfor kanskje ikke oppsøke hjelp, og det kan da være av livreddende verdi at du hjelper ham/henne.
Første skritt er å kartlegge – får han/hun hjelp og støtte fra familie, venner eller andre? Hvis det ikke er tilfelle, blir andre skritt å hjelpe ham/henne i kontakt med noen. Noen ganger kan det være nok å kontakte familien. Andre ganger kan det være nødvendig å ringe fastlegen, DPSen eller legevakta. Det er imidlertid viktig at du ikke tenker at hjelpegjerningen er fullført her. Kanskje tror du familie og venner vil stille opp – men det er dessverre ikke alltid tilfelle. Kanskje tror du offentlig psykiatri vil ta vare på ham/henne – men heller ikke det er alltid tilfelle. La de profesjonelle ta ansvaret, det er hos dem det hører hjemme. Men hold et øye med vennen din. Det foregår feilbehandling, feildiagnostisering og avvisning – og den som sliter, vil kanskje ikke være sterk nok til selv å ordne opp i dette. Hør med ham/henne hvordan hjelpen fungerer. Sier han/hun at det ikke går bra, kan det være behov for handling igjen – f.eks. kontakte fastlegen eller andre hjelpeinstanser. Kanskje føles det som du må gjøre litt ekstra arbeid, men forsøk å tenke på det som livreddende førstehjelp eller finne paralleller: Det tar tid og krefter å hjelpe noen med å flytte også; dette er faktisk mye viktigere.
 

FEM TING DU IKKE BØR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) “Skjerp deg!”
Det finnes aldri en passende tid eller anledning for å si “skjerp deg” til noen. Heller ikke i relaterte varianter, som “ta deg sammen”, “legg det bak deg”, “prøv å gå videre nå”, osv. Ved å si dette, formidler du egentlig bare at du ikke har noe forståelse for situasjonen eller problemene som personen sliter med. Du formidler at du ikke er interessert i å høre på hva han/hun sliter med, at du ikke bryr deg om hvordan han/hun har det, og at du ikke er interessert i å gjøre noe for å hjelpe eller støtte ham/henne (du legger hele ansvaret på ham/henne ved å be ham/henne utøve fullstendig selvkontroll og ignorere alt det vonde).
Det er nok noen mennesker som tror de hjelper andre ved å være strenge. Men å “kjefte” på en deprimert person, virker mot sin hensikt. Det ligger i sykdommens natur at man føler seg dum, slem, verdiløs, uønsket, ensom, alene, håpløs osv. Å få kjeft i en slik situasjon, vil bare bekrefte det negative selvbildet og de smertefulle følelsene. Hvis du tror det er så enkelt å skjerpe seg, bør du starte med deg selv: Velg taushet fremfor å slenge ut en kommentar som kun bidrar til å bryte den andre ned.

2) “Du sliter meg ut.”
Det er dessverre slit at det kan være slitsomt å hjelpe noen som tenger hjelp, enten det er pga fysisk sykdom eller pga psykiske lidelser. Deprimerte mennesker kan være opphengt i det negative – noe som naturlig nok ikke virker særlig oppmuntrende på omgivelsene heller. Selvmordstanker kan virke skremmende. Generelle råd til den gode hjelper, pleier derfor minne om at man også må ta vare på seg selv. Det kan du gjøre ved å søke råd og støtte hos andre – det er viktig å ikke være alene i en slik hjelpesituasjon. Det er imidlertid viktig at du ikke ender opp med et frustrasjonsutbrudd overfor den som sliter. Det kan hjelpe hvis du minner deg på at det faktisk ikke er du som er “offeret” her. Synes du det er vanskelig å høre om andres selvmordstanker? Forsøk å huske på at det er enda verre for den som må leve med disse tankene 24/7. Forsøk å sluke en del kameler. Depresjoner går over, i hvert fall hvis man får god hjelp og støtte. Dette er derfor ikke en evig situasjon. Og den største trøsten og gleden du kan ha, er at du er heldig som slipper å være deprimert selv.
(Kanskje er du også selv deprimert. Ofte er de beste og mest engasjerte hjelperne dem som selv har kjent på smerten og ensomheten ved å stå alene i en slik situasjon. Da er det ekstra viktig at du tenke gjennom hvordan du kan ivareta deg selv. Verken du eller den andre er tjent med at du går under eller ender opp med å anklage den andre for å ha ødelagt deg de siste 7-8 ukene…)

3) “Det er ikke så ille.”
Bagatellisering hjelper sjelden. Det kan være helt på sin plass å hjelpe vedkommende til å få et nytt perspektiv på ting, men forsøk heller å lede samtalen i en retning slik at den erkjennelsen kommer fra ham/henne selv. Hvis du avfeier vedkommendes argumenter eller bagatelliserer hans/hennes utsagn, vil du gi ham/henne følelsen av at du ikke forstår og/eller bryr deg. Da vil han/hun mest sannsynlig trekke seg unna deg. Kanskje mister du en venn midlertidig, kanskje mister du ham/henne for alltid. Det er ikke verd det. Ta det han/hun sier på alvor, selv om du ikke forstår hvorfor han/hun reagerte så sterkt som han/hun gjorde. Det du får vite, er som regel bare et utdrag av hele historien uansett. Du trenger ikke forstå alt, men du kan forsøke å forstå hvorfor han/hun har det så vondt. Ta det han/hun sier på alvor, selv om du ikke synes det var så alvorlig. For den som sliter, er det alvorlig. Det ligger i depresjonens natur at alt vondt blir uforståelig forstørret og ødeleggende.

4) “Du vil bare ha oppmerksomhet.”
Det skjer at noen simulerer selvmordsforsøk eller dikter opp selvmordsplaner fordi de har det psykisk vondt, men opplever at de ikke får hjelp hvis ikke de involverer selvmordstanker. Men ikke la dette ødelegge for hvordan du møter din venn/kollega. De fleste som sliter med depresjon og selvmordstanker, bærer alt for seg selv. Å våge å snakke om det, er et stort skritt å ta. Hvis du da møter dem med mistro og forvrenger deres motiver, kan du være sikker på at du gjør alt mye verre for dem. Samtidig avskjærer du nok også en hver mulighet du har for å hjelpe. Gjør det som en grunnregel å ta depressive tanker og selvmordsplaner på alvor. Hva ville du selv følt hvis du ikke orket leve lenger og du etter lang tids smerte kom til det punktet at du våget å be om hjelp – og så ble du bare avvist som en manipulerende “dramaqueen”? Du ville nok føle den samme fortvilelsen som om du kom med stikkende brystsmerter som strålte ut i venstre arm, og ingen ville tro deg. Husk at det er like smertefullt, fortvilende og krenkende for noen som virkelig sliter med depresjon og ikke orker leve lenger.

5) “Tenk positivt! Gjør noe positivt!”
Det er viktig å hjelpe den deprimerte til å tenke på de positive tingene i livet og til å gjøre handlinger som gir glede og energi. Vær bare forsiktig med måten du sier det på. For mange deprimerte oppleves det frustrerende å stadig bli bedt om å fokusere på positive ting – som om det går an å “tenke seg frisk”. Kognitiv terapi og endring av tanker/tankemåter (se ABC-modellen), kan ha mye for seg og være et nyttig redskap for den som er deprimert. Han/hun kan trenge hjelp til å se ting på en annen måte. Men å bli bedt om å tenke mer positivt eller kritisert for å tenke som man gjør, kan virke uheldig. Vær heller en god lytter, anerkjenn at han/hun tenker som han/hun gjør og opplever situasjonen som han/hun gjør, og så kan dere heller sammen forsøke å se på nye løsninger.
Det kan virke tilsvarende frustrerende og nedbrytende å stadig bli bedt om å gjøre ‘slik eller slik’, særlig når man ikke orker eller ser ting som meningsfylt. Forsøk å ikke si det som en kommando, men hjelp heller vedkommende gradvis til å komme i gang med ting.
 

Og husk – det skader aldri å spørre hvordan en person selv ønsker å bli møtt! Det går an å gjøre avtaler og trekke opp grenser, f.eks. for når du skal ringe/komme (hvis du ikke får svar), eller om og hvordan vedkommende ønsker å bli “pushet” for å få gjennomført gjøremål. Vi er alle forskjellige, men vi setter alle pris på å bli sett, anerkjent og møtt som den vi er.

#psykiskhelse #depresjon #deprimert #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordsplaner #selvmordsforsøk #helse #helsehjelp #psykisk #psykisksyk #sykdom #syk #venn #vennskap #ensomhet #verdi #menneskeverd #omsorg #abc-modellen #kognitivterapi #råd #tips #si #bryseg #pasient #hjelper #negativ #positiv #skjerpdeg #anerkjennelse #respekt #vågåbrydeg

Vanskeligere å hjelpe noen som privatperson enn som offentlig ansatt…

Det er en ting å jobbe som sykepleier (eller tilsvarende) og hjelpe mennesker som har det vondt. Man har kun en formell relasjon til pasienten, man har ikke et personlig ansvar – det hviler på institusjonen og fellesskapet, og man kan legge fra seg alt når man går hjem for dagen.

Nå forsøker jeg å hjelpe en venninne av meg som sliter (depresjon og tanker om selvskading/selvmord). Det er ikke aktuelt å gi blaffen – hun trenger hjelp og støtte, og jeg vet hvor grusomt det er å ikke få hjelp i en slik situasjon. Derfor forsøker jeg, og jeg tar mye ansvar for henne nå. Mye mer enn jeg egentlig klarer selv.

Jeg blir faktisk kjempedårlig av å hjelpe henne. De siste ukene har mitt engasjement i henne gjort at jeg har gjenopplevd alt jeg opplevde de siste to årene som har vært kjempekjipt og ødeleggende. Ikke bare husket på, men gjenopplevet. Det er omtrent like ille som det var da. Og midt oppi dette, ser jeg at hun får mye mer hjelp enn det jeg selv fikk… Noe i meg synes det er urettferdig. Hvorfor skal alt være så tilfeldig?

Hun har ikke gjort noe for å hjelpe meg, men jeg har gjort mye for henne de siste årene. Og det handler ikke om å spørre eller ikke spørre om hjelp; det handler om å se behov og være på tilbudssiden. Så her også er det noe i meg som synes det er urettferdig. Hvorfor skal jeg gidde å stille opp for en som aldri ville gjort det samme for meg, som ikke gjorde det da jeg trengte det som mest, og som heller ikke nå gjør noe?

Disse tankene er som plagsomme mygg, og de fortjener en smekk! Jeg vil ganske enkelt ikke anerkjenne dem. De er blodsugere, og jeg vil knuse dem! BANG! Det finnes prinsipper som er sterkere enn følelser. Og de handler om å hjelpe andre – selv om de aldri vil gjøre det samme mot oss.

Men det er enda en ting som er urettferdig. Den har jeg ikke klart å knuse ennå, og kanskje vil jeg heller ikke klare det… Det er nettopp dette som skiller den profesjonelle hjelperen (den som får betalt fra det offentlige for å bruke 1/2 time eller to i uka på å hjelpe de som trenger det) fra den som hjelper på fritiden. Jeg får aldri lagt fra meg dette problemet.

  • Det hjemsøker meg i form av gjenopplevelser til alle døgnets tider, selv når jeg våkner om morgenen og ikke har fått tankene klare ennå: Gjenopplevelsen er i gang før jeg slår opp øya!
  • Jeg vet aldri når hun kan ringe og trenge hjelp neste gang, jeg føler at jeg går og venter på at telefonen skal ringe hvert øyeblikk, og det er veldig stressende.
  • Jeg føler at jeg må passe på og ta kontakt selv om jeg ikke hører noe, for jeg vet jo at hun ikke vil ta kontakt når hun har det vondt og at hun lukker seg inne og andre ute.
  • Jeg kjenner en stadig engstelse for at hun kan finne på å skade seg, kanskje alvorlig. Hun har jo nevnt det… da må jeg gjøre noe med det.

Det er så mye lettere for de offentlig ansatte. De kan sitte telefonvakt – og la hele ansvaret for å ta kontakt, hvile på pasienten. Ringer de ikke, så er det ikke deres problem. De er ansatt for å sitte på den kontorstolen og svare på de telefoner som kommer inn, og så forsøke å få pasienten til å forstå at han/hun må lære å klare seg selv. “Det gjør vondt, ja, men forsøke å leve med det…” – Slik kan jeg ikke si eller tenke. Det er nok av folk som ikke forstår og som sier “skjerp deg”, “legg det bak deg og gå videre”, “forsøk å fokusere på det positive”, osv.

Jeg tror ikke jeg gjør alt riktig. Men det er likevel urettferdig. Jeg forsøker å hjelpe, mye mer enn dem som får betalt for å ivareta dette samfunnsansvaret, og det holder på å ta knekken på meg. I tillegg forsøker jeg å hjelpe henne med studiet. Jeg har hjulpet mange før, så det er vanlig…. Men deprimerte mennesker er ikke akkurat entusiastiske, så da må jeg dra ganske mye av lasset hva gjelder motivasjon og fremgang. Ingen gjør det samme for meg. Og dette spiser opp tiden min og kreftene mine. Og så surrer det rundt i hjernen som en dritt-mygg 24/7…

Dette kommer til å bli en flott sommer………… :p

(Og jeg håper jeg har klart å skrive av meg litt av problemet nå…….. For en ting er i hvert fall sikkert: Jeg akter å hjelpe henne videre, så da må jeg finne måter å sette meg selv i stand til det også…)

#psykiskhelse #hjelpeandre #venner #vennskap #depresjon #cptsd #selvmordstanker #selvmord #suicidal #selvskading #trigging #flashbacks #gjenopplevelse #lei #ensomhet #hjelpeapparat #hjelp #mygg #bryseg #YO

Kate Spade’s selvmord… Penger forebygger ikke, men vennlighet kan redde liv!

(TW – selvmord)

Svært få selvmord rapporteres i media. Men når kjente, suksessfulle personer tar livet sitt, vekker det gjerne oppsikt. Denne gangen var det veskedesigneren Kate Spade som ikke orket mer. Til tross for at hun hadde en 13 år gammel datter, var det noe som gjorde livet for vanskelig å leve. Hvorfor hun gjorde det, vet jeg ikke – og det vil vi kanskje aldri få vite. Men en ting er sikkert:

Penger, suksess og beundring kan aldri forebygge psykisk smerte, ensomhet og selvmord.

Derimot vet vi at vennlighet, omtanke, kjærlighet og omsorg kan lege sår i sjelen. Det betyr bare en ting:

Vi må bli mer bevisst på å ta vare på hverandre!

Vi kan ikke ta på oss ansvaret for andres liv, like lite som vi kan ta på oss ansvaret for at de pusser tennene hver dag eller tørker seg etter å ha vært på toalettet. Men vi kan gjøre mye for å påvirke hvordan andres hverdag er. Vet du ikke hva du skal gjøre?

– Vel, ta utgangspunkt i deg selv. Hva trenger du når du er ensom? Hva skulle du ønske noen gjorde for deg når du føler deg overveldet av sorg? Hva ville hjelpe deg hvis du følte du ikke orket leve mer? Hvordan kan noen vise deg at du har verdi?

Det er en enkel leveregel: Gjør mot andre det du skulle ønske de hadde gjort mot deg, dersom du var i dere sko.

Det er ikke alltid lett å se hvordan andre har det. Jeg er sikker på at hvis vi gjennomførte en spørreundersøkelse, ville de fleste si at de ofte, ja, kanskje mesteparten av tiden, har på seg en maske – og at det bak denne masken er mer sorg og smerte enn de fleste i omgangskretsen ville gjettet på.

Vil vi ha en bedre verden, må vi derfor gjøre en innsats for å få det slik. Vi må ta hensyn til hverandre; vie litt oppmerksomhet til dem som kanskje ikke har så mange å være sammen med; våge å stå opp for den som blir mobbet eller trakassert; tilby en hjelpende hånd til den som ikke klarer seg alene.

Det vil nok koste noe – tid, penger og energi. Men det er verd det! Det kan redde liv!

#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordstanker #helsehjelp #hjelp #kjærlighet #omsorg #vennskap #liv #død #suicidal #depresjon #angst #cptsd #psykisksmerte #ensomhet #tiltak #katespade #kate #spade #bryseg #vågåbrydeg

Vinderen DPS sier unnskyld!!! – – – – (Og slik lød beklagelsen… Provoserende?)

Når en DPS sier unnskyld til en pasient, har det faktisk skjedd noe utrolig spesielt. Slikt sitter nemlig veldig langt inne hos helsepersonell, særlig i psykiatrien.

Siden jeg skrev om da Vinderen DPS var frekke mot venninna mi (slik at hun kunne ha skada seg), må jeg jo fortelle fortsettelsen av historien også.

Venninna mi fikk faktisk svar fra Vinderen DPS ca 2 måneder etter at hun hadde skrevet til dem (og lagt ved lydopptaket av den frekke psykiateren). Det er også ganske spesielt: Noen DPSer gidder faktisk ikke svare pasientene i det hele tatt! Så dette skal Vinderen DPS ha credit for, synes jeg.

Beklagelsen deres var imidlertid en smule underlig… Slik lød den:

“Vi beklager at du ikke har følt deg ivaretatt og forstått i møte med oss.”

Jeg kjente nesten hjertet smelte i meg da venninna mi fortalte at hun hadde fått beklagelse fra dem – helt til jeg leste det. Stoltheten sitter tydeligvis langt inne i den bransjen. Det er nesten så jeg blir litt provosert.

Egentlig er det den mest idiotiske beklagelsen jeg har sett. Det er like tullete som om jeg skulle ha glemt å gi en pasient kveldsmedisinene, og neste dag, på legevisitten, sier jeg til ham: “Beklager at du følte deg forbigått!”

Hallo?! Hva med å ta litt ansvar for egne handlinger? Hvis jeg har gjort noe galt, så må jeg da beklage mine handlinger – ikke hva min gale handling fikk pasienten til å føle. “Beklager at du ble lei deg”, liksom…

Fru psykiater Ellen Wessel var direkte frekk, og det mot en person som allerede satt og gråt. Det var amatørmessig, ufyselig og barnslig. Det hører ikke hjemme på en profesjonell institusjon. I hvert fall ikke en institusjon som skal hjelpe psykisk syke mennesker.- Men å beklage at de har gjort noe ugreit? Nei, det var tydeligvis for vanskelig.

Kjære Vinderen DPS,
Dere hadde fått min fulle respekt om dere hadde hatt baller nok til å si unnskyld for deres uprofesjonelle atferd og det dere gjorde som gjorde en vanskelig situasjon, enda vanskeligere for et menneske som aldri har gjort dere noe ondt. Hva var poenget?

Jeg lurer på hvorfor helsepersonell med over 10 års utdanning ikke klarer å se at de ikke mister respekt og tillit ved å innrømme feil… De forsøker kanskje å bevare sin egen fasade, men på den måten fremstår de bare som arrogante og mister definitivt både respekt og tillit. Hvorfor kan dere ikke sette pasienten foran dere selv? Og gjøre hva dere kan for å hjelpe pasienten? Tenk så mange floker som kunne vært løst…

Og hva med å rette opp feilene i journalen, slik hun ba om? Nei, det ville i hvert fall ikke Vinderen gjøre! Så veien frem til “pasienten først” er nok temmelig lang, også på den kanten av byen…

#psykiskhelse #helsehjelp #psykiatri #psykiater #wessel #ellen #uprofesjonell #vinderen #dps #psykolog #pasient #profesjonalitet #helsevern #arroganse #psykiater #beklage #unnskyld #beklagelse #innrømmelse #menneskeverd #yo