Kan en fastlege være en god hjelper ved psykiske utfordringer?

dav

Det hender jeg hører historier om fantastiske fastleger, som engasjerer seg, bryr seg og rett og slett er til god hjelp for pasienten. Det hender imidlertid oftere at jeg hører det motsatte, at fastlegen virker uengasjert (og gjerne nokså fjern), likegyldig (og gjerne fryktelig stresset) og heller tafatt.

Når jeg tenker tilbake på alle de fastlegene jeg selv har møtt opp gjennom årene, er det sjelden jeg har opplevd den som “gode hjelpere”. Da jeg var liten, kunne min mor saktens slepe meg opp på legekontoret og si at sånn og sånn er symptomene – “er det farlig doktor?” Men jeg lærte snart at det aldri var farlig, og at det sjelden hjelper at en lege gjentar det du sier på fagspråk.

Jeg har nok aldri sett på fastleger som noen man kan gå til ved psykiske utfordringer. Det har liksom aldri vært noe ved deres væremåte som har tilsagt at de kan gi noe bidrag her. Men det skal visstnok være en del av deres kompetansefelt. Det lærte jeg også på sykepleierstudiet – alle har vi jo en psykisk helse, og denne kan faktisk plutselig skrante hos oss alle.

I et leserinnlegg skriver fastlege Cathrine Abrahamsen at hun gjerne skulle gitt pasienter med psykiske utfordringer bedre behandling. Det hun – og andre fastleger – trenger for å kunne gjøre dette, er færre pasienter, bedre tid til dem og et kurs i kognitiv terapi. Hennes egen erfaring er at dette ikke bare hjelper pasienter med lettere psykiske utfordringer, men at det også hindrer sykemelding og reduserer presset mot offentlig psykiatri og avtalespesialister. – Sånn sett burde dette være et kjærkomment tiltak og en god investering for samfunnet. Ja, for pasientene ville det kanskje være en drømmesituasjon…..

Men når jeg tenker på min egen fastlege, blir jeg skeptisk. Ja, jeg tror faktisk ikke han hadde klart det. Selv ikke med 60 studiepoeng i kognitiv terapi. Jeg må fortelle ham alt han skal gjøre, selv hvilke blodprøvekomponenter han skal krysse av. Og jeg har allerede vært hos ham med mer alvorlige psykiske utfordringer. Selv da vi snekret sammen henvisningen til Modum (som jeg for øvrig måtte be om selv), måtte jeg ta styringen. Jo, han skal ha kredit for å gi pasienten et ord (eller hundre) med i laget. Men noen god og engasjert hjelper ser jeg ikke for meg at han kan bli.

Og skal man tro historiene, så er det flere slike som ham enn som Cathrine Abrahamsen. Jo, jeg er absolutt for lavterskeltilbud for folk med psykiske utfordringer. Men jeg tror verken det vil hjelpe eller fungere å legge dette ansvaret på alle landets fastleger. Å jobbe med psykisk helse krever noe mer enn bare teoretisk kunnskap – og det er det ikke alle fastleger som har….

#fastlege #fastlegeordningen #psykiskhelse #psykiatri #kognitiv #terapi #tid #psykisk #utfordring #pasient #legehjelp #allmenlege #allmenmedisin #depresjon #angst #sykefravær #sykemelding #forebygge #utbrenthet #utbrent #sliten #legekontor #vg #cathrine #abrahamsen #engasjement #bryseg #hjelptilselvhjelp

“Forstår du hva selvskading handler om?” – – Takk, Bergens Tidende, for at dere ville trykke dette!

For mange fremstår selvskading som noe forunderlig, og mange vet ikke hvordan de skal forholde seg til at en venn, en kollega eller et familiemedlem påfører seg selv skade. Det er viktig å forstå hva dette handler om – og jeg vil rette en stor takk til Bergens Tidende for at de ved å ta inn dette innlegget, har bidratt til å spre kunnskap om selvskading og hvordan man kan hjelpe dem som sliter.

——————————————————————————–

Du har kanskje lagt merke til dem, jenten eller gutten, kvinnen eller mannen, som med jevne mellomrom dukker opp med sår på armene.

Kanskje var du en av dem som spurte: «Har du katt?». Kanskje var du en av dem som etter en stund sluttet å tro på kattehistorien, piggtrådhistorien eller «jeg brant meg på stekeovnen»-historien. Kanskje skjønte du at sårene var selvpåført.

Men forstod du hva det handlet om?

Jeg jobbet som sykepleier på kirurgisk avdeling. Jeg skadet meg selv. Noen pasienter la merke til sårene, men jeg kom langt med å skylde på katten. I forbindelse med en krise eskalerte selvskadingen. Men ingen av kollegene mine sa noe, og jeg var overbevist om at ingen la merke til det.

Først i etterkant av et selvmordsforsøk kom kommentarene: «Vi så at det ble mer og mer sår på armene. Men vi visste bare ikke hva vi skulle si».

Selvskading kan nok virke merkelig for dem som møter det for første gang. Det forunderlige med selvskading er likevel ikke mer forunderlig enn at man spiser, drikker eller røyker noe man vet er skadelig for kroppen.

Forskjellen ligger i at det siste er mer utbredt og mer sosialt akseptert. I grunnen handler det om det samme: Ingen av oss liker å ha det vondt. De løsninger vi tyr til for å lindre smerte, uro og ubehag, kan imidlertid variere.

Hjernen vår har ulike belønningssystemer som kan aktiveres og gi smertelindring, glede og velvære. En måte å aktivere systemet på, er å tilføre kroppen sukker. I praksis vises dette som sukkersug og trøstespising. Systemet kan også aktiveres av nikotin, alkohol, hudkontakt og fysisk aktivitet.

Selvskading føyer seg til denne rekken av positive og negative måter å aktivere hjernens belønningssystem på. Og bivirkningen er den samme: Avhengighet.

Det er derfor en person som har skadet seg selv lett kan komme til å gjøre det igjen i en vond og vanskelig situasjon – slik andre da vil ty til sjokolade eller røyk.

Selvskading bør ikke ses på som et ønske om oppmerksomhet eller et rop om hjelp. Årsakene kan være like varierte som ved trøstespising og alkoholisme. Men det handler i de aller, aller fleste tilfeller om å lindre psykisk smerte og uro.

Det er det som er problemet med selvskading: Det løser ingen problemer. Men det fungerer. Det hjelper. Der og da.

Med tiden kan derfor selvskadingen bli mer omfattende og i alvorlige tilfeller ende med selvmordsforsøk. Selvskading er nemlig en egen risikofaktor for selvmord. Det er derfor viktig at du forstår hva selvskading handler om. Det handler om at man har det vondt.

Kanskje er du blant dem som ikke vet hva de skal si. Det kan da hjelpe å se på selvskading som tårer. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si til noen som gråter heller. Men det handler om det samme.

Det siste man trenger, er å bli kjeftet på eller bedt om å skjerpe seg. Den tanken har nok vedkommende allerede tenkt selv, kanskje mange ganger. Kanskje var det også derfor han eller hun skadet seg selv ? fordi han eller hun forsøkte å ta seg sammen.

Ved å våge å ta samtalen med en som selvskader, kan du hjelpe et menneske til å få det bedre, kanskje også redde et liv. Det er for lengst avfeid som en myte at en slik samtale kan føre til mer selvpåført skade.

——————————————————————————————————–

Hvis du, i likhet med meg, er opptatt i å spre kunnskap om og forståelse for selvskading, vil jeg oppfordre deg til å dele denne artikkelen. Det er viktig å erstatte de mange fordommene som finnes mot mennesker som selvskader, med empati, omsorg og vennlighet. Du finner artikkelen i Bergens Tidende her.
 

 

#selvskading #psykiskhelse #psykiskelidelser #psykisk #lidelse #depresjon #angst #ptsd #cptsd #selvskadingsproblemer #psykisksmerte #skade #villetegenskade #hjelp #pasient #dps #psykolog #psykiater #helsehjelp #støtte #sorg #indresmerte #katt #sår #arr #vondt #ropomhjelp #psykiskhelsevern #fordommer #empati #vennlighet #omsorg #gråt #tårer #endorfiner #belønningssystem #belønning

“Workoholic”?… “Arbeidsnarkoman”?… – Hva er det egentlig?

Noen mennesker er energiske og effektive. De blir kanskje omtalt som “arbeidsnarkomaner” eller “workoholics” av andre som synes de minner om Duracell-kaniner. Men at noen er full av energi og effektivitet, gjør dem ikke nødvendigvis til “addicts” (avhengige). Man kan fint kjøre et høyt tempo store deler av året, og så ta en velfortjent og avslappende ferie.

Men da er man ikke “workoholic” eller “arbeidsnarkoman”!

En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” er avhengig av å arbeide for føle seg vel – eller for å unngå å føle ubehag. Årsakene kan være mange, på samme måte som årsakene til alkohol- eller rusavhengighet er mange. En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” fikser ikke ferie, fri og avslapping, kanskje ikke en gang en hyggelig aften. Joda, han eller hun kan nok delta. Men å kjenne på følelsen av “hyggelig”, er vanskelig, kanskje også forbudt.

Når ferie og fridager kommer, vil en ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” føle abstinenser. Det er stressende å ha fri. Han eller hun føler at han/hun MÅ jobbe. Stresset kan ytre seg som dårlig samvittighet, indre uro, problemer med å slappe av, kroppslige smerter, nedstemthet og angst.

En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” får sjelden slappet av. Bortsett fra når han eller hun jobber. Det kan være følelsen av at man MÅ produsere for å være verd noe; eller at man MÅ jobbe slik at man slipper å tenke på vonde minner eller kjenne på vonde følelser.

For en ekte “workoholic” eller “arbeisnarkoman” er stadig arbeid og stadig aktivitet blitt den “substansen” de tyr til. Slik andre tyr til alkohol, narkotika, trøstespising eller porno for å døyve sine smerter. En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” trenger avvenning for å komme ut av dette mønsteret. Det er ikke noe han/hun kan bestemme seg for eller endre på dagen.

Avvenning kan ta tid, og prosessen kan være ulik for forskjellige personer. Men et første skritt er å erkjenne: Er jeg en “workoholic” eller “arbeidsnarkoman”? Og deretter følger det viktige spørsmålet: Hvilken funksjon har arbeidet for meg, i mitt liv? Hvilke tanker og/eller følelser er det jeg forsøker å unngå? Og hva trenger jeg for at jeg skal kunne klare å forholde meg til disse på en hensiktsmessig måte? 

Kanskje må man søke hjelp for å komme ut av det og få et bedre liv; kanskje kan man klare å gjøre mye på egenhånd. Det man i hvert fall kan vite, er at det er mulig å gjøre noe med det! Det er mulig å lære seg å nyte en vakker solnedgang eller ta en ukes ferie for å hente seg inn igjen!

#psykiskhelse #psykisk #stress #workoholic #arbeidsnarkoman #arbeid #ferie #fri #fritid #sliten #psykiskelidelser #avhengighet #virkelighetsflukt #abstinenser #rus #alkohol #rastløs #rastløshet #avspenning #alternativer #angst #uro #jobbe #energi #endring

Enda en suicidal venn… – Hva gjør vi når vår hjelpende hånd blir avvist?

I natt har jeg chattet litt med enda en venninne som sliter med psykisk smerte og selvmordstanker. Jeg kjenner ikke henne like godt som hun andre, men nok til at jeg ville gråte en liten elv dersom hun skulle gjøre seg noe. Hun har imidlertid vært i kontakt med psykiatrien lenge (siden barneskolen). Hun er en “kroniker”, og psykiatrien forholder seg til henne annerledes enn til “de akutte”/førstegangspasientene. Men jeg har likevel inntrykk av at de har gjort mye for å følge henne opp med jevne mellomrom, så sånn sett har hun vært heldig.

Det er nesten litt vanskelig, for hun vet jo alt som er riktig og smart og lurt i slike situasjoner. Og hun har ingen problemer med å si akkurat det: “Jeg vet det!”, “Jeg kan jo det!”, “Ja, sånn er det.” Men å gjennomføre disse tingene er likevel vanskelig. Det minner meg om en av episodene jeg så av “Super FAT meets Super SKINNY”: En ekstremt overvektig ung dame, vel vitende om at hun burde endre livsstil for ikke å dø for tidlig – og likevel er hennes første handling i butikken å fylle handlekurven med usunn, fet mat for så å proppe det i seg…

Vi vet ofte hva som er rett og lurt, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Særlig ikke når viljen lider…

Jeg merker hvor lett det er å trekke seg unna når man – etter en lang melding med de fineste og mest støttende og oppmuntrende ord man kan komme på i farten – får en kort melding tilbake som sier “Jeg vet det.” Punktum. Det er lett å tolke det som om det står skrevet mellom de få bokstavene: “Hold kjeft! Jeg er så lei av at alle skal fortelle meg hvordan ting skal gjøres. Slutt å plage meg!” – Særlig når man vet at det er slik vedkommende tenker om andre…

Man skal aldri tvinge seg på en person som virkelig ønsker å være i fred. Det er viktig at den andre føler at den blir respektert. Og noen ganger trenger man også å få være litt i fred. Men jeg vil likevel si at det til syvende og sist er viktig å ikke trekke seg unna noen som har det vondt. Selv om vedkommende virker avvisende, frekk eller irritert. Det er jo ikke sikkert at de mener det like ille som man kanskje oppfatter meldingen eller utsagnet. Men det som i hvert fall er sikkert, er at en person som har det vondt, trenger all den hjelp og støtte og sympati han eller hun kan få. Han/hun trenger å føle at han/hun er verdifull. Og han/hun trenger å føle at han/hun ikke er alene i denne verden, selv om det føles slik akkurat nå.

Vær derfor alltid på tilbudssiden og vis at du er der – selv om du blir avvist… og blir avvist igjen…

#selvmordstanker #selvmord #psykiskhelse #suicidal #selvmordsforebygging #medmenneske #verdi #avvisning #psykisksyk #depresjon #selvskading #håpløs #liv #død #trist #hjelper #støtte #slitsomt #respekt #psykiatri #psykiskhelsevern #dps

Så var hun innlagt… (Offentlig psykiatri – noen får, andre får ikke…)

oznor

I går fikk jeg melding fra venninnen min som de siste månedene har slitt med depresjon. Hun hadde nå gått med på innleggelse, siden selvmordstankene var blitt sterkere igjen. Dette tilbudet har hun hatt siden hun først tok kontakt med DPSen. Hun har takket nei flere ganger, men de har stadig vært på tilbudssiden og gitt ekstra timer, selv “bare” ved angst som bivirkning på antidepressiva hun omsider gikk med på å starte med.

Jeg er virkelig glad for at de tar så godt vare på henne. Men jeg merker at de følelsene som mest overflommer meg, er sinne og frustrasjon.

Det er så sykt urettferdig at denne typen tilbud og behandling ikke gis til ALLE som sliter med depresjon, angst, selvskading og selvmordstanker. Jeg vet om mange som har vært atskillig dårligere enn henne, og som har ønsket hjelp, men som likevel ikke har fått i nærheten av så god oppfølging og så mange tilbud. Jeg vet om andre som har skadet seg og forsøkt å ta livet sitt, men som likevel bare er blitt avvist. Ofte er de også blitt krenket på ufine måter av leger, psykologer og psykiatere.

Hvorfor i all verden skal det være så vanskelig å behandle alle likt? Og like fint?

Mange av de som blir avvist og krenket er kronikere. De har hatt det vondt lenge. De har kanskje fått hjelp én gang før… De har brukt opp sin sjanse…

Men hvorfor skal en person som har klart seg så bra tidligere i livet, få bedre behandling enn de som lenge har hatt det tøft? Burde det ikke vært motsatt – at forventningene til at du skal klare deg selv, burde vært større til den som har hatt deg så bra før? En knekk i livet, og de får oppfølging på alle bauer og kanter. Mens de som har gått bøyd så lenge at en ny knekk truer med å la dem gå helt under…. Hvorfor skal de behandles annerledes?

Ikke misforstå! Jeg mener begge grupper bør få hjelp. Lik hjelp og like god hjelp. Det er BRA at de som har hatt det relativt greit i livet, også får hjelp når de trenger det. Men det er IKKE greit at de som lenge har hatt det vondt, ikke får hjelp.

Jeg er glad for at venninna mi blir fulgt opp. Men jeg er sur og sint på vegne av alle dem som ikke får hjelp. Hvorfor? Fordi jeg vet hvor grusomt det er. Det er utallige feildiagnostisering er i psykiatrien, særlig for dem med CPTSD (slik jeg har). Det å nekte disse – og andre – pasienter hjelp når de trenger det, er ikke vårt helsevesen verdig. Jeg er sykepleier, jeg er en del av det. Og det vil jeg si til hele dette vesenet: Dette er ikke godt nok!!!

 

#psykiskhelse #psykiatri #dps #pasient #innleggelse #urettferdig #sint #helsevesen #psykolog #psykiater #fuckyou #ndps #helsevern #psykisk #cptsd #borderline #dissosiasjon #emosjoneltustabil #personlighetsforstyrrelse #depresjon #angst #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforsøk #selvskading #selvmordsforebygging #offentligpsykiatri