Jippi, en alright psykiater – – – og nå vet jeg hvorfor jeg ikke har fått hjelp

Tredje innleggelse på under to uker. Første gang ville det ikke komme noen psykiater og vurdere meg (selv om to medisinske leger hadde bedt om det). Andre gangen kom en underlig kar som skremte meg – og bedre ble det ikke av at han fortalte en vits jeg ikke syntes var morsom, men som han tydeligvis syntes var uhorvelig artig selv. Han lo og lo, og jeg forsøkte å smile sympatisk, men følte meg helt bedøvet i ansiktet…

Denne gangen kom det faktisk en alright psykiater. Det er så mange andre av de jeg har møtt (selv om det bare har vært noen få minutter) som har skremt meg, at jeg nesten er paranoid hva gjelder psykiatere og psykologer. Jeg har for så vidt kalt det “fobi” tidligere, og det er nok helt sant.

Men denne gangen var det en alright opplevelse. Det var ikke så mye hun kunne gjøre for meg. Jeg faller litt mellom de stolene som finnes, siden jeg ikke er psykotisk og slikt. Så det forklarer jo litt hvorfor jeg ikke har fått så mye hjelp tidligere. Og tro det eller ei, det var faktisk fint å få det sagt så tydelig.

Nå er jeg ute på frifot igjen, men jeg føler meg ikke mørbanket, slik jeg har gjort enkelte ganger før. Det var en grei opplevelse, totalt sett. Ikke fin, men helt grei.

I’M READY TO GIVE LIFE ANOTHER TRY!

#psykiskhelse #psykiater #psykiatrisk #psykolog #fobi #pasient #suicidal #selvmordstanker #selvmordsproblematikk #selvmordsforebygging #håp #liv #død #overdose #sykehus #hjelp #helsehjelp #ensom #psykologfobi #cptsd #dissosiasjon #traumer

Vanlige leger tror psykiatere har magiske evner…

cof

Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på den ene psykiateren jeg traff da jeg var inne på sykehuset sist. Bare synet av ham gjorde at jeg følte jeg tilstivnet innvendig. Jeg snakket med ham, men i ettertid skjønner jeg at jeg var helt frakoblet den modusen jeg vanligvis er i når jeg forteller åpent og ærlig om ting. Jeg tror ikke jeg fikk sagt et ord om hvordan jeg egentlig hadde det. Men han var vel kanskje ikke så interessert i å vite det heller.

Vanlige leger ser ut til å tro at psykiatere har magiske evner. At de på finurlig vis skal være i stand til å si om en pasient er suicidal eller ei. Og om vedkommende bør få hjelp eller ei.

Jeg tviler på om de vanlige legene noen gang har vært til stede på en slik vurderingssamtale. Nå har jeg selv vært så “heldig” å få delta på flere slike samtaler, og jeg har hver gang følt det som temmelig meningsløst og ubehagelig.

Det som skjer, er at psykiateren spør meg om jeg har lyst til å ta livet mitt. Nei, svarer jeg som regel, ikke akkurat nå. Ok, sier han (eller hun). Han stiller også noen spørsmål om jeg klarer å ta vare på meg selv og om jeg har noe støttende nettverk. Som regel klarer jeg å ta vare på meg selv, men noe særlig hjelp og støtte i prosessen, har jeg ikke. Ok, sier han.

Så går han ut og sier akkurat det samme til den vanlige legen. Fordi det kom fra hans munn, er det nå blitt en ekspertuttalelser, og legen hører på ham. Først nå får jeg lov til å gå turer ut på egenhånd, og jeg kan fritt reise hjem så snart den medisinske behandlingen er over.

Det har skjedd et par ganger nå at jeg har kommet inn igjen etter en uke av samme grunn. Lite betryggende, med andre ord. For meg fremstår denne psykiatervurderingen som temmelig vilkårlig. Standardspråket kommer ikke inn på hva som gjør livet vanskelig, og du får på ingen måte hjelp til å ordne opp i problemene eller til å tenke annerledes slik at du takler det. Man reiser med andre ord ut igjen i samme situasjon som da man kom inn – og noen andre løsningsforslag må man se langt etter…

Den psykiateren jeg nå tenker på, virket arrogant, hard og litt frekk mot behandleren min og vurderingen hans. Han skremte meg, på grensen til det traumatiserende, og jeg ville garantert hatt et bedre liv uten det møtet. Jeg vil tro at det eneste som kom ut av det, var et notat som sier ting om meg som ikke stemmer. I motsetning til vanlige leger har nemlig psykiatere en egen evne til å fylle ut hullene i samtalen med sine egne tanker og ideer om hva pasienten føler, tenker, mener og har gjort. Denne evnen kan sikkert betegnes som magisk…. Men den er likevel dårlig egnet til å få frem sannheten….

#psykiskhelse #psykiatri #psykologi #pasient #selvmord #selvmordsforsøk #selvmordsforebygging #helsehjelp #sykehus #depresjon #deprimert #cptsd #dissosiasjon #traumatiserende #psykiater #psykolog #journal #madman #galehus #hjelp #alene #myter #lege #offentligpsykiatri

Hvorfor skriver psykologer feil i journalen?

cof

Overskriften på det forrige innlegget mitt var kanskje litt voldsom, men det var det jeg følte mest for å si der og da. Selvsagt er det ikke ren og kjær ondskap som gjør at en psykolog eller psykiater skriver feil i journalen (en sannhet som nok har noen modifikasjoner).

Det handler nok mer om misforståelser, feiltolkninger, falske minner (ja, det kan også oppstå hos behandlere), dårlig språk, fordommer, generaliseringer, feighet (slik at man får ryggen fri selv hvis det skjer noe med pasienten), tvetydigheter, slurv, mangelfull kompetanse, uvitenhet, snillisme, dårlig faglighet, farging av andres utsagn og liknende. Ja, denne listen kan nok gjøres temmelig lang uten at vi kommer inn på ordet ondskap.

Likevel kan det oppleves slik til tider. Særlig når feilene får ødeleggende konsekvenser for livet ditt. Og særlig når de som har gjort feilene, nekter å rette den opp igjen. Selv om du ber om det.

Blir presset for stort, vil de kanskje komme med et beklagende “Jeg er bare et menneske”. Og den overbærenheten bør vi også gi dem. De bør imidlertid ikke ta den imot uten at de også minner seg selv på at pasienten OGSÅ “bare er et menneske”. Husker de på det, vil det kanskje ikke bli så vanskelig å rette opp feil i fremtiden.

#psykiskhelse #journal #psykolog #psykiater #dps #feil #rette #rettefeilijournal #korrigere #minjournal #ansvar

5 tips for å få venner som bryr seg når du har det vondt

Gode venner er gull verdt. Vi trenger dem i hverdagen for å oppleve glede, fellesskap og følelsen av å være verdsatt. Men enda mer trenger vi dem når livet blir vanskelig. Enten det er sykdom, tap, mobbing eller vanskeligheter man må igjennom – det at at noen bryr seg, og viser det i praksis, kan være nødvendig for at vi lykkes, holder ut eller orker å leve videre.

Mange opplever imidlertid at venner svikter når de trenger dem som mest. Slik vil det dessverre alltid være. Noen venner baserer nemlig sitt vennskap på WIIFM “What’s in it for me?” Disse nyter de gode følelsene og opplevelsene du gir dem, men har liten interesse av å gi deg noe hvis ikke de får noe igjen for det. Dette er typiske party-venner: “Let’s have fun together! And if we don’t, let’s just say goodbye.”

WIIFM-venner vil være de første som forlater deg når du får det vanskelig. Dessverre vil det være lite du kan gjøre for å beholde den, med mindre du tar på deg masken og bruker all din energi for å tilfredsstille dem igjen. Men det er sjelden verd det. Da er det bedre å rette fokus mot de vennene som du faktisk betyr noe for. De er kanskje ikke de kuleste, men det er disse som vil være der for deg når du som mest trenger støtte, hjelp og sympati.

Men du kan ikke ta disse vennene for gitt. De vil kanskje strekke seg langt, og det kan bli lett å tro at at alltid vil gjøre det. Men måten du behandler dem på kan være avgjørende for om de vil fortsette å hjelpe deg videre eller om de ikke orker mer. Det er derfor viktig å tenke gjennom hvordan du behandler dine venner, ikke minst de gode dagene (når du ikke føler så sterkt behov for dem).

Behandler du dem som søppel, vil de snart føle seg som søppel. Og det er alltid et spørsmål hvor lenge de vil la deg holde på med det.

Her er fem ting du bør tenke over i forhold til hvordan du  bør behandle dine venner – dersom du ønsker at de skal stille opp for deg når du trenger det som mest og har det som vanskeligst:
1. Svar på meldinger

Ta deg tid til å besvare meldinger de sender og vær tydelig i kommunikasjon om avtaler. Dersom du slurver her, er det lite sannsynlig at de vil oppdage det dersom du senere ikke orker å svare på meldinger fordi du er så langt nede. De vil bare tro at det er en del av ditt vanlige mønster. Du vil kanskje isolere deg og lengte etter å få den omtenksomme meldingen: “Hei, du har vært så stille i det siste. Hvordan går det egentlig?” Når denne meldingen uteblir, vil du kanskje føle deg sviktet, ensom og verdiløs. Det er derfor viktig å bruke de gode dagene på en fornuftig måte og være bevisst hvordan du kommuniserer. Dette handler i stor grad om å vise andre respekt. Behandler du dem som dritt, vil de før eller siden gå lei. Når du er dårlig, kan det være vanskelig å følge opp meldinger, men dette vil de lettere bære over med hvis de er vant til at du ellers behandler dem respektfullt. Men selv på dårlig dager kan det være verdt å bruke litt krefter på kommunikasjonen, om ikke annet så bare si at det er vanskelig å ta kontakt eller snakke når du har det slik.

2. Ikke gå i “meg selv først”-fella

Mange som sliter psykisk, særlig med depresjon og utbrenthet, vil få råd fra lege eller psykolog om at de må begynne å ta vare på seg selv og ta hensyn til sine egne behov. Rådet kan være både riktig og viktig. Noen tipper imidlertid over i en væremåte som minner om Trumps “America first”-retorikk. I et forsøk på å følge legens råd går de rundt og sier til dine venner: “Jeg skulle gjerne hjulpet deg, men jeg må tenke på meg selv nå…” eller “Jeg vil gjerne være din venn, men jeg må først og fremst beskytte meg selv.. ” Alle mennesker må ta vare på seg selv. Selv om vi brenner for å hjelpe andre, vil vi ha lite å gi om vi ikke ivaretar oss selv. Det er imidlertid lurt å følge legens råd uten å bruke de samme ordene som ham når du skal forklare din venn hvorfor du nå ikke kan komme på festen, hjelpe til med flyttingen eller tilby en støttende samtale. Si gjerne at du skulle ønske du kunne, men at du er for dårlig nå. Men forsøk å unngå fraser som at du må tenke på deg selv, ivareta dine egne behov først eller beskytte deg selv. For ikke å bli misforstått: Du trenger kanskje å prioritere deg selv akkurat nå, men det er unødvendig å si det ordrett til andre. Det får deg til å fremstå som egoistisk og egosentrisk, som en som kun forventer at andre skal stille opp for deg uten at du vil gjøre noe tilbake. Da er det kanskje ikke så rart om vennene dine etter en stund begynner å behandle deg på samme måte.
3. Si unnskyld som det passer seg

Gjør du noe dumt eller sårer du vennene dine, bør du ikke være redd for å si unnskyld. Det kan ofte føles vanskelig og skummelt, men er det noe som innbyr respekt, så er det nettopp at noen våger å ta ansvar for sine handlinger og beklage det de har gjort. Du bør bare ikke overdrive eller ende opp med å si unnskyld for din blotte eksistens. Det virker mot sin hensikt: Du kan fremstå som ynkelig, falsk, overfladisk eller fornærmet. Men hvis du f.eks. får et raserianfall mot en venn eller bryter en avtale uten å si ifra, er det viktig å si unnskyld. Bør du også forklare grunnen? Ikke alltid, men av og til er det lurt. Særlig hvis det skjer flere ganger. Slik atferd kan være vanskelig å forstå, og det kan være en god grunn for noen til å trekke seg unna. Men mennesker er rasjonelle vesener. Får de en forklaring, kan de forstå situasjonen, og da kan de også lettere bære over med den. Kanskje kan det også være lurt å snakke sammen om hvordan din venn best kan møte deg hvis du f.eks. får et raserianfall eller dropper ut av en avtale. Skal han/hun ringe? Eller trenger du ro og tid for deg selv? Vanskelige situasjoner kan gjøres mye enklere med åpen kommunikasjon.
4. Vær åpen, ærlig og tillitsfull

Du skal selvsagt ikke si alt til alle under alle omstendigheter. Men når vennene dine opplever at du har tillit til dem, vil det påvirke relasjonen mellom dere positivt. I noen tilfeller kan riktignok tillit og betroelser føre til store skuffelse, særlig hvis du har høye forventninger til din venn eller forventer noe annet enn det han/hun gir deg. Det kan derfor være lurt å tenke gjennom disse tingene på forhånd. Noen ganger kan det hjelpe å tenke på sitt liv som en åpen bok. Har man ingenting å skjule, har man heller ingenting å være redd for. Men man trenger ikke vise alle sidene med en gang. Prøv deg frem, se hvordan de reagerer, og bestem deg på forhånd for at du vil være forberedt og takle også et tillitsbrudd. Åpenhet, ærlighet og tillit stimulerer til det samme hos din venn, og dere kan få en god og oppbyggende relasjon. Det kan være godt å vite at noen der ute vet. Det kan være godt å slippe å bære alt selv. Og det kan være nødvendig at vennene dine vet hvordan du egentlig har det for at de skal kunne gi deg den hjelp og støtte du trenger.

5. Ikke overøs dem

Hvis du hele tiden maser eller bare snakker om det som er negativt, kan vennene dine rett og slett bli utslitt. Det er menneskelig, og du ville sikkert blitt det selv om du var dem. En måte å unngå dette på, er å spre det ut på flere venner. Det er ikke riktig at et par venner kun får alt som er negativt (med bekymring og mørke fakta), mens de andre vennene er uvitende om det og kun nyter de gode sidene ved deg. Alle fortjener litt av alt, og ekte, gode venner vil tolerere alle dine sider. Det er ingenting i veien for å spørre vennene om hvordan de opplever situasjonen: Blir det for mye av et bestemt tema? Hvordan kan dere best komme inn på noe annet hvis du blir fastlåst i noe? Hvor lenge passer det å snakke i telefonen? Når passer det best å snakkes? osv.

God kommunikasjon er et nøkkelord i gode relasjoner. Det kan være fristende å unngå temaer som føles vanskelig, å la være å si noe når det oppstår en uheldig situasjon og la være å forholde seg til det som ikke føles trygt. Men det er hundre ganger bedre å presse seg selv til å skrive en melding om at man ikke kan komme på festen, i stedet for bare å utebli – eller å sende en melding om at du ikke klarer snakke nå likevel, enn å la være å ta telefonen. Hvis vi ønsker at andre skal være der for oss, må vi også klare å løfte blikket og se dem som mennesker. Vi trenger dem, men de trenger også oss.

 

#psykiskhelse #venner #vennskap #ensomhet #psykisksyk #depredjon #deprimert #angst #fobi #isoladjon #alene #endom #endomhet #psykisk #syk #lidelse #emosjonell #ustabil #bpd #eup #cptsd #støtte #tips #omsorg #bryseg #respekt

Tannlegen kommenterte selvskadingsarrene…

Det har vært så varmt i sommer at jeg har blitt vant til å gå i t-skjorte, tross arr oppover armene. Jeg tenkte derfor ikke så mye på hva jeg hadde på meg da jeg dro til tannlegen i morges.

Vi tok bilder av tennene, som vanlig, og jeg smilte så pent jeg bare kunne med disse ubehagelige, harde, kantete sakene i munnen. Bildene kom opp på pc’n, og jeg fikk høre de gode nyhetene at jeg ikke hadde noen hull. Nå skulle hun bare gå over dem, sjekke litt, pusse litt og toppe det hele med litt fluor.

“Du har noen arr her,” sa hun plutselig, mens hun berørte armen min forsiktig med håndryggen sin.

“Øh, hæ?” sa jeg, litt forvirret.

“Jeg ser at du har noen arr,” sa hun vennlig og rolig. “Har du det bra?”

Jeg var virkelig overrasket over at hun tok det opp. Jeg har, som sagt, gått med t-skjorte i hele sommer. For første gang har mange av vennene mine sett armene mine etter de siste årenes selvskadingsraid. Men ingen har sagt noe unntatt en tidligere kollega, som støttet meg en del etter arbeidskonflikten og som selv hadde negative erfaringer med et familiemedlem fra den DPSen som ødela så mye for meg.

“De er gamle, takk som spør,” sa jeg og smilte forsiktig til tannlegen. “Det går mye bedre nå.”

Selv om jeg følte meg litt overrumplet, synes jeg egentlig at det var fint at hun spurte. Ikke fordi det gjorde noen forskjell for min del. Men det viser at det i hvert fall finnes noen mennesker i denne verden som bryr seg. Og jeg vet at det finnes mange andre mennesker som ennå selvskader i det skjulte, og som kanskje kunne trengt en slik vennlig, omsorgsfull kommentar: “Jeg ser at du har noen arr… Har du det bra?”

Mange er redde for å spørre om slikt. Redd for å såre? Redd for å få kjeft? Redd for å trigge mer selvskading? La oss si det slik – det er svært lite sannsynlig at du får deg en knyttneve i ansiktet hvis du spør på en forsiktig, høflig og vennlig måte. Og det å snakke om selvskading, vil ikke trigge mer selvskading. Snarere tvert imot. Det å få muligheten til å snakke om det, kan gjøre at man får det mye bedre. I noen tilfeller kan det også redde liv.

Selv ikke sykepleierkollegene mine turte å si noe da jeg selvskadet på jobb. Først etter et selvmordsforsøk var det noen som sa at de hadde sett det. Vennene mine har ikke turt å kommentere arrene. Og jeg har forståelse for dem. Nå er arrene dessuten gamle (minst 2 måneder!). Men likevel… Tannlegen, som jeg kun møter en gang i året, hun turte. Jeg mener – hun kunne ha mistet en kunde om hun hadde fornærmet meg! Eller jeg kunne bitt henne kraftig i fingeren. Men jeg synes bare hun var tøff! For det er skummelt å ta opp vanskelige temaer. Men det er likevel viktig. Så full kredit til henne og andre som er som henne!

#psykiskhelse #selvskading #arr #sår #tannlege #omsorg #bryseg #villetegenskade #villet #egenskade #helse #psykiatri

Kjærlighetssorg og andre kriser? – KAN Psykiatrisk legevakt hjelpe deg? Og VIL de det?

Aftenposten publiserte i går et innlegg om ansatte ved psykiatrisk legevakt i Oslo og personer som tar kontakt pga kjærlighetssorg.

“Kjærlighetssorg er undervurdert. Mange smiler litt av det, og menneskene som er rammet, får ofte bare beskjed om å ta seg sammen eller høre at «du kommer nok over det». Derfor er det mange som ikke ønsker å snakke med sine nærmeste om det,” sier lederen, psykiater Ewa Ness.

Det er om sommeren færre som kontakter legevakta med ‘vanlige’ problemstillinger, som angst og depresjon. Ifølge artikkelen har de vanligvis 6-7 slike kontakter daglig, mens antallet i sommer er nede i 2-3. Dette betyr, ifølge Ness, at folk med psykiske problemer har det bedre om sommeren.

Dette synes jeg er litt rart. Jo, mange sliter med vinterdepresjon, og sol og vakker natur har definitivt en positiv innvirkning på sinnet. Men samtidig vet vi jo at mange hjelpetilbud har stengt om sommeren. Veldig mange opplever at psykologen eller psykiateren tar 3-5 uker ferie, og at tilgangen på akuttjenester blir mer begrenset pga lavere bemanning som skal ivareta flere. Jeg har hørt mange grue seg til sommeren og fortelle om lange feriedager som oppleves utfordrende og smertefulle. Kanskje burde flere av disse informeres om at de kan kontakte legevakta ved behov i sommer?

Artikkelen forteller at det blant dem som kontakter psykiatrisk legevakt om sommeren, er en større andel personer med kjærlighetssorg. Jeg skal ikke gå inn i på forhold som sommer, ferie og ødelagte relasjoner, men ferie og fritid er nok en utfordring for mange nære relasjoner, og ikke alle tåler belastningen. Artikkelen fremhever at de ansatte på psykiatrisk legevakt er opptatt av å ta kjærlighetssorg på alvor.

Hun forteller at det oftest er unge mennesker som kommer til legevakten med kjærlighetssorg. Noen har venner eller familie som tar kontakt på vegne av dem fordi de er bekymret og ser hvor langt nede de er. Selvmordstanker er ikke uvanlig.”

Det er kjempefint å lese en slik artikkel. Det ser ut som psykiatrien tar menneskers problemer på alvor. Og det er viktig – ikke minst når noen kommer til det punkt at de føler seg så overveldet av sorg at de ikke orker leve mer.

Likevel synes jeg det er vanskelig å lese denne artikkelen. Min egen erfaring med legevakta er heller negativ – og det som gjør det enda verre, er at jeg vet jeg ikke er alene om denne typen erfaringer. Et kjæreste- eller samlivsbrudd kan utløse en krise. For noen kan bruddet i seg selv være nok, for andre er det en av flere vonde hendelser som gjør at det til slutt blir for mye. Jeg synes det er fint at ansatte på legevakta sier de tar dette på alvor. Og jeg håper de også gjør det i praksis.

Men jeg skulle ønske de også tok andre kriser på alvor. Om noen er blitt mobbet eller er blitt utsatt for psykisk mishandling på skolen eller arbeidsplassen… Om noen har mistet noen de var glad i (utenom kjæresten), slik som en venn, en bestefar, en hund… Om noen har mistet arbeidet sitt (med økonomisk sikkerhet, kollegialt fellesskap osv)… Om noen har mistet boligen sin… Om noen har mislyktes på eksamen (og mistet alle fremtidsplaner og håp)… Det spiller ingen rolle hva som har utløst krisen. JEG SKULLE ØNSKE AT LEGEVAKTA VILLE TA ALLE SLIKE FORHOLD PÅ ALVOR.

Min egen erfaring er at psykiatrien sjelden tar noe på alvor. Jeg har derfor veldig liten tillit til slike utsagn som kommer frem i Aftenpostens innlegg. Det høres så utrolig flott ut – som om psykiatrisk legevakt er et sted hvor man virkelig kan få hjelp. Min egen erfaring er at det overhodet ikke stemmer. Og jeg vet at mange andre har tilsvarende erfaring.

Jeg skulle ønske psykiatrisk legevakt i Oslo – og andre ansatte i offentlig psykiatri – ikke bare ville si fine ord, men også etterleve dem i praksis. Det er fint om de nå ivaretar mennesker med kjærlighetssorg. Men vær så snill – det finnes andre med tilsvarende livskriser. Og selv om det var noe som kanskje skjedde for lenge siden, betyr ikke det at det nødvendigvis er over. Mange får nemlig aldri en sjanse til å snakke med noen om det vonde som har skjedd, og i psykiatrien møter de gjerne nye krenkelser.

“Jeg har vært med på å legge inn folk på grunn av kjærlighetssorg, men da fordi det har utløst eller er del av en alvorlig depresjon. Vanligvis hjelper det å få snakke ut og bli tatt alvorlig av en fagperson som ikke bagatelliserer problemene. Hvis de gråter, er det bra, for det viser at de har kontakt med egne følelser og ofte blir raskt bedre etterpå, sier hun.

De ansatte slipper dem ikke før de vet at de blir ivaretatt og har en plan videre.”

– Oh, really? De sier kanskje det til media… Men det er ikke min erfaring. Og heller ikke mange andres….

#psykiatrisklegevakt #psykiatri #legevakt #psykolog #psykiater #dps #legevakta #oslo #oslokommunalelegevakt #kommunale #OKL #pasient #selvmord #selvmordstanker #selvmordsforsøk #suicidal #suicid #selvskading #farlig #omsorg #menneskeverd #bryseg #irriterende #kvalmende #hyklersk #hjelp #helsehjelp #hjelpere #akutthjelp #kjærlighet #kjærlighetssorg #aftenposten #ness #