“Man kan få hjelp ved selvskading!” – men vet hjelperne hvordan?

cof

“Det er umodent…”

“Det er ikke hensiktsmessig…”

“Der løser ingen problemer…”

Der er vel det jeg husker best av det de sa om selvskading på DPSen. Åjo, de sa også en ting til: “Du kan få hjelp. Tror du det?”

Jeg var antagelig litt naiv, for jeg trodde dem. Selv om ukene gikk, trodde jeg fortsatt på det. Men de snakket lite om det. De eneste rådene jeg husker, ble sagt nærmest i forbifarten og handlet om is not huden eller strikk mot håndleddet. Med andre ord, bare en ny form for selvskading som ikke etterlot seg arr.

De anbefalte også å ringe noen, og finne på ting som distraherte deg: kino, gå en tur, trene eller kose deg med en kopp te. Sikkert fint for dem som kan ha glede av det, eller som har noen å ringe. Men også disse tiltakene har en ting til felles med selvskading: De løser ingen problemer.

Ved noen tilfeller vil de faktisk være riktig. Når følelsene svinger hurtig og kraftig, og det har vært slik i flere år, må man finne en måte som kan gjøre det mulig å leve med det på, med minst mulig skade. Etter en tur på kino eller en tur i marka, kan de vonde følelsene ha roet seg. I slike tilfeller er den turen gull verd, fordi den beskytter mot skader som ellers vil følge med en resten av livet.

I andre tilfeller står det vonde og venter utenfor kinosalen, eller det følger med i buksebeinet mens du går på tur. Du forsøker å distrahere deg selv, tvinge bort de vonde tankene og late som alt er bra, i hvert fall ganske bra. Og det er det som skjer – hvis du ikke klarer å glede deg over kinoturen eller koppen med te, vil det ikke gi deg noe smertelette heller. Slike tiltak hjelper ikke der og da – og de har altså det til felles med selvskading: De løser ingen problemer.

Jeg tror de ansatte på DPSen hadde et riktig poeng da de sa det var mulig å få hjelp mot selvskading. Men jeg tror ikke de visste hvordan de skulle gjøre det i praksis. Jeg tror de hadde en riktig oppfatning av selvskading som et symptom, og ikke som en sykdom i seg selv. Men jeg tror ikke de forstod hvor viktig det var å finne ut hva det var et symptom på.

Flere av de ansatte var selv røykere. Hvis de fikk sterkt røykesug, ville de da tatt til takke med en tur på kino? Kanskje, men trolig ikke hvis de på kort tid hadde gjennomgått en rekke tap, fått en mer eller mindre alvorlig psykisk lidelse og ikke evnet å glede seg over filmen. I en slik situasjon ville de antakelig satt pris på en god samtale med et vennlig, lyttende menneske. Men å tilby slikt til pasienter, står ikke i prosedyrene. Selv om ansatte ofte støtter hverandre i vanskelige situasjoner, og stadig søker trøst, bekreftelse og empati hos hverandre, er det veiledende mottoet at pasienten må lære å klare seg selv. Han eller hun må for all del ikke bli avhengig av dem.

Jeg tror det er både riktig og viktig at en pasient ikke blir avhengig av et bestemt helsepersonell eller en bestemt institusjon. Men hvorfor skulle en pasient ha andre behov enn en ansatt ved tap, alvorlige krenkelser eller livskriser? Når pasienten ikke får hjelp, får han/hun heller ingen sjanse til å hente seg inn igjen. I stedet blir de offentlig betalte hjelperne “fiender”, som gjør tilhelningsprosessen verre. Og hva har da pasienten igjen annet enn selvskading? For når evnen til å glede seg blir ødelagt, vil selvskadingen likevel fungere. Når pasienten blir stående helt alene, kan selvskadingen likevel tilby trøst.

Jeg tror vel egentlig fortsatt på at det er mulig å få hjelp ved selvskading, sånn innerst inne. Men jeg har liten tro på en del av de som er ansatt i det det offentlige for å gi denne hjelpen. Hva kan man gjøre med det?

1) De ansatte må få kurs, veiledning og etterutdanning. I det offentlige er dette mangelvare, og de som jobber der blir ofte overlatt til sin egen fantasi og eldre kollegers fordommer. Oppdatering på teori, metode og holdninger vil definitivt komme pasientene til gode.

2) De ansatte må jobbe med sine egne holdninger, og de må også ta ansvar for å oppdatere seg selv. De har selv valgt utdanning og søkt en stilling, og bør følge opp det ansvaret som følger med i praksis – selv om ikke arbeidsgiver kan servere alle muligheter på sølvfat.

3) De ansatte bør lytte til pasienten. Dette er det viktigste, og det er gratis og lite tidkrevende. De bør være ydmyke nok til å innrømme feil og tilpasse seg til det pasienten sier, ikke etter det de har lest i en lærebok og som de gjetter at kanskje kan stemme med denne pasienten.

Først når de ansatte forstår hva selvskading er og hvilken funksjon det har for denne pasienten, vil de kunne gi reell hjelp mot selvskading. “Men dette vet vi jo allerede!” vil de ansatte kanskje protestere. Og jeg tror de har rett. De har bare klart å omsette teorien i praksis ennå…

#selvskading #psykiskhelse #sår #arr #dps #psykolog #psykiater #hjelp #helsehjelp #pasient #ikkehjelp #faglighet #faglig #oppdatering #uvitenhet #arroganse #lytter #depresjon #angst #bpd #eup #cptsd #ptsd #personlighetsforstyrrelse #dissosiasjon #krise #traume #akuttkrise #krenkelse #offentligpsykiatri 

Vinderen DPS – enten er dere frekke, eller så er dere litt dumme… Uansett er dere håpløse!

Siden jeg har skrevet om venninna mi sitt ikke-så-veldig-trivelige møte med Vinderen DPS tidligere i år (her), og også om deres nokså tullete beklagelse for det som skjedde (her), er det vel på sin plass å ta med siste episode i serien.

I dag fikk jeg nemlig se brevet hun fikk fra Vinderen DPS før helga. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle le eller gråte… Le fordi det var så fantastisk tullete – gråte fordi det er tragisk at helsevesenet fungerer slik (både overfor henne og mtp ressursbruk)…

Jeg vil snart fortelle hva de har gjort nå, men i tilfelle du ikke husker eller har lest de tidligere blogginnleggene mine om dette, vil jeg kort gjenfortelle først:

Venninna mi ble henvist til Vinderen DPS etter et selvmordsforsøk (ingen annen hjelp). Etter to måneder fikk hun time på Vinderen, men da ville psykiateren utsette det fordi hun ble utredet for dissosiasjon ved Modum (ingen annen hjelp). Det ble utsatt i enda 3 mnd, til hun fikk time hos en psykiaterlærling og en eldre psykiater – bare for at de skulle si at det var helt uaktuelt å gi noe hjelpetilbud. (*Nokså uetisk å la en pasient betale 345,- for å høre at hun ikke får noe hjelp – fremfor bare å ta en telefon!)

Venninna mi sa hun ønsket hjelp, men da hun begynte å gråte, ble fru Wessel (den eldre psykiateren) bare mer og mer frekk – og spurte bl.a. om hun trodde de hadde noen magiske redskaper der. Jeg har jobbet flere år i helsevesenet selv, og jeg vet at INGEN pasient ber om helsehjelp fordi de tror på magi. Det var jo overhodet ikke det det handlet om. Det var bare frekt. Venninna mi stakk da av, og da de to legene kort etter kom leende ut i korridoren, gjemte hun seg på do og hoppa ut gjennom vinduet (i 2.etg)!

Da epikrisen kom, skrev venninna mi en klage fordi den ikke gjenfortalte hendelsesforløpet slik det var, bl.a.:

  1. Hun sa flere ganger at hun ønsket hjelp – de nekta å gi det. Likevel skrev de det som om det kom fra henne at hun ikke ønsket/trengte hjelp. (*Uetisk! De bestemmer hvem som får hjelp og hvem som blir overlatt til seg selv – da bør de også ta ansvaret for det! Jeg tror de skriver slikt i journalen fordi de er redde for etterspill dersom en suicidal pasient likevel skulle ta livet av seg…)
  2. Hun begynte å gråte ca halvveis ut i møtet – de møtte henne ikke på det, men fru Wessel ble bare mer og mer utrivelig/frekk. Likevel beskrev de det som om samtalen hadde foregått helt uproblematisk helt til venninna mi plutselig, helt ut av det blå, uten noen foranledning, hadde forlatt rommet, knust en såpeflaske og klatret ut gjennom vinduet. (Jeg har hørt opptaket, og Wessel kommenterer flere ganger at hun ser venninna mi er lei seg – men ikke et ord i journalen om dette eller at hun begynte å gråte halvveis. Feig frue!)
  3. Samtalen varte 30 min – de skrev 40 min. (Sikkert for å gi inntrykk av at de hadde snakket nesten hele timen på 45 min…)

Klagen førte da til den fantastiske beklagelsen: “Vi beklager at du ikke har følt deg ivaretatt og forstått i møte med oss.” – som jeg syntes var nokså latterlig. (*Hvis jeg har glemt å gi en pasient kveldsmedisinene, skal jeg da si til ham neste dag: “Beklager at du følte deg forbigått!”? Nei, jeg måtte ta ansvar for min egen handling og beklaget at min feil hadde gått ut over ham. Men jeg tror mange ansatte i offentlig psykiatri er for stolte til å gjøre slike innrømmelser.)

Men å rette på journalen, nektet de plent. Bortsett fra én ting: Møtets varighet! De hadde jo fått lydopptaket, som viste at møtet bare varte 30 minutter. Selv ikke de kunne vri seg unna en slik faktafeil…

…trodde jeg.

Jeg vet ikke om det handler om fastfrosset stolthet, ren f*skap eller dumhet, men jeg skammer meg nesten på vegne av helsevesenet for den løsningen de endte opp med. Flere måneder etter at de har sagt de vil rette dette, sender de nå ut brev til venninna mi, hennes fastlege og hennes nye behandler der de har rettet opp den aktuelle feilen.

Nå står det ikke lenger “40 minutter”, men “ca 35 minutter”!!!!

Hallo! Vinderen DPS! Var det alt dere klarte? Jeg har sett lydopptaket (filen); det møtet varte visselig 30 minutter, og det var det dere sa dere ville rette det til! Men den satt tydeligvis for langt inne. Det beste dere klarte å rette opp var “ca 5 minutter”! – – – – –  Og noe slikt velger dere å bruker tid, ressurser og 3 frimerker på??

Kjære Vinderen DPS! Dere sluker kamelen og siler ut myggen! Dere bør lære dere å skille mellom viktige og mindre viktige ting! Et person som er suicidal, trenger hjelp. Det ville dere ikke bry dere om. En uriktig journal er uetisk, lovstridig og farlig. Det ville dere heller ikke bry dere om. Men en liten, totalt ubetydelig korrigering på “ca 5 minutter” – det fant dere verd å bruke tid og ressurser på?

Kjære Vinderen DPS! Jeg beklager å måtte si det. Men heller ikke den korrigeringen ble riktig…  – Dere bommet med “ca 5 minutter”…

#psykiskhelse #psykiatri #vinderen #dps #vinderendps #vdps #wessel #ellen #ellenwessel #psykiater #LISlege #psykiatri #suppehuser #journal #feil #feilbehandling #uetisk #umoralsk #helsevesen #pasient #tullinger #klage #arroganse #stolthet #galehus

 

Æsj, nerveskade? (dissosiasjon = selvpåført skade uten å ville det)

Det er ikke ofte jeg dissosierer slik at kroppen handler uten at jeg er bevisst. Men for litt siden klarte jeg å skade meg selv – helt uten viljestyrte bevegelser. Det var kjempeskremmende. Og nå mistenker jeg at jeg har fått en liten nerveskade som takk for den gesten. Vondt er det i hvert fall. Har fortsatt håp om bedring, og er glad for at ikke verre ting skjedde.

Men det er kjipt… og noe av det kjipeste, er at så få forstår hva dette handler om, altså hvordan det kan skje.

Heldigvis traff jeg verdens beste helsepersonell denne gangen, og gir dem full kredit for det. Men ellers er det lite forståelse… Jeg gjorde det jo selv – det er noe helt annet enn å få et kjøleskap i hodet og slike ting. Jeg syns ikke synd på meg selv (er mer skremt og syns det er ubehagelig), men den skepsis man blir møtt med hvis noen finner det ut, er nesten like ubehagelig som nervesmertene. Men jeg har et håp om at også det vil gå over – og at flere vil forstå hva ‘dissosiasjon’ er som fenomen…

#psykiskhelse #dissosiasjon #skade #selvskading #nerveskade #vondt #fordommer #forståelse #psykisk #cptsd #helsehjelp #ambulanse #redd #traume