Velkommen, Is og Kulde!

Det biter selvsagt gjennom jakka mens jeg vakler meg ned trinnene fra Forskningsparken T-banestasjon. Mannen foran meg har nettopp gjort en quickstep-seanse på isen nederst i trappa. Når han har kommet seg helskinnet gjennom det, bør jeg også klare det. Sier jeg til meg selv med blikket frosset fast i bakken, på jakt etter alt som kan felle meg.

Det er høstens første dag med snø. “Shit!” utbrøt jeg da jeg skjøv gardina til sides og tittet ut i morgest. Nå er det snø over alt, blandet med gule blader. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det; det var jo så vakkert med alle de gule trærne.

Men det er bare å bite tenna sammen og trosse vinterkulden. Hanskene er alt for kalde i dag. Jeg forsøker å trekke hendene inn i jakkeermene. Men den kan jeg åpenbart dra lenger ut på landet med. De er alt for korte.

Så da er det bare å vagge seg videre mot Universitetet sammen med alle de andre pingvinlignende skikkelsene. Som for øvrig alle har mye finere sko enn meg. Mine er store og klumpete, og har dessuten begynt å falle fra hverandre. Men det er i hvert fall vintersko. Og i dag er jeg veldig glad for at de finnes i livet mitt.

Jaja, velkommen til Snøen! Om ikke annet – You make my day bright!

#vinter #snø #UiO #universitetetioslo #universitetet #ub #georgsverderup #oslo #høst #kulde #fryser #hverdagen

Oi – er det så mange som dør av røyking?

Joda, jeg har hørt det siden jeg gikk på barneskolen. Kanskje allerede i barnehagen. Jeg og søskenbarna mine – de minste iført bleier og skitne t-Shorter – var nok de største aktivistene når farmor tok frem sin sjette røyk og farfar smattet i pipa.

“Æsj! Det lukter vondt!”

“Æsj! Det der er farlig!”

“Ikke røyk, farmor! Jeg vil ikke at du skal dø.”

Vel, det bet ikke på farmor. Hun fortsatte å røyke, og vi gikk ut for å leke. Slik gikk somrene.

Det sies at skadevirkningen av røyking kan påvirke ikke bare neste generasjon, men også barnebarnsgenerasjonen. Kanskje det er derfor jeg har astmasymptomer. Eller så kanskje det er Oslo-lufta sin skyld.

Uansett. Det er kjent nå – i motsetning til på 1800-tallet – at røyking er helseskadelig. For 150 år siden trodde man det var sunt. Det kunne være kuren for et par dårlige lunger. Nå ler vi kanskje av det. Men konsekvensene av år med røyking, er uansett ikke morsomme. Verken for den som røyker aktivt selv, eller for de som passivt får del i det.

Jeg har sett pasienter dø av røykeskader. Eller slite med andre konsekvenser fra det. Det har vært trist å se. Og selv om jeg som femåring forsøkte å fraråde farmor fra å putte den skumle røyken i munn, hadde jeg aldri sett for meg slike konsekvenser. I mitt barnesinn holdt det at noen sa det var farlig. Det var tilstrekkelig. For det som var farlig, var slikt man måtte holde seg unna.

Det var vel først når vi ble eldre at vi begynte å tvile. Det skjedde jo ingenting. Så vennene begynte å røyke, de også. Noen ble til og med mer populære av det. Jeg trakk mine modige drag som passiv tilskuer. Men noen personlig røyker ble jeg aldri. Heldigvis.

Nå leste jeg nettopp en liten oversikt i en av Alabamas lover, og selv om barnelærdommen fortsatt sitter, var det likevel skrekkelig lesning:

Cigarette smoking is the single most preventable cause of disease and death in the United States. Smoking results in more deaths each year in the US than AIDS, cocaine, heroin, homicide, suicide, motor-vehicle crashes, and fires – – combined.

Jeg har fått mange stygge blikk og nedslående kommentarer fordi jeg har selvskadet huden min. Jeg skjønner for så vidt hvorfor. Men med tanke på hvor mye mer skadelig røyking er, så skjønner jeg likevel ikke hvorfor det ene kan være så fullstendig sosialt akseptabelt, mens det andre ikke er det. Men jeg tipper at Hollywood og reklamebransjen har en stor finger med i spillet…

#røyking #helse #selvskading #dødelighet #dødsfall #liv #død #selvmord #helseskadelig #røyk #tobakk #nikotin #avhengighet #sosialt #sosialisering

Sykepleierstudent – Kan du påvirke hvor du kommer i praksis?

Sykepleiestudiet består av mye praksis. Veldig mye praksis. Og er det noe vi trenger, så er det nettopp det: Å “øve” på ekte pasienter er noe helt annerledes enn å trene på hverandre på øvelsesposten på skolen. Det er f.eks. noe helt annet å pusse tennene til en gammel dame som knapt klarer å åpne munnen eller en mann som kun har noen få tannstumper igjen, enn å pusse tennene til en medstudent med latterkrampe…

Ikke alle praksiser er like spennende, men det er noe vi alle må igjennom. Det er like greit å møte det med en holdning om at du skal forsøke å få mest mulig ut av det – fremfor å klage eller sørge over praksisskjebnen. Du skal tross alt være der i flere uker. Og det kan faktisk bli gøy. I hvert fall litt gøy – hvis du bestemmer deg for det.

Men kan du som student påvirker hvor du havner i praksis?

Her vil det nok variere litt fra skole til skole, men i det store og hele er svaret nei. Det er likevel ingen regel som er uten unntak, og det skader absolutt ikke å gjøre et forsøk. Særlig i de første praksisperiodene kan det være muligheter for å påvirke din skjebne, da de fleste andre studenter ennå ikke har tenkt på at denne muligheten finnes.

Hvis du vet hva du ønsker å jobbe med videre – særlig hvis du har et brennende ønske om det – vil jeg anbefale deg på et tidlig tidspunkt å ta kontakt med praksisansvarlig ved skolen din og forklare situasjonen. Husk på at det er et kort du ikke kan spille ut ubegrenset, så bruk det primært der du virkelig har et ønske om en spesiell type praksis.

Her finnes ingen garantier for at du vil lykkes, men det er absolutt verd forsøket. Skolen sitter med en liste med navn som skal fordeles på ulike praksissteder, og hvis en student har et stort, brennende (og velbegrunnet) ønske om et bestemt sted, øker i hvert fall sannsynligheten betraktelig for at du kan havne nettopp der.

Du kan også gjøre det motsatte – hvis det er noe du absolutt ikke ønsker. (Men du kommer aldri til å kunne snike deg unna måneder med sykehjemstjeneste – det er et must uansett!). Men hvis du f.eks. har slitt med spiseforstyrrelser selv, kan det være lurt at du spør skolen om å slippe å havne på et psykiatripraksissted med den typen problematikk (hvis du tror det vil kunne påvirke deg negativt). Jeg vil anbefale å være helt ærlig med skolen, og fortrinnsvis snakke med praksisansvarlig i slike situasjoner. Igjen, det bør ikke gjøres for ofte og med alle praksiser, men spesifikke praksiser som kan være veldig negative for deg, kan og bør det være gode muligheter for å slippe unna.

Lykke til! 🙂

 

PS. Det er ikke alle steder det fungerer slikt! Noen skoler trekker valgnummer – og da må man velge i tur og orden.
 

#sykepleie #student #sykepleierstudent #sykepleiestudiet #praksis #praksisplass #sykepleiepraksis #sykepleier #studieliv #sykehjemspraksis #psykiatri #utdanning #helse #helsevesen #erfaring #kompetanse

Forsømmelser er også selvskading

Mennesker som har opplevd mye vondt, kan senere få et vanskelig forhold til egen kropp. Kroppen kan bli noe man skammer seg over, noe man ikke vil vedkjenne seg, noe man knapt registrerer at er der, eller noe man hater.

Terskelen for å påføre egen kropp skade blir da lavere. Vi forbinder gjerne selvskading med handlinger som påfører kroppen fysisk skade direkte – f.eks. gjennom kutting, risping, brenning, slag og liknende. Men denne typen selvpåførte skader er bare den ene siden av en lang linje med grader av selvskading mot en kropp man har et problematisk forhold til.

På den andre siden av linja finner vi mer subtile forsømmelser. Det kan handle om noe så enkelt som det å unngå å gå til legen hvis man er syk eller slurve med personlig hygiene. Forsømmelser, med andre ord. Vi kan tenke på det slik: Kroppen anses som noe skamfullt, fremmed eller noe man hater. Så hvorfor skal man da gidde å bry seg om den?

Selvskading i dette perspektivet kan ses på litt som omsorgssvikt. Som barn er vi avhengige av at foreldrene ivaretar oss. Denne oppgaven kan de svikte ved at de enten påfører barnet direkte vold (fysisk, psykisk, sosialt, seksuelt) eller ved at de forsømmer å gi barnet det det trenger (fysisk, psykisk, sosialt). Når vi blir voksne, er det vi selv som skal ivareta omsorgen for oss selv. Men vi kan svikte oss selv på tilsvarende måte: Enten ved direkte vold (selvskading i form av kutting, slag, osv.) eller ved å forsømme å gi oss selv det vi trenger (f.eks. sunn mat, hvile, aktivitet, pleie, medisinsk hjelp, osv.).

Forsømmelsen kan, som sagt, være motivert av ulike forhold. Likegyldighet og straff/hat er kanskje det vanligste.

Uansett motivasjon og uansett bakgrunn, er det ikke en god situasjon å være i. Man kan begynne veien mot å få det bedre ved å bli bevisst sin egen handlemåte og forstå seg selv bedre, og så gradvis begynne å akseptere seg selv, kroppen og dens behov. Eventuelt med hjelp fra profesjonelle.

#psykiskhelse #selvskading #egenomsorg #omsorg #kropp #kroppsbilde #problematisk #skale #hat #selvhat #forsømmelser #behov #ivareta #omsorgssvikt #psykolog #psykiater #hjelp

Er “villet egenskade” en god betegnelse for selvskading?

I den internasjonale diagnosemanualen ICD-10 brukes begrepet “villet egenskade” (“deliberate self-harm”) om selvskade. Videre deles det opp i selvskading med suicidal intensjon og selvskading uten suicidal intensjon. En slik inndeling er selvfølgelig viktig. En person som skader seg selv (uavhengig av alvorlighetsgrad) med intensjon om å ta livet sitt, vil trenge en annen oppfølging enn en person som skader seg selv uten selvmordstanker.

Dessverre er det ikke alltid lett å skille hva som er hva. Pasienter kan benekte selvmordstanker for å slippe unna tilsyn, slik at de kan ta livet sitt. Eller de kan si at de har selvmordstanker uten at det egentlig har det, fordi de frykter at de ellers ikke vil få hjelp. Det blir derfor opp til eksperten (gjerne en psykolog eller psykiater) å avgjøre hvorvidt det i det enkelte tilfelle handler om “selvskading med suicidal intensjon” eller “selvskading uten suicidal intensjon” – eller om det ganske enkelt handler om “selvskading med usikker intensjon”.

Ettersom eksperten vet at pasienter i noen tilfeller ikke vil fortelle sannheten, vil de alltid ha en viss grad av skepsis til det pasienten forteller selv om sine intensjoner. I de tilfeller der pasienten forsøker å skjule sine selvmordsplaner, er dette bra. I andre tilfeller kan det være uheldig for pasienten, da eksperten kan komme til å overse at pasienten faktisk gjorde et ekte selvmordsforsøk – særlig dersom pasienten nå ser ut til å ha roet seg igjen. Pasienter som trenger oppfølging for selvmordsproblematikk risikerer derfor å forbli uten hjelp – med fare for at det skjer igjen, kanskje med uheldig resultat…

Det er uansett nyttig å skille mellom “med suicidal intensjon” og “uten suicidal intensjon”, og begrepet “villet egenskade” viser til at dette er noe som personen har utført mot seg selv, på eget initiativ. Det er ikke noen andre som har påført ham/henne skaden, og det er heller ikke tilfeldigheter eller naturkreftene. Personer som selvskader har dessuten ofte et klart mål for selvskadingen: De skader seg for å slippe å føle på emosjonell smerte, for å føle seg bedre, for å føle noe, for å straffe seg selv, osv.

Det er imidlertid en stor hake ved dette begrepet. Det er nemlig ikke slik at all selvskading er “villet”. Det er i hvert fall tre tilfeller dette kan skje:

  • ved dissosiasjon
  • ved psykose
  • under påvirkning av rusmidler

En person som tidvis dissosierer eller har perioder med psykose kan selvfølgelig skade seg selv med vilje – slik som alle andre. Men det skjer dessverre ikke sjelden at personer som mister kontrollen på denne måten, skader seg selv alvorlig. Jeg har gjort det selv en gang – og jeg kan love at det verken var planlagt eller “villet”. Ambulansepersonalet fortalte meg at de ofte fraktet verre tilfeller enn meg til legevakta. De hadde stor forståelse for problematikken, og det er bra – for denne typen selvskading er nesten som om noen andre skulle ha påført deg det; men samtidig kan du heller ikke bringes i sikkerhet fra den personen som truer deg – det er jo deg selv.

Problemet med begrepet “villet egenskade” er at det ikke dekker denne typen problematikk, som både er alvorlig og viktig. På engelsk er det mange som derfor dropper ordet “deliberate” (villet), og kun sier “self-harm”. På norsk er nok fortsatt “selvskading” (ikke “egenskading”) det beste og mest anvendelige begrepet.
 

#selvskading #egenskade #villetegenskade #icd #icd10 #legevakta #psykiskhelse #psykisk #dissosiasjon #cptsd #bpd #eup #psykose #rus #rusmidler #ruset #skade #selvmord #selvmordsforsøk #suicidal #suicid #hjelp #helsehjelp #behandling #psykolog #psykiater #ekspert #vurdering #diagnose #kategorisering #pasient

 

Diaolog med skygge-psykologen #2: “Du må lære å klare deg selv.” (basert på en sann historie)

Skygge-psykologen: “Vil du ha hjelp?”

Sarah: “Eh… Ja…”

Skygge-psykologen: “Tror du at du kan få hjelp?”

Sarah: “Vel…”

Skygge-psykologen: “Tror du at andre kan få hjelp?”

Sarah: “Vel, ja… Jeg vet at andre har fått hjelp…”

Skygge-psykologen: “Da tror du vel at du også kan få hjelp!”

Sarah: “Vel… altså…”

Skygge-psykologen: “Så da blir spørsmålet om du VIL ha hjelp!”

Sarah: “Jeg vil ha hjelp…”

Skygge-psykologen: “Vil du det?”

Sarah: “Ja… Ellers ville jeg jo ikke kommet hit…”

Skygge-psykologen: “Det hadde jeg ikke tenkt på. Men, la oss gå tilbake til saken: Vil du ta imot hjelpen vi kan tilby deg?”

Sarah: “Eh… Ja… Men jeg vet ikke hva den hjelpen innebærer? Hva ligger i det…”

Skygge-psykologen: “Vi… Jeg… Nei, vi skal hjelpe deg til å forstå at du må klare deg selv.”

Sarah: “Aha?”

Skygge-psykologen: “Ja. Først forteller du oss alle dine hemmeligheter og deler alle vonde opplevelser du har hatt fra vugge til… jeg mener, fra du ble født… Og så forteller vi deg etterpå at du må lære å klare deg selv.”

Sarah: “Men kan dere ikke bare si det med en gang… uten at jeg må fortelle alle sånne ting? Det høres så vondt ut…”

Skygge-psykologen: “Det er ikke lett å gå i terapi!”

Sarah: “Men det høres også så unødvendig ut… Hvorfor skal jeg rippe opp i alt mulig vondt og vanskelig bare for å bli fortalt at jeg må klare meg selv?”

Skygge-psykologen: “Vi er nødt til å kartlegge deg for å kunne hjelpe deg, skjønner du…”

Sarah: “Men jeg skjønner ikke… Nå står jeg på egne ben… Alt som er vondt og vanskelig, er jeg jo fullt klar over. Og hvis målet er at dere bare skal fortelle meg at jeg må stå på egne ben… hvorfor må jeg da gjennom denne prosessen? Det høres så unødvendig ut…”

Skygge-psykologen: “Vil du ha hjelp, eller vil du ikke?”

Sarah: “Eh… jo, jeg vil. Men jeg ser ikke at det skal kunne hjelpe meg…”

Skygge-psykologen: “Kan du ikke bare tenke at det er fint at du endelig kan få dele alle hemmeligheter og vonde opplevelser med et vilt fremmed menneske, og så skriver vi en liten journal og slenger på et par diagnoser, og så forteller vi deg at du må lære å klare deg selv.”

Sarah: “Jeg vet at noen synes det er fint å få dele sånt… Men jeg tror det vil gjøre mer vondt enn være til hjelp… Du kan jo bare si at jeg må klare meg selv med en gang, uten å rippe opp i alt det vonde… Hvorfor må det absolutt sies til slutt, etter en sånn prosess?”

Skygge-psykologen: “Fordi hvis vi ikke sier det, kan det hende du blir avhengig av oss…”

Sarah: “Avhengig? Av dere?”

Skygge-psykologen: “Ja, det kan hende du tror vi vil hjelpe deg videre. Og det vil vi ikke.”

Sarah: “…”

Skygge-psykologen: “Nei, det kan vi ikke. Og det er derfor du er nødt til å lære deg å stå på egne ben.”

Sarah: “Ok, skjønner, men….”

Skygge-psykologen: “Så, skal vi forsøke å lande på en konklusjon? Vil du ha hjelp? Eller er du fortsatt usikker?”

Sarah: “…”

To be continued…
 

#psykiskhelse #psykolog #traume #traumatisk #mentalisering #samtaleterapi #pasient #psykisk #lidelse #cptsd #ptsd #dissosiasjon #selvskading #suicidal #hjelp #katastrofe #alene #krenkelser #amatør #ikkegøy #hjelp #selvhjelp #ståpåegneben #ironisk #selvhjulpen #helsehjelp #psykologhjelp

 

Student og snart eksamen? – Her er fem lesetips for opptrappingen

Vi er alle forskjellige og lærer på ulik måte. For å finne ut hvordan man best kan lese og forberede seg til eksamen, bør man prøve seg frem. Se hva andre gjør, gi det en sjanse – og prøv noe annet dersom det ikke fungerer.

Her er fem tips du kan prøve ut dersom eksamensnervene har begynt å melde seg:

1. Bruk nyttige understrekingsmetoder.
Låner du bøker fra biblioteket bør du ikke streke under – det er superirriterende for nestemann som låner boka. Har du derimot egen bok, kan understreking både hjelpe deg til å bli oppmerksom på (og oppdage) viktige begreper og poenger, og hjelpe deg med å finne tilbake til dem senere. Understreking blir imidlertid lite nyttig dersom du streker under (eller guler ut) setning på setning og avsnitt på avsnitt. Når du skal repetere til eksamen, har du lite nytte av en bok som er 60% gul. Da kan det være mer hensiktsmessig å bruke en enkelt penn: Sett firkant rundt de viktigste begrepene/ordene/kategoriene – slik at de blir lettere å finne igjen senere. Strek under korte biter av teksten som omhandler svært viktig poeng. I tillegg kan du skrive stikkord eller korte, oppsummerende kommentarer i margen til de ulike avsnittene. Da vil du både få en bedre innlæring når du bearbeider stoffet, og du vil enkelt kunne repetere hva boka handlet opp den siste uken før eksamen.

2. Ta gode notater.
Hvis du låner bok fra biblioteket, kan det være lurt å ta notater underveis. Skriv alltid ned tittelen på kapittelet og underkapitlene – det gir (som regel) den beste indikasjonen på hva det du leser faktisk handler om, og det gjør det lettere å søke opp temaene i boka senere. Du bør derfor også skrive ned sidetall for hvor notatene er fra. Leser du på engelsk, kan det være lurt å skrive på norsk siden det øker bevisstgjøring om innholdet og sikrer at du forstår det. Det er alltid en fordel å gjengi med egne ord det du har lest. Noen synes også det hjelper å skrive et sammendrag fra hvert kapittel. Det tar litt tid, men kan være verd det hvis du virkelig ønsker å lære det du studerer.

3. Mind map
En fin måte å få oversikt over et kapittel eller et tema på, er å lage et tankekart (mind map). Det kan lages på mange måter, men den klassiske er sol-modellen: Du skriver navnet på boken/ kapittelet/ temaet i midten av arket og tegner en ring rundt; fra den tegner du streker til andre ringer hvor du skriver navnet på underkapitler/ underkategorier/ relaterte temaer osv. Ved behov kan du også lage streker fra disse igjen. Fordelen med tankekart er at de hjelper hjernene med å sortere stoffet, og de kan være enklere å bruke når man skal repetere til prøven. Noen ser også kartet billedlig foran seg under prøven.

4. Tegninger
Noen mennesker husker lettere tegninger, og dette kan utnyttes når man leser til eksamen. Du kan lage ikoner, figurer og modeller som symboliserer og illustrerer det du har lest. Husker du ikonet, husker du gjerne det som var assosiert med det. I tillegg aktiverer du hjernens kreative sider, og det er bare et bonus.

5. Naturlyder
Det finnes mange gode videoer på YouTube med ulike naturlyder. Fuglesang, klukking fra bekker, bølgebrus, regn, torden, osv. påvirker sinnet på en positiv måte som fremmer læring. Det virker dessuten beroligende, noe som bare er en fordel hvis man plages av stress og angst før eksamen. Prøv deg fram og finn noe du liker! Her er et par forslag:

1eWyJ3YWffk
dkaSMim9LJM

Uansett hva du studerer – LYKKE TIL!!!

#student #eksamen #forberedelser #eksamensangst #eksamensnerver #eksamenspress #stress #studier #studietips #lesetips #lese #bibliotek #mindmap #mind #naturlyder #naturesounds #mental #mentalboost #karakterpress

Psykisk sykdom, stigma og fordommer – – – i samfunnet generelt og innen offentlig psykiatri


 

– Mer åpenhet om psykisk helse!

– La oss fjerne tabuer knyttet til psykisk helse!

– Nei til stigmatisering av psykisk syke!

– Du er god nok!

– Vi er alle mennesker! Vi har alle en psykisk helse!
 

Mer fokus på psykisk sykdom har skapt mer åpenhet og aksept i samfunnet. Mange fordommer har blitt fjernet idet økt kunnskap oftest bidrar til å fjerne frykt og ville fantasier. Når kjendiser står frem med sine psykiske lidelser eller vansker, bidrar det til å fjerne ideen om det sorgløse, glamorøse liv. Noen finner trøst i at de står fram, andre finner nye forbilder.

Likevel opplever mange som har psykiske lidelser at det fortsatt er mange fordommer og stigma knyttet til deres situasjon. Hva hjelper det om andre har økt kjennskap til forekomsten av depresjon, angst eller traumelidelser, hvis de ikke forstår hvor vanskelig det kan være å fungere i hverdagen med slike lidelser? Hva hjelper det å få en diagnose som anerkjenner at man har det vanskelig, når man samtidig stemples som lat, unnasluntrer, svak eller bare ustabil?

Mens de som har nokså lette erfaringer med psykiske vansker oftere synes å mene at fordommer og stigma ikke lenger er et problem, oppleves det ofte annerledes av dem som i større grad selv har problemer. Det er kanskje ikke så underlig – man må ofte erfare slike ting for å forstå det.

Tiltak for å fjerne fordommer og stigma rettes ofte mot samfunnet generelt. Det viktigste tiltaket er kanskje folkeopplysning: Fokus på relevante temaer, normalisering og holdningskampanjer. Å gi lidelsen et ansikt – enten i form av en kjendis eller en tilfeldig person – er et virkemiddel i så måte. Jeg har hørt flere si at de får aha-opplevelser når de ser at “helt vanlige mennesker” – som dem selv – kan ha ulike typer lidelser. Gjenkjennelse skaper økt forståelse, mer empati og mindre fordommer.

Imidlertid er det en egen kategori mennesker som ofte overses når stigma og fordommer mot psykiske lidelser diskuteres: Ansatte i offentlig psykiatri. Disse har gjennom utdanningen tilegnet seg kunnskap som befolkningen ellers ikke har, og de har i møtet med pasienter fått kjennskap til hvordan psykiske lidelser kan virke ødeleggende på livsutfoldelsen. Kanskje like viktig, lidelsen har fått et ansikt. Mange ansikter.

De har med andre ord alt det som tiltakene rettet mot samfunnet generelt, inneholder!

Likevel finnes det svært robuste fordommer og stigma nettopp innad i denne gruppen. De er utdannet og lønnet for å hjelpe dem som sliter – samfunnet har nemlig ordnet det slik fordi det har skjønt at mennesker med psykiske lidelser trenger hjelp. Likevel opplever mange pasienter at de blir møtt med mindre forståelser, mindre empati og mer fordømmer hos ansatte i psykiatrien enn hos andre de kjenner. Helsepersonellet kan kanskje flere begreper som beskriver og oppsummerer symptomene og plager. Men forståelsen for hva det vil si å være menneske i alt dette, blir altfor ofte så forsvinnende liten.

Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi ansatte i offentlig psykiatri gjennom utdanningen har lært å betrakte alt som sykelig. Mens holdningskampanjer rettet mot samfunnet søker å skape aksept og alminneliggjøring, er grunnholdningen i psykiatriutdanningen at alt handler om noe som ikke er som det bør være og som er unormalt. I tillegg kan ansatte som lar seg styre av empati, raskt bli rådet av sine mer erfarne kolleger til å være forsiktig slik at de ikke blir utnyttet av pasientene. En pasients ønske om å bli sett, hørt, forstått og hjulpet, blir alt for lett tolket som en patologisk utnytting av terapeuten som han/hun må beskytte seg mot.

Selv om helsepersonell selv søker støtte, trøst og bekreftelse hos sine kolleger i vanskelige situasjoner, er grunnholdningen at pasienten må lære å klare seg selv. En pasient som søker støtte, trøst og bekreftelse er nemlig patologisk.

Mens helsepersonell unnskylder sine feil og mangler med at de bare er mennesker, er grunnholdningen at pasientens feil og mangler definerer ham/henne som patologisk. Det er som om man det øyeblikket man blir “pasient”, har mistet sin menneskelighet. Man blir et sett med symptomer, feil og mangler som samlet sett utgjør en (eller flere) diagnose(r).

Hva kan man gjøre med dette?

Antakelig er det behov for en omfattende holdningskampanje, der ansatte i psykiatrien lærer å betrakte pasienter som like menneskelige som dem selv. De har de samme behovene i de samme situasjonene. Kanskje vil dette bli overveldende for helsepersonell å ta inn over seg. Å spalte av andre som en annen kategori er nemlig en god forsvarsmekanisme. Så kanskje må en mer hensiktsmessig egenomsorg innføres allerede tidlig i studiet, slik at de som har fullført utdanningen i større grad blir satt i stand til å være gode hjelpere.

Jeg tror uansett det er nødvendig med målrettede tiltak for å skape økt bevissthet blant helsepersonell, samt å gi dem redskaper til bedre mestring, for å fjerne de mer robuste fordommer og stigma som finnes mot psykiske lidelser i offentlig psykiatri.

#psykiskhelse #psykiskelidelser #fordommer #stigma #psykisk #psykiatri #offentligpsykiatri #helsevesenet #helse #uhelse #pasient #psykolog #psykiater #helsepersonell #lege #dps #tabu #åpenhet #samfunnet #samfunnsproblem #holdninger #toleranse #empati #forståelse #holdningsendringer #diagnose #symptomer #menneske #menneskelig

Turist i egen by – HØST PÅ UNIVERSITETET I OSLO

“Gult er kult!” pleide mine kinesiske venner på ungdomsskolen å si. Når det gjelder høsten, vil jeg si at fargeforandringene på trærne er noe av det fineste – og kuleste – med hele perioden. Regn har sin sjarm, og stjerneklare kvelder og flotte solnedganger likeså. Men de gule, røde og orange trærne må bare nytes til fulle.

– So, enjoy!

     

#høst #blindern #uio #universitetetioslo #vakkert #høstfarger #tenkpositivt #turist #turistiegenby #universitetsbiblioteket #georgsverderups #ub #oslo #høstmemoriarer #fotoshots

Hva er “victim-blaming”? – – – Når ofre for overgrep, sykdom osv. blir til syndebukk

Overgrep og seksuell trakassering. Vold i hjemmet eller utroskap. Mobbing. Fattigdom og arbeidsløshet. Eller kanskje endog sykefravær på grunn av fysisk eller psykisk sykdom.

Vi vet at de som rammes, ikke er skyld i slike forhold.

Vi vet at en person kan gjøre det dårlig på skolen og kanskje droppe ut på grunn av mobbing; vi vet at den unge dama ble dopet ned på festen og ikke kunne forhindre overgrepet; vi vet at mannen i nabohuset sliter med å forsørge familien til tross for sine tre jobber og mange våkenetter; vi vet at vår sykemeldte kollega ikke kan hjelpe for sin sykdom.

Likevel ender vi ofte opp med å klandre ‘offeret’ for hans eller hennes ulykke – uavhengig om det handler om overgrep (fysisk, psykisk, seksuelt) med en tydelig og kjent overgriper, eller om det handler om sykdom, naturkatastrofer og fattigdom. De som rammes, må på en måte rettferdiggjøre seg og sine handlinger:

Mobbeofferet blir kanskje spurt eller mistrodd – hva var det han gjorde først som trigget gjengen til å mobbe ham? Hun som ble voldtatt, blir kanskje forhørt om hva slags klær hun hadde på seg, hvor mye hun hadde drukket eller hvordan hun oppførte seg – var hun ikke litt flørtete med den mørkerøde leppestiften? Mannen med de tre jobbene blir mistrodd som uansvarlig som ikke kan ta vare på familien sin – hva bruker han egentlig pengene på? Vår syke kollega blir tolket som lat og som en som ikke vil jobbe – bildet hun la ut på Facebook av katten i hagen viser da at hun ikke kan ha det så ille?

Hvorfor er det slik? Hvorfor klandrer vi andre eller mistror deres uskyld i forhold vi egentlig vet at de ikke kan noe for, og som vi vet at egentlig gjør dem til ofre?

En teori som stammer fra 1960-tallet, kalt “just-world bias”, peker på den grunnleggende menneskelig rettferdighetssans: Å være vitne til eller erfare at uskyldige mennesker lider, bryter med vår opplevelse av verden som rettferdig. For å beskytte oss selv mot dette nokså utrivelige faktum, gjør hjernen en re-fortolkning av situasjonen. Vi ender opp med å skape oss et nytt bilde av ‘offeret’ der vi faktisk – bevisst eller kanskje mer ubevisst – rakker ned på ‘offeret’. For hvis ‘offeret’ ikke er så uskyldig likevel, blir ikke verden der ute så truende for oss.

Å tro på en rettferdig verden bidrar til å gjøre livet lettere for oss selv. Det er lettere å sette seg mål og arbeide mot dem hvis vi tror at ting vil ordne seg og at fremtiden vil bli god. På norsk har vi et uttrykk som på en god måte illustrerer dette: “Det ordner seg for snille piker”. Jeg har hørt det mange ganger selv, og for å være helt ærlig så kan jeg ikke fordra det – nettopp fordi det ikke er slik verden fungerer. Dette uttrykket er likevel et godt eksempel på den grunnleggende holdningen som ligger bak “victim-blaming”, klandring av offeret:

Det ordner seg for snille piker. Og når det ikke ordner seg – så kan det ikke bety annet enn at piken ikke er snill.

Vi kan beskytte oss selv ved å tenke på denne måten. Men samtidig legger vi sten til byrden for den som opplever overgrep, mobbing, fattigdom eller sykdom. En mann eller dame som har opplevd voldtekt, vil naturlig nok oppleve det belastende og krenkende å høre spørsmålet: “Hvorfor gjorde du ikke mer for å stanse det?” Slikt øker bare følelsen av skyld og skam, og dermed også faren for senvirkninger, som PTSD.

“Victim-blaming” trenger ikke være så tydelig som dette. På et mer subtilt nivå kan det være du tenker om naboen som nettopp hadde innbrudd: “Jaja, jeg har i hvert fall alarmen på om natten.” – hvori du implisitt sier at han ikke var forsiktig nok, og derfor gikk det som det gjorde.

For å motvirke “victim-blaming” må vi ganske enkelt forsøke å sette oss inn i den andres sted. Hvordan ville vi føle oss dersom det var vi som opplevde det de har opplevd? Forskning har vist at empati reduserer “victim-blaming”. Vi er altså nødt til å være bevisst og føre oss selv gjennom en totrinns prosess for å unngå tendensen til “victim-blaming”:

(1) Vi må være villige til å sette oss selv til side: Livet kan ikke først og fremst handle om å beskytte oss selv mot ubehagelige inntrykk, tanker og følelser.

(2) Vi må stille oss spørsmålet om hva vi selv ville føle dersom vi var i den andres sted?

På den måten kan vi oppdra oss selv til å bli mer empatiske, mindre dømmende og bedre medmennesker med dem som lider og som trenger oss.

Dette innlegget er i stor grad basert på artikkelen “Why Do People Blame the Victim?” i Psychology Today og innlegget “Why we’re psychologically hardwired to blame the victim” i The Guardian.

#psykiskhelse #offer #skyld #skam #overgrep #metoo #psykologi #seksuelltrakassering #victim #blaming #victimblaming #overfall #vold #mobbing #ptsd #empati #holdningsendring #snillpike #flinkpike #fattigdom #psykisksykdom #sykdom #sykemelding #nav #arbeidsløs #krenkelser