Er du fanget i den mørke hulen?

Livet er en reise. Hver dag, hver time, hvert sekund tar vi et nytt skritt. Vi må velge hvilken sti vi skal følge.

Noen stier er lyse og vi ser klart hvor vi går. Andre er mørkere – og det er ikke godt å vite hvor vi ender eller hva som vil møte oss…

Hvordan havnet vi på en slik mørk sti? Kanskje var det noe som skremte oss. Et mystisk, ufyselig dyr som stilte seg i veien slik at vi ikke så noen annen mulighet enn å velge en av de mørke stiene. Der og da var det eneste løsning…

Kanskje hører vi det pese bak oss. Derfor fortsetter vi å vandre på den mørke stien. Selv om det blir mørkere, kaldere og mer utrivelig rundt oss. Frykten driver oss videre. Eller kanskje er det desperasjonen. Eller håpet – om at vi snart vil komme til en lysning?

Men så ender vi i stedet opp i hulen. Den mørke hulen, der vi knapt ser noenting klart. Men reisen fortsetter. Plutselig er vi inni et stummende mørke, et rom med iskalde vegger og dryppende takstein. Det virker umulig å komme seg ut igjen – ja, for hvor er nå utgangen?

Vi kan være fanget i denne hulen i lange tider. Vi kan miste alt håp. Det er ensomt, og kreftene er i ferd med å tappers ut fullstendig.

Er du der? I den mørke hulen nå? Det kan være angst, depresjon, overveldende sorg…

Mange mennesker er fanget i den mørke hulen. Noen er så heldige at andre kommer inn til dem med et varmt teppe og en lykt. Andre forblir alene. Kanskje hører de stemmer – enten gode stemmer som oppmuntrer dem til å holde ut og kjempe videre… eller harde stemmer som oppfordrer til å gi opp…

Er du fanget i den mørke hulen? Uten varme tepper, gode stemmer og lykter som kan hjelpe deg ut igjen? Føler du deg tynget av mørket og ensomheten, i ferd med å miste håpet?

I så fall er dette skrevet til deg!

Den mørke hulen er et grusomt sted. Det er et fangehull. Men forsøk å huske på at det var en sti, en vei og en tunnell som fikk deg inn dit i utgangspunktet. Når du kjemper alene, kan det hjelpe å holde fast ved dette bildet.

Det beste ville vært om noen kunne sprenge bort hele fjellet – slik at du kom ut i dagslys, sol og varme med det samme. Men hvis denne superhelten ikke finnes i ditt liv, og du er nødt til å kjempe alene, må du i stedet prøve å finne veien ut igjen.

På samme måte som du gradvis, skritt for skritt, kom inn i hulene, kan og må du forsøke å komme ut igjen. Vær tålmodig med deg selv. Begynn med de små tingene – de første skrittene.

Husk: Har du kommet inn dit, kan du også komme ut igjen! Gi aldri slipp på den tanken!

Hva de første skrittene er for deg, vet bare du. Men det kan være så enkelt – og samtidig så vanskelig – som å ta en dusj, ta på rene klær og litt sminke. Eller lage en struktur på dagen – med regelmessige tider for søvn og mat. Eller fysisk aktivitet. Vi er alle forskjellige. Men det handler om å bryte de mønstrene som bidrar til å holde oss fanget i den mørke hulen.

Husk: Du skal ikke dytte bort fjellet med et kraftig slag. Det vil du mest sannsynlig ikke klare. Men du skal krabbe gradvis ut igjen.

Du kan klare det – hvis du velger å tro på det, velger å prøve, og velger å ta de første skrittene. Alt som ble brutt ned da du ble ødelagt, kan du bygge gradvis opp igjen. Det kan ta tid. Men du må aldri miste troen på at du faktisk kan komme deg ut igjen.