“Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Det var et vanskelig spørsmål. Min venn F hadde nettopp sendt meg melding. Hun forsøkte å hjelpe en bekjent som den siste tiden var blitt økende depressiv. Så hadde han spurt henne: “Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Jeg og F har ofte diskutert det psykiatriske tilbudet her i landet. Ingen av oss er særlig imponert, særlig ikke når det står om ‘liv og død’. Jeg hadde aldri – ALDRI – trodd at ansatte i psykiatrien ville behandle pasienter som var så deprimerte at de ville ta livet sitt, på en så likegyldig og til tider ufin måte.

Da jeg utdannet meg til sykepleier, trodde jeg at psykiatrien handlet om å hjelpe folk som hadde det vanskelig, inkludert å hjelpe dem med å finne løsninger på problemer de selv ikke klarte å finne ut av og håp når alt føltes fullstendig mørkelagt. Selvsagt ble jeg overrasket over det jeg så i psykiatripraksis, de 8 ukene jeg var på en DPS døgn institusjon. Men jeg tror ikke jeg skjønte alvoret eller la merke til hvordan pasientene egentlig ble behandlet. Noen av de ansatte sykepleierne pleide å latterliggjøre psykiateren (bak hans rygg, selvsagt). De var morsomme, men nå i ettertid har jeg forstått at det nok lå mer i det enn bare noen barnslige vitser…

“Jeg ble plutselig så usikker,” skrev F. “På en måte vil jeg jo at han skal få hjelp. Men samtidig så er jeg ikke sikker på hva han ender opp med. Tenk om rådet mitt gjør alt mye verre for ham?”

Jeg skjønte godt hva hun mente. Jeg har stått overfor det samme dilemmaet selv. For eksempel den gangen jeg skulle hjelpe en suicidal venninne. Jeg valgte å råde henne til å snakke med DPSen – og jeg tror mye av årsaken var at jeg ikke ville ta sjansen på å fraråde henne det. For hva om hun tok livet av seg? Da ville jeg føle meg skyldig… Nei, det var bedre å la DPSen få bære ansvaret…

Samtidig følte jeg meg urolig. Fra egen erfaring hadde jeg null tillit til offentlig psykiatri. De hadde gjort en vondt situasjon så mye verre for meg. Feil behandling og medisiner jeg ikke tålte hadde holdt på å ta livet av meg. Og ingen ville høre når jeg ba om hjelp – for jeg ble jo fulgt opp av offentlig psykiatri! De passet vel på meg!

Men de passet ikke på, og de ødela så utrolig mye. Derfor klarte jeg heller aldri å overgi venninnen min helt i deres hender. Jeg passet på, og det til min egen utmattelse.

Så hva skulle jeg si til F?

Selv om jeg føler jeg aldri ville anbefale noen å kontakte offentlig psykiatri eller DPS, er det likevel vanskelig å la være. Det er et ansvar jeg ikke vil bære…

F var enig, og hun rådet sin venn til å be om hjelp fra offentlig psykiatri. Han er nå henvist, og vi sitter spent på sidelinjen og venter. Engstelige for hva som kan skje. Og klare til å ta ham imot dersom de skulle dytte ham utfor stupet…

 

#offentligpsykiatri #psykiatri #pasient #dps #helsehjelp #depresjon #selvmord #suicidal #skremmende

Hva er psykofarmaka?

Psykofarmaka er en betegnelse for de legemidlene som brukes ved psykiske lidelser.

Psyko- kommer fra det greske “psykhe”, som beskrev sjelen, sinnet, ånden, eller ‘det usynlige’ som fantes i den fysiske kroppen. Farmaka kommer fra det greske “farmakon” (flertall: “farmaka”), som nå viser til medikamenter.

Effekten fra psykofarmaka kommer gjennom direkte påvirkning på biokjemiske prosesser i sentralnervesystemet (hjernen). Det finnes teorier om hvorfor de virker for noen mennesker – og hvorfor de ikke virker for andre – men den fullstendige virkningsmekanismen er ikke kjent.

Psykofarmaka er laget for å påvirke kommunikasjonen mellom nervecellene: Når en nervecelle skal kommunisere med en annen, skjer det ved at den slipper ut visse signalstoffer (nevrotransmittere), som så binder seg til en reseptor på den neste nervecellen. Slik blir nevrotransmitteren enten et “klarsignal” til den neste nervecellen om at den skal sende signalet videre, eller den vil virke dempende på den neste nervecellen slik at den ikke så lett sender signaler videre.

Psykofarmaka påvirker balansen mellom nevrotransmittere og reseptorer. Det kan f.eks. skje ved at de forsterker effekten til nevrotransmitteren, eller ved at de hemmer nedbrytningen av nevrotransmittere slik at de kan virke lenger.

Det finnes ulike typer psykofarmaka – avhengig av hvilket psykisk problem de forsøker å løse. Noen medikamenter kan ha effekt på flere ulike problemer, men det er vanlig å snakke om følgende undergrupper:

 

1. Antidepressiva
Dette er medikamenter som brukes ved depresjon. Man vet ikke helt hvordan eller hvorfor disse fungerer, men teorien sier at det er for lite av to nevrotransmittere (noradrenalin og serotonin) i kommunikasjonsområdet mellom visse nerveceller i hjernen. De fleste antidepressiva som brukes, søker å rette opp dette ved å øke konsentrasjonen av noradrenalin eller serotonin her. Ut ifra virkemåten deles antidepressiva i ulike undergrupper:

  1. Trisykliske antidepressiva – Disse blokkerer reopptaket av både noradrenalin og serotonin i den første nervecellen (dvs. den nervecellen som skiller ut de signalstoffene som skal påvirke neste celle, vil etter en liten stund ta tilbake signalstoffene. Medikamentet hindrer cellen i å ta signalstoffene tilbake, slik at de får lenger tid til å påvirke den neste cellen).
  2. Selektive serotoninreopptakshemmere – Disse blokkerer kun reopptaket av serotonin (se ellers over for forklaring). Det er disse – best kjent som SSRI – som nå er mest brukt i Norge, bl.a. pga mindre bivirkninger. Det er også disse som har blitt kalt “lykkepiller”.
  3. Monoaminoksidasehemmere – Disse virker på et enzym (MAO), og hindrer at dette bryter ned noradrenaling og serotonin. Også dette øker mengden signalstoffer og dermed påvirkningen av neste celle.
  4. Atypiske antidepressiva – som da har andre virkningsmekanismer enn de overnevnte.

 

2. Anxiolytika
Anxiolytika brukes for å dempe uro og angst (eng. anxiety). Disse medikamentene har også generelt dempende og sederende (søvndyssende) effekt på sentralnervesystemet, noe man bør være oppmerksom på f.eks. hvis man skal kjøre bil. Det finnes ulike typer anxiolytika:

  1. Benzodiazepiner – Disse påvirker effekten av en nevrotransmitter som kalles GABA, og som virker ved å hemme impulsoverføringen i neste nervecelle. Benzodiazepiner forsterker bindingen av GABA til reseptoren i den neste nervecellen, slik at GABA får lenger påvirkningstid. Effekten er reduksjon av angst.
    Benzodiazepiner er avhengighetsskapende og gir derfor potensielt fare for misbruk.
  2. Antihistaminer – Antihistaminer brukes ved allergier, men hydroxyzine (Atarax) har også effekt mot angst. Effekten kan være like bra som ved benzodiazepiner, men bivirkningene er færre.
  3. Andre – Det finnes også andre medikamenter som kan ha effekt ved angst, slik som barbituater, opioider, antipsykotika og sypatolytica (f.eks. betablokkere, som påvirker hjertefrekvesen). I tillegg vil også antidepressiva kunne brukes, spesielt SSRI.

 

3. Hypnotika/sedativa
Dette er medikamenter som brukes ved søvnproblemer, et vanlig problem ved psykiske lidelser. Hvilket medikament man velger, vil avhenge av hva problemet er: Innsovningsvansker, dårlig søvnkvalitet eller for tidlig oppvåkning? Det er i prinsippet de samme medikamentene som brukes mot angst, som også brukes mot søvnproblemer ettersom disse også fremkaller trøtthet. Graden av trøtthet varierer imidlertid fra medikament til medikament. Derfor velger man gjerne de medikamentene som har langsomt innsettende effekt og lang varighet mot angst, og de som ahr rask effekt og kortere varighet ved søvnproblemer. I tillegg til de overnevnte grupper, finnes innsovningstabletter som Stilnoct (zolpidem) og Imovane (zopiklon).

 

4. Antipsykotika
Disse medikamentene brukes for å dempe psykotiske symptomer, og dermed øke evnen til å fungere i dagliglivet. Antipsykoika virker ved å blokkere virkningen av nevrotransmitteren dopamin. Noen medikamenter hemmer også serotoninreseptorer. Virkningen er antipsykotisk (mindre hallusinasjoner, vrangforestillinger og tenkningsforstyrrelser), uspesifikk sedativ (tretthet) og spesifikk hemmende (mindre hyperaktivitet, aggresjon og agitasjon). Basert på den dosen som må til for å få terapeutisk effekt, kan antipsykotika deles inn i:

  1. Lavdosepreparater
  2. Overgangspreparater
  3. Høydosepreparater

 

5. Stemningsstabiliserende midler
Dette er legemidler som har effekt mot humørsvingninger, f.eks. ved bipolar lidelse. Disse hjelper da både mot mani og depresjon.

 

6. Sentralstimulerende/psykostimulerende legemidler
Psykostimulantia stimulerer psykiske funksjoner og virker oppkvikkende, mens de demper trøtthet, aggresjon, sult og tørst. Disse medikamentene har vært mye brukt i behandlingen av ADHD.

 

Innlegget er basert på boken “Illustrert farmakologi”, bind 2 (red. Terje Simonsen m.fl.); samt artikler på nhi.no, snl.no og wikipedia. 

#psykiskhelse #psykofarmaka #legemidler #medikamenter #medisiner #psykiskelidelser #depresjon #antidepressiva #ssri #serotonin #noradrenalin #transmittere #nevrotransmittere #hjernen #angst #anxiolytika #behandling #benzodiazepiner #antihistaminer #betablokkere #hypnotika #sedativa #søvnproblemer #søvnløshet #søvn #sovetabletter #innsovningstabletter #antipsykotika #hallusinasjoner #psykose #psykisk #psykiatri #stemningsstabiliserende #bipolar #manisk #depressiv #maniskdepressiv #humørsvingninger #sentralstimulerende #psykostimulerende #adhd #trøtthet #bivirkninger #helsehjelp #dps #lege #pasient

Fastlåst? – Prøv et annet perspektiv!

Står du i en situasjon som føles helt fastlåst? Eller føler du at du selv er låst fast i et mønster av tunge, vanskelige eller irriterende tanker? Ønsker du å komme videre, men vet ikke hvordan?

La meg få vise deg – ved noen enkle illustrasjoner – hvordan du kan begynne!

Bli med på en enkel øvelse. Den vil virkelig vise deg prinsippet, og så skal jeg etterpå gi noen konkrete tips om hvordan du kan få til dette i hverdagen også! Er du klar? La oss begynne!

Ta en titt på dette bildet! Hva ser du?

Det er ikke noe triks her. Du ser et tre ved siden av en søyle. Forsøk å legge merke til størrelsen på stammen, fargen på bladene osv.

Ok, når du har lagt merke til detaljene, er du klar for neste bilde. Se nøye på dette bildet og merk deg hva du ser:

Er du en god observatør, vil du antakelig se at det er nøyaktig det samme bildet! Enkelt og greit! Men veldig grunnleggende. Her er hvorfor:

Så lenge du ser en sak fra samme perspektiv, vil den se helt lik ut!

Det er logisk, men i hverdagslivet – med dets sorger og gleder, stress og press – er det lett å glemme. Så la meg understreke poenget: Så lenge du beholder det samme perspektivet, vil du se tingene helt likt! Da er det vanskelig å bryte vonde mønstre, løse fastlåste konflikter eller rive seg løs fra vanskelige følelser.

Det er så enkelt, men samtidig så vanskelig. Tror du meg ikke? Ta en titt igjen!

Ser det ikke helt likt ut? – Selvsagt. Perspektivet er det samme, så ingenting har endret seg.

Men la oss prøve et annet perspektiv. Hva ser du nå?

Objektet (dvs. situasjonen, problemet, følelsene, osv.) er det samme, ikke sant? Men legg merke til størrelsen på stammen, fargene på bladene, omgivelsene m.m. Har ikke alt forandret seg noe?

Eller hva med dette?

Du kan nok se at det er det samme treet – men alt ser annerledes ut fra dette perpektivet. Ikke minst størrelsen, eller hva?

Slik er det også med hverdagslivet vårt. Noen ganger kan problemer synes store og uløselige. Vi ser på dem igjen og igjen, og kan i noen tilfeller bli overveldet av fortvilelse, angst og desperasjon. Men la du merke til hvor lite treet ble når vi fikk det på litt avstand?

Det er slik med dagliglivets utfordringer også. Klarer vi å skifte perspektiv, og ikke minst se det fra litt avstand, kan det bli lettere å få oversikt og finne gode, hensiktsmessige løsninger.

Står du med hodet inne i en busk, kan det være vanskelig å få et godt bilde av helheten. Forsøk å ta et par skritt tilbake og se det hele utenifra. Det blir ganske annerledes, blir det ikke?

Står du i en situasjon som føles helt fastlåst? Eller føler du at du selv er låst fast i et mønster av tunge, vanskelige eller irriterende tanker?

Det er ikke alltid lett å innta et nytt perspektiv på egenhånd, men her er noen tips om hva du kan gjøre for å klare dette i hverdagen:

  •  Forsøk å forestille deg at du skal gi råd til en venn som er i samme situasjon: Du står på sidelinjen og betrakter det hele. Hvilke råd vil du gi til din venn?
  • Spør andre hva de tenker om situasjonen. De trenger ikke løse problemet for deg – men det de sier kan gi deg ideer om hvordan saken kan ses fra andre perspektiver.
  • Snakk med profesjonelle veiledere (f.eks. coach, psykolog, rådgiver osv.). Disse har (ofte) kompetanse i å stille spørsmål som leder til nye perspektiver og løsninger.
  • Forsøk å få et overblikk over situasjonen, f.eks. ved å lage lister, mind-map, tegninger osv. Når du ser det foran deg på papiret, kan det gi deg bedre oversikt og nye ideer.
  • Lær fra hva andre har gjort i tilsvarende situasjoner (enten du snakker med noen eller leser noe de har skrevet etc). Smarte løsninger kan med fordel prøves ut.
  • Prøv noe nytt! Har du gjort noe mange ganger, kan det være lurt å prøve noe nytt. Er du fastlåst i et mønster? Forsøk å kartlegge dette og bryte med det. Kanskje føles det “trygt”, men det kan også være det som holder deg fanget og hindrer deg i å få det bedre.

Lykke til! 🙂