Bedre å skjule psykiske lidelser?

Om noen skulle lure, er jeg veldig for åpenhet om psykiske lidelser. Likevel hørte jeg nettopp en historie som – på toppen av en rekke andre historier – fikk meg til å tenke over dette. Igjen…

Jeg tror det er BRA og LURT å snakke med noen hvis man sliter psykisk. Men jeg tror det er like lurt å tenke seg godt om før man velger hvem man ev. snakker med…

Prisen for å være åpen og/eller be om hjelp kan noen ganger være større enn det man får igjen for det. Typiske uønskede virkninger kan være:

  • Man mister venner.
    (Jeg tror de fleste ekte vennskap tåler det meste, men mange vennskap er basert på “What’s in it for me?” Noen mennesker vil gjerne være vennen din så lenge du gir dem glede og velvære, hjelp og fordeler – men når du ikke lenger klarer dette, eller kanskje trenger noe tilbake, så stikker de…. Selv slike venner kan være kjipt å miste, så det kan være verd å tenke gjennom om man helst vil beholde ‘overfladiske vennskap’ eller ta sjansen på å miste dem...)
  • Man mister respekt.
    (Noen får masse ros og komplimenter fordi de våger å stå frem og våger å dele. Men det er ingen selvfølge. Og selv om noen gir komplimenter, betyr ikke det nødvendigvis at de mener det. Noen ganger kan man ved å stå frem bli stemplet som “han som alltid er deprimert” eller “hun som vi egentlig ikke kan stole på” for livet...)
  • Man mister helsehjelp.
    (Du tror det kanskje ikke, men helsepersonell er ofte like fordomsfulle som andre. Mange behandler mennesker med psykiske lidelser bra! Men det skjer dessverre ofte at man for all fremtid vil få dårligere behandling om man har en psykisk diagnoselapp heftet på navnet sitt. Det gjelder både fra psykiatrien og fra somatikken).
  • Man mister seg selv.
    (Dette er satt litt på spissen, men i noen tilfeller kan åpenheten bli så oppslukende at den overtar hele ens egenidentitet. Snakker man for mye om det vanskelige og syke, mister man kanskje andre deler av seg selv av syne: det man klarer, det man kan være stolt av, det man kan være fornøyd med eller takknemlig for, osv.)

Hvis du lurer på om jeg fraråder å oppsøke hjelp ved psykiske vansker eller lidelser, er svaret nei. Men når jeg hører slike triste historier om hvordan folk blir behandlet i helsevesenet (eller av venner), så hender det at jeg lurer på hva som egentlig er best…

Jeg tror det er både riktig og viktig å søke hjelp. Men man bør samtidig være obs på at slike ting kan forekomme. Den gode nyheten er at det ikke skjer for alle. Det hender at man blir tatt godt imot, får god hjelp på et tidlig tidspunkt og får det mye bedre! Men de fleste historiene jeg har hørt, har ikke gått slik.

Vi bør ta sjanser. Og er man forberedt på at glansbilder stort sett bare eksisterer på film, kan det hende skuffelsen, sjokket og krenkelsen blir mindre. Så får man heller bli gledelig overrasket…

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg