“Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Det var et vanskelig spørsmål. Min venn F hadde nettopp sendt meg melding. Hun forsøkte å hjelpe en bekjent som den siste tiden var blitt økende depressiv. Så hadde han spurt henne: “Bør jeg søke hjelp hos psykolog?”

Jeg og F har ofte diskutert det psykiatriske tilbudet her i landet. Ingen av oss er særlig imponert, særlig ikke når det står om ‘liv og død’. Jeg hadde aldri – ALDRI – trodd at ansatte i psykiatrien ville behandle pasienter som var så deprimerte at de ville ta livet sitt, på en så likegyldig og til tider ufin måte.

Da jeg utdannet meg til sykepleier, trodde jeg at psykiatrien handlet om å hjelpe folk som hadde det vanskelig, inkludert å hjelpe dem med å finne løsninger på problemer de selv ikke klarte å finne ut av og håp når alt føltes fullstendig mørkelagt. Selvsagt ble jeg overrasket over det jeg så i psykiatripraksis, de 8 ukene jeg var på en DPS døgn institusjon. Men jeg tror ikke jeg skjønte alvoret eller la merke til hvordan pasientene egentlig ble behandlet. Noen av de ansatte sykepleierne pleide å latterliggjøre psykiateren (bak hans rygg, selvsagt). De var morsomme, men nå i ettertid har jeg forstått at det nok lå mer i det enn bare noen barnslige vitser…

“Jeg ble plutselig så usikker,” skrev F. “På en måte vil jeg jo at han skal få hjelp. Men samtidig så er jeg ikke sikker på hva han ender opp med. Tenk om rådet mitt gjør alt mye verre for ham?”

Jeg skjønte godt hva hun mente. Jeg har stått overfor det samme dilemmaet selv. For eksempel den gangen jeg skulle hjelpe en suicidal venninne. Jeg valgte å råde henne til å snakke med DPSen – og jeg tror mye av årsaken var at jeg ikke ville ta sjansen på å fraråde henne det. For hva om hun tok livet av seg? Da ville jeg føle meg skyldig… Nei, det var bedre å la DPSen få bære ansvaret…

Samtidig følte jeg meg urolig. Fra egen erfaring hadde jeg null tillit til offentlig psykiatri. De hadde gjort en vondt situasjon så mye verre for meg. Feil behandling og medisiner jeg ikke tålte hadde holdt på å ta livet av meg. Og ingen ville høre når jeg ba om hjelp – for jeg ble jo fulgt opp av offentlig psykiatri! De passet vel på meg!

Men de passet ikke på, og de ødela så utrolig mye. Derfor klarte jeg heller aldri å overgi venninnen min helt i deres hender. Jeg passet på, og det til min egen utmattelse.

Så hva skulle jeg si til F?

Selv om jeg føler jeg aldri ville anbefale noen å kontakte offentlig psykiatri eller DPS, er det likevel vanskelig å la være. Det er et ansvar jeg ikke vil bære…

F var enig, og hun rådet sin venn til å be om hjelp fra offentlig psykiatri. Han er nå henvist, og vi sitter spent på sidelinjen og venter. Engstelige for hva som kan skje. Og klare til å ta ham imot dersom de skulle dytte ham utfor stupet…

 

#offentligpsykiatri #psykiatri #pasient #dps #helsehjelp #depresjon #selvmord #suicidal #skremmende

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg