Mobbing fungerer fordi offeret isoleres fra de andre (BLOGGING MOT MOBBING)

Det er ikke lett å stå alene.
Mobberne vet det.
De som står og ser på vet det også.
Og den som blir mobbet er smertelig klar over det.

Når en blir mobbet, er det som om et dyr blir skjøvet ut av flokken.
En gruppe løver sirkler rundt en tilfeldig utvalgt antilope.
Kanskje var det den som løp litt sakte.
Den som var sliten fordi den var skadet av livet for øvrig.

Når løvene sirkler rundt den, blir den stående alene.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.
Selv om løvene er få og antilopene mange,
står den likevel alene nå. Alle de andre har løpt.

Løvene har sikret sitt bytte.
De er i flertall nå.
De er de sterkeste.
Den stakkars antilopen er smertelig klar over det.

Slik er det med mobbing.
Den som er så uheldig å bli offer, blir isolert fra resten av flokken.
Kanskje var det en som var skadet av livet for øvrig.
Nå står det stakkars offeret alene igjen mens rovdyrene sirkler rundt.

Alle løper sin vei.
Når de står tilstrekkelig på avstand, stanser de.
Så blir de stående og se på.
De vet de er trygge – så lenge de holder seg unna og lar løvene fortære den utvalgte.

Det er ingen som sier noe, ingen som griper inn.
Kanskje de er redde for å bli det neste offeret.
Den som isoleres fra resten av flokken.
Den som blir stående alene.

Mobberne isoloerer offeret fra resten av flokken.
De er redde, de holder seg på avstand.
De sier ikke fra, de lar det vonde skje.
Det er derfor mobbing fungerer så bra.
 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #selvbilde #ikkegiopp #vennskap #godnok #utenfor #depresjon #ensomhet #ensom #selvtillit #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

BLOGGING MOT MOBBING – Mobbeminne fra barneskolen

En av mine beste barndomsvenner var “Kim”. Kim var liten og rødhåret, kanskje den spinkleste gutten i klassen. Han kom fra en enkel familie, men han var stort sett vennlig mot alle han møtte. Kim var gutten som kom på skolen i de samme skitne klærne dag etter dag, som hadde ørene fulle av ørevoks, og som ikke hadde varmere jakke enn olajakka si. Han var den som alltid hadde gymklærne i gamle plastposer, og som ofte hadde glemt matpakka hjemme.

Kim hadde også en god venn. Teddy, het han. En bamse som med årene ble ganske så loslitt.

Det hendte ofte at jeg og Kim leket sammen da vi var på den alderen da bamser var helt legitimt å ha med i sekken. I hvert fall for oss jenter.

Jeg husker den dagen Kim hadde tatt med Teddy og en rød kurv. Vi satt i vestibylen, langt fra hverandre, og sendte Teddy frem og tilbake i full fart. Det var faktisk ganske morsomt, til og med litt mer utfordrende enn å bruke en fotball.

Et par av de større guttene kom inn uten at vi la merke til det. Vi var alt for opptatt av å sende Teddy på tur. Plutselig tok en av dem tak i kurven og slang Teddy bortetter veggen. Kim ropte ut i frustrasjon. De store guttene syntes det var morsomt. De likte å plage ham – særlig fordi han aldri gjorde motstand, samtidig som han ropte så høyt av fortvilelse.

Jeg husker jeg satt helt stille i hjørnet mitt. De store guttene var skumle. De sparket til Teddy, og nærmet seg Kim på en truende måte. Han protesterte mot måten de behandet Teddy på, men trakk seg unna når de nærmet seg. Etter å ha plaget ham en stund, gikk de igjen. Kim satt igjen gråtende. Det syntes de var morsomt.

Jeg tror det var siste gang Teddy fikk være med på skolen.

I alle fall var det siste gang jeg så ham.

#mobbing #bloggingmotmobbing #stoppmobbing #ikkemobbkameratenmin #vennskap #oppvekst #barndom

B.M.M. – Når du sier det, så tror jeg på deg – (dikt mot mobbing)

Fortell meg at jeg kan klare det
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da gir jeg ikke opp

Fortell meg at du har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da får jeg likevel håp

Fortell meg at du er glad i meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men jeg trenger å vite det

Fortell meg at jeg er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg klarer
Livet

*

Fortell meg at jeg ikke kan klarer det
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede gitt opp

Fortell meg at du ikke har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede mistet håpet

Fortell meg at du hater meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har visst det lenge

Fortell meg at jeg ikke er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
For du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg gir opp
Livet

 

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!
 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbing #kampanje #brydeg #verdi #selvbilde #ikkegiopp #vennskap #godnok #utenfor #depresjon #ensomhet #ensom #selvtillit #youcanmakeadifference #vågåbrydeg

BLOGGING MOT MOBBING – – – “Greit å bli banket opp”

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg …

Med jevne mellomrom blir jeg eksponert for korte filmer på sosiale medier som forsøker å ha fokus på hvor få som bryr seg når noen utsettes for vold, blir mobbet eller trenger hjelp. Noen ganger har den moralske leksjonen vært hvor fantastisk det er når noen går mot strømmen og griper inn. Jeg har av og til lurt på hvorfor så mange ikke bryr seg? Behovet for inngripende hjelp kan da ikke være så vanskelig å forstå?

En amerikaner fortalte en gang om en dame som ble banket i hjel i New York mens en stor folkemengde sto og så på. Amerikaneren mente at lært passivitet fra timevis med tv-titting daglig kunne forklare at ingen grep inn. Virker ikke usannsynlig i mine ører, men …

For litt siden ble jeg utsatt for diskriminering på arbeidsplassen. (Det er ikke noe jeg finner på. Jeg fikk faktisk beklagelse fra øverste leder. Omsider …) Det var mange som var snille og sa de sympatiserte med meg. Men de gjorde det aldri offentlig. Jeg tror de var redde.

En venn av meg ble mobbet i grunnskolen. Vi var selvsagt snille mot ham. Forsøkte å få ham til å forstå at de eldre guttene var teite, at han egentlig ikke trengte å bry seg om dem. Men vi støttet ham bare i det skjulte. Vi var redde for at bøllene også skulle begynne å plage oss.

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg. Å bli banket opp uten slik sympati, må være den mest miserable situasjon man kan tenke seg. Min venn klarte seg gjennom skoletida, og jeg vet at vennskapet vårt betydde mye for ham. For min egen del så jeg på støtten fra gode kolleger som uunnværlig for å overleve en konflikt med mennesker hvis maktposisjon gjorde dem mye sterkere enn meg. Den sympatiske vennlighet er mer verd enn gull. Så bare bank meg opp, jeg har det jeg trenger!

Eller – har jeg det?

Amerikaneren fortalte en annen historie. Om den er sann, vet jeg ikke. Men jeg likte den. En mann hadde havnet fastklemt under et stort kjøretøy. Tilskuerne samlet seg raskt og stirret medlidende på den livredde stakkaren som ikke var i stand til å bevege seg en centimeter. Plutselig la en dresskledd mann seg ned på den sølte bakken og ålte seg inn under kjøretøyet, helt til han kom ved siden av mannen. Han la hånda på skuldra hans og sa rolig: «Ikke vær redd! Jeg blir her sammen med deg til de får deg løs!»

Stakkars mannen i dress! Den dressen var sikkert dyr! Men noe var tydeligvis av større verdi for ham enn hans eget velvære og rykte den dagen …

Den som blir banket opp trenger all den sympati han kan få – men det hjelper ikke nødvendigvis mot smertene. Det han trenger, er at noen bryr seg. Åpenlyst. Han trenger at noen tør stå der og ta slagene sammen med ham. Først da er det greit å bli banket opp på åpen gate.

Kort sagt: Våg å bry deg!
 

(Opprinnelig publisert i Dagbladet 20. mai 2016)

#bloggingmotmobbing #mobbing #arbeidskonflikt #blindvold #sympati #hjelp #bryseg #vold #diskriminering #konflikt #depresjon #angst #apati #psykiskhelse #mot #vennskap #utenforskap #ekskludering #gjørnoe