Hva er psykofarmaka?

Psykofarmaka er en betegnelse for de legemidlene som brukes ved psykiske lidelser.

Psyko- kommer fra det greske “psykhe”, som beskrev sjelen, sinnet, ånden, eller ‘det usynlige’ som fantes i den fysiske kroppen. Farmaka kommer fra det greske “farmakon” (flertall: “farmaka”), som nå viser til medikamenter.

Effekten fra psykofarmaka kommer gjennom direkte påvirkning på biokjemiske prosesser i sentralnervesystemet (hjernen). Det finnes teorier om hvorfor de virker for noen mennesker – og hvorfor de ikke virker for andre – men den fullstendige virkningsmekanismen er ikke kjent.

Psykofarmaka er laget for å påvirke kommunikasjonen mellom nervecellene: Når en nervecelle skal kommunisere med en annen, skjer det ved at den slipper ut visse signalstoffer (nevrotransmittere), som så binder seg til en reseptor på den neste nervecellen. Slik blir nevrotransmitteren enten et “klarsignal” til den neste nervecellen om at den skal sende signalet videre, eller den vil virke dempende på den neste nervecellen slik at den ikke så lett sender signaler videre.

Psykofarmaka påvirker balansen mellom nevrotransmittere og reseptorer. Det kan f.eks. skje ved at de forsterker effekten til nevrotransmitteren, eller ved at de hemmer nedbrytningen av nevrotransmittere slik at de kan virke lenger.

Det finnes ulike typer psykofarmaka – avhengig av hvilket psykisk problem de forsøker å løse. Noen medikamenter kan ha effekt på flere ulike problemer, men det er vanlig å snakke om følgende undergrupper:

 

1. Antidepressiva
Dette er medikamenter som brukes ved depresjon. Man vet ikke helt hvordan eller hvorfor disse fungerer, men teorien sier at det er for lite av to nevrotransmittere (noradrenalin og serotonin) i kommunikasjonsområdet mellom visse nerveceller i hjernen. De fleste antidepressiva som brukes, søker å rette opp dette ved å øke konsentrasjonen av noradrenalin eller serotonin her. Ut ifra virkemåten deles antidepressiva i ulike undergrupper:

  1. Trisykliske antidepressiva – Disse blokkerer reopptaket av både noradrenalin og serotonin i den første nervecellen (dvs. den nervecellen som skiller ut de signalstoffene som skal påvirke neste celle, vil etter en liten stund ta tilbake signalstoffene. Medikamentet hindrer cellen i å ta signalstoffene tilbake, slik at de får lenger tid til å påvirke den neste cellen).
  2. Selektive serotoninreopptakshemmere – Disse blokkerer kun reopptaket av serotonin (se ellers over for forklaring). Det er disse – best kjent som SSRI – som nå er mest brukt i Norge, bl.a. pga mindre bivirkninger. Det er også disse som har blitt kalt “lykkepiller”.
  3. Monoaminoksidasehemmere – Disse virker på et enzym (MAO), og hindrer at dette bryter ned noradrenaling og serotonin. Også dette øker mengden signalstoffer og dermed påvirkningen av neste celle.
  4. Atypiske antidepressiva – som da har andre virkningsmekanismer enn de overnevnte.

 

2. Anxiolytika
Anxiolytika brukes for å dempe uro og angst (eng. anxiety). Disse medikamentene har også generelt dempende og sederende (søvndyssende) effekt på sentralnervesystemet, noe man bør være oppmerksom på f.eks. hvis man skal kjøre bil. Det finnes ulike typer anxiolytika:

  1. Benzodiazepiner – Disse påvirker effekten av en nevrotransmitter som kalles GABA, og som virker ved å hemme impulsoverføringen i neste nervecelle. Benzodiazepiner forsterker bindingen av GABA til reseptoren i den neste nervecellen, slik at GABA får lenger påvirkningstid. Effekten er reduksjon av angst.
    Benzodiazepiner er avhengighetsskapende og gir derfor potensielt fare for misbruk.
  2. Antihistaminer – Antihistaminer brukes ved allergier, men hydroxyzine (Atarax) har også effekt mot angst. Effekten kan være like bra som ved benzodiazepiner, men bivirkningene er færre.
  3. Andre – Det finnes også andre medikamenter som kan ha effekt ved angst, slik som barbituater, opioider, antipsykotika og sypatolytica (f.eks. betablokkere, som påvirker hjertefrekvesen). I tillegg vil også antidepressiva kunne brukes, spesielt SSRI.

 

3. Hypnotika/sedativa
Dette er medikamenter som brukes ved søvnproblemer, et vanlig problem ved psykiske lidelser. Hvilket medikament man velger, vil avhenge av hva problemet er: Innsovningsvansker, dårlig søvnkvalitet eller for tidlig oppvåkning? Det er i prinsippet de samme medikamentene som brukes mot angst, som også brukes mot søvnproblemer ettersom disse også fremkaller trøtthet. Graden av trøtthet varierer imidlertid fra medikament til medikament. Derfor velger man gjerne de medikamentene som har langsomt innsettende effekt og lang varighet mot angst, og de som ahr rask effekt og kortere varighet ved søvnproblemer. I tillegg til de overnevnte grupper, finnes innsovningstabletter som Stilnoct (zolpidem) og Imovane (zopiklon).

 

4. Antipsykotika
Disse medikamentene brukes for å dempe psykotiske symptomer, og dermed øke evnen til å fungere i dagliglivet. Antipsykoika virker ved å blokkere virkningen av nevrotransmitteren dopamin. Noen medikamenter hemmer også serotoninreseptorer. Virkningen er antipsykotisk (mindre hallusinasjoner, vrangforestillinger og tenkningsforstyrrelser), uspesifikk sedativ (tretthet) og spesifikk hemmende (mindre hyperaktivitet, aggresjon og agitasjon). Basert på den dosen som må til for å få terapeutisk effekt, kan antipsykotika deles inn i:

  1. Lavdosepreparater
  2. Overgangspreparater
  3. Høydosepreparater

 

5. Stemningsstabiliserende midler
Dette er legemidler som har effekt mot humørsvingninger, f.eks. ved bipolar lidelse. Disse hjelper da både mot mani og depresjon.

 

6. Sentralstimulerende/psykostimulerende legemidler
Psykostimulantia stimulerer psykiske funksjoner og virker oppkvikkende, mens de demper trøtthet, aggresjon, sult og tørst. Disse medikamentene har vært mye brukt i behandlingen av ADHD.

 

Innlegget er basert på boken “Illustrert farmakologi”, bind 2 (red. Terje Simonsen m.fl.); samt artikler på nhi.no, snl.no og wikipedia. 

#psykiskhelse #psykofarmaka #legemidler #medikamenter #medisiner #psykiskelidelser #depresjon #antidepressiva #ssri #serotonin #noradrenalin #transmittere #nevrotransmittere #hjernen #angst #anxiolytika #behandling #benzodiazepiner #antihistaminer #betablokkere #hypnotika #sedativa #søvnproblemer #søvnløshet #søvn #sovetabletter #innsovningstabletter #antipsykotika #hallusinasjoner #psykose #psykisk #psykiatri #stemningsstabiliserende #bipolar #manisk #depressiv #maniskdepressiv #humørsvingninger #sentralstimulerende #psykostimulerende #adhd #trøtthet #bivirkninger #helsehjelp #dps #lege #pasient

Trening mot psykiske problemer – Hvor mye? Hvor ofte? Og hva? Samt, hvordan komme igang?

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet generelt øker velvære. Det kommer både indirekte, gjennom bedre form og mindre sykdom/plager, men også direkte gjennom utskilling av endorfiner, kroppens eget lykkehormon. Ved psykiske lidelser er det derfor ekstra viktig å være fysisk aktiv. Det kan være en ekstra utfordring, ettersom kroppen stritter imot – man vil isolere seg, man orker ikke, man bryr seg ikke, eller man føler at angstnivået er for høyt. Likevel kan man få det mye bedre ved å være i aktivitet. Det vil nok koste mye, særlig i begynnelsen, men det er så absolutt verd et forsøk.

Studier har vist at fysisk aktivitet har like god effekt som medikamenter ved mild og moderat depresjon! Tenk litt over det. Det kan kanskje føles lettere å ta en pille, for fysisk aktivitet vil alltid koste en viss grad av mental og fysisk innsats. Det kan være utrolig tøft å komme seg ut av senga eller ut av hjemmet på vanskelige dager. Det kan være vanskelig å konsentrere seg om øvelsene eller å yte for å få det til. Men sammenliknet med medikamenter, er fordelene atskillig flere:

  • Du unngår ukontrollerbare, uønskede og ubehagelige bivirkninger
  • Sannsynligheten for positiv effekt er atskillig større
  • Du får bedre helse, mer overskudd og mindre sykdom
  • Du får ikke bare økt velvære gjennom endorfiner, men også gjennom mestring
  • Du lærer økt selvdisiplin og kontroll, noe som – sammen med mestringsopplevelsen – har overføringsverdi til andre deler av livet

Det er med andre ord god grunn til å behandle seg selv med fysisk aktivitet hvis man har en psykisk lidelse, særlig hvis det er en lidelse som påvirker stemningsleiet (depresjon, nedstemthet). Det er imidlertid viktig å huske at du ikke trenger å gjøre alt med en gang. Du kan tenke på det som med medikamenter: Man starter ofte forsiktig og øker dosen gradvis. Slik også med trening.

Tenk langsiktig, gi deg selv tid og vær tålmodig med deg selv. Kanskje det første gang er nok bare å komme seg ut av huset og inn i treningsstudioet – og så sykle 15 min i rolig tempo på en sykkel. Det viktige er at du klarer å gjennomføre målet ditt. Du mestrer, og da skal du være fornøyd med deg selv! Neste gang kan du øke det litt til: Her er mange muligheter, og du kan velge det du ønsker! Du kan øke hastigheten eller motstanden på syklingen; du kan øke tiden til 20 min; eller du kan sykle 15 min og deretter gjøre en øvelse (f.eks. vektløft). Eller kanskje du heller vil delta på gruppetimer: Da møter du andre og du får drahjelp fra en trener.

Mulighetene er mange, og det er viktig å finne noe man trives med! Man vil dessuten få god hjelp på veien ved å “hjernevaske” seg selv: Si til deg selv at du elsker det og drar dit for å ha det gøy. Det er kanskje ikke sant i begynnelsen, og kanskje må du gjenta det mange ganger. Men det vil garantert påvirke deg og øke muligheten for å etablere en ny og god vane.

Tidligere i høst publiserte The Lancet Psychiatry Journal en studie som inkluderte hele 1,2 millioner mennesker, og som bekreftet at fysisk aktivitet reduserer risikoen for dårlig psykisk helse. Det er med andre ord noe vi alle kan ha nytte av, uansett om vi har en diagnose eller har en dårlig uke. Studien ga også indikasjoner på hvor mye, hvor ofte og hva man bør trene for å få effekt på psyken.

Ifølge studien får man flest fordeler ved å trene 45 minutter tre til fem dager i uken. De typen aktivitet som ga best effekt, var lagsport, sykling, aerobic og trening på treningsstudio. Her er med andre ord mye å velge mellom, og man kan fint legge inn flere typer aktiviteter i løpet av en uke. Variasjon gir noen ganger økt motivasjon og glede. Den aktuelle studien viste også at de som hadde depresjons-diagnosen, hadde størst effekt fra trening.

Du kan lese mer om studien her.

Ta vare på kroppen. Spill på lag med den. Da vil den også hjelpe oss tilbake! 🙂

#psykiskhelse #trening #trene #fysiskaktivitet #aktivitet #psykisk #medisiner #medikamenter #antidepressiva #bivirkninger #helsestudio #aerobic #sykling #lagsport #sport #idrett #depresjon #deprimert #nedstemt #angst #ensomhet #mestring #styrke #mentalstyrke #mentalt #positivitet

Psykisk sykdom, stigma og fordommer – – – i samfunnet generelt og innen offentlig psykiatri


 

– Mer åpenhet om psykisk helse!

– La oss fjerne tabuer knyttet til psykisk helse!

– Nei til stigmatisering av psykisk syke!

– Du er god nok!

– Vi er alle mennesker! Vi har alle en psykisk helse!
 

Mer fokus på psykisk sykdom har skapt mer åpenhet og aksept i samfunnet. Mange fordommer har blitt fjernet idet økt kunnskap oftest bidrar til å fjerne frykt og ville fantasier. Når kjendiser står frem med sine psykiske lidelser eller vansker, bidrar det til å fjerne ideen om det sorgløse, glamorøse liv. Noen finner trøst i at de står fram, andre finner nye forbilder.

Likevel opplever mange som har psykiske lidelser at det fortsatt er mange fordommer og stigma knyttet til deres situasjon. Hva hjelper det om andre har økt kjennskap til forekomsten av depresjon, angst eller traumelidelser, hvis de ikke forstår hvor vanskelig det kan være å fungere i hverdagen med slike lidelser? Hva hjelper det å få en diagnose som anerkjenner at man har det vanskelig, når man samtidig stemples som lat, unnasluntrer, svak eller bare ustabil?

Mens de som har nokså lette erfaringer med psykiske vansker oftere synes å mene at fordommer og stigma ikke lenger er et problem, oppleves det ofte annerledes av dem som i større grad selv har problemer. Det er kanskje ikke så underlig – man må ofte erfare slike ting for å forstå det.

Tiltak for å fjerne fordommer og stigma rettes ofte mot samfunnet generelt. Det viktigste tiltaket er kanskje folkeopplysning: Fokus på relevante temaer, normalisering og holdningskampanjer. Å gi lidelsen et ansikt – enten i form av en kjendis eller en tilfeldig person – er et virkemiddel i så måte. Jeg har hørt flere si at de får aha-opplevelser når de ser at “helt vanlige mennesker” – som dem selv – kan ha ulike typer lidelser. Gjenkjennelse skaper økt forståelse, mer empati og mindre fordommer.

Imidlertid er det en egen kategori mennesker som ofte overses når stigma og fordommer mot psykiske lidelser diskuteres: Ansatte i offentlig psykiatri. Disse har gjennom utdanningen tilegnet seg kunnskap som befolkningen ellers ikke har, og de har i møtet med pasienter fått kjennskap til hvordan psykiske lidelser kan virke ødeleggende på livsutfoldelsen. Kanskje like viktig, lidelsen har fått et ansikt. Mange ansikter.

De har med andre ord alt det som tiltakene rettet mot samfunnet generelt, inneholder!

Likevel finnes det svært robuste fordommer og stigma nettopp innad i denne gruppen. De er utdannet og lønnet for å hjelpe dem som sliter – samfunnet har nemlig ordnet det slik fordi det har skjønt at mennesker med psykiske lidelser trenger hjelp. Likevel opplever mange pasienter at de blir møtt med mindre forståelser, mindre empati og mer fordømmer hos ansatte i psykiatrien enn hos andre de kjenner. Helsepersonellet kan kanskje flere begreper som beskriver og oppsummerer symptomene og plager. Men forståelsen for hva det vil si å være menneske i alt dette, blir altfor ofte så forsvinnende liten.

Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi ansatte i offentlig psykiatri gjennom utdanningen har lært å betrakte alt som sykelig. Mens holdningskampanjer rettet mot samfunnet søker å skape aksept og alminneliggjøring, er grunnholdningen i psykiatriutdanningen at alt handler om noe som ikke er som det bør være og som er unormalt. I tillegg kan ansatte som lar seg styre av empati, raskt bli rådet av sine mer erfarne kolleger til å være forsiktig slik at de ikke blir utnyttet av pasientene. En pasients ønske om å bli sett, hørt, forstått og hjulpet, blir alt for lett tolket som en patologisk utnytting av terapeuten som han/hun må beskytte seg mot.

Selv om helsepersonell selv søker støtte, trøst og bekreftelse hos sine kolleger i vanskelige situasjoner, er grunnholdningen at pasienten må lære å klare seg selv. En pasient som søker støtte, trøst og bekreftelse er nemlig patologisk.

Mens helsepersonell unnskylder sine feil og mangler med at de bare er mennesker, er grunnholdningen at pasientens feil og mangler definerer ham/henne som patologisk. Det er som om man det øyeblikket man blir “pasient”, har mistet sin menneskelighet. Man blir et sett med symptomer, feil og mangler som samlet sett utgjør en (eller flere) diagnose(r).

Hva kan man gjøre med dette?

Antakelig er det behov for en omfattende holdningskampanje, der ansatte i psykiatrien lærer å betrakte pasienter som like menneskelige som dem selv. De har de samme behovene i de samme situasjonene. Kanskje vil dette bli overveldende for helsepersonell å ta inn over seg. Å spalte av andre som en annen kategori er nemlig en god forsvarsmekanisme. Så kanskje må en mer hensiktsmessig egenomsorg innføres allerede tidlig i studiet, slik at de som har fullført utdanningen i større grad blir satt i stand til å være gode hjelpere.

Jeg tror uansett det er nødvendig med målrettede tiltak for å skape økt bevissthet blant helsepersonell, samt å gi dem redskaper til bedre mestring, for å fjerne de mer robuste fordommer og stigma som finnes mot psykiske lidelser i offentlig psykiatri.

#psykiskhelse #psykiskelidelser #fordommer #stigma #psykisk #psykiatri #offentligpsykiatri #helsevesenet #helse #uhelse #pasient #psykolog #psykiater #helsepersonell #lege #dps #tabu #åpenhet #samfunnet #samfunnsproblem #holdninger #toleranse #empati #forståelse #holdningsendringer #diagnose #symptomer #menneske #menneskelig

Hva er “victim-blaming”? – – – Når ofre for overgrep, sykdom osv. blir til syndebukk

Overgrep og seksuell trakassering. Vold i hjemmet eller utroskap. Mobbing. Fattigdom og arbeidsløshet. Eller kanskje endog sykefravær på grunn av fysisk eller psykisk sykdom.

Vi vet at de som rammes, ikke er skyld i slike forhold.

Vi vet at en person kan gjøre det dårlig på skolen og kanskje droppe ut på grunn av mobbing; vi vet at den unge dama ble dopet ned på festen og ikke kunne forhindre overgrepet; vi vet at mannen i nabohuset sliter med å forsørge familien til tross for sine tre jobber og mange våkenetter; vi vet at vår sykemeldte kollega ikke kan hjelpe for sin sykdom.

Likevel ender vi ofte opp med å klandre ‘offeret’ for hans eller hennes ulykke – uavhengig om det handler om overgrep (fysisk, psykisk, seksuelt) med en tydelig og kjent overgriper, eller om det handler om sykdom, naturkatastrofer og fattigdom. De som rammes, må på en måte rettferdiggjøre seg og sine handlinger:

Mobbeofferet blir kanskje spurt eller mistrodd – hva var det han gjorde først som trigget gjengen til å mobbe ham? Hun som ble voldtatt, blir kanskje forhørt om hva slags klær hun hadde på seg, hvor mye hun hadde drukket eller hvordan hun oppførte seg – var hun ikke litt flørtete med den mørkerøde leppestiften? Mannen med de tre jobbene blir mistrodd som uansvarlig som ikke kan ta vare på familien sin – hva bruker han egentlig pengene på? Vår syke kollega blir tolket som lat og som en som ikke vil jobbe – bildet hun la ut på Facebook av katten i hagen viser da at hun ikke kan ha det så ille?

Hvorfor er det slik? Hvorfor klandrer vi andre eller mistror deres uskyld i forhold vi egentlig vet at de ikke kan noe for, og som vi vet at egentlig gjør dem til ofre?

En teori som stammer fra 1960-tallet, kalt “just-world bias”, peker på den grunnleggende menneskelig rettferdighetssans: Å være vitne til eller erfare at uskyldige mennesker lider, bryter med vår opplevelse av verden som rettferdig. For å beskytte oss selv mot dette nokså utrivelige faktum, gjør hjernen en re-fortolkning av situasjonen. Vi ender opp med å skape oss et nytt bilde av ‘offeret’ der vi faktisk – bevisst eller kanskje mer ubevisst – rakker ned på ‘offeret’. For hvis ‘offeret’ ikke er så uskyldig likevel, blir ikke verden der ute så truende for oss.

Å tro på en rettferdig verden bidrar til å gjøre livet lettere for oss selv. Det er lettere å sette seg mål og arbeide mot dem hvis vi tror at ting vil ordne seg og at fremtiden vil bli god. På norsk har vi et uttrykk som på en god måte illustrerer dette: “Det ordner seg for snille piker”. Jeg har hørt det mange ganger selv, og for å være helt ærlig så kan jeg ikke fordra det – nettopp fordi det ikke er slik verden fungerer. Dette uttrykket er likevel et godt eksempel på den grunnleggende holdningen som ligger bak “victim-blaming”, klandring av offeret:

Det ordner seg for snille piker. Og når det ikke ordner seg – så kan det ikke bety annet enn at piken ikke er snill.

Vi kan beskytte oss selv ved å tenke på denne måten. Men samtidig legger vi sten til byrden for den som opplever overgrep, mobbing, fattigdom eller sykdom. En mann eller dame som har opplevd voldtekt, vil naturlig nok oppleve det belastende og krenkende å høre spørsmålet: “Hvorfor gjorde du ikke mer for å stanse det?” Slikt øker bare følelsen av skyld og skam, og dermed også faren for senvirkninger, som PTSD.

“Victim-blaming” trenger ikke være så tydelig som dette. På et mer subtilt nivå kan det være du tenker om naboen som nettopp hadde innbrudd: “Jaja, jeg har i hvert fall alarmen på om natten.” – hvori du implisitt sier at han ikke var forsiktig nok, og derfor gikk det som det gjorde.

For å motvirke “victim-blaming” må vi ganske enkelt forsøke å sette oss inn i den andres sted. Hvordan ville vi føle oss dersom det var vi som opplevde det de har opplevd? Forskning har vist at empati reduserer “victim-blaming”. Vi er altså nødt til å være bevisst og føre oss selv gjennom en totrinns prosess for å unngå tendensen til “victim-blaming”:

(1) Vi må være villige til å sette oss selv til side: Livet kan ikke først og fremst handle om å beskytte oss selv mot ubehagelige inntrykk, tanker og følelser.

(2) Vi må stille oss spørsmålet om hva vi selv ville føle dersom vi var i den andres sted?

På den måten kan vi oppdra oss selv til å bli mer empatiske, mindre dømmende og bedre medmennesker med dem som lider og som trenger oss.

Dette innlegget er i stor grad basert på artikkelen “Why Do People Blame the Victim?” i Psychology Today og innlegget “Why we’re psychologically hardwired to blame the victim” i The Guardian.

#psykiskhelse #offer #skyld #skam #overgrep #metoo #psykologi #seksuelltrakassering #victim #blaming #victimblaming #overfall #vold #mobbing #ptsd #empati #holdningsendring #snillpike #flinkpike #fattigdom #psykisksykdom #sykdom #sykemelding #nav #arbeidsløs #krenkelser

5 tips for å få venner som bryr seg når du har det vondt

Gode venner er gull verdt. Vi trenger dem i hverdagen for å oppleve glede, fellesskap og følelsen av å være verdsatt. Men enda mer trenger vi dem når livet blir vanskelig. Enten det er sykdom, tap, mobbing eller vanskeligheter man må igjennom – det at at noen bryr seg, og viser det i praksis, kan være nødvendig for at vi lykkes, holder ut eller orker å leve videre.

Mange opplever imidlertid at venner svikter når de trenger dem som mest. Slik vil det dessverre alltid være. Noen venner baserer nemlig sitt vennskap på WIIFM “What’s in it for me?” Disse nyter de gode følelsene og opplevelsene du gir dem, men har liten interesse av å gi deg noe hvis ikke de får noe igjen for det. Dette er typiske party-venner: “Let’s have fun together! And if we don’t, let’s just say goodbye.”

WIIFM-venner vil være de første som forlater deg når du får det vanskelig. Dessverre vil det være lite du kan gjøre for å beholde den, med mindre du tar på deg masken og bruker all din energi for å tilfredsstille dem igjen. Men det er sjelden verd det. Da er det bedre å rette fokus mot de vennene som du faktisk betyr noe for. De er kanskje ikke de kuleste, men det er disse som vil være der for deg når du som mest trenger støtte, hjelp og sympati.

Men du kan ikke ta disse vennene for gitt. De vil kanskje strekke seg langt, og det kan bli lett å tro at at alltid vil gjøre det. Men måten du behandler dem på kan være avgjørende for om de vil fortsette å hjelpe deg videre eller om de ikke orker mer. Det er derfor viktig å tenke gjennom hvordan du behandler dine venner, ikke minst de gode dagene (når du ikke føler så sterkt behov for dem).

Behandler du dem som søppel, vil de snart føle seg som søppel. Og det er alltid et spørsmål hvor lenge de vil la deg holde på med det.

Her er fem ting du bør tenke over i forhold til hvordan du  bør behandle dine venner – dersom du ønsker at de skal stille opp for deg når du trenger det som mest og har det som vanskeligst:
1. Svar på meldinger

Ta deg tid til å besvare meldinger de sender og vær tydelig i kommunikasjon om avtaler. Dersom du slurver her, er det lite sannsynlig at de vil oppdage det dersom du senere ikke orker å svare på meldinger fordi du er så langt nede. De vil bare tro at det er en del av ditt vanlige mønster. Du vil kanskje isolere deg og lengte etter å få den omtenksomme meldingen: “Hei, du har vært så stille i det siste. Hvordan går det egentlig?” Når denne meldingen uteblir, vil du kanskje føle deg sviktet, ensom og verdiløs. Det er derfor viktig å bruke de gode dagene på en fornuftig måte og være bevisst hvordan du kommuniserer. Dette handler i stor grad om å vise andre respekt. Behandler du dem som dritt, vil de før eller siden gå lei. Når du er dårlig, kan det være vanskelig å følge opp meldinger, men dette vil de lettere bære over med hvis de er vant til at du ellers behandler dem respektfullt. Men selv på dårlig dager kan det være verdt å bruke litt krefter på kommunikasjonen, om ikke annet så bare si at det er vanskelig å ta kontakt eller snakke når du har det slik.

2. Ikke gå i “meg selv først”-fella

Mange som sliter psykisk, særlig med depresjon og utbrenthet, vil få råd fra lege eller psykolog om at de må begynne å ta vare på seg selv og ta hensyn til sine egne behov. Rådet kan være både riktig og viktig. Noen tipper imidlertid over i en væremåte som minner om Trumps “America first”-retorikk. I et forsøk på å følge legens råd går de rundt og sier til dine venner: “Jeg skulle gjerne hjulpet deg, men jeg må tenke på meg selv nå…” eller “Jeg vil gjerne være din venn, men jeg må først og fremst beskytte meg selv.. ” Alle mennesker må ta vare på seg selv. Selv om vi brenner for å hjelpe andre, vil vi ha lite å gi om vi ikke ivaretar oss selv. Det er imidlertid lurt å følge legens råd uten å bruke de samme ordene som ham når du skal forklare din venn hvorfor du nå ikke kan komme på festen, hjelpe til med flyttingen eller tilby en støttende samtale. Si gjerne at du skulle ønske du kunne, men at du er for dårlig nå. Men forsøk å unngå fraser som at du må tenke på deg selv, ivareta dine egne behov først eller beskytte deg selv. For ikke å bli misforstått: Du trenger kanskje å prioritere deg selv akkurat nå, men det er unødvendig å si det ordrett til andre. Det får deg til å fremstå som egoistisk og egosentrisk, som en som kun forventer at andre skal stille opp for deg uten at du vil gjøre noe tilbake. Da er det kanskje ikke så rart om vennene dine etter en stund begynner å behandle deg på samme måte.
3. Si unnskyld som det passer seg

Gjør du noe dumt eller sårer du vennene dine, bør du ikke være redd for å si unnskyld. Det kan ofte føles vanskelig og skummelt, men er det noe som innbyr respekt, så er det nettopp at noen våger å ta ansvar for sine handlinger og beklage det de har gjort. Du bør bare ikke overdrive eller ende opp med å si unnskyld for din blotte eksistens. Det virker mot sin hensikt: Du kan fremstå som ynkelig, falsk, overfladisk eller fornærmet. Men hvis du f.eks. får et raserianfall mot en venn eller bryter en avtale uten å si ifra, er det viktig å si unnskyld. Bør du også forklare grunnen? Ikke alltid, men av og til er det lurt. Særlig hvis det skjer flere ganger. Slik atferd kan være vanskelig å forstå, og det kan være en god grunn for noen til å trekke seg unna. Men mennesker er rasjonelle vesener. Får de en forklaring, kan de forstå situasjonen, og da kan de også lettere bære over med den. Kanskje kan det også være lurt å snakke sammen om hvordan din venn best kan møte deg hvis du f.eks. får et raserianfall eller dropper ut av en avtale. Skal han/hun ringe? Eller trenger du ro og tid for deg selv? Vanskelige situasjoner kan gjøres mye enklere med åpen kommunikasjon.
4. Vær åpen, ærlig og tillitsfull

Du skal selvsagt ikke si alt til alle under alle omstendigheter. Men når vennene dine opplever at du har tillit til dem, vil det påvirke relasjonen mellom dere positivt. I noen tilfeller kan riktignok tillit og betroelser føre til store skuffelse, særlig hvis du har høye forventninger til din venn eller forventer noe annet enn det han/hun gir deg. Det kan derfor være lurt å tenke gjennom disse tingene på forhånd. Noen ganger kan det hjelpe å tenke på sitt liv som en åpen bok. Har man ingenting å skjule, har man heller ingenting å være redd for. Men man trenger ikke vise alle sidene med en gang. Prøv deg frem, se hvordan de reagerer, og bestem deg på forhånd for at du vil være forberedt og takle også et tillitsbrudd. Åpenhet, ærlighet og tillit stimulerer til det samme hos din venn, og dere kan få en god og oppbyggende relasjon. Det kan være godt å vite at noen der ute vet. Det kan være godt å slippe å bære alt selv. Og det kan være nødvendig at vennene dine vet hvordan du egentlig har det for at de skal kunne gi deg den hjelp og støtte du trenger.

5. Ikke overøs dem

Hvis du hele tiden maser eller bare snakker om det som er negativt, kan vennene dine rett og slett bli utslitt. Det er menneskelig, og du ville sikkert blitt det selv om du var dem. En måte å unngå dette på, er å spre det ut på flere venner. Det er ikke riktig at et par venner kun får alt som er negativt (med bekymring og mørke fakta), mens de andre vennene er uvitende om det og kun nyter de gode sidene ved deg. Alle fortjener litt av alt, og ekte, gode venner vil tolerere alle dine sider. Det er ingenting i veien for å spørre vennene om hvordan de opplever situasjonen: Blir det for mye av et bestemt tema? Hvordan kan dere best komme inn på noe annet hvis du blir fastlåst i noe? Hvor lenge passer det å snakke i telefonen? Når passer det best å snakkes? osv.

God kommunikasjon er et nøkkelord i gode relasjoner. Det kan være fristende å unngå temaer som føles vanskelig, å la være å si noe når det oppstår en uheldig situasjon og la være å forholde seg til det som ikke føles trygt. Men det er hundre ganger bedre å presse seg selv til å skrive en melding om at man ikke kan komme på festen, i stedet for bare å utebli – eller å sende en melding om at du ikke klarer snakke nå likevel, enn å la være å ta telefonen. Hvis vi ønsker at andre skal være der for oss, må vi også klare å løfte blikket og se dem som mennesker. Vi trenger dem, men de trenger også oss.

 

#psykiskhelse #venner #vennskap #ensomhet #psykisksyk #depredjon #deprimert #angst #fobi #isoladjon #alene #endom #endomhet #psykisk #syk #lidelse #emosjonell #ustabil #bpd #eup #cptsd #støtte #tips #omsorg #bryseg #respekt

“Workoholic”?… “Arbeidsnarkoman”?… – Hva er det egentlig?

Noen mennesker er energiske og effektive. De blir kanskje omtalt som “arbeidsnarkomaner” eller “workoholics” av andre som synes de minner om Duracell-kaniner. Men at noen er full av energi og effektivitet, gjør dem ikke nødvendigvis til “addicts” (avhengige). Man kan fint kjøre et høyt tempo store deler av året, og så ta en velfortjent og avslappende ferie.

Men da er man ikke “workoholic” eller “arbeidsnarkoman”!

En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” er avhengig av å arbeide for føle seg vel – eller for å unngå å føle ubehag. Årsakene kan være mange, på samme måte som årsakene til alkohol- eller rusavhengighet er mange. En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” fikser ikke ferie, fri og avslapping, kanskje ikke en gang en hyggelig aften. Joda, han eller hun kan nok delta. Men å kjenne på følelsen av “hyggelig”, er vanskelig, kanskje også forbudt.

Når ferie og fridager kommer, vil en ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” føle abstinenser. Det er stressende å ha fri. Han eller hun føler at han/hun MÅ jobbe. Stresset kan ytre seg som dårlig samvittighet, indre uro, problemer med å slappe av, kroppslige smerter, nedstemthet og angst.

En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” får sjelden slappet av. Bortsett fra når han eller hun jobber. Det kan være følelsen av at man MÅ produsere for å være verd noe; eller at man MÅ jobbe slik at man slipper å tenke på vonde minner eller kjenne på vonde følelser.

For en ekte “workoholic” eller “arbeisnarkoman” er stadig arbeid og stadig aktivitet blitt den “substansen” de tyr til. Slik andre tyr til alkohol, narkotika, trøstespising eller porno for å døyve sine smerter. En ekte “workoholic” eller “arbeidsnarkoman” trenger avvenning for å komme ut av dette mønsteret. Det er ikke noe han/hun kan bestemme seg for eller endre på dagen.

Avvenning kan ta tid, og prosessen kan være ulik for forskjellige personer. Men et første skritt er å erkjenne: Er jeg en “workoholic” eller “arbeidsnarkoman”? Og deretter følger det viktige spørsmålet: Hvilken funksjon har arbeidet for meg, i mitt liv? Hvilke tanker og/eller følelser er det jeg forsøker å unngå? Og hva trenger jeg for at jeg skal kunne klare å forholde meg til disse på en hensiktsmessig måte? 

Kanskje må man søke hjelp for å komme ut av det og få et bedre liv; kanskje kan man klare å gjøre mye på egenhånd. Det man i hvert fall kan vite, er at det er mulig å gjøre noe med det! Det er mulig å lære seg å nyte en vakker solnedgang eller ta en ukes ferie for å hente seg inn igjen!

#psykiskhelse #psykisk #stress #workoholic #arbeidsnarkoman #arbeid #ferie #fri #fritid #sliten #psykiskelidelser #avhengighet #virkelighetsflukt #abstinenser #rus #alkohol #rastløs #rastløshet #avspenning #alternativer #angst #uro #jobbe #energi #endring

5 ting du BØR si og 5 ting du IKKE BØR si til venner med depresjon og selvmordstanker

Alle opplever vi sorg, ensomhet og psykisk smerte til tider – slik vi alle også vil oppleve smerter i kroppen f.eks. hodepine, ryggsmerter eller et ømt kne. Dette er normalt. Vi er følende mennesker. Noen ganger kan likevel den kroppslige smerten være uttrykk for sykdom (migrene, prolaps osv) – og på samme måten kan de psykiske smertene være noe mer enn bare normalen.

Depresjon, angst og selvmordstanker er ikke uvanlig, og det er ikke usannsynlig at en eller flere i vennekretsen eller på jobben sliter med dette uten at du er klar over det. Men hva gjør du den dagen du finner ut av det?

Mange er usikre på hva de skal si, kanskje fordi de er redd for å si noe galt. Både taushet og ubeleilige utsagn kan gjøre situasjonen verre for den det gjelder, og er det noe vi ikke vil, så er det jo det. Dersom vi virkelig bryr oss, kan det være greit å ha noen “fyrtårn” å navigere etter. Det er viktig å huske at alle er forskjellige og kan reagere ulikt på forskjellige utsagn og handlinger. Noen ting er i hvert fall relativt universelle, og her kommer noen av dem:
 

FEM TING DU BØR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) “Jeg er her hvis du trenger det, det er bare å ta kontakt hvis det er noe.”
Det kan bety mye å vite at noen bryr seg og er der. Noen ganger kan selvmordstankene bli påtrengende og vanskelige å motstå, og det kan da hjelpe å ha en “rømningsplan”. Noen ganger kan bare det å vite at det er noen man kan kontakte hvis det blir for vanskelig, være nok til å roe ned de vonde tankene.
Dette betyr ikke nødvendigvis at personen vil ta kontakt. Mange deprimerte klarer ikke, orker ikke, våger ikke. Men det er likevel viktig å vise at man ønsker å stille opp og at man faktisk er der.

2) “Jeg er glad i deg!”
Dette kan sies på mange måter. Det viktigste er at den som har det vondt, får en følelse av at han/hun er verdt noe. Ved depresjon vil man som regel føle seg verdiløs, ensom og til bry for andre. Dette er en av hovedgrunnene til at selvmordstanker oppstår – man føler seg som en byrde for seg selv og andre, og ofte tenker man at verden vil få det bedre dersom man blir borte. Bruk fantasien – det er mange fine måter man kan si til den som har det vondt, at han/hun er verd noe. Men det som er like viktig, er at ordene ikke blir stående alene. Mange fine ord mister sin kraft dersom de ikke følges opp i handling. Husk at non-verbal kommunikasjon og praktiske handlinger er vel så viktig når det gjelder å si “jeg er glad i deg” til noen.

3) “Vil du snakke om det?”
Igjen, dette kan sies på mange måter, og det er viktig å føle seg litt frem slik at det ikke blir for påtrengende. Men de fleste som sliter med vonde tanker og følelser, vil ha god nytte av å snakke om det vonde. Det heter jo at “Delt glede er dobbel glede, og delt sorg er dobbel sorg.” Ved å snakke sammen, oppnår man begge effekter. Det hjelper å sette ord på det vonde, og det kan gjøre at man ikke tyr til andre løsninger (som selvskading og selvmordsatferd) for å løse det som føles som et uutholdelig problem.
Når man åpner for samtale, er det viktig å være en god lytter. Ikke tenkt at du skal komme med fantastiske løsninger på alle problemer eller fungere som diplomat i vanskelige konflikter. Gode råd kan du komme med siden (eller når han/hun spør om det). I første omgang er det viktigst at du bare lytter. Aktiv lytting er bekreftende – du bekrefter den andres følelser og tanker. Husk at du ikke kjenner hele situasjonen, du får bare noen små glimt fra det som er vanskelig. Du kan derfor ikke fullt ut evaluere situasjonen og finne løsninger, men du kan være en god og viktig støttespiller for den som har det tøft.

4) “Tenker du på å skade deg selv?”
Mange tror de kan plante selvmordsideer i hodet på deprimerte mennesker hvis de snakker om det. Det er ikke tilfellet! De som sliter med selvmordstanker, vil i de aller, aller fleste tilfeller oppleve det som en lettelse å få snakke om det til noen. Det kan faktisk være det som skal til for å redde livet deres! Depressive tanker kjører vanligvis i en nedadgående spiral. Alt kjennes mørkt og tankene fungerer ikke som vanlig. Det er vanskelig å finne konstruktive løsninger, og man kan bli fristet til å gi opp. Ved å snakke om selvmordstanker, kan man få hjelp til å se at selvmord ikke er en god løsning, og man kan få hjelp til å se alternative løsninger i stedet. Ikke minst så vil en slik samtale vise den som sliter, at han/hun har tilstrekkelig verdi til at noen vil ta denne alvorlige samtalen med ham/henne – og det er viktig.
Kanskje vil den som sliter, ta kontakt og fortelle at han/hun har kvittet seg med materiale/redskaper som han/hun hadde planer om å skade seg med. Ikke bli redd hvis du får slik informasjon. Motivet kan variere, men ofte vil dette være et gledesbudskap som han/hun vil dele fordi han/hun har truffet en beslutning om å stå imot selvmordstankene og velge livet. Det kan bli flere slike runder, for veien til bedring går sjelden i strak linje. Men ikke vær redd for å få høre slike beskjeder – det viser at han/hun har tillit til deg. Hvis du er usikker på hva du skal si, kan du f.eks. svare: “Så bra! Nå har du vunnet en viktig seier!” e.l.

5) “Er det noen som hjelper deg med dette?”
Å være alene med depressive tanker, er svært vondt. Hvis man i tillegg har selvmordstanker, kan det være direkte farlig. Som venn eller kollega har du en viktig rolle, men det kan være nødvendig med profesjonell hjelp. Kanskje virker den som sliter, umotivert til å søke hjelp. Men det betyr ikke det samme som at han/hun ikke ønsker hjelp. Depresjon gjør at man ofte føler seg verdiløs, til byrde, håpløs og hjelpeløs. I tillegg er viljestyrke og handlingskraften svekket. Han/hun vil derfor kanskje ikke oppsøke hjelp, og det kan da være av livreddende verdi at du hjelper ham/henne.
Første skritt er å kartlegge – får han/hun hjelp og støtte fra familie, venner eller andre? Hvis det ikke er tilfelle, blir andre skritt å hjelpe ham/henne i kontakt med noen. Noen ganger kan det være nok å kontakte familien. Andre ganger kan det være nødvendig å ringe fastlegen, DPSen eller legevakta. Det er imidlertid viktig at du ikke tenker at hjelpegjerningen er fullført her. Kanskje tror du familie og venner vil stille opp – men det er dessverre ikke alltid tilfelle. Kanskje tror du offentlig psykiatri vil ta vare på ham/henne – men heller ikke det er alltid tilfelle. La de profesjonelle ta ansvaret, det er hos dem det hører hjemme. Men hold et øye med vennen din. Det foregår feilbehandling, feildiagnostisering og avvisning – og den som sliter, vil kanskje ikke være sterk nok til selv å ordne opp i dette. Hør med ham/henne hvordan hjelpen fungerer. Sier han/hun at det ikke går bra, kan det være behov for handling igjen – f.eks. kontakte fastlegen eller andre hjelpeinstanser. Kanskje føles det som du må gjøre litt ekstra arbeid, men forsøk å tenke på det som livreddende førstehjelp eller finne paralleller: Det tar tid og krefter å hjelpe noen med å flytte også; dette er faktisk mye viktigere.
 

FEM TING DU IKKE BØR SI TIL DEPRIMERTE OG SUICIDALE VENNER:

1) “Skjerp deg!”
Det finnes aldri en passende tid eller anledning for å si “skjerp deg” til noen. Heller ikke i relaterte varianter, som “ta deg sammen”, “legg det bak deg”, “prøv å gå videre nå”, osv. Ved å si dette, formidler du egentlig bare at du ikke har noe forståelse for situasjonen eller problemene som personen sliter med. Du formidler at du ikke er interessert i å høre på hva han/hun sliter med, at du ikke bryr deg om hvordan han/hun har det, og at du ikke er interessert i å gjøre noe for å hjelpe eller støtte ham/henne (du legger hele ansvaret på ham/henne ved å be ham/henne utøve fullstendig selvkontroll og ignorere alt det vonde).
Det er nok noen mennesker som tror de hjelper andre ved å være strenge. Men å “kjefte” på en deprimert person, virker mot sin hensikt. Det ligger i sykdommens natur at man føler seg dum, slem, verdiløs, uønsket, ensom, alene, håpløs osv. Å få kjeft i en slik situasjon, vil bare bekrefte det negative selvbildet og de smertefulle følelsene. Hvis du tror det er så enkelt å skjerpe seg, bør du starte med deg selv: Velg taushet fremfor å slenge ut en kommentar som kun bidrar til å bryte den andre ned.

2) “Du sliter meg ut.”
Det er dessverre slit at det kan være slitsomt å hjelpe noen som tenger hjelp, enten det er pga fysisk sykdom eller pga psykiske lidelser. Deprimerte mennesker kan være opphengt i det negative – noe som naturlig nok ikke virker særlig oppmuntrende på omgivelsene heller. Selvmordstanker kan virke skremmende. Generelle råd til den gode hjelper, pleier derfor minne om at man også må ta vare på seg selv. Det kan du gjøre ved å søke råd og støtte hos andre – det er viktig å ikke være alene i en slik hjelpesituasjon. Det er imidlertid viktig at du ikke ender opp med et frustrasjonsutbrudd overfor den som sliter. Det kan hjelpe hvis du minner deg på at det faktisk ikke er du som er “offeret” her. Synes du det er vanskelig å høre om andres selvmordstanker? Forsøk å huske på at det er enda verre for den som må leve med disse tankene 24/7. Forsøk å sluke en del kameler. Depresjoner går over, i hvert fall hvis man får god hjelp og støtte. Dette er derfor ikke en evig situasjon. Og den største trøsten og gleden du kan ha, er at du er heldig som slipper å være deprimert selv.
(Kanskje er du også selv deprimert. Ofte er de beste og mest engasjerte hjelperne dem som selv har kjent på smerten og ensomheten ved å stå alene i en slik situasjon. Da er det ekstra viktig at du tenke gjennom hvordan du kan ivareta deg selv. Verken du eller den andre er tjent med at du går under eller ender opp med å anklage den andre for å ha ødelagt deg de siste 7-8 ukene…)

3) “Det er ikke så ille.”
Bagatellisering hjelper sjelden. Det kan være helt på sin plass å hjelpe vedkommende til å få et nytt perspektiv på ting, men forsøk heller å lede samtalen i en retning slik at den erkjennelsen kommer fra ham/henne selv. Hvis du avfeier vedkommendes argumenter eller bagatelliserer hans/hennes utsagn, vil du gi ham/henne følelsen av at du ikke forstår og/eller bryr deg. Da vil han/hun mest sannsynlig trekke seg unna deg. Kanskje mister du en venn midlertidig, kanskje mister du ham/henne for alltid. Det er ikke verd det. Ta det han/hun sier på alvor, selv om du ikke forstår hvorfor han/hun reagerte så sterkt som han/hun gjorde. Det du får vite, er som regel bare et utdrag av hele historien uansett. Du trenger ikke forstå alt, men du kan forsøke å forstå hvorfor han/hun har det så vondt. Ta det han/hun sier på alvor, selv om du ikke synes det var så alvorlig. For den som sliter, er det alvorlig. Det ligger i depresjonens natur at alt vondt blir uforståelig forstørret og ødeleggende.

4) “Du vil bare ha oppmerksomhet.”
Det skjer at noen simulerer selvmordsforsøk eller dikter opp selvmordsplaner fordi de har det psykisk vondt, men opplever at de ikke får hjelp hvis ikke de involverer selvmordstanker. Men ikke la dette ødelegge for hvordan du møter din venn/kollega. De fleste som sliter med depresjon og selvmordstanker, bærer alt for seg selv. Å våge å snakke om det, er et stort skritt å ta. Hvis du da møter dem med mistro og forvrenger deres motiver, kan du være sikker på at du gjør alt mye verre for dem. Samtidig avskjærer du nok også en hver mulighet du har for å hjelpe. Gjør det som en grunnregel å ta depressive tanker og selvmordsplaner på alvor. Hva ville du selv følt hvis du ikke orket leve lenger og du etter lang tids smerte kom til det punktet at du våget å be om hjelp – og så ble du bare avvist som en manipulerende “dramaqueen”? Du ville nok føle den samme fortvilelsen som om du kom med stikkende brystsmerter som strålte ut i venstre arm, og ingen ville tro deg. Husk at det er like smertefullt, fortvilende og krenkende for noen som virkelig sliter med depresjon og ikke orker leve lenger.

5) “Tenk positivt! Gjør noe positivt!”
Det er viktig å hjelpe den deprimerte til å tenke på de positive tingene i livet og til å gjøre handlinger som gir glede og energi. Vær bare forsiktig med måten du sier det på. For mange deprimerte oppleves det frustrerende å stadig bli bedt om å fokusere på positive ting – som om det går an å “tenke seg frisk”. Kognitiv terapi og endring av tanker/tankemåter (se ABC-modellen), kan ha mye for seg og være et nyttig redskap for den som er deprimert. Han/hun kan trenge hjelp til å se ting på en annen måte. Men å bli bedt om å tenke mer positivt eller kritisert for å tenke som man gjør, kan virke uheldig. Vær heller en god lytter, anerkjenn at han/hun tenker som han/hun gjør og opplever situasjonen som han/hun gjør, og så kan dere heller sammen forsøke å se på nye løsninger.
Det kan virke tilsvarende frustrerende og nedbrytende å stadig bli bedt om å gjøre ‘slik eller slik’, særlig når man ikke orker eller ser ting som meningsfylt. Forsøk å ikke si det som en kommando, men hjelp heller vedkommende gradvis til å komme i gang med ting.
 

Og husk – det skader aldri å spørre hvordan en person selv ønsker å bli møtt! Det går an å gjøre avtaler og trekke opp grenser, f.eks. for når du skal ringe/komme (hvis du ikke får svar), eller om og hvordan vedkommende ønsker å bli “pushet” for å få gjennomført gjøremål. Vi er alle forskjellige, men vi setter alle pris på å bli sett, anerkjent og møtt som den vi er.

#psykiskhelse #depresjon #deprimert #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordsplaner #selvmordsforsøk #helse #helsehjelp #psykisk #psykisksyk #sykdom #syk #venn #vennskap #ensomhet #verdi #menneskeverd #omsorg #abc-modellen #kognitivterapi #råd #tips #si #bryseg #pasient #hjelper #negativ #positiv #skjerpdeg #anerkjennelse #respekt #vågåbrydeg

Ta suicidalitet på alvor! – Det må ikke avvises som “skuespill”… Det kan være et splittet sinn! La meg forklare (TW!)

TW: Dette innlegget handler om selvmordstanker/forsøk. Det kan være mange grunner til at man har det, og et spesielt problemområde er når man har en “oppsplittet personlighet” (dissosierer). Det kan lett bli misforstått – fordi en og samme person både kan skade seg og be om hjelp… Det kan bli tolket som skuespill, manipulasjon, eller ønske om oppmerksomhet. – Dessverre er det også mange helsepersonell (i psykiatrien) som tolker det slik… Dette innlegget er et ønske om å illustrere hvordan selvmordstanker ved dissosiasjon kan fungere i praksis, basert på en av mine egne erfaringer.  
Innlegget er primært beregnet på dem som ønsker å forstå problematikken om dissosiering/selvmordsatferd bedre og som ikke sliter alvorlig selv. Hvis du har selvmordstanker eller trenger noen å snakke med fordi du har det vanskelig, ta kontakt med noen – venner, familie, lærere, helsesøster, fastlegen eller en hjelpetelefon (se
her).

Jeg sitter på en benk på universitetsplassen. Gråter. Alt virker ute av kontroll. Jeg ser ikke noe håp, ikke noe mening i noe som helst. Jeg begynner å bli sliten nå, har forsøkt så lenge. Det nytter ikke. Det er ingen steder å gå. Ingen steder jeg passer inn. Ingen steder som vil ha meg. Det er like godt å gjøre det… Men jeg vil ikke at foreldrene mine skal bli lei seg. Det finnes ikke andre motargumenter. Jeg må gjøre det! Hjelp… Jeg må gjøre noe for å stanse det… Jeg kan ringe… Men jeg tør ikke. De blir sikkert bare sure. De tror ikke på meg. Ingen tror på meg. Det er ikke håp igjen. Det føles uutholdelig. Jeg må gjøre det nå…

Jeg finner frem den lånte telefonen. Nødtelefonen som en venninne har vært så snill å låne meg. Psykiateren har sagt jeg skal ringe før jeg gjør meg selv noe. Det husker jeg. Men jeg er så redd for å ringe likevel. Jeg føler for å gi opp alt, men jeg vil jo ikke… Jeg tar sjansen og ringer. Forsøker å forklare. Føler det blir mer rotete enn informativt. De sier de skal ringe tilbake.

Jeg venter. Det føles uutholdelig. Jeg tenker at jeg må gjøre noe. Jeg går inn på Bunnpris. Skapet med medisiner er åpent, jeg tar ut to esker og forsøker å registrere dem i kassa. Det går ikke, jeg må påkalle hjelp for å komme videre. “Du får bare kjøpe én sånn,” sier han. “Åja,” sier jeg og later som jeg er overrasket. Jeg tar med meg den ene og går ut. Tar på meg jakka, går inn igjen og kjøpe en til.

Solbrillene på plass. Tårene på vei nedover kinnet og halsen. Hva gjør jeg nå? Jeg tenker å gå et sted for å spise dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe meg selv. Det føles uutholdelig.

Jeg går forbi studentprestenes kontor. Kanskje…? Jeg vil jo ikke at noen skal bli lei seg… Jeg går inn. En hyggelig dame i resepsjonen. Vi prater litt. Det er ingen prester til stedet. Jeg er rådvill. Hva nå? Hun prater litt, jeg svarer litt. Telefonen ringer. Jeg blir forvirret, men går utenfor og tar den.

Det har allerede begynt å skje noe i hodet mitt. Jeg er i ferd meg å koble inn igjen. Jeg gjenvinner kontrollen. Gradvis. Jeg forklarer det til hun i telefonen og sier at nå vil jeg bare bli kvitt medisinene. Og jeg mener det. Jeg vil ikke ha dem lenger. De er farlige. Det vet jeg. Vi blir enige om at jeg skal gå tilbake til butikken, og hun skal ringe meg opp igjen etterpå.

Det går bra. Den vennlige mannen gir meg pengene tilbake. Han smiler ikke… men det er kanskje ikke så rart. Jeg lurte ham jo, tross alt, og kjøpte 2 pakker…

Etterpå stikker jeg innom studentprestkontoret og sier takk. Jeg mener det. Jeg føler meg koblet inn igjen nå. Jeg har kontroll. Jeg skjønner nesten ikke hva som skjedde, men jeg har begynt å bli vant til det nå. Og jeg er så takknemlig for at hun bidro til å stanse meg.

Etter en liten stund ringer telefonen igjen. Det er den samme damen som ringte i stad. Jeg forklarer at jeg har kontroll igjen og takker for hjelpen. Hun sier jeg var flink som klarte å gjøre noe med situasjonen. Jeg takker for at hun sier det.

Noe av det verste i denne situasjonen er nemlig å få “kjeft” (eller nedlatende kommentarer) for å ha latet som. Det er faktisk ikke det som skjer. Det er ikke fnugg av skuespill. Jeg mener det jeg gjør, hele veien. Men jeg vil egentlig ikke dø – ikke når jeg er meg selv. Det er bare en del av meg – en del av personligheten min – som ikke er helt koblet sammen med fornuften. Og noen ganger blir denne delen litt for sterk og egenrådig, den tar kontrollen. Jeg får ikke stoppet den. Selv om en annen del av personligheten min kan hylgråte fordi den ikke vil dø, kan det være vanskelig å få gjort noe med det. Jeg begynner å lære nå. Ulike teknikker som gjør at jeg kobler inn igjen (f.eks. snakke med noen, grounding, spise krydder, klappe meg på brystet eller på hodet… joda, jeg føler meg litt dum, men det funker!)

Etter en slik hendelse, føles det som en fullstendig energiutladning. Jeg blir kjempesliten, piffen går helt ut. Det er rart, i grunn. Men jeg begynner vel å bli vant til den biten også.

Det gikk bra denne gangen, og jeg er lettet. Jeg håper at jeg snart vil bli helt bra. For det kan man, faktisk! Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene som forstår problematikken og forholder seg til den på en måte som hjelper! Jeg har kjent på begge deler – både dårlige hjelpere og gode hjelpere. Jeg håper at mer kunnskap vil gjøre flere til gode hjelpere, og at fenomenet blir tatt alvorlig. Det er veldig trist om noen ikke får hjelp i en slik situasjon, for man kan risikere å handle på affekt (bokstavelig talt) og gjøre noe man egentlig ikke ønsker…

#dissosiasjon #psykiskhelse #sekundærdissosiasjon #suicidal #selvmordstanker #selvmordsforsøk #selvmordsatferd #manipulasjon #kompleksptsd #ptsd #cptds #hjelp #helsehjelp #støtte #takknemlig #død #liv #forstå

Suksess og beundring beskytter ikke mot psykisk smerte (TW: selvmord)

For noen uker siden ble det kjent at Avicii var død. Det skjedde mens han var på ferie i Midtøsten, og etter noen dager valgte foreldrene å dele det de visste med resten av verden: Han orket ikke mer.

Mange sliter med psykisk smerte og selvmordstanker fordi de føler seg mislykket, ensomme og utilstrekkelige. En person som Avicii, derimot, hadde det mange andre bare kunne drømme om. Kanskje trodde mange de ville bli lykkelige og få det bra hvis de bare kunne få det han hadde. Talent, karriere, beundring, supportere, verdensarena.

At Avicii begikk selvmord, kom nok som en overraskelse på mange. Noe av det viktigste dette viser oss, er det store mangfoldet som finnes bak psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker/forsøk.

Psykisk smerte, selvskading og selvmordstanker/forsøk er ikke som tørste. Når man er tørst, betyr det bare en ting – kroppen trenger å få tilført væske. Og det er bare en måte å løse problemet på – man må drikke (eller få intravenøs tilførsel).

Men psykisk smerte, selvskading eller selvmordstanker/forsøk handler ikke bare om én ting, eller om én bestemt type mennesker. Nei, hvert individ har sine spesielle historier, erfaringer og behov. Det er derfor ikke bare én bestemt måte å møte et menneske på som sliter. Det finnes ikke én fasit. Ikke én løsning. Ikke én behandling eller tilnærming som hjelper for absolutt alle.

Alle fordommer må derfor legges til sides og tilnærmingen må derfor individualiseres. Hva trenger akkurat den personen nå? Det er imidlertid noen ting alle har behov for, nemlig:

  •  å bli sett
  •  å bli hørt
  •  å bli ivaretatt
  •  å bli møtt med respekt

Det er derfor viktig at ingen blir oversett eller ignorert, uansett om de er rike eller fattige, berømte eller uansette, beundret eller forhatt. Det er viktig at ingen blir overlatt til seg selv – noen kamper er bare for harde å kjempe alene. Og det er viktig at ingen opplever å bli krenket – det kan nemlig være nok til å dytte dem den siste biten over kanten.

NB! Ikke vær så redd for å gjøre noe galt at du lar være å bry deg. Med krenkelser tenker jeg særlig på den kulde og sarkasme som mange ansatte i helsevesenet viser mot mennesker som sliter psykisk, særlig med selvskading og selvmordsatferd. Dette gjør det aldri bedre – for noen. Å ikke bry seg er også en form for krenkende kommunikasjon – det viser at du ikke finner den andre tilstrekkelig verdifull til at du vil se, høre og bry deg om ham/henne. Bare vær rolig, høflig, lyttende og imøtekommende, så går det som regel bra – i hvert fall har du gjort hva du kunne, og det er det viktigste.

#psykiskhelse #selvmord #selvskading #psykiskelidelser #psykisk #lidelse #sykdom #pasient #suicidal #suicid #selvmordstanker #selvmordsforebygging #helsehjelp #psykolog #psykiater #dps #menneskeverd #respekt #omsorg #avicii #trist

“Dissosiasjon og relasjonstraumer” – – – Anbefalt bok for alle som ønsker å forstå PTSD, CPTSD, DID osv.

I går gjorde jeg et innkjøp som egentlig sprengte budsjettet mitt – men det er verd det! Boken “Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg” ble utgitt første gang i 2006 og var da den første norske boken om traumer og dissosiasjon. Boken er skrevet av en faggruppe som har tatt traumeproblematikken på alvor, og tar utgangspunkt i at “man ikke kan arbeide med traumer uten å arbeide med dissosiasjon” (s. 17).

Mange mennesker som har opplevd ulike traumer i oppveksten, har blitt ytterligere traumatisert i møte med offentlig psykiatri. Dessverre blir man sjelden hørt som pasienter – men heldigvis finnes dyktige og forståelsesfulle fagpersoner slik som de som har skrevet denne boken. Det er interessant å lese hvorfor de gikk i gang med å undersøke dette fagfeltet:

“I vårt arbeid i psykiatrien på 1980-tallet møtte vi for første gang sterke beretninger om seksuelle overgrep og maktmisbruk. Den gang ønsket vi å gå inn i denne problematikken for å motvirke krenkende og sykeliggjørende teorier og terapiformer.” (s. 17-18).

“Krenkende og sykeliggjørende” er nok en god beskrivelse for den opplevelsen mange mennesker har hatt av sitt møte med offentlig psykiatri. Og fortsatt henger gamle fordommer fast i en del institusjoner og miljøer innen psykiatrien. Forfatterne fortsetter:

“Vi opplevde at psykiatriens omfattende bruk av diagnostisering, sammen med mye dårlig og direkte feil behandling, gjorde terapi undertrykkende og bidro til å gjøre livet vanskeligere for mange.” (s.18).

Det var akkurat det jeg selv følte da jeg fikk mitt første møte med offentlig psykiatri for et par år siden. Siden har jeg lest utallige utsagn og historier som forteller om det samme.

Dersom man er misfornøyd med fastlegen, blir man ofte anbefalt å skifte fastlege. Det er ikke like enkelt å finne nye hjelpere når man trenger profesjonell psykiatrisk hjelp, men det er likevel mulig. Noen steder kan man be om ny behandler. I andre tilfeller kan det være lurt å rive seg løs fra et system man merker ikke fungere, men som tvert imot gjør at man blir verre. Dersom man har opplevd traumer (f.eks. ulike former for overgrep, mobbing, omsorgssvikt etc.), kan det være lurt å søke seg til et miljø der man er oppdatert på traumeforskning og traumebehandling. DPSer er dessverre ikke så gode her, men tyr lett (og noen ganger svært forhastet) til en rekke andre diagnoser som fører til feil behandling og skadelige tilnærminger.

“Krenkende og sykeliggjørende” er dessverre en beskrivelse som fortsatt gjelder store deler av den offentlige psykiatrien. Uriktige diagnoser gjør at man som pasient ikke får den nødvendige forståelsen av seg selv og sine reaksjoner, som man kan bygge videre på for å få det bedre.

Min egen bedring startet ikke før jeg (frivillig) sluttet på DPSen,  sluttet med medikamenter jeg ikke tålte, og ble henvist til traumeterapeut for utredning. Det var imidlertid ingen andre som tenkte disse tankene for meg – jeg måtte finne dem selv. Jeg måtte selv tigge fastlegen om å henvise meg – jeg følte jeg måtte innhente hjelp fra noen med erfaring med traumer og, ikke minst, dissosiasjon.

Jeg har nok en liten fordel ved å være sykepleier. Jeg er vant til å bruke fagkunnskapen til å ta vare på meg selv. Derfor har jeg nå investert i denne boken. Jeg kommer nok til å dele mer fra den i senere blogginnlegg. Akkurat nå vil jeg bare gi den mine sterkeste anbefalinger. Den kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og/eller andre som sliter med f.eks. PTSD, CPTSD, DID, osv.

Og hvis du allerede nå vil lese mer om dissosiasjon, anbefaler jeg dette innlegget (med linker).

#psykiskhelse #dissosiasjon #traume #relasjonstraumer #integrering #jeg #bok #anbefaling #psykiatri #psykolog #psykiater #dps #modum #modumbad #traumepoliklinikk #pasient #hjelp #psykiskhelsehjelp #helsehjelp #helsevesen #fagpersoner #psykologistudiet #ptsd #cptsd #bpd #borderline #did #identitetsforstyrrelse #sekundær #sekundærdissosiasjon #dissosiere #posttraumatisk #stress #psykiskelidelser #hjelptilselvhjelp