Er du fanget i den mørke hulen?

Livet er en reise. Hver dag, hver time, hvert sekund tar vi et nytt skritt. Vi må velge hvilken sti vi skal følge.

Noen stier er lyse og vi ser klart hvor vi går. Andre er mørkere – og det er ikke godt å vite hvor vi ender eller hva som vil møte oss…

Hvordan havnet vi på en slik mørk sti? Kanskje var det noe som skremte oss. Et mystisk, ufyselig dyr som stilte seg i veien slik at vi ikke så noen annen mulighet enn å velge en av de mørke stiene. Der og da var det eneste løsning…

Kanskje hører vi det pese bak oss. Derfor fortsetter vi å vandre på den mørke stien. Selv om det blir mørkere, kaldere og mer utrivelig rundt oss. Frykten driver oss videre. Eller kanskje er det desperasjonen. Eller håpet – om at vi snart vil komme til en lysning?

Men så ender vi i stedet opp i hulen. Den mørke hulen, der vi knapt ser noenting klart. Men reisen fortsetter. Plutselig er vi inni et stummende mørke, et rom med iskalde vegger og dryppende takstein. Det virker umulig å komme seg ut igjen – ja, for hvor er nå utgangen?

Vi kan være fanget i denne hulen i lange tider. Vi kan miste alt håp. Det er ensomt, og kreftene er i ferd med å tappers ut fullstendig.

Er du der? I den mørke hulen nå? Det kan være angst, depresjon, overveldende sorg…

Mange mennesker er fanget i den mørke hulen. Noen er så heldige at andre kommer inn til dem med et varmt teppe og en lykt. Andre forblir alene. Kanskje hører de stemmer – enten gode stemmer som oppmuntrer dem til å holde ut og kjempe videre… eller harde stemmer som oppfordrer til å gi opp…

Er du fanget i den mørke hulen? Uten varme tepper, gode stemmer og lykter som kan hjelpe deg ut igjen? Føler du deg tynget av mørket og ensomheten, i ferd med å miste håpet?

I så fall er dette skrevet til deg!

Den mørke hulen er et grusomt sted. Det er et fangehull. Men forsøk å huske på at det var en sti, en vei og en tunnell som fikk deg inn dit i utgangspunktet. Når du kjemper alene, kan det hjelpe å holde fast ved dette bildet.

Det beste ville vært om noen kunne sprenge bort hele fjellet – slik at du kom ut i dagslys, sol og varme med det samme. Men hvis denne superhelten ikke finnes i ditt liv, og du er nødt til å kjempe alene, må du i stedet prøve å finne veien ut igjen.

På samme måte som du gradvis, skritt for skritt, kom inn i hulene, kan og må du forsøke å komme ut igjen. Vær tålmodig med deg selv. Begynn med de små tingene – de første skrittene.

Husk: Har du kommet inn dit, kan du også komme ut igjen! Gi aldri slipp på den tanken!

Hva de første skrittene er for deg, vet bare du. Men det kan være så enkelt – og samtidig så vanskelig – som å ta en dusj, ta på rene klær og litt sminke. Eller lage en struktur på dagen – med regelmessige tider for søvn og mat. Eller fysisk aktivitet. Vi er alle forskjellige. Men det handler om å bryte de mønstrene som bidrar til å holde oss fanget i den mørke hulen.

Husk: Du skal ikke dytte bort fjellet med et kraftig slag. Det vil du mest sannsynlig ikke klare. Men du skal krabbe gradvis ut igjen.

Du kan klare det – hvis du velger å tro på det, velger å prøve, og velger å ta de første skrittene. Alt som ble brutt ned da du ble ødelagt, kan du bygge gradvis opp igjen. Det kan ta tid. Men du må aldri miste troen på at du faktisk kan komme deg ut igjen.

Du kan gjøre mye – selv om du er mislykket!

Føler du deg mislykket? Eller har andre fått deg til å føle deg mislykket?

Det er ingen god følelse. Men mist ikke motet av den grunn! Du kan komme langt i verden og utrette mye – selv om du føler deg fullstendig mislykket.

– Se bare på…

…Michael Edgson. Som barn drev Michael på med både ishockey, fotball og turn, men han oppdaget at synshemmingen hans ikke påvirket ham like negativt i svømming. Fra han var 11 begynte han med konkurransesvømming, og han har siden deltatt i internasjonale svømmekonkurranser for både funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede. Han regnes som en av tidenes beste paralympics-utøverer. Fra 1984-1992 vant han 18 gullmedaljer og satte 9 verdensrekorder.

…Ludvig van Beethoven. Fra han var rundt 28 år, begynte hørselen hans å svekkes. Tyve år senere var han helt døv. Det gikk hardt inn på ham, han var deprimert og vurderte selvmord. Men han levde fortsatt ni år og komponerte fantastisk musikk. Bl.a. skrev han sin 9. symfoni til diktet “Ode til gleden” (av Friedrich Schiller), et verk som i vår er kjent som “Europahymnen” (Eu’s nasjonalsang).

…Marie Curie. Marie vokste opp under vanskelige kår. Moren hennes døde av tuberkulose da hun var 10 år gammel, litt under tre år etter at Maries eldste søster døde av flekktyfus. Tross psykiske og økonomiske utfordringer, gjorde Marie det bra på skolen. Hun ble forsker i fysikk og kjemi. Både i utdanning og jobb opplevde hun å bli diskriminert pga den hun var – en kvinne. Hun ble likevel den første kvinne i verden som fikk en Nobels pris, og hun var den første personen (og eneste kvinnen) som fikk Nobels pris i to ulike vitenskaper (fysikk og kjemi).

Listen kunne definitivt vært lenger. Du vil fint finne flere eksempler om du leter. Eksempler på hva? På mennesker som viser at det til tross for motgang, vanskeligheter, psykiske og fysiske utfordringer, er mulig å gjøre mye, ja, kanskje mer enn man ser for seg. Det kan være lett å stagnere med tanken om at man er mislykket hvis man ikke får til en ting eller mislykkes på et området. Men du er ikke mislykket bare fordi du mislykkes. Gjør som Michael Edgson – finn noe annet og gjør ditt beste. Alle kan ikke være best, vinne gullmedaljer eller få Nobels priser, men det bør heller ikke være målet. Men alle kan gjøre noe. Og være fornøyd med seg selv.

Ingen er mislykket før man gir opp.

Så ikke lytt til de stemmene som forsøker å få deg til å tro at du er mislykket. Det spiller ingen rolle om de kommer fra andre eller fra deg selv. Du er ikke mislykket selv om du mislykkes. Forsøk igjen! Forsøk noe annet! Se etter muligheter og åpne dører, våg å satse og gå inn gjennom dem!

I messed up tonight, I lost another fight
I still mess up but I’ll just start again
I keep falling down, I keep on hitting the ground
I always get up now to see what’s next

Birds don’t just fly, they fall down and get up
Nobody learns without getting it wrong

c6rP-YP4c5I

Look how far you’ve come, you filled your heart with love
Baby, you’ve done enough, take a deep breath
Don’t beat yourself up, don’t need to run so fast
Sometimes we come last, but we did our best

I won’t give up, no I won’t give in
‘Til I reach the end and then I’ll start again
No, I won’t leave, I wanna try everything
I wanna try even though I could fail

 

#psykiskhelse #ikkegiopp #mål #håp #giopp #tro #prøv #prøvigjen #fighter #michaeledgson #beethoven #blind #døv #selvbilde #selvtillit #selvfølelse #sterk #svak #avhengig #selvstendig #mariecurie #nobelspris #winner #vinner #goal #mentalstyrke

Selvmedfølsle vs Selvtillit

Selvtillit handler om den verdien vi tillegger oss selv. Mangel på selvtillit – selvhat – kan føre til ulike psykologiske vansker og lidelser, som depresjon og angst. Men å ha selvtillit er ikke nødvendigvis bare et gode. Ofte bygger vi vår selvtillit på hvor vidt vi er bedre enn andre. Det kan bli en kamp der vi forsøker å fremheve oss selv (f.eks. utseende, karakterer, karriere, eiendeler).

Dersom vi ikke klarer å heve oss selv over gjennomsnittet, kan vi øke vår egen selvtillit ved å senke snittet, dvs. ved å redusere de andres verdi (f.eks. gjennom mobbing eller utestenging). Det sier seg selv at dette ikke er noen god løsning, verken for oss selv eller andre.

Selvmedfølelse, derimot, vil verken rakke ned på seg selv (slik man gjør ved mangel på selvillit) eller på andre (slik man kan gjøre for å øke sin egen selvtillit). Selvmedlidenhet handler om å være snill mot seg selv. Dette er ikke narcissisme. Det handler ikke om å være bedre enn andre. Det handler om å behandle seg selv på en god måte.

Ofte kan vi være mye strengere mot oss selv enn vi ville vært mot andre – dersom de befant seg i vår situasjon. Vi kan si til oss selv: “Du får aldri til noe!” – “Du er ikke verd noe!” – “Ingen liker deg!” – “Du er stygg!” – – – Listen kan gjøres lang. Men til hvem av våre venner ville vi sagt det samme?

Selfmedfølelse handler om å være vennlig med seg selv, ikke rakke seg selv ned. Oppmuntre oss selv, vise forståelse, empati, tålmodighet.

Selvmedfølelse handler om å anerkjenne seg på lik linje med andre mennesker. Man må godta at man gjør feil og har mangler, slik som alle andre mennesker. Selv om man har feilet, er man ikke unormal.

Selvmedfølelset handler om å være til stede i nuet. Man må anerkjenne at man har det vondt, slik at man kan vise seg selv medfølelse. Når vi kjefter på oss selv, har vi lett for å overse hva denne kjeftingen gjør med oss. Men ved å anerkjenne den smerte vi føler, kan vi også bli i stand til å trøste oss selv.

Vi presterer aldri bedre ved å være selvkritiske. Vi bryter kun ned oss selv. Selvmedfølelset, derimot, vil bygge oss selv opp – slik at vi blir i stand til å ivareta både oss selv og andre.

Vil du vite mer – ta en titt på dette foredraget ved Krisin Neff på TED Talks (ca 19 min):

 

#psykiskhelse #selvmedlidenhet #selvtillit #selvbilde #ensomhet #depresjon #angst #tålmodighet #endring #kortisol #stress #kirsinneff #TEDtalks #selfesteem #selfcompassion #barneoppdragelse #barndom #oppdragelse #motivasjon #mål #ikkegiopp

The hardest walk…

“The hardest walk is walking alone, but it’s also the walk that makes you the strongest.” – Unknown

Det er i grunn en god illustrasjon.

Vi blir født, ganske så hjelpeløse, avhengige og sårbare. Etter hvert som vi vokser opp, lærer vi oss å ta vare på oss selv. Vi spiser, drikker, går på toalettet, krabber, går, leser, skriver… Først med hjelp, så med veiledning, så på egenhånd.

Fra å uttrykke alle behov gjennom gråt, lærer vi å uttrykke oss med bokstaver og ord. Og vi lærer å trøste oss selv.

Likevel betyr samvær, nærhet, omsorg, vennlighet og relasjoner til andre mye for oss. Vi får venner. Og kan få nye venner. Men ikke alle venner blir værende når vi trenger dem.

“The hardest walk is walking alone…”

Den samme veien – en asfaltert motorvei, en svingete grusvei eller en smal sti – kan oppleves veldig annerledes om vi går den alene eller sammen med andre.

Den samme byrden – en full handlepose, et bord eller en stor sofa – kan oppleves veldig annerledes om vi bærer den alene eller sammen med andre.

Det er når vi må vandre alene og bære byrden på egenhånd at livet kan oppleves som mest utfordrende. Det er da vi kan bli mest fristet til å gi opp. Slippe det vi har i hendene. Falle sammen på stien.

Orker bare ikke mer…

“…but it’s also the walk that makes you the strongest.”

Det er med psyken som med kroppen. Trener vi med tunge vekter, blir vi også sterkere. Det koster… Men det gir oss også noe igjen. Dersom vi ikke gir opp.

Vi kan se på andre rundt oss i treningssalen. Noen holder bare lette vekter i hendene. De gjør raske repetisjoner, mange repetisjoner. De ser upåvirket ut. Og de kan gå ut og videre uten at det har kostet dem noe særlig.

Det er kanskje de vi misunner i hverdagen. De som slipper å bære de tyngste byrdene. Jo, vi bærer alle byrder. Men noen har dem tyngre enn andre. Og er man i tillegg alene om å bære dem, oppleves de enda tyngre.

Smerte. Tretthet. Fristet til å gi opp. Slippe vektene og falle sammen på gulvet.

Men ved å bite tennene sammen og IKKE GI OPP, vil vi bli sterkere.

Det er med psyken som med kroppen.

“The hardest walk is walking alone, but it’s also the walk that makes you the strongest.”

#psykiskhelse #ikkegiopp #styrke #svakthet #sårbarhet #depresjon #angst #traume #konflikt #giopp #psykisksmerte #selvskading #ensomhet #mobbing #kamp #fighter #livet #styrketrening #trening #visdomsord #nevergiveup

Tapt alt? —- IKKE GI OPP!

Når jeg ikke har noe mer å tape, har jeg da noe å være redd for?

Det er ikke første gang jeg har tenkt det, men det slo meg på nytt da jeg hørte Sia’s “Titanium” for n’te gang, nå sunget av Madilyn Bailey. Det var disse ordene som plutselig minnet meg på noe:

I’m bulletproof, nothing to lose
Fire away, fire away
Ricochet, you take your aim
Fire away, fire away
You shoot me down but I won’t fall
I am titanium
You shoot me down but I won’t fall
I am titanium

– Jeg er skuddsikker, så bare skyt. Kulene dine vil prelle av… Det er det “ricochet” (rikosjett) betyr – litt slik som når man kaster “flyndrestein” på vannet og den spretter bortover vannflaten… Det du skyter imot meg – vonde ord eller hva det måtte være – kan ikke skade meg. Det treffer meg og endrer retning. Men jeg blir stående. You shoot me down but I won’t fall!

– Kall meg en dritt eller noe annet stygt; jeg bryr meg ikke; jeg lar det ikke knekke meg; jeg faller ikke; det preller av og dine stygge ord faller tilbake på deg selv; det er du som ydmyker deg selv.

– Fortell løgner om meg; jeg bryr meg ikke; jeg lar det ikke knekke meg; jeg faller ikke; det preller av og dine løgner faller tilbake på deg selv; det er du som ydmyker deg selv.

– Ta fra meg noe som er viktig for meg; jeg bryr meg ikke; jeg lar det ikke knekke meg; jeg faller ikke; det preller av og dine onde handlinger faller tilbake på deg selv; det er du som ydmyker deg selv.

Kan vi si at det handler om styrke? Karakterstyrke? Mental styrke? På en måte. Men i dette tilfellet handler det også om nederlag. Når jeg har tapt alt, hva mer har jeg da egentlig å tape? – Ingenting! Nettopp derfor er jeg skuddsikker. I’m bulletproof, nothing to lose…

Det handler om styrke når man egentlig er svak. Når man har tapt… Når det kan se ut som man har tapt alt… 

Det heter seg det at det ikke er pent å tråkke på dem som ligger nede. Når man allerede er blitt såret, er man gjerne mer sårbar: Vonde ting gjør mer vondt enn de ellers ville gjort. Men man kan finne styrke ved å tenke at: Greit, når jeg har tapt, hva mer har jeg da å tape? I’m bulletproof, nothing to lose… Ricochet!

– Bare skyt, bare skyt, jeg nekter å falle!

…you take your aim
Fire away, fire away
You shoot me down but I won’t fall
I am titanium…

Sagt med andre ord: IKKE GI OPP! DU ER GOD NOK! <3

Anbefaler forøvrig musikkvideoen med Madilyn Bailey!

#psykiskhelse #ikkegiopp #madilynbailey #sia #titanium #mobbing #styrke #depresjon #kamp #sårbarhet #angst #arbeidskonflikt #rikosjett

Burn the pages!

Vonde ting skjer. De sårer oss, og de merker oss. Det er ikke alltid selve hendelsen som er problemet man bærer med seg videre, men effektene av den. Noen ganger kan det vonde være som en fartsdump – vi kommer i litt for stor fart, og så klarer vi ikke holde oss nær bakken idet vi treffer fartsdumpen; vi hives opp i lufta, lander med et brak og tipper over. Mye innvendig kan bli knust i en slik prosess…

Hvis problemet er at vi tar den vonde hendelsen med oss, kan det hjelpe med råd og oppmuntringer om å legge det bak oss, forsøke å glemme det, gå videre i livet. Hvis problemet er konsekvensene av den vonde hendelsen, kan slike utsagn virke mot sin hensikt.

“Du må lære deg å tilgi!”

“Du må legge det bak deg!”

“Kom deg videre!”

“Ikke tenk på det! Du har så mye annet å være glad for!”

Når problemet ligger i konsekvensene av det vonde som skjedde – at man er knust på innsiden – fungerer slike utsagn som salt i såret og bensin på bålet. Det kan være velment fra dem som sier det, men de bommer på målet. De ser ikke at problemet ligger i en knust psyke som trenger hjelp til å leges, ikke harde ord som skaper skyld, avstand, ensomhet og mer smerte.

Det er likevel ikke helt galt å si slikt til den som er såret. Men for å nå et såret hjerte, må man snakke fra hjertet. De samme ordene som kan gjøre så fryktelig vondt dersom de blir uttalt uten forståelse for hvor problemet ligger – “Skjerp deg!” – kan oppleves helt annerledes, og endog gi legedom, hvis den som sier det, samtidig viser at han/hun virkelig bryr seg. At han/hun er der, og vil være der hele veien frem mot tilhelning.

Jeg sitter og hører på Sia’s “Burn the Pages”. Den handler om å legge fortiden bak seg. Sia vet av egen efaring hva psykisk smerte er, og det reflekteres i teksten:

You’re dark grey like a storm cloud
Swelling up with rage that is desperate to be let out
And I know it’s a heavy load carrying those tears around
Carrying those fears around, worry makes the world go round

You’re twisted up like a slipknot
Tied by a juicehead who just took his T-shot, and I know
There’s a hungry dog tugging at your frayed ends
But he’s just playing with you, he just wants to be your friend

So don’t worry, don’t worry I’m here by your side
By your side, by your side
We’re letting go tonight!

[Chorus:]
Yesterday is gone and you will be OK
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook oh
Yesterday is dead and gone and so today
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook

Eyes stinging from the black smoke, new hope
Loose rope, risen from the undertow
All is well
We welcome the cry, of the dark night sky
Swallow me peacefully, follow my heart back inside

So don’t worry, don’t worry I’m here by your side
By your side, by your side
We’re letting go tonight!

[Chorus:]
Yesterday is gone and you will be OK
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook oh
Yesterday is dead and gone and so today
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook

Don’t worry, don’t worry I’m here by your side
By your side, by your side
We’re letting go tonight!

[Chorus:]
Yesterday is gone and you will be OK
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook oh
Yesterday is dead and gone and so today
Place your past into a book, burn the pages
Let ’em cook

Noe av det fineste med denne sangen, er nettopp hvordan Sia, sammen med oppfordringen om å glemme fortiden, sier at hun vil være der: “Don’t worry, don’t worry I’m here by your side. By your side, by your side”. Da viser man at man virkelig bryr seg.

Det er en oppmuntrende sang. Hør gjerne på den:

#psykiskhelse #depresjon #sia #burnthepages #fortid #traumer #omsorg #hjelp #sorg #indresmerte #psykisksmerte #gåvidere #bryseg

Tør du stole på at noen vil ta deg imot?

Bygningen brenner. Rommet er snart overtent. Din eneste mulighet til å overleve er å hoppe ut av vinduet. Det står noen der nede med åpne armer. De roper til deg at de vil ta deg imot. – Tør du stole på dem?

Å ha tillit til andre mennesker er viktig for å oppleve trygghet. Når vi er små, trenger vi foreldre eller andre voksenpersoner som kan trøste oss, berolige oss og beskytte oss når vi blir redde. Uten vil vi fortsette å være redde – redde for det mørke, det ukjente, det skremmende, det vanskelige.

For å lære trenger vi å føle oss trygge. Vi trenger å ha tillit til at lærere og medelever ikke vil oss vondt, men at de vil hjelpe oss videre i livet og til å utvikle oss kunnskapsmessig og sosialt. Uten denne tillit vil vi føles oss ensomme, utrygge, tilbaketrukne. Det vil gå ut over læringen. Vi føler vi blir hengende etter. Det blir en vond spiral.

I partnerrelasjonen trenger vi å ha tillit til at den andre personen elsker, vil stille opp, vil sikte mot samme mål, vil være trofast. Uten slik tillit vil vi føle oss ensomme og utrygge. Det blir vanskelig å elske tilbake. Det blir en dysfunksjonell relasjon som kan gi mer smerte enn glede og støtte.

For å gjøre en god jobb trenger vi å føle at vi blir verdsatt. Vi trenger å ha tillit til at ledere og medarbeidere stoler på oss, vil oss vel, ivaretar oss, samarbeider med oss. Uten dette blir situasjonen destruktiv. Arbeidsgleden og kapasiteten minker, sykdom kan bli resultatet.

Tillit kommer ikke av seg selv. Noen ganger vil det ta lang tid å bygge den opp. Særlig hvis man som barn og ung har opplevd manglende trygghet, omsorgssvikt eller ulike former for mishandling, kan det være vanskelig å stole på andre senere i livet.

Det kan ta lang tid å bygge opp tillit, og den kan lenge være skjør, så skjør at selv små ting kan få den til å rase sammen. I noen tilfeller vil man ikke ha tid til å bygge opp tillit. Det kan være akutte kriser. Da kan den som sliter være nødt til å bestemme seg for å gi tillit til den som står der og åpner armene for å hjelpe, selv om han/hun ikke kjenner vedkommende. Det blir som når huset brenner – vi må bestemme oss raskt, vi må velge å stole på den der nede. Og hvorfor ikke? Når vi er i ferd med å miste alt, har vi ingenting å tape.

Slik kan det også være når vi føler vi er i ferd med å brenne opp innvendig. Smerten er overveldende. Alt kan virke mørkt og kaotisk. Ingenting virker trygt. Men det er en liten stemme der ute, en stemme som sier at den ønsker å hjelpe. Vi må velge å stole på den, velge å gi den en sjanse. Slik som en skilpadde som velger å titte ut av det harde skallet sitt. – Og hvorfor ikke? Når vi er i ferd med å miste alt, har vi lite å tape.

#psykiskhelse #hjelp #DPS #depresjon #psykiatri #angst #tillit #barndom #omsorg #omsorgssvikt #oppvekst #mobbing #psykiskhelsevern

“Vil du ha hjelp?”

Vi fødes som hjelpetrengende, og de fleste av oss avslutter også livet som hjelpetrengende. I mellomsjiktet skal vi helst klare oss selv, og jo bredere dette mellomsjiktet er, jo bedre.

Som nyfødte er vi i behov for å lære alt. Vi må lære å spise og etter hvert også å lage mat, handle mat og lage budsjetter for å betale for maten. Vi må lære å kle på oss, ta hensyn til vær og vind og skaffe oss nye klær når de gamle blir ødelagt. Vi må lære å forflytte oss selv, fra ett sted til et annet, gå på egne ben, reise oss opp igjen når vi faller. Vi må lære oss regler for sosial fungering, og å håndtere på en god måte at andre bryter disse reglene. Vi må lære å gjenkjenne egne følelser og behov, gi uttrykk for dem, ta imot det andre gir for å imøtekomme dem, og etter hvert håndtere og dekke dem selv. Vi må lære å uttrykke følelser, og vi må lære å kontrollere dem, dempe dem og skjule dem. Vi må lære oss samfunnsnormene, hva som forventes av oss og hvordan vi skal innfri forventningene. Vi må prøve og feile, og vi må lære hva som er akseptabelt å prøve-feile med. Vi må lære å snakke, å tie stille, å lytte, å svare og å vurdere – kjapt – hvilke svar som er egnet i ulike situasjoner. Vi må lære andre språk, og vi må lære non-værbal kommunikasjon, både å gi og å tolke. Vi må lære å telle, regne, tegne, skrive, snekre, lese og pugge. Vi må lære å jobbe hardt for å oppnå ting, og vi må lære å takle nederlag – samt å prøve igjen, og igjen, og igjen dersom situasjonen skulle tilsi det. Vi må lære masse kunnskap, hvordan vi best kan huske den, hvordan vi best kan bruke den, og hvordan vi kan få mest mulig betalt for den. Kort sagt: Vi må lære å klare oss selv.

Flertallet av pasientene jeg har møtt som sykepleier, har vært eldre. Eldre og hjelpetrengede. De fleste av dem var en gang selvstendige og selvhjulpne. Men med årene skjedde det endringer i de fysiologiske prosessene, i anatomien og i cellefunksjonen. Det var den naturlige aldringsprosessen, og de trengte hjelp for å få ivaretatt de behovene de selv hadde lært å ivareta og som de selv hadde ivaretatt i mange år. For noen var det nederlag, men hjelpen var likevel kjærkommen. De er fortsatt den samme personen, men det må litt ytre støtte til for å få ting til å fungere. Har de tapt seg i verdi? Noen ganger føler jeg at samfunnet har den holdningen at de har gjort det, selv om man snakker om verdighet, kjærlighet og omsorg. Men egentlig er verdien uendret! De eldre er helt de samme som de var! Verdien er uendret, helt uendret!

Behovet for hjelp kan komme før også. Ved fysiske skader eller vansker er det ofte – men ikke alltid – lettere å akseptere det enn når problemene er psykiske. Forventningene om at man skal klare seg selv, føles sterkere når det ikke er synlige problemer som legitimerer hjelpebehovet. En brukken arm ser vondt ut; et knust hjerte er ikke synlig. En brukken arm er forståelig nok vanskelig å bruke til å ivareta egne grunnleggende behov; vanskelighetene som kommer fra et kaotiske sinn eller et ødelagt selvbilde er ikke like lette å forstå. Dermed blir det mer legitimt å si “ja takk” når man tilbys hjelp ved synlige fysiske skader eller problemer, eller å oppsøke det selv.

Jeg drømte helt siden jeg var liten om noe som het “hjelp” der ute. Jeg var ikke sikker på om det fantes, men jeg så det på film, leste om det i bøker og så hvordan andre hjalp hverandre. Men jeg turte aldri spørre om det, heller ikke de gangene jeg følte at jeg holdt på brenne opp innvendig av depressiv smerte og destruktive tanker. Jeg sluttet etter hvert å tro på det, selv etter at jeg begynte i helsevesenet og selv ble en del av denne “hjelpen”. Men det var ulike roller. Den ene (“hjelperen”) var legitim, den andre (“pasienten”) var ikke det. I hvert fall føltes det ikke slik.

Da de på DPSen første gang spurte “Vil du ha hjelp?”, var jeg ikke sikker på hva jeg skulle svare, tro eller tenke. Jo, jeg ville det… men jeg hadde sluttet å tro på det, så jeg var ikke sikker på hva jeg bega meg ut på hvis jeg valgte å overgi meg selv til deres hjelpende omsorg.

“Vil du ha hjelp?” Det virket som de tvilte på om jeg ville ha det, siden jeg nølte så fælt. Men jeg var mest redd – redd for at hjelpen ikke skulle være annet enn et falskt håp, en glandbilde-idé som kanskje skapte mer smerte enn lindring, en skuffelse som ville såre meg – enda mer.

“Vil du ha hjelp?”

Det heter seg det at hvis man ikke prøver noe, får man heller aldri vite svaret. Og dessuten – når man virkelig trenger hjelp, hva har man å tape på å gi det et forsøk? Det skader jo ikke å prøve…gjør det vel? Kanskje, men kanskje ikke – og det kan være verdt forsøket.

“Vil du ha hjelp?”

“Ja takk, jeg vil prøve.” – Og jeg anbefaler alle andre å gjøre det også; gi både seg selv og hjelperen en sjanse. Din verdi forblir uendret!

#psykiskhelse #depresjon #psykiatri #hjelp #angst #verdi #redd #avhengig #selvstendig #sykepleier #pasient