Kjære Fylkesmannen, Du kan hjelpe eller du kan ødelegge folk – hva velger du?

Kjære Fylkesmannen*,

Det er noe jeg vil fortelle deg. Du får nok mange saker fra fortvilte pasienter. Noen får du kanskje et snev av medlidenhet med, og du bestemmer deg for å gi dem medhold på faglig grunnlag. Andre gir du blaffen i, og du bestemmer deg for at de på faglig grunnlag kan få seile sin egen sjø.

Du begrunner det alltid ut ifra din egen faglighet – og tror at alle vi andre mennesker ute i den store verden lar oss lure, at vi tror du faktisk vurdere objektivt og riktig. Men den eneste du lurer er deg selv. Og det er nok bra, ellers ville det kanskje gå ut over nattesøvnen din…

Men du vet – vi kan faktisk lese vi også. Vi vet hva lovene sier. Og vi vet hvor villkårlig de blir behandlet. Den eneste forskjellen mellom oss og deg, er at du har makt til å gjøre noe med det. Det har ikke vi. Vi er helt prisgitt deg og din goodwill. For det handler i grunn ikke om noe annet enn goodwill. Liker du oss, hjelper du oss. Liker du oss ikke, eller er i DET humøret, hjelper du oss ikke. Vi lar oss ikke lure av at du skriver ordet “konklusjon”. Det er din subjektive mening som saksbehandler, og det er mange av oss som ser at du gjør en slett jobb.

Du skal være den som beskytter oss mot overgrep fra systemet. Men når du gir blaffen, har vi ingen sikkerhet – ingen hjelp – ingen garanti. Vårt liv blir ødelagt, kanskje fordi du bare gjør en dårlig jobb. Men du er flink til å lure deg selv til å tro du handler på faglig grunnlag. Som om du har en nesten guddommelig innsikt som gjør deg i stand til å bedømme saker du egentlig aldri får tid til å sette deg godt nok inn i. Saker du kanskje har fått høre konsekvensene av, men som du likevel velger å gi blaffen i.

Kanskje tror du at du alltid vil slippe unna med det. Men før eller siden kan det hende at noe vender tilbake. Kanskje karma finnes. Eller kanskje en eller annen ‘bruker’ bare går bananas og lar deg få føle det han mener du fortjener. Du vil kanskje føle det urettferdig om de ødelegger ditt liv – men tenker du over at du kanskje har ødelagt deres liv? Ikke fordi du nødvendigvis var overgriperen, men fordi du var den som var i posisjon til å gjøre noe med det. Og du valgte å la være.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne få deg til å tenke gjennom hvor mye urett du gjør mot folk med å se gjennom fingrene med urettferdighet og lovbrudd, men jeg er født med optimisme på beina. Derfor fortsetter jeg å håpe. Og derfor skriver jeg ut i luften.

Ha en god dag, da, Fylkesmannen! Og ikke glem det jeg sa! Du kan hjelpe folk, og du kan la være. Jeg håper du velger det første!

mvh
Sarah
 

* institusjonen (med saksbehandlerne), ikke selve lederen (fylkesmannen)

#fylkesmannen #urettferdig #helsevesen #lover #lovbrudd #pasientrettigheter #brukerrettigheter #klage #oslo #pasient #rettigheter #sikkerhet #helsevenenet #ikkegiopp

Vinderen DPS – enten er dere frekke, eller så er dere litt dumme… Uansett er dere håpløse!

Siden jeg har skrevet om venninna mi sitt ikke-så-veldig-trivelige møte med Vinderen DPS tidligere i år (her), og også om deres nokså tullete beklagelse for det som skjedde (her), er det vel på sin plass å ta med siste episode i serien.

I dag fikk jeg nemlig se brevet hun fikk fra Vinderen DPS før helga. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle le eller gråte… Le fordi det var så fantastisk tullete – gråte fordi det er tragisk at helsevesenet fungerer slik (både overfor henne og mtp ressursbruk)…

Jeg vil snart fortelle hva de har gjort nå, men i tilfelle du ikke husker eller har lest de tidligere blogginnleggene mine om dette, vil jeg kort gjenfortelle først:

Venninna mi ble henvist til Vinderen DPS etter et selvmordsforsøk (ingen annen hjelp). Etter to måneder fikk hun time på Vinderen, men da ville psykiateren utsette det fordi hun ble utredet for dissosiasjon ved Modum (ingen annen hjelp). Det ble utsatt i enda 3 mnd, til hun fikk time hos en psykiaterlærling og en eldre psykiater – bare for at de skulle si at det var helt uaktuelt å gi noe hjelpetilbud. (*Nokså uetisk å la en pasient betale 345,- for å høre at hun ikke får noe hjelp – fremfor bare å ta en telefon!)

Venninna mi sa hun ønsket hjelp, men da hun begynte å gråte, ble fru Wessel (den eldre psykiateren) bare mer og mer frekk – og spurte bl.a. om hun trodde de hadde noen magiske redskaper der. Jeg har jobbet flere år i helsevesenet selv, og jeg vet at INGEN pasient ber om helsehjelp fordi de tror på magi. Det var jo overhodet ikke det det handlet om. Det var bare frekt. Venninna mi stakk da av, og da de to legene kort etter kom leende ut i korridoren, gjemte hun seg på do og hoppa ut gjennom vinduet (i 2.etg)!

Da epikrisen kom, skrev venninna mi en klage fordi den ikke gjenfortalte hendelsesforløpet slik det var, bl.a.:

  1. Hun sa flere ganger at hun ønsket hjelp – de nekta å gi det. Likevel skrev de det som om det kom fra henne at hun ikke ønsket/trengte hjelp. (*Uetisk! De bestemmer hvem som får hjelp og hvem som blir overlatt til seg selv – da bør de også ta ansvaret for det! Jeg tror de skriver slikt i journalen fordi de er redde for etterspill dersom en suicidal pasient likevel skulle ta livet av seg…)
  2. Hun begynte å gråte ca halvveis ut i møtet – de møtte henne ikke på det, men fru Wessel ble bare mer og mer utrivelig/frekk. Likevel beskrev de det som om samtalen hadde foregått helt uproblematisk helt til venninna mi plutselig, helt ut av det blå, uten noen foranledning, hadde forlatt rommet, knust en såpeflaske og klatret ut gjennom vinduet. (Jeg har hørt opptaket, og Wessel kommenterer flere ganger at hun ser venninna mi er lei seg – men ikke et ord i journalen om dette eller at hun begynte å gråte halvveis. Feig frue!)
  3. Samtalen varte 30 min – de skrev 40 min. (Sikkert for å gi inntrykk av at de hadde snakket nesten hele timen på 45 min…)

Klagen førte da til den fantastiske beklagelsen: “Vi beklager at du ikke har følt deg ivaretatt og forstått i møte med oss.” – som jeg syntes var nokså latterlig. (*Hvis jeg har glemt å gi en pasient kveldsmedisinene, skal jeg da si til ham neste dag: “Beklager at du følte deg forbigått!”? Nei, jeg måtte ta ansvar for min egen handling og beklaget at min feil hadde gått ut over ham. Men jeg tror mange ansatte i offentlig psykiatri er for stolte til å gjøre slike innrømmelser.)

Men å rette på journalen, nektet de plent. Bortsett fra én ting: Møtets varighet! De hadde jo fått lydopptaket, som viste at møtet bare varte 30 minutter. Selv ikke de kunne vri seg unna en slik faktafeil…

…trodde jeg.

Jeg vet ikke om det handler om fastfrosset stolthet, ren f*skap eller dumhet, men jeg skammer meg nesten på vegne av helsevesenet for den løsningen de endte opp med. Flere måneder etter at de har sagt de vil rette dette, sender de nå ut brev til venninna mi, hennes fastlege og hennes nye behandler der de har rettet opp den aktuelle feilen.

Nå står det ikke lenger “40 minutter”, men “ca 35 minutter”!!!!

Hallo! Vinderen DPS! Var det alt dere klarte? Jeg har sett lydopptaket (filen); det møtet varte visselig 30 minutter, og det var det dere sa dere ville rette det til! Men den satt tydeligvis for langt inne. Det beste dere klarte å rette opp var “ca 5 minutter”! – – – – –  Og noe slikt velger dere å bruker tid, ressurser og 3 frimerker på??

Kjære Vinderen DPS! Dere sluker kamelen og siler ut myggen! Dere bør lære dere å skille mellom viktige og mindre viktige ting! Et person som er suicidal, trenger hjelp. Det ville dere ikke bry dere om. En uriktig journal er uetisk, lovstridig og farlig. Det ville dere heller ikke bry dere om. Men en liten, totalt ubetydelig korrigering på “ca 5 minutter” – det fant dere verd å bruke tid og ressurser på?

Kjære Vinderen DPS! Jeg beklager å måtte si det. Men heller ikke den korrigeringen ble riktig…  – Dere bommet med “ca 5 minutter”…

#psykiskhelse #psykiatri #vinderen #dps #vinderendps #vdps #wessel #ellen #ellenwessel #psykiater #LISlege #psykiatri #suppehuser #journal #feil #feilbehandling #uetisk #umoralsk #helsevesen #pasient #tullinger #klage #arroganse #stolthet #galehus

 

Jippi, en alright psykiater – – – og nå vet jeg hvorfor jeg ikke har fått hjelp

Tredje innleggelse på under to uker. Første gang ville det ikke komme noen psykiater og vurdere meg (selv om to medisinske leger hadde bedt om det). Andre gangen kom en underlig kar som skremte meg – og bedre ble det ikke av at han fortalte en vits jeg ikke syntes var morsom, men som han tydeligvis syntes var uhorvelig artig selv. Han lo og lo, og jeg forsøkte å smile sympatisk, men følte meg helt bedøvet i ansiktet…

Denne gangen kom det faktisk en alright psykiater. Det er så mange andre av de jeg har møtt (selv om det bare har vært noen få minutter) som har skremt meg, at jeg nesten er paranoid hva gjelder psykiatere og psykologer. Jeg har for så vidt kalt det “fobi” tidligere, og det er nok helt sant.

Men denne gangen var det en alright opplevelse. Det var ikke så mye hun kunne gjøre for meg. Jeg faller litt mellom de stolene som finnes, siden jeg ikke er psykotisk og slikt. Så det forklarer jo litt hvorfor jeg ikke har fått så mye hjelp tidligere. Og tro det eller ei, det var faktisk fint å få det sagt så tydelig.

Nå er jeg ute på frifot igjen, men jeg føler meg ikke mørbanket, slik jeg har gjort enkelte ganger før. Det var en grei opplevelse, totalt sett. Ikke fin, men helt grei.

I’M READY TO GIVE LIFE ANOTHER TRY!

#psykiskhelse #psykiater #psykiatrisk #psykolog #fobi #pasient #suicidal #selvmordstanker #selvmordsproblematikk #selvmordsforebygging #håp #liv #død #overdose #sykehus #hjelp #helsehjelp #ensom #psykologfobi #cptsd #dissosiasjon #traumer

Vanlige leger tror psykiatere har magiske evner…

cof

Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på den ene psykiateren jeg traff da jeg var inne på sykehuset sist. Bare synet av ham gjorde at jeg følte jeg tilstivnet innvendig. Jeg snakket med ham, men i ettertid skjønner jeg at jeg var helt frakoblet den modusen jeg vanligvis er i når jeg forteller åpent og ærlig om ting. Jeg tror ikke jeg fikk sagt et ord om hvordan jeg egentlig hadde det. Men han var vel kanskje ikke så interessert i å vite det heller.

Vanlige leger ser ut til å tro at psykiatere har magiske evner. At de på finurlig vis skal være i stand til å si om en pasient er suicidal eller ei. Og om vedkommende bør få hjelp eller ei.

Jeg tviler på om de vanlige legene noen gang har vært til stede på en slik vurderingssamtale. Nå har jeg selv vært så “heldig” å få delta på flere slike samtaler, og jeg har hver gang følt det som temmelig meningsløst og ubehagelig.

Det som skjer, er at psykiateren spør meg om jeg har lyst til å ta livet mitt. Nei, svarer jeg som regel, ikke akkurat nå. Ok, sier han (eller hun). Han stiller også noen spørsmål om jeg klarer å ta vare på meg selv og om jeg har noe støttende nettverk. Som regel klarer jeg å ta vare på meg selv, men noe særlig hjelp og støtte i prosessen, har jeg ikke. Ok, sier han.

Så går han ut og sier akkurat det samme til den vanlige legen. Fordi det kom fra hans munn, er det nå blitt en ekspertuttalelser, og legen hører på ham. Først nå får jeg lov til å gå turer ut på egenhånd, og jeg kan fritt reise hjem så snart den medisinske behandlingen er over.

Det har skjedd et par ganger nå at jeg har kommet inn igjen etter en uke av samme grunn. Lite betryggende, med andre ord. For meg fremstår denne psykiatervurderingen som temmelig vilkårlig. Standardspråket kommer ikke inn på hva som gjør livet vanskelig, og du får på ingen måte hjelp til å ordne opp i problemene eller til å tenke annerledes slik at du takler det. Man reiser med andre ord ut igjen i samme situasjon som da man kom inn – og noen andre løsningsforslag må man se langt etter…

Den psykiateren jeg nå tenker på, virket arrogant, hard og litt frekk mot behandleren min og vurderingen hans. Han skremte meg, på grensen til det traumatiserende, og jeg ville garantert hatt et bedre liv uten det møtet. Jeg vil tro at det eneste som kom ut av det, var et notat som sier ting om meg som ikke stemmer. I motsetning til vanlige leger har nemlig psykiatere en egen evne til å fylle ut hullene i samtalen med sine egne tanker og ideer om hva pasienten føler, tenker, mener og har gjort. Denne evnen kan sikkert betegnes som magisk…. Men den er likevel dårlig egnet til å få frem sannheten….

#psykiskhelse #psykiatri #psykologi #pasient #selvmord #selvmordsforsøk #selvmordsforebygging #helsehjelp #sykehus #depresjon #deprimert #cptsd #dissosiasjon #traumatiserende #psykiater #psykolog #journal #madman #galehus #hjelp #alene #myter #lege #offentligpsykiatri

Hvorfor skriver psykologer feil i journalen?

cof

Overskriften på det forrige innlegget mitt var kanskje litt voldsom, men det var det jeg følte mest for å si der og da. Selvsagt er det ikke ren og kjær ondskap som gjør at en psykolog eller psykiater skriver feil i journalen (en sannhet som nok har noen modifikasjoner).

Det handler nok mer om misforståelser, feiltolkninger, falske minner (ja, det kan også oppstå hos behandlere), dårlig språk, fordommer, generaliseringer, feighet (slik at man får ryggen fri selv hvis det skjer noe med pasienten), tvetydigheter, slurv, mangelfull kompetanse, uvitenhet, snillisme, dårlig faglighet, farging av andres utsagn og liknende. Ja, denne listen kan nok gjøres temmelig lang uten at vi kommer inn på ordet ondskap.

Likevel kan det oppleves slik til tider. Særlig når feilene får ødeleggende konsekvenser for livet ditt. Og særlig når de som har gjort feilene, nekter å rette den opp igjen. Selv om du ber om det.

Blir presset for stort, vil de kanskje komme med et beklagende “Jeg er bare et menneske”. Og den overbærenheten bør vi også gi dem. De bør imidlertid ikke ta den imot uten at de også minner seg selv på at pasienten OGSÅ “bare er et menneske”. Husker de på det, vil det kanskje ikke bli så vanskelig å rette opp feil i fremtiden.

#psykiskhelse #journal #psykolog #psykiater #dps #feil #rette #rettefeilijournal #korrigere #minjournal #ansvar

Kjærlighetssorg og andre kriser? – KAN Psykiatrisk legevakt hjelpe deg? Og VIL de det?

Aftenposten publiserte i går et innlegg om ansatte ved psykiatrisk legevakt i Oslo og personer som tar kontakt pga kjærlighetssorg.

“Kjærlighetssorg er undervurdert. Mange smiler litt av det, og menneskene som er rammet, får ofte bare beskjed om å ta seg sammen eller høre at «du kommer nok over det». Derfor er det mange som ikke ønsker å snakke med sine nærmeste om det,” sier lederen, psykiater Ewa Ness.

Det er om sommeren færre som kontakter legevakta med ‘vanlige’ problemstillinger, som angst og depresjon. Ifølge artikkelen har de vanligvis 6-7 slike kontakter daglig, mens antallet i sommer er nede i 2-3. Dette betyr, ifølge Ness, at folk med psykiske problemer har det bedre om sommeren.

Dette synes jeg er litt rart. Jo, mange sliter med vinterdepresjon, og sol og vakker natur har definitivt en positiv innvirkning på sinnet. Men samtidig vet vi jo at mange hjelpetilbud har stengt om sommeren. Veldig mange opplever at psykologen eller psykiateren tar 3-5 uker ferie, og at tilgangen på akuttjenester blir mer begrenset pga lavere bemanning som skal ivareta flere. Jeg har hørt mange grue seg til sommeren og fortelle om lange feriedager som oppleves utfordrende og smertefulle. Kanskje burde flere av disse informeres om at de kan kontakte legevakta ved behov i sommer?

Artikkelen forteller at det blant dem som kontakter psykiatrisk legevakt om sommeren, er en større andel personer med kjærlighetssorg. Jeg skal ikke gå inn i på forhold som sommer, ferie og ødelagte relasjoner, men ferie og fritid er nok en utfordring for mange nære relasjoner, og ikke alle tåler belastningen. Artikkelen fremhever at de ansatte på psykiatrisk legevakt er opptatt av å ta kjærlighetssorg på alvor.

Hun forteller at det oftest er unge mennesker som kommer til legevakten med kjærlighetssorg. Noen har venner eller familie som tar kontakt på vegne av dem fordi de er bekymret og ser hvor langt nede de er. Selvmordstanker er ikke uvanlig.”

Det er kjempefint å lese en slik artikkel. Det ser ut som psykiatrien tar menneskers problemer på alvor. Og det er viktig – ikke minst når noen kommer til det punkt at de føler seg så overveldet av sorg at de ikke orker leve mer.

Likevel synes jeg det er vanskelig å lese denne artikkelen. Min egen erfaring med legevakta er heller negativ – og det som gjør det enda verre, er at jeg vet jeg ikke er alene om denne typen erfaringer. Et kjæreste- eller samlivsbrudd kan utløse en krise. For noen kan bruddet i seg selv være nok, for andre er det en av flere vonde hendelser som gjør at det til slutt blir for mye. Jeg synes det er fint at ansatte på legevakta sier de tar dette på alvor. Og jeg håper de også gjør det i praksis.

Men jeg skulle ønske de også tok andre kriser på alvor. Om noen er blitt mobbet eller er blitt utsatt for psykisk mishandling på skolen eller arbeidsplassen… Om noen har mistet noen de var glad i (utenom kjæresten), slik som en venn, en bestefar, en hund… Om noen har mistet arbeidet sitt (med økonomisk sikkerhet, kollegialt fellesskap osv)… Om noen har mistet boligen sin… Om noen har mislyktes på eksamen (og mistet alle fremtidsplaner og håp)… Det spiller ingen rolle hva som har utløst krisen. JEG SKULLE ØNSKE AT LEGEVAKTA VILLE TA ALLE SLIKE FORHOLD PÅ ALVOR.

Min egen erfaring er at psykiatrien sjelden tar noe på alvor. Jeg har derfor veldig liten tillit til slike utsagn som kommer frem i Aftenpostens innlegg. Det høres så utrolig flott ut – som om psykiatrisk legevakt er et sted hvor man virkelig kan få hjelp. Min egen erfaring er at det overhodet ikke stemmer. Og jeg vet at mange andre har tilsvarende erfaring.

Jeg skulle ønske psykiatrisk legevakt i Oslo – og andre ansatte i offentlig psykiatri – ikke bare ville si fine ord, men også etterleve dem i praksis. Det er fint om de nå ivaretar mennesker med kjærlighetssorg. Men vær så snill – det finnes andre med tilsvarende livskriser. Og selv om det var noe som kanskje skjedde for lenge siden, betyr ikke det at det nødvendigvis er over. Mange får nemlig aldri en sjanse til å snakke med noen om det vonde som har skjedd, og i psykiatrien møter de gjerne nye krenkelser.

“Jeg har vært med på å legge inn folk på grunn av kjærlighetssorg, men da fordi det har utløst eller er del av en alvorlig depresjon. Vanligvis hjelper det å få snakke ut og bli tatt alvorlig av en fagperson som ikke bagatelliserer problemene. Hvis de gråter, er det bra, for det viser at de har kontakt med egne følelser og ofte blir raskt bedre etterpå, sier hun.

De ansatte slipper dem ikke før de vet at de blir ivaretatt og har en plan videre.”

– Oh, really? De sier kanskje det til media… Men det er ikke min erfaring. Og heller ikke mange andres….

#psykiatrisklegevakt #psykiatri #legevakt #psykolog #psykiater #dps #legevakta #oslo #oslokommunalelegevakt #kommunale #OKL #pasient #selvmord #selvmordstanker #selvmordsforsøk #suicidal #suicid #selvskading #farlig #omsorg #menneskeverd #bryseg #irriterende #kvalmende #hyklersk #hjelp #helsehjelp #hjelpere #akutthjelp #kjærlighet #kjærlighetssorg #aftenposten #ness #

Kan en fastlege være en god hjelper ved psykiske utfordringer?

dav

Det hender jeg hører historier om fantastiske fastleger, som engasjerer seg, bryr seg og rett og slett er til god hjelp for pasienten. Det hender imidlertid oftere at jeg hører det motsatte, at fastlegen virker uengasjert (og gjerne nokså fjern), likegyldig (og gjerne fryktelig stresset) og heller tafatt.

Når jeg tenker tilbake på alle de fastlegene jeg selv har møtt opp gjennom årene, er det sjelden jeg har opplevd den som “gode hjelpere”. Da jeg var liten, kunne min mor saktens slepe meg opp på legekontoret og si at sånn og sånn er symptomene – “er det farlig doktor?” Men jeg lærte snart at det aldri var farlig, og at det sjelden hjelper at en lege gjentar det du sier på fagspråk.

Jeg har nok aldri sett på fastleger som noen man kan gå til ved psykiske utfordringer. Det har liksom aldri vært noe ved deres væremåte som har tilsagt at de kan gi noe bidrag her. Men det skal visstnok være en del av deres kompetansefelt. Det lærte jeg også på sykepleierstudiet – alle har vi jo en psykisk helse, og denne kan faktisk plutselig skrante hos oss alle.

I et leserinnlegg skriver fastlege Cathrine Abrahamsen at hun gjerne skulle gitt pasienter med psykiske utfordringer bedre behandling. Det hun – og andre fastleger – trenger for å kunne gjøre dette, er færre pasienter, bedre tid til dem og et kurs i kognitiv terapi. Hennes egen erfaring er at dette ikke bare hjelper pasienter med lettere psykiske utfordringer, men at det også hindrer sykemelding og reduserer presset mot offentlig psykiatri og avtalespesialister. – Sånn sett burde dette være et kjærkomment tiltak og en god investering for samfunnet. Ja, for pasientene ville det kanskje være en drømmesituasjon…..

Men når jeg tenker på min egen fastlege, blir jeg skeptisk. Ja, jeg tror faktisk ikke han hadde klart det. Selv ikke med 60 studiepoeng i kognitiv terapi. Jeg må fortelle ham alt han skal gjøre, selv hvilke blodprøvekomponenter han skal krysse av. Og jeg har allerede vært hos ham med mer alvorlige psykiske utfordringer. Selv da vi snekret sammen henvisningen til Modum (som jeg for øvrig måtte be om selv), måtte jeg ta styringen. Jo, han skal ha kredit for å gi pasienten et ord (eller hundre) med i laget. Men noen god og engasjert hjelper ser jeg ikke for meg at han kan bli.

Og skal man tro historiene, så er det flere slike som ham enn som Cathrine Abrahamsen. Jo, jeg er absolutt for lavterskeltilbud for folk med psykiske utfordringer. Men jeg tror verken det vil hjelpe eller fungere å legge dette ansvaret på alle landets fastleger. Å jobbe med psykisk helse krever noe mer enn bare teoretisk kunnskap – og det er det ikke alle fastleger som har….

#fastlege #fastlegeordningen #psykiskhelse #psykiatri #kognitiv #terapi #tid #psykisk #utfordring #pasient #legehjelp #allmenlege #allmenmedisin #depresjon #angst #sykefravær #sykemelding #forebygge #utbrenthet #utbrent #sliten #legekontor #vg #cathrine #abrahamsen #engasjement #bryseg #hjelptilselvhjelp

Enda en suicidal venn… – Hva gjør vi når vår hjelpende hånd blir avvist?

I natt har jeg chattet litt med enda en venninne som sliter med psykisk smerte og selvmordstanker. Jeg kjenner ikke henne like godt som hun andre, men nok til at jeg ville gråte en liten elv dersom hun skulle gjøre seg noe. Hun har imidlertid vært i kontakt med psykiatrien lenge (siden barneskolen). Hun er en “kroniker”, og psykiatrien forholder seg til henne annerledes enn til “de akutte”/førstegangspasientene. Men jeg har likevel inntrykk av at de har gjort mye for å følge henne opp med jevne mellomrom, så sånn sett har hun vært heldig.

Det er nesten litt vanskelig, for hun vet jo alt som er riktig og smart og lurt i slike situasjoner. Og hun har ingen problemer med å si akkurat det: “Jeg vet det!”, “Jeg kan jo det!”, “Ja, sånn er det.” Men å gjennomføre disse tingene er likevel vanskelig. Det minner meg om en av episodene jeg så av “Super FAT meets Super SKINNY”: En ekstremt overvektig ung dame, vel vitende om at hun burde endre livsstil for ikke å dø for tidlig – og likevel er hennes første handling i butikken å fylle handlekurven med usunn, fet mat for så å proppe det i seg…

Vi vet ofte hva som er rett og lurt, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Særlig ikke når viljen lider…

Jeg merker hvor lett det er å trekke seg unna når man – etter en lang melding med de fineste og mest støttende og oppmuntrende ord man kan komme på i farten – får en kort melding tilbake som sier “Jeg vet det.” Punktum. Det er lett å tolke det som om det står skrevet mellom de få bokstavene: “Hold kjeft! Jeg er så lei av at alle skal fortelle meg hvordan ting skal gjøres. Slutt å plage meg!” – Særlig når man vet at det er slik vedkommende tenker om andre…

Man skal aldri tvinge seg på en person som virkelig ønsker å være i fred. Det er viktig at den andre føler at den blir respektert. Og noen ganger trenger man også å få være litt i fred. Men jeg vil likevel si at det til syvende og sist er viktig å ikke trekke seg unna noen som har det vondt. Selv om vedkommende virker avvisende, frekk eller irritert. Det er jo ikke sikkert at de mener det like ille som man kanskje oppfatter meldingen eller utsagnet. Men det som i hvert fall er sikkert, er at en person som har det vondt, trenger all den hjelp og støtte og sympati han eller hun kan få. Han/hun trenger å føle at han/hun er verdifull. Og han/hun trenger å føle at han/hun ikke er alene i denne verden, selv om det føles slik akkurat nå.

Vær derfor alltid på tilbudssiden og vis at du er der – selv om du blir avvist… og blir avvist igjen…

#selvmordstanker #selvmord #psykiskhelse #suicidal #selvmordsforebygging #medmenneske #verdi #avvisning #psykisksyk #depresjon #selvskading #håpløs #liv #død #trist #hjelper #støtte #slitsomt #respekt #psykiatri #psykiskhelsevern #dps

Så var hun innlagt… (Offentlig psykiatri – noen får, andre får ikke…)

oznor

I går fikk jeg melding fra venninnen min som de siste månedene har slitt med depresjon. Hun hadde nå gått med på innleggelse, siden selvmordstankene var blitt sterkere igjen. Dette tilbudet har hun hatt siden hun først tok kontakt med DPSen. Hun har takket nei flere ganger, men de har stadig vært på tilbudssiden og gitt ekstra timer, selv “bare” ved angst som bivirkning på antidepressiva hun omsider gikk med på å starte med.

Jeg er virkelig glad for at de tar så godt vare på henne. Men jeg merker at de følelsene som mest overflommer meg, er sinne og frustrasjon.

Det er så sykt urettferdig at denne typen tilbud og behandling ikke gis til ALLE som sliter med depresjon, angst, selvskading og selvmordstanker. Jeg vet om mange som har vært atskillig dårligere enn henne, og som har ønsket hjelp, men som likevel ikke har fått i nærheten av så god oppfølging og så mange tilbud. Jeg vet om andre som har skadet seg og forsøkt å ta livet sitt, men som likevel bare er blitt avvist. Ofte er de også blitt krenket på ufine måter av leger, psykologer og psykiatere.

Hvorfor i all verden skal det være så vanskelig å behandle alle likt? Og like fint?

Mange av de som blir avvist og krenket er kronikere. De har hatt det vondt lenge. De har kanskje fått hjelp én gang før… De har brukt opp sin sjanse…

Men hvorfor skal en person som har klart seg så bra tidligere i livet, få bedre behandling enn de som lenge har hatt det tøft? Burde det ikke vært motsatt – at forventningene til at du skal klare deg selv, burde vært større til den som har hatt deg så bra før? En knekk i livet, og de får oppfølging på alle bauer og kanter. Mens de som har gått bøyd så lenge at en ny knekk truer med å la dem gå helt under…. Hvorfor skal de behandles annerledes?

Ikke misforstå! Jeg mener begge grupper bør få hjelp. Lik hjelp og like god hjelp. Det er BRA at de som har hatt det relativt greit i livet, også får hjelp når de trenger det. Men det er IKKE greit at de som lenge har hatt det vondt, ikke får hjelp.

Jeg er glad for at venninna mi blir fulgt opp. Men jeg er sur og sint på vegne av alle dem som ikke får hjelp. Hvorfor? Fordi jeg vet hvor grusomt det er. Det er utallige feildiagnostisering er i psykiatrien, særlig for dem med CPTSD (slik jeg har). Det å nekte disse – og andre – pasienter hjelp når de trenger det, er ikke vårt helsevesen verdig. Jeg er sykepleier, jeg er en del av det. Og det vil jeg si til hele dette vesenet: Dette er ikke godt nok!!!

 

#psykiskhelse #psykiatri #dps #pasient #innleggelse #urettferdig #sint #helsevesen #psykolog #psykiater #fuckyou #ndps #helsevern #psykisk #cptsd #borderline #dissosiasjon #emosjoneltustabil #personlighetsforstyrrelse #depresjon #angst #suicidal #selvmordstanker #selvmord #selvmordsforsøk #selvskading #selvmordsforebygging #offentligpsykiatri

 

Vinderen DPS sier unnskyld!!! – – – – (Og slik lød beklagelsen… Provoserende?)

Når en DPS sier unnskyld til en pasient, har det faktisk skjedd noe utrolig spesielt. Slikt sitter nemlig veldig langt inne hos helsepersonell, særlig i psykiatrien.

Siden jeg skrev om da Vinderen DPS var frekke mot venninna mi (slik at hun kunne ha skada seg), må jeg jo fortelle fortsettelsen av historien også.

Venninna mi fikk faktisk svar fra Vinderen DPS ca 2 måneder etter at hun hadde skrevet til dem (og lagt ved lydopptaket av den frekke psykiateren). Det er også ganske spesielt: Noen DPSer gidder faktisk ikke svare pasientene i det hele tatt! Så dette skal Vinderen DPS ha credit for, synes jeg.

Beklagelsen deres var imidlertid en smule underlig… Slik lød den:

“Vi beklager at du ikke har følt deg ivaretatt og forstått i møte med oss.”

Jeg kjente nesten hjertet smelte i meg da venninna mi fortalte at hun hadde fått beklagelse fra dem – helt til jeg leste det. Stoltheten sitter tydeligvis langt inne i den bransjen. Det er nesten så jeg blir litt provosert.

Egentlig er det den mest idiotiske beklagelsen jeg har sett. Det er like tullete som om jeg skulle ha glemt å gi en pasient kveldsmedisinene, og neste dag, på legevisitten, sier jeg til ham: “Beklager at du følte deg forbigått!”

Hallo?! Hva med å ta litt ansvar for egne handlinger? Hvis jeg har gjort noe galt, så må jeg da beklage mine handlinger – ikke hva min gale handling fikk pasienten til å føle. “Beklager at du ble lei deg”, liksom…

Fru psykiater Ellen Wessel var direkte frekk, og det mot en person som allerede satt og gråt. Det var amatørmessig, ufyselig og barnslig. Det hører ikke hjemme på en profesjonell institusjon. I hvert fall ikke en institusjon som skal hjelpe psykisk syke mennesker.- Men å beklage at de har gjort noe ugreit? Nei, det var tydeligvis for vanskelig.

Kjære Vinderen DPS,
Dere hadde fått min fulle respekt om dere hadde hatt baller nok til å si unnskyld for deres uprofesjonelle atferd og det dere gjorde som gjorde en vanskelig situasjon, enda vanskeligere for et menneske som aldri har gjort dere noe ondt. Hva var poenget?

Jeg lurer på hvorfor helsepersonell med over 10 års utdanning ikke klarer å se at de ikke mister respekt og tillit ved å innrømme feil… De forsøker kanskje å bevare sin egen fasade, men på den måten fremstår de bare som arrogante og mister definitivt både respekt og tillit. Hvorfor kan dere ikke sette pasienten foran dere selv? Og gjøre hva dere kan for å hjelpe pasienten? Tenk så mange floker som kunne vært løst…

Og hva med å rette opp feilene i journalen, slik hun ba om? Nei, det ville i hvert fall ikke Vinderen gjøre! Så veien frem til “pasienten først” er nok temmelig lang, også på den kanten av byen…

#psykiskhelse #helsehjelp #psykiatri #psykiater #wessel #ellen #uprofesjonell #vinderen #dps #psykolog #pasient #profesjonalitet #helsevern #arroganse #psykiater #beklage #unnskyld #beklagelse #innrømmelse #menneskeverd #yo