Mitt liv som Sarah – DEL 8: Hvite dotter i oppløsning


 

Himmelen var blåere nå. Det var kun noen få hvite dotter igjen der oppe, spredt omkring, i ferd med å gå i oppløsning.

Jeg satte meg på en benk der det ennå ikke satt noen. Lente meg tilbake og så opp på skyene. På en måte følte jeg at jeg også var i ferd med å gå i oppløsning. Tankene min føltes i hvert fall ganske usammenhengende. Diffuse. Som vatt. Jeg følte behov for å gråte. Men hvorfor skulle jeg gråte nå? Uværet var jo over. Solen var i ferd med å bryte frem.

“Legg det nå bak deg!”

“Kan du ikke bare tilgi dem?”

“Kom deg videre!”

“Se fremover! Nå har du fått et nytt liv! Nye muligheter! Grip dagen!”

Jeg hadde fått høre det mange ganger nå. Antakelig velment. Selv om det føltes mer som kritikk. Det som hadde skjedd, hadde visket meg ut – omtrent som skyene der oppe. De drev videre, men hva var det egentlig igjen av dem?

Jeg følte at jeg ett sted der ute hadde mistet meg selv. Nøyaktig hvor var jeg ikke sikker på. Jeg prøvde jo å gå videre, hver dag, hver time. Men det var liksom noe som manglet.

Noe.

Meg selv.

Det fløy en liten fugl høyt der oppe mellom skyer og blå himmel. En sort liten prikk med vinger. Jeg kjente noe vått renne nedover kinnet. Jeg tørket det bort, lettet over at det bare var en tåre og ikke en hilsen fra fuglen der oppe.

Vinden visket i trærne. Jeg kastet et blikk på benkene rundt meg. Det satt mennesker på dem. Noen alene, andre sammen i grupper. De som satt i gruppe pratet, smilte, lo. De som satt alene smilte ikke. En leste i en bok, et par andre satt og fiklet med mobilen. En dame, antakelig i 40-åra, satt bakoverlent og tittet opp mot himmelen.

Jeg så opp igjen på skyene, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning. Fuglen var der fortsatt. Den fløy med myke bevegelser i noe som minnet om en sirkel. Tilsynelatende likegyldig til skyene over seg, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning.

“Ensomme hvite dotter,” hvisket jeg. “Dumme, ensomme hvite dotter!” Tenk bare hvor sterke dere kunne ha vært hvis dere hadde stått sammen!

Jeg reiste meg rolig og kastet et siste blikk på den ene gruppen med studenter. De pratet, smilte, lo. Så et nytt blikk på skyene der oppe.

“Dumme, ensomme hvite dotter,” gjentok jeg. “Tenk bare…”

Jeg gikk inn igjen med raske skritt. Jeg hadde allerede kommet for sent til forelesningen en gang i dag. Det fikk holde. Nå ventet en ny time, og jeg var klar til å gjøre det beste ut av den.
 

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 9 – som kommer snart!

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

DEL 5 – “På utsiden”

Del 6 – “På innsiden”

Del 7 – “Venneløse taper”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser #psykiskhelse #mobil #venner #sorg #traume

Mitt liv som Sarah – DEL 7: Venneløs taper


 

“Jeg elsker forelesninger!” Jeg stirret på den interaktive tavla og forsøkte å gjenta setningen for meg selv igjen og igjen, som et mantra. Timen nærmet seg slutten, og jeg hadde ennå ikke klart å få fatt i hva foreleseren egentlig snakket om.

En av de andre studentene stilte et spørsmål. Noen kniste. Jeg følte jeg måtte smile, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg smilte for. Spørsmålet ble besvart, og jeg klarte å knote ned et par sammenhengende stikkord. Om ikke annet ga det meg en følelse av at jeg hadde fått noe ut av denne timen. Alt stresset denne morgenen var definitivt verd det!

“Da tar vi et kvarters pause…” Det budskapet klarte jeg i hvert fall å få med meg. Jeg la fra meg pennen og tittet kjapt på mobilen. Meldingsboksen så like tom ut som arket mitt. Jeg snudde meg diskret og så rundt meg. Noen var på vei ut av rommet, andre klumpet seg sammen som blomster og bier. Her og der satt noen alene og tittet på notatene eller mobiltelefonen. Sikkert venneløse tapere, tenkte jeg, og trykket litt på mobilen igjen for å gi inntrykk av at jeg var midt i en viktig chat.

Jeg begynte å føle meg rastløs. “Og du skal liksom være menneskets beste venn,” hvisket jeg til mobilen og slapp den ned i sekken som om den var et blylodd. Jeg så ut av vinduet igjen. I glassruta kunne jeg skimte mitt eget speilbilde. “Venneløse taper!” sa det til meg med et ærtende blikk. Jeg trakk pusten og snudde meg bort. “Greit,” sa jeg til meg selv, “jeg skal vise deg at jeg ikke er…”

Jeg snudde meg mot han som satt bak meg. Han så usedvanlig anstendig ut. Velstelt hår, lyseblå skjorte uten skrukker, briller med sort ramme. Åpenbart fordypet i en eller annen underholdende bok, la han ikke merke til at jeg stirret på ham. Men jeg la merke til hva han hadde foran seg på bordet. En skrivebok med flere sider med notater, til og med tydelig skrevet. Jeg følte en kjærlig tiltrekning fra første blikk.

“Eh, unnskyld,” sa jeg forsiktig. Han responderte ikke. “Eh, unnskyld,” forsøkte jeg igjen, “Eh…Hallo!”

Han så opp. Muligens litt forvirret.

“Unnskyld at jeg forstyrret,” sa jeg og smilte så pent jeg kunne. “Eh… Jeg kom litt sent til forelesningen, og fikk ikke tatt så gode notater… Kunne jeg låne dine og ta en kopi?”

Han virket skeptisk, for å si det mildt.

“Uhm… De er litt rotete,” sa han nølende. Måten han så på meg på fikk meg til å føle meg delvis dum, delvis kriminell.

“De er mye bedre enn mine, da!” Jeg viftet kjapt mot det krøllete papiret som lå foran meg med to knotete ord og en skjev bindestrek midt på arket. “Jeg skal kjappe meg,” la jeg til og gliste så bredt jeg bare kunne.

“Men… Altså, jeg synes ikke de er så veldig bra.” Han trakk notatboka en halv centimeter nærmere seg selv samtidig som han gjorde en grimaselignende bevegelse med leppene. Non-verbal kommunikasjon. Greit, jeg tok hintet!

Jeg nikket så vennlig jeg kunne, før jeg snudde meg raskt og lente meg tilbake på stolen med armene i kors. “Kapitalistiske, egoistiske guttevalper,” hvisket jeg skuffet. Jeg kastet et blikk på speilbildet i vinduet. Det så ut til å gapskratte, slo seg på låret med den ene armen og løftet den andre til ansiktet for å peke nese. “Venneløse taper!” ropte det mellom alle latterhikstene.

“Jeg har venner,” protesterte jeg. “De er bare ikke her inne…”

“Du er alene,” lo speilbildet. “Du er ensom! Du er en venneløs taper! Loooooooseeeer!”

Uten nærmere ettertanke grep jeg viskelæret og kastet det hardt mot speilbildet i vinduet. Det spratt tilbake med et lite dunk og landet på gulvet foran meg. Jeg innså raskt at hele seansen antakelig hadde virket nokså underlig.

“Det var en flue,” sa jeg kjapt til gutten bak meg. Han så fortsatt like skeptisk ut som et minutt tidligere. Kanskje det var derfor han satt alene. Jeg plukket diskret opp viskelæret og slapp det ned i sekken. Akkurat nå følte jeg at det var flere som stirret på meg enn den egoistiske kapitalisten bak meg.

Jeg trengte noen som kunne stille opp for meg. Hvor var min venn mobilen? Jeg rotet rundt i sekken til jeg fikk tak i den. Igjen kastet jeg et blikk på gutten bak meg. Idet blikkene våre møttes så han raskt ned i boka.

“Flue!” gjentok jeg for sikkerhets skyld idet jeg reiste meg. Med raske skritt gikk jeg ut av rommet samtidig som jeg tastet noen meningsløse sifre på mobilen. Jeg hadde nemlig en viktig telefon jeg måtte ta. Og den kunne ikke vente.
 

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 8 (Hvite dotter i oppløsning) – her!

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

DEL 5 – “På utsiden”

Del 6 – “På innsiden”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #skuffelser #psykiskhelse #mobil #venneløs #taper #venner #venn

Mitt liv som Sarah – DEL 6: På innsiden


 

“Supert,” tenkte jeg. Det var få ledige plasser i klasserommet utenom lengst foran ved vinduet. “Egoistiske studenter!” Jeg lot blikket gå raskt over gjengen som satt der med notatbøker, bærbare pc’er og mobiltelefoner. Blikket mitt stanset ved foreleseren. Idet blikket hennes møtte mitt, følte jeg at hun plutselig ble fem meter høy, fikk store horn og hoggtenner. Det varte heldigvis bare ett sekund før hun igjen vendte seg mot klassen og pratet videre som om ingenting hadde skjedd.

“Beklager,” hvisket jeg lavt ut i luften mens jeg gikk fort mot den ledige plassen ved vinduet. Underveis kastet jeg et par stygge blikk på noen av mine medstudenter som tydeligvis syntes det var mer interessant å følge med på meg enn på powerpointpresentasjonen. “Get yourself a life!” forsøkte jeg å overføre telepatisk til en av de unge damene som mest liknet en frue fra Hollywood. Hun snudde seg til venninna si og smilte lurt, før hun tittet ned igjen på mobilen. “Yeah, great life, girl!”

Jeg satte meg ned, kanskje litt bråere enn jeg hadde planlagt, og forsøkte å finne papir og blyant. “Great!” Jeg hadde glemt notatboka hjemme. Jeg grep fatt i noen halvt sammenkrølla ark nederst i sekken. Det var kopier av en artikkel, men det var fortsatt mulig å skrive noe på baksiden. Her gjaldt det å holde fokus. Tenk positivt! Verden trenger ikke falle sammen på grunn av en notatbok. Ikke på grunn av en dårlig morgen heller, for den saks skyld. “Dette går så bra!”

Jeg vekslet mellom å se på powerpointen og foreleseren. Hun var vel i 40-åra, mørkt hår, mørkt skjørt og blazer, hvit bluse, mørkerød lebestift. Jeg var ikke sikker på om ansiktet var strengt eller uttryksløst. Egentlig brydde jeg meg ikke. Jeg lente meg tilbake på stolen og tittet ut av vinduet. Hva i all verden var det hun egentlig snakket om? Jeg følte for å gi blaffen i alt.

Det var dråper på vindusglasset. Men det hadde sluttet å regne. Solen var i ferd med å bryte frem igjen. “Verden der ute er like ustabil som følelseslivet ditt,” sa jeg til meg selv i tankene.

“Hva i all verden mener du med det?” svarte en annen tanke, åpenbart klar til å forsvare meg med nebb og klør.

“Jo,” fortsatte den første, “når det er skyer og regn, grått og trist, mørkt og kaldt, så tror du at verden er slik og at den aldri vil bli annerledes. Med en gang det slutter å regne og du ser en solstråle, blir du superoptimistisk og tror at alt skal bli bra. Hvis det så blir sol, glemmer du alt som har vært negativt og løper rundt i høygir og tror du kan erobre verden. Men hvis det derimot ikke blir sol, men begynner å regne igjen, gir du opp. Og neste gang det blir opphold og du ser et solglimt, furter du og sier at du ikke tror på det.”

“Jeg furter da aldri!” protesterte den andre tanken.

“Joda, du furter til stadighet! Men det er fordi du er så treg til å forstå hva det handler om.”

“Så hva er det jeg liksom ikke forstår?”

“Du forstår ikke det viktigste.”

“Ja, det var informativt,” sa den andre tanken hånlig.

“Du forstår ikke at verden forandrer seg til stadighet.”

“Hæ?” Den andre tanken var tydelig irritert. “Hvem er det som ikke forstår det?”

“Du,” sa den første tanken kort.

“Så forklar meg det!”

“Greit,” sa den første tanken tålmodig. “Slik er verden. Det er ikke bare regn og så sol. Det er ikke bare skyer eller ikke skyer. Det skifter gradvis, og det er ikke alltid lett å vite hva som skjer. Da du så skyene i morgest, ble du redd for at det skulle begynne å regne slik at du ble våt. Da solen tittet frem, ble du glad og tenkte at det ville bli en fin dag. Da det senere begynte å regne, ble du igjen mismodig. Nå ser du ut – og du vet ikke om du vil tro på solglimtene du ser der ute.”

“Og hva har det med følelseslivet mitt å gjøre?” avbrøt den andre tanken.

“Du lar deg styre for mye av omstendighetene,” sa den første tanken bestemt. “Når det skjer noe negativt, begynner du å tenke negativt, både om deg selv og om livet generelt. Hvis det så skjer noe positivt, blir du optimistisk og tenker at nå vil alt bli bra. Er du heldig, får du en emosjonell opptur og blir full av energi, glede og initiativ. Hvis det derimot ikke blir så bra likevel, mister du motet. Du tror at ingenting kan bli bra igjen. Selv om nye lysglimt skinner på din vei, tør du ikke tro på dem. Fordi du er redd for å bli såret igjen.”

Den andre tanken hadde ikke mer å si. Jeg så på de små solflekkene som sakte spredte seg på den våte plenen utenfor. Okey, selv om ting hadde vært kjipe, ikke minst det siste året, trengte ikke det bety at det alltid ville være slik. Selv om jeg hadde følt meg mye nedstemt i det siste og nærmest hadde gitt opp… Det kunne hende at det ville forandre seg.

Jeg hadde tenkt tanken før. Mange ganger. Det var blitt meg fortalt også av andre. Mange ganger. Men nye nedturer hadde gjort at jeg sluttet å tro på det. Redd for å bli skuffet? Og skuffet igjen? Og igjen? Kanskje.

Men kanskje jeg skulle se annerledes på det. At nedturer og skuffelser på veien ikke nødvendigvis betød at veien mot det bedre ble blokkert eller at alt håp ble ødelagt, men heller at det bare er en naturlig del av det hele. Ting kan bli bedre, selv om det veksler underveis.

Ok, jeg var villig til å gi det et forsøk.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 7 – her!

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

DEL 5 – “På utsiden”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser

Mitt liv som Sarah – DEL 5: På utsiden

Jeg nærmet meg døra. Den døra jeg burde ha åpnet for et kvarter siden. Den døra jeg følte for ikke å åpne fordi jeg fryktet for… Noe.

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var det jeg egentlig var redd? At foreleseren skulle tenke at jeg var en sløv og sleip student og gi meg dårlig karakter? Jeg ville ikke bli stemplet. Jeg hadde faktisk kjempet hard for å komme meg hit. At jeg likevel ikke klarte det innenfor tiden, var et uhell. Selvsagt var det min skyld, men… Argh!

Hva var jeg redd for? At jeg skulle forstyrre hele forelesningen til irritasjon for både foreleser og medstudenter? Jeg ville ikke at noen skulle bli irritert på meg. Jeg ville ha venner, ikke fiender. Det var jo ikke med vilje, men… Argh!

Hva var jeg redd for? At foreleseren skulle miste fokus og ikke klarte å hente seg inn igjen, slik at at jeg kom til å ødelegge hele forelesningen? Supert – hele verden kom til å hate meg.

Jeg smilte til meg selv. Selvsagt ville jeg ikke bli mislikt, men tankene mine fikk det til å høres ut som om jeg så for meg en krigsscene. Som om studentene der inne hadde veltet alle bordene og stilt dem opp i hestesko vendt mot døra; som om de hadde tatt på seg kamuflasjedrakt og bevæpnet seg med maskingevær og håndgranater, klare til å fyre løs mot meg idet jeg åpnet døra og foreleseren ropte ut: “Der er hun! Drep henne!!!!!” Sjanseløs falt jeg sammen i døråpningen, hulletet som en sveitserost, mens stygge ord og tanker surret rundt meg…

Jeg så på dørhåndtaket. Hva var egentlig det verste som kunne skje? At jeg ble kastet ut igjen? Stengt ute på livstid?

Det fikk meg til å tenke på en av mine største tabber i arbeidslivet. Nettopp ferdig med videregående, hadde jeg ønsket en deltidsjobb ved siden av videre studier. Jeg valgte å prøve lykken som lærervikar. Det var virkelig å sette lykken på prøve… Jeg har ofte spurt meg selv hvordan de kunne sette så unge mennesker uten erfaring til å ha ansvar for en hel skoleklasse – uten instruksjoner, uten tid til å forberede seg.

Jeg husker lærerpulten som de viste meg til. Der lå en bunke med bøker og et brev fra klasseforstanderen som forklarte hvilke kapitler som skulle gjennomgås i de ulike timene. Jeg rakk så vidt å åpne bøkene og bevisstgjøre meg hvilke fag det faktisk var snakk om, før det ringte inn til første time. Så var vi igang. Jeg følte at jeg levde meg inn i “Humlens flukt” av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Jeg overlevde dagen, men skammet meg lenge over dens største tabbe.

“Det er ein flott klasse,” hadde en av lærerne sagt. Det gikk ikke lenge før jeg lurte på hvordan resten av skolen kunne være. Elevene var høyt og lavt, særlig noen av dem. Stemmevolumet på sin side var bare høyt. Jeg syntes det var uhyre pinlig. Dagens største og viktigste prosjekt ble derfor å få dem til å bli litt mer stille, slik at ikke lærerne i naborommene ville høre at jeg ikke hadde kontroll på klassen min. Jeg måtte skyve støvdottene under gulvteppet. Og det hastet!

På ett eller annet vis klarte en av de mer alrighte elevene å slepe den mest bråkete gutten ut på gangen. Uten egentlig å tenke på det, låste jeg døren, og snart fikk jeg roet ned klassen. Så gikk jeg ut for å hente ham.

Han hadde satt seg i et hjørne av korridoren, armne holdt rundt de bøyde knærne. Han sippet. Ok, jeg innså at han nok var traumatisert for livet. Jeg satte meg ved siden av ham, og vi hadde en grei samtale. Han syntes livet var urettferdig. “Alltid får jeg all skylda,” klaget han. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, samtidig som jeg undret meg over at han var så totalt blottet for selvinnsikt. Men han var 10 år. Kanskje slikt ikke utviklet seg før man ble eldre.

Han var rolig resten av timen. Resten av dagen gjenopptok han sin vanlige, overaktive interaksjon med de andre guttene. Han som hadde slept ham ut på gangen, syntes visst jeg var kul. Han ga meg en gave, et perlesnøfnugg, og et kort: “Til vikaren! Du er kul! Hilsen A…”

Jeg var i den klassen to dager – de to dagene som var avtalt på forhånd. Jeg angret selvsagt veldig på de sekundene jeg hadde låst gutten ute på gangen. Men det var tydeligvis ikke første gang han hadde møtt negative sanksjoner. Han var virkelig bøllete, også mot noen av de andre elevene. Han var sterkere enn de fleset av dem. Men noe inni ham var nok mer sårbart enn omgivelsene kunne få inntrykk av. Jeg har av og til lurt på hvordan det gikk med ham videre. Og om han noen gang kom over det som skjedde den dagen…

Jeg så på dørhåndtaket. Kanskje de hadde låst døren. “Du fortjener det,” sa tankene til meg selv. Ikke bare var jeg en sleip og sløv student som kom for sent til forelesningen, men jeg var en barnemishandler. Ingenting hadde vært med vilje, selvsagt. Men jeg følte meg ond. Hele verden kom til å hate meg, om den ikke hadde lært å gjøre det allerede. Og jeg fortjente det.

Jeg måtte kaste et raskt blikk ned på klærne mine for å forsikre meg om at jeg ikke gikk i orange fengselsdrakt eller hadde lenker rundt føttene. Heldigvis ble jeg  realitetsorientert fra synet av mine gode, gamle jeans, som riktignok var preget etter min ufrivillige tur i sølepytten litt tidligere. “Du kan droppe forelesningen,” sa jeg til meg selv. Men den var viktig, og jeg ønsket å delta. Hvorfor skulle jeg ellers ha kjempet meg ut av sengen i morgest? 

Jeg så på dørhåndtaket. Hvor sleip og sløv og ond og slem og dum og stygg og teit og fæl og mislykket jeg enn var, så hadde jeg i hvert fall ikke tenkt å gi opp kampen mot et dørhåndtak. Et dørhåndtak! Jeg hadde overvunnet dyna og vekkerklokka, jeg hadde beseiret mitt eget speilbilde, jeg hadde unnsluppet t-banens jerngrep og knust en sølepytt. Jeg var klar for å møte neste fiende. Ansikt til ansikt. Med rak rygg og mysende blikk.

Jeg tok tak i dørhåntaket med fast grep og vred til. Døren åpnet seg. Jeg trakk pusten dypt og satte smilet på plass.

Så gikk jeg inn.
 

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 6 (“På innsiden”) her.

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

DEL 4 – “Dørene lukkes”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #psykiskhelse #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer

Mitt liv som Sarah – DEL 4: “Dørene lukkes”


 

“Dørene lukkes!”

Jeg skvatt til idet jeg innså at jeg hadde glemt å gå av t-banen der jeg skulle. Holdeplassen begynte å bevege seg bakover. Snart forsvant den, og jeg var sperret inne, tvunget til å bli med videre. Som om jeg ikke var sent ute allerede…

Jeg følte for å si noen stygge ord. Ord som jeg aldri hadde likt, men som hadde sneket seg inn i vokabularet mitt det siste året sammen med frustrasjon og følelsen av meningsløshet. Jeg forsøkte å holde ordene tilbake. “Jeg er en liten undulat, som får så dårlig med mat…” forsøkte jeg å synge. Hviskende. Det hjalp lite på humøret.

Jeg la mobilen ned i sekken. “Drittmobil.” Jeg hadde vært opptatt av ingenting, bare meningsløse innlegg på Facebook og Instagram. Så hadde jeg glemt å følge med. Det var så fort gjort.

Jeg lente meg tilbake. Kikket oppgitt ut av vinduet. Følte at det var dette jeg hadde drevet med så mye det siste året. Eller, ikke bare det siste året. Hvor mange ganger hadde jeg ikke latt tankene mine blitt opptatt av trivielle ting, meningsløse ting, ikke minst skuffelser og nederlag. Og så hadde jeg latt det som virkelig betød noe, bare flyte forbi.

Jeg hadde mistet anledninger. Latt dem gå ifra meg. Fordi jeg ikke var oppmerksom på mulighetene jeg hadde. Fordi jeg ikke tenkte klart nok hva konsekvensene av mine valg kunne bli.

Grønne trær fløy forbi vinduet. “Bye, bye, love!” tenkte jeg.

Det var så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i tidligere. Små problemer som hadde fått vokse seg kjempestore. Vonde følelser som jeg hadde latt vokse seg fast. Jeg angret på at jeg ikke hadde snakket med noen. Bedt om hjelp mens det ennå var mulig å gjøre noe.

Men jeg hadde latt anledningene gå ifra meg. Ofte hadde jeg ikke en gang lagt merke til at de var der. “Dørene lukkes!” Jeg ble sperret inne, tvunget til å bli værende.

Et hvitt hus fløy forbi. Jeg lukket øynene. Det var som om livet mitt fløy forbi på samme måte. Så mye jeg skulle gjort annerledes. Hvis jeg hadde klart å tenke klart. Eller hvis jeg hadde visst det jeg nå visste.

T-banen saknet farten. Jeg våknet igjen. En ny stasjon nærmet seg. En ny sjanse.

Jeg skyndtet meg å finne en penn. Klusset litt i håndflaten for å få den til å virke. Så skrev jeg på håndbaken, med store, tydelige bokstaver: “So what?”

Idet banen stoppet, slapp jeg pennen ned i sekken, grep tak i en av de gule støttestengene og slang meg ut av dørene som nettopp var blitt åpnet. Jeg småløp opp trappa og over broen som krysset t-banesporet. Jeg ville komme for sent til forelesningen, det hadde jeg innsett for lenge siden. Men litt trening på morgenkvisten kunne likevel ikke skade.

Det begynte å regne. Små dråper som spredte seg i ansiktet mens jeg småløp oppover bakken. “Det kunne vært verre,” sa jeg til meg selv i et forsøk på å tenke positivt. “Det kunne vært måkedritt…”

Jeg passerte flere studenter som så ut til å ha helt andre skjebner enn å komme for sent til en forelesning. “Good for you,” mumlet jeg. Tankene raste gjennom hodet. Som vanlig. En ny filosofering over livet og dets små og store utfordringer. Det handlet om ikke å gi opp.

Fortidens nederlag og tapte anledninger hørte fortiden til. Ikke meg. Livet ville by på nye muligheter. Det gjaldt å gripe dem. Og fant man dem ikke, kunne man kanskje skape dem selv. Være oppmerksom slik at man ikke mistet det vesentlige til fordel for det meningsløse og ubetydelige. “Carpe diem” – grip dagen!

Opptatt av grønne trær og blomster, merket jeg ikke at jeg plutselig trampet i en stor sølepytt. Vannet sprutet oppover leggen og låret. “Great!… Men ok, det kunne vært verre… Det kunne vært….”

Livet ville nok by på flere nederlag. Vonde følelser og kjipe opplevelser. Men ikke søren om jeg skulle gi opp for det! Mislykket? – “So what?” Misforstått? – “So what?” Mislikt? – “So what?” Det var ikke nødvendig å ta seg så nær av ting. Det var ikke nødvendig å la verken nederlag eller negative utsagn fra andre – selv med vond intensjon – forsure tilværelsen. Det var ikke nødvendig å gi opp troen livet fordi det føltes for vanskelig.

“What doesn’t kill you, makes you stronger!” Oh, yeah! Jeg var sikker på at jeg var blitt mye sterkere etter at jeg trampet ut i den sølepytten! Jeg ble faktisk ikke sur en gang! Det var bare: “So what?” Jeg ble våt og kald, men noe mer enn det var det ikke nødvendig å bli.

Det nærmet seg 13 minutter siden forelesningen startet. Jeg var fortsatt i live, så det måtte da bety at jeg var blitt sterkere av det hele. Kanskje det ikke ville bli så pinlig å komme for sent likevel, selv om jeg begynte å grue meg ganske mye til å åpne den døra…

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 5 – som kommer snart!

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

DEL 3 –  “En fange i en gammel kropp”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #whatdoesntkillyoumakesyoustronger #ikkegiopp #muligheter #sowhat #keeponfighting #fighter #carpediem

Mitt liv som Sarah – DEL 3: En fange i en gammel kropp


 

T-banen suste inn på perrongen og kastet en skygge over meg der jeg satt og filosoferte over livets små og store spørsmål. Motvillig reiste jeg meg og stilte meg opp tålmodig bak andre som ventet på å gå inn når dørene åpnet seg. De fleste så ut til å være studenter. Unge, lovende mennesker med et spennende liv foran seg. Håpet jeg.

Jeg tittet kjapt på et utvalg ansikter. Nøytrale uttrykk. Glatt hud. Velstelt hår. De fleste hørte på musikk eller tittet ned på mobilen. “God morgen, folkens,” mumlet jeg demonstrativt, samtidig lettet over at ingen hørte meg. Jeg tittet kjapt over ansiktene igjen idet vi gikk på. Mon tro om de alle hadde hatt en like god dag som meg så langt? Tross tidenes innsats, var jeg likevel sent ute. “Goooood mooooorgen…..”

Jeg dumpet ned på et sete og lente hodet mot vinduet i et håp om kanskje å få sove litt til. Rett overfor meg satt en eldre mann. Rynkene på klærne avslørte at han var atskillig tynnere enn man først kunne få inntrykk av. Håret var grått og stritt. Ansiktet smalt og fullt av rynker og skjeggbuster. Blikket virket noe bedrøvet. “God morgen til deg også,” mumlet jeg, sikker på at han ikke la merke til det.

På ryggen hadde han en gammel ryggsekk. Et par plastposer stakk ut fra sidelommene. I hånden holdt han en lang pinne. Det var festet noen mørkebrune og grønne strikker i den ene enden, som tydeligvis representerte toppen. Idet t-banen kjørte inn på neste stasjon, reiste han seg med skjelvedne knær. Holdt seg knugende fast til setet der han nettopp hadde sittet, og støttet seg til den selvlagede stokken.

Jeg merket at jeg intuitivt spente alle muskler jeg hadde i kroppen. Rettet meg opp og plasserte armene diskret foran meg, slik at jeg var klar til å ta ham imot dersom han plutselig skulle komme farende over meg. Overraskende nok klarte han å stabbe seg uskadet ut på perrongen. Det ble han stående noen sekunder som om han forsøkte å rette opp den krumbøyde ryggen og rikke sekken bedre på plass.

Jeg stirret på ham til dørene ble lukket og vi kjørte videre. Jeg så på de unge guttene som satt et par meter unna. For 50 år siden, kanskje mer, hadde den gamle mannen vært som en av dem. De var unge. De var pene. Noen av dem hadde merkbart veltrente kropper. En gang hadde han vært en av dem.

Jeg kjente et vemodig ubehag i brystet. “Øynene er som to glugger vi titter ut av,” hadde en av lærerne sagt da jeg studerte sykepleie. “Kroppen eldes, men inni er vi de samme hele tiden.” Jeg følte jo det samme selv. Selvsagt hadde jeg lært mye siden jeg var barn og tenåring… Men jeg var fortsatt meg.

Jeg så ut av vinduet på hus, stener og busker som føk forbi. Hvem var jeg egentlig? Det siste året hadde vært nokså spesielt. Fra å være sykepleier, hadde jeg blitt pasient. Så ble jeg student. Igjen.

Jeg tenkte på den gamle mannen. Hvem var han egentlig? Så langt hadde jeg bare klart å plassere ham i kategorien “gammel mann”. Kanskje hørte han også hjemme i undergruppen “skrøpelig gammel mann”. Men hvem var han? Hva hadde han gjort i livet? Livshistorien hans? Hvem var det som tittet ut fra de gluggene?

Det var noe med menneskets verdi. Hvem har egentlig verdi? Og hvem føler at de har verdi?

Kategorier. Jeg husker selv hvor stor kontrast det var å hoppe fra “sykepleier” til “pasient”. Det var to ulike roller. To ulike identiteter. To ulike merkelapper som gjorde at jeg ble møtt med ulike forventninger og behandlet forskjellig. Den ene var aktiv, sterk og respektfull. Den andre var svak og hjelpetrengende. Men de var meg begge to.

Jeg prustet demostrativt og følte behov for å finne på noe for å oppholde tankene. Jeg rotet litt i sekken til jeg fikk tak i mobilen. Det så ut til å fungere bra for de unge, lovende som satt rundt meg. Kanskje det også ville fungere for meg.

“God morgen…”

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 4 (“Dørene lukkes”) her.

Tidligere innlegg:

DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”

DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #natur #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #vår #håp

Mitt liv som Sarah – DEL 2: Håp og liv spirer frem fra det døde

Det var overskyet ute. Bakken hadde fortsatt mørke flekker etter nattens regn. Enkelte steder mellom skyene så det heldigvis ut til å lysne. “Bra,” sa jeg til meg selv. Paraplyen hadde jeg glemt hjemme. Igjen. Sånn sett var jeg ganske sårbar der jeg beveget meg ut i den nye dagen.

Verden var begynt å bli grønn nå. Lysegrønn. Egentlig elsket jeg denne tidlige delen av sommeren. Alt virket så ferskt og nytt. Gress, trær, blomster. Det lysegrønne gjorde spesielt inntrykk. Selv om jeg bare var på vei til t-banen, følte jeg at jeg vandret i en seiersmars. Jeg sendte et glis mot den grå himmelen. Den årlige gleden over å ha overlevd nok en vinter.

Jeg tenkte tilbake. Da dagene ble mørkere og luften ble kaldere, hadde jeg ikke gitt fullstendig opp. Jeg levde videre i håpet. Hele vinteren. Det var et håp om at dette ubehagelige en gang ville gå over. Det var et håp fordi jeg trodde på at det fantes en mulighet for at det ville bli bra igjen, selv om jeg må innrømme at jeg noen ganger var i tvil om at naturen noen gang ville våkne til liv igjen.

Jeg håpet fordi jeg hadde lært. Det hadde jo skjedd år etter år. Men likevel hadde jeg en årlig tvil. En usikkerhet som bredte seg utover snøen som en mørk skygge. Stolte jeg ikke på årssyklusene? Eller var jeg bare så blendet av mørket og tilstivnet av kulden at jeg ikke klarte å tro det?

“Er det så vanskelig å tro at det vonde kan bli bedre mens det står på?” Jeg stoppet opp ved en liten busk. Så nøye på bladene. La hodet på skakke og ventet. Som om den ville svare meg. Selvsagt ville den ikke det. Eller – var det kanskje det den gjorde?

Jeg så rundt meg. Lysegrønne trær. Blomster som var i ferd med å spire frem. Jeg kunne høre fuglesang. Jeg kjente at den lille pausen gjorde noe med meg. Det var nesten som om jeg kunne kjenne på håpet, føle på livet.

Jeg hørte t-banen i det fjerne. Det var på tide å løpe. Alt det vakre forsvant i de neste sekunders kamp mot tiden. Jeg ville rope til dem foran meg at de måtte holde dørene. Men selvsagt hjalp det ikke. Vi var to-tre stykker som var så heldige å få med oss scenariet “dørene lukkes” idet vi pesende entret plattformen.

Banene forsvant. “Supert,” tenkte jeg. “I just lost another train! En flott metafor på livet mitt…” Jeg sendte sjåføren noen uvennlige tanker, før jeg angret meg og sendte meg selv de samme tankene fordi jeg hadde tillatt så ufine ord å komme inn i vokabularet mitt.

Jeg satte meg i trappa med ryggen mot murveggen. Jeg kom til å komme for sent til forelesningen. Jeg kom til å gjøre et dårlig inntrykk. Kanskje ødelegge dagen til foreleseren. Ingenting jeg gjorde var riktig. Hvorfor hadde jeg i det hele tatt stått opp i dag?

Et lysglimt lurte seg frem over asfalten ved siden av meg. Jeg så opp. Sola var i ferd med å bryte gjennom skydekket. Jeg lot blikket gli over de lysegrønne trærne nok en gang. Lot det stanse ved det store treet med de små, hvite blomstene. For noen måneder siden hadde det vært nakent. Tilsynelatende dødt. Ikke fordi det i seg selv var ødelagt, men fordi omgivelsene rundt forandret seg. Det ble kaldere. Derfor trakk treet seg inn i seg selv. Gikk i dvale.

Men livskraften var der. Nå kom det frem igjen. Vakrere enn noen gang.

Kanskje var det det busken hadde forsøkt å fortelle meg i stad. De siste månedene hadde jeg opplevd livet mer som en byrde enn som en glede. Jeg hadde lyst til å gi opp. Det var kaldt og mørkt rundt meg. Derfor trakk jeg meg inn i meg selv, i mitt eget mørke. Jeg følte meg ødelagt og verdiløs.

Men kanskje var det ikke så ille likevel. Kanskje kunne jeg gripe tak i håpet om at det ville bli bedre. Hvorfor ikke? Det hadde jo vært bedre før. Kanskje jeg ville kunne blomstre igjen, slik som treet?

Det lysegrønne dekket og de vakre blomstene hadde ikke kommet tilbake over en natt. Det hadde skjedd gradvis, over flere uker. Kanskje hadde jeg mer å lære her. Tålmodighet. Gradvis arbeid. Først en knopp, så en spire, så en vakker blomst…

Jeg lukket øynene. Kanskje ting en gang ville bli bedre. Jeg forsøkte å gripe fast i håpet. Kanskje en gang. Kanskje. Jo, jeg ville tro på det.

Jeg lukket øynene, men åpnet dem raskt igjen. Ville ikke miste naturen av syne. Jeg ville holde fast på livet. Det var bra jeg hadde mistet t-banen. Nå fikk jeg nyte det litt lenger. Håpet.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 3 (“En fange i en gammel kropp“) her.

DEL 1 (“Morgenens kamper og speilbildets glis”) kan du lese her.

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #natur #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #vår #håp

Mitt liv som Sarah – DEL 1: Morgenens kamper og speilbildets glis


 

“Den neste som sier at mennesket har verdi, biter jeg hodet av!” Jeg snerret til speilbildet der inne. Det snerret tilbake. Presset sammen øyenbrynene. Myste mot meg som om jeg representerte dagens store fiende.

Det var omtrent slik jeg følte meg. Sånn sett var vi ganske like, speilbildet og jeg. Men av og til ønsket jeg at det som møtte meg der inne, kunne vise litt mer forståelse. Kanskje komme med et oppmuntrende smil. Særlig på en dag som denne.

Jeg geipet. Det geipet tilbake. Hermet etter alle de sure grimasene jeg gjorde. “Dust,” mumlet jeg. Speilbildet beveget på munnen som om det forsøkte å si det samme til meg.

Jeg snudde meg og gikk ut på kjøkkenet. Det var jo slik jeg følte meg. Som en dust. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere ble ordene som kunne beskrive meg. Negative alle sammen.

Jeg puttet matpakken i sekken. “Jada, alle mennesker er verdifulle,” mumlet jeg til den. “Yeah, right!” svarte jeg på dens vegne.

Jeg gikk tilbake på badet. Tok på meg eyeliner og maskara mens jeg myste på personen der inne. Hun så skeptisk ut. Jeg tok leppestiften – leppestiften som jeg aldri brukte – og tegnet en diger monstermunn på hun der inne. “Ha! Ta den, du!” Jeg sendte henne en siste grimase. Hun så overrasket ut. Jeg smilte. Monstermunnen fikk henne til å se komisk ut. “Smil til verden, og den smiler igjen,” sa jeg idet jeg nikket farvel. Hun var høflig nok til å nikke tilbake.

Jeg var ikke sikker på hvorfor jeg valgte å gjennomføre disse morgenritualene til stadighet. Hver dag var en kamp. Eller, det var ikke helt riktig. Det fantes også gode dager også. Innimellom. Men det siste året hadde de fleste dagene vært en kamp.

Det var kanskje mer riktig å beskrive det hele som en slagmark. Først det sedvanlige basketaket mellom meg og vekkerklokken, som vanligvis endte med at en av oss falt pladask ned på gulvet. Det forundret meg stadig at ingen av oss hadde pådratt oss større skader. Jeg måtte sloss med dyna for å komme meg ut av senga. Den var sterk og tung. – Hvorfor skulle jeg i det hele tatt stå opp?

Det var den følelsen. Hvorfor… Hvorfor stå opp? Hvorfor spise frokost? Hvorfor gidde å stelle seg? Hvorfor gå ut av huset?

Dette var de tunge dagene. Dagene hvor drømmeland virket som det eneste forlokkende stedet å reise – men hvor billetten allerede var gått ut på dato.

Men det var bare kaste seg ut i striden. Finne frem rene klær, helst jeans og t-shorte. Sette sminke og smil på riktig plass. Så var vi klar for en ny dag, speilbildet og jeg.

Jeg lukket døren hardt igjen og vred nøkkelen omhyggelig igjen. Forsøkte å la tungsinnet bli igjen der inne. Håpet at det ikke hadde klart å snike seg med. Det hadde skjedd før. Men forhåpentligvis ikke i dag.

Med sekken slengt over skulderen gikk jeg mot heisen. “I dag blir en god dag,” mumlet jeg i håp om at gode utsagn kunne virke selvoppfyllende.

Heisdøren åpnet seg. Jeg gikk inn. Heisdøren lukket seg. Et nytt speilbilde møtte meg der inne. Jeg gliste og hilste høflig. Det smilte muntert hilste vennlig tilbake. “Jo, dette er lovende,” tenkte jeg med meg selv idet jeg forlot heisen og gikk ut på gaten. Nå gjenstod det bare å se hva dagen ville bringe.

———————————————————————–

“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.

Du kan lese videre i DEL 2 (“Håp og liv spirer frem fra det døde”) her.

———————————————————————–

#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #depresjon #psykiskhelse #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #psykiskhelse #drømmeland #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #morgen #speilbilde #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer