Himmelen var blåere nå. Det var kun noen få hvite dotter igjen der oppe, spredt omkring, i ferd med å gå i oppløsning.
Jeg satte meg på en benk der det ennå ikke satt noen. Lente meg tilbake og så opp på skyene. På en måte følte jeg at jeg også var i ferd med å gå i oppløsning. Tankene min føltes i hvert fall ganske usammenhengende. Diffuse. Som vatt. Jeg følte behov for å gråte. Men hvorfor skulle jeg gråte nå? Uværet var jo over. Solen var i ferd med å bryte frem.
“Legg det nå bak deg!”
“Kan du ikke bare tilgi dem?”
“Kom deg videre!”
“Se fremover! Nå har du fått et nytt liv! Nye muligheter! Grip dagen!”
Jeg hadde fått høre det mange ganger nå. Antakelig velment. Selv om det føltes mer som kritikk. Det som hadde skjedd, hadde visket meg ut – omtrent som skyene der oppe. De drev videre, men hva var det egentlig igjen av dem?
Jeg følte at jeg ett sted der ute hadde mistet meg selv. Nøyaktig hvor var jeg ikke sikker på. Jeg prøvde jo å gå videre, hver dag, hver time. Men det var liksom noe som manglet.
Noe.
Meg selv.
Det fløy en liten fugl høyt der oppe mellom skyer og blå himmel. En sort liten prikk med vinger. Jeg kjente noe vått renne nedover kinnet. Jeg tørket det bort, lettet over at det bare var en tåre og ikke en hilsen fra fuglen der oppe.
Vinden visket i trærne. Jeg kastet et blikk på benkene rundt meg. Det satt mennesker på dem. Noen alene, andre sammen i grupper. De som satt i gruppe pratet, smilte, lo. De som satt alene smilte ikke. En leste i en bok, et par andre satt og fiklet med mobilen. En dame, antakelig i 40-åra, satt bakoverlent og tittet opp mot himmelen.
Jeg så opp igjen på skyene, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning. Fuglen var der fortsatt. Den fløy med myke bevegelser i noe som minnet om en sirkel. Tilsynelatende likegyldig til skyene over seg, de hvite dottene som var i ferd med å gå i oppløsning.
“Ensomme hvite dotter,” hvisket jeg. “Dumme, ensomme hvite dotter!” Tenk bare hvor sterke dere kunne ha vært hvis dere hadde stått sammen!
Jeg reiste meg rolig og kastet et siste blikk på den ene gruppen med studenter. De pratet, smilte, lo. Så et nytt blikk på skyene der oppe.
“Dumme, ensomme hvite dotter,” gjentok jeg. “Tenk bare…”
Jeg gikk inn igjen med raske skritt. Jeg hadde allerede kommet for sent til forelesningen en gang i dag. Det fikk holde. Nå ventet en ny time, og jeg var klar til å gjøre det beste ut av den.
———————————————————————–
“Mitt liv som Sarah” er en fortelling fordelt på flere blogginnlegg basert på mine egne erfaringer, lett krydret med en hver skribents kunstneriske friheter.
Du kan lese videre i DEL 9 – som kommer snart!
Tidligere innlegg:
DEL 1 – “Morgenens kamper og speilbildets glis”
DEL 2 – “Håp og liv spirer frem fra det døde”
DEL 3 – “En fange i en gammel kropp”
DEL 4 – “Dørene lukkes”
DEL 5 – “På utsiden”
Del 6 – “På innsiden”
Del 7 – “Venneløse taper”
———————————————————————–
#mittlivsomsarah #sarah #hverdagsliv #utfordringer #livetsutfordringer #sånnerlivet #depresjon #deprimert #kamp #minkamp #mittliv #fortelling #selvbilde #ensomhet #vennskap #student #sykepleier #utfordringer #skuffelser #psykiskhelse #mobil #venner #sorg #traume