Observasjonen #4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

Han så på føttene som gikk forbi. Han orket ikke løfte blikket lenger. Derfor så han bare føttene. Føtter med slitte og nye sko. Føtter med skitne og rene sko. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Ingen stanset. Ingen hånd strakte seg ned for å legge noe i koppen. Det var bare føtter. Små og store føtter som hastet i alle retninger foran ham.

Han trengte hjelp nå. Det hadde han gjort lenge. Men det var aldri noen som hadde sett det. Og det var det ikke nå heller. Det var ingen som stanset opp. Det var bare føtter som hastet av gårde.

Han orket ikke rope. Han orket ikke si noe. Det hadde aldri hjulpet før. Det hadde aldri vært noen som ville høre. Og det var det ikke nå heller. Han hvisket noen ord. Men det var ingen som stanset for å lytte.

Han hadde skrevet en lapp. Der fortalte han at han trengte hjelp. Der ba han om hjelp. Det var mange som så den. Men de gikk bare videre. Det hadde de alltid gjort.

Han var liten da forldrene drakk seg fulle i Syden. Da de kranglet på hotellet, så alle kunne høre det, så alle kunne se det. Han var liten da de kjeftet på ham fordi han hadde sølt is på skjorta. Han fikk kjeft og ble slått. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var tretten da han ble banket opp i skolegården. Da han ble dyttet i elva. Da han naken ble stengt ute av guttegarderoben. Han gråt. Mange hørte det. Mange så det. Men ingen sa noe. Heller ikke de voksne.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Han var sytten da han droppet ut av skolen. Han ble fortsatt mobbet. Hjemme kranglet de fortsatt. Han klarte ikke konsentrere seg. Han forstod ikke hva de snakket om i timene. Samtidig ønsket han at noen skulle forstå ham. Han laget bråk. Forstyrret undervisningen og skulket. Alle hørte det. Alle så det. Men ingen sa noe.

Han trengte hjelp. Men det var ingen som gjorde noe.

Så ble han borte. Årene gikk. Det var ingen som hørte noe mer til ham. Ingen som så ham mer.

Nå satt han på gata og håpet at noen kunne hjelpe. Men det var ingen som stanset.

Han følte seg verdiløs. Det hadde han gjort mange ganger før. Som liten gutt. Som tenåring. Som ung mann. Han hadde ikke tall på hvor mange som hadde sett at han trengte hjelp, hvor mange som hadde hørt at han hadde det vanskelig. De burde ha forstått. Men det var ingen som sa noe.

Nå satt han her igjen og håpet at noen kunne hjelpe. Men han så bare føtter, føtter som hastet av sted foran ham.

Det var ingen som stanset.

Han var verdiløs.
 

#observasjonen #psykiskhelse #kjærlighet #verdi #verdiløs #menneskeverd #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg
 

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

#2: ISKALD — Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

#3: FLINK – Hun ville bare bli elsket…

Observasjonen #3: FLINK — Hun ville bare bli elsket…


 

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skjedde med andre. I barnehagen, på lekeplassen, på skolen. Hun hadde sett det skjedde, så hun trodde det var mulig. Hun måtte bare finne ut hvordan hun skulle få det til.

Ting gikk ofte ikke så bra. Hvis hun ikke gjorde som mamma og pappa sa, ble de sinte. Særlig pappa. Hvis hun gikk på feil sted, hvis hun tok på feil sokker, hvis hun sa noe galt. Han kunne bli sint for så mye. Det var ikke lett å finne noe mønster. Men hun lærte å passe seg. Forsøkte å lese kroppsspråket. Forsøkte å forstå når hun ikke skulle si noe mer, når hun skulle løpe og gjemme seg, når hun skulle bli liten og si unnskyld.

Hvis hun slo seg, var trist eller sa noe som mamma ikke likte, ble mamma lei seg. Hun lærte seg å lese ansiktet til mamma. Når mamma var redd, når mamma var trist, når mamma var fortvilet, når mamma var sint. Ofte ble mamma lei seg på grunn av pappa. Derfor måtte hun også lære seg å passe på mamma, beskytte henne mot pappa.

Mamma hjalp henne med å lære. “Ikke gjør sånn… Ikke si sånn… Da blir pappa sint…” Og når pappa ble sint, ble mamma lei seg. Og alt var hennes skyld. Hun lærte derfor at hun måtte passe seg. “Ikke gjør sånn… Ikke si sånn…”

Hun lærte.

Mamma og pappa var snille. De ga fine gaver. De laget matpakke. De fulgte til og fra skoleavslutninger, fotballtrening og bursdagsfester. De sa hyggelige ting. De smilte og lo. De fortalte henne hvor flink hun var.

– Når hun var snill jente…

– Når hun sa eller gjorde morsomme ting…

– Når hun laget fine tegninger til dem…

– Når hun fikk gode karakterer på skolen…

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skjedde med andre, og hun hadde lært seg hvordan det skjedde.

Hun jobbet hardt. Lot dem aldri se at hun var redd eller lei seg. Lot dem aldri få vite om de vonde tingene som skjedde på skolen eller med venner. Hun smilte og lo, fortalte morsomheter og fant på ablegøyer. De likte det, smilte og lo. Hun følte seg elsket. Hun trengte det.

Hun jobbet hardt. Lot dem aldri få vite det hvis hun fikk kjeft fra læreren eller fikk dårlige karakterer. Men som regel gikk det veldig bra på skolen. Hun gjorde lekser og leste mye til prøvene. Hun var nøye med oppgaver. Hun var flink pike på skolen. Foreldrene fikk gode tilbakemeldigner fra læreren. Det gledet dem. De så karkterboken og det gledet dem å se at hun klarte det. De roste henne. Hun følte seg elsket. Hun trengte det.

Hun ville bare bli elsket. Lengtet etter at noen skulle være glad i henne. Hun hadde sett det skje med andre, og hun hadde klart å få det til selv.
 

#observasjonen #psykiskhelse #flinkpike #kjærlighet #foreldre #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg
 

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

#2: ISKALD — Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

#4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

Observasjonen #2: ISKALD – Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

Det var vinter. Han gikk fortsatt i olajakke. Det var den eneste jakken han hadde. Om høsten og våren var jakken åpen. Når det ble vinter, lukket han den. Det var kaldt.

Han hadde ikke votter. Hendene puttet han i bukselommene; det var ikke noen andre steder å putte dem. Han hadde ikke skjerf. Han brettet jakkekragen opp over nakken. Heiste skuldrene. Forsøkte å skjerme seg for vinden og snøflakene. Han hadde ikke lue. Det var kaldt.

Et tykt lag av snø dekket marken. Barn i alle størrelser var ute, leket, iført fargerike bobledresser, votter og luer. Han var også ute. Men ikke for å leke. I joggesko løp han over den snødekte plenen bak blokkene. Ikke for å være ute, men for å besøke venner. Helst være inne.

Foreldrene var snille. De var blie når han hadde med venner hjem. Smilte vennlig. Spurte ham om han hadde spist. Lot ham få bli med andre hjem. Lot ham få spise middag hos andre.

De lot ham få være med på ting. Og han dro dit alene. Han fikk være med i speidern. Han var den eneste som hadde soveposen i plastpose. Den eneste som manglet liggeunderlag. Den eneste som brukte skolesekken når de skulle på hyttetur. Han tenkte ikke så mye over det. Det gjorde ikke de andre barna heller. Han fikk være med. De hadde det gøy.

Han kom ofte alene på skoleavslutningene. Han var den eneste som gikk i olabukse og skitten genser. Han deltok i rollespill, slik som alle de andre. Men han var den eneste som ikke hadde foreldre der som klappet. Han så ikke ut til å bry seg. Det gjorde ikke de andre barna heller.Han fikk være med. De hadde det gøy.

Han var ofte hos skoletannlegen, hadde ofte hull i tennene. Han var den eneste med synlig ørevoks i ørene. Noen ærtet ham for det. Noen plaget ham. Men han forsøkte å late som ingenting. Forsøkte å unngå de bøllete guttene. Forsøkte å unngå det som gjorde vondt. Det som gjorde mest vondt.

Han hadde husnøkkelen i en snor rundt halsen. Hjemme kunne han komme og gå som han ville. Foreldrene lot ham få gjøre det. Han kunne være ute sent om kvelden. De brydde seg ikke om tiden. Det gjorde ikke han heller.

Han passet sjelden klokka. Kom for sent til skolen. Kom for sent til speidern. Kom for sent hjem til middag. Men han visste hvor han fant mat. Det stod alltid en pakke med cornflakes øverst i skapet. Det passet foreldrene på. De brydde seg nemlig om ham – slik han også hadde lært seg å bry seg om seg selv.

#observasjonen #psykiskhelse #venner #alene #sympati #mobbing #hjelp #semeg #forsømmelse #barndom #omsorgssvikt #historie #oppvekst #vågåbrydeg

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

#3: Flink — Hun ville bare bli elsket…

#4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe

 

Observasjonen #1: ENSOM — “Hadde det vært så enkelt…”

Hun var en ung dame nå. Følte seg ensom, noen ganger deprimert. Lengtet etter selskap, etter nærhet, etter vennskap. Satt og så ut av vinduet, drømte om at venner kom på besøk. Drømte om at venner ringte, drømte om at venner svarte.

Hun hadde alltid hatt få venner. Da hun var liten, var hun sjenert. Slik var det bare. Hun var vant til å bli kjeftet på av voksne. Derfor ble hun stille. Ville ikke stikke seg frem. Ville ikke provosere noen. Ville ikke ødelegge for noen. Ville ikke få mer kjeft.

Når hun så de andre barna leke, snek hun seg forsiktig nærmere. Lot som om hun så på maurene i buskene eller plukket strå fra bakken. Sakte kom hun nærmere, til hun var sikker på at de kunne se henne. Og de så henne. Hun håpet at de ville smile, slik at hun kunne smile igjen. Men de så bare bort, fortsatte å leke, hvisket noe til hverandre, lo litt, løp til et annet sted.

På skolen satt hun alene. Så på læreren mens hun gikk frem og tilbake foran tavlen. Håpet at hun ville bli sett, håpet at hun ville få et smil. Hun tegnet i bøkene. Lurte på hva læreren hadde sagt. Så på de andre elevene. Håpet at hun ville få være med dem i friminuttet. Så på dem når de løp ut. Håpet at det snart ville ringe inn igjen.

Hun ble større. Så at klassekamerater fikk nye venner, så at de fikk kjærester. Hun så seg i speilet, ønsket hun var en annen, ønsket hun var som de andre. Hun trøstet seg med leksene, leste hardt til prøvene. Hun turte ikke si til andre at hun fikk gode karakterer, men hun følte at karakterene smilte til henne. De fortalte at hun var god nok. God nok selv om hun aldri fikk toppkarakter. God nok selv om hun var alene.

Hun ble voksen. Hun ble en ung dame. Følte seg ensom, noen ganger deprimert. Lengtet etter selskap, etter nærhet, etter vennskap. Lurte på om livet hadde noen mening, lurte på om noen ville savne henne, lurte på om et hjerte kunne knuse, sprenges i styker. Hun orket ikke jobbe, orket ikke gå ut, orket ikke stå opp av senga. Hun orket ikke spise, orket ikke snakket med noen. Hun var alene, følte seg ensom.

Hun fikk hjelp. En lege, en psykolog. Hun fortalte dem hva hun følte, at hun følte seg ensom, følte seg deprimert, følte seg uten verdi. De sa de forstod. De sa hun måtte gjøre noe med det, fylle livet med noe positivt, skaffe seg venner. Hun sa hun forstod, hadde forstått det for lenge siden. Hadde det vært så enkelt, ville hun selvsagt ha gjort det. Da hun var liten, da hun så de andre barna leke, da de løp ut i friminuttet, da de samlet seg på fotballbanen.

Men hun var sjenert. Slik var det bare. Ville ikke stikke seg frem. Ville ikke provosere noen. Ville ikke ødelegge for noen. Ville ikke få mer kjeft. Håpet at noen ville smile. Slik at hun kunne smile igjen. Hun gikk ut, etter å ha fått de gode råd. Hun var alene igjen, følte seg ensom. Hun hadde håpet at noen ville smile. Nå håpet hun ikke lenger. Hun var alene. Igjen.

#observasjonen #ensom #lege #psykolog #psykiskhelse #venner #ensomhet #alene #depresjon #sympati #mobbing #hjelp #semeg #trist #historie #oppvekst #vågåbrydeg

Observasjonen er en serie med historier basert på egne og andres erfaringer, observasjoner og livshistorier. Det er ikke en bestemt persons historie; det kunne vært alles. Det er ikke ett menneskes historie; det er manges. Les med hjertet, og la deg inspirere til å bry deg inn i andres liv. <3

Les også:
#2: ISKALD — Men han brydde seg ikke… Ikke de voksne heller…

#3: FLINK — Hun ville bare bli elsket…

#4: VERDILØS — Han trengte hjelp, men ingen gjorde noe