Oi – er det så mange som dør av røyking?

Joda, jeg har hørt det siden jeg gikk på barneskolen. Kanskje allerede i barnehagen. Jeg og søskenbarna mine – de minste iført bleier og skitne t-Shorter – var nok de største aktivistene når farmor tok frem sin sjette røyk og farfar smattet i pipa.

“Æsj! Det lukter vondt!”

“Æsj! Det der er farlig!”

“Ikke røyk, farmor! Jeg vil ikke at du skal dø.”

Vel, det bet ikke på farmor. Hun fortsatte å røyke, og vi gikk ut for å leke. Slik gikk somrene.

Det sies at skadevirkningen av røyking kan påvirke ikke bare neste generasjon, men også barnebarnsgenerasjonen. Kanskje det er derfor jeg har astmasymptomer. Eller så kanskje det er Oslo-lufta sin skyld.

Uansett. Det er kjent nå – i motsetning til på 1800-tallet – at røyking er helseskadelig. For 150 år siden trodde man det var sunt. Det kunne være kuren for et par dårlige lunger. Nå ler vi kanskje av det. Men konsekvensene av år med røyking, er uansett ikke morsomme. Verken for den som røyker aktivt selv, eller for de som passivt får del i det.

Jeg har sett pasienter dø av røykeskader. Eller slite med andre konsekvenser fra det. Det har vært trist å se. Og selv om jeg som femåring forsøkte å fraråde farmor fra å putte den skumle røyken i munn, hadde jeg aldri sett for meg slike konsekvenser. I mitt barnesinn holdt det at noen sa det var farlig. Det var tilstrekkelig. For det som var farlig, var slikt man måtte holde seg unna.

Det var vel først når vi ble eldre at vi begynte å tvile. Det skjedde jo ingenting. Så vennene begynte å røyke, de også. Noen ble til og med mer populære av det. Jeg trakk mine modige drag som passiv tilskuer. Men noen personlig røyker ble jeg aldri. Heldigvis.

Nå leste jeg nettopp en liten oversikt i en av Alabamas lover, og selv om barnelærdommen fortsatt sitter, var det likevel skrekkelig lesning:

Cigarette smoking is the single most preventable cause of disease and death in the United States. Smoking results in more deaths each year in the US than AIDS, cocaine, heroin, homicide, suicide, motor-vehicle crashes, and fires – – combined.

Jeg har fått mange stygge blikk og nedslående kommentarer fordi jeg har selvskadet huden min. Jeg skjønner for så vidt hvorfor. Men med tanke på hvor mye mer skadelig røyking er, så skjønner jeg likevel ikke hvorfor det ene kan være så fullstendig sosialt akseptabelt, mens det andre ikke er det. Men jeg tipper at Hollywood og reklamebransjen har en stor finger med i spillet…

#røyking #helse #selvskading #dødelighet #dødsfall #liv #død #selvmord #helseskadelig #røyk #tobakk #nikotin #avhengighet #sosialt #sosialisering

Forsømmelser er også selvskading

Mennesker som har opplevd mye vondt, kan senere få et vanskelig forhold til egen kropp. Kroppen kan bli noe man skammer seg over, noe man ikke vil vedkjenne seg, noe man knapt registrerer at er der, eller noe man hater.

Terskelen for å påføre egen kropp skade blir da lavere. Vi forbinder gjerne selvskading med handlinger som påfører kroppen fysisk skade direkte – f.eks. gjennom kutting, risping, brenning, slag og liknende. Men denne typen selvpåførte skader er bare den ene siden av en lang linje med grader av selvskading mot en kropp man har et problematisk forhold til.

På den andre siden av linja finner vi mer subtile forsømmelser. Det kan handle om noe så enkelt som det å unngå å gå til legen hvis man er syk eller slurve med personlig hygiene. Forsømmelser, med andre ord. Vi kan tenke på det slik: Kroppen anses som noe skamfullt, fremmed eller noe man hater. Så hvorfor skal man da gidde å bry seg om den?

Selvskading i dette perspektivet kan ses på litt som omsorgssvikt. Som barn er vi avhengige av at foreldrene ivaretar oss. Denne oppgaven kan de svikte ved at de enten påfører barnet direkte vold (fysisk, psykisk, sosialt, seksuelt) eller ved at de forsømmer å gi barnet det det trenger (fysisk, psykisk, sosialt). Når vi blir voksne, er det vi selv som skal ivareta omsorgen for oss selv. Men vi kan svikte oss selv på tilsvarende måte: Enten ved direkte vold (selvskading i form av kutting, slag, osv.) eller ved å forsømme å gi oss selv det vi trenger (f.eks. sunn mat, hvile, aktivitet, pleie, medisinsk hjelp, osv.).

Forsømmelsen kan, som sagt, være motivert av ulike forhold. Likegyldighet og straff/hat er kanskje det vanligste.

Uansett motivasjon og uansett bakgrunn, er det ikke en god situasjon å være i. Man kan begynne veien mot å få det bedre ved å bli bevisst sin egen handlemåte og forstå seg selv bedre, og så gradvis begynne å akseptere seg selv, kroppen og dens behov. Eventuelt med hjelp fra profesjonelle.

#psykiskhelse #selvskading #egenomsorg #omsorg #kropp #kroppsbilde #problematisk #skale #hat #selvhat #forsømmelser #behov #ivareta #omsorgssvikt #psykolog #psykiater #hjelp

Er “villet egenskade” en god betegnelse for selvskading?

I den internasjonale diagnosemanualen ICD-10 brukes begrepet “villet egenskade” (“deliberate self-harm”) om selvskade. Videre deles det opp i selvskading med suicidal intensjon og selvskading uten suicidal intensjon. En slik inndeling er selvfølgelig viktig. En person som skader seg selv (uavhengig av alvorlighetsgrad) med intensjon om å ta livet sitt, vil trenge en annen oppfølging enn en person som skader seg selv uten selvmordstanker.

Dessverre er det ikke alltid lett å skille hva som er hva. Pasienter kan benekte selvmordstanker for å slippe unna tilsyn, slik at de kan ta livet sitt. Eller de kan si at de har selvmordstanker uten at det egentlig har det, fordi de frykter at de ellers ikke vil få hjelp. Det blir derfor opp til eksperten (gjerne en psykolog eller psykiater) å avgjøre hvorvidt det i det enkelte tilfelle handler om “selvskading med suicidal intensjon” eller “selvskading uten suicidal intensjon” – eller om det ganske enkelt handler om “selvskading med usikker intensjon”.

Ettersom eksperten vet at pasienter i noen tilfeller ikke vil fortelle sannheten, vil de alltid ha en viss grad av skepsis til det pasienten forteller selv om sine intensjoner. I de tilfeller der pasienten forsøker å skjule sine selvmordsplaner, er dette bra. I andre tilfeller kan det være uheldig for pasienten, da eksperten kan komme til å overse at pasienten faktisk gjorde et ekte selvmordsforsøk – særlig dersom pasienten nå ser ut til å ha roet seg igjen. Pasienter som trenger oppfølging for selvmordsproblematikk risikerer derfor å forbli uten hjelp – med fare for at det skjer igjen, kanskje med uheldig resultat…

Det er uansett nyttig å skille mellom “med suicidal intensjon” og “uten suicidal intensjon”, og begrepet “villet egenskade” viser til at dette er noe som personen har utført mot seg selv, på eget initiativ. Det er ikke noen andre som har påført ham/henne skaden, og det er heller ikke tilfeldigheter eller naturkreftene. Personer som selvskader har dessuten ofte et klart mål for selvskadingen: De skader seg for å slippe å føle på emosjonell smerte, for å føle seg bedre, for å føle noe, for å straffe seg selv, osv.

Det er imidlertid en stor hake ved dette begrepet. Det er nemlig ikke slik at all selvskading er “villet”. Det er i hvert fall tre tilfeller dette kan skje:

  • ved dissosiasjon
  • ved psykose
  • under påvirkning av rusmidler

En person som tidvis dissosierer eller har perioder med psykose kan selvfølgelig skade seg selv med vilje – slik som alle andre. Men det skjer dessverre ikke sjelden at personer som mister kontrollen på denne måten, skader seg selv alvorlig. Jeg har gjort det selv en gang – og jeg kan love at det verken var planlagt eller “villet”. Ambulansepersonalet fortalte meg at de ofte fraktet verre tilfeller enn meg til legevakta. De hadde stor forståelse for problematikken, og det er bra – for denne typen selvskading er nesten som om noen andre skulle ha påført deg det; men samtidig kan du heller ikke bringes i sikkerhet fra den personen som truer deg – det er jo deg selv.

Problemet med begrepet “villet egenskade” er at det ikke dekker denne typen problematikk, som både er alvorlig og viktig. På engelsk er det mange som derfor dropper ordet “deliberate” (villet), og kun sier “self-harm”. På norsk er nok fortsatt “selvskading” (ikke “egenskading”) det beste og mest anvendelige begrepet.
 

#selvskading #egenskade #villetegenskade #icd #icd10 #legevakta #psykiskhelse #psykisk #dissosiasjon #cptsd #bpd #eup #psykose #rus #rusmidler #ruset #skade #selvmord #selvmordsforsøk #suicidal #suicid #hjelp #helsehjelp #behandling #psykolog #psykiater #ekspert #vurdering #diagnose #kategorisering #pasient

 

Er du klar over hvor vondt det er å få en pilleboks i hodet??

cof

Jeg bør kanskje takke deg for at du dælja en boks med multivitaminer i knollen på meg? Jeg fikk faktisk ganske vondt i hodet etterpå. Og det er fortsatt ømt når jeg tar på det.

Tror du jeg har overflod av hjerneceller, liksom? Jeg sliter nok med å få aktivert de jeg nå har…

Ja, du syntes vel du hadde en god grunn. Men godt var det likevel ikke.

Jeg er nok en smule fornærmet på deg nå. Men kanskje burde jeg bare takke deg? Det var jo en real sunnhetsbombe…

Så, kjære Selvskading, takk skal du ha! Takk for at du beriker livet mitt med bomber og granater, stjerner og pip-pip’er…

#selvskading #psykiskhelse #cptsd #emosjonell #dysregulering #emisjobelldysregulering #vondeminner #drittdps #dps #hodepine #multivitaminer #hjerne #koko

“Man kan få hjelp ved selvskading!” – men vet hjelperne hvordan?

cof

“Det er umodent…”

“Det er ikke hensiktsmessig…”

“Der løser ingen problemer…”

Der er vel det jeg husker best av det de sa om selvskading på DPSen. Åjo, de sa også en ting til: “Du kan få hjelp. Tror du det?”

Jeg var antagelig litt naiv, for jeg trodde dem. Selv om ukene gikk, trodde jeg fortsatt på det. Men de snakket lite om det. De eneste rådene jeg husker, ble sagt nærmest i forbifarten og handlet om is not huden eller strikk mot håndleddet. Med andre ord, bare en ny form for selvskading som ikke etterlot seg arr.

De anbefalte også å ringe noen, og finne på ting som distraherte deg: kino, gå en tur, trene eller kose deg med en kopp te. Sikkert fint for dem som kan ha glede av det, eller som har noen å ringe. Men også disse tiltakene har en ting til felles med selvskading: De løser ingen problemer.

Ved noen tilfeller vil de faktisk være riktig. Når følelsene svinger hurtig og kraftig, og det har vært slik i flere år, må man finne en måte som kan gjøre det mulig å leve med det på, med minst mulig skade. Etter en tur på kino eller en tur i marka, kan de vonde følelsene ha roet seg. I slike tilfeller er den turen gull verd, fordi den beskytter mot skader som ellers vil følge med en resten av livet.

I andre tilfeller står det vonde og venter utenfor kinosalen, eller det følger med i buksebeinet mens du går på tur. Du forsøker å distrahere deg selv, tvinge bort de vonde tankene og late som alt er bra, i hvert fall ganske bra. Og det er det som skjer – hvis du ikke klarer å glede deg over kinoturen eller koppen med te, vil det ikke gi deg noe smertelette heller. Slike tiltak hjelper ikke der og da – og de har altså det til felles med selvskading: De løser ingen problemer.

Jeg tror de ansatte på DPSen hadde et riktig poeng da de sa det var mulig å få hjelp mot selvskading. Men jeg tror ikke de visste hvordan de skulle gjøre det i praksis. Jeg tror de hadde en riktig oppfatning av selvskading som et symptom, og ikke som en sykdom i seg selv. Men jeg tror ikke de forstod hvor viktig det var å finne ut hva det var et symptom på.

Flere av de ansatte var selv røykere. Hvis de fikk sterkt røykesug, ville de da tatt til takke med en tur på kino? Kanskje, men trolig ikke hvis de på kort tid hadde gjennomgått en rekke tap, fått en mer eller mindre alvorlig psykisk lidelse og ikke evnet å glede seg over filmen. I en slik situasjon ville de antakelig satt pris på en god samtale med et vennlig, lyttende menneske. Men å tilby slikt til pasienter, står ikke i prosedyrene. Selv om ansatte ofte støtter hverandre i vanskelige situasjoner, og stadig søker trøst, bekreftelse og empati hos hverandre, er det veiledende mottoet at pasienten må lære å klare seg selv. Han eller hun må for all del ikke bli avhengig av dem.

Jeg tror det er både riktig og viktig at en pasient ikke blir avhengig av et bestemt helsepersonell eller en bestemt institusjon. Men hvorfor skulle en pasient ha andre behov enn en ansatt ved tap, alvorlige krenkelser eller livskriser? Når pasienten ikke får hjelp, får han/hun heller ingen sjanse til å hente seg inn igjen. I stedet blir de offentlig betalte hjelperne “fiender”, som gjør tilhelningsprosessen verre. Og hva har da pasienten igjen annet enn selvskading? For når evnen til å glede seg blir ødelagt, vil selvskadingen likevel fungere. Når pasienten blir stående helt alene, kan selvskadingen likevel tilby trøst.

Jeg tror vel egentlig fortsatt på at det er mulig å få hjelp ved selvskading, sånn innerst inne. Men jeg har liten tro på en del av de som er ansatt i det det offentlige for å gi denne hjelpen. Hva kan man gjøre med det?

1) De ansatte må få kurs, veiledning og etterutdanning. I det offentlige er dette mangelvare, og de som jobber der blir ofte overlatt til sin egen fantasi og eldre kollegers fordommer. Oppdatering på teori, metode og holdninger vil definitivt komme pasientene til gode.

2) De ansatte må jobbe med sine egne holdninger, og de må også ta ansvar for å oppdatere seg selv. De har selv valgt utdanning og søkt en stilling, og bør følge opp det ansvaret som følger med i praksis – selv om ikke arbeidsgiver kan servere alle muligheter på sølvfat.

3) De ansatte bør lytte til pasienten. Dette er det viktigste, og det er gratis og lite tidkrevende. De bør være ydmyke nok til å innrømme feil og tilpasse seg til det pasienten sier, ikke etter det de har lest i en lærebok og som de gjetter at kanskje kan stemme med denne pasienten.

Først når de ansatte forstår hva selvskading er og hvilken funksjon det har for denne pasienten, vil de kunne gi reell hjelp mot selvskading. “Men dette vet vi jo allerede!” vil de ansatte kanskje protestere. Og jeg tror de har rett. De har bare klart å omsette teorien i praksis ennå…

#selvskading #psykiskhelse #sår #arr #dps #psykolog #psykiater #hjelp #helsehjelp #pasient #ikkehjelp #faglighet #faglig #oppdatering #uvitenhet #arroganse #lytter #depresjon #angst #bpd #eup #cptsd #ptsd #personlighetsforstyrrelse #dissosiasjon #krise #traume #akuttkrise #krenkelse #offentligpsykiatri 

Æsj, nerveskade? (dissosiasjon = selvpåført skade uten å ville det)

Det er ikke ofte jeg dissosierer slik at kroppen handler uten at jeg er bevisst. Men for litt siden klarte jeg å skade meg selv – helt uten viljestyrte bevegelser. Det var kjempeskremmende. Og nå mistenker jeg at jeg har fått en liten nerveskade som takk for den gesten. Vondt er det i hvert fall. Har fortsatt håp om bedring, og er glad for at ikke verre ting skjedde.

Men det er kjipt… og noe av det kjipeste, er at så få forstår hva dette handler om, altså hvordan det kan skje.

Heldigvis traff jeg verdens beste helsepersonell denne gangen, og gir dem full kredit for det. Men ellers er det lite forståelse… Jeg gjorde det jo selv – det er noe helt annet enn å få et kjøleskap i hodet og slike ting. Jeg syns ikke synd på meg selv (er mer skremt og syns det er ubehagelig), men den skepsis man blir møtt med hvis noen finner det ut, er nesten like ubehagelig som nervesmertene. Men jeg har et håp om at også det vil gå over – og at flere vil forstå hva ‘dissosiasjon’ er som fenomen…

#psykiskhelse #dissosiasjon #skade #selvskading #nerveskade #vondt #fordommer #forståelse #psykisk #cptsd #helsehjelp #ambulanse #redd #traume

Tannlegen kommenterte selvskadingsarrene…

Det har vært så varmt i sommer at jeg har blitt vant til å gå i t-skjorte, tross arr oppover armene. Jeg tenkte derfor ikke så mye på hva jeg hadde på meg da jeg dro til tannlegen i morges.

Vi tok bilder av tennene, som vanlig, og jeg smilte så pent jeg bare kunne med disse ubehagelige, harde, kantete sakene i munnen. Bildene kom opp på pc’n, og jeg fikk høre de gode nyhetene at jeg ikke hadde noen hull. Nå skulle hun bare gå over dem, sjekke litt, pusse litt og toppe det hele med litt fluor.

“Du har noen arr her,” sa hun plutselig, mens hun berørte armen min forsiktig med håndryggen sin.

“Øh, hæ?” sa jeg, litt forvirret.

“Jeg ser at du har noen arr,” sa hun vennlig og rolig. “Har du det bra?”

Jeg var virkelig overrasket over at hun tok det opp. Jeg har, som sagt, gått med t-skjorte i hele sommer. For første gang har mange av vennene mine sett armene mine etter de siste årenes selvskadingsraid. Men ingen har sagt noe unntatt en tidligere kollega, som støttet meg en del etter arbeidskonflikten og som selv hadde negative erfaringer med et familiemedlem fra den DPSen som ødela så mye for meg.

“De er gamle, takk som spør,” sa jeg og smilte forsiktig til tannlegen. “Det går mye bedre nå.”

Selv om jeg følte meg litt overrumplet, synes jeg egentlig at det var fint at hun spurte. Ikke fordi det gjorde noen forskjell for min del. Men det viser at det i hvert fall finnes noen mennesker i denne verden som bryr seg. Og jeg vet at det finnes mange andre mennesker som ennå selvskader i det skjulte, og som kanskje kunne trengt en slik vennlig, omsorgsfull kommentar: “Jeg ser at du har noen arr… Har du det bra?”

Mange er redde for å spørre om slikt. Redd for å såre? Redd for å få kjeft? Redd for å trigge mer selvskading? La oss si det slik – det er svært lite sannsynlig at du får deg en knyttneve i ansiktet hvis du spør på en forsiktig, høflig og vennlig måte. Og det å snakke om selvskading, vil ikke trigge mer selvskading. Snarere tvert imot. Det å få muligheten til å snakke om det, kan gjøre at man får det mye bedre. I noen tilfeller kan det også redde liv.

Selv ikke sykepleierkollegene mine turte å si noe da jeg selvskadet på jobb. Først etter et selvmordsforsøk var det noen som sa at de hadde sett det. Vennene mine har ikke turt å kommentere arrene. Og jeg har forståelse for dem. Nå er arrene dessuten gamle (minst 2 måneder!). Men likevel… Tannlegen, som jeg kun møter en gang i året, hun turte. Jeg mener – hun kunne ha mistet en kunde om hun hadde fornærmet meg! Eller jeg kunne bitt henne kraftig i fingeren. Men jeg synes bare hun var tøff! For det er skummelt å ta opp vanskelige temaer. Men det er likevel viktig. Så full kredit til henne og andre som er som henne!

#psykiskhelse #selvskading #arr #sår #tannlege #omsorg #bryseg #villetegenskade #villet #egenskade #helse #psykiatri

“Forstår du hva selvskading handler om?” – – Takk, Bergens Tidende, for at dere ville trykke dette!

For mange fremstår selvskading som noe forunderlig, og mange vet ikke hvordan de skal forholde seg til at en venn, en kollega eller et familiemedlem påfører seg selv skade. Det er viktig å forstå hva dette handler om – og jeg vil rette en stor takk til Bergens Tidende for at de ved å ta inn dette innlegget, har bidratt til å spre kunnskap om selvskading og hvordan man kan hjelpe dem som sliter.

——————————————————————————–

Du har kanskje lagt merke til dem, jenten eller gutten, kvinnen eller mannen, som med jevne mellomrom dukker opp med sår på armene.

Kanskje var du en av dem som spurte: «Har du katt?». Kanskje var du en av dem som etter en stund sluttet å tro på kattehistorien, piggtrådhistorien eller «jeg brant meg på stekeovnen»-historien. Kanskje skjønte du at sårene var selvpåført.

Men forstod du hva det handlet om?

Jeg jobbet som sykepleier på kirurgisk avdeling. Jeg skadet meg selv. Noen pasienter la merke til sårene, men jeg kom langt med å skylde på katten. I forbindelse med en krise eskalerte selvskadingen. Men ingen av kollegene mine sa noe, og jeg var overbevist om at ingen la merke til det.

Først i etterkant av et selvmordsforsøk kom kommentarene: «Vi så at det ble mer og mer sår på armene. Men vi visste bare ikke hva vi skulle si».

Selvskading kan nok virke merkelig for dem som møter det for første gang. Det forunderlige med selvskading er likevel ikke mer forunderlig enn at man spiser, drikker eller røyker noe man vet er skadelig for kroppen.

Forskjellen ligger i at det siste er mer utbredt og mer sosialt akseptert. I grunnen handler det om det samme: Ingen av oss liker å ha det vondt. De løsninger vi tyr til for å lindre smerte, uro og ubehag, kan imidlertid variere.

Hjernen vår har ulike belønningssystemer som kan aktiveres og gi smertelindring, glede og velvære. En måte å aktivere systemet på, er å tilføre kroppen sukker. I praksis vises dette som sukkersug og trøstespising. Systemet kan også aktiveres av nikotin, alkohol, hudkontakt og fysisk aktivitet.

Selvskading føyer seg til denne rekken av positive og negative måter å aktivere hjernens belønningssystem på. Og bivirkningen er den samme: Avhengighet.

Det er derfor en person som har skadet seg selv lett kan komme til å gjøre det igjen i en vond og vanskelig situasjon – slik andre da vil ty til sjokolade eller røyk.

Selvskading bør ikke ses på som et ønske om oppmerksomhet eller et rop om hjelp. Årsakene kan være like varierte som ved trøstespising og alkoholisme. Men det handler i de aller, aller fleste tilfeller om å lindre psykisk smerte og uro.

Det er det som er problemet med selvskading: Det løser ingen problemer. Men det fungerer. Det hjelper. Der og da.

Med tiden kan derfor selvskadingen bli mer omfattende og i alvorlige tilfeller ende med selvmordsforsøk. Selvskading er nemlig en egen risikofaktor for selvmord. Det er derfor viktig at du forstår hva selvskading handler om. Det handler om at man har det vondt.

Kanskje er du blant dem som ikke vet hva de skal si. Det kan da hjelpe å se på selvskading som tårer. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si til noen som gråter heller. Men det handler om det samme.

Det siste man trenger, er å bli kjeftet på eller bedt om å skjerpe seg. Den tanken har nok vedkommende allerede tenkt selv, kanskje mange ganger. Kanskje var det også derfor han eller hun skadet seg selv ? fordi han eller hun forsøkte å ta seg sammen.

Ved å våge å ta samtalen med en som selvskader, kan du hjelpe et menneske til å få det bedre, kanskje også redde et liv. Det er for lengst avfeid som en myte at en slik samtale kan føre til mer selvpåført skade.

——————————————————————————————————–

Hvis du, i likhet med meg, er opptatt i å spre kunnskap om og forståelse for selvskading, vil jeg oppfordre deg til å dele denne artikkelen. Det er viktig å erstatte de mange fordommene som finnes mot mennesker som selvskader, med empati, omsorg og vennlighet. Du finner artikkelen i Bergens Tidende her.
 

 

#selvskading #psykiskhelse #psykiskelidelser #psykisk #lidelse #depresjon #angst #ptsd #cptsd #selvskadingsproblemer #psykisksmerte #skade #villetegenskade #hjelp #pasient #dps #psykolog #psykiater #helsehjelp #støtte #sorg #indresmerte #katt #sår #arr #vondt #ropomhjelp #psykiskhelsevern #fordommer #empati #vennlighet #omsorg #gråt #tårer #endorfiner #belønningssystem #belønning

Æsj, som folk stirrer, da…. (Om arr fra selvskading)

Jeg orker ikke gå med lang genser i disse varme dagene vi nå har i Oslo. Jeg har brukt t-skjorte når jeg trener også, rett og slett fordi jeg tolererer varme dårlig (noe få tror…). Men på trening er de fleste opptatt av seg og sitt. Annerledes er det visst i verden her ute, har jeg merket.

Med solbriller føler jeg at jeg kan stirre på folk så mye jeg vil. Jeg legger derfor merke til når de ser på meg – og det er påfallende hvor lite opptatt de er av hodet mitt eller bena. Blikket går mot armene mine… Nesten så jeg får lyst til å si høyt: “Har dere aldri sett en zebra før??”

Noen har nok aldri det. Men jeg sier til meg selv, så høyt tankene mine bare klarer: “Hvis de ikke liker det de ser, får de se en annen vei!” Jeg orker ikke å pakke meg inn mer, i hvert fall ikke i denne varmen. Hvis jeg skulle skjule alt jeg skammet meg over, måtte jeg nok ta på meg burka. Jeg tenker at jeg er stygg og at alle synes det samme – flott, da må jeg vel tre en pappose ned over hodet også, eller hva?

Selvsagt ikke… Så hvorfor skal jeg skjule armene mine? De er de eneste armene jeg har…

Jeg står på Majorstuekrysset, på vei til psykiateren. Et par står ved siden av meg. Hun ser på armene mine. Snur seg mot kjæresten og hvisker noe. Han lener seg frem og ser mot armene mine. Jeg føler meg usikker. Er det verre enn jeg selv tror? Jeg som var så glad for at arrene ble blekere… Bilene suser forbi… Hvor blir det av supermann? Den grønne mannen som skal redde meg nå? Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Har mest lyst til å danse fugledansen. Men noe jeg lærte om skikk og bruk i barndommen sier meg at dette ikke er riktig løsning akkurat nå…

Jeg har hørt folk som sitter i rullestol snakke om hvor plagsomt det er at folk stirrer. Vi blir jo litt ekstra sårbare og oppmerksomme på stirring når det er noe ved oss vi skammer oss over eller føler er annerledes. Jeg stirrer på folk hele tiden (når jeg har solbriller), uansett hvordan de er.

Det er bare gøy å se på menneskeheten. Men å bli sett på er derimot ganske ubehagelig… Særlig når det gjelder selvskading, siden det er så mye stigma og fordommer knyttet til det.

I går traff jeg en gammel venninne på biblioteket. Fysj, hun stirra… på armene mine. Hun sa ikke noe, men det gjør de færreste. Bestevenninna mi, som jeg traff noen dager tidligere, stirra ikke. Ikke psykiateren heller. Men jeg spurte ham, og han hadde sett det. Så det å stirre uten at noen merker det, er en kunst som noen åpenbart mestrer. (Selv har jeg aldri vært særlig kunstnerisk anlagt, så jeg beundrer dem som klarer det.)

Psykiateren sa han forstod jeg ikke orket gå i langermet i varmen, og spurte meg om dette kanskje også var en slags frigjøringskamp for meg – å slutte å skjule meg selv hele tiden for andre?

Han ba meg tenke på det. Men jeg tror det allerede er klart for meg. Det er en frigjøringskamp. “Hvis de ikke liker det de ser, får de se en annen vei!”

#psykiskhelse #selvskading #arr #fordommer #stigma #tabu #hud #sår #cptsd #dissosiasjon #sekundærdissosiasjon #frigjøring #armer #stirring #frykt #jaja

Selvskading – Er denne forskningen bra eller farlig, nyttig eller skadelig?

“Å skade kroppen sin kan være en måte å kontrollere negative følelser på. Ny forskning viser at unge også bruker selvskading for å kommunisere vanskelige følelser, som de ikke får uttrykt med ord.”

For noen dager siden publiserte forskning.no en artikkel om arbeidet til psykologspesialist Line Indrevoll Stänicke (ved UiO), der hun har sett nærmere på ungdoms bruk av selvskading. Artikkelen har tittelen “Ungdom bruker selvskading til å dele følelser”.

Sitatet over viser at det kan være ulike årsaker til selvskading. Kontroll av negative følelser har fått økende fokus de siste tiårene. Selvskading som kommunikasjon har også vært kjent, men dette er et problematisk ord å operere med i helsemiljøet.

Mange helsepersonell har store fordommer mot mennesker som selvskader – ikke minst fordi de tror de bruker selvskadingen for å få oppmerksomhet. I noen tilfeller vil det være riktig: Noen mennesker har det så vondt og vanskelig at de ikke ser andre utveier for å bli sett og hørt; de har bedt om hjelp, men blir avvist gang på gang. Bare ved å skade seg selv – kanskje alvorlig – kan de oppleve å få hjelp. Men det er et risikabelt forsøk: Ofte får man ikke hjelp da heller. Man risikerer med andre ord å sitte igjen med vonde skader og en vane som kan bli vanskelig å bli kvitt.

Kunne dette vært løst på en bedre måte? Kanskje – ved at helsevesenet tar det på alvor når noen ber om hjelp.

Hvis noen er så desperat etter hjelp at de er villige til å skade seg selv for å få det, er det nok også en grunn til det. Helsepersonell tenker derimot annerledes på det: Denne typen atferd skal ikke lønne seg. De finner derfor “faglige” begrunnelser for å være enda mer avvisende, harde og krenkende. Ja, for det er utrolig frekt når en lege eller psykolog ber en pasient bare ta livet sitt eller liknende. Man skulle kanskje ikke tro det skjedde, men det gjør det – alt for ofte. Og det er faktisk ikke greit!

Men for helsepersonellet ligger det altså en grunn til denne avvisende og krenkende atferden de viser overfor mennesker som har det vondt og ber om hjelp. Det er som om de skal “skremme dem vekk” fra å ty til slike destruktive mekanismer. Det er jo mye bedre at de snakker om det! – Og det er her problemet ligger: Pasientene har jo ingen å snakke med når de blir avvist eller henvist til sin egen ensomhet.

Det er bra at det forskers på selvskading. Det er bra at ungdommen selv blir spurt. Men det kan likevel være farlig med denne typen artikler. Ved å si at ungdom bruker selvskading som kommunikasjon, bygger den nemlig opp under de fordommer som allerede finnes blant helsepersonell.

Artikkelen sier riktignok:

“Hvis selvskading er en måte å uttrykke og dele vanskelige opplevelser på, er det avgjørende at vi voksne skaper muligheter for og blir mindre redde for å snakke om det vanskelige som kan ligge bak selvskadingen.”

Det pekes på at ungdommen må ivaretas, ses og høres. Alt dette er kjempebra, riktig og viktig. Men når artikkelen likevel får i tittelen at ungdom bruker selvskading for å DELE følelser, altså at de bruker det for å kommunisere/formidle til andre, så er man tilbake til det som gjør at helsepersonellet velger å blir avvisende, harde og krenkende. Akkurat det motsatte av det forskeren sier at de trenger.

En mangel – i helsevesenet – er å skille mellom kommunikasjon som et behov for å uttrykke noe man ikke får uttrykt på andre måter (enten fordi man mangler språk, slik det ofte sies at ungdom gjør, eller fordi man ikke har noen å snakke med, slik livet er for veldig mange), og kommunikasjon som en måte å dele (formidle) til andre at man har det vondt.

Begge disse variantene forekommer nok. Og begge har det nok veldig vanskelig. Men den siste kan av helsepersonell bli brukt for å rettferdiggjøre og faglig begrunne den avvisende og krenkende atferden de allerede viser overfor mange selvskadingspasienter. Og det største problemet er at de velger samme fremgangsmåte for begge grupper – dvs. også de som ikke bevisst skader seg i et forsøk på å formidle til omverdenen at de har det vondt, blir behandlet på samme måte: Med avvisning, hardhet og ufine krenkelser.

Det er nemlig slik fordommer fungerer.

Det er bra og nyttig at det forskes på selvskading. Det er viktig å kartlegge og vise at det handler om et mangfold. For det er nettopp det det er – et mangfold. Og minst like viktig er det å formidle til hjelpeapparatet – de som får penger fra det offentlige for å hjelpe – at de ikke kan basere sin vurdering av et enkeltindivid på hva andre individer har sagt eller på hva en forskningsartikkel (med 20 intervjuer) sier. Det kan være tilstrekkelig til å gi både feil og skadelig behandling, dersom det gis noen behandling i det hele tatt.

#psykiskhelse #selvskading #fordommer #helsepersonell #helsehjelp #hjelp #pasient #psykisksmerter #psykisksyk #cptsd #bpd #ptsd #emosjonelldysregulering #dysregulering #dårligehjelpere #selvmordstanker #suicidal #selvskader #sår #kutt #håp #hjelp #dps #psykiater #psykolog #legevakt #kommunikasjon #manipulasjon #oppmerksomhet #omsorg