Sykepleierstudent – Kan du påvirke hvor du kommer i praksis?

Sykepleiestudiet består av mye praksis. Veldig mye praksis. Og er det noe vi trenger, så er det nettopp det: Å “øve” på ekte pasienter er noe helt annerledes enn å trene på hverandre på øvelsesposten på skolen. Det er f.eks. noe helt annet å pusse tennene til en gammel dame som knapt klarer å åpne munnen eller en mann som kun har noen få tannstumper igjen, enn å pusse tennene til en medstudent med latterkrampe…

Ikke alle praksiser er like spennende, men det er noe vi alle må igjennom. Det er like greit å møte det med en holdning om at du skal forsøke å få mest mulig ut av det – fremfor å klage eller sørge over praksisskjebnen. Du skal tross alt være der i flere uker. Og det kan faktisk bli gøy. I hvert fall litt gøy – hvis du bestemmer deg for det.

Men kan du som student påvirker hvor du havner i praksis?

Her vil det nok variere litt fra skole til skole, men i det store og hele er svaret nei. Det er likevel ingen regel som er uten unntak, og det skader absolutt ikke å gjøre et forsøk. Særlig i de første praksisperiodene kan det være muligheter for å påvirke din skjebne, da de fleste andre studenter ennå ikke har tenkt på at denne muligheten finnes.

Hvis du vet hva du ønsker å jobbe med videre – særlig hvis du har et brennende ønske om det – vil jeg anbefale deg på et tidlig tidspunkt å ta kontakt med praksisansvarlig ved skolen din og forklare situasjonen. Husk på at det er et kort du ikke kan spille ut ubegrenset, så bruk det primært der du virkelig har et ønske om en spesiell type praksis.

Her finnes ingen garantier for at du vil lykkes, men det er absolutt verd forsøket. Skolen sitter med en liste med navn som skal fordeles på ulike praksissteder, og hvis en student har et stort, brennende (og velbegrunnet) ønske om et bestemt sted, øker i hvert fall sannsynligheten betraktelig for at du kan havne nettopp der.

Du kan også gjøre det motsatte – hvis det er noe du absolutt ikke ønsker. (Men du kommer aldri til å kunne snike deg unna måneder med sykehjemstjeneste – det er et must uansett!). Men hvis du f.eks. har slitt med spiseforstyrrelser selv, kan det være lurt at du spør skolen om å slippe å havne på et psykiatripraksissted med den typen problematikk (hvis du tror det vil kunne påvirke deg negativt). Jeg vil anbefale å være helt ærlig med skolen, og fortrinnsvis snakke med praksisansvarlig i slike situasjoner. Igjen, det bør ikke gjøres for ofte og med alle praksiser, men spesifikke praksiser som kan være veldig negative for deg, kan og bør det være gode muligheter for å slippe unna.

Lykke til! 🙂

 

PS. Det er ikke alle steder det fungerer slikt! Noen skoler trekker valgnummer – og da må man velge i tur og orden.
 

#sykepleie #student #sykepleierstudent #sykepleiestudiet #praksis #praksisplass #sykepleiepraksis #sykepleier #studieliv #sykehjemspraksis #psykiatri #utdanning #helse #helsevesen #erfaring #kompetanse

På gata traff jeg en person som trengte hjelp…

Kanskje var det skjebnen som ville det slik – at jeg skulle gå forbi der akkurat da, og at det var der det skulle skje. En ung dame, kanskje rundt 20, satt på fortauet og venninnen hennes satt på huk ved siden av, tydelig engstelig. Som sykepleier stopper jeg alltid når jeg ser noe som kanskje ikke er som det skal – jeg går ikke videre før jeg er sikker på at situasjonen er under kontroll. Det er en samfunnsplikt som hviler over alt helsepersonell.

Jeg spurte venninnen om alt var ok. Det var det visst ikke. Jeg stanset. Det gjorde også en annen sykepleier.

Normalt ville vi nok startet en rekke undersøkelser og spørsmål for å finne ut hva som var galt. Men da jeg satte meg på huk ved siden av henne, så jeg at den unge dama hadde et lilla “egg” i den ene hånden. Et slikt klemmeegg har jeg selv også. Det er et redskap man bruker når man dissosierer og skal forsøke å koble seg selv tilbake til “her og nå” igjen.

Bare synet av egget var nok til å stille en “diagnose”. Hun var heldigvis kontaktbar, og jeg fikk ganske snart bekreftet at hun dissosierte. Ganske mye heftigere enn jeg gjør selv. Men det jeg har erfart selg og lest om dette det siste året, gjorde at jeg forstod hva som skjedde med henne. Det gjorde ikke den andre sykepleieren (vi snakket sammen etterpå). Jeg ville nok heller ikke forstått det for ett år siden eller to.

Hun var temmelig dissosiert, og det var ikke lett å få koblet henne inn igjen. Det tok lang tid – men selvsagt må vi ta den tid det trenger. Det er ikke pent å bare gå forbi… selv om det ikke står om liv eller død. Og venninna var temmelig glad for at vi kom, noe jeg skjønner godt. Det var første gang hun så henne koble ut så fullstendig, og hun falt nesten sammen der på fortauskanten. Blek var hun også, og klarte nesten ikke snakke.

Så sånn sett føltes det nesten som om det var skjebnen som ville det slik i dag. Jeg skjønte hva som skjedde med henne og i henne. Jeg skjønte hva hun snakket om når hun sa hun var 10 år, at bena ikke ville lystre eller hun ikke klarte ta avgjørelser. Sånn sett kan ens egen vonde erfaringer komme godt med…

#psykiskhelse #dissosiasjon #dissosiere #sykepleier #hjelp #ansvar #erfaring #traume #bryseg

Sykepleiehistorie #1: “Jeg vil dø,” skrev hun med fingeren

Jeg var ferdig med første året på sykepleiestudiet og hadde fått sommerjobb på en medisinsk avdeling. Vi var delt opp i team, og jeg hadde ingen kjennskap til pasientene på den andre gruppa. Jeg hadde imidlertid litt tid til overs, og en av sykepleierne spurte om jeg kunne gå en runde med en av de eldre damene på rommet hennes. “Mobilisering” kaller vi det på fint.

Selvsagt kunne jeg det. Det var et enkelt oppdrag. Trodde jeg.

Den gamle damen satt på sengekanten da jeg kom inn. Jeg smilte bredt og presenterte meg med et håndtrykk. Hun stirret på meg med tomt blikk. Jeg hadde så vidt fått med meg at hun ikke kunne snakke, så det var for så vidt greit at hun ikke sa noe tilbake.

Jeg forklarte kort hva som var planen: En liten runde på det store firemannsrommet. Hun fortsatte å stirre på meg, og jeg fikk en følelse av at hun ikke var særlig begeistret for den ideen. Jeg forsøkte meg derfor med noen klassiske motivasjonsanektoter. De ga lite gjenklang. I stedet lente hun seg mot “prekestolen” (gåbordet) som stod foran henne og begynte å skrive med fingeren. Jeg bøyde meg nysgjerrig over for å se hva hun skrev.

“Jeg vil dø.”

På en måte kunne jeg forstå henne, men jeg følte meg likevel i fullstendig villrede over hva jeg skulle si. Jeg kunne i hvert fall ikke svare: “Det forstår jeg godt, fru Hansen, men nå går vi en liten runde bort til vinduet og tilbake…”

Den gamle damen stirret på meg. To triste øyne omgitt av rynker som fikk meg til å tenke på Sad Sam. Jeg følte at tankene gikk i spinn. Hva sier man til noe slikt?

Det var nok ikke dagen for gode svar. Inspirert av sola som lyste inn gjennom vinduet, klarte jeg å lire av meg noe om blomster og bier, eller i hvert fall noe om det vakre i naturen. Øynene hennes var upåvirket. Jeg må innrømme at jeg heller ikke følte at en vakker blåveis hadde særlig nytte i denne sammenheng.

Den gamle damen var likevel lydig, og vi fikk gått den planlagte runden til vinduet og tilbake. Jeg ga henne noen rosende ord før jeg takket for meg og forlot rommet. Igjen satt en gammel dame på sengekanten med store, triste øyne og rynker som fortalte en helt annen historie enn sola der ute.

#sykepleie #sykepleier #sykehus #pasient #minner #historie #død #liv #gammel #sykdom #alderdom #trist #sorg #smerte #menneske #menneskemøte

Sykepleier og nattevakter – sjarm eller skrekk?

Mange sykepleierstillinger innebærer at du må jobbe i tredelt turnus – dvs. arbeidsukene dine veksler mellom dagvakter, kveldsvakter og nattevakter. For noen passer nattevakter ypperlig, og de søker seg kanskje en stilling som består av bare nattevakter (de finnes nemlig). For andre er nattevakter et gjentakende mareritt. Det finnes stillinger hvor man kan unngå dem, men ofte må man bare bite i det sure eple og minne seg selv på at dette var noe av det man utdannet seg til…

Nattevakter – en skrekk?
Nattevakter kan faktisk være slitsomt. Man blir trøtt i kroppen, frossen og uklar i hodet – samtidig som man trenger å være max skjerpet: Det er alltid en rekke detaljerte opplysninger man må huske og sørge for at blir dokumentert riktig (f.eks. tall – blodtrykk, puls, temperatur, antall liter urin på kateterposen, antall smertestillende gitt, osv.). Og ikke minst må man klare å skille pasientene fra hverandre, noe som kan være særlig utfordrende hvis man ikke kjenner dem fra før.

Bemanningen er mer sparsom om natten, naturlig nok. Men det betyr ikke at det ikke finnes enkelte netter hvor det bare ER for mye å gjøre – ti timer med kontinuerlig stress, med andre ord. Sånn rent bortsett fra disse (forhåpentligvis) unntakstilstandene, er det veldig greit å ha noe å gjøre på natten. Det gjør det lettere å holde seg våken.

Noen steder går man også alene, ev. med potensiell assistanse på naboavdelingen. Det kan være litt ensomt. Og hvis man er mørkeredd er det kanskje heller ikke den store opplevelsen. Det kan også føles litt stressende med alt ansvaret. Man har jo aldri noen garanti for at det ikke vil skje noe i natt…

Nattevakter – en sjarm?
Det er faktisk sjarmerende med nattevakter. Det å gå våken hele natta, og vite at man også gjør det for en god grunn, skaper en spesiell stemning. Det er så rolig om natta (som regel, da). Som sykepleier våker du over mennesker som sover og som trenger deg. Du gjør faktisk en utrolig viktig jobb!

Noen liker nattevakter også fordi det innebærer mindre stell og prosedyrer. Men det avhenger av hvor man jobber og hva slags pasienter det er der. Noen kan ha behov for mye hjelp, mens andre knapt vil bli lagt merke til.

For dem som trenger å tjene penger, er det en fordel med nattevakter at man også får høyere lønn. Noen steder er det en ypperlig kombinasjon med studier, hvis det er rolig nok til at man kan lese litt underveis.

Hvordan overleve?
Uansett hva man i utgangspunktet synes om nattevakter, kan det være lurt å følge en enkel regel: “If you can’t beat it, join it!” Dvs. hvis du ikke kan unngå det (f.eks. ved å finne en dagstilling eller en stilling med todelt turnus), og hvis du derfor MÅ jobbe netter, er det like godt å gjøre det beste ut av det. Her er et par tips du kan bruke:

  • Si til deg selv at du elsker nattevakter. Du kan se på dette som “frivillig hjernevasking” om du vil, men det er faktisk nyttig. Si det til deg selv igjen og igjen, lat som om du tror det, og oppfør deg som om du tror det. Det vil kanskje ta litt tid, og du vil kanskje måtte gjenta det ved senere anledninger, men det er utrolig hvor stor forskjell det kan gjør. (Du kan sammenlikne det med å løpe 100 m så fort du kan: Hvis du liker å løpe, vil du løpe mye raskere enn om du hele tiden hater det og minner deg selv på hvor fælt dette er.)
     
  • Bestem deg for å gjøre ditt beste. Gi max i de oppgavene du har, enten det handler om å snu en person i sengen, følge noen til toalettet eller skifte en bleie. Det gjør jobben mer sjarmerende, og du vil oppleve mer tilfredshet.
     
  • Gjør det hyggelig for deg selv. Ta med noe du har lyst på eller finn på en form for belønning. Det kan f.eks. være å ha med en smoothie eller en type god te som du ellers ikke bruker.
     
  • Jobber du sammen med noen, snakk med dem. Man kan få gode venner på nattevakt – “felles skjebne, felles trøst”. I tillegg blir man ofte godt kjent. Og – noe av det mest miserable som finnes, er å jobbe nattevakt med en som bare sitter med mobil eller brettspill…
     
  • Noen spiser ett måltid om natten, andre spiser sen middag før vakt og tidlig frokost mot slutten av vakta, og andre spiser noe hele tiden. Sultfølelsen (eller sug etter noe) kan fort bli stimulert om natten, særlig når man er trøtt, kald og kjeder seg. For noen gir dette problemer med overvekt (skjønt sykepleiere går ofte veldig mye på sine nattevakter, da). Men det kan uansett være lurt å lage smarte rutiner som er tilpasset deg og din situasjon.
     
  • Husk å få tilstrekkelig hvile utenom vaktene. Her er vi veldig ulike. Noen sover både før og etter vakter, andre sover etter og noen får ikke sove på dagtid. Her må du nesten prøve deg frem, og det kan være lurt å høre med andre hva de gjør og få flere tips. Hvis du ikke får sove, kan du ev. supplere med en innsovningstablett (f.eks. 5 mg Imovane) – du blir ikke avhengig av å bruke det 1-2 ganger i uka! Og søvn er svært viktig, så moderat bruk kan være riktig i slike tilfeller.
     

 

#sykepleie #sykepleier #nattevakt #nattevakter #nattearbeid #turnus #tredeltturnus #

Vurderer du å bli sykepleier? – – – 5 gode grunner til å gjøre det og 5 gode grunner til å la være

Å være sykepleier er fantastisk. Du har en jobb som både er givende og spennende. I tillegg får du betalt for det.

Hvis du lurer på om du skal bli sykepleier, vil jeg si du er inne på en god tanke. Det er likevel lurt å tenke seg godt om. Det er stort ansvar, til tider både fysisk og psykisk slitsomt, ofte stressende og du vil alltid møte gode kolleger som klager på lønna. Har du ikke de rette motivene for å velge dette yrket, kan det lett gå ut over motivasjon, helse og trivsel.

5 grunner til at du burde bli sykepleier:

  1. Du bryr deg oppriktig om mennesker og ønsker å hjelpe, også dem som stinker urin og svette, eller som ser ut som Jack Nicholson på sitt verste.
     
  2. Du har evne til å sette deg inn i andres sted og er villig til å behandle dem slik du skulle ønske andre behandlet deg, dersom dere virkelig byttet plass.
     
  3. Du er villig til å brette opp arma og ta i et tak – selv om det betyr at du må utsette lunsjpausen eller må jobbe overtid en dag.
     
  4. Du anser alle mennesker som like verdifulle, og tenker at ingen mister sin verdi selv om de blir pasient – eller mister et ben, en arm, et øye eller evnen til å kle på seg selv.
     
  5. Du evner å se hele mennesket, ikke bare en brukket arm eller et par hovne ben. Pasienter er nemlig mennesker, ikke “skadde kroppsdeler med noe attåt”.

5 grunner til at du IKKE burde bli sykepleier:

  1. Du har sett på “Grey’s Anathomy” og synes det virker kult eller vil leke helt. (Det er absolutt mye spennende, men også mye kjedelig rutine- og drittarbeid, bokstavelig talt. Du bør ikke velge sykepleieryrket fordi du vil fremheve deg selv, men heller fordi du ønsker å hjelpe andre. Du skal ikke være herre, men tjener.)
     
  2. Du trenger et lønnet yrke. (Det gjør vi alle, men det bør ikke være derfor du blir sykepleier. Pasientene trenger noen som bryr seg, ikke bare en makanisk håndtering fra noen som sparer til hus, hytte eller bil. Dessuten kommer du bare til å bli mismodig av dem som ved jevne mellomrom klager over lønna…)
     
  3. Du har lyst på en legeromanse. (Du kan ha lykken med deg, men jeg vil heller anbefale Sukker, Tinder o.l. Som sykepleier er det først og fremst pasienter du skal ta deg av og være til stedet for.)
     
  4. Du ønsker deg en rolig, forutsigbar jobb. (Du kan gjøre mye som sykepleier, men dagen blir sjelden slik du planlegger. Hvis du ikke er typen som vil ta i et ekstra tak, bør du ikke bli sykepleier. Du jobber ikke alene, men i team – og noe av det verste man kan ha på laget, er en person som alltid tar de enkleste oppgavene eller gjør en dårlig jobb. Det virker demotiverende for andre og gir dem unødvendig ekstra arbeid.)
     
  5. Du ønsker å utdanne deg en gang for alle. (Sykepleie er et omfattende fagfelt, og man trenger stadig å oppdatere seg. Arbeidsgiver vil kreve noe, men det store intitiativet til å holde deg oppdatert og tilegne deg ny kunnskap og bedre ferdigheter, må komme fra deg. Og dessverre er det ingen som vil betale deg for det. Din faglighet er en del av det ansvaret du påtar deg når du blir sykepleier. Du må gi og ofre for å kunne gjøre en god jobb. Hvis du vil ha et yrke som ikke krever så mye fra deg i fremtiden, bør du nok vurdere noe annet enn sykepleie.)

#sykepleier #sykepleie #sykepleieutdannning #student #studie #sykepleierstudent #sykehus #sykehjem #pasient #yrke #valg #hvaskaljegbli #lønn #faglighet #omsorg #pasientenisentrum